Politikk

Angelas arverekke

Publisert i VG 6. mars 2020

Tyskland største parti, kristelig-demokratiske CDU, er inne i en av sine største politiske kriser siden partiets grunnleggelse for mer enn 70 år siden. Utløsende for krisen var håndteringen av en vanskelig parlamentarisk situasjon i den østtyske delstaten Thüringen, hvor partiets gruppe i den nyvalgte landdagen valgte å stemme sammen med høyrepopulistiske AfD ved valget på ny leder av delstatsregjeringen. Krisen endte med at CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer valgte å kunngjøre sin avgang som partileder. Tre kandidater – alle fra delstaten Nordrhein-Westfalen, alle katolikker, alle menn – har kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder. Beslutningen fattes på et ekstraordinært landsmøte 25. april.

Kampen om partilederposten vil også bli en kamp om hvem som skal etterfølge Angela Merkel som partiets forbundskanslerkandidat ved valget i 2021, og om CDUs politiske kurs i æraen etter Merkel. Blir hun sittende til valget på ny Forbundsdag høsten 2021, vil hun ha vært forbundskansler i 16 år, lenger enn partigrunnleggeren Konrad Adenauer og på nivå med Helmut Kohl.

Merkel vil kunne se tilbake på lange perioder med økonomisk vekst, men også på en epoke preget av kriser og utfordringer – finanskrise, nedlukking av de tyske atomkraftverkene, klimakrise og flyktningkrise.  I kampen om CDUs fremtidige politiske kurs vil forholdet til «arven etter Merkel» stå helt sentralt, et testamente hvor meningene er sterkt delte. Etter flyktningkrisen 2015-16 identifiserte mange Merkel med «kontrolltap» og «åpne grenser», andre med den modige og fattede skikkelsen som sto opp for Europas humanistiske verdier når de virkelig var under press. Merkel gis ofte også skylden for at AfD har kunnet vokse seg sterke. Samtidig har hun utvilsomt hovedæren for at nye sjikt av liberale og sentrumsorienterte velgere i byenes middelklasse har blitt trukket til partiet.

Tross striden om hennes person har Merkel i en årrekke tronet øverst på popularitetsbarometrene – og gjør det fortsatt.

De tre som deltar i kampen om partilederposten er Armin Laschet, Friedrich Merz og Norbert Röttgen. Merz tapte knapt for Annegret Kramp-Karrenbauer under kampavstemmingen om ny partileder på landsmøtet i desember 2018. Laschet var lenge på tale som partileder også i 2018, men valgte til slutt ikke å stille. Den største overraskelsen har imidlertid Norbert Röttgen stått for. Svært få hadde navnet til den tidligere miljøvernministeren på blokka når han som den første av de tre offisielt lanserte sitt kandidatur.

Armin Laschet (58) er «..mannen som klemmer folk, megler i stridsspørsmål, binder fiender til seg og forsoner», som Süddeutsche Zeitung nylig skrev. Han kommer fra den liberale og utadvendte byen Aachen helt vest i Tyskland, og har et lynne typisk for det katolske Rheinland. Laschet har en solid maktpolitisk base gjennom sin posisjon som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat. Han har i tillegg bakgrunn både fra Bundestag og EU-parlamentet, og var på midten av 90-tallets Bonn medlem av en liten gruppe CDU-ere som hadde de første forsøkene på politiske samtaler med De Grønne. Ved valget av mer konservative Jens Spahn som kandidat til nestlederposten har Laschet gjort seg valgbar blant et bredt spekter av partimedlemmene

Friedrich Merz (64) er en mann av «klar tale», en dyktig retoriker med stor tro på egen handlekraft, men også en person som mange oppfatter som polariserende. Merz har vært en skarp kritiker av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015. Han er også eksponent for det mange oppfatter som en mer næringslivsvennlig politikk, for styrking av politi- og justisvesen og for en mer restriktiv innvandringspolititikk. Mange på partiets høyre fløy er derfor overbevist om at Merz er den av kandidatene som vil være best skodd for å hente tilbake CDU-velgere som har vært til låns hos AfD.  En sentral del av Merz’ politiske biografi er tapet for Angela Merkel i kampen om den mektige posisjonen som leder av CDU-gruppen i Forbundsdagen i 2002.

Den tredje kandidaten, Norbert Röttgen (54), var i perioden 2009-2012 miljøvernminister i Merkels regjering. Han har tilhørt Bundestag siden 1994, og var i en periode på 00-tallet gruppesekretær i CDUs Bundestagsfraksjon. Han har også vært leder av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, og stilte i 2012 som partiets toppkandidat i valget på nytt delstatsparlament. Hans tap for SPD/De Grønne, og hans etterfølgende nei til å overta som opposisjonsleder i delstatsparlamentet, gjorde at han falt i unåde hos Merkel og måtte forlate posten som miljøvernminister. Röttgen har etter dette gradvis bygget opp en posisjon som en av CDUs dyktigste utenrikspolitiske talsmenn, og er i dag leder av Forbundsdagens utenrikskomite.

Sentralt i diskusjonene om CDUs fremtidige kurs står forholdet til AfD. Enkelte krefter på CDUs høyre fløy fremholder at partiet må bevege seg til høyre for å gjenvinne velgere som har gått tapt til AfD. Dette er en vurdering som også Friedrich Merz har gitt sin støtte til, selv om han avviser politisk samarbeid med AfD. En undersøkelse publisert i avisen «Handelsblatt» viste nylig at 23% av CDUs velgere vil  forlate partiet etter Merkel, og at 82% av tilhengerne er motstandere av samarbeid med AfD. Undersøkelsen gir grunnlag for å anta at nettotapet ved en høyredreining kan bli større enn ved å fastholde hovedtrekkene i nåværende politikk.

Skal CDU ha muligheten til å komme i regjeringsposisjon på nytt etter valget i 2021, er det pr. i dag vanskelig å se for seg at det kan skje i noen annen konstellasjon enn i regjering med De Grønne. De to partiene samarbeider i dag i seks ulike delstatsregjeringer. Utfordringene knyttet til et kommende regjeringssamarbeid med De Grønne vil derfor stå i sentralt i partiets strategiske overveielser fram mot valget på ny partileder. Her er det fordel Laschet og Röttgen. Et CDU under ledelse av Friedrich Merz vil få det betydelig tyngre i samarbeidet med De Grønne. Risikoen for velgerlekkasje fra CDU til De Grønne, og i verste fall at De Grønne ender opp som det største av de to partiene, vil også være større med Merz ved roret.

Den første meningsmålingen om de tre kandidatene ble nylig offentliggjort av TV-kanalen ARD. Den viser at 40 % av CDUs velgere foretrekker Merz som ny partileder, mens 32 % holder Laschet som den beste kandidaten. Kun 13 % har Röttgen som favoritt. Alt tyder derfor på kampen vil stå mellom Merz og Laschet. Hensynene et partilandsmøte må avveie er imidlertid flere enn det som fanges opp av en spørreundersøkelse. Momenter som kan tale til fordel for Laschet er bl.a. hans sterkere maktbase i partiorganisasjonen, og at Röttgens tilhengere sannsynligvis vil foretrekke Laschet fremfor Merz. Mulighetene for maktkamp med en Merkel som frem til høsten 2021 vil være inne i sitt siste år som forbundskansler, kan også bli trukket fram som en risiko ved Merz’ kandidatur.

Når CDU har valgt sin nye partileder, må endelig valg av kandidat til forbundskanslerposten avstemmes med det bayerske søsterpartiet CSU. Her kan man ikke utelukke at CSU-leder Markus Söder – en partileder i flytsonen – kan komme til å sette seg selv i spill som en mulig utfordrer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zG1AM1/angelas-arverekke

Foto: Armin Laschet
(Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0 de)

Hvor kommer du fra?

Publisert i Vårt Land 21. februar 2020

Tysklands viktigste og mest prestisjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», gikk i 2019 til den bosnisk-tyske forfatteren Saša Stanišić for hans roman «Herkunft» (Luchterhand 2019). Pristildelingen vakte begeistring i et samlet tysk anmelderkorps ved kunngjøringen på bokmessen i Frankfurt sist høst, og topper nå Der Spiegels liste over Tysklands mest solgte romaner.

«Herkunft» er en bok om de tidstypiske og litt forslitte temaene opprinnelse og identitet – «hvor kommer du fra, hvem er du?». I en blanding av roman, selvbiografi og essay borrer Stanišić i spørsmålene ved å fortelle hva fødested, språk og familie kan bety for menneskenes liv. Han gjør det fjernt fra enhver romantisering av hjemstavn og opprinnelse, og viser gjennom skarpe observasjoner og poetisk innlevelse hvordan nye fortellinger om fortiden og nåtiden kan skape mening for det livet man lever her og nå.

Saša Stanišić og hans foreldre ankom Tyskland som bosniske flyktninger i 1992. Saša var da 14 år gammel, og kunne ikke et ord tysk. Byen de havner i er tilfeldigvis Heidelberg, den gamle idylliske universitetsbyen sydvest i Tyskland. Morens bakgrunn var bosnisk-muslimsk, farens serbisk, men begge med identitet som sekulære jugoslaver. Etter landets etniske rensing sprenges denne i fillebiter. Romanen forteller om familiens og unge Sašas forsøk på å få fast grunn under føttene på sitt nye hjemsted. Sašas høyt utdannede foreldre sliter i underbetalte jobber. Ydmykelser, skamfølelse og opplevelse av deklassering er en del av hverdagen, men de biter tennene sammen for at unge Saša skal lykkes. Hos ham er derimot viljen til det positive så sterk at verden etterhvert begynner å føye seg.

Gjennom tilpasning og opprør utvikler den smarte og behendige ungdommen gradvis en slags identitet tilpasset sin nye situasjon. Ledsagere på ferden er den lurvete og fargerike kompisgjengen på den lokale bensinstasjonen, og Joseph von Eichendorffs tidligromantiske naturlyrikk – «sagt wo meine Heimat liegt» («si meg hvor jeg hører til»). Viktig er også en tysklærer som oppdager hans talent for diktning, en tysk kjæreste og bestekompisen Rahim. Når krigen er over, drar Saša i flere omganger på leting etter restene av sin gamle identitet – i byen han forlot, et forandret og nedslitt Višegrad, og i den bosnisk-serbiske fjellandsbyen hvor bestefaren har sin opprinnelse. Den elskede bestemoren er med på ferden – hverken hun eller Saša finner det de leter etter.

Fortellingen har konstante skiftninger i tid og sted – fra Visegrad til den serbiske fjellandsbyen med sine 13 innbyggere, fra 90-tallets Heidelberg til nåtidens Hamburg. På en balkong i Hamburg sitter det 41-årige skriver-jeget og kommenterer sine minner og sine observasjoner: «Smaken av vannet i brønnen er laget av språk. Språket vil flyte videre. Noen vil overleve for å fortelle, for å si: mitt liv er ubegripelig.» Forfatteren har selv beskrevet sin bok som et «selvportretts fiasko». Det er mer presist å beskrive den som en historie om å sette seg fri, om bånd som løsnes og som transformeres til nye historier.

Som en understrøm gjennom hele boken ligger Stanišićs aversjon mot det han beskriver som «fetisjeringen av opprinnelse og fantasmaet nasjonal identitet». Mot dette setter han det å høre til – «das Dazugehøren»; «overalt hvor man kommer, finne minste fellesnevner: det holder». Slik kan romanen også leses som en skarp kommentar til en identitetsbesatt samtid og til «opprinnelse» som våpen mot folks rett til å skape seg et liv der de er og vil være. Saša klarte å overbevise de tyske innvandringsmyndighetene om at det var i Tyskland han hadde sin fremtid, han ble innvilget tysk statsborgerskap og fikk høre til der han ville høre til. Sašas foreldre hadde dårligere kort på hånden, og måtte – mot sin vilje – forlate Tyskland.

Forfatterens anegalleri og historien om hans nye tyske liv er malt med kraftige farger. Både «Herkunft» og hans tidligere romaner er preget av en særlig poetisk kraft, en egen evne til å beskrive selv de mest banale og hverdagslige hendelser på en måte som får språket til å ta av. Vi ser det f.eks. i anekdotene om tenåringskompisene på bensinstasjonen i Heidelberg, i de presise, småvittige og personlige observasjonene av de ulike typenes forsøk på å sette seg gjennom, og å bli til noe. På side 297 er historien tilsynelatende slutt, men så kommer 60 nye sider med i alt ti alternative måter å slutte den på. Clouet er å la leserne selv bestemme hvordan den skal slutte. Råstoffet til disse ekstra sidene ligger i sammensmeltningen av den demente bestemorens fantasier og forfatterens egne skjøre minner: «Det var som om vi lærte hverandre å kjenne på nytt i dette oppdiktede universet». Slik avspeiles det åpne og kontingente ved fortellingen også i romanens form.

Det er mange grunner til å lese Saša Stanišićs siste roman. En av de mest åpenbare har Süddeutsche Zeitungs Karin Janker gitt: «Nasjonalisme og separatisme ryster Europa. Hva gjør man med det? Kanskje først bare lese den nye hjemstedsdikteren Saša Stanišić.“

«Herkunft» kommer i norsk oversettelse på Cappelen Damm forlag primo 2021.

 

Fantomene i undergrunnen

Publisert i Klassekampen 15. februar 2020

I slutten av juni 2016 blir en pansret pengetransport ranet for 600.000 Euro. Overfallet skjedde under avhenting av ukesomsetningen til en madrasshandler på et ikke-sted langs en motorvei i den nordtyske delstaten Niedersachsen. Politi og påtalemyndighet slår raskt fast at ranet ble begått av tre ettersøkte medlemmer av den tidligere terrororganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF) – Daniela Klette, Ernst-Volker Staub og Burkhard Garweg. Ranet var det foreløpig siste av i alt tolv vellykkede angrep på pengetransporter og supermarkeder som trioen skal ha gjennomført fra 1999 til 2016. Det samlede ransutbyttet anslås å ligge rundt 2,6 mill. euro – 26 millioner kroner. Klette, Staub og Garweg har levd et fantomaktig liv i undergrunnen i nesten 30 år, hvorav 22 år etter at RAF erklærte seg oppløst. De er i dag 61, 65 og 51 år.

RAF er et av de mest myteomspunne fenomener i tysk etterkrigshistorie. Hva skjer når en ung journalist og hennes far, en pensjonert politietterforsker, begynner å grave i denne historien med nåtidens blikk? Resultatet kan man lese i en bok som høstet mye oppmerksomhet ved lanseringen på bokmesssen i Frankfurt sist høst, Patrizia Schlosser: «Im Untergrund  – Der Arsch von Franz Josef Strauss, die RAF, mein Vater und Ich». Spørsmålene den unge journalisten stiller seg er: Hvorfor er politiet nesten uten spor i jakten på trioen, hvordan har de klart å holde seg uoppdaget i 30 år, hvor og hvordan lever de, har de hemmelig støtte i det gamle miljøet av sympatisører eller gjennom rester av 70- og 80-tallets internasjonale nettverk av venstreterrorister?

RAF var en venstreekstrem terrororganisasjon som eksisterte i Tyskland fra 1970 til 1998. Den etterlot seg 67 døde, 230 skadede, materielle ødeleggelser for mer enn 2 milliarder kr. og 11 mill. sider etterforskningsdokumenter. Av de døde var 33 direkte ofre for RAFs drapsaksjoner. RAFs ideologi bygget på en blanding av radikal maoisme og latinamerikansk bygeriljatenkning. På det subjektive plan hadde den også preg av en heroisk-fanatisk eksistensialisme med røtter i tysk lutheranisme. Det er vanlig skille mellom generasjon 1 (1970-1977), generasjon 2 (1977-82) og generasjon 3 (1982-1998). Generasjon 1 er også kjent under navnet «Baader-Meinhof-banden» etter navnet på to av de mest profilerte grunnleggerne, Andreas Baader og Ulrike Meinhof. Fenomenet RAF er behandlet i et tresifret antall bøker, utstillinger og filmer fra 1970 til i dag. Etter lange fengselsstraffer er samtlige gjenlevende RAF-medlemmer nå på frifot. Det er betydelig mer litteratur om generasjon 1. og 2. enn om generasjon 3, selv om det er denne som har den lengste historien. Staub, Klette og Garweg tilhører generasjon 3, og var sannsynligvis av de siste som aktivt tilsluttet seg organisasjonen. Ingen av de 9 mordene som ble begått av 3. generasjon er pr. i dag oppklart.

Schlossers spørsmål fører henne ut på en 2-årig reise på kryss og tvers av Tyskland. Det er en oppdagelsesferd i etterforskningsdokumenter, nedstøvede arkiver og forskningsrapporter. Hun intervjuer pensjonerte etterforskere og statsadvokater, tidligere analytikere i Verfassungsschutz (PST), STASI-arkiv-forskere og advokater. Ikke minst gjennomfører hun en rekke samtaler med ex-RAF’ere, tidligere aktivister i støtteorganisasjonene for RAF-innsatte og sentrale skikkelser i dagens venstreekstreme miljøer. En mislykket reise til Jordans hovedstad, Amman samt lengre samtaler med en terrorist som har levd 25 år i skjul i Venezuela står også på programmet. Med på ferden er Schlossers far. Han var som ung politibetjent i første linje ved terrorangrepet mot israelske sportsutøvere under OL i München 1972, og utøvde senere statsmaktens voldsmonopol under den tilnærmede unntakstilstanden som preget det terrorherjede tyske 70-tallet. Patrizia og faren tilhører to verdener – de krangler som hund og katt, men spenningen dem i mellom tilfører fortellingen dynamikk, og bidrar ofte til at de riktige spørsmålene blir stilt.

Im UntergrundI møtet med tidligere RAF-medlemmer og med sympatisører og understøttere som var aktive på 70- og 80-tallet opplever Schlosser mistro og fiendtlighet. Det samme gjelder skikkelsene hun oppsøker i dagens venstreekstreme miljøer, «de autonome» i Hamburgs St.Pauli og Hafenstrasse, støtteorganisasjonen «Rote Hilfe» osv. Noen få vil snakke, men de fleste oppfatter Schlosser som en representant for «makten». Hos eks-RAF’ere møter hun få tegn på anger, snarere selvrettferdighet og dårlig skjult forakt for den unges journalistens prosjekt. Fra Karl-Heinz Dellwo – mannen som var medansvarlig for to drap og langvarig gisseltaking under RAFs attentat mot den tyske ambassaden i Stockholm i 1975 – får hun i en bydende og arrogant tone beskjed om «heller å skrive om sin egen generasjon». Ingen synes beredt til å bryte ut av munkeløftet om å tie.

I dagens venstreekstreme scene, bl.a. i bastionen Hafenstrasse i Hamburg, trer man inn i et minefelt når spørsmål om RAF og om Klette/Staub/Garweg kommer på bordet. Tvil og usikkerhet avslører ønsker om å snakke, men en mangeårig, grunnfestet følelse av indre forbundethet med RAF får de fleste til å styre unna. Rett etter ranet i 2016 kom det i Hamburg opp plakater med påskriften «Burkard, Daniela, Volker – kampen går videre!». Godt inne i sin research opplever Schlosser at det hun har fått ut av informasjon gjennom samtaler i Hamburgs venstreekstreme subkulturer «trekkes tilbake». Begrunnelsen gis i en artikkel i – det nå forbudte – nettmagasinet «linksunten.indymedia»: Man hadde for sent forstått at Schlossers journalistikk var «infiltrasjon» og «skjult represjon» med sikte på «ødeleggelse av venstresidens strukturer».

Vi vet i dag med sikkerhet at Klette, Staub og Garweg oppholdt seg i Hafenstrasse før de i 1990/91forsvant inn i sin nye tilværelse som undergrunnskjempere. Det er også en kjensgjerning at DNA-spor knytter dem både til forbrytelser begått av 3.-generasjon RAF og til de siste årenes ransaksjoner. De to mest kjente i generasjon-3, Eva Haule og Birgit Hogefeld, ble fengslet i løpet av 80- og 90-tallet. En annen kjent profil, Wolfgang Grams, døde under pågripelse i 1993. Myndighetene har også en liste med 12 navn hvor man har klare indikasjoner på tilknytning til generasjon 3. Bevisene er imidlertid for svake for rettslig tiltale. Den mest plausible forklaringen på at Klette, Staub og Garweg valgte å fortsette undergrunnstilværelsen etter RAFs oppløsning i 1998, må man anta ligger i utsiktene til langvarige fengselsstraffer. Kanskje hadde de også gjort seg bekvem med tilværelsen i undergrunnen. I en RAF-erklæring fra 1996, en av de aller siste før oppløsningen i 1998, kan man se at det går mot slutten. Samtidig heter det at de gjenværende «..hverken kan eller vil oppløse seg i luften». Teksten kan godt være forfattet av de tre. Schlosser spør seg om de allerede da så for seg en tilværelse som en slags «historiens udøde, i all evighet dømt til et liv som fantomer». For å livnære seg startet de en karriere som vinningsforbrytere. Den har vart i 20 år nå. Om den fortsetter, og om de tre noensinne vil tre fram i lyset før de går fra udøde til døde, er det umulig å si noe om.

Ved ranet i 2016 var de tre gjerningspersonene utstyrt med pistoler, automatgevær og en panserrakettkaster. Våpnene var av gammelt merke, og stammer høyst sannsynlig fra uoppdagede våpendepoter RAF etablerte på 70- og 80-tallet. Fluktbilen var kjøpt hos en bruktbilhandler, hadde falske skilter og ble sprengt i lufta ikke langt unna gjerningsstedet. «Helt etter gangsterhåndboken», sier Patrizias pappa. Politiet har ellers indikasjoner på at trioen oppholder seg i utlandet, og kun kommer inn i Tyskland når ranene skal utføres. Sporene peker både mot Nederland og Italia. Det er også teorier om at trioen kan dra veksler på gamle kontakter i palestinske PFLP eller RAFs tidligere europeiske søsterorganisasjoner («Action Directe» i Frankrike, «Brigate Rosse» i Italia), og at man i det turbulente året etter murens fall (1989-90) kan ha fått hjelp av tidligere STASI-agenter til å skaffe seg identifikasjonspapirer av høy kvalitet. Mer enn indiser er ikke dette, noen gjennombrudd i etterforskningen har de ikke resultert i.

RAF levde i en verden av vanviddsforestillinger. I utgangspunktet var ideologien ikke så veldig ulik det den øvrige flora av 70-tallets venstreekstreme partier og grupper bygde på. Spranget fra husokkupasjoner, blokader og gatekamper til bankran, sprengningsaksjoner og kyniske drap på sakesløse mennesker var likevel gigantisk. På sin reise inn i de venstreekstreme subkulturene treffer Schlosser på veteraner fra 70- og 80-tallet som ennå i dag fastholder at «anslagene var riktige». Det er ikke usannsynlig at disse miljøene også ville kunne være beredt til å understøtte Klettes, Staubs og Garwegs liv i undergrunnen. Det effektive «tiekartellet» blant tidligere og nåværende RAFsympatisører gjør det umulig å vite om slik kontakt eksisterer. Risikoen tatt i betraktning, er det heller lite sannsynlig.

Den tyske stats rett til å forsvare seg mot 70- og 80-tallets RAF-terror kan ingen stille spørsmål ved. Det kan imidlertid stilles spørsmål ved metodene som ble benyttet. Særlig kan det rettes kritikk mot de nye bestemmelsene om «sympatihandlinger» som kom inn i straffeloven i 1974 og 1978 (§§ 129 og 138), og som langt på vei kriminaliserte ordinær politisk virksomhet på den radikale venstresiden. Den tidligere direktøren for det føderale «Verfassungsscutz» Günther Nollau beskrev disse bestemmelsene allerede i 1977 som uforenlig med moderne strafferett, men det varte helt til 2002 før de ble opphevet.

Straffeforfølgelsene som fulgte i kjølvannet av de nye paragrafene bidro til styrking av paranoiaen i de venstreekstreme miljøene og til forskansninger i subkulturer som har holdt seg i live helt til i dag. Muligens kan det også ha bidratt til en unødig forlengelse av hele RAF-æraen. Det moderne Tyskland har vært god til å gjennomføre kritiske selvoppgjør, den omfattende bearbeidingen av nazitidens ugjerninger er det fremste eksemplet. I en væpnet aksjon 14. mai 1970 ble Andreas Baader presset fri fra sin daværende fengselssoning. Det regnes som RAFs grunnleggelsesdato. For det offisielle Tyskland kan vårens 50-årsdag være en god anledning til å løfte fram spørsmål som tidligere ikke har fått den oppmerksomhet de burde ha fått. Man får anta at Daniela, Ernst Volker og Burkard følger med på hva som skjer.

 

Koalisjon mellom grønne og konservative skal styre Østerrike

Så er det klart: På sitt ekstraordinære landsmøte i Salzburg første helgen i januar sa Østerrikes Grønne ja til den fremforhandlede regjeringsplattformen med konservative ÖVP. Tilslutningen skjedde med stemmetall på „nordkoreansk“ nivå: 246 ja-stemmer, 15 nei og 3 avholdende – 93,18 prosent støtte. Listen over grønne ministre fikk ennå høyere oppslutning. Kun formaliteter gjenstår nå før regjeringen kan starte sitt arbeid.

Men hva er hovedpunktene i plattformen, og hvilke ringvirkninger vil den nye regjeringen kunne få utenfor Østerrike?

«Aus Verantwortung für Österreich» („I ansvar for Østerrike“) er mottoet for den nye regjeringen. For ÖVP-leder Sebastian Kurz betyr dette primært en lovnad – og forventning – om politisk stabilitet, et styringsgrunnlag befridd fra et konstant skandalefrembringende FPÖ på ytre høyre flanke. For Die Grünen-leder Werner Kogler betyr det nok mye at tyngdepunket i østerriksk politikk er flyttet flere hakk mot det politiske sentrum, og at klimakrisen – det store århundretemaet fremfor noe – inntar en så sentral plass i plattformen som den gjør.

Etter tre måneder med detaljforhandlinger har regjeringsplattformen fått et omfang på 326 tettpakkede sider. Målet har vært å arbeide seg gjennom alle tenkelige punkter det vil kunne oppstå uenighet om i løpet av den femårige regjeringsperioden.

På klimaområdet har de to partiene bl.a. blitt enig om følgende:

– CO₂-utslippene skal bli dyrere
– En flybilletavgift på 12 Euro innføres
– Pendlerfradrag og bompengeavgifter skal «økologiseres“
– Milliarder skal investeres i offentlig transport
– Innen 2030 skal 100% av elektrisitetsforbruket komme fra fornybare energikilder
– Østerrike skal bli klimanøytralt innen 2040

For Grünen-sjef Kogler innebærer dette at regjeringen setter seg en ambisjon om å gjøre Østerrike til „ledende i den europeiske og internasjonale klimapolitikken“. Intet mindre.

En klar seier for De Grønne er også en ny „transparenspakke“, som skal redusere hemmeligholdet i den offentlige forvaltningen. I kjølvannet av en rekke skandaler rundt partifinansieringen (jfr. Ibizaaffæren) skal den østerrikske Riksrevisjonen få kraftig utvidede fullmakter til å kontrollere de politiske partienes finanser.

Området asylpolitikk og indre sikkerhet har på den andre side fått et tydelig ÖVP-stempel. Dette har også vært et av de mest krevende punktene under hele forhandlingsprosessen. I følge Kurz vil den «konsekvente kampen mot illegal migrasjon og politisk islam“ bli videreført i den nye regjeringen. Blant punktene som er overtatt fra samarbeidsregjeringen med FPÖ er Hijabforbud i skolene for elever under 14 år, og en – rettsstatlig omstridt – lovparagraf som hjemler forebyggende fengsling av radikaliserte på grunnlag av mistanke alene.

Mye av dette har måttet bli akseptert med tenners gnissel fra De Grønnes side. Dette er også hovedårsaken til at partiets ungdomsorganisasjon valgte å stemme nei til regjeringsplattformen på landsmøtet. Likevel har nok mange av de mest kontroversielle punktene blitt «avmildnet» gjennom påtrykk fra De Grønne. Det er også viktig at koalisjonen ÖVP-Die Grünen innebærer stopp for en videre drift mot høyre i asyl- og innvandringspolitikken, noe det med fortsettelse av koalisjonen ÖVP-FPÖ ville vært stor risiko for. Det er også grunn til å anta at den nye østerrikske regjeringen vil bli en sikrere og mer pålitelig partner i samarbeidet på EU-nivå om nødvendige reformer i innvandrings- og asylpolitikken, bl.a. forslaget om en frivillig kvoteordning for fordeling av asylsøkere som er «in Orbit» på grunn av svikten i Dublinsystemet.

Man kan ellers merke seg om at det er oppnådd enighet om et program for bekjempelse av barne- og aldersfattigdom og en skattereform som innebærer skattelettelser for de laveste inntektsgruppene.

Etter presentasjonen av programmet tidligere i uken avviste Kurz at det dreier seg om et «minimalkompromiss». I stedet er det uttrykk for det beste «fra begge verdener». Kogler på sin side besverget „den store forsoningen mellom økologi og økonomi“.

Kogler er også ubeskjeden nok til å anse sitt koalisjonsprosjekt som et „forbilde for Europa“. Der sikter han nok særlig til nabo og storebror Tyskland, hvor en tilsvarende koalisjon mellom CDU/CSU og De Grønne (evt. med FDP som en tredje part) godt kan bli utfallet etter valget på ny Bundestag i 2021. Mange vil nok holde en grønn-rød-rød koalisjon mellom De Grønne, SPD og Die Linke som en bedre løsning for Tyskland (undertegnede er blant dem), men skulle flertallet for en slik koalisjon feile (hvilket ikke er usannsynlig) vil en løsning av «østerriksk type» være den mest sannsynlige.

Tyskland er ikke Østerrike, på mange måter ligger nok det politiske tyngdepunktet mer til venstre i Tyskland enn i Østerrike. Styrkeforholdet mellom CDU/CSU og De Grønne er også et helt annet i Tyskland enn i Østerrike, hvor de to partiene i noen målinger har vært nesten jevnstore og p.t. har en oppslutning på hhv. 28% og 21-22%. I Østerrike ga valget i høst resultater på hhv. 37,5% og 13,9% for de to partiene. I en tilsvarende avtale i Tyskland vil De Grønne følgelig ikke la seg redusere til å strø «hakket persille på et ellers konservativt program», slik Süddeutsche Zeitungs sjefskommentator Heribert Prantl nylig uttrykte det. Det er likevel ingen tvil om at partistrategene i De Grønne og CDU/CSU vil studere det nye østerrikske regjeringsprogrammet med stor interesse i tiden frem mot neste valg

Foto: AFP (Grünen-leder Werner Kogler)

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

«FORFATNINGSPATRIOTISME» OG «DET SELVBESKYTTENDE DEMOKRATI», YTRINGSFRIHET OG KAMPEN MOT HØYREEKSTREMISME – NOEN TYSKE ERFARINGER

Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «selvbeskyttende demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatritisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det selvbeskyttende demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 21.2 –  og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternbereger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i lovens §§ 9, 18 og 21. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies».

I dagens Tyskland er grunnlovens § 9 fulgt opp gjennom særlovgivning i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger. Dette har resultert i forbud mot et 50-tall mindre, entydig nazistiske, grupperinger og «Kameradschaften» samt mot ymse nazistiske symboler. I tillegg inneholder straffelovens § 130 straffebestemmelser mot arrangementer og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. Eksempler på det siste er forbudet mot oppmarsjer ved graven til Rudolf Hess, et forbud som ble stadfestet av den tyske forfatningsdomstolen ved en egen dom i november 2009. Forfatningsdomstolen legger likevel betydelig vekt på at forbud mot forfatningsfiendtlige partier og foreninger må avveies strengt mot andre sentrale verdier i grunnloven. Et tydelig eksempel på dette var den negative dommen i 2017 i saken om forbud mot det største og det eldste av de nynazistiske partiene, «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» («NPD»). Det utslagsgivende for domstolen her ble hensynet til ytrings- og organsasjonsfriheten samt en betingelse om at en forfatningsfiendtlig organisasjon (som NPD iflg. domstolen utvilsomt er) må utgjøre en «reell trussel» mot demokratiet for at forbud etter §9.2 skal kunne iverksettes.

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i år ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner med at det finnes 12.700 høyreekstremister med voldspotensial i Tyskland. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en formalistisk og dogmatisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. For ytringsfrihetens mest iherdige beskyttere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop tidligere i år ble den krevd fjernet.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne og diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

Foto – Habermas: Wolfram Huke CC BY-SA 3.0
Foto – Demonstrasjon NSU-prosess: linksfraktion CC-by- 2.0

VON WEIZSÄCKER – HATET MOT EN FAMILIE

Det brutale knivdrapet på den 59-årige professoren og sjefslegen Fritz von Weizsäcker på en helt alminnelig hverdag i november 2019 er en ganske så bisarr historie. Under et populærvitenskapelig foredrag om «fettleveren» på et privatsykehus i Berlin stormet en 57 år gammel mann fra Rheinland-Pfalz fram mot podiet og satte flere dødelige stikk i von Weizsäcker. En politibetjent som besøkte foredraget i sin fritid forsøkte å gå imellom og ble alvorlig, om enn ikke livstruende, skadd.

Fritz von Weizsäcker var yngste sønn av Richard von Weizsäcker, Tysklands forbundspresident og øverste statsoverhode, fra 1984 til 1994. CDU-politikeren ble historisk gjennom sin erklæring på 40-årsdagen for krigsnederlaget 8. mai 1985, om 8. mai 1945 «som en befrielsens dag» for Tyskland og tyskerne. Han ble også «gjenforeningspresidenten», som fikk stå på de aller fineste podiene sammen med Helmut Kohl og Willy Brandt i 1989-90. Som ung jusstudent var Richard von Weizsäcker assistent for forsvarerne i prosessen mot hans far, Ernst von Weizsäcker, ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg (se foto). Han sto tiltalt for sine gjerninger som «Brigadeführer SS» og statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigsslutt.

«Die von Weiszäckers» er en av de «store» familiene i Tyskland på 1900- og 2000-tallet, en familie av professorer, teologer, politikere, forskere, kunstnere og journalister. Familiens nyere historie startet med Ernsts far, Karl Hugo von Weizsäcker, som var ministerpresident i kongedømmet Württemberg 1906-1918, og senere ble adlet av Keiser Wilhelm II. Richards bror var den berømte atomfysikeren Carl Friedrich von Weizsäcker, som var svært sentral i Nazi-Tysklands atomvåpenprogram. «Ved Guds nåde» ble det ikke noe av den tyske atombomben, uttalte Carl Friedrich senere. I etterkrigstiden ble Carl Friedrich von Weizsäcker en av dem som advarte sterkest mot den kommende atomopprustningen.

Det ligger en aura av forfinethet og ærbarhet over von Weizsäcker-familien. Selv i forsvaret av den åpenbare krigsforbryteren Ernst von Weizsäcker ble det forsøkt å skape et bilde av en rettrygget statstjener som i sitt indre hadde foraktet de brutale og vulgære nazistene. Blant hans understøttere var den senere så legendariske Die Zeit-utgiveren Marion Gräfin Dönhoff, som i hele etterkrigstiden ubønnhørlig arbeidet for å utbre fortellingen om «indre eksil» og «passiv motstand» mot naziregimet i sentrale deler av elitene, og i særlig grad i den preussiske og lutheransk pregede adelen.

Hva har så sjefslegen fra Berlin med dette å gjøre? Ikke annet enn at gjerningsmannen, 57-åringen fra et småsted utenfor Koblenz, over år hadde bygget opp et hat mot «die von Weizsäckers», og alt de sto for. Derfor sjekket han ut når Fritz skulle holde sitt neste foredrag, kjøpte en kniv og satte seg på toget til Berlin. I følge politiavhørene skal gjerningsmannen ha båret på et særlig nag mot Richard von Weizsäcker på grunn av hans rolle i ledelsen av det sveitsisk-tyske kjemikonsernet «Boehringer» på 60-tallet, et firma som skal ha levert bestanddeler til amerikanernes kjemiske krigføring i Vietnam.

Og «Boehringer», hvem og hva var det? Jo, familiefirmaet til Robert Boehringer, mannen som dikterfyrsten Stefan George hadde gjort til forvalter av sin litterære arv før hans død i sveitsiske Minusio trekvart år etter Hitlers maktovertagelse i 1933. Og hvem var Stefan George? Jo, den samme mann som ømt hadde klappet Fritz’ far, den niårige Richard von Weizsäcker, på halsen og hodet under et høytidsstemt møte i Berlin på slutten av 20-årene – George, den messianske poeten og skjønnånden med sitt «Platonakademi» av unge begavede gutter fra sydvest-Tysklands øvre samfunnslag. Der var også den unge Claus Schenk von Stauffenberg en av de utvalgte, den senere hovedmannen bak attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944. Alt henger sammen med alt!

Gjerningsmannen fra Koblenz er nå overført akuttpsykiatrisk behandling. Utfra det lille som har kommet ut skal han ha båret på en «vanviddslignende avsky» for familien von Weizsäcker. Mannen – «urtysk», om noen skulle lure på det – har aldri begått en straffbar handling, og er ikke registrert i noen psykiatriske journaler. En sakesløs sjefslege i Berlin, med ektefelle og tre barn, måtte likevel bøte med livet. Verden er gal!

Foto: Telford Taylor Papers, Arthur W. Diamond Law Library, Columbia University Law School, New York, N.Y. : TTP-CLS: 15-2-2-160.

ALFRED DÖBLIN I FRANSK UNIFORM – THOMAS MANN I FRANKFURT

«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.

Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.

Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».

Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.

Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.

Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».

Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:

«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»

I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.

Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0

MURENS FALL – GRUNNLOVSPROSESSEN SOM IKKE KOM

Splittelsen mellom øst og vest er et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte – økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som sjelden løftes fram (i alle fall i de mer tabloide beretningene) er fraværet av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23).

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om dette i 1989-91 svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag.
Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.» I et langt og godt essay i dagens utgave av Klassekampen beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om en mulig grunnlovsprosess svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på sentrum-/venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.»

I et langt og godt essay i Klassekampen 9. november beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.

Foto: Raphael Thiemord, CC-BY-SA-2.0

Valgsuksess for Die Linke og AfD i Thüringen – flertallsregjering uten AfD krever samarbeid på tvers

Det ble et valgskred av de store for venstrepartiet Die Linke ved valget på nytt delstatsparlament i østtyske Thüringen i går. Med sine 31% oppnådde partiet for første gang å bli største parti ved et tysk delstatsvalg. Svake resultater for regjeringspartnerne SPD (8,2%) og De Grønne (5,2%) gjorde imidlertid at flertallet for den rød-rød-grønne regjeringskoalisjonen som har ledet delstaten de siste fem årene forsvant. Også den viktigste utfordreren på borgerlig side, CDU, gjorde med sine 21,8% et dårlig valg (ned 11,7% fra 2014); høyreliberale FDP klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 5%. Valgets store vinner ved siden av Die Linke ble høyrepopulistiske AfD med 23,4%. Dermed blir det umulig å skape regjeringsflertall som ikke innbefatter Die Linke eller AfD. Det siste har samtlige partier avvist, i Thüringen som i de øvrige 15 delstatene: å slippe ytre høyre inn i regjeringskontorene er utelukket.

Det blir alltid katastrofestemning og støy når AfD oppnår sine høye resultater i øst. Men resultatet i Thüringen er temmelig identisk med det AfD oppnådde i nabostaten Brandenburg for knappe to måneder siden, og 3-4% poeng lavere enn resultatet i Sachsen. Med unntak av et par målinger i ukene før valget (som viste scores på 20-21%), er AfDs resultat også temmelig i samsvar med prognosene det meste av høsten. Noe direkte sjokk er derfor ikke dette. Det særegne med Thüringen er at det er Die Linke og ikke SPD (som i Brandenburg) som er det store partiet på venstre side. I tillegg kommer de svake resultatene for CDU og De Grønne.

Det alvorligste med valgresultatet i Thuringen er ikke nødvendigvis AfDs resultat i seg selv, men at det er oppnådd det med Björn Höcke – en Verfassungschutz-observert halv-nazi – som partileder. Det gir grunn til alvorlig ettertanke. Likevel må en ikke glemme hvor tett AfD-støtten i delstater som Sachsen, Brandenburg og Thüringen er bundet sammen med konfliktdimensjonene øst-vest og elite/»folk». AfD er vel nå den viktigste markøren for «anti-wessi»-holdninger og «anti-wessi»-habitus i den østtyske befolkningen. På nasjonalt plan (siste måling 13%)  og i de vestlige delstatene (stort sett godt under 10%) opplever AfD i disse dager stagnasjon eller nedgang.

I Brandenburg og Sachsen har partiene i «det store sentrum» (CDU, FDP, SPD og De Grønne) klart å danne styringsdyktige flertallskoalisjoner utenom Die Linke og AfD. I Thüringen blir konsekvensen av Die Linkes styrke, og CDUs og FDPs samarbeidsblokade mot AfD og Die Linke, at det blir umulig å få på plass tilsvarende flertall. Det fins kun to løsninger på dette: 1) CDU biter i det sure eplet og sier seg villig til å inngå en eller annen form for politisk samarbeidavtale med Die Linke (og SPD/De Grønne) – uten nødvendigvis å måtte gå i regjering med dem. Die Linkes Bodo Ramelow vil da måtte bli leder for en mindretallsregjering med «Tolerierung» fra CDU/FDP. 2) En mindretallsregjering av CDU, FDP, SPD og De Grønne, og med «Tolerierung» fra Die Linke etableres.

Bodo Ramelow er ingen ekstremist, han har en moderat, sosialdemokratisk preget pragmatiker med betydelig tillit i befolkningen, som i de siste fem årene har ledet den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen med stø hånd. Dette vet selvsagt de lokale CDU-lederne med Mike Mohring i spissen. Men her er det selvsagt også mye symbolpolitikk, prinsipprytteri og rikspolitiske hensyn i spill. Det er dette som gjør det vanskeligere enn det kunne ha vært. Det blir garantert krevende forhandlinger, men en løsning vil nok etterhvert komme på plass. Det mest sannsynlige er nok en variant av alt. 1, med Bodo Ramelow som ministerpresident og regjeringsleder.

Foto – Bodo Ramelow: Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0.de

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

BESLUTNINGENS TIMER – ANGELA MERKEL 4.-5. SEPTEMBER 2015

Det tyske TV-selskapet ZDF sendte nylig en dokumentar om den tyske «flyktningkrisens» mest kritiske dager: «Stunden der Enscheidung» («Beslutningens timer»), en minutt for minutt-skildring av Angela Merkel i de 24 timene fra tidlig morgen 4. september til tidlig morgen 5. september 2015. Rundt 2000 flyktninger – offer for Viktor Orbans kyniske spill, sultne og utmattede – er på vei til fots mot Østerrikes grense. Alle skyver ansvaret fra seg. Vi følger Merkels arbeid – i baksetet på sin tjenestebil, før og etter taler og møter med skolebarn, i flyet på vei fra Köln til Berlin – med å avstemme mot SPD, med andre regjeringskollegaer, rådgivere, byråkrater, Østerrikes kansler Faymann osv. Kun en mann tok ikke telefonen, CSU-leder Horst Seehofer. Han lå og purket og sov på sitt landsted i Bayern, eller valgte bevisst å ikke ta telefonen.

Vi vet i dag at Merkels beslutning sent på kvelden 4. september var den eneste riktige både rettslig og moralsk. Ser man bort fra AfD, er det i dag bred enighet om dette både blant politikere, presse og fagjurister i Tyskland. Det som så skjedde, i ukene og månedene etter og fram til Tyrkiaavtalen var på plass, er en annen sak. Her går meningene seg i mange retninger. Den sinnsykt fascinerende ZDF-dokumentaren – satt sammen av orginalopptak, intervjuer og et dramatisert handlingsforløp – fremviser iallfall noe nær et demarkasjonpunkt i Europas nyere politiske historie. NRK (eller TV2) begår en forsømmelse hvis de ikke sørger for å skaffe seg senderettigheter til denne dokumentaren.

Foto: Mstyslav Chernov CC BY-SA 4.0

 

Sverige – skumringsland eller fremtidsvisjon?

Bokanmeldelse Vårt Land, 30.08.19


Svenske tilstander
tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten.

I innledningen til Svenske tilstander maner Bjarne Riiser Gundersen fram et bilde av Sverige som «10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt». Debatten gjelder selvsagt temaet migrasjon, flyktninger og integrering, hvor Sverige har fått stempelet som det store utenforlandet. Internasjonalt har Sverige inntatt rollen som hat- og grøssobjekt nr. 1 for den vidtomspennende innvandringskritiske høyresiden. I Norge har kritikken av svenskenes innvandringspolitikk også gått hånd i hånd med fortellingen om den svenske «åsiktskorridoren» (meningskorridoren) – et land med naive og godtroende politikere, byråkrater og medier som legger en klam hånd over all reell debatt om innvandringens alvorlige konsekvenser.

Høyreekstremisme med slips. Hvordan er «tilstandene» bak disse projeksjonene, og hva sier svenskene selv? Dette er utgangspunktet for en mer enn ettårig reise på kryss og tvers av Sverige som Riiser Gundersen foretok sist år. Samtalene med de mange personene han oppsøker, danner grunnstammen for boken som nå foreligger. Mangfoldet av stemmer som slipper til er stort og bredt, fra de mest prominente på den innvandringskritiske siden (Lars Åberg og Ann Heberlein) via forskere og kommentatorer med mer nyanserende og differensierende perspektiver (Niklas Orrenius og Joakim Ruist), til de som stiller seg svært kritiske til fortellingen om «de svenske tilstandene» (Rakel Chukri og Mikael Stigedal).

Reisene til Malmøs, Stockholms og Gøteborgs «brennpunkter» – de innvandrertette og ghettopregede forstedene Rosengård, Rinkeby og Angered – lærer oss mye om integrasjonens konkrete utfordringer. Det samme gjør møtene med noen av dem som står midt i frontlinjen der – som sosialarbeideren Bettan Byvald og skolerektoren Hamid Zafar.

 

Forfatteren foretar også en reise til det mørkeste av det mørke, til det nedgangspregede tidligere gruvesamfunnet Ludvika syd i Dalarne. Der hadde Nordiska motståndsrörelsens leder Pär Öberg fast plass i kommunestyret fra 2014 til 2018. «Jeg vil ha et folkhem», bedyrer NMRs førstekandidat til Riksdagen og kommunestyret når forfatteren treffer ham i lobbyen på hotellet han bodde, et folkhem som har «kampen mot den globale sionistiske eliten» og «folkedomsstoler mot folkeforræderi» som prioriterte oppgaver.

I kapitlet om «Volkhemmet» har Riiser Gundersen effektfullt klippet inn beretninger om noen av de 23 drapene begått av nynazister siden 1980-tallet. Boken dokumenterer hvor sterke de gammel- og nynazistiske kreftene har vært i etterkrigstiden, og den viser Sverigedemokratenes (SD) opprinnelse i disse miljøene. Fortsatt lever partiet i en spenning mellom en slags reformert nasjonalkonservatisme og en høyreekstremisme i dress og slips. Den tidligere SVT-journalisten Jörgen Huitfeld, ellers en av «åsiktskorridorens» sterkeste kritikere, peker nettopp på behovet for distansering fra SD og deres forløpere som en av de viktigste årsakene til de liberale elitenes «svikt» i innvandringsdebatten på 2000-tallet.

Utfordrende asylsystem. Tallene på asylsøkere i årene 2011–2014 var, relativt til befolkningstallet, betydelig større i Sverige enn i noe annet europeisk land. Denne trenden styrket seg ytterligere i 2015 og 2016. Det var likevel ikke noe irregulært ved det som skjedde høsten 2015. Stikk i strid med floraen av myter om «flyktningkrisen», gjorde Sverige (og Tyskland) ikke noe annet enn å følge forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og EUs Schengen- og Dublinavtale. Det var de andre EU-landenes brudd på dem som gjorde at «krisen» ble til en reell krise. I en lengre samtale mellom forfatteren og sosialøkonomen Joakim Ruist beskriver sistnevnte aporiene i nåværende asylsystem slik: «Dere skal få beskyttelse hvis dere kommer hit, men vi vil ikke at dere skal komme hit».

Ruist har på oppdrag fra regjeringen beregnet kostnadene for en gjennomsnittsflyktning til 74.000 kroner per år fordelt over et standard livsløp. Det er selvfølgelig et betydelig beløp, men «flertallet ønsker å gjøre en innsats så lenge virkemidlene finnes», ifølge Ruist. Hadde resten av Europa gjort «en brøkdel av Sveriges innsats høsten 2015», ville håndteringen blitt mye enklere. Løsningene ligger blant annet i retten til å søke asyl fra hjemlandet, årlige kvoter for opptak av flyktningene og et system for rettferdig fordeling av dem. Et klarere skille mellom asyl- og arbeidsinnvandring, slik det er fastsatt i Tysklands nye innvandringslov, kunne her med fordel også vært nevnt.

Tetter kunnskapshull. Tallene for vold, gjengoppgjør og utenforskap i de tidligere nevnte «fororten» gir en klar indikasjon på hvor det store smertepunktet i svensk integreringspolitikk ligger. Boken dokumenterer tydelig de mange driverne bak dette: en segregerende boligstruktur, et privatisert og konkurransedrevet skolevesen og individualiserte systemer for bosetting og sosialstøtte. Lars Åberg og de andre innvandringskritikerne som forfatteren møter vektlegger selvsagt helt andre årsaksfaktorer – konservativ islam, värderingsklyftor, «kulturens seige kvikksand». Spennet fra kommentatorenes dystopier til forortens handlingsmennesker – rektor Zafar og sosialarbeider Byvald – er stor. Men også for disse er konsekvens og tydelighet viktig. Orden, plan og system gir resultater, sier de to – «et papir med masse stempler på», for å bruke Byvalds ord.

Riiser Gundersens bok er også en slags kulturell reiseskildring. På reisene til og fra informantene kommenterer han ofte landskap, bymiljøer og trender – ofte klokt og vemodig, noen ganger spydig treffsikkert, andre ganger litt påklistret, som i utlegningene om yogainstruktørene og kulturskribentene på Söder i Stockholm. En svakhet ved boken er at den vier for lite oppmerksomhet til «fiendebildet Sverige» som strategisk redskap for ytre høyre internasjonalt. Men alt i alt er dette en god og nyttig bok. Den tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og den gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten. Fremfor alt punkterer den effektivt mytene om den «svenske åsiktskorridoren».

To svar. Hva slags Sverige er det så som vokser frem foran øynene på oss? Med Malmø som utgangspunkt, og i tilspisset form, gir forfatteren Lars Åberg og journalisten Niklas Orrenius to ulike svar på dette: «Et skumringsland hvor de styrende har resignert eller gitt slipp, en by der ting har glidd ut av stilling og ingen lengre kan forandre kurs» (Åberg). Eller «et fellesskap som bygger på statsborgerskap og ikke på etnisk eller kulturell herkomst, et sted der det flerkulturelle samfunnet realiseres på gateplan, en framtidsvisjon å snekre videre på, til tross for skjevheter og skavanker» (Orrenius). En styrke ved Riiser Gundersens bok er at den gir leseren grunnlag for selv å vurdere hvilke av disse versjonene hun tror mest på.

 

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

«Årets tale 2018» – Cem Özdemir i den tyske forbundsdagen

Den 22. februar 2018 ble det holdt en tale av det ekstraordinære slaget i Den tyske forbundsdagen. Taleren var De Grønnes tidligere leder, Cem Özdemir. Utgangspunktet var den nylige frigivningen av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yücel, korrespondent for Die Welt, fra et års vilkårlig fengsling i Tyrkia, og AfDs etterfølgende «krav» til regjeringen om at den skulle «ta avstand fra» noen av Yücels tidligere tekster.

Özdemirs tale ble ikke kun et sterkt forsvar for den frie journalistikkens prinsipper, men et generaloppgjør med AfDs splittende og rasistiske propaganda: «Dere forakter alt Tyskland står for, og alt det som gjør meg stolt over å være tysk – minnekulturen, mangfoldet, fotballandslaget». Talen ble avsluttet med en rørende hyllest til Özdemirs «Heimat», til fellesskapet i småbyen i Schwaben hvor han som barn av førstegenerasjons tyrkiske innvandrere vokste opp på 70- og 80-tallet. Talen ble flere ganger avbrutt av ovasjoner fra de andre partiene, og av buing og tilrop fra AfD-representantene. Den vakte voldsom oppsikt, og ble spredt med rekordfart på nettet. Jeg husker selv lidenskapen og det retorisk elegante i Özdemirs tale, som om det skulle vært i går.

Det velrenommerte «Seminar für Allgemeine Rhetorik» ved Universitetet i Tübingen har i en årrekke utdelt en pris for «årets tale». Tidligere i denne uka ble Cem Özdemirs tale i Bundesrag beæret med prisen for «Årets tale 2018». Tidligere prisvinnere er bl.a. Pave Benedict og litteraturformidleren Marcel Reich-Ranicki. Talen kan du høre her: https://www.welt.de/politik/deutschland/article185498946/Gruenen-Chef-Cem-Oezdemir-fuer-Rede-des-Jahres-2018-ausgezeichnet.html

Hør på den, og gjør det selv om du ikke skulle forstå tysken fullt og helt! Og skulle noen av dere synes Özdemir går for langt, at alle demokratisk valgte partier tilkommer et minimum av respekt osv., kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til utviklingen etter februar 2018. Alt hva Özdemir sier om AfD har blitt bekreftet av ettertiden – marsjen i retning det «völkische» har fortsatt, og det ytterste høyre er nå i ferd med å få full kontroll over partiet. For noen dager siden valgte delstatspartiet i Schleswig-Holstein den notoriske høyreekstremisten Doris von Sayn-Wittgenstein til ny leder, en person med dokumenterte bånd til både Holocaust-fornektere og SS-Waffen-dyrkere. Özdemirs tale var ikke kun retorisk elegant, den var også fremsynt og klok.

Foto: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0

Etter EU-valget – hvor går Tyskland?

Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:

1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk

Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.

 

Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:

DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.

SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).

CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.

AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).

DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.

FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.

Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.

På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.

Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:

– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.

Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.

 

Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY

SPDs ungdomsleder – kolllektiviser BMW!

Publisert i Klassekampen 18. mai 2019

Lederen for ungdomsorganisasjonen til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD (Juso), Kevin Kühnert, har skapt bølger i tysk politikk. Bakgrunnen er et intervju Kühnert ga til avisen Die Zeit 1. mai, hvor han offensivt forsvarte sosialismen som idé og foreslo «kollektivisering» av de største industrikonsernene, eksempelvis bilkonsernet BMW.Kevin Kühnert er ikke en hvilken som helst ungdomspartileder, men av mange ansett som et av SPDs største politiske talenter, og en mulig etterfølger av Andrea Nahles som fremtidig partileder. Støyen rundt Kühnerts utspill sier mye om de politiske dilemmaene Tysklands sosialdemokrater står overfor. KevinKühnert Leipzig 09Feb18.jpg

Kühnerts uttalelser utløste sterke reaksjoner fra den tyske høyresiden: «hjernespinn fra en forvirret fantast» og «totalitært» var blant skjellsordene som ble kastet ut. Men også ledelsen i eget parti – med Nahles og EU-toppkandidaten Katarina Barley i spissen – har avvist Kühnerts fremstøt. Talsmannen for partiets konservative «Seeheimerkrets», Johannes Kars, stilte til og med spørsmål om hva han «kan ha røykt – legalt kan det ikke ha vært». Selv normalt velvillige Süddeutsche Zeitung uttrykte tvil om utspillet, og antydet at Kühnerts posisjon som potensiell partileder kunne være svekket. et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 3. mai fremholdt Kühnert at reaksjonene på hans utspill avslører « … hvor trange rammene for hva vi kan forestille oss» har blitt. Han oppfordret SPD til å være offensiv i debatten og ikke skyve vanskelige spørsmål under teppet så snart en valgkamp nærmer seg. Kühnert gjentok flere ganger at hans uttalelser til Die Zeit absolutt var «alvorlig ment»: Kapitalismen har «presset seg inn på altfor mange livsområder, slik kan vi ikke fortsette».

Kühnert har også fått mye støtte. At Die Linke, SPDs rival til venstre, har gitt sin tilslutning til uttalelsene er som forventet. Det er imidlertid interessant å merke seg at også en rekke SPD-stemmer har vært positive, herunder Berlins innenriksminister Andreas Geisel og lederen av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, Sebastian Hartmann. Til Der Spiegel sier Hartmann blant annet: «Vi trenger en grunnleggende ny økonomisk modell, det uregulerte markedet er vår fiende, og ulikheten vår tids sprengstoff». I et oppslag i venstreorienterte Tageszeitung (TAZ) knyttet sjefkommentator Stefan Reinecke an til BMW-eksempelet. Der kunne nemlig de to arvingene Stefan Quandt og Susanne Klatten i 2018 innkassere ni milliarder kroner i utbytte. Ytelsen besto i å være velsignet med de riktige foreldrene. Til syvende og sist taler Kühnert og Juso ikke særlig mer radikalt enn det som følger av den katolske sosiallære, sier Reinecke: «Også der står interessene til de mange over elitens».

Tysklands sosialdemokrater sto sentralt i utformingen av det nye Tysklands grunnlov i 1948–49. En arv fra arbeidet med loven er artikkel 15: «Grunneiendommer, naturressurser og produksjonsmidler kan med formål om samfunnsmessiggjøring, og gjennom egen lov …, bli omgjort til felleseiendom». Kühnert har altså ikke gjort noe annet enn å reise en diskusjon om noe som er hjemlet i Tysklands gjeldende forfatning. Når enkelte har manet fram DDR-fiendebildet treffer man følgelig dårlig. Likevel viser de mange opprørte stemmene at Kühnert har truffet en nerve.

SPD er ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Partiet står dypt plantet i en krise skapt av dilemmaene Kühnerts utspill har synliggjort. Partiet har de siste årene fått halvert sin oppslutning og ligger nå mellom 16 og 18 prosent. Det siste året har de også blitt forbigått av De Grønne (cirka 20 prosent) som største parti på sentrum-venstre side, og til venstre profiterer et Linkspartei med stabil oppslutning på åtte til ti prosent på SPDs uklare profil.Både SPD og De Grønne har det siste året tatt avstand fra mange av feilene som ble begått under Gerhard Schröders rød-grönne regjering (1998–2005), herunder særlig den upopulære innskjerpingen av reglene for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp («Hartz IV»). Også med sitt forslag om en garantert minstepensjon har SPD tatt viktige skritt til venstre.

Dette har tydeligvis ikke vært nok. Partiet må derfor spørre seg om veien tilbake til gammel storhet ligger i en mildt korrigert sentrumskurs, eller i en tydeligere venstredreining basert på det beste i en stolt partitradisjon.

I en kommentar 9. mai peker Die Zeits politiske redaktør, Bernd Ulrich, også på lammelsen i samarbeidsregjeringen CDU-SPD som en forklaring på de skarpe reaksjonene på Kühnerts utspill. Regjeringen har havnet i et vakuum, og særlig de unge er utålmodige etter å se politiske resultater. I en slik situasjon, hevder Ulrich, «blir det mer fristende å beskjeftige seg med en ungdomspolitikers tilspissede ytringer enn med normalitetens eksesser.»Likevel kan ikke SPD-strategene ha unngått å registrere at rundt 40 prosent av partiets velgere er positivt innstilt til Kühnerts forslag. Ei heller at det var Kühnert, og ikke partitoppene, som høstet den store applausen under partiets EU-valgkampstart i Saarbrücken forleden.

SPD vil for alt i verden komme seg ut av koalisjonsregjeringen med Merkel, men samtidig fortsette å være regjeringsparti. Den eneste realistiske veien dit går gjennom en allianse med De Grønne og Die Linke etter valget i 2021. I en slik regjering vil tyngdepunktet ligge betydelig til venstre for nåværende regjering, og SPD vil utgjøre mindre enn halvparten av velgergrunnlaget.Kühnerts kollektiviseringsforslag vil neppe få gjennomslag i en rød-rød-grønn regjeringsplattform, men SPD vil nok i tiden fremover måtte øve seg på å lytte mer med sitt venstre øre.

 

Foto: «Juso»-leder Kevin Kühnert, CC BY SA 4.0 Mashaviktoriya

«Puppeangrepet» på Adorno

I disse dager er det 50 år siden det beryktede «puppeangrepet» på Adorno i auditorium 5, universitetet i Frankfurt. Etter en pause i forelesningen «Innføring i dialektikken» ble den sakesløse TWA «angrepet» ved kateteret med blomster og bare bryster av tre kvinnelige studenter fra en utbrytergruppe i den sosialistiske studentorganisasjonen SDS. Adorno var jo på mange måter en inspirator for de revolterende studentene, men ville på ingen måte la seg instrumentalisere. Kort tid før denne hendelsen hadde han også tatt kraftig avstand fra enhver bruk av vold som politisk virkemiddel. Adorno beskyttet seg mot puppeangrepet med sin dokumentveske og rømte podiet. Han var dypt rystet over det som hadde skjedd.

På et ferieopphold i Sveits med sin hustru Gretel noen måneder senere døde Adorno av et hjerteattakk. Man strides fortsatt om angrepet kan ha bidratt til hjerteattakket. Andre forhold kan også ha skapt uro og bekymringer for den godeste Teddy, bl.a. den amorøse relasjonen han hadde til den 30 år yngre skuespilleren og bohemen Arlette Pielmann. Det hører for øvrig med til denne historien at den senere så kjente systemteoretikeren Niklas Luhmann skal ha blitt brukt som «rådgiver» i den penible situasjonen han hadde havnet i, hvis man skal tro det forfatteren og filmmakeren Alexander Kluge skriver i en av sine bøker.

Den svenske sosiologen Anders Ramsay forteller for øvrig, i en nylig Facebookdiskusjon, at «Adorno hade flera affärer utanför sitt äktenskap, ett par i USA är kända och åtminstone en har satt spår i Minima Moralia. Han och Gretel verkar ha haft en överenskommelse om att aldrig skiljas, vad som är hände».  Ramsay sier videre at aksjoner som den Adorno ble utsatt for i Frankfurt var en ganske tidstypisk aksjonsform. «Talcott Parsons utsattes för en några år senare under en föreläsning i England. Han lär ha förhållit sig helt cool och fortsatt att läsa upp sitt manuskript.»

 

Foto: Horkheimer (v) og Adorno (h).

CC SA 3.0 – JjShapiro