«GERMAN ANGST» I BONN

«German Angst», tysk angst, på Haus der Geschichte i Bonn i dag, en spesialutstilling som ved undersøkelse av et knippe slike «tyske angster» prøver å bore litt i dette ikke helt upåaktede fenomenet. U-bahnlinje 16 eller 18 fra Köln, og man er der. Blant «angstene», stikkordsmessig: atomopprustning, skogsdød («Le Waldsterben», som franskmennene lettere ironisk beskrev det), atomkraft, folketelling, Google-filming av hus og gateløp og selvsagt, flyktningkrisen (den siste forøvrig belyst både som begeistringsbølge og trussel). Den tyske oppskakelsen over fenomener som dette adskiller seg nok fra lignende uro andre steder i Europa ved sin raske spredning og sitt preg av masseadferd.

Så er selvsagt spørsmålet om det er noe tyngre fundert, noe mentalitetshistorisk ved denne særtyske hangen til angst – de rare tyskerne med «sin kjærlighet til naturen», sin hang til romantikk og patos, til helhet, dybde og mening? Plenty å hente fra den tyske mytekatalogen her. Kan ikke se at utstillingen gir noen nye og banebrytende svar på dette, men den er absolutt vellykket på sitt vis – som et dybdeblikk på saker som i sin tid skapte stor oppstandelse. Temaene er absolutt velvalgte, ikke minst fordi det er mulig å studere hvilke virkninger de angstdrevne aksjonene har hatt på ettertiden. Eksempelvis avfødte aksjonene mot skogsdød  mottiltak som dels løste problemene (skogsdøden), andre mobiliseringer ga «full seier» (beslutningen om nedlukking av alle atomkraftverk), atter andre ting er vel fortsatt i spill, men under endrede historiske og politiske betingelser (rustningskappløpet/atomopprustningen). Noe kan i ettertid oppsummeres som hysteri og german angst i renform (80-/90-tallets folketellingsmotstand). Utstillingen er åpen til februar 2019.

Foto: christophbrammertz-antiAKW 108 CC BY-SA 2.0

 

Reklamer

VAUBAN, FREIBURG – MIDDELKLASSENS SELVEKSPONERING ELLER FREMTIDSMODELL

Besøk til Vauban i dag, en landsbyaktig økobydel med nesten 6000 innbyggere noen få kilometer utenfor Freiburg Altstadt. En stor andel av husene er såkalt «passivhus» (genererer like mye eller mer energi enn de selv bruker), fellesområder og husfasader er beplantet, fritt og viltvoksende, området er bilfritt; parkering må foregå i parkeringshus utenfor bydelen, ellers mye sykler og carsharing. En egen trikkelinje fra bysentrum til bydelen ble åpnet for noen år siden. Bydelen har egen skole, flere barnehager, bydelshus, kafeer/restauranter, et grønnbevokst hotell, en god del håndverksbedrifter og mange arbeidsplasser innen «frie yrker» (type psykoterapeuter og yogaskoler!). Vauban er svært barnevennlig, og har en barneandel som er av de største i hele Tyskland.

Claire 7373 CC BY-SA 3.0

Bydelen er bygget på tomten til en tidligere fransk militærleir som ble forlatt etter den tyske gjenforeningen og 4+2-avtalen i 1990. En bydel bygget på mange av de samme prinsippene finnes også i Tübingen, lenger nord i Baden-Württemberg. Også den ble reist på et militærområde som franskmennene forlot etter gjenforeningen, og kan derfor smykke seg med navnet «Französisches Viertel». Felles for Freiburg og Tübingen er at de gjennom to ti-år har hatt borgermestere fra det Det Grønne partiet, og at disse har gått i bresjen for å tilrettelegge for utbyggingen av bydelene gjennom infrastrukturtiltak, finansiell støtte osv. Hoveddelen av nybyggeriet i Vauban er organsiert gjennom ulike typer av borettslagsorganisering, og med betydelig innslag av egeninnsats ved byggingen. En del av boligene er studentboliger eller såkalte «Sozialwohnungen» med betalbare leier.

Vauban og Französisches Viertel har vunnet flere internasjonale priser, og ulike typer av arkitektur- og urbanismetidsskrifter valfarter bydelene for å skrive om fremtidens boligbygging, om miljøvennlig byplanlegging og om bydeler der fellesskap, trivsel og livskvalitet får legge premissene.

Så kan man spørre: er dette noe mer enn et par randprosjekter for en velbemidlet og politisk korrekt middelklasse som vil fremvise sine «gode og riktige liv» til samfunnet rundt seg, altså «sosiale distinksjoner», «eksponering av singularitet» eller hva det nå er sosiologene og samtidsdiagnostikerne kaller det? Det har vært en del slike analyser, en god del også med behørig innslag av spott og harselas. Velger man imidlertid å se på Vauban og Französisches Viertel som forsøk og utprøving, som fremtidslaboratorier hvor modeller for utvikling av nye og mer bærekraftige boligutviklingskonsepter testes ut, faller mye av denne kritikken bort. På min vandring gjennom bydelens plasser og gateløp tidligere idag, var det vanskelig å ikke få en sterk fornemmelse av trivsel, fellesskap og livskvalitet. Turen ble avsluttet i høstlig ettermiddagssol med en vegan pasta og et lite glass utsøkt økologisk Grauburgunder fra Badens solfylte vinberg.

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

STRAUSS MOT AUGSTEIN – «SPIEGELAFFÆREN» 1962

Den tyskspråklige TV-kanalen «3SAT» sendte i høst en høyinteressant dramatisering av den såkalte «Spiegel-affæren» i oktober 1962: Forsvarsminister Franz Josef Strauss iscenesetter ransaking av Der Spiegels redaksjonslokaler og fengsling av sjefsredaktør Rudolf Augstein og andre redaksjonelle medarbeidere med anklage om «høyforræderi». Bakgrunnen var en artikkel som avslørte Forbundsrepublikkens svake forsvarsevne, og tydeliggjorde Strauss’ ambisjoner om tysk atomopprustning og førsteslagskraft. I bakgrunnen truer Kubakrisen.

Det rettslige grunnlaget for aksjonene viste seg senere å være komplett uten hold. Protestene var massive, Strauss måtte gå og Der Spiegels opplag steg inn i himmelen. Blant historikerne er det i dag bred enighet om at Strauss’ mislykkede aksjon var en av de viktigste vendepunktene i det halvautoritære etterkrigs-Tysklands overgang til et fullverdig konstitusjonelt demokrati, med respekt for pressefriheten og uavhengige domstoler. Sjefsredaktør Augstein ble vel senere en av de fremste og mest kompromissløse forsvarerne av disse verdiene i det moderne Tyskland – og også en skikkelse med sterk symbolkraft i kraft av egen person – inntil han døde på begynnelsen av 2000-tallet.

Statsmaktens juridiske frontskikkelse i Spiegel-aksjonen var forøvrig den unge statsadvokat Siegfried Buback. Han ble senere tysk Generalbundesanwalt (riksadvokat), som i 1977 fikk et tragisk endelikt som offer for RAFs kuler. Uavhengig av selve affæren er det i en film som dette umulig å ikke la seg fascinere av det tidlige 60-tallets tidsånd, av interiørene, bilene, skrivemaskinene, sekretærene, sigarene, drikkingen – og av affærene på si.

HUMBOLDT FORUM, BERLIN – KONTROVERSENE UNDER «BLYDEKKET»

Publisert i Morgenbladet 21. september 2018

Høsten 2019 åpner et stort og unikt museumsbygg sine dører for publikum i Berlin. Det nye museet, «Humboldt Forum», blir bygget som en modifisert kopi av Hohenzollernes tidligere barokkslott ved den østlige enden av Unter den Linden, og skal romme de store samlingene av ikke-europeisk kunst og etnografika som i dag befinner seg i Det etnologiske museet og i Museet for asiatisk kunst i Dahlem vest i Berlin. Det har vært strid om prosjektet fra første stund – om selve gjenoppbyggingen, om rivningen av DDR-tidens Palast der Republik, om arkitektkonkurransen og ikke minst om utstillingenes innhold. I disse dager pågår det en opphetet debatt om hvordan et moderne museum basert på gjenstander som for en stor del er ervervet under koloniale herredømmeforhold bør innrette seg. Et postkolonialt, selvrefleksivt verdenskulturmuseum i Berlin i selveste maktsenteret for det keiserlige, koloniale Tyskland – er det mulig? Emannuel Macrons bekjentgjøring sist høst om tilrettelegging for full tilbakeføring av all afrikansk kulturarv i fransk eie innen fem år, har gitt ny intensitet til debatten.

 

Foto: Professor Ludwig – CC BY-SA 4.0

Striden om Palast der Republik

Den endelige beslutningen om realiseringen av Humboldt Forum ble fattet av den tyske forbundsdagen sommeren 2002. Forut for beslutningen lå det mer enn et tiår med offentlige debatter og politisk strid. Det tyngste stridspunktet var spørsmålet om selve slottskopieringen, noe som ble ekstra tilspisset av at gjenoppbyggingen ville nødvendiggjøre rivning av DDR-tidens store prestisjebygg «Palast der Republik». Det var i tillegg en rekke byplanfaglige debatter om riktigheten av kopiarkitektur i barokkstil i det 21. århundres byrom. Men først og fremst handlet striden om minnekultur og politisk symbolikk: Kan man forsvare at det fremste symbolet på det gamle og forgangne Hohenzollerregimet i Berlin – byslottet hvor keiser Wilhelm II sommeren 1914 leste opp sine krigserklæringer – inntar rollen som betydningsbærende monumentalbygg i hovedstaden til den nylig gjenforente demokratiske republikken Tyskland? Hva med å bygge nytt? Hvorfor ikke la et modernisert Palast der Republik innta denne rollen? Ville det ikke gi mening med et fysisk minne om at det nye Tyskland i 40 år besto av to ulike stater, av to befolkninger med to ulike historier med lik rett på respekt – også selv om DDRs sammenbrudd for de fleste betød frigjøring fra diktatur og urett? Etter en årelang prosess med asbestsanering, nedmonteringsarbeid, midlertidig bruk av råbygget som kultur- og utstillingslokale og en konstant strøm av politiske omkamper besluttet forbundsdagens at Palast der Republik skulle rives. I 2008 – omtrent samtidig med at de siste restene av Erich Honeckers tidligere prestisjebygg var ryddet bort – ble den italienske arkitekten Franco Stella kåret som vinner av den internasjonale arkitektkonkurransen for det nye bygget. Høsten 2013 kunne det første spadestikk settes i jorden.

Senter for kultur og vitenskap

Det nye museumsanlegget vil med sine nesten 100.000 m2 brutto flateinnhold og 39.000 m2 publikumsarealer bli Tysklands største museum. I Vest-Europa vil kun Louvre og Vatikanmuseene ha større utstillingsflater. Anlegget har en samlet kostnad på 6 milliarder Nkr. I tråd med føringer gitt av forbundsdagen har arkitekten tegnet en løsning hvor tre av fasadene er gjenoppbygget i slottets opprinnelige barokkstil og den fjerde, østveggen vendt mot Spree, i en helt moderne stil. Også hovedkuppelen med et påbygd kors fra 1850-60-årene og tre av veggene i den opprinnelige «Schlüterhof» er rekonstruert i opprinnelig stil. I tillegg til de ikke-europeiske samlingene og arealer for særutstillinger vil museet romme en avdeling for forskningsformidling drevet av Humboldt-universitetet og egen utstilling i regi av delstaten Berlin om byens historie, med særlig fokus på dets rolle som senter for kultur og vitenskap. Her knyttes det direkte an til arven fra museets navngivere, brødrene Alexander og Wilhelm von Humboldt – Alexander som symbol for den bereiste verdensborgeren og forskeren, den universallærde humanisten, filologen og diplomaten Wilhelm som eksponent for ideen om frie og tverrdisiplinære læringssteder.

«Agora» i Berlins midte – 1-2 millioner nye besøkende

Store arealer for arrangementer og publikumsaktiviteter i byggets grunnetasje skal understreke en konseptuell ide om Humboldt Forum som «agora». Dette forsterkes gjennom funksjonelle grep i selve arkitekturen og i museumsanleggets åpning mot byen. Både den 4500 m2 store Schlüterhof i byggets østfløy og en bred fotgjengersone tvers gjennom bygget vil være åpne for publikum døgnet og året rundt. Byggets sentrale plassering, med Berliner Dom, de fem museene på Museumsinsel, Staatsoper, Det tyske historiske museet og Humboldt-universitetet som nære naboer, bidrar i seg selv til å understreke det spektakulære ved prosjektet. Med sin plassering og med sin arkitektoniske løsning vil det nye museet også gi en markant avslutning av den barokke monumentalaksen langs Unter den Linden. Hermann Parzinger, generaldirektør i museets eierorganisasjon Stiftung Preussischer Kulturbesitz (SPK), beskrev allerede i 2008 museets ide og omgivelser som del av en «..en unik kulturell og vitenskapelig topografi som kan bli hovedstaden Berlins nye åndelige sentrum». I 2017 hadde museene under SPKs paraply 3,5 millioner besøkende. For Humboldt Forum er det besluttet å etablere en ny, og for tyske forhold uvant, ordning med fri entré. I kombinasjon med oppgradering av besøkslogistikken i de fem nærliggende museene på Museumsinsel kan dette resultere i en samlet økning av besøkstallene med 1-2 millioner pr. år.

Striden om korset

En ny omdreining av debatten om Humbold Forums arkitektur kom så sent som i 2017. Striden gjaldt forslaget om gjenoppføring av et stort tronende kors på toppen av slottskuppelen. Korset fikk sin plass på det gamle slottet på midten av 1800-tallet, og det kom der sannsynligvis som en reaksjon mot det demokratiske 1848-opprøret fra preusserkongen Friedrich Wilhelm IV – trone og alter forent i forsvaret av den gamle orden! Spørsmålet som ble stilt var likevel: kan et museum i Berlins absolutte midte, som på moderne og selvrefleksivt vis skal tematisere gammel og ny kolonialisme, smykke seg med et kors på toppen av kuppelen? Svaret fra kunsthistoriker Horst Bredekamp, en av Humboldt Forums tre intendanter, var at korset primært måtte forstås som «estetikk» og at det å utelate det ville være «..en egen form for ikonoklasme». Striden om korset dreide seg fundamentalt sett om det er mulig å betrakte det som innholdsløs dekor, eller om det skal bety og representere noe. Korset ble besluttet bygget.

Den tyske kolonimakt – brutal, kostbar og unyttig

Det tyske keiserriket hadde en 30-40-årig historie som kolonimakt. Den varte fra 1880-årene til 1919 og var brutal, kostbar og unyttig. De mest kjente erobringene var tysk Südwestafrika (Namibia), områder i Vest-Afrika som i dag utgjør Togo og Kamerun, deler av dagens Tanzania, Burundi og Rwanda i Øst-Afrika og tysk Ny-Guinea. Svært mange av museumsgjenstandene som i dag fyller opp nedstøvede magasiner og utstillingsrom i Tysklands utallige museer for etnografi, etnologi og «Völkerkunde» ble ervervet innenfor rammene av koloniherredømmet. Konseptvalget for Humboldt Forum innebærer at nettopp denne type gjenstandsmateriale skal ha en fremtredende plass i de nye utstillingene. Ansvaret for planlegging av de nye utstillingene ble i de første årene i sin helhet ivaretatt av kuratorene ved Det etnologiske museet og Museet for asiatisk kunst. Kritikken mot utstillingsplanene var imidlertid sterke fra første stund. En typisk eksponent for kritikerne var Jürgen Zimmerer, professor i afrikansk historie ved universitetet i Hamburg, som i 2015 hevdet at planene transporterte «.. et syn på verden som konstruerer fremmede kulturer som «primitive» og som bidrar til å stabilisere forestillingen om europeisk overlegenhet.» («Blätter für deutsche und internationale Politik», 7/2015). Erindringspolitisk var konseptene i følge Zimmerer uttrykk for en «.. kolonial amnesi, som står i direkte motstrid til målsetningene om å etablere en symmetrisk dialog mellom kulturene.»

Humboldt Forums koloniale amnesi

Omtrent samtidig med Zimmerers kritikk oppnevnte den tyske regjeringen tre «grunnleggingsintendanter» som innen en periode på to år skulle utvikle nye hovedkonsepter for Humboldt Forums utstillinger og publikumstilbud. De tre var tidligere nevnte Bredekamp og Parzinger, samt British Museums tidligere generaldirektør, Neil MacGregor. Kritikken av de foreliggende utstillingskonseptene ble ikke uten virkning. I en større artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung 15. oktober 2017 uttrykte Hermann Parzinger at det nye Humboldt Forum ikke på noen måte skal bidra til «..reproduksjon av koloniale presentasjonsmønster gjennom eksotisering og kuriosa, slik mange har fryktet». Som mottiltak mot Humboldt Forums «koloniale amnesi» har de tre intendantene bl.a. fremhevet økt involvering av medkuratorer fra gjenstandsmaterialets opprinnelsesland, dekonstruksjon av tradisjonelle tolkningshierarkier i utstillingenes fortellinger, digital tilgjengeliggjøring av samlingene, etablering av en generøs utlånspraksis, kraftig opprustning av forskningen rundt gjenstandenes innsamlingshistorie (proveniens) og åpenhet for varig tilbakeføring til opprinnelseslandet dersom illegalt erverv av gjenstandene kan dokumenteres.

Konflikt om Humboldt Forums profil

Humboldt Forum har en egen ekspertgruppe som skal gi råd i viktige faglige og museumspolitiske spørsmål. En av gruppens mest prominente medlemmer var i de første årene Benedicte Savoy, professor i kunsthistorie ved Det tekniske universitetet i Berlin og ved College de France i Paris og en av verdens fremste eksperter på proveniensforskning. Sommeren 2017 trakk hun seg fra gruppen.  I et intervju med Süddeutsche Zeitung 20. juli 2017 begrunnet hun sitt valg med manglende transparens og autonomi i Humboldt Forums organisasjon. I tillegg kom uenighet om de faglige prioriteringene, herunder særlig manglende fokus på proveniensforskning og svake ambisjoner i arbeidet med restitusjon av museumsgjenstander ervervet gjennom kolonialt røveri. «Arbeidet i Humboldt Forum ligger under et blydekke, som atomavfall, slik at ingen stråling kan komme opp til overflaten». De tre intendantene var raskt ute med å avvise kritikken: nettopp proveniensfokus, multiperspektivitet og «shared heritage» uttrykker kjernen i målsetningen bak Humboldt Forum. Det er hevet over tvil at Savoys utspill, og den brede debatten det utløste, ble en katalysator for handling også på høyeste politiske nivå i Tyskland. Således kom bearbeiding av Tysklands koloniale kulturarv og økte midler til museenes proveniensforskning inn som et eget programpunkt i regjeringsavtalen for den nye storkoalisjonen mellom CDU/CSU og SPD tidligere i vinter.

Emmanuel Macron – tilbakeføring av afrikanske museumsgjenstander

Diskursen om omgangen med Europas koloniale kulturarv fikk en ny radikal omdreining i november 2017 når Emmanuel Macron i en tale til studenter i Burkino Fasos hovedstad Ouagadougou erklærte at Frankrike innen fem år vil berede grunnen tilbakeføring av alle afrikanske museumsgjenstander til sine opprinnelsesland: «Den afrikanske kulturarven skal ikke være en fange i europeiske museer!». Som nærmeste rådgiver utnevnte han ingen ringere enn Benedicte Savoy. Hun er nå i disse dager på rundreise mellom hovedstedene i Benin, Mali, Kamerun og Senegal. Målet er å sjekke ut infrastruktur og å initiere prosjekter for opplæring og institusjonsbygging som skal muliggjøre tilbakeføringer innen nevnte 5-årsperiode. Som partner har hun med seg den senegalesiske forfatteren og økonomen Felwine Sarr. I tillegg arbeides det med etablering av rettslig grunnlag for tilbakeføringene. Savoys og Sarrs viktigste grunnlagsdokument er registeret over Musée du quai Branlys 70.000 afrikanske museumsgjenstander – praktmuseet sentralt i Paris som nok må innstille seg på å fremstå i en noe desimert form i årene som kommer. Både Sarr og Savoy har imidlertid vært tydelige på at museene i opprinnelseslandene neppe vil ønske seg hele samlingene tilbakeført. I praksis vil det dreie seg om objekter med «stor symbolkraft» for det enkelte opprinnelsesland.

Humboldt Forum – prøvestein

Alle Europas etnologiske og etnografiske museer må i fremtiden innstille seg på at fundamentet for deres arbeid vil ligge i en eller annen versjon av prinsippet om «shared heritage».  Benedicte Savoy har i to større intervjuer med Der Spiegel og Die Zeit nå i sommer modifisert noe av sin kritikk mot Humboldt Forum. Hun fastholder imidlertid at dokumentasjon av gjenstandenes proveniens ikke i seg selv kan danne grunnlag for museets samlingspolitikk, og at restitusjon må kunne gjennomføres i alle tilfeller der det er ønsket av opprinnelseslandet. Til Die Zeit uttaler hun (nr. 30/18): «Vår konklusjon er at alle typer erverv av museumsgjenstander under koloniale betingelser er uten gyldighet.»

Humboldt Forum vil alene i kraft av sin plassering og størrelse, sin arkitektur og sine faglige ambisjoner bli et av Europas viktigste museumsprosjekter i tiårene som kommer. Men mer enn noe annet vil det bli en prøvestein for en helt ny type museum – med potensiale for læring og erfaringsoverføring til hele den vestlige museumsverdenen.

Robert Habeck – den nye wonderboy i tysk politikk

Robert Habeck er et av de hotteste navnene i tysk politikk nå om dagene. Sammen med ti år yngre Annalena Baerbock har han siden i vinter ledet et tysk grønt parti (Die Grünen) i sterk politisk medvind. Partiet puster nå, med sine 15-16% oppslutning, SPD i ryggen som det største partiet på sentrum-venstre side i politikken, og i Bayern er det allerede nest størst bak et skadeskutt CSU. Habeck representerer noe nytt i et parti med en rekke skreve og uskrevne regler for hva man kan og ikke kan gjøre som en ekte Grünen – en posterboy med doktorgrad i filosofi, karriere som skjønnlitterær forfatter, 4-barnsfar og de siste 1,5 årene miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein; det siste en posisjon han forøvrig insisterte på å beholde når han ble valgt som nye partileder, selv om det var et åpenbart brudd med et tabu fra partiets tidligste morgen, skillet mellom «Amt und Mandat» (formelle regjeringsposisjoner skal ikke kombineres med lederposisjoner i partiet).

Habeck er noe såpass spesielt som en sentrum/venstre-populist – karismatisk og en smule selvforelsket, dyktig til å prate, kommer lett i kontakt med folk, troverdig og ærlig – og med passe avstand til partiet. I følge Der Spiegel kan han noen ganger se ut som en modell i en Jack-Wolfskin-katalog. Hans bakgrunn og habitus gjør at han kommer lett unna med pretensiøse og brødpolitikkfjerne utsagn av typen: «Av Kant har jeg lært hva kritikk er, av Camus å tvile». Det er Habeck – og den sammensveisede duoen Habeck/Baerbock – og ikke primært partiet som nå synes å være bærer av den nye bølgen for en grønn og ansvarlig sentrumspolitikk.

File:Maischberger - 2018-06-20-6596.jpg

Duoen har i sommer gjort noe som bare for et par år siden ville vært helt utenkelig for partiet De Grønne – en reise til myteomspunnede minnesteder som Hermann-minnesmerket i Teuteburger Wald, Luthers skjulested i Wartburg og Hambacher Scholss, altså steder som mer er kjent som mål for nasjonalkonservative på pilgrimsferd enn som noe grønne politikere har det med å gjøre noe nummer ut av de besøker. Habecks svar er at han ikke vil overlate disse arenaene til ytre høyre – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat («hjemland» eller «hjemstavn», men vanskelig å oversette) som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, kosmopolitisk, liberalt, grunnlovsorientert, europeisk.

Det skal bli interessant å se hvor lang dette kan bære. Frykten for å klappe sammen, slik begeistringsbølgen for SPD og Martin Schulz i fjor vinter gjorde, er en fare den reflekterte Habeck er seg fullt bevisst. Første mål er å nå 20-tallet ved delstatsvalget i Bayern i oktober, og på denne måte tvinge seg til en posisjon som regjeringspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall. Det er en situasjon De Grønnes lokale lederduo i Bayern Katharina Schulze og Ludwig Hartmann (også de av det unge karismatiske slaget) går inn i med åpne øyne: «Mit uns kann man immer über ökologische und gerechte Politik reden. Über autoritäre und antieuropäische Politik aber sicher nicht.» Det vil bety et definitivt farvel med alt som ligner på AfD-flørting fra CSUs side, og en forskyvning i retning av det som er politikkens tyngdepunkt i det meste av Tysklands delstater – mot det politiske sentrum.

Et særmerke med De Grønne er nemlig åpningen mot deltakelse i alle typer regjeringskonstellasjoner – med absolutt unntak for AfD. Dermed er det også et typisk maktparti, et parti som vil være en svært sannsynlig deltaker i det meste av tenkelige regjeringskonstellasjoner i årene som kommer. På mellomlang og lang sikt er det partiets mål å overta SPDs rolle som det største «Volksparti» på venstre side. Intet mindre.

 

© Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)

Ny tysk innvandringslov på trappene

En ny samlet innvandringslov,»Zuwanderungsgesetz», har stått på dagsordenen for tysk politikk i en rekke år. Målsetningen har primært vært å åpne for regulert innvandring av fagkrefter utenom EU/EØS-området, dernest å forenkle en komplisert flora av særlover, forskrifter og dekreter. Det er særlig SPD og De Grønne, samt industriens organisasjoner, som har presset på, mens CDU/CSU har vært heller lunkne. I februar i år kom imidlertid forslaget inn i programmet til storkoalisjonen mellom SPD og CDU. Det var også enighet om å ha det med i regjeringsavtalen mellom CDU/CSU, FDP og De Grønne høsten 2017, men den ble det som kjent ikke noe av.

Det er nå varslet at innenriksminister Seehofer (ja, han ..!) vil legge fram et lovforslag for Bundestag i løpet av høsten. Det er imidlertid en løpende strid innad i regjeringen om den mer konkrete utformingen av loven. CDU/CSU vil i prinsippet begrense innvandringen til tilfeller hvor det er dokumentert mangel på fagpersonell og hvor det foreligger et konkret jobbtilbud, SPD vil at det i tillegg skal innbefatte en ordning etter modell av det canadiske poeng- og kvotesystemet, hvor godt kvalifiserte personer kan få midlertidig oppholdstillatelse for selv å finne seg en jobb.

Et viktig poeng for SPD (og De Grønne) er at legale veier til arbeid/opphold vil lette presset på, og misbruket av, asylinstituttet og slik minske ukontrollert og ulovlig innvandring. Dette kan man godt si er et tredje argument for den nye loven. Det endelige forslaget til lovtekst vil nok være et slags kompromiss mellom CDUs og SPDs posisjoner. Tyskland håndhever nå asyllovgivningen mer konsekvent enn tidligere, bl.a. ved større fokus på retur til sikre opprinnelsesland av personer med avslag på asylsøknadene. Men svekking av beskyttelsesmekanismene i asylregelverket på en måte som er i konflikt med FNs tolkninger, er det ikke mulig å få politisk flertall for i Tyskland.

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Hva slags nasjonalisme?

Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»

Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.

Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.

«Ikke en krig mot Hitler, men mot det tyske folk»

Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)

Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.

Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.

Singularitetssamfunnet

Den utdannede middelklassen har i ti-årene etter 68-opprøret hatt en relativ høy oppslutning om venstrepartiene. Grunnlaget for dette har i betydelig grad vært verdibasert. Dette har en vel visst helt siden Ronald Ingleharts «The Silent Revolution» på sent 70-tall, en bok som ble skoledannende når det gjaldt forståelsen av sammenhengen mellom idealistiske og «postmaterielle» verdisett i den nye «post-revolt»-middelklassen og denne klassens preferanser for venstrepartiene. Den lange empiriske forskningstradisjonen i kjølvannet av Inglehart har så vidt jeg vet vist at denne sammenhengen fortsatt har gyldighet. Men hva skjer når disse sjiktene blir så kulturelt dominerende at de virker fremmedgjørende på de gruppene som tradisjonelt har utgjort kjernen i venstrepartiene, og i særdeleshet de sosialdemokratiske partiene?

Image

En ny bok som kom ut på Suhrkamp i fjor, kultursosiologen Andreas Reckwitz’ «Die Gesellschaft der Singularitäten» kan gi viktige bidrag til forståelsen av den kulturelle kløften som går tvers gjennom de sosialdemokratiske velgersjiktene, altså mellom middelklassen og de tradisjonelle arbeidervelgerne – i den grad de siste ikke allerede har forsvunnet. Boken har fått strålende omtaler, og er allerede kommet i fem opplag. I vaskeseddelen omtales den bl.a. slik:

«Det spesielle betyr triumf, det egenartede blir premiert, det allmenne og standardiserte er kjedelig og sjarmløst. Gjennomsnittsmenneskene med sine gjennomsnittsliv står under konformitetsmistanke. Alle tings nye målestokk er de autentiske subjektene med orginale interesser og kuraterte biografier, men også de umiskjennelige kvalitetsproduktene, eventene, miljøene og byene. Senmoderne samfunn feirer det singulære.» … «Men singularitetssamfunnet, med sin «kulturalisering av det sosiale» kjenner ikke kun de strålende vinnerne, det produserer også sine helt egne ulikheter, paradokser og tapere.» (min overs.)

I et intervju med Die Tageszeitung tidligere i sommer redegjør Reckwitz nærmere for sitt prosjekt. Her uttrykker han sin skepsis mot sosiologiens tradisjonelle fokus på subkulturanalyser, og fremhever behovet for en ny type klasseanalyse. Tre klasser karakteriserer og preger vår tids samfunn, iflg. Reckwitz: den nye middelklassen, den gamle middelklassen og den nye underklassen. I tillegg kommer den tallmessig beskjedne, om enn maktsterke, overklassen. Skillene mellom de tre klassene er både økonomisk-strukturelt og kulturelt bestemt. De siste tiårenes samfunnsutvikling – kunnskapsøkonomien og utdanningsrevolusjonen, markedsliberalismen – har gjort den nye middelklassen til vinnere og den gamle middelklassen (murermesteren i semiurbane eller landlige strøk) og den nye underklassen (tjenesteytingsproletariatet) til tapere. Den nye middelklassen, som finnes både i en progressiv/venstreliberal og en høyre-/markedsliberal utgave, er i dag politisk-kulturell hegemon og stildannende for hvordan «gode og unike liv» skal leves. Agget mot denne singularitetskulturen fra de andre to klassene er en viktig forklaringsfaktor for høyrepopulismens fremvekst.

Mange vil vel umiddelbart tenke Bourdieu når man leser dette (og han er åpenbart en viktig inspirasjonskilde), men fokuset er nyere og dermed også tettere på utfordringene vi konkret står overfor i dag – med de politiske konsekvensene av det Reckwitz omtaler som en radikal nyjustering av forholdet mellom «Det Allmenne» og «Singulære». I et essay i Die Zeit sist vinter anvendte Rekckwitz sitt perspektiv i en kritisk analyse av de store problemene det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD) står oppe i for tiden.

Den forfinede Ottilie

Leser igjen en gammel bok, Goethes «Wahlverwandtschaften», og blir nok en gang svimeslått av hvordan språklig skjønnhet kan bergta selv om settingen ellers kan virke sær og fjern:

«Ihre ruhige Aufmerksamkeit blieb sich immer gleich, so wie ihre gelassene Regsamkeit. Und so war ihr Sitzen, Aufstehen, Gehen, Kommen, Holen, Bringen, wieder Niedersitzen, ohne einen Schein von Unruhe ein ewiger Wechsel, eine ewige angenehme Bewegung. Dazu kam, dass man sie nicht gehen hörte, so leise trat sie auf.»

Jeg kan formelig se den yndige, forfinede Ottilie for meg, nylig ankommet slottet som hun er, som den fjerde i «valgslektskapet» som romanen utspiller seg rundt. Hva er det ved språket til de store forfatterne som fanger en på tvers av tid og rom? Det er vel dette allehånde litteraturhistorikere, litteraturvitere og kritikere prøver å gi svar på? Jeg for min del har opplevd noe av det samme hos alt fra Homer, Dostojevskij og Hamsun til Celine, Kafka og Thomas Mann.

Thomas Mann hadde forøvrig Goethe – samt Nietzsche og de store russiske forfatterne – som et av sine store forbilder, og eviggjorde dette gjennom sin egen Goetheroman («Lotte in Weimar»). Og kanskje er det likevel ikke så langt mellom den for sin tid svært moderne Wahlverwandschaften og TM-romaner som Der Zauberberg og Doktor Faustus? I en viss forstand er de jo alle en slags «samlivsromaner», som utspiller seg i ulike varianter av lukkede rom, levendegjort gjennom finstilt observasjonsevne og et språk som suger en inn i tekstens univers.

«Akt dere på språket!»

I kjølvannet av CDU/CSU-krisen, EU-dramaet om en felleseuropeisk flyktningavtale, syndebukkjakten på Mesut Özil og mye mer, leser jeg et langt intervju i Die Zeit med forbundsdagens president, den mangeårige CDU-politikeren, eks-finansministeren m.m Wolfgang Schäuble: «.. man må alltid tro på moderasjonens kraft, på kompromissene, diskursen – og å gi opp CSU som folkeparti er feilslått.» Noen uker tidligere ga forbundspresident Frank-Walter Steinmeier sitt årlige sommerintervju til ZDF hvor han, med CSU-toppenes bruk av forgiftede termer som «asylturisme» og «flyktninglønn» som bakteppe, anmodet de etablerte partiene om «å akte seg på språket.»

File:Wolfgang Schäuble MSC 2017 (cropped).png

Og rent faktisk: nå er det mobilisert for en „Aufstand der Mitte“ innad i CSU, krefter som vil forsvare den liberal-konservative arven som partiet også kan påberope seg. Schäuble og Steinmeier, to skikkelser som har levd i, med og av makten tiår etter tiår, er ikke i alt og ett min type tobakk. Men jeg priser meg lykkelig for at Europa fortsatt har politikere og statsmenn av en slik støpning.

Foto: Kuhlmann /MSC [CC BY 3.0 de (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0/de/deed.en)%5D, via Wikimedia Commons

Voltaire og kongen

Leser Rolf Zimmermanns «Ankommen in der Republik – Thomas Mann, Nietzsche und die Demokratie» her under mitt lille bohuslänske ferieopphold. Det er den dypt fascinerende historien om Thomas Manns transformasjon fra tysknasjonal krigsentusiast før og under første verdenskrig via forsøket på en syntese mellom det bolsjevikiske Russland og «kulturens Tyskland» («det tysk-russiske kulturdemokrati») i perioden 1918-22 og frem til hans definitive tilslutning til republikken og det konstitusjonelle demokratiets verdier gjennom den nærmest ikoniske «Republikrede» i oktober 1922.

Etter dette, og helt frem til sin død i 1955, ble han vel det tyske (ikke-jødiske) kulturborgerskapets viktigste og mest markante anti-fascist – skjønt «ikke-jødisk», han var jo gift og fikk seks barn med sin jødiske Katja, en sterk og begavet kvinne fra Münchens beste borgerskap.

Men i 1915 var Thomas Manns verden (=Europa) fortsatt en annen:

«Voltaire og Kongen: det er fornuft og demon, ånd og geni, tørr hellighet og omtåket skjebne, borgerlig anstand og heroisk plikt; Voltaire og Kongen: det er, til alle tider, den store Sivilist og den store Soldat.»

Soldaten her, i Fredrik den stores skikkelse, inkarnerer selvsagt det skyttergravskrigende Tyskland under WW1, mens Voltaire godt kan være en stedfortrederskikkelse for forfatterbror Heinrich – sivilisasjonsmennesket og den frankofile sosialisten som knapt var i kontakt med sin lillebror i perioden 1910-20, men som by all means utøvde langt bedre politisk dømmekraft enn ham i samme periode.

Ankommen in der Republik

Hva beveget så Thomas Mann bort fra «Die Ideen von 1914»? Det særskilt interessante med Zimmermanns analyse av Thomas Manns «republikanische Wende» er den sentrale betydning han tilskriver Manns påvirkning fra den tyske romantikken (Novalis), Weimarklassisismen (særlig Goethe) og ikke minst Nietzsche («den andre Nietzsche») – ledestjerner for en særlig tysk humanisme som kan gi ekstra kraft til det (kjølige) konstitusjonelle demokratiet gjennom «kultur». Dette er interessant også fordi den mer kjente versjon av denne historien jo forteller at elendigheten startet nettopp med den tyske romantikken (jfr. Isahia Berlin).

Jeg innbiller meg at det ligger noen innsikter i Zimmermanns turnering av dette materialet som kan være av betydning også for vår tids strev med å identifisere hva som reelt står på spill. Dét må jeg komme tilbake til når boken er ferdiglest

Thomas Mann i California – villaen fra eksilet får nytt liv

Thomas Manns villa i Pacific Palisades, Los Angeles, var de tyske eksil-intellektuelles «hvite hus» i annen halvdel av andre verdenskrig og i de første etterkrigsårene. Den elegante, modernistiske villaen var bosted for Thomas og Katia Mann og deres seks barn i perioden 1942-1952, tidvis også for den notorisk blakke storebror Heinrich og hans alkoholiserte Nelly. Villaen ble i 2016 kjøpt av den tyske stat etter betydelig press fra en rekke notabiliteter innen tysk kultur og akademia. Villaen og villaeiendommen sto da i sterkt i fare for å bli solgt til en eiendomsspekulant og å bli revet. Prisen var 13 millioner dollar – et røverkjøp i følge dem som har greie på slikt.

I tillegg til borgervillaen i barndommens Lübeck og villaen ved Zürcher See de siste tre leveårene, er det to store villaer i livet (og forfatterskapet) til Thomas Mann og «Die Manns»: villaen i Porschingerstrasse 1 i München som familien flyttet inn i rundt 1910 og som ble bosted frem til eksilet fra 1933 og villaen i Pacific Palisades, dels bygget med midler fra en mesen og TM-beundrer av det mer intrigante slaget. Villaen i Poschingerstrasse tilhører i dag en aksjespekulant, mens villaen i California nå i disse dager kan tas i bruk som et «transatlantisk møtested» og domisil for tyske stipendiater innen litteratur, vitenskap og åndsliv.

Hier lebte Thomas Mann, hier sollen bald Künstler wohnen - aber wie finden das die Anwohner?

Den tyske stats inngripen er det saktens gode grunner for. Her skrev TM bl.a. «Doktor Faustus» og «Der Erwählte», her avsluttet han sine Joseph-bøker og her holdt han sine flammende BBC-sendte taler mot Nazi-Tyskland «an deutsche Hörer». Huset var også et viktig samlingssted, ikke bare for det litterære eksilmiljøet, men også for et bredt spekter av skikkelser fra forskning og kultur som hadde klart å redde seg ut av Hitler-Tyskland før det var for sent. Feuchtwanger, Einstein og Adorno var blant de faste gjestene, den siste ikke minst i rollen som rådgiver for TM i Doktor Faustus’ musikkteoretiske partier. Og når die Manns var på reise, vannet Max Horkheimer plantene.

Etter to-års rehabiliteringsarbeider ble villaen offisielt nyåpnet av bundespresident Frank-Walter Steinmeier tidligere i denne uken. Tilstede var også utenriksminister Heiko Maas og Thomas Manns barnebarn Frido Mann (77). Psykoanalytikeren og romanforfatteren Frido bodde selv i villaen som barn, og vil for de innvidde også være kjent som modellen for «Nepomuk Schneidewein» («Echo») i Doktor Faustus – det yndige guttebarnet som fikk hjertet til den kjølige Adrian Leverkühn til å smelte, men som døde så tragisk. Skuespilleren Burghart Klaussner (kjent bl.a. fra Hanekes «Det hvite bånd) og sosiologen Jutta Allmendiger får æren av innvie villaen for sitt nye formål.

I sin åpningstale sa Steinmeier bl.a.: «Kampen om demokratiet og kampen om det frie og åpne samfunnet vil også i fremtiden være det som binder USA og Tyskland sammen.» Utenriksminister Maas fremhevet at «..USA er vår viktigste partner utenom Europa, kun i fellesskap kan vi finne løsninger på de globale problemene.» Die Zeit hadde i forrige uke en forhåndsomtale av saken (25/18). På samme avisside, og under overskriften «Der Abschied vom amerikanischen Zeitalter» («Adjø til den amerikanske tidsalderen»), trykte avisen en kommentar av den prominente Humboldt-statsviteren Herfried Münkler. Hans klokkeklare dom var: USAs rolle som garant for den «vestlige orden» er defintivt over, Europa vil fra nå av måtte løse sine problemer selv. Münkler ligger åpenbart nærmere sannheten enn Steinmeier og Maas. Det er nok også grunn til å tro at de høye representantene for den tyske stat utsa sine ord med et visst monn av indre tvil, og ikke uten flau smak i munnen. Men stipendiatene får det nok fint – under Californias sol.

Helliggjøringen av mennesket

Hvordan forstå undertrykkelse, flukt og menneskerettigheter i et historisk perspektiv? Den kjente tyske politologen og Humboldt-professoren Herfried Münkler skrev i 2016 en bok sammen med sin ektefelle Marina Münkler, «Die Neuen Deutschen». Den handlet i noen grad om den tyske flyktningkrisen høsten 2015 og Merkels håndtering av denne, og om det moderne innvandringslandet Tyskland. Men den var også en bred undersøkelse – realhistorisk, idehistorisk og virkningshistorisk – av fenomener som grenser, borgerskap og ikke-borgerskap, flukt, migrasjon, stat, nasjon, riker og imperier og av ideer og figurer som ‘gjesten’, ‘den fremmede’, ‘fienden’ og ‘gjestfriheten’. Jeg skrev i fjor selv et essay om boken, og en kortversjon ble trykket i Morgenbladet. https://tysktime.wordpress.com/2017/03/31/de-nye-tyskerne/#more-328

Image

En grunnleggende lærdom fra Münkler er at alle verdier, alle konvensjoner og alle prinsipper for mellomstatlig rettslighet er historisk frembrakt. Det gjelder for eksempel for menneskerettighetene, og i kjølvannet av disse, de ulike flyktningekonvensjonene. Det er også en av tesene til en annen profilert Humboldt-professor, Hans Joas, som i sin bok «Die Sakralität der Person» beskriver prosessen frem til FNs menneskerettserklæring som en type affirmativ genealogi fra «aksetiden» (800-200 fKr) til idag, og hvor «helliggjøringen av enkeltmennesket» er sluttresultatet. Den lange veien fram innbefatter bl.a. revolusjonene i Frankrike og Amerika, avskaffingen av slaveriet og av tortur som straffemetode.

Disse verdiene er ikke befalt av Gud i himmelen, selv om de mange som har kjempet dem frem ofte har hatt dette som ledetråd; i den kristne versjon: mennesket som guds barn, mennesket skapt i guds bilde. Denne historiske frembraktheten gjør det prinsipielt mulig å tenke seg en «marsj tilbake i historien» – til det mer tribale og stammepregede, til familie- og slektsbånd og til folk og nasjon som konstituerende for hvordan man velger å organisere samfunnene og samkvemmet mellom dem. Det er en ferd jeg ikke ønsker å være med på.

Trollmennenes tid

Walter Benjamin, Ludwig Wittgenstein, Martin Heidegger og Ernst Cassirer: Wolfram Eilenbergers sammenstilling av de fire unntaksskikkelsene («Zeit der Zauberer, Das grosse Jahrzehnt der Philosopie, 1919-29») i deres intellektuelle streben og levde liv, i et overspent tiår etter krigsnederlag og kaos, viser oss tre eksentrikere: To konstant på randen av psykisk sammenbrudd og/eller økonomisk ruin, en fullstendig oppslukt av tanken på at 2500 års filosofi og metafysikk måtte rives opp med roten og at kun han var i stand til å rydde grunnen for den nye tids filosofi.

Den fjerde var en moderat humanist og forfatningspatriot i tradisjonen fra Kant og Goethe, legendarisk belest og med en arbeidskapasitet av det helt ekstreme slaget, og samtidig også den eneste av de fire med et ordnet borgerlig familieliv; de tre andre var enten notorisk utro i ekteskapene de hadde inngått, eller led under urealiserte homoerotiske lengsler: en østerriksk millardærarving, to med tysk-jødisk bakgrunn, en av schwartzwaldsk bondeslekt.

Alle fire skrev grensesprengende filosofiske verk, tekster som tilhører det ypperste i forrige århundres tenkning, men kun en av dem ville jeg ha tiltrodd dømmekraft og klokskap til å utøve politisk og ideologisk makt. Som vi vet var det feil mann som fikk denne. Det filosofiske toppmøtet i Davos mars 1929 – klimaks i Eilenbergers dypt fascinerende bok – var oppløpet til det som skulle komme.

Den tyske bokprisen 2017 – en gris løper rundt i Brüssels gater

Robert Menasse vant fjorårets tyske bokpris for sin roman «Die Hauptstadt». Det er en slags kriminalroman fra et overopphetet Brüssel hvor en gris løper rundt i gatene, en leiemorder med dunkle forbindelser til Vatikanet skyter feil mann og den Auschwitzoverlevende læreren David de Vriend går sine siste dager i møte på et sykehjem, men uten å vite at han også jaktes på som «tidsvitne» for en kampanje for styrking av EU-kommisjonens «image» som idealister (og kynikere) i kommisjonens GD-Kultur har under planlegging. Boken er en fortelling om intriger, maktkamp og subrasjonaliteter i EU-kommisjonen indre gemakker, periodevist svært morsom fortalt. Romanen beskriver et system som langt på vei er dysfunksjonelt, men også et system det er viktigere enn noensinne å styrke og beholde – og ikke minst reformere.

Image

Menasses alter ego er den anerkjente, nesten pensjonerte østerrikske økonomiprofessoren, Alois Erhart – en bitter og gretten mann, men også en idealist av den gamle skole, en mann fra en generasjon hvor EU-prosjektet var et politisk nødvendig prosjekt for et Europa som lå i ruiner. I rollen som seniorrådgiver og keynote speeker for en tenketank om en «New Pact for Europe» eksponerer Menasse ham for lobbyister og fantasiløse karrierister – og en og annen handlingslammet idealist. I sin dom over «salamanderne» faller det følgende ut av Erhart:

«Når de snakker om fremtiden, snakker de om en mest mulig friksjonsfri forlengelse av samtiden og ikke om fremtiden. Den forstår de nemlig ikke, siden fremtiden for dem består av trender som uavlatelig setter seg gjennom. På siste møte i tenketanken sa en lobbyist: Trenden går nå entydig i retning xy – vi må sørge for at vi er fit for denne utviklingen. Da sa Erhart: I slutten av tjueårene gikk trenden entydig i retning av fascisme i hele Europa. Var det riktig å gjøre seg fit for denne utviklingen, eller var det riktig å yte motstand?».

Erhart gjør sin stormfulle sorti – papirene flagrende ut av den gammeldagse dokumentkofferten – fra arbeidet blant salamanderne med et forslag om at det lyses ut en arkitektkonkurranse for planlegging og bygging av en helt ny europeisk hovedstad – i Auschwitz!

Det er tidvis noe konstruert og fiffig over Menasses fortelling. De fantastiske skildringene av mentaliteter og sosiale mekanismer i EUs indre rom ved slutten av vårt århundres andre tiår, er alene god nok grunn til å lese boken.

Den tyske (og italienske) presidenten – ikke kun seremonimester(e)

Den tyske presidenten, «Der Bundespresident», er den tyske stats formelle statsoverhode. Presidenten velges ikke ved ordinære valg, som i mange andre land, men etter en grunnlovsfestet prosedyre der både Bundestags medlemmer og andrekammeret «Bundesrat» samt enkeltstående personer fra kultur- og samfunnsliv avgir sine stemmer. Nåværende president er Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokrat (SPD) og tidligere utenriksminister i den forrige storkoalisjonen mellom CDU og SPD (bildet). Presidentene har en god del oppgaver utover det seremonielle. Han/hun sitter f.eks. alene på beslutningen om oppløsning av Bundestag og utskriving av nyvalg. Presidenten må også signere alle føderale lover for at de skal oppnå endelig gyldighet. Han har nektet slik godkjenning i 8-9 tilfeller etter krigen, som oftest fordi beslutningsprosedyrene ikke har vært ansett som forfatningsmessige. Grunnlovens bokstav er ikke til hinder for at presidenten kan nekte å akseptere oppnevningen av bestemte ministre, men grunnet konstitusjonell sedvanerett som ble etablert i en konflikt mellom Adenauer og president Heuss i forbundsrepublikkens barndom, har ingen president til nå gjort bruk av denne muligheten.

I tillegg til presidentens fullmakter er det i grunnloven lagt inn en rekke Check- and Balance-mekanismer gjennom krav til to-kammerbehandling (Bundesrat) og ikke minst en vid prøvingsrett fra forfatningsdomstolens side i forhold til både lover og enkeltbeslutninger. Dette var noe de tyske grunnlovsfedrene bevisst ønsket etter erfaringene med krig og fascisme, og med Weimarrepublikkens kaos og ustabilitet. Den italienske konstitusjon ble laget på grunnlag av de samme erfaringene. Det er også grunnen til at de har flere likhetstrekk. Under forsommerens strid rundt den italienske presidentens veto mot oppnevningen av en bestemt minister i den nye italienske regjeringen ble disse spørsmålene aktualisert på nytt. At så mange hadde vansker med å begripe bakgrunnen for den tyske og italienske konstitusjonens utforming, og ikke var i stand til å forestille seg et konstitusjonelt demokrati som noe annet enn et system med en-kammermodell og flertallsbeslutninger ispedd bindende folkeavstemninger og domstoler uten statsrettslige fullmakter, var sannsynligvis en hovedårsak til at debatten fikk en så høy temperatur som den fikk.

Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0