Bundestagsvalg 2017

Det store politiske selvmordet

Publisert i Klassekampen 17. februar 2018

I det tradisjonelle karnevalstoget i Düsseldorf fastelavnsmandag vakte én figur mer oppsikt enn noen andre. Den viser SPD-leder Martin Schulz som maler seg selv i stykker i en kjøttkvern. Figuren er et sinnbilde på en politiker som ville det beste og som for en stakket stund skapte håp, men som til slutt falt for eget grep. Men den symboliserer også et parti som befinner seg i sin alvorligste politiske krise i moderne tid, og som vakler videre fra vondt til verre for hver dag som går. Vi snakker ikke om et hvilket som helst parti, vi snakker om «Tysklands sosialdemokratiske parti», giganten blant Europas sosialdemokratiske partier – August Bebels og Willy Brandts parti.

Hva gikk galt? For Schulz del kan man konstatere en bevegelse fra begeistring, hype og oppslutning på Merkelnivå i fjor på denne tid via valgnederlag i tre delstatsvalg på rad våren 2017, historisk lavmål under Bundestagsvalget i september, lovnad om nei til ny regjeringsdeltagelse på valgnatta, ja til forhandlinger om storkoalisjon likevel, lansering av seg selv som ny utenriksminister i en ny regjering kombinert med avbikt som partileder og til slutt tilbaketrekning av kandidaturet som utenriksminister: Fra «Ich bin der nächste Bundeskansler Deutschlands» til backbencher i Bundestag på et år. Et dypt fall for den tidligere EU-toppolitikeren. Han er ikke alene skyld i miseren, drevet hit og dit av rådgivere og spinndoktorer og offer for intriger og partikonflikter som han har vært. Det tyngste ansvaret hviler uansett på et parti som ikke lenger vet hva det vil.

Schulz’ vekst og fall inngår i en endeløs rekke av lederskifter fra 1990 til i dag: Hans Jochen Vogel, Bjørn Engholm, Johannes Rau, Rudolf Scharping, Oskar Lafontaine, Gerhard Schröder, Franz Müntefeiring, Mattias Platzek, Kurt Beck, Frank Walter Steinmeier, Sigmar Gabriel og nå, kanskje også Andrea Nahles – 13 i alt. Felles for dem alle er at det har vært skapt voldsomme forventninger om oppbrudd og fornyelse i startfasen, som så i de fleste tilfeller har endt med konflikter og uro – og avskjed i vanære. SPD har vært verdensmestere i å knytte håp til Den Nye Store Leder, og gang på gang blitt skuffet. Av nevnte 13 var det kun Gerhard Schrøder med sin «Agenda 2010»-politikk under de to rød-grønne regjeringene fra 1998-2005 som klarte å formulere en noenlunde samlet visjon for hva han ville, og som evnet å gjennomføre den. I ettertid er det likevel mange som peker på at nettopp Schröders radikale arbeidsmarkedsreformer er årsaken til at SPD tapte sin «sosialdemokratiske sjel», og brakte partiet ut i sin nåværende krise. Den motsatte perspektivet her, slik partiets høyrefløy og næringslivets representanter vil hevde, er at det nettopp er Agenda 2010-reformene som har lagt grunnlaget for den sterke vekstkraften i den tyske økonomien de siste årene, og dermed også for at det nå er skapt mulighetsrom for finansiering av nye reformer. Problemet med denne historien er at den har vist seg lite egnet til å gi partiet grunnlag for nytt oppbrudd og ny fremgang.

FOTO: FEDERICO GAMBARINI, DPA/NTB SCANPIX

Fornyelsen må altså komme fra venstre, slik både partiets sterkt voksende ungdomsorganisasjon «Juso» og store deler av partiets grunnplan ønsker seg det. Noen av hovedpoengene i kritikken fra venstre kan illustreres gjennom en artikkel av Christoph Butterwegge, pensjonert professor i statsvitenskap ved Universitetet i Köln, som ble publisert i Die Tageszeitung 12. februar. Butterwegge fremhever at årsaken til at SPD siden 1998 har mistet halvparten av sine velgere ikke bare ligger i skuffelse med partiets politikk. En vel så viktig faktor er det at partiet har ødelagt kjernen i sitt eget velgerklientell, fagarbeiderne i det organiserte arbeidsliv, gjennom prekarisering av arbeidslivet. I dag er lavtlønnssektoren – som nesten en fjerdedel av alle sysselsatte jobber i – hovedinnfallsporten til fattigdom, blant de sysselsatte, blant barn, og senere, i alderdommen.

SPD har i regjeringsplattformen som nylig er fremforhandlet med CDU/CSU fått gjennomslag for programpunkter som representerer en viss modifikasjon av nevnte Agenda 2010-politikk, bl.a. når det gjelder alderspensjonene og innstramming av reglene for midlertidige tilsettinger. For Butterwegge gir dette bare mer tyngde til hovedinnvendingen mot SPDs nåværende politikk: «I stedet for å være en progressiv og innovativ kraft i det tyske partisystemet, fungerer SPD i dag fremfor alt som en politisk reparasjonsbedrift som forsøker å oppheve skadevirkningene av egne feilbeslutninger.»

SPD har i tre perioder etter 50-60-tallets CDU-dominans hatt avgjørende innflytelse på Tysklands politiske og økonomiske utvikling: under Willy Brandts regjeringer på sent 60-tall og tidlig 70-tall – en periode preget av demokratisk oppbrudd, sosiale reformer og avspenningspolitikk; gjennom Helmut Schmidts viktige rolle som sterk og stabiliserende statsleder under RAF-terrorens trusler (1974-1982) og under Schröders «Agenda 2010»-politikk (1998-2005). Kritikken fra venstre sier vel egentlig at det er for lite Willy Brandt i dagens SPD, og at de uheldigste sidene av Agenda 2010-politikken har blitt videreført i begge de to etterfølgende koalisjonsregjeringene med CDU/CSU (2005-2009 og 2013-2017). Europa (og verden) trenger definitivt en ny sterk tysk flertallsregjering, men for SPD er risikoen stor for at en tredje regjeringsperiode med Merkel & co kan ende med noe nær et politisk selvmord. Dilemmaene er altså mange.

En progressiv politisk utvikling i Europa er vanskelig å se for seg uten stabile sentrum-venstre regjeringer i Tyskland. Et slikt regjeringsalternativ kan ikke realiseres uten et SPD med betydelig større oppslutning enn dagens 18-20%. Det er lite trøst i at de to mulige partnerne i en slik regjering (Die Linke og Die Grünen) har en stabil samlet oppslutning på rundt 20%, så lenge SPD ikke kommer seg ut av den dype krisen det nå befinner seg i. Skal partiet komme seg videre, bør det iallfall kvitte seg med forestillingen om at politisk motstand best løses med å hive ut eksisterende partiledere, og erstatte dem med stadig nye «lysende gestalter». Det bør også forsøke å bygge opp en partikultur som gir mindre rom for konflikt- og intrigemakeri. Viktigere enn noe annet er det at partiet fornyer, forsterker og tydeliggjør den klassiske sosialdemokratiske profilen – i en europeisk kontekst og med ansvarlig økonomisk styring som grunnlag. På mange måter var nok dette også visjonen til Martin Schulz – det gode menneske fra Würselen. Han fikk det bare ikke til.

Dagen etter fastelavnsmandag kom den endelige meldingen – Martin Schulz trekker seg med umiddelbar virkning som leder for SPD. Ny konstituert partileder er Hamburgs borgermester Olaf Scholz, en av tre nestledere og sannsynlig finansminister i den nye storkoalisjonen – hvis den blir noe av. På landsmøtet i april er det så meningen at parlamentarisk leder Andrea Nahles skal velges som ny partileder. Den tidligere Juso-lederen Nahles tilregnes partiets venstrefløy, og vil også være den første kvinnelige leder i partiets nesten 130-årige historie. I tiden fram til landsmøtet må Nahles/Scholz starte snuoperasjonen for et parti med målinger ned mot 16% og overbevise partiets nærmere 500.000 medlemmer om at et ja til ny regjeringskoalisjon med Merkel i uravstemningen i slutten av februar vil være den riktige vei ut av partiets dype politiske krise. Nahles for sin del må overbevise om at hun ikke kun er nok et nummer i rekken av lysende gestalter med kort holdbarhetstid, og at hun har tenkt å beholde makten og bruke den.

Reklamer

Martin Schulz og eggehodene

Publisert i Vårt Land 10. oktober

Martin Schulz ble et offer for spindoktorene, rådgiverne, taleskriverne og avdelingslederne i «Willy Brandt Haus» – og for sin egen ubesluttsomhet i håndteringen av virvaret av «råd» de utsatte ham for. Dette er en av konklusjonene man kan trekke av Spiegel-journalist Markus Feldenkirchens 17 siders nærstudie av Schulz’ valgkamp fra mars 2017 til valgkvelden 24. september (Der Spiegel nr. 40/2017). Det er direkte vondt å følge hvordan Schulz etter hvert nederlag drives videre i alle mulige retninger av «eggehodene» (Schulz’ eget uttrykk), og hvordan han selv etterhvert taper motet, men er dømt til å måtte fortsette: «Ikke vær for konkret!, vær mer konkret!, by på deg selv!, vis styrke!, vis ydmykhet!, dét kan du ikke si, ikke provoser den, og heller ikke den!». Mang en gang uttrykker han fortvilelse over at han lar seg forføre av eggehodene, og at han ikke bare stoler på noe sin egen magefølelse. Neste dag er han igjen utlevert dem.

I tillegg må han slite med leggspark og egokjør fra venner (Sigmar Gabriel) og ikke fullt så gode venner (Hannelore Kraft, Gerhard Schröder) i eget parti. Det er ingenting sjokkerende eller avslørende ved dette gode, sympatiske og, etter min mening, kloke mennesket, men det funket altså bare ikke. Skyldes det politikken, skyldes det ham selv eller skyldes det eggehodene? Hva må til for at Europas klassiske sosialdemokratiske partier skal finne vinnerformelen? Og spiller det noen rolle om man legger kursen mot sentrum eller mot venstre, så lenge det meste synes å være bestemt av kommunikasjonsstrategenes evne til å lykkes med sine iscenesettelser? Feldenkirchens tekst gir en nådeløs skildring av den profesjonelle politikkens kår i vår tid. Jeg tipper at den som kunne vært flue på veggen i Gahr Støres politiske bakrom i sommer og høst, ville sett mye av det samme.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11700718-i-egghodenes-kryssild

 

«Endelig skal der strides»

«Endlich wird es wieder gestritten», skriver Die Zeit på sin førsteside i denne ukens utgave. Det kan vel utlegges til noe sånt som: «endelig blir det politiske diskusjoner igjen.» Det skal kjempes om mye: svært krevende koalisjonsforhandlinger mellom CDU/ CSU, De Grønne og FDP; CDU og CSU skal gjennom et kraftig oppgjør på kammerset; De Grønne må være forberedt på indre motstand mot kompromissene de må inngå. FDPs Lindner er egentlig unhappy for det hele, han ville heller ha briljert i opposisjon når det ikke ble noe av flertallet med Merkel alene.

Når den nye regjeringen er dannet og arbeidet i Bundestag kommer igang, står et sultent, krenket og revansjelystent SPD klar til å innta rollen som største opposisjonsparti, og fremfor alt skal en trupp på mer enn 90 høyrepopulister-/ekstremister håndteres. De øvrige partienes signaler om at diskusjon/konfrontasjon og ikke ignorering er måten å møte AfD på, sier mye om hva vi har i vente. Debattene i Bundestag har i siste fireårsperiode av mange kommentatorer blitt omtalt som en tilstand av lammende stillstand. Den æraen er definitivt forbi.

Lavest oppslutning om AfD i de store byene i vest

AfDs stemmeandel ligger langt under det nasjonale resultatet (12,6%) i alle de store byene i det tidligere Vest-Tyskland:

– Köln: 6,8%
– Hamburg: 7,8%
– München: 8,4%
– Frankfurt: 8,6%
– Stuttgart: 8,7%

Oppslutningen om de Grønne og Die Linke tilsammen i de samme byene varierer mellom 21 og 32%. Den er lavest i Köln (21%), men der oppnår til gjengjeld SPD mer enn 30% av stemmene. Oppslutningen om AfD er altså lavest – og støtten til deres skarpeste kritikere størst – i befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid. Neppe veldig overraskende, men likevel viktig å ha med når man skal forstå hva slags fenomen AfD er.

Oppslutningen om AfD – sammensatte årsaker

Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.

AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.

Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».

AfD får ikke politisk innflytelse

En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.

Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.

Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.

Det tyske valgsystemet for dummies

Søndag 24. september er det valg på ny Bundestag – minimum 598 plasser i Tysklands nasjonalforsamling skal fordeles. Hvordan velges kandidatene, hvordan fungerer det tyske valgsystemet? En innføring i 12 punkter:

  1. På valgseddelen skal man krysse av to steder. Med førstestemmen («Erststimme») til venstre på seddelen stemmer man på valgkretsens direktekandidat, med andrestemmen («Zweitstimme») til høyre krysser man av for partiet man vil stemme på.
  2. Tyskland er delt inn i 299 valgkretser med like mange direktemandater. Valgkretsene dekker i gjennomsnitt befolkningsområder på ca. 250.000 mennesker. De aller fleste kandidatene til direktemandatene er representanter for de politiske partiene, men det er også tillatt å stille opp som uavhengig kandidat.
  3. Den som oppnår flest stemmer i valgkretsen vinner kretsens ene mandat, selv om det kun er med en stemmes overvekt. Stemmene til de kandidatene som ikke velges er sånn sett «bortkastede».
  4. Hensikten med de 299 direktekandidatene er å sikre at en viss andel av Bundestagsrepresentantene opprettholder lojalitet til velgerne i kretsen hvor de er valgt, at regionale interesser blir ivaretatt osv. Det er også en viss tradisjon for at de direktevalgte kandidatene kan ha en noe større uavhengighet fra partilinjen enn de andre representantene.
  5. Med andrestemmen gir man som sagt sin stemme til det politiske partiet man vil støtte (CDU, SPD, De Grønne m.fl.). Det er spesifikke valglister for hver av Tysklands 16 delstater. Bor du I Schleswig-Holstein og vil stemme på De Grønne, vil De Grønnes representanter i denne delstaten bli valgt fra partiets liste der. Du kan imidlertid kombinere støtten til De Grønne med å gi din førstestemme til f.eks. SPDs direktekandidat.
  6. Det er andrestemmen som bestemmer hvor mange representanter de ulike partiene får i Bundestag. Oppnår SPD 25% av stemmene, er de garantert 25% av mandatene i Bundestag.
  7. Bestemmelsen om en sperregrense på 5% overstyrer imidlertid dette. Oppnår man 4,9% av stemmene, blir man ikke representert i Bundestag. Dette rammet både FDP og AfD ved forrige Bundestagsvalg i 2013, der disse oppnådde hhv. 4,8% og 4,7% av stemmene, men likevel kom tomhendt ut når det gjaldt representasjon i Bundestag.
  8. Et unntak fra sperregrensebestemmelsen gjelder likevel: Oppnår et parti med score under 5% minst 3 direktevalgte mandater, oppløses hele sperregrensebestemmelsen og partiet tildeles kandidater i henhold til sin prosentvise oppslutning.
  9. Bundestag skal regulært ha 598 plasser. I fordelingen mellom partiene blir det først fylt opp med de direktevalgte kandidatene, og deretter fylt på med kandidater fra de 16 delstatslistene inntil aktuelle parti har oppnådd det antall representanter det i følge valgresultatet skal ha.
  10. Kommer man i den situasjon at et parti i følge valgresultatet skal ha 5 representanter fra en delstat, men vinner 7 direktemandater får man en situasjon med overhengsmandater. I en slik situasjon, vil Bundestag øke fra 598 til 600 representanter.
  11. Systemet med overhengsmandater innebærer at et parti, eller en allianse av partier, vil kunne oppnå parlamentarisk flertall uten å ha oppnådd flertallet av andrestemmene. Siden dette står i motstrid til prinsippet om at andrestemmene «er konge», besluttet forbundsdagen i 2013 (etter en dom i forfatningsdomstolen i Karlsruhe) å endre valgloven. Fra og med valget i 2017 er det derfor innført et system med utjevningsmandater, som innebærer at det skal fylles på med ekstra kandidater inntil fordelingen svarer til resultatet fra andrestemmevalget.
  12. Ordningen med utjevningsmandater innebærer at taktisk stemmegivning (valg på ulike partiers kandidater med første- og andrestemmen) ikke lenger gir noe mening. På den annen side øker risikoen for at Bundestag vokser seg uhåndterlig stor. http://www.hamburg.de/contentblob/9323198/bbeb377ae4856d95e2ece663f531623d/data/stimmzettel-wk18-d.pdf

Det ekstreme høyre inntar Forbundsdagen

Alternative für Deutschland (AfD) vil komme inn i Bundestag med god margin etter valget på søndag. Med 10% av stemmene (som ikke er usannsynlig) vil partiet få 70-80 representanter i Forbundsdagen. Rundt halvparten av representantene vil tilhøre partiets høyrefløy, hvilket betyr historierevisjonisme, identitær-völkisch ideologi og rasisme. Kun 12 representanter vil tilhøre partiets «moderate» fløy. At den i praksis avsatte partilederen Frauke Petry tilregnes de «moderate» sier det meste. Tysklands meget generøse ordninger for partifinansiering innebærer at AfDs Bundestagsfraksjon vil kunne tilsette inntil 350 rådgivere og sekretærer (ja, 350 ..). Disse vil man f.eks. kunne hente fra miljøet rundt forlegger Götz Kubischek og tidsskriftet «Sezzesion» i Schnellroda, Sachsen-Anhalt.

I den høyreradikale biotopen som Kubischek har bygget opp over flere år kan man bli skolert i temaer som «Populismens tid» og «Kritikk av den parlamentariske fornuft». Fra kommende bundestagsrepresentanter som Jens Meier («lille-Höcke») og Wilhelm von Gotberg kan man bli advart mot farene ved «blandingsfolk» («Mischvölker») eller bli belært om «Holocaust som et virksomt instrument for kriminalisering av tyskerne». AfDs gjennomsnittsvelger adskiller seg ikke nevneverdig fra normalbefolkningen når det gjelder inntekt, jobb og utdanning. Det er ingen protestbevegelse fra de sosialt utstøtte, og hadde det vært det, ville det være lite å hente i partiets økonomisk-liberalistiske politikk. Den typiske velger kan godt være bankfunksjonæren eller ingeniøren i 50-årene som brøler ut sitt hat på en markedsplass i en småby i Sachsen, godt skjermet fra både «islam» og flyktninger. Postkommunismens ruin viser sitt ansikt.

I bakgrunnen lurer kreftene som har en langsiktig plan: først reversere alle seire demokratiet og sivilsamfunnet har vunnet siden 1968, deretter fortsette kampen for det «rene» Tyskland. Truppen som vil gjøre sin entré i den nye Bundestag vil ikke få formell politisk makt, men den vil ha et rådgiverbudsjett på 17. mill. euro, og den vil erobre nasjonalforsamlingens talerstol i Europas største land og bevisst bruke den som plattform for høyrepopulistisk og høyreradikal propaganda. Det åpne og tolerante tyske samfunnet har en voldsom motstandskraft, og dets liberale verdikjerne har en svært sterk forankring i majoritetsbefolkningen. Men man skal være på vakt, og man skal vite at det som vil inntre etter valget på søndag vil bety slutten på den siviliserte kompromissøkende politiske debattkulturen som har preget Tyskland i årtier – og dermed også slutten på en politisk æra.

Höcke, Poggenburg og Gauland

Höcke, Poggenburg og Gauland – det blir mer og mer klart at prosjektet til det høyrepopulistiske AfD er noe langt mer enn å pleie de sedvanlige fremmedfiendlige og anti-islamske parolene: historierevisjonisme, omskrivning av nazitidens grusomheter, «sluttstrek» og alminneliggjøring av Wehrmacht. At de våger, kunne man være fristet til å si – etter Wehrmachtutstillingene i Hamburg i 1995 og 2001, som nådeløst dekonstruerte alle myter om hæren og den vanlige soldat som «renere» og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Jeg lover å fotfølge og konfrontere enhver uorientert og godtroende skikkelse her på berget som i kjølvannet av AfDs kommende inntreden i Bundestag etter valget 24/7 begynner å snakke om «sunt opprør mot elitene», «frykten for islam» og annen metervare. Det tyske Verfassungsschutz (et slags tysk PST) har nå åpnet sak mot Gauland.

TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz

Har de siste tre timene fulgt TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz, etterfølgende diskusjon i Anne Wills talkshowstudio samt ytterligere kommentarer i ARDs Tagesthemen.

Kortversjonen av min oppsummering:

1) Det ble mer duett enn duell – enigheten i hovedspørsmålene er stor, og bakom synger storkoalisjonen.

2) Hovedtemaer i debatten var flyktninger/integrasjon (45 minutter), Tyrkia, dieselkandalen/bilindustrien, indre sikkerhet, skatter og pensjoner. Det mest interessante ved hele diskusjonen var at begge nå synes å støtte en endelig avslutning av Tyrkias EU-medlemsskapsforhandlinger (Schulz sterkere enn Merkel).

3) Schulz klarte seg bra, og viste større engasjement enn Merkel. Men Merkel vinner på sin trygghet og sin troverdighet; målinger umiddelbart etter debatten viser at velgerne vurderer det på samme måte.

4) Svært mye må skje for at Merkel ikke skal få sin fjerde periode som bundeskansler etter 24. september. Spenningen knytter seg til de mindre partienes resultater, og til hvem av disse hun til sist vil regjere med.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

Kronikk VG, 16. august 2017

Lederen i Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD), Martin Schultz, legger i disse dager ut på en turne som skal vare helt fram til valget på ny Bundestag 24. september. Mer enn 20.000 km skal tilbakelegges, 60 byer skal besøkes og hender i tusentall skal trykkes. Målet er å gjenerobre tronen som Bundeskansler etter 12 år med regjeringer ledet av Angela Merkel. Men kan Schultz hindre Merkel fra å tiltre sin fjerde periode som tysk regjeringsleder? Det så lyst ut i februar og mars. I dag må det nærmest et politisk jordskjelv til for at han skal lykkes.

Martin Schultz overtok som leder av SPD og kanslerkandidat etter en rask og uortodoks prosess i januar i år. Han etterfulgte Sigmar Gabriel, som etter syv år som partileder sto igjen med et skadeskutt image, lav tillit blant partimedlemmene og et parti med en oppslutning så vidt over 20%. Valget av Martin Schultz utløste en voldsom begeistringsbølge både i SPDs egne rekker og i befolkningen generelt. Partiet økte sin oppslutning fra 22 til til 32 % og fikk i løpet av noen få uker 13000 nye medlemmer. Populariteten var særlig stor blant unge mennesker. På forsiden av det store nyhetsmagasinet Der Spiegel tronet Schultz i helgenpositur som «Sankt Martin» – den hellige Martin. Image result for martin schulz free photos

Fenomenet Schultz vakte stor oppsikt de få månedene det sto på. Mange forklarte oppsvinget som en reaksjon på Merkels flinke, men kjedelige og uinspirerte politikerstil. Andre knyttet populariteten til Schultz’ biografi – til fortellingen om den tørrlagte alkoholikeren og småbyordføreren uten artium som endte opp som mangeårig president i det mektige EU-parlamentet i Strasbourg. Imaget av den litt freidige oppkomlingen som også kjente maktens spilleregler innenfra passet godt inn her. Schultz kombinerte det kjente med det nye, en erfaren politiker som var stålsatt i apparatet og byråkratiet, men som likevel kunne fremstå som et friskt pust. Schultzbølgen nådde sitt høydepunkt i slutten av mars. To måneder og tre tapte delstatsvalg senere var den slutt. Oppslutningen om SPD på meningsmålingene dalte, og partiet er sommeren 2017 tilbake på samme nivå som det var da Schultz overtok partiledertrøya i januar.

SPD har de siste fire år vært juniorpartner i en storkoalisjon med Merkels kristelig-demokratiske union, CDU. En storkoalisjon gir aldri en god plattform for partienes markering av egne posisjoner. Begge partiene har derfor lenge vært enige om at videreføring av koalisjonen etter 2017 kun vil være aktuelt dersom ingen andre flertallskonstellasjoner lar seg realisere. Med dagens målinger er det sannsynlig at Bundestag etter høstens valg vil bestå av seks partier – nåværende fire (CDU, SPD, De Grønne og Die Linke) samt liberale FDP og høyrepopulistiske Alternative für Deutschland (AfD). Siden AfD er utelukket som regjeringspartner, vil den nye regjeringen sannsynligvis måtte bli dannet med basis i tre partier. Det har derfor lenge vært klart for Schultz at noe flertall med ønskepartneren De Grønne ikke vil være innen rekkevidde, og at det mest realistiske flertallsalternativet vil være en såkalt «rød-rød-grønn» koalisjon mellom SPD, De Grønne og venstresosialistiske Die Linke. Konstellasjonen har vært prøvd ut i flere delstatsregjeringer i det østlige Tyskland, men har likevel vært kontroversiell som alternativ på nasjonalt nivå, bl.a. på grunn av Die Linkes bånd til det tidligere statsbærende partiet i DDR. Den forventede seieren for det rød-rød-grønne alternativet i Saarland i slutten av mars var planlagt som en prøvestein på om denne konstellasjonen også kunne fungere i en vestlig delstat. Det skulle også gi bekreftelsen på at Schultz ikke bare kunne skape begeistring i egne rekker, men også var i stand til å vinne valg.

SPD lyktes ikke i Saarland. Det lyktes heller ikke de to etterfølgende valgene i Nordrhein-Westfalen og Schleswig-Holstein, hvor eksisterende flertall for SPD og De Grønne gikk tapt til CDU-ledede regjeringer. Tapet var særlig alvorlig i det folkerike og industritette Nordrhein-Westfalen. Hva skjedde? Magien rundt Schultz var åpenbart gått tapt. Mange kommentatorer viste også til at Schultz ikke fikk anledning til å vise seg fram som ønsket i de tre valgkampene, men måtte stille seg i skyggen av de lokale partilederne og betale prisen for mislykket lokal politikk. Målinger i tilknytning til de tre valgene viste også at tilliten til Merkel og CDU var større på politiske kjerneområder som indre sikkerhet og økonomisk politikk. Angela Merkel kan ofte fremstå som grå og kjedelig, men hun inngir også trygghet og tillitt. Hun kan dessuten tie når hun bør. Ingen er dyktigere enn henne til – tålmodig, rolig og selvsikker – å vente på at politisk ugunstige trender går over av seg selv. Det ser det ut til at hun vil lykkes med også denne gang.

Martin Schultz har satset tungt på at SPDs nye valgprogram skal bli et vendepunkt i valgkampen. Programmet ble presentert tidligere i sommer med den klassiske sosialdemokratiske merkevaren «sosial rettferdighet» som overskrift – sterkere beskatning av de rike, høyere minstepensjon, likelønn, mer midler til utdanning og familiene; på det europeiske plan økte EU-investeringer i økonomi og infrastruktur og mer solidaritet i fordelingen av flyktninger internt i EU. Forskjellene til CDU er imidlertid ikke veldig store, og programpunkter som vil merkes på de brede velgerskarers lommebok, eller utfordrer de tyngste maktgruppene i samfunnet, glimrer med sitt fravær. Ingen partier, heller ikke De Grønne, har f.eks. hatt mot eller evne til å gripe skikkelig fatt i den tyske bilindustriens dype krise i kjølvannet av de såkalte dieselskandalene.  Profilløshet og «døsende stillstand» preger den tyske valgkampen, skriver FAZ-redaktør Claudius Seidl i en kommentar 7. august.

Effekten av SPDs nye valgprogram har i alle fall uteblitt. De aller siste målinger viser 39% oppslutning for CDU og 24% for SPD; på det personlige popularitetsbarometeret skårer Merkel 59%, mens Schultz har falt helt ned på 33%. Holder målingene seg uforandret frem til valget, vil det mest sannsynlige utfallet være en koalisjon mellom CDU, liberale FDP og De Grønne. Skal trenden brytes må det nok inntre en alvorlig politisk hendelse, f.eks. en videre utvikling av nevnte dieselskandale. «Schultzbølgen» i vinter viste at det er mulig å sette store velgermasser i bevegelse. SPD i nåværende forfatning er neppe i stand til dette.

Det sosialdemokratiske håpet som svant

«Angela Merkels CDU er et innholdstomt parti .. det verste er maktens arroganse, det merker folk»

BUNDESTAGSVALGET I TYSKLAND: 91 dager igjen

Slik slik gjengir FAZ en svært offensiv Martin Schultz foran landsmøtet til SPD i Dortmund i dag. Der skal et partiprogram med fokus på sosial rettferdighet, utdanning og en mer offensiv Europapolitikk vedtas. Oppgaven kan virke håpløs. Schultz har 90 dager på å ta igjen noen av de 15% Merkel leder med. I tillegg må De Grønne og Die Linke levere opp mot 18-20% tilsammen. Men umulig er det ikke, det skal først føres valgkamp. Er det noe valgene andre steder i Europa har vist oss det siste halvåret, må det være at intet er avgjort før valglokalene er stengt.

Progressive her på berget bør slutte å slå seg til ro med at «den kloke og ansvarlige Merkel» ser ut til å beholde makten. Ja, hun er klok og ansvarlig, men 12 år med «weiter so» er kanskje nok? Og også i Tyskland dreier politikk seg om mer enn G-20- og NATO-toppmøter – utjevning, utdanning og pensjoner for å nevne noe, og ikke minst om et EU som er bedre eslet til å takle disse politikkområdene også på europeisk nivå. Her er det Schultz, og ikke Merkel som representerer fremtiden.

Valget i Nordrhein-Westfalen – en oppsummering

Som noen har fått med seg var det valg i Nordrhein-Westfalen i går – Tysklands mest folkerike delstat med 3-4 ganger så mange innbyggere som Norge. Valget var på mange måter prøvesteinen på Martin Schulz’ (ny SPD-leder fra februar i år) evne til å vinne viktige valg mot Angela Merkel, og dermed også en viktig styrkeprøve foran valget på ny Bundestag i slutten av september. Det gikk ikke som håpet. Etter en pangstart for Schulz og «nye SPD» i februar og mars, er nå stillingen 3-0 i favør Merkel etter det tredje tapet i et delstatsvalg på en måned.

Valget kan oppsummeres slik:

  • Den rød-grønne regjeringen av SDP og De Grønne mister regjeringsmakten, SPD gjør sitt dårligste valg noensinne i NRW (partiets «Herzkammer» iflg. SPD selv), ministerpresident Hannelore Kraft trekker seg med umiddelbar virkning både fra partiledervervet i NRW og fra vervet som nestleder i SPD.
  • De grønne halverer sin oppslutning, utdanningsminister Löhrmann får mye av skylda.
  • CDU gjør sitt beste valg i NRW noensinne.
  • Fridemokratene, FDP, under sin karismatiske leder Christian Lindner, gjør med sine 12,6% et brakvalg.
  • Die Linke med sine 4,9% havner 0,1% under sperregrensen, og kommer dermed ikke inn i landdagen.
  • AfD oppnår 7,4% og bekrefter dermed tilbakegangen som er registrert både nasjonalt og i delstatene det siste halve året.
  • CDU oppnår knapt flertall med FDP (fordi Die Linke falt ut), men FDP er sure på CDU etter mange konfrontasjoner i valgkampen og det er derfor ikke sikkert at det ender opp med det som burde være den naturlige regjeringskonstellasjonen; både «Jamaica» (CDU, FDP og De Grønne) og storkoalisjon med SPD kan være aktuelle.

Utfra målinger gjort på valgdagen synes følgende temaer å ha vært utslagsgivende for velgernes stemmegivning, presentert i «Tagesthemen», ARD i går kveld (fritt etter humommelsen):

1) «Merkelfaktoren» – en trygg og erfaren leder i en urolig tid.
2) Indre sikkerhet – med særlig fokus på særskilt store utfordringer med innbruddsbølger i NRW de siste årene (i stor grad øst-europeiske bander), og mindre koblet opp mot «innvandringsdebattene» slik AfD ønsker å ha dem. I tillegg kommer en svært omstridt justisminister, Ralf Jæger, som bl.a. har fått mye av skylden for politisvikten under nyttårnatta i Køln; husk at politi- og justisvesen i betydelig grad er delstatenes ansvar i det føderative Tyskland.
3) Skolepolitikken – overfylte skoleklasser, en omstridt gymnasreform, integreringsproblemer i den ordinære skolen (særlig knyttet til handikappede og andre med særlig behov for tilpasning).
4) Infrastrukturpolitikken – evige køproblemer på Autobahn.

Med andre ord – ett stort og overordnet tema med nasjonal problematikk, og tre med hovedsakelig delstatsspesifikke problematikker.

Valget i Nordrhein-Westfalen – en styrkeprøve

Et ekstremt viktig valg i Tyskland i dag. Velgerne i Nordrhein-Westfalen, en delstat med 3-4 ganger som mange borgere som Norge, skal avgjøre om SPDs Hannelore Kraft får beholde makten eller om hun må overlate den til Merkels mann i NRW, Armin Laschet. Valget er viktig i seg selv, men hele det politiske Tyskland anser det også som den viktigste styrkeprøven mellom Merkel og SPD-utfordrer Martin Schulz foran valget på ny Bundestag til høsten. Taper SPD makten i sin tradisjonelle bastion langs Ruhr og Rhein, vil Schulz vei mot regjeringsmakt til høsten bli umåtelig mye tøffere enn den ellers kunne blitt. Et tap vil smerte også fordi Hannelore Kraft er en sterk og profesjonell politiker, og et av SPDs beste kort. Meningsmålingene gir de to partiene omtrent like stor oppslutning (30-31%); alt ligger dermed an til en «Kopf-an-Kopf-Rennen» helt frem til valglokalene stenger kl. 18.00 i kveld. Øvrige tendenser i målingene er FDPs sterke fremgang, De Grønnes tilbakegang, fortsatt lave scores på AfD (rundt 6%) og at Die Linke ser ut å komme inn i delstatsparlamentet igjen.

Når en vinner er kåret, vil det uansett være temmelig i det blå hvem denne skal danne regjering med. Fire partier utover CDU og SPD vil etter alle solemerker overskride sperregrensen (5%) – FDP, De Grønne, Die Linke og AfD – og alle seks har vært over snittet tydelige på hvem de IKKE vil regjere sammen med. Ingen to-partikonstellasjoner utover en storkoalisjon av CDU og SPD vil kunne få flertall (en løsning begge uansett prøver å unngå). For flere av de tenkelige tre-partikonstellasjonene skal det også holde hardt for å oppnå flertall. Det eneste som er 100% sikkert er at AfD ikke kommer i regjering og at CDU og FDP ikke vil regjere sammen med Die Linke. Til syvende og sist er partiene tvunget til å finne ut av det med hverandre – enten slik eller slik.

I dag (og i morgen) vil dette stå i skyggen av den store styrkeprøven mellom Hannelore Kraft (=Martin Schulz) og Armin Laschet (=Angela Merkel), og dermed i siste instans også av kampen om å om å kapre de beste kortene i tvekampen om å bli Macrons tyske partner etter valget 24. september. Jeg gjentar: et usedvanlig viktig valg, ikke bare for NRW og Tyskland, men for hele Europa!

I kveld benker jeg meg foran ARDs valgsendinger. De første valgdagsmålingene kommer rundt kl. 18.00.

Martin Schulz: «Jeg er en begeistret europeer»

Det tyske SPDs nye leder, Martin Schulz, skapte bølger av begeistring, 10% økning i oppslutningen om partiet og forhåpning om at Merkel likevel kunne veltes fra tronen. Så lenge det varte. Etter valgnederlag både i Saarland og Schleswig-Holstein, MÅ Schulz sørge for at SPD beholder posisjonen som regjeringsbærende parti ved valget i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, i morgen. Var det kun nyhetens interesse, og suget etter noe nytt, som skapte Schulz-bølgen i februar og mars? Hva står han egentlig for, og hva skiller en sentrumspolitiker i CDU fra en ditto i SPD?

I et større intervju med Die Zeit denne uken forsøker avisen å komme tettere på Schulz. Sentralt i intervjuet står Europapolitikken, et område med særlig interesse både fordi Schulz selv har en tung EU-bakgrunn og fordi den nyvalgte franske presidentens EU-offensive og EU-positive linje gjør det særlig interessant å sammenligne hvordan den tysk-franske aksen vil kunne komme til å agere i Europapolitikken under hhv. Merkel og Schulz. Jeg har oversatt deler av intervjuet:

Die Zeit: «Hvordan vil din Europapolitikk skille seg fra Merkels?»

Schulz: «Tross alle problemer, jeg er en begeistret europeer. Om det skiller meg fra CDU-lederen, må andre bedømme. For det første: Vi trenger bestemt en fordypning av Eurosonen, og vi bør bruke Tysklands styrke til å gjøre de svakere landene sterkere. Jeg er ingen tilhenger av at Tyskland eksporterer mindre, det er meningsløst. Man kan ikke tvinge en vellykket industrinasjon til å bli mindre vellykket. Men flere investeringer i Tyskland vil også resultere i mer vekst og sysselsetting ellers i Europa. For det andre må vi sette kampen mot skatteunndragelse i sentrum. CDU-finansministeren (W. Schäuble) har lagt hindringer i veien for delstatsregjeringen i Nordrhein-Westfalens kamp mot skattebedrag, og dermed hindret at milliarder av euro hentes tilbake til de offentlige kassene. Det må endres. For det tredje vil jeg komme til å ha mye sterkere fokus på enkeltstater i EU som utfordrer EUs felles verdier. Man kan ikke hylle det felles verdigrunnlaget i søndagstaler samtidig som regjeringene i Ungarn og Polen fortsetter å tråkke på de samme verdiene. Og for det fjerde vil jeg jobbe for at det etableres en umiddelbar sammenheng mellom finansstrømmene innad i EU og usolidarisk politikk i håndteringen av flyktningproblemet. Da er vi tilbake til regjeringene i Polen og Ungarn. De som henter store summer ut av EUs regional- og strukturfond, kan ikke i opptaket av flyktninger bare stikke seg unna. Her må forbundsrepublikken Tyskland si: Solidaritet er et grunnprinsipp i EU, og ikke sted hvor man kun kan plukke ut rosinene.»

Die Zeit: «Hva mener du konkret med fordypning av Eurosonen?»

Schulz: «En felles vekst- og sysselsettingspolitikk. I Tyskland er det mange som tror at det nå om dagene kun er tyske skattebetalere som hefter for samholdet i Eurosonen. Men det stemmer ikke, også franske og italienske skattebetalere hefter for denne. Dersom vi skal klare å komme oss ut det evige runddansen av intetsigende og resultatløse toppmøter, trenger vi en strategi for hvordan vi i Eurosonen kan skape mer vekst og flere arbeidsplasser.»

Die Zeit: «Macron er tilhenger av et felles budsjett for Eurosonen. Du også?»

Schulz: «Det er et gammelt ønske, og helt sikker noe man på nytt bør vurdere. Skal statene i Eurogruppen være i stand til å løse felles problemer på en god måte, vil et felles budsjett gi mening. Vi har i dag et felles EU-budsjett, men intet budsjett for Eurosonen. Det vil imidlertid hverken være Tyskland eller Frankrike som legger hindringer i veien for et slikt budsjett, men de av EU-statene som forfølger andre interesser. Jeg er realist: vi må begynne med tiltak som er mulig å gjennomføre uten forandringer i avtaleverket.»

Valget på ny Bundestag 2017 – hvem vil regjere med hvem

Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.

En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.