Scener og landskaper

Den forsinkede nasjon – rapport fra en øy i Wattenmeer

Norddorf, Amrum – mars 2019

Her i min lille dorf langt ute i Wattenmeer, den ene av fire på en øy med 2500 innbyggere, er det telefonkiosk, apotek, to betjente bankfilialer, postkontor, brannstasjon, supermarked, broderiforretning, 4-5 vertshus og velpleide gategulv. Maten smaker utmerket og menyene er mer sofistikerte enn i en hvilken som helst mellomstor norsk by, men du må betale cash. Det må jeg også på pensjonatet jeg bor, og på stedets gammelfine hotell – med mindre du er i besittelse av et særtysk debetkort. Mobilnettet humper i vei på sakte 3G-vis, mens de nesten tomme bussene uavlatelig kjører øyas nord-sydstrekning. I syd, i «øyhovedstaden» Widttun, er et stort kommunalt badeland åpent året rundt. Hus og hager er store og velpleide, og folk flest er hyggelige og høflige – på den måte klisjeene forteller at tyskerne skal være. Luftaufnahmen Nordseekueste 2012-05-by-RaBoe-104.jpg

Helmuth Plessner og flere andre – Norbert Elias og Erich Kahler, for å nevne to – beskrev det gamle Tyskland som «Die verspätete Nation“ (Den forsinkede nasjon), nasjonen uten egen stat, konstruert historie, forsinket modernisering, apolitisk og frakoblet professorstand og allehånde ressentimenter både innad og utad. Det er selvsagt langt, langt unna der vi er i dag. Likefullt er det noe med dette bildet – av den forsinkede nasjon – som ikke slipper taket her jeg vandrer rundt i denne på sitt vis intakte, vennlige og harmoniske Postman Pat-verdenen. Tyskland er eksportverdensmester og produserer biler og roboter, mens livet der ute i dorfene og småbyene følger en helt annen rytme og orden.

Det er noe snålt og paradoksalt og usamtidig over det hele! Det er iallfall veldig, veldig forskjellig fra hvordan tingene ser ut på landsbygda i f.eks. Norge og Sverige. Der er det 4G-nett på snaufjellet og Vipps på enhver telefon, men knapt noen til å servere deg et noenlunde anstendig måltid. Bakeriet, hvis det finnes noe, er en filial av brødfabrikken i stor-Oslo, og bussene har slutter å gå.

Jeg trives her i dorfen min jeg, sover godt i havluften og jobber godt og jevnt med lesingen og skriveriene. Pensjonatvertinnen spør hver morgen hvordan jeg vil ha egget og serverer nybakte brötchen fra det lokale bakeriet, jeg går mine daglige turer på stranden, spiser flyndre på vertshuset og prater og tar et glass med de lokale, og med turistene fra Hamburg og Bremen, på kneipa etterpå.

Men jeg kommer ikke unna følelsen av å være utenfor tiden – selv så nært jeg er.

Foto: CC BY-SA 3.0 de

Reklamer

VAUBAN, FREIBURG – MIDDELKLASSENS SELVEKSPONERING ELLER FREMTIDSMODELL

Besøk til Vauban i dag, en landsbyaktig økobydel med nesten 6000 innbyggere noen få kilometer utenfor Freiburg Altstadt. En stor andel av husene er såkalt «passivhus» (genererer like mye eller mer energi enn de selv bruker), fellesområder og husfasader er beplantet, fritt og viltvoksende, området er bilfritt; parkering må foregå i parkeringshus utenfor bydelen, ellers mye sykler og carsharing. En egen trikkelinje fra bysentrum til bydelen ble åpnet for noen år siden. Bydelen har egen skole, flere barnehager, bydelshus, kafeer/restauranter, et grønnbevokst hotell, en god del håndverksbedrifter og mange arbeidsplasser innen «frie yrker» (type psykoterapeuter og yogaskoler!). Vauban er svært barnevennlig, og har en barneandel som er av de største i hele Tyskland.

Claire 7373 CC BY-SA 3.0

Bydelen er bygget på tomten til en tidligere fransk militærleir som ble forlatt etter den tyske gjenforeningen og 4+2-avtalen i 1990. En bydel bygget på mange av de samme prinsippene finnes også i Tübingen, lenger nord i Baden-Württemberg. Også den ble reist på et militærområde som franskmennene forlot etter gjenforeningen, og kan derfor smykke seg med navnet «Französisches Viertel». Felles for Freiburg og Tübingen er at de gjennom to ti-år har hatt borgermestere fra det Det Grønne partiet, og at disse har gått i bresjen for å tilrettelegge for utbyggingen av bydelene gjennom infrastrukturtiltak, finansiell støtte osv. Hoveddelen av nybyggeriet i Vauban er organsiert gjennom ulike typer av borettslagsorganisering, og med betydelig innslag av egeninnsats ved byggingen. En del av boligene er studentboliger eller såkalte «Sozialwohnungen» med betalbare leier.

Vauban og Französisches Viertel har vunnet flere internasjonale priser, og ulike typer av arkitektur- og urbanismetidsskrifter valfarter bydelene for å skrive om fremtidens boligbygging, om miljøvennlig byplanlegging og om bydeler der fellesskap, trivsel og livskvalitet får legge premissene.

Så kan man spørre: er dette noe mer enn et par randprosjekter for en velbemidlet og politisk korrekt middelklasse som vil fremvise sine «gode og riktige liv» til samfunnet rundt seg, altså «sosiale distinksjoner», «eksponering av singularitet» eller hva det nå er sosiologene og samtidsdiagnostikerne kaller det? Det har vært en del slike analyser, en god del også med behørig innslag av spott og harselas. Velger man imidlertid å se på Vauban og Französisches Viertel som forsøk og utprøving, som fremtidslaboratorier hvor modeller for utvikling av nye og mer bærekraftige boligutviklingskonsepter testes ut, faller mye av denne kritikken bort. På min vandring gjennom bydelens plasser og gateløp tidligere idag, var det vanskelig å ikke få en sterk fornemmelse av trivsel, fellesskap og livskvalitet. Turen ble avsluttet i høstlig ettermiddagssol med en vegan pasta og et lite glass utsøkt økologisk Grauburgunder fra Badens solfylte vinberg.

«Øst-Elbia har skylden»

«Øst-Elbia har skylden i det hele», skriver den engelske historikeren James Hawes i sin «The shortest History of Germany». Hawes komprimering av 2000 år tysk historie til 200 sider har skapt bølger i tysk debatt før boken er oversatt til tysk, og den gjør det ikke minst fordi den byr på friske hypoteser i den pågående selvgranskingen av det tyske øst etter valget sist søndag. De fem tidligere DDR-delstatene øst for Elben er for Hawes nemlig ikke noe annet enn «Ost-Elbien». Hawes tese: «Etter romernes bygging av Limes har regionene øst for Elben vært ubeskyttet mot verdenshistoriens kaos. Derfor har lengselen etter autoritært herredømme alltid vært sterk her. Ost-Elbia har i generasjoner stemt anderledes: før første verdenskrig på de gamle konservative, i Weimarrepublikken på de tysknasjonale og nazistene – og senere, på ekstremister til høyre og til venstre». Håpløst fortapt er de altså, øst-elbierne ..

Syndebukken er det lutherske Preussen, og den filosofiske sjefsskurken er Hegel. Han bringer Hawes på denne form: «Theorie: Radikaler Glaube an Veränderung durch Konflikt + Praxis: Kult der Staatsmacht = Perfekte Philosophie für linke und rechte Extremisten». («Teori: radikal tro på forandring gjennom konflikt + Praksis: statsmaktskult = Perfekt filosofi for ekstremister til venstre og høyre».) . For Hawes er Tyskland definitivt en del av Europas hjerte, men ikke Ost-Elbien, må vite – derimot Tyskland i syd-vest, Adenauers Tyskland» (!).

«Så enkelt og entydig kan man tolke virkeligheten gjennom historiens teleskop», skriver Die Zeit i en lengre analyse av Tysklands utfordringer i møtet med «AfD-land» (Hähning m.fl.:»Der ganz Nahe Osten»). Hawes sammenstillinger er selvsagt totalt ubrukelig i det gode politiske håndverket som flertallspartiene og det offisielle Tyskland nå må få på plass. Manuela Schwesig, ung og lovende SPD-politiker med østbakgrunn, slår fast at det siste man må gjøre er å skjelle ut velgerne: «Mot raseri er arroganse nytteløst». Ingen tenker nok på å bruke Hawes teser som kampmiddel mot østtysk høyreekstremisme, men likevel: selv de drøyeste hypoteser kan skjerpe blikket og ha brokker av sannhet i seg.

Scener fra Thüringen

Ved porten til Augustinereremitenes kloster i Erfurt. Gjennom denne porten trådte Martin Luther 17. juli 1505. Han hadde sverget overfor den hellige Anna at han ville bli munk etter at et kraftig uvær og lynnedslag hadde rammet ham i nærheten av Erfurt. Beslutningen ergret faren, som ville at han skulle bli jurist. En historisk hendelse, må man vel i all beskjedenhet kunne si at det var.

En perle, Erfurt! Svært vakker by, hvor gater, plasser og kanaler bevitner en gammel og rik historie – status som UNESCO-verdenskulturarv har den også. Atmosfæren er behagelig og kultivert, fuglene synger og blomsterprakten i parkene dufter intenst. Statusen som delstatshovedstad (Thüringen) og universitetsby setter sitt preg. Thüringen, med sin rød-rød-grønne regjering ledet av die Linkes Bodo Ramelow, er også politisk interessant. Moderate og populære Ramelow blir ofte vist til når man, med sikte på Bundestagvalget til høsten, skal belegge hvor ufarlig det vil være å slippe die Linke inn i regjeringskorridorene. Og rett rundt hjørnet ligger høyinteressante Weimar og Jena.

Fra Luther til Goethe/Schiller – ankommet Weimar, den klassiske tyske humanismens kultsted nr. 1. I bakgrunnen Deutsches Nationaltheater Weimar, et av Tysklands mest legendariske teaterhus. Det er en sammenhengende historie tilbake til hertugen av Sachsen-Weimars «Hoftheater» her, et teater Goethe i flere år selv ledet, styrte repertoaret, oversatte m.v., lenge i nært samarbeid med vennen Schiller.

Kulturmänner i Weimar. Sitter på et litt forfinet-bohemaktig sted noen minutters gange fra Goethes Hoftheater, Weimar. Klokken er 22.00 og kveldens forestilling er over. Inn troner tre Kulturmänner i 70-årsalderen med høye panner, silkeskjerf og 30 år yngre kvinner. Kjøkkenet er stengt, men kulturmennene gir med diskrete blikk melding om at det ikke vedkommer dem, og retter sine ønsker, som naturlig nok avviker fra menyen, til servitøren. På nabobordet sitter en middelaldrende mann og skriver – på en roman, velger jeg å tro. Han retter blikket fra notatboken, observerer kulturmennene og fortsetter å skrive.

Goethes og Schillers hus. Flere timers vandring gjennom Goethes og Schillers hus i Weimar i dag. De står der begge to, et par-tre steinkast fra hverandre, nesten uforandret med møbler, kunst og bøker slik de to kunstnerskikkelsene, og nære vennene, selv ervervet dem. I bakgrunnen Goethes Wohnhaus på Frauenplan 1 – et veldig myteomspunnet sted i alle forsøk tradering av «det tyske».

«Lotte in Weimar», Thomas Manns Goetheroman, er en god ledsager dersom du noensinne skulle få det for deg å besøke Weimar. Kom på dette når jeg tidligere i dag passerte Hotel Elephant på Marktplatz. Her entret den eldre Charlotte med opprømthet hotellporten for det håpede gjensynet med Goethe/Werther, flammen fra dengang da.

Eisenach. Vandring fra Lutherhaus (han bodde her i tre år som latinskoleelev og preket i Georgenkirche på vei til Wartburg) til Bachhaus (han ble født her) og Burschenschaft-minnesmerket ved foten av Wartburg (her ble både frihetslengsel og etterhvert ødeleggende nasjonalisme i kjølvannet av Wienerkongressen født). Men mest av alt rørte og overrasket, dette meg mest: en plakett på en bygård som forteller at her, i 1869, ble SPD, Europas største og viktigste sosialdemokratiske parti grunnlagt.

Wartburg – DDRs luksusbil. Historiens spor er mange. Noen som husker «Wartburgen», DDR-bilen som lot seg eksportere til den kapitalistiske fienden, som partipampene kjørte rundt i, men som den vanlig dødelige måtte vente i 15 år for å få kloa i? Den ble selvsagt produsert her i Eisenach, ved foten av Wartburg – noe et flott glassmaleri på Eisenach Hbf. minner om. I dag har Opel inntatt fabrikkhallene.

 

 

Tübingen

Alle har sitt sted på jorden. Mitt kom sent til meg. Jeg er likevel ikke i stand til å se for meg at noe annet sted skulle være i stand til å overta som stedet mitt. Sent i september hadde jeg tid til et 3-4 dagers besøk igjen. Ikke mye, men likevel nok.
Mitt sted har en av Sentral-Europas mest kompromissløse bokhandlere, et sted hvor hele dager kan tilbringes. Det har en markedsplass med rådhus og kjøpmannsgårder fra 14-15 hundretallet, hvor egnens bio-bønder daglig fallbyr sine godsaker og hvor emeritene har tid til å slå av en prat før de vender hjem med dagens fangst på el.-syklene sine. Mannen med crepes-vognen på markedsplassen er habilitert på Hegel. Sen september er «Kürbis»-tid (gresskar) – Kürbissuppe, Kürbisspätzle.

(mer…)

Baden-Württemberg

Med unntak av weekendturen til spennende Berlin, hvem overveier å legge ferien til Tyskland i år? Ingen vil jeg tro. Ok, tøm huet, gå hen til en velassortert Narvesen, kjøp siste spesialutgave av magasinet «GEO» og sjekk ut om ikke en reise gjennom «Baden-Württemberg» – Tysklands vakre, tradisjonelt-avantgardistiske, høyteknologiske, grønne og progressive delstat i sydvest – likevel kunne være en ide. Du kan f.eks. sette deg på sykkelen langs elvene Rhein, Donau eller Neckar, overnatte på gode familiehoteller for 40-50 euro natten inkl. rikholdig Frühstück og nyte utsøkt lokal gastronomi basert på råvarene til de lokale «Biobauer». Syklene kan du leie hos min gode venn Thomas i «Fahrradladen Tübingen», og mens du er dér, glem ikke et besøk på universets mest kompromissløse bokhandel «H.P. Willis». Alternativt kan du gå fotturer i romantisk-mytiske Schwarzwald, oppsøke Hohenzollernes stamborg (preusserkongene har sine røtter i sydvest), være mondèn i fasjonable Baden-Baden, se på Zeppelinerne over Bodensee, oppleve klassisk musikk og kirkemusikk i verdensklasse hvor enn du kommer, suge inn atmosfæren i eldgamle universitetsbyer som Heidelberg og Tübingen, eller i Schillers fødeby Marbach (hvor «Deutsches Litteraturarchiv» med sine fascinerende utstillinger også holder til), studere høyteknologibedrifter i passivhus, besøke klodens tøffeste bilmuseer, oppleve Bauhausarkitektur eller oppsøke Gudrunn Ennslins grav i Stuttgart, nyte utsøkt Riesling fra vinbergene i Baden – og mye, mye annet… Give it a chance !