DDR-softisen og piggtråden mot «fienden i vest».

Småbyen Dömitz ligger ved die Elbe, syd i delstaten Vorpommern-Mecklenburg. På den andre siden av elva er vi på tidligere vesttysk grunn. Byen var altså i sin tid en sterkt voktet grensestasjon.

Ved innkjørselen til den litt slitte og forlorne byen (mange av bindingsverkshusene er ikke rehabilitert, slik de er i tilsvarende byer i vest) blir vi flere ganger varslet om at her kan man få «orginal DDR-softis». Vi parkerer ved byens kirke, og finner raskt fram. Iskrembutikken er bla. dekorert med en DDR-fane og to små FDJ-uniformer – de karakteristiske hvite med rød sløyfe som pionerene måtte ikle seg under partiparadene. Den ivrige softisselgeren er kledd i Hawaiskjorte i den type «DDR-oransje» som er så typisk for mye annet i de siste årenes DDR-retrokitsch.

På spørsmål om hva det DDR-spesifikke ved softisen, pekte han raskt på husets stolthet, softis-maskinen av gammelt DDR-merke, og på de fargerike små iskremskjeene fra dengang da. Ellers var han heller hemmelighetsfull: «Resepturen kan jeg ikke røpe». Fruen valgte vanilje og nougat dandert med eggelikør (av DDR-merke, må vite); jeg gikk for en variant med vanilje og en litt suspekt lillafarget sak. Og hvordan smakte det? Litt så der, oversøtet og kanskje med et preg av noe «kunstig» og «syntetisk», for nå å slenge på med litt fordommer.

Man kan strides om de siste årenes bølge av DDR-nostalgi i filmer, serier og moter må leses som idyllisering og banalisering av et entydig urettsregime, eller om den primært må forstås som bevaring av minner fra de levde livene i hverdag og fest, som jo uansett er der og som helt sikkert ikke bare var gråe og jævlige.

Jeg heller nok mer mot det siste enn det første. For en by som Dönitz er det imidlertid en del som halter ganske så grundig. Langs bredden av Elbe, rett bort i høgget for DDR-iskremen, står det nemlig et minnesmerke for «Grensezaum 70 Dönitz“. Det hadde trippel piggtrådgjerde, to diker, lysgate, egen trasé for de spesialtrente schäferne, vakttårn – og grensesoldater med ordre om å skyte. Hvor mange som ble skutt, eller druknet, i forsøk på å bevege seg «feindwärtz“ akkurat her opplyser ikke minnetavlen noe om. Men vi vet at nærmere 30 mennesker ble skutt eller mistet livet på annet vis i forsøk på «Republikflucht» fra 1949-1989.

Byen Dönitz kam selvsagt ikke nekte mannen i den oransje skjorten å selge sin DDR-softeis. Kanskje er det fra hans side bare et levebrød, altså et helt harmløst forehavende, og iallfall uten tanker om mulige sammenhenger med minnesmerket borti i gata? Kanskje er det urimelig å overbelaste vanlige folk med slikt, mer enn 30 år etter murens fall?

Eller kanskje har softismannen likevel satt opp sjappa si trass? Og da ut fra melodien: «Livet vi levde her var også verdt noe, mye gikk tapt da muren falt, historien er stjålet fra oss». Eller i mer neddempet form: «Mye var galt i det gamle DDR, men mye var bra også». Det er nok i såfall et blikk på historien som fortsatt finner gjenklang i deler av den tidligere DDR-befolkningen.

Den edle junker

«Han hadde det som rager ut over det timelige, som alltid gjelder og alltid vil gjelde: et hjerte».

Slik lød det i pastor Lorenzens gravtale for den gode Dubslav von Stechlin i Theodor Fontanes storartede roman «Der Stechlin» fra 1898. Romanen maler i sakte og til dels omstendelige drag et bilde av den den preussiske landadelens sosiale liv ved slutten av det 19. århundre. Det er en roman som ytre sett ikke handler om så veldig mye mer enn om Dubslav von Stechlins hverdagsliv på det gamle familieslottet ved sjøen Stechlin i Mark Brandenburg, om offisersønnen Woldemars kur til de to døtrene til en frisinnet berlinsk greve og om Dubslavs sykdom og død. Det meste av fortellingen er båret oppe av et uendelig antall dialoger og konversasjoner i og utenfor salongene til junker von Stechlin og greve von Barby.

Gir det mening å bruke tid på noe sånt i 2021? NEI, svarte jeg meg selv ca. en tredjedel inn i romanen en gang i vår, og la den bort. JA, med 10 utropstegn, sier jeg i dag etter at jeg tidligere i høst valgte å ta den fram på nytt, og lese den ferdig. At man (nesten) alltid blir rikt belønnet om man gidder å «holde ut» litt lenger enn de 50-70 første sider, er forøvrig en erfaring jeg har fra mange av mine andre lesninger av klassisk tyskspråklig litteratur med «umoderne» settinger. Jeg hadde det på samme måte når jeg leste Goethes «Wahlverwandschaften», og for den saks skyld også Thomas Manns «Königliche Hoheit».

«Der Stechlin» skriver fram et fascinerende bilde av mentalitetene til en privilegert snylterklasse – deler av den forgjeldet og på grensen til falitt – under fremveksten av jernbane, sosialdemokrati og modernitet – en stand båret oppe av historisk stolthet, militære æreskodekser og statskirkelutheranisme, dypt forankret i og innforlivet med det preussiske landlivets hel- eller halvføydale herredømmeforhold. Det som likevel mer enn noe annet løfter denne romanen opp til en unik leseopplevelse er det rike bildet Fontane evner å gi av selve Stechlin-skikkelsen.

Baron Dubslav von Stechling er en mann av den gamle skole. I de mange samtalene han har med stedets fremtidsrettede og liberale prest, nevnte pastor Lorenzen, ser vi likevel en mann som skjønner at mye av det gamle må bort, som har forståelse for det fremstormende sosialdemokratiet og som med mild overbærenhet observerer den forstokkede dumskapen, den menneskelige kulden og de lattervekkende manerene til mange av de øvrige skikkelsene i det lokale oversjiktet. Det er kanskje mulig å se von Stechlin og Lorenzen som en slags tidlige fortalere for vår egen tids verdikonservative devise – «forandre for å bevare». Lorenzen uttrykker det slik: «Ikke ubetinget det nye. Heller det gamle, så langt det går, og med det nye bare så langt man må».

Den gamle Dubslav har sympati med menneskenes strev, og overbærenhet med deres dårskap. Han vender ryggen til alt som ligner på dobbeltmoral, smålighet og forfengelighet. Han finner menneskelighet hinsides alt i det vakre og uutgrunnelige vesenet til lille Agnes, det foreldreløse barnebarnet til stedets kloke kone. Agnes inkarnerer på sett og vis alt det Dubslavs iskalde halvsøster Adelheid – den ufølsomme forstanderinnen ved et lokalt protestantisk nonnekloster – ikke står for.

Fortellingen om Dubslav von Stechlins forneme sinn henter sin storhet fra Theodor Fontanes rike språk, fra de glansfulle dialogene og refleksjonene som bokens figurer bærer fram. Det er ved lesningen av romaner som dette jeg kjenner sterkest på gleden av å kunne beherske det tyske språk. Thomas Mann – en stor beundrer av Fontane – beskrev i sin tid «Der Stechlin» som et av de viseste lekene med det tyske språk man har sett, «..eines der weisesten Spiele, die mit der deutschen Sprache gespielt wurden.»

«Der Stechlin» ble Theodor Fonatanes siste roman, han døde i Berlin samme år som romanen kom ut. Forut for dette hadde han forfattet mer enn 30 romaner, novellesamlinger og andre prosastykker, hvorav noen av de mest kjente er «Vor dem Sturm», «Frau Jenny Treibel »og «Effi Briest». Hans litterære stil beskrives ofte som «poetisk realisme».

I perioden mellom Heinrich Heine og Thomas Mann anses Theodor Fontane av mange som Tysklands fremste forfatter. Det hefter ved ham at han i små brokker av sine romaner (også i Der Stechlin) betjente seg av noen av det sene 19-hundretalls tidstypiske anti-jødiske klisjeer. Her var han dessverre ikke alene. Han gjorde seg derimot aldri til eksponent for antisemittiske posisjoner i offentligheten.

Hegel-Haus, Stuttgart

Tilbrakte noen timer i Museum Hegel-Haus i Stuttgart i formiddag. Her i dette huset ble Hegel født for temmelig nøyaktig 251 år siden, her bodde familien de første 8 årene av Hegels liv. Hegels familie var trygt plantet i «die Württembergische Ehrbarkeit“, embetsmenn og prester i fyrstestatens tjeneste, og faren var vel en slags direktør for disse sjiktenes pensjonskasse. Fri tilgang til den gymnasiale utdanningsvei var dermed en selvsagthet for den unge Hegel, som besøkte et gymnasium rett rundt hjørnet for barndomshjemmet allerede fra 6 års alder, og fra første stund utmerket seg som en svært lærevillig og dyktig elev.

CC BY-SA 4.0

Selve utstillingen ble bygget opp på nytt i anledning 250 årsjubileet for Hegels fødsel i 2020, og kan sånn sett sammenlignes med den nye utstillingen i anledning 250-årsjubileet til studievennen Hölderlin i Hölderlinhaus, Tübingen. Grunnet pandemien har den nye Hegelutstillingen, som utstillingen i Tübingen, hatt en litt snublende start. Utstillingskonseptet er nært knyttet til det innholdsmessige, og mindre til det biografiske. Vekten på interaktive virkemidler og mulighetene for tematisk fordypning, er nok et grep for å lokke til seg skoleklasser og filosofistudenter på ekskursjon. Jeg synes det var ganske så bra gjort.

For de garvede Hegellesere er det likevel kanskje ikke så mye nytt å hente. Relateringen til noen av vår tids mest kjente Hegelkommenatorer – Honneth, Butler, Sisek, Vivegh – gjør den imidlertid til noe mer enn filosofihistorie på utstillingsform.Vel verdt et besøk, om du er på de kanter. Prøv i så fall også å få med deg utstillingen i Hölderlinhaus, Tübingen – 40 minutters togreise unna!

Hölderlinturm

Etter to år med rehabiliteringsarbeider og Coronanedstenging har Hölderlinturm i Tübingen åpnet dørene for publikum igjen. Her i sitt tårnrom hos den gode snekkermesteren Zimmer bodde Hölderlin, «geistig umnachtet», i de nesten fire ti-årene frem til sin død i 1843. Hvor gal han var, og hvor mye galskapen var en flukt fra en gal verden, får vi aldri helt vite.

Et steinkast unna, i  Evangelisches Stift, tilbrakte Hölderlin pregende studieår med Hegel og Schelling som romkamerater. Parallelt skapte den pågående franske revolusjon først stort håp, så skuffelse.

Hvem var Hölderlin: romantiker, klassisist, revolusjonær, alt på en gang eller noe helt, helt annet?

Den nyoppbygde utstillingen er ekstremt velgjort, klok, lærd, rik og mangefasettert. Jeg tilbrakte selv fem klokketimer der i dag, og svimlet ut med følelsen av å ha blitt «hölderlinsk beveget». Forsøk på gjenfortelling er dømt til å gjøre vold på utstillingen, men den kan kanskje inspirere meg til å komme tilbake i en eller annen form. Noen få utvalgte fotos kan likevel gi et aldri så lite inntrykk. Ellers er det bare å si: kom dere til Tübingen.

«Besenwirtschaft» – som på Karl den Stores tid

I kveld har vi kvalitetstid i høyeste potens på langbenker med lokal vin på vår lokale Besenwirtschaft. Hva er «Besenwirtschaft», spør du? Jo, simpelthen en urgammel forordning som går tilbake helt til Karl den Stores tid. Den gir de lokale vinbønder mulighet til å skjenke ut egenprodusert vin i egne lokaler fire måneder i året, delt opp i to perioder – som oftest en på høsten og en om vinteren/våren.

De lokale vinbøndene kan gjøre dette helt avgiftsfritt, og uten å måtte oppfylle ordinære krav til skjenkebevilgning o.l. Ordningen er i dag regulert av egen lovgivning i Tysklands vin-delstater. Servering av lokal, tradisjonsrik bondekost er en del av konseptet.

Besenwirtschaft Haaggasse, Tübingen september 2021

Vår lille Besen i Haaggasse skjenker ut vin fra druer som dyrkes i de gamle terrasserte vinhengene rett utenfor bymuren. De fremtidsrettede eierne av Tübingens vinheng prøver å jobbe økologisk på nye måter ved bruk av druesorter som er motstandsdyktige mot soppangrep uten bruk av det sedvanlige tungmetallet kobber. De nye druetypene bærer navn som Cabernet Jura, Pinotin, Sauvinac og Blütenmuskateller. Vår lokale Besen (=feiekost!) holder til i et 500 år gammelt hus. All vinen er lagret i gigantiske fat i kjellervelvingene under føttene våre, og tappes direkte over i karafler i ymse størrelser – rød, rose og hvit. En liter koster 10 Euro (!).

Besenwurtschaftsperiodene har alltid vært elsket av byens store gruppe av studenter: Billig børst, fellesskap, moro og tull på harde langbenker med skiftende konstellasjoner av folk. Her er reservasjon av bord et fremmedord. Du må bare presse deg inn på en benk. Etter to minutter går samtalene med din sidemann og/eller sidekvinne på høygir, som om du skulle ha kjent dem siden man gikk på epleslang sammen en gang i urtiden.

Du store all verden hvor enkelt og deilig det noen dager kan fortone seg å være til stede på denne ellers så plagede klode!!

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich.

Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

Den forsinkede nasjon – rapport fra en øy i Wattenmeer

Norddorf, Amrum – mars 2019

Her i min lille dorf langt ute i Wattenmeer, den ene av fire på en øy med 2500 innbyggere, er det telefonkiosk, apotek, to betjente bankfilialer, postkontor, brannstasjon, supermarked, broderiforretning, 4-5 vertshus og velpleide gategulv. Maten smaker utmerket og menyene er mer sofistikerte enn i en hvilken som helst mellomstor norsk by, men du må betale cash. Det må jeg også på pensjonatet jeg bor, og på stedets gammelfine hotell – med mindre du er i besittelse av et særtysk debetkort. Mobilnettet humper i vei på sakte 3G-vis, mens de nesten tomme bussene uavlatelig kjører øyas nord-sydstrekning. I syd, i «øyhovedstaden» Widttun, er et stort kommunalt badeland åpent året rundt. Hus og hager er store og velpleide, og folk flest er hyggelige og høflige – på den måte klisjeene forteller at tyskerne skal være.

Helmuth Plessner og flere andre – Norbert Elias og Erich Kahler, for å nevne to – beskrev det gamle Tyskland som «Die verspätete Nation“ (Den forsinkede nasjon), nasjonen uten egen stat, konstruert historie, forsinket modernisering, apolitisk og frakoblet professorstand og allehånde ressentimenter både innad og utad. Det er selvsagt langt, langt unna der vi er i dag. Likefullt er det noe med dette bildet – av den forsinkede nasjon – som ikke slipper taket her jeg vandrer rundt i denne på sitt vis intakte, vennlige og harmoniske Postman Pat-verdenen. Tyskland er eksportverdensmester og produserer biler og roboter, mens livet der ute i dorfene og småbyene følger en helt annen rytme og orden.

Det er noe snålt og paradoksalt og usamtidig over det hele! Det er iallfall veldig, veldig forskjellig fra hvordan tingene ser ut på landsbygda i f.eks. Norge og Sverige. Der er det 4G-nett på snaufjellet og Vipps på enhver telefon, men knapt noen til å servere deg et noenlunde anstendig måltid. Bakeriet, hvis det finnes noe, er en filial av brødfabrikken i stor-Oslo, og bussene har slutter å gå.

Jeg trives her i dorfen min jeg, sover godt i havluften og jobber godt og jevnt med lesingen og skriveriene. Pensjonatvertinnen spør hver morgen hvordan jeg vil ha egget og serverer nybakte brötchen fra det lokale bakeriet, jeg går mine daglige turer på stranden, spiser flyndre på vertshuset og prater og tar et glass med de lokale, og med turistene fra Hamburg og Bremen, på kneipa etterpå.

Men jeg kommer ikke unna følelsen av å være utenfor tiden – selv så nært jeg er.

Foto: CC BY-SA 3.0 de

VAUBAN, FREIBURG – MIDDELKLASSENS SELVEKSPONERING ELLER FREMTIDSMODELL

Besøk til Vauban i dag, en landsbyaktig økobydel med nesten 6000 innbyggere noen få kilometer utenfor Freiburg Altstadt. En stor andel av husene er såkalt «passivhus» (genererer like mye eller mer energi enn de selv bruker), fellesområder og husfasader er beplantet, fritt og viltvoksende, området er bilfritt; parkering må foregå i parkeringshus utenfor bydelen, ellers mye sykler og carsharing. En egen trikkelinje fra bysentrum til bydelen ble åpnet for noen år siden. Bydelen har egen skole, flere barnehager, bydelshus, kafeer/restauranter, et grønnbevokst hotell, en god del håndverksbedrifter og mange arbeidsplasser innen «frie yrker» (type psykoterapeuter og yogaskoler!). Vauban er svært barnevennlig, og har en barneandel som er av de største i hele Tyskland.

Claire 7373 CC BY-SA 3.0

Bydelen er bygget på tomten til en tidligere fransk militærleir som ble forlatt etter den tyske gjenforeningen og 4+2-avtalen i 1990. En bydel bygget på mange av de samme prinsippene finnes også i Tübingen, lenger nord i Baden-Württemberg. Også den ble reist på et militærområde som franskmennene forlot etter gjenforeningen, og kan derfor smykke seg med navnet «Französisches Viertel». Felles for Freiburg og Tübingen er at de gjennom to ti-år har hatt borgermestere fra det Det Grønne partiet, og at disse har gått i bresjen for å tilrettelegge for utbyggingen av bydelene gjennom infrastrukturtiltak, finansiell støtte osv. Hoveddelen av nybyggeriet i Vauban er organsiert gjennom ulike typer av borettslagsorganisering, og med betydelig innslag av egeninnsats ved byggingen. En del av boligene er studentboliger eller såkalte «Sozialwohnungen» med betalbare leier.

Vauban og Französisches Viertel har vunnet flere internasjonale priser, og ulike typer av arkitektur- og urbanismetidsskrifter valfarter bydelene for å skrive om fremtidens boligbygging, om miljøvennlig byplanlegging og om bydeler der fellesskap, trivsel og livskvalitet får legge premissene.

Så kan man spørre: er dette noe mer enn et par randprosjekter for en velbemidlet og politisk korrekt middelklasse som vil fremvise sine «gode og riktige liv» til samfunnet rundt seg, altså «sosiale distinksjoner», «eksponering av singularitet» eller hva det nå er sosiologene og samtidsdiagnostikerne kaller det? Det har vært en del slike analyser, en god del også med behørig innslag av spott og harselas. Velger man imidlertid å se på Vauban og Französisches Viertel som forsøk og utprøving, som fremtidslaboratorier hvor modeller for utvikling av nye og mer bærekraftige boligutviklingskonsepter testes ut, faller mye av denne kritikken bort. På min vandring gjennom bydelens plasser og gateløp tidligere idag, var det vanskelig å ikke få en sterk fornemmelse av trivsel, fellesskap og livskvalitet. Turen ble avsluttet i høstlig ettermiddagssol med en vegan pasta og et lite glass utsøkt økologisk Grauburgunder fra Badens solfylte vinberg.

«Øst-Elbia har skylden»

«Øst-Elbia har skylden i det hele», skriver den engelske historikeren James Hawes i sin «The shortest History of Germany». Hawes komprimering av 2000 år tysk historie til 200 sider har skapt bølger i tysk debatt før boken er oversatt til tysk, og den gjør det ikke minst fordi den byr på friske hypoteser i den pågående selvgranskingen av det tyske øst etter valget sist søndag. De fem tidligere DDR-delstatene øst for Elben er for Hawes nemlig ikke noe annet enn «Ost-Elbien». Hawes tese: «Etter romernes bygging av Limes har regionene øst for Elben vært ubeskyttet mot verdenshistoriens kaos. Derfor har lengselen etter autoritært herredømme alltid vært sterk her. Ost-Elbia har i generasjoner stemt anderledes: før første verdenskrig på de gamle konservative, i Weimarrepublikken på de tysknasjonale og nazistene – og senere, på ekstremister til høyre og til venstre». Håpløst fortapt er de altså, øst-elbierne ..

Syndebukken er det lutherske Preussen, og den filosofiske sjefsskurken er Hegel. Han bringer Hawes på denne form: «Theorie: Radikaler Glaube an Veränderung durch Konflikt + Praxis: Kult der Staatsmacht = Perfekte Philosophie für linke und rechte Extremisten». («Teori: radikal tro på forandring gjennom konflikt + Praksis: statsmaktskult = Perfekt filosofi for ekstremister til venstre og høyre».) . For Hawes er Tyskland definitivt en del av Europas hjerte, men ikke Ost-Elbien, må vite – derimot Tyskland i syd-vest, Adenauers Tyskland» (!).

«Så enkelt og entydig kan man tolke virkeligheten gjennom historiens teleskop», skriver Die Zeit i en lengre analyse av Tysklands utfordringer i møtet med «AfD-land» (Hähning m.fl.:»Der ganz Nahe Osten»). Hawes sammenstillinger er selvsagt totalt ubrukelig i det gode politiske håndverket som flertallspartiene og det offisielle Tyskland nå må få på plass. Manuela Schwesig, ung og lovende SPD-politiker med østbakgrunn, slår fast at det siste man må gjøre er å skjelle ut velgerne: «Mot raseri er arroganse nytteløst». Ingen tenker nok på å bruke Hawes teser som kampmiddel mot østtysk høyreekstremisme, men likevel: selv de drøyeste hypoteser kan skjerpe blikket og ha brokker av sannhet i seg.

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Tübingen

Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.

Baden-Württemberg

Med unntak av weekendturen til spennende Berlin, hvem overveier å legge ferien til Tyskland i år? Ingen vil jeg tro. Ok, tøm huet, gå hen til en velassortert Narvesen, kjøp siste spesialutgave av magasinet «GEO» og sjekk ut om ikke en reise gjennom «Baden-Württemberg» – Tysklands vakre, tradisjonelt-avantgardistiske, høyteknologiske, grønne og progressive delstat i sydvest – likevel kunne være en ide. Du kan f.eks. sette deg på sykkelen langs elvene Rhein, Donau eller Neckar, overnatte på gode familiehoteller for 40-50 euro natten inkl. rikholdig Frühstück og nyte utsøkt lokal gastronomi basert på råvarene til de lokale «Biobauer». Syklene kan du leie hos min gode venn Thomas i «Fahrradladen Tübingen», og mens du er dér, glem ikke et besøk på universets mest kompromissløse bokhandel «H.P. Willis». Alternativt kan du gå fotturer i romantisk-mytiske Schwarzwald, oppsøke Hohenzollernes stamborg (preusserkongene har sine røtter i sydvest), være mondèn i fasjonable Baden-Baden, se på Zeppelinerne over Bodensee, oppleve klassisk musikk og kirkemusikk i verdensklasse hvor enn du kommer, suge inn atmosfæren i eldgamle universitetsbyer som Heidelberg og Tübingen, eller i Schillers fødeby Marbach (hvor «Deutsches Litteraturarchiv» med sine fascinerende utstillinger også holder til), studere høyteknologibedrifter i passivhus, besøke klodens tøffeste bilmuseer, oppleve Bauhausarkitektur eller oppsøke Gudrunn Ennslins grav i Stuttgart, nyte utsøkt Riesling fra vinbergene i Baden – og mye, mye annet… Give it a chance !