I går satt jeg på mitt hotellrom, noen få titalls kilometer fra Wannseevillaen, og så på premieren for ZDFs fjernsynsfilm «Die Wannseekonferenz» – beretningen om hvordan 15 menn i løpet av noen få timer beslutter totalutryddingen av Europas jøder. «Måltallet» var 11 millioner, det endte med 6 millioner. Kaffe og konjakk «hört dazu». Hendelsen foregikk ca. 80 år fra i dag, 20. januar 1942.
Noen av mennene bærer SS-uniformer, andre – statssekretærene og ministerialdirektørene – er ulastelig dresspåkledde, mange bærer dr.titler: Heydrich, Müller, Eichmann, Freisler, Stuckart .. Tonen er dempet, saklig og lettere opprømt. Her er ingen karikerte nazibøller. Beslutningen om utryddingen av Europas jøder tas som gitt.
Fins det antydning til uenigheter gjelder den juridiske spissfindigheter (de dresskledde fra ministeriene pokker på raselovenes bokstav, mens SS-folkene vil ha handling), logistiske utfordringer (men Eichmann har svar på det meste) og bekymringer om at «våre tyske soldater kan bli forrået av alle myrderiene de må begå». Men Eichmann har svar her også: med de gode erfaringene fra uttestingene av Zyklon B i Auschwitz kan det hele foregå mer friksjonsfritt og mindre blodsutgytende enn tidligere – og alle ble beroliget.
Filmen er regissert av den renommerte 69-årige film- og TV-makeren Matti Geschoneck, sønn av en kommunist og konsentrasjonsleirfange, på grunnlag av det ene av de 15 eksemplarene av møtereferatet som ikke har forsvunnet. Det tilhørte en mann under navnet Martin Luther (!!), understatssekretær i Ribbentropps utenriksminsierium, i hvis arkiver det i dag ligger trygt nedblåst.
Filmen om Wannseekonferansen er noe av det sykeste og mest perverse jeg har sett. Den er pervers fordi den evner å skildre hvordan 15 menn – uhysteriske og tilsynelatende uten spor av hat, sadisme og galskap i sin opptredener – med konsekvent besluttsomhet velger å sluttføre planleggingen av den ondeste overlagte handlingen historien har sett. Som film betraktet er den et mesterverk.
Utvalgte medier har fått se filmen på forhånd. Alle de store tyske avisene trykker derfor omfattende omtaler i sine weekendutgaver. Die Zeits Peter Kümmel avslutter sin omtale slik:
«Vi hører hva som blir besluttet, i vårt språk, av våre forfedre. Vi er til stede, det er nesten som at vi kan gripe inn. Bedre kan TV ikke bli.»
Jeg regner det for sikkert at den raskt vil måtte bli tilgjengelig for det ikke-tyske publikum
Jeg maser titt og ofte om tyskspråklig litteratur som burde vært oversatt til norsk. Noen ganger er det velbegrunnet, andre ganger kanskje ikke fullt så opplagt. Men skulle jeg stille meg opp på torget å skrike ut om to forfatterskap hvor dette iallefall gjelder, så disse to: Stefan Zweig og Joseph Roth!
Det er min påstand at den tyskspråklige roman- og novellekunsten i perioden 1900-1940 ikke har frembrakt mer eminente stilister enn Zweig og Roth. Knapt noen har skildret den gryende fascismens farer mer inntrengende og desperat enn de to. Jeg har også vanskelig for å finne forfattere fra samme epoke som kommer nærmere på det menneskelige drama – i all sin dybde, i all sin tragikk, i all sin glede, i all sin fortvilelse – enn Zweig og Roth.
Begge hadde jødisk bakgrunn, begge ble født inn i et Habsburgerrike på hell, et flerkulturelt Østerrike-Ungarn som strakte seg langt inn i dagens Polen, Ukraina, Tsjekkia og Slovakia, begge arbeidet og virket i perioder i Wien. Roth henter mye av materialet til sine fortellinger fra de østjødiske miljøene, men er fram til 1933 også en av den tyskspråklige pressens mest fremtredende feuilletonister.
Zweig hadde bakgrunn fra Wiens jødiske storborgerskap, reiste Europa på kryss og tvers og var økonomisk uavhengig i hele sitt liv. Den dypt alkoholiserte Roth levde fra hånden til munnen, men skrev som en gud – de som tviler kan lese «Die Legende vom heiligen Trinker» (kanskje det 20. århundres beste novelle, iflg. Michel Reich-Ranicky). Zweig skrev ømt og med dirrende intensitet om alt fra 12-åringens forvirring og fortvilelse til den desillusjonerte tropelegens hjemkomst til Europa. Begge skrev de med grunnlag i en den dypeste europeiske humanisme, besjelet av den rike tysk-jødiske tradisjonen de var født inn i og sto i.
Roth og Zweig kjente hverandre, og beundret hverandre. De hadde en omfattende brevveksling gjennom store deler av 20- og 30-tallet, den er dokumentert i 600-siders utgave som kom ut på Wallstein Verlag for ca. 10 år siden. Zweig sendte jevnlig sjekker til Roth og formanet ham til å kjempe seg fri fra den konstante drikkingen, Roth (som allerede i 1933 hadde inntatt sitt parisiske eksil) beskyldte sin venn for naivitet i troen på at man kunne leve og virke i det tyskspråklige området etter 1933. Zweig tok sitt eget liv i Brasil i 1942, Roth drakk seg i hjel og døde i Paris i 1939.
Zweigs berømte «Verden av i går» er oversatt til norsk, likeså hans «Sjakknovelle», i tillegg oversettelser fra 20-, 30-, 40-, og 50-tallet av noen av hans noveller, biografier og monografier, utgivelser som man i dag må oppsøke antikvariatene for å få tak i (om man har hellet med seg). Også for Roth finnes det enkelte eldre oversettelser, men så godt som null er tilgjengelig i bokhandelen. Det gjelder bl.a. hans eminente og bevegende roman om bibelens Job-skikkelse, «Hiob».
Forlag som Pelikanen og Solum-Bokvennen gjør en stor og viktig jobb for å bringe klassisk og europeisk-kontinental litteratur over i norsk språkdrakt. Her ligger det en åpenbar oppgave foran dem.
Med De Grønnes Claudia Roth som «Staatsminesterin für Kultur und Medien» har Tysklands nye sentrum-venstreregjering fått en meget erfaren og profilert skikkelse som øverste leder for statens kulturpolitikk. I det føderative Tyskland er kulturpolitikken etter grunnloven delstatenes domene. Tysklands nye «kulturminister» har følgelig ikke noe eget departement, derimot en stor avdeling administrativt plassert i «Kansleramt», forbundskanslerens kontor.
Claudia Roth. Foto: S. Teschke, CC BY-SA 3.0
Roth vil årlig likevel ha mer enn 20 milliarder Nkr. til disposisjon for statlige kulturformål. Det store gross av Tysklands museer er i hovedsak finansiert av de 16 delstatene og av landets byer og kommuner. Noen få store, og symboltunge, museer er imidlertid rene føderale institusjoner og direkte underlagt Roths «Staatsminesterium», herunder «Deutsches Historisches Museum» og «Jüdisches Museum» i Berlin og «Haus der Geschichte der Bundesrepublik» i Bonn. Kulturstatsministeren har også stor betydning når det gjelder kulturpolitiske retningsvalg for hele republikken, og som finansiell understøtter av store kulturpolitiske prestisjeprosjekt. Prosessen bak det gigantiske «Humboldt Forum» i Berlin er umulig å forstå uten kulturstatsministerens pådriverrolle.
Claudia Roth har nesten 20 års fartstid som medlem av forbundsdagen, og var inntil i høst forbundsdagens visepresident. I forbundsdagen har hun vært særlig profilert på menneskerettighetsspørsmål. Hun har også eksponert seg som tilhenger av kulturutveksling som redskap for støtte til den demokratiske opposisjonen og til sivilsamfunnet i autoritære stater. I en tidlig fase av Recep Tayyip Erdogans politiske karriere ble hun av den senere autoritære tyrkiske statslederen beæret med tittelen «prostituert»; anledningen var et politisk samarbeidsprosjekt med tyrkiske kvinneaktivister i Erdogans periode som borgermester i Istanbul. På sin kulturpolitiske CV kan Claudia Roth også skrive inn sin fortid som manager for det legendariske revolusjonære rockebandet «Ton Steine Scherben» – et av det tyske 70-tallets mest ikoniske kulturelle fenomener.
Posten som kulturstatsminister har i de siste 8 år vært ivarettatt av CDUs Monika Grütters, en dyktig og målbevisst skikkelse som med all mulig tydelighet har bevist hvor mye makt det kan ligge i embetet. De siste årenes kriser og lederstrider innad i både Det jødiske museet og i Filmfestivalen i Berlin hadde sannsynligvis ikke kunnet bli løst på samme gode måte uten Grütters inngripen.
Med Claudia Roth blir det nok mindre «Humboldt Forum» og «Garnisonskirche zu Potsdam», i det hele tatt mindre Preussen i de politiske profileringene. I samspill med utenriksminister og partikollega Annalena Baerbock ligger det også til rette for at det verdensomspennende nettet av «Goethe-institutter» skal kunne benyttes mer aktivt som redskap for Roths ide om kulturpolitikk som utenrikspolitikk. Fremfor alt vil vi se et sterkere fokus på en konsekvent gjennomlysning av kolonialt erobrede kunst- og kulturgjenstander i de statlige samlingene, og på en forpliktende politikk for tilbakeføring av disse til opprinnelseslandene. I tillegg kommer videreføring av Tysklands antifascistiske minnepolitikk, likestillingspolitikk i kulturfeltet og bedring av de sosiale betingelsene for de frie kunstnerne.
Det kan i årene som kommer være gode grunner for norske kulturjournalister – og for museums- kunst- og litteraturfolk generelt – til å rette et litt skarpere blikk mot det tyske kulturfeltet. En åpenbar grunn er at flere av de store kulturpolitiske debattene som de siste årene har preget «Leitmedien» som FAZ, SZ, Die Zeit og TAZ er høyaktuelle også for oss. Med Roth som ny kulturstatsminister er det sannsynlig at dybden og intensiteteten i disse vil øke. Det gjelder ikke minst de store og krevende debattene om dekolonisering av museene, om restitusjon av illegitimt erobrede kunst- og kulturgjenstander, om en reflektert og differensiert minnepolitikk i det offentlige rom osv.
Den bredspektrede debatten om disse spørsmålene i den tyske offentligheten – med deltagelse fra politikere, akademia og museumsfeltet – har i mange henseender overføringsverdi til våre egne debatter om de samme temaene. I norske medier har det knapt vært et ord å lese.
Bildet av en leende tysk ministerepresident gikk i juli i år viralt. Problemet med skrattlatteren til mannen på bildet, CDUs Armin Laschet, var ikke latteren i seg selv, men at den skjedde midt under en alvorstynget seremoni for ofrene for flomkatastrofen i Rhein-Erft-Kreis vest i Tyskland og at den som lo både var den katastroferammede delstaten Nordrhein-Westfalens øverste leder og CDU/CSUs toppkandidat under høstens valg på ny tysk forbundsdag. Et personlighetstrekk – Armin Laschets velkjente «rheinische Frohnatur» – som inntil da hadde vært regnet som en plussfaktor ble på et blunk fatal.
Foto: AFP/Marius Becker
At latteren ble sluppet samtidig med forbundspresident Frank-Walter Steinmeiers (SPD) tale til flomofrene gjorde ikke saken bedre. Nytt fra situasjonen i sommer er at vi nå også vet hva Laschet og mannen ved siden av ham, den lokale CDU-toppen Frank Rock, lo av. I følge avisen «Kölner Stadtanzeiger» skal det utløsende for gapskratten nemlig vært en kommentar fra Rock noe i retning av at Laschet «.. jo jammen meg er like liten som Steinmeier». Banal lytehumor mellom personlig bekjente partikollegaer med andre ord. Men til feil tid og på feil sted – og definitivt utilgivelig uvitende om kamerablikkets allestedstilværelse i vår tid.
Bildet av den leende Laschet utløste massiv kritikk fra hele det politiske spekteret. «Respektløst» og «usmakelig», var blant kommentarene. Fremfor alt begynte det å bre seg en tvil også innad i eget parti om Laschets dømmekraft i kritiske situasjoner, og om han virkelig var den riktige mann som Tysklands kommende forbundskansler. Både Laschet og Rock var raskt ute med å beklage latteren. Men da var det allerede for sent. De relativt gode målingene CDU/CSU hadde hatt inntil da tok slutt, og innledet en nedgangsbølge som partiet ennå ikke har klart å snu. Ved valget på ny forbundsdag i september ble SPD under ledelse av Olaf Scholz største parti, og fra i desember i år også Tysklands nye forbundskansler.
CDU/CSU var nok politisk svekket – profilløst og styringstrøtt, vil mange si – også før Laschets fatale latter. Det sier uansett en god del om driverne i vår tids personifiserte valgkamper at det ikke var kampen om de politiske innholdene, men et øyeblikks ubetenksomhet fra dens politiske frontfigur som utløste nedgangsbølgen for den vaklende giganten.
Etter 16 år som tysk forbundskansler vil Angela Merkel om få dager forlate sin post. Alt som finnes av medier vil i de nærmeste ukene være overfylt av oppsummeringer, diagnoser og hyllester. Noen vil også sable henne ned. Hyllemetere med biografier vil i de kommende årene ettergå hennes virke ned i minste detalj.
Merkel var verdifundert og kunnskapsbasert i alt hun gjorde. Samtidig var hun en person som motsatte seg de store gester og alt som lignet på patos (historikeren Norbert Frei). Statsviteren Herfried Münkler, som også i lange perioder virket som hennes rådgiver, beskriver henne som en person med en vitenstrang langt utover det normale for politikere. Hun ville forstå grundig før hun handlet.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si så mye mer om fenomenet Merkel. Men så falt hennes lille tale i anledning det tyske forsvarets tradisjonelle hyllest av avgåtte forbundskanslere («Großer Zapfenstreich») ned for mine føtter. Der sa Merkel bl.a.:
«Overalt hvor vitenskapelig erkjennelse blir fortiet, og konspirasjonsteorier og hets blir spredd, må vi være tydelige i vår motstand … Der hvor hat og vold anses som legitime midler for å presse egne interesser gjennom, får vårt demokrati liv ved at vår toleranse som demokrater finner sin grense» (min overs.).
Merkel skriver seg her inn i tradisjonen etter Karl Jaspers, Dolf Sternberger og Jürgen Habermas m.fl. (og for den saks skyld Karl Popper): Demokratiet som verdifellesskap med rett på selvbeskyttelse – «Die wehrhafte Demokratie». En styringsform som er noe mer enn et formalt system av rettigheter og prosedyrer – demokratiet som livsform, demokratiets som noe som får liv av at borgerne selv holder det oppe og beskytter det, demokratiet som også har rett til å sette grenser.
I tråd med gamle tradisjoner ble Merkel bedt om å velge seg tre musikkstykker som skulle fremføres under forsvarets seremoni. Den evangeliske pastordatteren valgte seg 18-hundretallssalmen «Grosser Gott, wir loben dich» («Store Gud, vi lover deg»), Hildegard Knefs nydelige frihetsbejaende sang, «Für mich soll es rote Rosen regnen» («Røde roser skal regne over meg») og den legendariske DDR-punkerens Nina Hagens «Du hast den Farbfilm vergessen» («Du har glemt fargefilmen»). Jeg innrømmer glatt at jeg beundrer denne skikkelsen.
«Han hadde det som rager ut over det timelige, som alltid gjelder og alltid vil gjelde: et hjerte».
Slik lød det i pastor Lorenzens gravtale for den gode Dubslav von Stechlin i Theodor Fontanes storartede roman «Der Stechlin» fra 1898. Romanen maler i sakte og til dels omstendelige drag et bilde av den den preussiske landadelens sosiale liv ved slutten av det 19. århundre. Det er en roman som ytre sett ikke handler om så veldig mye mer enn om Dubslav von Stechlins hverdagsliv på det gamle familieslottet ved sjøen Stechlin i Mark Brandenburg, om offisersønnen Woldemars kur til de to døtrene til en frisinnet berlinsk greve og om Dubslavs sykdom og død. Det meste av fortellingen er båret oppe av et uendelig antall dialoger og konversasjoner i og utenfor salongene til junker von Stechlin og greve von Barby.
Gir det mening å bruke tid på noe sånt i 2021? NEI, svarte jeg meg selv ca. en tredjedel inn i romanen en gang i vår, og la den bort. JA, med 10 utropstegn, sier jeg i dag etter at jeg tidligere i høst valgte å ta den fram på nytt, og lese den ferdig. At man (nesten) alltid blir rikt belønnet om man gidder å «holde ut» litt lenger enn de 50-70 første sider, er forøvrig en erfaring jeg har fra mange av mine andre lesninger av klassisk tyskspråklig litteratur med «umoderne» settinger. Jeg hadde det på samme måte når jeg leste Goethes «Wahlverwandschaften», og for den saks skyld også Thomas Manns «Königliche Hoheit».
«Der Stechlin» skriver fram et fascinerende bilde av mentalitetene til en privilegert snylterklasse – deler av den forgjeldet og på grensen til falitt – under fremveksten av jernbane, sosialdemokrati og modernitet – en stand båret oppe av historisk stolthet, militære æreskodekser og statskirkelutheranisme, dypt forankret i og innforlivet med det preussiske landlivets hel- eller halvføydale herredømmeforhold. Det som likevel mer enn noe annet løfter denne romanen opp til en unik leseopplevelse er det rike bildet Fontane evner å gi av selve Stechlin-skikkelsen.
Baron Dubslav von Stechling er en mann av den gamle skole. I de mange samtalene han har med stedets fremtidsrettede og liberale prest, nevnte pastor Lorenzen, ser vi likevel en mann som skjønner at mye av det gamle må bort, som har forståelse for det fremstormende sosialdemokratiet og som med mild overbærenhet observerer den forstokkede dumskapen, den menneskelige kulden og de lattervekkende manerene til mange av de øvrige skikkelsene i det lokale oversjiktet. Det er kanskje mulig å se von Stechlin og Lorenzen som en slags tidlige fortalere for vår egen tids verdikonservative devise – «forandre for å bevare». Lorenzen uttrykker det slik: «Ikke ubetinget det nye. Heller det gamle, så langt det går, og med det nye bare så langt man må».
Den gamle Dubslav har sympati med menneskenes strev, og overbærenhet med deres dårskap. Han vender ryggen til alt som ligner på dobbeltmoral, smålighet og forfengelighet. Han finner menneskelighet hinsides alt i det vakre og uutgrunnelige vesenet til lille Agnes, det foreldreløse barnebarnet til stedets kloke kone. Agnes inkarnerer på sett og vis alt det Dubslavs iskalde halvsøster Adelheid – den ufølsomme forstanderinnen ved et lokalt protestantisk nonnekloster – ikke står for.
Fortellingen om Dubslav von Stechlins forneme sinn henter sin storhet fra Theodor Fontanes rike språk, fra de glansfulle dialogene og refleksjonene som bokens figurer bærer fram. Det er ved lesningen av romaner som dette jeg kjenner sterkest på gleden av å kunne beherske det tyske språk. Thomas Mann – en stor beundrer av Fontane – beskrev i sin tid «Der Stechlin» som et av de viseste lekene med det tyske språk man har sett, «..eines der weisesten Spiele, die mit der deutschen Sprache gespielt wurden.»
«Der Stechlin» ble Theodor Fonatanes siste roman, han døde i Berlin samme år som romanen kom ut. Forut for dette hadde han forfattet mer enn 30 romaner, novellesamlinger og andre prosastykker, hvorav noen av de mest kjente er «Vor dem Sturm», «Frau Jenny Treibel »og «Effi Briest». Hans litterære stil beskrives ofte som «poetisk realisme».
I perioden mellom Heinrich Heine og Thomas Mann anses Theodor Fontane av mange som Tysklands fremste forfatter. Det hefter ved ham at han i små brokker av sine romaner (også i Der Stechlin) betjente seg av noen av det sene 19-hundretalls tidstypiske anti-jødiske klisjeer. Her var han dessverre ikke alene. Han gjorde seg derimot aldri til eksponent for antisemittiske posisjoner i offentligheten.
Wir schaffen das, sa Angela Merkel i møte med flyktningstrømmene til Europa 2015. Det er på tide å gjøre opp status.
En æra går mot slutten. Etter 16 år ved makten vil Tysklands forbundskansler Angela Merkel i desember overlevere kanslerkontorets nøkler til sin etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz. Merkel vil da ha vært regjeringsleder lenger enn forbundsrepublikkens første kansler, Konrad Adenauer, og omtrent like lenge som samlingskansleren Helmut Kohl. Finanskrisen, Hellaskrisen, flyktningkrisen og krigstilstanden på Krimhalvøya og i Øst-Ukraina er noen av de mange krevende hendelsene hun har måttet håndtere i løpet av sin regjeringstid. Hvordan blir hennes ettermæle, hva vil hun bli husket for?
I Norge forbinder mange Angela Merkel med politisk svikt i håndteringen av flyktningkrisen høsten 2015. Nettopp fordi mange av forestillingene som ble skapt om Merkels politiske valg den gang har bitt seg fast som sannheter i betydelige deler av opinionen, kan det nå, ved Merkels avgang, gi mening å underlegge kritikken nærmere etterprøving.
Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene Merkelregjeringen fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015. Blant de mest sentrale er beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». For den internasjonale høyresiden, men også for krefter langt inn i det politiske sentrum, ble Merkels håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?
Flyktningkatastrofen kom ikke over natten. Grunnlaget hadde bygget seg opp gjennom Assad-regjeringens terrorisering av eget folk i den pågående syriske borgerkrigen, og ble ytterligere forsterket av IS’ fremrykking. Stadige forverringer av leveforholdene i flyktningeleirene i nabostatene Libya, Jordan og Tyrkia bidro også til at flere brøt opp. Om Merkel og Europas ledere skal lastes for noe, må det være at de fremsto unødig uforberedt da flyktningestrømmene langs Balkanruten begynte å øke på utover sommeren og sensommeren 2015.
Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel i samforstand med Østerrikes statsminister Werner Faymann garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet langs sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager senere, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?
Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de Maizieres løpende kontakt mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i boken «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) av juristene Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis. På kvelden 13. september meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke.
Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.
Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl i det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17. De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.
En av de mange misforståelsene rundt Merkelregjeringens handlemåte høsten 2015 var at «grensene ble åpnet». Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.
Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Ved årsskiftet 2015/16 hadde antallet kommet opp i 890.000. I de første høstmånedene hadde mediene mye fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere. Situasjonen ble en prøvelse både for sivilsamfunnet og en stresstest for forvaltningen og de politiske institusjonene. Testen ble i all hovedsak bestått. I mars 2016 ble det inngått en omfattende avtale mellom Tyrkia og EU som bl.a. innebar tilbakeholdelse av flyktninger på vei mot Europa og retur av flyktninger til Tyrkia ankommet Hellas på irregulært vis. Tyrkiaavtalen ble innledningen til en fase med betydelig lavere tall for asylankomster både i Tyskland og det øvrige Europa.
I etterkant av begivenhetene høsten 2015 ble det fra flere hold gjort forsøk på rettslig overprøving av Merkelregjeringens beslutninger. Det begynte med Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, som vinteren 2016 varslet at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Svakt rettslig grunnlag og hensynet til det politiske samholdet innad i CDU/CSU hensyn gjorde at fremstøtet ble skrinlagt. Også høyrepopulistiske AfD la i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en klagesak for domstolen. Prosesskriftet er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå grunnlag for å behandle AfDs klage. Flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) har senere bekreftet at Merkelregjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Utbyttet av forsøkene på delegitimering av Merkelregjeringens beslutningsgrunnlag høsten 2015 via domstolene har altså vært magert.
Da Merkel 31. august 2015 uttalte sitt «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), var det tre ord for historiebøkene. I et spesialnummer av Der Spiegel tidligere i år (Biografie 1/2021) konstaterte magasinets utenriksredaktør Maximillian Popp at Merkel etterhvert fikk god kontroll på de logistiske problemene knyttet til flyktningmottaket. Regjeringen fikk også iverksatt gode programmer for språkopplæring, yrkesutdanning og bosetting. Ved femårsmarkeringen for flyktninghøsten i 2020 var det betydelig enighet blant forskere, utdanningsmyndigheter og arbeidsgivere om at integreringsarbeidet for flertallet av de ankomne har hatt god fremdrift og viser gode resultater. Det skyldes både den tyske integreringsmodellens velfungerende kombinasjon av yrkesopplæring og arbeid og et tysk arbeidsliv som grunnet aldersmessig ubalanse i befolkningen skriker etter arbeidskraft. Slik sett er det grunnlag for å si at Merkel «klarte det».
På det mest krevende punktet, etableringen av et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl, har Merkel iflg. Popp derimot ikke lykkes. Alene et blikk på den fastlåste situasjonen for flyktningene i den greske Morialeiren og på de fortsatte drukningsdødene for flyktende i Middelhavet forteller med all mulig tydelighet at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Den pågående krisen i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til diktatorene Lukashenko og Putin, men det er også en krise skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «fare» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser.
Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak Tyrkiaavtalen, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring.
Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene. En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.
Tyskland er i disse dager inne i sluttfasen av forhandlingene om grunnlaget for en ny regjering. Regjeringspartnere er De Grønne, liberale FDP og Arbeiderpartiets søsterparti SPD. Sonderingsdokumentet mellom de tre partiene går rett inn i de uløste problemene rundt drukningsulykkene i Middelhavet og nøden ved Europas yttergrenser. Den nye norske regjeringserklæringen er taus om det samme. Den har derimot mye fokus på kvoteflyktninger, hjelp i nærområdene og retur til tredjeland. Det forteller mye om politisk berøringsangst.
Signalene fra Tysklands kommende regjering gir likevel grunnlag for forsiktig optimisme – et håp om at man kan komme seg ut av fem år med politisk ørkenvandring og en situasjon med et Europa viklet inn i politisk-moralske selvmotsigelser rundt et problem som er løsbart.
Av Øystein Skar – Debatt Klassekampen 23. november 2023
Karsten Aase-Nilsen fortjener honnør for sin artikkel i Klassekampen lørdag, «Hadde Merkel rett?». Den er skikkelig kunnskapsbasert, noe som ofte savnes i dekningen av Tyskland i norske mediekanaler, og inviterer til en saklig samtale. Jeg har et par momenter som innebærer en mulig kritikk i det kanskje litt for rosenrøde bildet som han tegner.
1. Det gjelder altså flyktningkrisen 2015, som endte med at Tyskland tok imot 890.000 flyktninger. Merkels slående parole «Wir schaffen das» er blitt hengende ved henne. Var det bærekraftig å ta imot så mange? Hva om Norge skulle ta imot 50-60.000 flyktninger, en sammenligning basert på innbyggertall? Aase-Nilsen viser noen rapporter som viser at integreringen har gått bra. Skulle ønske det stemte, men han kunne nok ha fått frem problematiske sider ved dette kjempeløftet for det tyske samfunn. Er det altfor mistenksomt å anta at noen tusen av disse har gått under jorden i lyssky virksomhet?
2. Selve parolen tror jeg også var et utslag av en litt for optimistisk kristelig vending fra prestedatteren, paret med dårlig samvittighet (andre verdenskrig), en tysk spesialøvelse som også plager politikken. Kanskje spekulerer jeg for mye nå, men Merkel ville kanskje også ta innersvingen på de mer ytterliggående til høyre. Tyske myndigheter kunne vel tross alt ha nøyd seg med å ta i mot, la oss si halvparten, uten å bli beskyldt for å være menneskefiendtlig?
Klassekampen 1. desember 2021 – svar på debattinnlegg Øystein Skar 23. november 2021
I en kommentar 23. november har Øystein Skar to merknader til min artikkel «Hadde Merkel rett?» i Klassekampen 20. november. Den ene gjelder spørsmålet om ikke mitt bilde av status for integreringen av flyktningene som ankom Tyskland høsten 2015 er «..for rosenrødt», den andre gjelder spørsmålet om ikke tyske myndigheter høsten 2015 kunne nøyd seg med «..å ta i mot halvparten»? Spørsmålene er relevante, og berører temaer jeg gjerne skulle gått nærmere inn på om plassen jeg fikk til disposisjon hadde tillatt det. Skars spørsmål gir meg anledning til å gi noen supplerende kommentarer.
1. Status for integreringen: Min relativt positive beskrivelse av status for integreringsarbeidet gjaldt hovedbildet som kan tegnes 6 år etter krisehøsten 2015, ikke noen komplett dom over alle sider ved dette arbeidet. Allerede høsten 2018 konstaterte presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen, Ingo Kramer, at «..det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene enn tidligere antatt», og pekte på at av de knapt 900.000 som ankom høsten 2015 har «..snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass». Flere studier publisert høsten 2020 i anledning 5-årsmarkeringen for flyktningkrisen (bl.a. fra «Institut für Arbeitsmarkt- und Berufsforschung») viser mye av den samme trenden. En hovedårsak er et arbeidsliv som skriker etter kvalifisert arbeidskraft, og som ifølge tall fra tyske arbeidsmarkedsmyndigheter pr. oktober 2021 har 1,2 millioner ubesatte stillinger og mangler arbeidskraft i 70 yrker med krav til fagutdanning.
En årsak til de relativt gode resultatene ligger også i den spesielle tyske modellen med integrerte løp for språkopplæring, fagutdanning og yrkespraksis. Den tyske statsviteren Herfried Münkler har i sin bok «De nye tyskerne» (2017) sammenlignet den tyske modellen med integrasjonsmodellene i flere andre europeiske land, bl.a. Sverige og Frankrike. Mens den franske modellen baserer seg på integrering via statsborgerskap og den svenske på lik tilgang til sosialsystemene, har den tyske sitt hovedfokus på koordinerte programmer for utdanning og yrkesopplæring. Münklers konklusjon er at den tyske modellen har fungert langt bedre enn de andre.
Nevnte hovedbilde forteller selvsagt ikke hele historien. Språkproblemene vil i flere år fremover være en bremse på integreringsarbeidet via arbeidslivet, og en del av de som ankom i 2015-2016 vil være avhengig av å leve av offentlige sosialytelser livet ut. Dette gjelder særlig blant de litt eldre kvinnene og de med lavest grunnutdanning fra hjemlandene. I tillegg kommer kulturelle hindre, herunder kvinner som hindres i yrkesdeltagelse fordi de er låst fast i tradisjonelle kvinneroller. Dette er imidlertid ikke noe spesifikt tysk problem, og en utfordring felles for alle europeiske land som har bosatt lavt utdannede flyktninger fra ikke-europeiske land. Nei, bildet er ikke rosenrødt, men det er til gjengjeld betydelig bedre enn det de mest høyrøstede og pessimistiske stemmene spådde høsten 2015.
2. «Ta i mot halvparten»: Essensen i de folkerettslige vurderingene som ble gjort av Merkelregjeringens fagfolk i september 2015 var at det tilkommer enhver beskyttelsessøkende som ankommer EU-områdets yttergrenser en fundamental rett til å få prøvd sin sak etter flyktningkonvensjonenes prinsipper. Så lenge yttergrensestatene Ungarn og Kroatia i det store og hele saboterte sine plikter etter Dublinavtalen, var det aldri noe alternativ for Merkel å ikke fastholde anvendelsen av Tysklands selvinntredelsesrett etter avtalens §13 – altså fortsette å behandle søknadene til de som ankom Tyskland for å søke beskyttelse. Spørsmålet om regjeringen kunne, eller burde, «ta i mot færre» stilte seg følgelig ikke. Skars henvisning til Merkels lutheranske sinnelag kan gi mening hvis spørsmålet gjelder impulsene som var med på å utløse hennes reaksjoner ved flyktningkrisens begynnelse, men det hadde sannsynligvis begrenset betydning for beslutningen om å fortsette å ta i mot de som kom utover høsten 2015.
Kravet om å «sette en grense» var likevel et spørsmål som preget debatten om flyktningkrisen helt fram til 2017. Sitt tydeligste uttrykk fikk dette gjennom daværende CSU-leder og senere innenriksminister Horst Seehofers krav om å sette en «Obergrenze» (maksgrense) på 100.000 flyktninger pr. år – et krav som holdt liv i en intern partikonflikt i CDU/CSU over flere år. Merkels avvisning av Seehofers krav var logisk og prinsipielt begrunnet: En traktatfestet rettighet kan ikke ha gyldighet for 100.000, og så brått bortfalle når antallet er kommet opp i 100.101. Uavhengig av denne grensedragningen ble det høsten 2015 og vinteren 2016 arbeidet både på nasjonalt- og EU-nivå med å finne overnasjonale løsninger på et problem som var i ferd med å bli politisk uhåndterbart. I mars 2016 kom den såkalte «Tyrkiaavtalen på plass». Den har senere vist seg å ha mange mangler, men i det store og hele bidro den til at den såkalte Balkanruten ble strupt og at antallet asylsøkende som ankom Tyskland i perioden 2017-2020 ikke oversteg 100.000-200.000 pr. år. Striden innad i CDU/CSU ble bilagt høsten 2017 gjennom et kompromiss om en «Obergrenze» på 200.000 flyktninger pr. år, men slik at den i «krisesituasjoner» kunne settes ut av kraft. I praksis betød dette en selvpålagt garanti for at prinsippene Merkel hadde knesatt i tolkningen av Dublinforordningen ikke kunne utfordres. Hovedutfordringen for dagens europeiske asylpolitikk er ikke manglende kapasitet (eller vilje) til å ta imot mennesker på flukt. Et stort nettverk av europeiske byer og kommuner står allerede i dag klare til å ta i mot betydelige deler av de som søker beskyttelse. Problemet er først og fremst at arbeidet for etablering et humant og bærekraftig felleseuropeisk system for migrasjon og asyl har stått i stampe helt siden Tyrkiaavtalen ble undertegnet vinteren 2016. Regjeringen ledet av Angela Merkels etterfølger, sosialdemokraten Olaf Scholz, har i sitt nylig fremlagte regjeringsprogram signalisert at gjennombrudd i dette arbeidet har høy prioritet. Det øker sannsynligheten for at den ulykkelige handlingslammelsen som nå preger EUs og Europas politikk på et område som i bokstavelig forstand handler om liv og død kan opphøre.
Leser i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) at det i disse dager er 70 år siden Theodor W. Adornos «Minima Moralia» kom ut. Adornos 153 aforismer «fra det beskadigede livet» slik han så det på bakrunn det nazi-tyske sivilisasjonssammenbruddet, er vel en av Adornos mest leste og mest innflytelsesrike verk. Det var også en av de aller første utgivelsene til det senere så dagsordensettende «Suhrkamp Verlag».
Forsøk på å «fange inn» Minima Moralia står sikkert i motstrid til det man svært uadornittisk kan kalle «bokens prosjekt»: «Refleksjoner over ødelagt språk og stivnet tenkning», vil noen sikkert kunne beskrive den som. «Negativ dialektikk» og «kritisk-melankolsk selvbesinnelse» er andre beskrivelser man kan høre fra de som har ordentlig greie på det. For egen del faller det meg inn at man også godt kan se den som «samtidskritikk», «kulturkritikk» eller for den saks skyld «kapitalismekritikk». Som når han i den berømte aforisme 100 – hvor nytelsen, eller er det lykken?, beskrives som å ligge på vannet og kikke fredelig opp mot himmelen, «å være ellers intet, uten noen videre bestemmelse og oppfyllelse» – forteller oss at:
«Forestillingen om den hemningsløse handlefriheten, den uavbrutte produseringen, den rundkinnede umetteligheten, friheten som hektisk travelhet næres av det borgerlige naturbegrepet, som aldri har dugd til annet enn å proklamere at samfunnets vold er uavvendelig, et stykke sunn evighet» (overs. Arild Linneberg).
Jeg har i perioder forsøkt å fordype meg i det tyske 68-opprørets politisk-kulturelle røtter, herunder viktige kritiske skrifter fra det sene 50-tall til 1967-69. Det er slående hvor ofte lesningen av Minima Moralia fremstår som dypt pregende for de ulike aktørene, bl.a. for en skikkelse som Peter Gente, den senere grunnleggeren av det legendariske «Merve Verlag». Aktualiteten er på ingen måte borte, selv om medievirkeligheten i dag er en komplett annen enn på Adornos tid.
For en gangs skyld slipper jeg å gjøre reklame for en bok som kun finnes i tysk versjon. Hele verket finnes nemlig i norsk utgave, oversatt fra tysk av Arild Linneberg. Til utgaven utgitt i serien «Bokklubbens Kulturbibliotek» har han også skrevet et meget fint innledningsessay.
Det fremforhandlede programmet for Tysklands nye regjering har på området innvandring og asyl fått en liberal og progressiv profil. Avtrykket av De Grønne og borgerlig-liberale FDP er svært tydelig. Fremfor noe representerer regjeringens profil en ny form for konstruktiv og prinsippledet realisme – og en avskjed med alt som ligner på Mette Fredriksen i innvandrings- og asylpolitikken. Etterlignerne av Mette her på berget – i AP og i de andre partiene – bør merke seg at den nye tyske regjeringens politikk nå vil bli båret fram med APs søsterparti SPD i førersetet.
Chrstian Lindner (FDP), Olaf Scholz (SPD) og Robert Habeck (De Grønne) presenterer regjeringsprogrammet. Foto: dpa.
Her noen smakebiter fra programmet:
*Styrking av programmene for mottak av beskyttelsessøkende på humanitært grunnlag og gjennom «resettlement»-programmer (kvoteflyktninger).
*Klar ambisjon om et tysk initiativ for en «koalisjon av villige» hvis den overmodne planen for etablering av et mer rettferdig felles EU-system for mottak og fordeling av asylsøkere fortsetter å bli blokkert av stater som Ungarn, Polen og Danmark.
*Lettere betingelser for familiegjenforening for beskyttelsessøkende. Bortfall av alle begrensninger for familiegjenforening for personer med subsidiær beskyttelsesstatus.
*Ingen utvidelse av listen over «sikre opprinnelsesland» (f.eks. Algerie og Marokko).
*Oppgivelse av modellen med «Anker-Zentren» (oppsamlingsleire for asylsøkende).
*Styrking av redningsaksjonene for båtflyktninger i Middelhavet; tydeligere rolle for Frontex i redningsaksjonene. Slutt på alle tiltak for hindring av frivillige sjøredningsfartøy i deres arbeid.
*Arbeidsforbudet for uretunerbare med avslåtte asylsøknader skal opphøre.
*Mulighetene for såkalt «sporskifte» skal styrkes – avslåtte asylsøkere på opplæringsprogrammer skal i større grad kunne få ordinær arbeids- og oppholdstillatelse.
*Mulighetene for legal arbeidsinnvandring fra ikke-EU-land skal styrkes. Loven for såkalt «Fachkräfteeinwanderung» (innvandring av fagarbeidere) skal utvides med et poengsystem etter canadisk mønster. Også ikke-akademikere skal få muligheten til innvandring etter «Blue Card-modellen».
*Muligheten for dobbelt statsborgerskap innføres på bred basis. Tyskere med migrasjonsbakgrunn skal for fremtiden kunne beholde sitt andre pass.
*Ervervelse av tysk statsborgerskap etter fem års opphold i Tyskland skal bli mulig.
*På den restriktive siden vil den nye regjeringen legge mer trykk bak retur av kriminelle og terrorister.
De som har hatt ergrelse over, eller hat mot, «Merkels uansvarlige innvandringspolitikk» som yndlingssyssel her på berget har nå sikkert fått nye grunner for å sette seg i bevegelse – hvis de sånn noenlunde klarer å få med seg hva som skjer. Et nytt fixpunkt for hatet må imidlertid manes fram.
De av oss som over år har ergret seg over den destruktive, giftige og handlingslammende tonen i de fleste debattene om migrasjon og asyl kan derimot øyne et visst forsiktig håp om en ny, mer neddempet og mer fremtidsrettet kurs i både debattene og den politiske praksis.»
Når vinteren er over vil folk enten være «..vaksinert, har overstått sykdommen eller være døde», uttalte Tysklands helseminister Jens Spahn til Frankfurter Allgemeine Zeitung 22. november 2021. Helseministerens drastiske, mange vil si kyniske, utsagn gjenspeiler en situasjon hvor tyske politikere daglig blir minnet om de fatale konsekvensene av landets lave vaksinasjonsprosent: sprengfulle intensivstasjoner, overbelastet helsepersonale og fare for nye nedstengninger.
Immanuel Kant (maleri, ukjent kunstner)
Vaksinasjonsprosenten i den tyske befolkningen er betydelig lavere enn i f.eks Spania, Portugal og de skandinaviske landene. Det er hevet over all tvil at hovedårsaken til krisetilstanden nettopp ligger i den store andelen uvaksinerte, og ikke i sviktende virkning av vaksinen blant de eldste, vaksinerte som smittes, sviktende etterlevelse av hygienereglene o.l.
Ser en bort fra effekten av faktorer som frykten for sprøytestikk, syke som ikke kan ta vaksinen, grupper med svak myndighetskontakt samt alminnelig kunnskapsløshet, ligger en stor del av forklaringen på den lave vaksinasjonsprosenten i det man med et godt tysk uttrykk kan kalle «deutsche Befindlichkeiten» (tyske særegenheter) – ideologisk begrunnet vaksinemotstand av et slag som synes å ha lettere for å finne grobunn i Tyskland (og Østerrike) enn i det øvrige Europa.
Jeg er i det store og hele skeptisk til den såkalte hesteskoteorien, men er det et område hvor den åpenbart synes å treffe godt må det være på sammensuriet av folk og grupper som utgjør gruppen av bevisste vaksinemotstandere: antiautoritære, statsfiendtlige, esoterikere, høyreekstreme, antisemitter, Rudolf Steiner-disipler, konspirasjonsteoretikere, naturmedisin-frelste, QAnon-følgere, «Reichsbürger» og allehånde kategorier av Querköpfe og kranglefanter.
Det er grunnlag for å hevde at noen av disse gruppene har en overproposisjonal utbredelse i Syd-Tyskland, herunder i grønne Baden-Württemberg. Dette gjenspeiler også historiske mønstre som går tilbake helt til keisertiden. Det er derfor kanskje ikke helt tilfeldig at det nettopp er ministpresidentene i de to syd-tyske delstatene Bayern og Baden-Württemberg, CSUs Markus Söder og De Grønnes Winfried Kretschmann, som i dag, i et felles statement publisert i FAZ, bryter tabugrensen og lanserer forslag om innføring av en generell vaksinasjonsplikt for den tyske befolkningen. I tverrpolitisk forbrødring konstaterer de to herrene at situasjonen nå er blitt så alvorlig at den enkeltes frihet til å si nei må veies opp mot det store flertallets rett til ikke å bli påført frihetsinnskrenkninger, bortfall av levebrød og i siste instans sykdom og død.
Vaksinasjonsplikten, sier de to ministerpresidentene, er sånn sett:
« ..en plikt, som – i Immanuel Kants spor – ikke er noe uttrykk for tvang, men snarere for en frihet som beveger meg til å gjøre det jeg skal gjøre; i aktelse for fornuftsledede, grundig avveide erkjennelser bygget på vitenskapelig kunnskap. Vårt demokratiske system gir oss rett til å gå fram på denne måten».
Et forslag like så drastisk som skarpheten i helseministerens billedbruk, filosofisk begrunnet, og lansert av to politikere som, når det kommer til stykket, kanskje ikke står så langt fra hverandre som partifargene skulle tilsi. Så får vi se hvordan det ser ut – «når vinteren er over». Alvoret i situasjonen er det iallfall umulig å se bort fra.
Det har de siste dagene pågått en rekke diskusjoner om krisetilstanden i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen. Spørsmålene har bl.a. dreid seg om Polens forpliktelser i henhold til flyktningkonvensjonene og til gjeldende EU-regelverk, parallellene til fluktsituasjonene øst og vest i Middelhavet og om Europas og EUs handlingsmuligheter på kort og på lang sikt.
Foto: dpa
Krisesituasjonen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til to regimer – det ene et diktatur, det andre et EU-medlem som lenge har vaklet i forhold til flere av unionens grunnverdier – som har alt annet enn de flyktende menneskenes ve og vel som sin bekymring. Men krisen er også skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «uønsket» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser. Noen punkter til nevnte diskusjon:
1) Polen er som alle Dublinstater forpliktet til å «foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (Dublin-III, § 3). Selv om situasjonen er ekstrem og spesiell, er push-backs av det slaget vi ser ved grensen nå ikke i samsvar med de forpliktelsene Polen har tatt på seg gjennom Dublin-forordningene.
2) Den greske og italienske regjeringens push-backs mot båtflyktninger øst og vest i Middelhavet kan ikke uten videre sammenlignes med det som skjer ved den polsk-hviterussiske grensen, men formålet er det samme: forhindre flyktende fra å prøve retten til politisk asyl i henhold til konvensjoner Europa og aktuelle stater har forpliktet seg på.
3) EU har en suveren rett til å forsvare sine yttergrenser, men de har ikke rett til å fysisk forhindre at flyktende som ankommer grensene får prøvd sine saker i henhold til gjeldende konvensjoner. EU-landene har også full rett til å returnere søkere som etter rettssikre prosesser har fått vedtak om at betingelsene for politisk asyl ikke er oppfylt. Forutsetningen er at ikke søkerne risikerer ny forfølgelse ved retur.
4) Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak den såkalte „Tyrkiaavtalen“, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring. Jeg hadde for knapt et år siden en lengre omtale av boken i et essay i Morgenbladet (se link). Den som er på let etter «løsninger» kan være tjent med å lese denne teksten.
5) Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, med Polen og Ungarn i front, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. Som vist i en nylig bok av SPD-veteranen og den emeritterte statsvitenskapsprofessoren Gesine Schwan, «Europa versagt» (2021), har Europa på denne måten viklet seg inn i dype politisk-moralske selvmotsigelser.
6) EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene. En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.
Jürgen Habermas har tydeligvis ikke planer om å legge inn årene. For vel to år siden kom hans gigantiske 2-bindsverk «Auch eine Geschichte der Philosophie». Sent i høst publiserte 92-åringen også en kommentar til, og delvis revisjon av, sin klassiske teori om borgerlig offentlighet sett i lys av de nye sosiale medienes fremvekst. Den bærer tittelen «Überlegungen und Hypothesen zu einem erneuten Strukturwandel der politischen Öffentlichkeit» og er publisert i et temanummer av tidsskriftet «Leviathan».
Foto: Wolfram Huke CC-BY-SA 3.0
I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 14. November 2021 gir avisens medarbeider Oliver Weber et innblikk i noen av hovedpoengene: Habermas synes i utgangspunktet positiv til den „egalitær-universalistiske ambisjonen“ som ligger i de nye sosiale medienes evne til å fremme en «anarkistisk utveksling av spontane meninger», men «den store emansipatoriske lovnaden“ som kunne ligge i dette blir i dag overdøvet av «den grove støyen fra fragmenterte, rundt seg selv kretsende, deloffentligheter». Brukerne av mediene betaler en høy pris for sin frihet.
FAZ´kommentator utlegger Habermas slik: «Nettopp den rasjonaliserende forventningen om at posisjoner i offentlighetens sfære artikuleres slik at de skiller seg fra følelsene og egeninteresse til aktørene i den private sfære, truer med å gå tapt på nettet». Oppløsningen av skillet mellom «offentlig» og «privat» synes å stå sentralt i Habermas refleksjoner her.
Habermas‘ diagnose av offentlighetens endringer i kjølvannet av de sosiale mediene kan i følge Weber sammenfattes slik:
«So könnte die exklusive Nutzung sozialer Netzwerke „die Wahrnehmung der Öffentlichkeit in der Weise verändert haben, dass die Trennschärfe zwischen ‚öffentlich‘ und ‚privat‘“ verblasst. Jeder kann sich in der „zu Gefallen- und Missfallenklicks abgerüsteten Öffentlichkeit“ an ein breites Publikum wenden, wodurch diese Räume eine „eigentümlich anonyme Intimität“ gewinnen. Sie erscheinen weder öffentlich noch privat, sondern „als eine zur Öffentlichkeit aufgeblähte Sphäre einer bis dahin dem brieflichen Privatverkehr vorbehaltenen Kommunikation“. Die unvermittelte Publikationsfreiheit der Nutzer zerstört demnach die Wahrnehmung von Publizität.»
Habermas’ artikkel bør være interessant og nyttig for alt fra medievitere og eksperter på sosiale medier til folk som steller med deliberativ demokratiteori, offentlighetshistorie eller filosofer med særlig interesse for Habermas. Et abonnement på Leviathan koster riktignok 100 Euro, men tilgang til teksten via f.eks. universitetsbibliotekene vil jo være et godt alternativ.
«Den Tyske Bokprisen» ble tidligere i dag tildelt Antje Rávik Strubel for romanen «Blaue Frau» (blå kvinne). Tildelingen skjedde som vanlig i tilknytning til åpningen av Bokmessen i Frankfurt. Den Tyske Bokprisen regnes som det tyske språkområdets mest prestisjefylte litterære pris, og kan slik stilles på nivå med Prix Goncourt i Frankrike og The Booker Price i England. I sluttrunden på seks finalister konkurrerte Rávik Strubel med bl.a. med Christian Krachts «Eurotrash»og Mithu Sanyals „Identitti“.
Antje Rávik Strubel – vinner av Den Tyske Bokprisen 2021 for romanen «Blaue Frau» (CC SA 4.0)
Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) skriver i kveld bl.a følgende om Rávik Strubels bok:
—-
«I sentrum for «Blaue Frau» står en ung tsjekkisk kvinne med navnet Adina, som kjemper for å komme til rette med følgene av en voldtekt. Antje Rávik Strubel, en forfatter som fra før av er kjent for sin interesse for kjønnsidentitet, retter i romanen blikket mot det seksuelle som mannlig vold. Måten hun gjør det på er nådeløs, både når det gjelder språkvalg, drastiske virkemidler og budskap. Men ved siden av romanens «eksistensielle tyngde» er den nettopp også «poetisk presis», slik juryen treffende beskriver det i sin begrunnelse. «Blaue Frau» er et høylitterært signal».
—-
Kåringen av Rávik Strubel fortsetter på mange måter en trend med «politisk motiverte» pristildelinger. Det kan vi se tilbake til Uwe Tellkamps „Der Turm“ i 2008 og fram til Robert Menasses „Die Hauptstadt“ (2017), Saša Stanišićs „Herkunft“ (2019) og fjorårets „Anette, ein Heldinnen-Epos“ av Anne Weber. Temaene spenner fra DDR (Tellkamp), Europa/EU (Menasse) og identitet (Stanišićs) til rettferdighetskamp som livsprosjekt (Weber).
Så får man se om norske forlag er interessert å bringe Rávik Strubels åpenbart vesentlige roman over i norsk språkdrakt. Det kan være litt bingo. Tellkamps og Stanišićs bøker foreligger på norsk, mens Menasses og Webers (foreløpig) ikke gjør det.
Årets bokmesse i Frankfurt er i år tilbake i mer normal form etter fjorårets svært amputerte «Coronautgave». Riktignok blir det adgangsbegrensninger, 3G-krav og maskeplikt. Ikke desto mindre vil mer enn 200 forfattere være til stede for å fortelle om bøkene sine, og omfanget av TV-overførte paneldebatter vil nærme seg tidligere omfang. Gjesteland i år er Canada.
Det var mange begeistrede reportasjer i norske medier om bokmessen da Norge var gjesteland i 2019. Om årets bokmesse har jeg til nå ikke klart å spore opp et eneste spor av forhåndsomtale i norske medier, slik det i all hovedsak også var i årene før 2019. Sannsynligheten for at det kommer noe særlig dekning under og etter årets messe er nok heller ikke spesielt stor. Man kan selvsagt håpe på at Klassekampens Bokmagasin sender svært kompetente Henrik Keyser Pedersen til Frankfurt. Det vil i så fall utgjøre en veldig stor forskjell.
«Å mislykkes er egentlig ikke noe alternativ», uttalte Robert Habeck til ZDFs kveldsmagasin i går kveld. Habeck er sammen med Annalena Baerbock partileder i Tysklands Grønne parti. Nå kl. 9.00 i dag startet nemlig forhandlingene om grunnlaget for en regjering av sosialdemokratene (SPD), de liberale (FDP) og De Grønne – en utpreget sentrumsregjering av valgets tre vinnere (relatert til 2017) og av partier som samarbeider på delstatsnivå, men aldri har gjort det på nasjonalt nivå. Stemningen fra forhåndssonderingene er god, og motivasjonen for å komme til enighet sterk. Men vil de lykkes?
Regjeringsforhandlinger om en såkalt trafikklyskoalisjon pågår – SPD (rød), FDP (gul), De Grønne (grønn)
I utgangspunktet har man antatt at de største utfordringene vil ligge i forholdet mellom De Grønne og FDP – på den ene siden avgiftsøkninger, skatteskjerping og forbud som redskap i klimapolitikken, på den andre side skattelettelser og kamp mot innskrenkelser i borgernes frihet. Forhåndssonderingene viser imidlertid også en rekke berøringspunkter og affiniteter mellom FDP og De Grønne – fokuset på oppbrudd, modernisering og teknologisk innovasjon, kraftinnsats mot de alvorlige manglene i Tysklands digitale infrastruktur og ikke minst en rekke treffpunkter når det gjelder det man kan kalle politikkens liberale kjerneområder: borgerrettigheter, rettsstat, folkerett, innvandringspolitikk, beskyttelse og styrking av det sivile samfunn.
Også FDP har det de selv oppfatter som et offensivt klimaprogram, selv om fokuset ligger mer på utslippskvoter, teknologisk innovasjon bruk av markedsmekanismen enn på tunge offentlige investeringer. Noe av dette vil SPD og De Grønne kunne bli enig med FDP om, men ikke alt. Særlig førstnevntes insistering på nødvendigheten av gigantiske, i stor grad offentlig finansierte, investeringsprogrammer for den grønne omleggingen av økonomien vil kunne bli krevende.
Stridspunktet fremfor noe vil derfor etter alle solemerker bli kampen om det myteomspunne «sorte null», og i forlengelsen av dette, om regjeringens samlede skatteprofil. Mens budsjettbalanse er noe nær hellig for et parti som FDP, vil de to andre, og i særlig grad De Grønne, fremholde at den sterke tyske økonomien kan tåle betydelig større låneopptak enn i dag, og at det er strengt nødvendig for å kunne finansiere investeringene i grønn fremtidsteknologi.
For SPD vil det nok være av stor betydning at det oppnås gjennomslag på noen av de sosiale kjerneområdene, som garantert minstelønn på 12 Euro timen, pensjonsreform mv. Det er nok også mulig at SPD, med sin bakgrunn som styrings- og «finansministerparti», vil kunne bli den avgjørende kompromissmakeren i de tunge finanspolitiske spørsmålene.
De nærmeste dagene og ukene vil vise om dette holder helt inn, og om forbundspresidenten får grunnlag til å fremme forslag for forbundsdagen om at SPDs Olaf Scholz velges som ny tysk forbundskansler etter Angela Merkel. Det vil kunne bli en regjering med FDPs Christian Lindner som finansminister, De Grønnes Annalena Baerbock som ny utenriksminister og muligens Robert Habeck som leder for et eller annet superdepartement for klima og grønn innovasjon.
En rød-rød-grønn regjering (SPD, De Grønne, Die Linke) ville betydd en tydeligere venstreprofil enn vi får med FDP som tredje partner. På den annen side vil regjeringen det nå forhandles om ha en klar forankring der tyngdepunktet i tysk politikk ligger – i det politiske sentrum. En slik regjering vil også ha solidere styringsmarginer, og sannsynligvis være mindre utsatt for indre strid enn med en potensiell utenrikspolitisk urokråke som Die Linke som tredje partner.
Er regjeringsplattformen grundig nok gjennomarbeidet, og får regjeringen den nødvendige arbeidsro, kan denne regjeringen bli en viktig driver både for de store og nødvendige klimaomleggingene nasjonalt og internasjonalt, for overmodne sosiale reformer og for samarbeid, stabilitet og internasjonal rettsorden såvel i Europa som på globalt nivå.
I en situasjon der flere europeiske stater er, eller har vært, truet av ekstremisme og populisme, rettsstatsbrudd, press mot uavhengige medier, er dette faktisk ikke så rent lite: At Europas sterkeste økonomi og Vest-Europas mest befolkningssterke stat vil kunne få en sentrumsorientert reformregjering, EU- og Europaorientert, fri for alt som ligner på xenofobiske og nasjonalistiske fristelser, i grunntrekkene liberal, progressiv og grønn – så langt de politiske flertallene strekker. Det taler ellers til Tysklands fordel at også det andre regjeringsalternativet – en koalisjon av CDU/CSU, FDP og De Grønne – vil kunne bli bærer av noen av de samme verdiene, om enn mer utvannet og med mindre trykk i gjennomføringsevnen.
Tenk litt på dette – også de av dere som bare er sånn passelig interessert i det som foregår i den store nabostaten rett syd for oss.
Tilbrakte noen timer i Museum Hegel-Haus i Stuttgart i formiddag. Her i dette huset ble Hegel født for temmelig nøyaktig 251 år siden, her bodde familien de første 8 årene av Hegels liv. Hegels familie var trygt plantet i «die Württembergische Ehrbarkeit“, embetsmenn og prester i fyrstestatens tjeneste, og faren var vel en slags direktør for disse sjiktenes pensjonskasse. Fri tilgang til den gymnasiale utdanningsvei var dermed en selvsagthet for den unge Hegel, som besøkte et gymnasium rett rundt hjørnet for barndomshjemmet allerede fra 6 års alder, og fra første stund utmerket seg som en svært lærevillig og dyktig elev.
CC BY-SA 4.0
Selve utstillingen ble bygget opp på nytt i anledning 250 årsjubileet for Hegels fødsel i 2020, og kan sånn sett sammenlignes med den nye utstillingen i anledning 250-årsjubileet til studievennen Hölderlin i Hölderlinhaus, Tübingen. Grunnet pandemien har den nye Hegelutstillingen, som utstillingen i Tübingen, hatt en litt snublende start. Utstillingskonseptet er nært knyttet til det innholdsmessige, og mindre til det biografiske. Vekten på interaktive virkemidler og mulighetene for tematisk fordypning, er nok et grep for å lokke til seg skoleklasser og filosofistudenter på ekskursjon. Jeg synes det var ganske så bra gjort.
For de garvede Hegellesere er det likevel kanskje ikke så mye nytt å hente. Relateringen til noen av vår tids mest kjente Hegelkommenatorer – Honneth, Butler, Sisek, Vivegh – gjør den imidlertid til noe mer enn filosofihistorie på utstillingsform.Vel verdt et besøk, om du er på de kanter. Prøv i så fall også å få med deg utstillingen i Hölderlinhaus, Tübingen – 40 minutters togreise unna!
(TÜBINGEN, TYSKLAND) Helgens valg på ny Forbundsdag bekreftet at Tysklands politiske tyngdepunkt ligger i det politiske sentrum. Tre partier vil være nødvendig for å danne en flertallsregjering. De Grønne og liberale FDP vil stå sentralt i de kommende regjeringsforhandlingene.
Det sosialdemokratiske partiet, SPD, ble valgets klare vinnere. Kristeligdemokratene (CDU/CSU), Angela Merkels parti, gjorde derimot sitt dårligste valg siden 1949. Både De Grønne og liberale FDP hadde framgang fra valget i 2017, selv om særlig De Grønne hadde gjort seg forhåpninger om et bedre resultat. De to fløypartiene – høyrepopulistiske AfD og venstresosialistiske Die Linke – opplevde begge betydelig tilbakegang. Die Linkes dårlige resultat innebærer at en rød-rød-grønn allianse med SPD og De Grønne ikke lenger er et aktuelt regjeringsalternativ.
Med sine 25,7 % kan SPD notere seg en fremgang på 5,2 % fra valget i 2017, men hele 10 % fram i forhold til målingene partiet oppnådde så sent som i april/mai i år. Oppgangsbølgen under ledelse av kanslerkandidat Olaf Scholz bidro sannsynligvis sterkt til at partiet også kunne innkassere valgseire i de to parallelt avholdte delstatsvalgene i Berlin og Vorpommern-Mecklenburg.
CDU/CSU opplevde med sine 24,1 % en tilbakegang på hele 8,8% fra forrige valg. De to andre valgtaperne, AfD og Die Linke, gikk tilbake med hhv 2,3 % og 4,3 %. Med sine 4,9 % havnet Die Linke under sperregrensen på 5 %. En bestemmelse i valgloven om at partier med minst tre direktevalgte mandater er sikret representasjon i henhold til prosentvis oppslutning gjør at Die Linke vil bli representert med en gruppe også i kommende Forbundsdag.
I tillegg til SPD kan også De Grønne og markedsliberale FDP beskrives som valgvinnere. Etter målinger på opp mot 27-28 % for de Grønne så sent som i mai i år, er det vanskelig å anse et resultat på 14,8% som spesielt vellykket. Sammenlignet med resultatet fra valget i 2017 representerer det likevel en fremgang på 5,9 %. FDP bekrefter med et resultat på 11,5 % et langvarig stabilt nivå på rundt 11-12 %, og går fram med 0,8 % sammenlignet med valget i 2017.
Både De Grønne og FDP hentet mye av sin stemmetilvekst fra de unge velgergruppene. SPD kan tilskrive mye av sin fremgang et tilsig av tidligere CDU-velgere i aldersgruppene over 60 år.
Sentrum vil avgjøre
Tyskland står nå foran en periode med krevende regjeringsforhandlinger. Selv om en videreføring av nåværende storkoalisjon av CDU/CSU og SPD, evt. utvidet med FDP til en såkalt «Deutschlandkoalisjon», ikke på forhånd kan utelukkes, kommer sonderingene og forhandlingene i praksis til å dreie seg om to alternative konstellasjoner: det såkalte «trafikklysalternativet» (SPD, FDP og De Grønne) og den såkalte «Jamaicakoalisjonen» (CDU/CSU, FDP og De Grønne).
Den tyske grunnloven har detaljerte bestemmelser for valget av bundeskansler og oppnevning av regjeringsmedlemmer, men sier ingenting om de politiske sonderingsprosessene forut for dette. Slik det nå ser ut, vil det være de politiske retningsvalgene til FDP og De Grønne som til syvende og sist avgjør hvilken av de to treerkonstellasjone som får gjennomslag. Som valgvinner kan SPD med god rett kan fremholde at de har «hevd på» kanslerposten. Noe tvingende ligger det imidlertid ikke i dette.
Kommer De Grønne og FDP til enighet om å peke på en av de to kanslerkandidatene – Olaf Scholz eller Armin Laschet – vil de i praksis kunne bestemme hvilken regjering Tyskland vil få i kommende fireårsperiode.
Derfor kunne FDP-leder Christian Lindner allerede på valgkvelden signalisere ønske om politiske sonderinger med De Grønne før man går videre til samtaler med hhv. CDU/CSU og SPD.
Christian Lindner, leder FDP
Det finnes mange berøringspunkter mellom De Grønne og FDP innenfor det man kan kalle det «liberale kjerneområdet» – borgerrettigheter, innvandringspolitikk, styrking av sivilsamfunnet osv. Men også når det gjelder behovet for modernisering, industriell innovasjon og oppbrudd i retning av en mer grønn økonomien er grunnlaget for politisk samforståelse til stede. Det store hinderet vil bl.a. ligge i ulike syn på hvordan bl.a. nødvendige klimainvesteringer skal finansieres. De Grønne legger til grunn at både skatteøkninger og statlige låneopptak er nødvendig for å gjennomføre investeringene, FDP er prinsipiell i sin avvisning av begge deler.
FDP har vært veldig tydelige på at de kjenner større politisk nærhet til CDU/CSU enn til SPD, og i utgangspunktet derfor vil foretrekke «Trafikklysalternativet».
Motsatt er det liten tvil om at De Grønne primært ønsker å bygge regjeringen på et samarbeid med SPD. Særlig på valgkampens andre tunge temaområde – sosial ulikhet, omfordeling, barnefattigdom osv – er det åpenbart at nærheten til SPD er større enn til CDU/CSU. Samtidig deltar både De Grønne og FDP i regjeringssamarbeid av begge typer på delstatsnivå, i Schleswig-Holstein i en Jamaicakoalisjon, i Rheinland-Pfalz i en Trafikklysregjering.
I forkant av valgdagen stod disse alternativene fram som mulige utfall:
«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne
«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne
SPD hevder mandat
For SPD står det klart at de har fått tydelig mandat fra velgerne om å danne regjering. Kanslerkandidat Olaf Scholz uttalte allerede valgkvelden at det gode valgresultatet for SPD måtte tolkes som et signal fra velgerne om behov for endring: «Noen partier har opplevd fremgang, andre ikke – i dette ligger det også et budskap».
CDU/CSU og Armin Laschet for sin del har altså, tross valgnederlaget, valgt å ikke gi opp kampen om regjeringsmakten. Laschets rival om kanslerposten, CSU-leder Markus Söder, uttrykte det slik i en kommentar til Die Tageszeitung dagen etter valget: «Vi tror bestemt at en Jamaicakoalisjon har muligheter, (…) og går inn i de kommende forhandlingene med et klart mål om at Armin Laschet blir Tysklands nye forbundskansler».
Uroen og misnøyen innad i CDU/CSU er likevel sterk. Sachsens ministerpresident Michael Kretschmer uttalte i en kommentar til TV-stasjonen MDR mandag morgen at «CDU/CSU ikke har fått noe regjeringsoppdrag», og at «…linjen om å streve etter regjeringsmakt tross valgnederlaget følger den samme kursen som har resultert i partiets kraftige tilbakegang, og som ikke har fremtiden foran seg». Tilsvarende kritikk har bl.a. kommet fra partiveteranen Norbert Röttgen.
Mislykkes Laschet i sine regjeringsambisjoner, er det tvilsomt om han vil overleve som CDU-leder.
I de FDPs og De Grønnes forhandlinger med de to aktuelle kanslerpartiene, SPD og CDU/CSU, vil de begge kunne opptre med vissheten om at regjeringsflertall uten dem ikke kan oppnås. Dermed vil vi altså stå overfor den uvanlige situasjon at de to langvarige politiske motstanderne i felleskap vil kunne sette betingelsene for koalisjonsavtalen som Tysklands fremtidige regjering skal bygge på – enten den blir med CDU/CSU eller SPD. En svekket Armin Laschet vil her ha mindre å gå på enn valgvinneren Olaf Scholz.
Søndag 26. september skal ny forbundsdag velges, og ny regjering dannes. Kan en allianse av de tre sentrum-venstrepartiene SPD, De Grønne og Die Linke overta regjeringsmakten etter 16 år med regjeringer ledet av Angela Merkel?
Et flertall for en regjering utgått fra nevnte tre partier har vært innen rekkevidde de siste ukene av valgkampen. Hvor realistisk er det at de kan komme til enighet om en regjeringsplattform? Hvilke hindre står i veien, hvilke åpninger finnes? Hvordan kan uenigheten i sentrale utenrikspolitiske spørsmål overvinnes?
Før møte med Die Linkes Janine Wissler i Tübingen september 2021. Foto: Karsten Aase-Nilsen
SPD sannsynlig valgvinner
Tre dager før valget på viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn: SPD: 25-26%, CDU/CSU: 21-23%, De Grønne: 15-17%, FDP: 11-12%, AfD: 10-11%, Die Linke: 6-7%.
Holder tallene seg fram til valgdagen, vil det være SPDs Olaf Scholz som i første omgang får oppdraget med å danne regjering. Tallene innebærer også at De Grønnes Annalena Baerbock ikke lenger kan gjøre seg noen forhåpninger om å erobre kanslerposten, og at det må skje kraftige forskyvninger i valgkampens sluttfase for at CDU/CSUs Armin Laschet skal kunne hindre Scholz fra å bli valgets vinner.
Trenden som etablerte seg fra i sommer synes følgelig å ha holdt seg godt.
Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan utgjøre grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven har strenge betingelser for godkjenning av mindretallsregjeringer, og med nåværende målinger vil det være nødvendig med en koalisjon av tre partier for å kunne danne en flertallsregjering. Også begrensningene for samarbeid som partiene selv har satt, reduserer antallet realiserbare alternativer.
Olaf Scholz (SPD) er for tiden visekansler og forbunds finansminister i Tyskland. Han er også SPDs kandidat til kansler. Dette bildet er fra juli 2021. Foto: Wikimedia / Michael Lucan / CC-BY-SA 3.0 de
Samarbeid til høyre eller venstre?
Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide.
Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.
Så lenge utspillet ligger hos Scholz, vil det i praksis kun stå mellom to alternativer:
«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne
Felles for begge alternativene er at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. Skal SPD og De Grønne lykkes med å få på plass en flertallsregjering, er de imidlertid avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side.
Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på sentrale områder er relativt stor. Til nå har et flertall av tyske kommentatorer pekt på samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.
Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke?
Kan et samarbeid til venstre likevel lykkes? Rød-rød-grønt er ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, vil de ikke måtte starte fra et nullpunkt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.
Mye vil avhenge av styrkeforholdet mellom den moderate og radikale fløyen innad i Die Linke. Skal enighet med SPD og De Grønne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar Bartsch, Gregor Gysi og Susanne Hennig-Wellsow klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i NATO og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.
Putinister, trotskister og gammelkommunister
Partiledelsen i Die Linke må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet.
At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.
Politisk fellesskap i klimapolitikken og sosialpolitikken
På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, behovet for pensjonsreform, innføring av formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.
For SPD/De Grønne kan utfordringene med å komme til enighet med FDP kanskje vise seg like store som de vil være overfor Die Linke. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.
Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og innføring av formuesskatt. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av prinsippet om balanse i statsbudsjettene, budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP.
Enighet med FDP
På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. Det samme gjelder de utenrikspolitiske stridsspørsmålene – NATO, EU, utenlandsinnsats for Bundeswehr, solidaritet med Ukraina osv.
Her vil nok konsensus mellom de tre partiene rimelig lett kunne etableres, selv om SPD/De Grønne, og særlig De Grønne, f.eks. i spørsmålet om tysk EU-integrasjon har en langt mer offensiv holdning enn FDP.
SPD og De Grønne – avstand til Die Linke i utenrikspolitikken
SPD/De Grønne har gjennom hele valgkampen demonstrert avstand til sin potensielle samarbeidspartner på venstre side. De Grønne har hamret løs på Die Linke for deres, mildt sagt oppsiktsvekkende, avholdende stemmegivning under Forbundsdagens behandling av mandatet for Bundeswehrs evakueringsinnsats i Afghanistan. SPD har gått langt opp på banen med sine krav til Die Linke om «å bekjenne seg til NATO». Begge har kraftig advart mot lefling med separatistene i Øst-Ukraina.
For SPD/De Grønne vil det uansett være et gedigent dilemma at mulighetene for gjennomslag i de to store signalsakene – en ny og offensiv klimapolitikk og en kraftinnsats for bekjempelse av sosial ulikhet – vil være så uendelig mye større i et regjeringssamarbeid med Die Linke enn med FDP.
Mens sistnevnte, «Trafikklys»-varianten, raskt vil kunne ende opp som en avmattet, svakt grønnfarget oppskrift for «weiter so», med FDPs Christian Lindner som en streng vokter av statsfinansene og et sterkt beskåret handlingsrom for nødvendige strukturreformer, vil den rød-rød-grønne varianten kunne innvarsle en begynnelse på det nødvendige politiske oppbruddet som de rød-grønne så lenge har hatt skrevet på fanene sine.
Annalena Baerbock. Her ifm et partimøte i De Grønne i 2018. Foto: Wikimedia / Scheint Sinnig / CC BY-SA 4.0.
Mye kan oppnås
De Grønne har stilt skarpe krav om økning av CO2-avgiftene, full avvikling av kullkraftverkene innen 2030 i stedet for 2038, forbud mot andre enn utslippsfrie biler fra 2030 og grønn omlegging av industrien. SPD har stilt ufravikelige krav om økning av den lovfestede minstelønnen til 12 euro pr. time allerede fra neste år. Alle disse målene kan mye lettere oppnås i allianse med Die Linke enn med FDP.
SPD og De Grønne har selvsagt for lengst tatt disse realitetene inn over seg – selv om de av valgtaktiske grunner er forsiktige med å si det åpent før valglokalene er endelig lukket søndag kveld. Også Die Linke er smertelig klar over at betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene vil være nødvendig om partiet skal oppnå regjeringsposisjonen de så sterkt trakter etter.
Kompromisser i forsvarspolitikken
Hvordan vil en kompromisspakke i de betente utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmålene i så fall kunne se ut? I en analyse i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 19. september peker avisens kommentator Konrad Schuller på noen av løsningene som kan komme i spill. Die Linke vil selvsagt måtte droppe alle krav om tysk uttreden, enn si «oppløsning», av NATO i en regjeringserklæring. De vil til gjengjeld kunne få inn noen formuleringer om NATOs forpliktelse til å fremme «forsoning» med Russland, herunder kanskje et forslag om vitalisering av det sovende «NATO-Russland-rådet» («NRC»).
Die Linkes NATO-fiendtlighet næres både av nostalgisk og dogmatisk Russlandsvennlighet og av mer idealistiske strømninger med røtter i 80-tallets fredsbevegelse. Det er nok de siste av disse som har størst tyngde blant majoriteten av partiets medlemmer, og i særlig grad i partiets reformfløy.
En imøtekommelse av Die Linke rundt de mer fredspolitiske punktene vil iflg. Schuller kunne handle om ikke-våpenbærende droner i det tyske forsvaret, og evt. en målsetning om oppheving av avtalen om at tyske krigsfly i krigssituasjoner skal kunne bære amerikanske atomvåpen. Det vil sannsynligvis også være mulig å komme til enighet om strammere rammer for tysk våpeneksport, herunder forbud mot eksport til diktaturer og til krigs- og spenningsområder. Det samme gjelder kravet om avvisning av NATOs «to-prosentmål», et mål som også SPD og De Grønne stiller spørsmål ved.
Die Linke som risiko
Selv om de tre partiene skulle kunne komme nær en endelig avtale, er det ikke usannsynlig at den kan strande på at SPD og De Grønne til sist finner at risikoen blir for stor om en må basere regjeringsdannelsen på et utenrikspolitisk uforutsigbart Die Linke.
Her spiller selvsagt Tysklands rolle som EU-stormakt inn, men også landets ambisjon om en mer fremskutt posisjon som global player, som forsvarer av folkeretten og som ambassadør for styrking av det traktatbaserte internasjonale samarbeidet innen rammene av EU, NATO og FN.
Die Linke som pressmiddel
Man kan ikke se bort fra at Olaf Scholz aversjon mot Die Linke er så grunnfestet at han aldri har sett det som noe reelt alternativ å være leder for en regjering der partiet er med, men at han har holdt alternativet oppe for å kunne ha et effektivt pressmiddel mot FDP i forhandlingene om det som Scholz nok hele tiden har ansett som det foretrukne alternativ – en regjering av SPD, De Grønne og FDP.
Scholz må likevel ta høyde for mulig motstand fra partiets til nå veldig lojale venstrefløy dersom det rød-rød-grønne alternativet håndteres med altfor åpenbar uvilje mot å komme til enighet. Det samme gjelder forsåvidt i forhold til tilhengerne av det rød-rød-grønne alternativet innad i De Grønne.
Historisk mulighet
Holder de siste ukenes målinger seg fram til valgdagen, vil Tysklands rød-grønne partier stå overfor et alternativ av historiske dimensjoner – muligheten for dannelse av en genuin venstreregjering i Vest-Europas største og mektigste stat. Spørsmålet om de evner, og våger, å gripe muligheten vil nok ikke være klart før det meste av høsten er forbi.
Tysktime 