Kronikker og artikler

Artikler, kronikker og essys publisert i norske aviser og tidsskrifter fra 2010 til idag – VG, Klassekampen, Morgenbladet, Vårt Land, Dagsavisen, Dag og Tid, Ny Tid, Vagant og Goetheinstituttets webmagasin.

Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

(mer…)

Folkets vilje

Publisert i Vagant 1-2/2017

De nye høyrepartiene svermer for «folket», vil uttrykke folkets vilje og være folkets stemme. Få europeiske kommentatorer har etterprøvd dette kjernepunktet i den høyrepopulistiske retorikken så konsekvent og over så lang tid som Die Zeits Thomas Assheuer, slik han også gjør i artikkelen «Kontrarevolusjonen», oversatt til norsk av Snorre Fjeldstad i Vagant 3-4/2016: «Folkets vilje er alltid til stede i de dype sjiktene i folket selv, i den førpolitiske sfæren av religion, språk og kultur». Tekstene hans viser at denne forestillingen om er et gjennomgående trekk ved det nye høyre enten vi er i Russland, USA, Polen, Frankrike eller Tyskland. I en nylig utgave av Die Zeit (02.03.17) presenterer han sitt eget lille alfabet over det nye høyres kampbegreper, fra «Alternative» (alternativet) til «Wahre Demokratie» (sant demokrati). Hele fire av dem er sammensatte ord med «Volk» som bærende element.

I de høyrepopulistiske fortellingene er folkets stemme alltid den etnisk homogene majoritetsbefolkningens stemme. Men hvor kommer ideen om folkets stemme fra? At «folkets stemme også er guds stemme («vox populi, vox Dei») er en forestilling som går tilbake til senromersk tid og til tidlig middelalder», skriver historikeren Christian Geulen i Die Zeit 26.01.2017. «Folket» da ikke som kollektiv politisk enhet (demos eller civitas), men som den enkle manns fellesskap. Det var ikke plebeiernes makt som masse, men deres naturlige uskyld som gjorde at de ble tilskrevet en hellig renhet. Først gjennom det 18. århundrets nasjonalrevolusjoner ble den enkle stemmen omdannet til kollektive egenskaper ved de nye nasjonene. Den moderne versjonen av lengselen etter en felles folkemening kommenterer Geulen slik: «Den som forveksler disse stemmene med den demokratiske suverenens stemme henger fast i en arkaisk demokratiforståelse. Vi må spørre oss hva vi oppgir hvis erstatter demokratiet som pluralistisk system for representasjon av interesser, med et mytisk Vox Populi.»   Image result for Thomas Assheuer                

Politologen Herfried Münkler og litteraturprofessoren Marina Münkler beskriver i boken Die neuen Deutschen (Rowohlt Berlin, 2016) hvordan Europas stater i det 19. og 20. århundre bestrebet seg på å skape enhet mellom statenes og nasjonenes grenser. I kjølvannet fulgte nasjonalisering av befolkningsgruppene, store migrasjonsbevegelser, deportasjoner og folkemord. I dagens samfunn er en slik enhet mellom folk, stat og nasjon en umulighet. Anvendt på sitt case, det moderne Tyskland, fremholder Münklerne det  likevel som kortsiktig å overlate følelsesladete begreper som nasjon, folket og tyskhet til dem som avviser alt annet enn det etnisk-kulturelle som gyldig tilhørighetsform for nasjonen – ikke minst fordi fortellingen om nasjonen også kan være en kilde til solidaritet. En statsborgerlig definisjon av «tyskhet» kaster ikke nasjonsbegrepet over bord, men tar høyde for samfunnets sosiale og kulturelle kompleksitet. Nei til det nasjonale som ekskluderingskategori, ja til det nasjonale som ramme for arbeid, mobilitet og fellesskap.

Münklerne ser mange forbindelseslinjer mellom en slik nasjonsforståelse og de ytelses- og mobilitetsorienterte prinsippene som  det moderne tyske industrisamfunnet bygger på. En annen bærebjelke er grunnlovens beskyttelse av religions- og ytringsfriheten og av borgernes rett til å leve sine liv som de vil – og til å sprenge seg ut av kontrollerende livsformer. Også slik kommer folkets stemme til uttrykk, om da enn som en «uren» stemme.

(Foto: Thomas Assheuer)

Den tyske høyrepopulismen

Teksten sto opprinnelig på trykk i VG, 18.03.16  i en noe forkortet versjon. Her finner du teksten i sin helhet. 

Tyskland har fått et partisystem som i det øvrige Europa. Dette er en av konklusjonene som kan trekkes etter gjennombruddet for det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD) ved valgene på nye delstatsparlamenter i tre av Tysklands delstater sist søndag. Det nye partiet fikk 15,1 % i Baden-Württemberg og 12,6 % i Rheinland-Pfalz, mens det fosset inn med hele 24,2 % av stemmene i den tidligere DDR-delstaten Sachsen-Anhalt. Hva slags parti er «Alternative für Deutschland» og hvordan vil partiets gjennomslag påvirke den politiske utviklingen i Tyskland. Valgene var på forhånd beskrevet som en prøvestein på Angela Merkels flyktningpolitikk. Hva slags handlingsrom har hun frem mot valget på ny Bundestag i 2017?

(mer…)

Et nytt skjebneår for Merkel

Publisert i Klassekampen 23. januar 2016

«Vi klarer dette, vi klarer det fordi Tyskland er et sterkt land», lød det i Angela Merkels tale til det tyske folk ved inngangen til det nye år. Bak henne lå 2015, et av de mest skjellsettende årene i hele den tyske etterkrigshistorien – et år som i sin dramatiske tyngde kan måle seg med 1961, 1977 og 1989 og et år som vil prege Tyskland i årtier fremover.

Når de store tyske avisene har gjort sine oppsummeringer av året 2015, går tre store saker igjen: flyktningkrisen, dramaet rundt Hellas’ mulige uttreden av euroen og styrkingen av ytre høyre gjennom bevegelser som Pegida. Flyktningkrisen har stått i en særstilling, men alle disse sakene har utløst omfattende debatter om hva slags land Tyskland er, og ønsker å være.

Ytre høyre styrker seg

Et av de sterkeste symbolene på Tysklands nye ytre høyre er Pegidabevegelsen. Den kom tilbake i radikalisert utgave høsten 2015, og forsøker nå å slå mynt på motstand mot de nye flyktningestrømmene og på slagord mot «landsforræderen» Merkel, «løgnpressen» og «politikerklassen» i Berlin. Parallelt med Pegidas tilbakekomst har det vært en markant økning i den hatbaserte kriminaliteten mot asylmottak og andre lokaliteter hvor flyktninger har oppholdt seg.

En annen trend er at tradisjonelle konservative velgere har beveget seg bort fra CDU/CSU og over til det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD). Dette er en folkelig anti-innvandringsmotstand som tidligere ikke har fått fotfAngela_Merkel_(2014)este i Tyskland. Slår nåværende målinger til, vil de i løpet av 2016–2017 kunne etablere seg som en fast del av den tyske partifloraen både nasjonalt og på delstatsnivå. Dermed vil devisen til 70-tallets legendariske CSU-leder, Frans Josef Strauss være brutt: «Til høyre for CSU skal det ikke være plass for noe demokratisk parti i Tyskland».

 

Innvandringslandet Tyskland

I perioden 2013–2015 økte antallet registrerte flyktninger i Tyskland fra 125.000 til mer enn 800.000. Allerede før utbruddet av flyktningkrisen hadde Tyskland en klar profil som innvandringsland. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen, eller cirka 16,3 millioner, i dag en eller annen form for innvandrerbakgrunn, hvorav cirka 4 millioner tilhører de muslimske befolkningsgruppene. Tyskland er også et land som i årtier fremover vil være avhengig av betydelig nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Landet har i dag ikke bare Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Vi kan derfor anta at Merkel, når hun 31. august 2015 første gang uttalte sine senere så symboltunge ord, «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), ikke kun gjorde det av egen overbevisning, men også i en slags visshet om at hun ga uttrykk for hegemoniale verdier i det tyske folk.

Selfies med Merkel

Et slags «tipping point» kan settes til 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. Svært få kritiserer Merkel for at hun handlet som hun gjorde akkurat denne kvelden. Mange kritiserer henne derimot fordi hun kort tid etter denne hendelsen begynte å opptre på selfies med nyankomne flyktninger, og at hun med jevne mellomrom gjentok sin kjente devise: «Retten på asyl for politisk forfulgte kjenner ingen maksgrense».

Tross sympati i store deler av befolkningen var det gjennom hele høsten en stabil opposisjon mot Merkels politikk. Deler av denne kan det ikke kan settes noe entydig høyrepopulistisk stempel på. Kjernen i kritikken har vært at Merkel med sine mange velkommensignaler har bidratt til å øke den såkalte «pull»-effekten, og dermed også til at problemene har blitt mer uhåndterlige enn de ellers kunne blitt. Merkels svar på slik kritikk har ofte vært kontant: «Hvis vi nå også begynner å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, er ikke dette lenger mitt land».

«Tyrkiakortet»

Flyktningestrømmen utviklet seg raskt til en logistisk og kapasitetsmessig krise. Det var mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. Et økende press både fra Merkels eget parti, CDU, og fra koalisjonspartnerne i CSU og SPD, tvang i slutten av september fram et såkalt «asylkompromiss». Elementer i dette var raskere retur av asylsøkere fra «sikre opprinnelsesland», sterkere grensekontroll og oppretting av transittsentre ved grensene. Samtidig har Merkel i hele høst arbeidet på spreng for å få på plass en mer rettferdig fordeling av flyktningene innad i EU. Merkel satser nå alt på det såkalte «Tyrkiakortet» – et omfattende avtaleverk mellom Tyrkia og Tyskland i samarbeid med en «koalisjon av villige», hvor milliardoverføringer skal finansiere styrket kontroll av fluktrutene mot Hellas og driften av nye, godt utrustede flyktningeleirer i Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyskland og dets allierte etterhvert ta i mot et betydelig antall av flyktningene i de nye leirene.

«Person of the year»

Kåringen av Angela Merkel til «Person of the year» av Time Magazine i desember var på mange måter et paradoks.  I Merkels lange periode som regjeringssjef og minister har en generalinnvending mot henne vært hennes ubesluttsomhet og hennes hang til nøling – si minst mulig, avvente situasjonen mens de andre strides, se hvordan det går, så sakte men sikkert handle. Bak hennes sindige ytre skjuler det seg likevel et følelsesmenneske og en sterkt grunnfestet rettferdighetssans med røtter i oppveksten i en lutheransk pastorfamilie og i erfaringene fra et diktatur som skjøt på de flyktende ved grensemurene. I kritiske situasjoner har hun aldri vært redd for å handle. Det så man både i hennes tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen og under den nå «mykere» håndtering av høstens flyktningkrise.  Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsipp­ledede og helhetstenkende håndtering godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

Situasjonen under kontroll

I et intervju med Der Spiegel rett før jul bedyret Peter Altmeier, som er leder av bundeskanslerens kontor og Merkels høyre hånd i håndteringen av flyktningkrisen, at situasjonen nå er under kontroll. Mottaksapparatet og logistikken har kommet seg på beina, finansieringen av delstatene og kommunene er kraftig styrket og Merkels forsiktige tilbaketog gjennom asylkompromisset synes å ha hatt sine virkninger. Likevel er det veldig mye som skal klaffe for at Merkel og hennes koalisjonsregjering skal få kontroll over situasjonen i løpet av 2016. Mye vil stå og falle på at Tyrkiaavtalen får de ønskede effekter. At «pull-effektene» vil fortsette å virke så lenge Merkel ikke er beredt til å sende ut et signal om grenseverdier for Tysklands flyktningmottak, er et av de tyngste kritikkpunktene fra den konservative fløyen i eget parti og fra CSU. I disse dager pågår det et pokerspill innad i Merkels parti, CDU, om den videre kursen i flyktningpolitikken.

Merkels største utfordring i perioden frem til valget på ny Bundestag høsten 2017 vil sannsynligvis ligge i den latente misnøyen med innvandrings- og flyktningpolitikken på høyre fløy. Det nye året startet med massive medieoppslag om nyttårsnattens overgrep mot hundretalls kvinner ved Kölns sentralbanestasjon. Gjerningsmennene var en horde av alkohol- og pillepåvirkede, unge menn av hovedsakelig nordafrikansk opprinnelse. Fordømmelsene har vært unisone fra alle deler av det tyske samfunnet, ikke minst fra den flerkulturelle byen Kölns mange minoritetsmiljøer. Det har selvsagt ikke forhindret ytre høyre fra umiddelbart å omdanne hendelsene i politisk og retorisk kapital: «Hva var det vi sa!».

Utfordringen fra «Alternative für Deutschland»

Den første store prøven for Merkel vil komme ved valgene på tre delstatsparlament i mars i år, hvorav to i vest. Oppnår AfD to-sifrede tall ved de to vestlige valgene, er det grunn til å tro at nervøsiteten i CDU vil øke og at flere og flere i partiet vil begynne å stille spørsmål ved om Merkels kurs er den riktige. De politiske løsningene på flyktningkrisen vil måtte finne sin plass et eller annet sted mellom realpolitikkens krav og den prinsippledede idealisme som De Grønne, og delvis Merkel selv, står for. Fortsatt vil Tysklands løsninger ha en sterkere dreining mot den «idealistiske» siden enn i de fleste andre europeiske land. Likevel har politikken allerede i dag fått en utforming som hadde vært utenkelig bare for et halvt år siden.

I tiden fremover vil man nok se mange utspill fra enkeltpolitikere i CSU, CDU og SPD hvor hensikten er å vise besluttsomhet og å trekke til seg velgere som er på glid mot AfD: raskere utvisning av kriminelle uten oppholdstillatelse, maksgrenser for flyktningopptak og strengere grensekontroller. Senest denne uken skrev 44 av CDUs representanter i forbundsdagen under et opprop mot sin egen partileder. Samtidig ble det klart at Østerrike, Merkels fremste allierte i flyktningpolitikken, har besluttet å sette maksgrenser for mottak av flyktninger de neste fire årene. Det vil øke presset på Merkel ytterligere.

Hyllest fra New York Times

Det er ennå for tidlig å felle noen endelig dom over hvordan Tyskland, med sin litt avvikende kurs, har lyktes med sin håndtering av den gigantoppgaven flyktningkrisen representerer. New York Times’ Roger Cohen skrev 21.desember en nærmest hymnisk lederartikkel, «Germany, Refugee Nation»: «Germany has stepped in». I sin konsekvens vil Tyskland i den neste generasjon «bli et sterkere, mer vitalt og dynamisk land».

Jesus Kristus og Immanuel Kant

I et bredt anlagt essay, publisert i Die Zeit dagen før nyttårsaften, retter den profilerte filosofen Richard David Precht et generalangrep på unnlatelser og uklar tenkning i diskursen om flyktningspørsmålet: «Moral lar seg ikke kvantifisere. Det fins grenseverdier for hveteeksport og lønnskostnader, men ikke for flyktende mennesker som trues av elendighet og død, tortur og henretting. Menneskelighet kjenner ingen grenseverdier. Jesus Kristus og Imannuel Kant visste dette, CSU-lederen må fortsatt lære det.»

Cohen taler om nytte, Precht om rett. Og bakom synger Pegida. I dette spennet vil et av det 21. århundres største utfordringer måtte finne sine løsninger.

Fra Goethe til Merkel – Det norske blikk på Tyskland i endring

Publisert på Goetheinstituttets web 03.11.15

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638888.html

http://www.goethe.de/ins/no/no/osl/kul/mag/zei/20638966.html

«Tyskerne søker stillheten», uttalte en representant for den norske Pilegrimsleden i en radioreportasje tidligere i sommer. «Rekdal er typisk tysk», skrev en av de store norske løssalgsavisene for et par år siden i en kommentar til fotballtrenerens angivelig direkte og autoritære lederstil. «Tyskerne sløser ikke bort andres penger», skriver økonomikommentatorene i Aftenposten og Dagens Næringsliv. 

(mer…)

De revolusjonæres inkognito

Publisert i tidsskriftet Vagant 27. juni 2015 – http://www.vagant.no/inkognito-revolusjonaere/

På bloggen Münkler-Watch kjemper anonyme studenter ved Humboldt-universitetet i Berlin mot professor Herfried Münkler.

Herfried Münkler, prominent professor i politisk teori ved Humboldt-universitetet (HU) i Berlin, har i vår opplevd et digitalt geriljaangrep fra sine studenter. På en egen, anonym blogg, «Münkler-Watch», blir Münkler beskyldt for militarisme, rasisme og sexisme. Münkler kaller de aksjonerende studentene for «stakkarslige feiginger» og ber dem vise ansikt. Studentene på sin side viser til tiltakende konformitetspress ved de høyere læreanstaltene, og forklarer anonymiteten med at de ikke vil risikere fremtidige jobber og utsiktene til vanlige, borgerlige liv: ingenting glemmes av Google! Historien har avfødt en omfattende debatt på de tyske avisenes feuilleton-sider: om offentlighetens endringer i den digitale tidsalder, om (selv-)disiplinering og eksamensjag ved universitetene og om studentopprørets muligheter og uttrykksformer i dag og «den gang da».

(mer…)

Innvandringslandet Tyskland

Publisert i Ny Tid, 3. juni 2015

Image result for Neukölln

«Tyskland var allerede for 8000 år siden et innvandringsland». Slik innledes en artikkel i ukemagasinet der Spiegel tidligere i vår. Tema var innvandringen av ikke-germanske stammer fra Balkan, Karpatene og den iberiske halvøy i perioden 5500-2500 f.Kr: «I de nordiske granskogene hersket multikulti.» Artikkelens selvsagte og innforståtte bruk av moderne termer på et historisk-arkeologisk stoff – «Innvandringsland», «Multikulti» – peker utover artikkelens tema og gir en illustrasjon på termenes aktualitet i dagens tyske offentlighet. Alle europeiske land hjemsøkes i disse dager av «innvandringsdebatter», men mye tyder på at fokuset Tyskland de siste årene har hatt på seg selv som innvandringsland har hatt noen helt unike trekk.

(mer…)

Meinhofs død

Publisert i Klassekampen 8. oktober 2013

I Klassekampen 5. oktober kan Yves Boutroue fortelle oss at .. det er bevist at Meinhofs selvmord ikke fant sted.»

Vi får også en ny versjon av fortellingen om «mordene i Stammheim» – at RAF-medlemmene Baaders, Ennslins og Raspes død 18. oktober 1977 (i kjølvannet av gisselaksjonen i Mogadishu) ikke skyldes selvmord, men var «arrangert».

Ulrike Meinhof døde 9. mai 1976 i sin celle i Stammheim etter hengning fra vindusgitteret i et bånd av opprevede remser fra et håndkle. To rettsmedisinske obduksjoner (den andre etter krav fra RAF-forsvarer Otto Schilly) konkluderte: død som følge av henging, ingen spor av ytre påvirkning. Skriftlige kilder belegger at en medvirkende årsak til selvmordet kan ha vært Meinhofs tiltagende utstøtning fra RAF-gruppen i Stammheim, herunder det psykisk og moralsk utmattende fiendskapet til RAFs jernkvinne, Gudrunn Ennslin.

(mer…)

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)

Antisemittismen – en tysk besettelse

Publisert i Klassekampen, 12. mai 2012

Et politisk dikt av nobelprisvinneren i litteratur Günter Grass, publisert i den tyske storavisen Süddeusche Zeitung, har skapt furore i Tysklands politiske og kulturelle offentlighet. I diktet – «Was gesagt werden muss» («Det som må bli sagt») – beskylder Grass Israel for planlegging av krig og førsteslagsangrep mot Iran, med «utsletting av hele det iranske folk» som mulig konsekvens. «Hatpamflett», «smakløst», «uhistorisk» , «kunnskapsløst» og «dannet antisemittisme» var blant karakteristikkene i kommentarspalter og talkshows etter offentliggjøringen. Hardheten i tonen og uforsonligheten i posisjonene er symptomatisk for debattklimaet som ofte oppstår når kritikk av Israel kommer på banen i dagens Tyskland. Rammene for hva som kan sies og hvordan det kan sies er strammere enn hva som gjelder i det øvrige Europa når Israel og Midtøstenkonflikten står på dagsordenen.

(mer…)

Ekstremisme og forbud: Hvorfor må Tysklands ”verdibaserte” domsslutninger være utelukket hos oss?

Publisert i Klassekampen 4. august 2011

I kjølvannet av terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet har det blitt en debatt om hvordan demokratiet kan beskytte seg mot hatpropaganda av det slaget Anders Behring Breivik sto for. Toneangivende personer i norsk medieverden, som Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Aamås, har i ettertankens lys pekt på behovet for strammere forhåndsredigering av avisenes nettfora. Utover dette synes standardoppfatningen blant norske politikere og intellektuelle fortsatt å gjelde: at ekstremister og åpne fiender av demokratiet bør bekjempes med argumenter og verdikamp, og ikke med sensur og forbud. Utenriksminister Gahr Støre uttrykte det bl.a. slik (Klassekampen 28.07.11): ”Vi må slippe også de holdningene vi ikke liker frem i lyset, fremfor å stenge dem inn i små, klamme rom.”

Posisjonen er velbegrunnet, og den er definitivt mainstream blant etablissementet av media og jurister i dagens Norge. I sin mest absolutte form står den imidlertid i fare for å umuliggjøre alle alternative avveininger av spørsmålet om forbud som politisk våpen. Posisjonen blir ahistorisk og abstrakt. Den utelukker også at ulike lands ulike historiske erfaringer kan gi ulike politiske og rettslige løsninger. Hvor vanskelige og dilemmafylte disse avveiningene kan være, viser en dom i den tyske forfatningsdomstolen fra november 2009.

(mer…)

Tysklands grønne bølge

Publisert i Klassekampen 21. mai 2011

Et politisk jordskjelv er i ferd med å snu om på gammelkjente konstellasjoner i Europas største land – Tyskland står i grønt. På partibarometrene har det grønne partiet (Die Grünen) i disse dager en oppslutning på over 25%, og etter valgene på ny delstatsforsamling i Baden-Württemberg i slutten av mars måtte den tidligere kristelig-demokratiske bastionen sydvest i landet gi fra seg makten til en koalisjon av de grønne og sosialdemokratene (SPD). Ny delstatspresident er den 63-årige gymnaslæreren Winfried Kretschmann fra die Grünen. Omveltningen skjer i Tysklands økonomisk sterkeste delstat, selve lokomotivet i landets høyteknologiske eksportindustri.

(mer…)

Tyskland og arven etter Hitler – fra fortielse til selvoppgjør

Publisert i Dagsavisen, 22. mai 2010

65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon

På kirkeveggen til stiftskirken i den lille universitetsbyen Tübingen i Tyskland henger to minnetavler om nazitiden ved siden av hverandre – en om massemordet på den jødiske befolkningen og en om forfølgelsene av romfolket. På tavlen om romfolket heter det: ”Ansatte ved vårt universitet var pionerer i utformingen av rasevanviddet, borgere av vår by var blant gjerningsmennene”. Over en tom sokkel noe lenger borte på kirkeveggen forteller en informasjonstavle fra 2003 at byens tidligere minnetavle over hjemvendte soldater fra russisk krigsfangenskap (fra begynnelsen av 50-årene) har blitt fjernet og overflyttet bymuseet fordi enkelte av de minnede var ”.. rettskraftig dømte NS-krigsforbrytere”.
De tre tavlene ble hengt opp i tidsrommet 1983-2003, og kan på mange måter stå som en illustrasjon på et nytt stadium i tyskernes bearbeiding av sin nazifortid som slo igjennom for alvor fra begynnelsen av 80-årene. Dette vendepunktet innebærer at perspektivet flyttes fra tyskerne som ofre til tyskerne som gjerningsmenn. Tavlene gir også et godt bilde på den sentrale plassen oppgjøret med nazifortiden inntar i dagens Tyskland.

(mer…)