Bokmessen i Frankfurt 2019 – og det som kommer etter

Bokmessen i Frankfurt ble nylig avsluttet. Norges status som årets gjesteland har skapt mer
oppmerksomhet rundt messen enn i et normalår. Alt tyder på at det omfattende
arrangementsprogrammet på Norges store paviljong ble vellykket. Flere titalls norske forfattere
bidro til det fem-dagers tettpakkede programmet. De norske arrangørene melder om gode
besøkstall gjennom hele uken, og stor interesse fra det tyske publikummet. Det er også åpenbart
at forlagsbransjens og Norlas omfattende arbeid med markedsføring av norske forfatterskap inn
mot det tyske bokmarkedet har båret frukter. Hittil i år er det oversatt 250 titler fra norsk til tysk,
mot ca. 40 i et normalår. Tross suksessen kan det stilles spørsmål til deler av bildet som er skapt
av bokmessen i norske medier. Det må også advares mot at fokuset på bokmessen i Frankfurt
2019 blir en engangsforeteelse.

Den norske paviljongen opptok én etasje i et bygg på et messeområde bestående av seks
fleretasjes paviljongbygg samt et stort utendørs agora. I sentrum for messen, sett under ett, sto
de gigantiske og tettpakkede utstillingsområdene til de tyske forlagene. En svakhet med norske
mediers rapporter hjem var at de nesten uten unntak ble basert på det som skjedde i det norske
paviljongsområdet. Det er umulig å danne seg et fullverdig bilde av gjennomslaget for Norge på
messen uten at arrangementsprogrammene til forlag, aviser og TV-/radiostasjoner på det tyske
messeområdet tas i betraktning. En gjennomgang av omtalene av norske bøker og norske
forfatterskap i toneangivende tyske medier som Die Zeit, Frankfurter Allgemeine Zeitung,
Süddeutsche Zeitung, Der Spiegel, ARD, Deutschlandfunk og 3Sat er også nødvendig for at
bildet skal kunne bli noenlunde fullstendig.

Det er mye som tyder på at dekningen av gjestelandet Norge i tyske medier har vært mer omfattende enn det som har vært vanlig for gjesteland. Nøkternt betraktet har dekningen ikke vært overveldende stor. I Süddeutsche Zeitungs store 24 siders litteraturbilag i anledning messen var en og en halv side viet omtale av norske forfattere; noenlunde samme tendens ser en i de øvrige mediene. En må også konstatere at de som fikk oppmerksomhet i all hovedsak var
navn som allerede er godt etablerte på det tyske bokmarkedet: Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø,
Jostein Gaarder, Karl Ove Knausgaard, Maja Lunde, Tomas Espedal, Åsne Seierstad og Erling
Kagge. Av de litt mindre kjente må en også fremheve Erika Fatland, Helga Flatland og
tegneseriekunstneren Marin Ernstsen (Hamsuns «Sult»).

Tyske bokutgivelser ledsages ofte av viktige samfunnsdebatter. Ikke minst på saksprosasiden
behandler mange av disse de samme store «sivilisasjonsspørsmålene» som Norge og det øvrige
Europa er kastet ut i – klimakrisen, høyrepopulismen, demokratiets krise. Ingenting av dette ble
det rapportert hjem om. En konsekvens av norske mediers ensidige fokusering på den norske
paviljongen ble at muligheten for å bringe nye og alternative perspektiver inn i våre egne debatter
ble skuslet bort. I de tyske utstillingshallene var det særlig oppmerksomhet rundt de nye bøkene
til Deniz Yücel (Die Welt-journalist i Erdogans fengsel), Daniela Dahn (øst-vest-skillet), Herfried
og Marina Münkler (demokratiets krise og reform), Julia Ebner (det høyreekstreme nettet) og
Luisa Neubauer (Tysklands Greta Thunberg). I tilfellet Neubauer – den 23-årige geografistudenten som har ledet Tysklands meget omfattende «Fridays for future»-aksjoner – ville en også kunne fått til en god tabloid vinkling. Det er en kjennsgjerning at det fantes journalister med gode forutsetningen for å dekke det som foregikk i de tyske messehallene, men disse var sannsynligvis fullbeskjeftiget med jobben de var satt til å gjøre på det norske messeområdet.

I alle år fram til 2017-2018 har det nærmest vært musestille i norske medier om bokmessen i
Frankfurt, og om tildelingen av Den tyske bokprisen rett i forkant av denne. Når
oppmerksomheten begynte å ta seg opp for at par år siden, var det utelukkende på grunn av Norges gjestelandsstatus i 2019. Så sent som i fjor var det knapt et norsk medium som skrev noe
om tildelingen av den tyske bokprisen (Robert Menasses interessante «EU-roman», ‘Die
Hauptstadt’). Årets prisvinner Saša Stanišić, «Herkunft», har fått en viss omtale, men i all
hovedsak fordi Stanisic i sin takketale skarpt kritiserte tildelingen av Nobels litteraturpris til Peter
Handke. Den meget vellykkede «Tysk-norske litteraturfestival» i Oslo tidligere i år ga håp om at en ny utvikling kunne bli innledet – en jevnere og bredere dekning av tyskspråklig litteratur og debatt i den norske offentligheten, økning av boktitler oversatt fra tysk til norsk fra knappe 10 pr. år i dag til det to- eller tredobbelte.

Mandatet til arrangørene bak den norske gjestelandssatsingen har vært å styrke synliggjøringen av norsk litteratur i Tyskland, og å legge grunnlaget for økt salg av norske boktitler på det tyske bokmarkedet. Mye tyder på at de har lykkes godt med det. Jeg vil likevel anse det som et klart nederlag om ikke den norske innsatsen i Frankfurt også gir et varig løft for tysk litteratur i Norge. Da må norske medier og norske forlag rette blikket mot Frankfurt også i årene som følger. Første prøvestein kommer ved neste års bokmesse.

Thomas Müntzer – karismatisk pinsevenn eller revolusjonær opprører?

Publisert i Vårt Land 18. oktober 2019

«De gudløse herskerne må drepes», erklærer Thomas Müntzer i slutten av sin berømte «fyrstepreken» i Allstedt sommeren 1524. Tilstede var kurfyrste Johann av Sachsen, borgermester, fogder og kirkelige øvrighetspersoner. Knapt et år senere, i mai 1525, blir han halshugget av fyrstens bødler foran byporten i Mühlhausen. Noen dager tidligere hadde 4000 bønder og fattigfolk i Müntzers dårlig utstyrte opprørshær blitt slaktet ned for fote ved slaget i Frankenhausen. Dette er to av mange dramatiske hendelser i den franske forfatteren og filmmakeren Eric Vuillards bok “De fattiges krig” – en stram og spenningsdrevet historie om kirkereformatoren og opprørslederen Thomas Müntzers (ca. 1490-1525) liv og virke. Den korte, vel 60 siders teksten, kan best beskrives som et dramatisert historisk essay. Müntzers egen stemme – slik den kommer til uttrykk i etterlatte manifester, prekener og brev – er fortellingens omdreiningspunkt. Bokens korthugde og markante kommentarer binder teksten sammen på en måte som gir den driv og sug, men viser også tydelig at Vuillard har et budskap til vår egen tid.

Vuillards beretning starter med halshuggingen av Thomas’ far, og ender med at hans eget hode settes på stav.  Fortellingen har sitt tyngdepunkt i Müntzers omskiftelige virke som prest, reformator og opprørsleder i Böhmen og Thüringen i perioden 1520-25, med særlig fokus på den tiltagende radikaliseringen han gjennomgår i Allstedt og Mühlhausen 1524-25. Før vi kommer dit tar Vuillard en avstikker tilbake i tid – til den engelske kirkekritikeren John Wycliff og de engelske bondekrigene på 13- og 1400-tallet, og til reformatoren og opprøreren Jan Hus i Praha. Lærdommen er enkel: Kent og Sussex, Böhmen og Thüringen handler om det samme – fyrste- og kongemaktens brutalitet er slik den alltid har vært, de fattiges raseri og opprør likeså. Vuillard: «Det er ikke slutten på visa, det er aldri slutt».

Det vi kjenner som «den tyske bondekrigen» hadde sitt utspring i Schwarzwald sydvest i det daværende tysk-romerske riket, og spredte seg sommeren 1524 raskt mot nordøst via Franken til Thüringen. Dette var også Luthers kjerneområde, her lå Wittenberg, Wartburg og Erfurt, her hadde det omfattende oppgjøret med pavekirken blitt formulert – avlatshandelen, helgendyrkingen, læren om skjærsilden osv. Nettopp forbindelsene mellom byenes reformbevegelse og landbefolkningens sosiale opprør i første del av 1520-tallet la mye av grunnlaget for at bondekrigen fikk den voldsomhet den fikk. Meget sentralt var reformatorenes lære om «det alminnelige prestedømme», og forestillingen om den enkle, uskolerte bondens særlige evne til å forstå og motta Guds ord direkte og uforfalsket. Evangeliets lære om menneskenes likhet for Gud ble på sin side grunnleggende viktig i begrunnelsen av bondeopprørets viktigste krav – fritt prestevalg, oppheving av livegenskapet, kraftig reduksjon av avlingsskattene, fri bruk av allmenningene. Flere av de radikale reformatorene bidro selv til å tydeliggjøre disse sammenhengene, som inspiratorer til eller forfattere bak en rekke manifester og flygeblader utover 1520-tallet. Kirkehistorikeren Thomas Kaufmann oppsummerer det slik i sin «Geschichte der Reformation in Deutschland»: «Evangeliets ‘gudlige rett’ skapte et felles resonans- og legitimasjonsgrunnlag for bøndenes religiøse, økonomiske og politiske krav».

I Müntzers teologi forenes det mystiske og spiritualistiske med det apokalyptiske og sosialrevolusjonære. Vuillard gir oss en intens og nærgående skildring av hvordan det sosialrevolusjonære gradvis slår over i uforsonlighet og fanatisme, og hvordan Müntzers voldspregede retorikk blir skarpere og skarpere etterhvert som de avgjørende slagene nærmer seg: «Jeg har i dag plassert deg over menneskene og over imperiene for at du skal rive opp, ødelegge, spre og velte, for at du skal bygge og plante». For mange av støttespillerne blir dette vel hard kost, og flere faller fra. Vuillard sier det slik: «Müntzer er gal, la oss si det. Sekterisk. Ja. Messiansk. Ja. Intolerant. Ja. Bitter. Kanskje. Alene. På et vis.» Samtidig blir bruddet med Luther definitivt («daukjøttet i Wittenberg»), og Luther selv, som til å begynne med hadde vært forsiktig positiv til flere av bondeopprørets krav, skriver glødende appeller til fyrstene om «å stikke, kvele og slå ned for fote» i kampen mot bøndenes «røveriske og morderiske bander».

Tross undring over Müntzers fanatisme er Vuillards sympati for hans sak åpenbar gjennom hele teksten. Mellom linjene ser vi en forfatter som tydelig lever seg inn i, og identifiserer seg med, Münsters vrede. På dette grunnlag utlegger han noe som kan ligne på en universell lære om opprørets nødvendighet – det nakne og utstøtte menneskes rett til opprør mot makten, for 700 år siden, for 500 år siden og i dag.  I Vuillards optikk har derfor teologiske krangler om det hinsidige alltid handlet om jordiske ting: «Det var ikke Gud som reiste seg» på jordene og i småbyene i Thüringen i 1525, «med mindre vi kaller Gud sult, sykdom, ydmykelse, filler.» Müntzer «..var voldsom, snakket over seg, ville ha Guds rike her og nå», men hva med om «maktens store sofismer» med sine «tusen giftdoser» og «løgner», hvilken «skammelig historiebok» ville det ikke blitt ut av dette?

Vuillard synes altså selv å være en slags revolusjonær, en som vil at Müntzers opprør også skal forstås som «ord til oss». Men hva betyr dette? Vil han blåse nytt liv i 70-tallets by- og bondegeriljaer, retter han seg til nåtidens militante opprørere – Frankrikes gulvester og storbyenes anarkistiske gatekjempere. Eller er hans appell ikke ment som noe mer enn en generell oppfordring til kamp mot sosial og politisk urett? En av de viktigste lærdommene fra 70-tallets «revolusjonære æra» er degenereringen til hermetisk lukket enten-eller-tenkning, og til terrorisme og myrderier i det godes navn; tyske Rote Armee Fraktion hadde Thomas Müntzer som viktig lektyre. Skjønnlitteraturen er rik på skildringer av voldelig masseadferd ute av kontroll eller røverbander som i hellig vrede plyndrer, herjer og ødelegger – «utløst masse» i Elias Canettis forstand, urettens hevn i Friedrichs Schillers «Røverne» er eksempler. Er det motstand i denne forstand, men i modernisert form, Vuillard ønsker seg – nye og hyppige versjoner av Hamburgs G-20-opprør? Vi vet ikke, men man kan jo ane noe når han i bokens sluttavsnitt høystemt bedyrer at «martyriet er en felle for de som undertrykkes, det eneste ønskelige er seieren».

Det kan argumenteres godt for at «etoset» i Thomas Müntzers radikale rettferdighetstenkning – og i bredere forstand hele den kristne reformasjonsbevegelsen – har satt solide spor i de siste 500 årenes moral- og rettsutvikling, iallfall slik vi kjenner den i den vestlige verden. I dag er livegenskap og slaveri avskaffet, bruken av dødsstraff er kraftig redusert og forbud mot raseskillepolitikk og tortur forankret i menneskerettighetserklæringen. Den tyske teologen og sosiologen Hans Joas har i sin studie «Die Sakralität der Person» beskrevet dette som en utvikling i retning «menneskets helliggjøring». Det teologiske grunnlaget finner Joas i budskapet om «mennesket skapt i Guds bilde» og i «menneskene som Guds barn». Ikke teologien i seg selv, men menneskene som historiske aktører, inspirert av den moralske universalismen som det kristne budskapet om menneskenes likhet og verd begrunner, har drevet dette fram. Det var kvekere og andre kristne sekter som var pionerene i kampen mot slaveriet i Amerika på begynnelsen og midten av 1800-tallet.

Eric Vuillards fortelling fra den tyske bondekrigen minner oss om retten til å gjøre motstand der urett råder. Den radikale humanismen som følger av Joas’ analyse gir oss et fundament for forsvaret av menneskeverdet, og et redskap i kampen mot vår tids urett. Det er historiens lærdom at denne vei – det daglige strev, den ikke-voldelige motstand – gir oss bedre utsikt til reelt å bevege og å forandre enn det messianske budskapet om revolt og «seier» som Vuillard synes å ville idealisere.

Den tyske bokprisen 2019

Vinneren av Tysklands viktigste og mest prestjefylte bokpris, «Der deutsche Buchpreis», ble bekjentgjort i Frankfurt 14. oktober. Den gikk til: Saša Stanišić: «Herkunft» (overs.: herkomst el. opprinnelse). Valget av Stanišić er i samsvar med mitt eget forhåndstips.

Stanišić kom til Tyskland som bosnisk flyktning i 1992, 14 år gammel. Han debuterte som forfatter på sitt nye språk, tysk, med romanen «Wie der Soldat das Grammofon repariert» («Hvordan soldaten reparerer grammofonen»); den ble oversatt til 31 språk. For sin roman «Vor dem Fest» («Før festen») ble han i 2014 tildelt romanprisen ved Bokmessen i Leipzig. Boken lå også lenge på Der Spiegels bestsellerliste.

Om årets roman, «Herkunft», skriver forfatteren selv:

«Herkunft er en bok om en landsby, hvor det nå kun bor 13 mennesker, i et land som ikke lenger finnes, om en splittet famlie, som er min. Det er en bok som spør hva som tilhører meg, et selvportrett med aner. Og om dette selvportrettets fiasko. «Herkunft» er en bok om mine hjemsteder, som erindring og oppfinnelse. En bok om språk og skam, om å ankomme og å finne seg til rette, om lykke og død.»

Anmeldelsene har vært begeistrede.

Denis Schenk i ARDs litteraturmagasin «Druckfrisch» skriver bl.a.:»En av de de mest intelligente, åndssprudlende og – ikke minst – formalt nyskapende av årets bøker. En ekte leseglede!»

Karin Janker, Süddeutsche Zeitung: «Nasjonalisme og separatisme skaper uro i Europa. Hva gjør vi? Kanskje først bare lese den nye hjemstavnsforfatteren Saša Stanišić.»

Sandra Kegel, Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Et sted i romanen stiller forfatteren spørsmålet om hvor hans nøyaktige ‘opprinnelse’ nå egentlig skal lokaliseres, hvor kilden konkret ligger: «På det geografiske punktet for kommunestyresalen? Ved grensene til staten ved dets siste smertedragninger? Foreldrenes proveniens? Genene, anene, dialekten?» For Kegel blir «Herkunft» dermed også en slags «kostymeprøve»: «På nytt og på nytt prøver fortelleren nye klær på. Disse finner han i skattkisten som hans minner utgjør, for slik å betrakte sitt tidligere jeg – som sønn, som flyktning, som reisende, barnebarn eller dragejeger».

Juryen selv, begrunner sin beslutning slik:

«Bak hver eneste setning i denne romanen skjuler den udisponerbare opprinnelsen seg („Die unverfügbare Herkunft“), som samtidig er drivkraften bak det som fortelles. Disponerbar blir ens bakgrunn kun som fragment, som fiksjon og som spill med historiens muligheter. Forfatteren oppviser stor fantasi og vegrer seg mot kronologi, realisme og formell entydighet.»

Jeg tror dette er en svært vesentlig roman – en roman for vår tid, for å bruke en klisje. Jeg kommer tilbake til nærmere omtale av boken når den er lest. Med forlagsbransjens nyvakte interesse for Tyskland kan man gå ut fra at den etterhvert vil bli oversatt til norsk. Sett gjerne Sverre Dahl på jobben.

PETER HANDKE – TVINGE SIN ESTETIKK PÅ DEN VIRKELIGE VERDEN

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Peter Handke har vakt mye debatt i Tyskland. Ikke lenge etter pristildelingen skrev Thomas Assheuer – en av de skarpeste og mest interessante stemmene i den tyske Feuilleton – en kommentar over to sider i Die Zeit. Assheuer bør være kjent for nordiske lesere gjennom Vagants mange oversettelser av hans tekster. Assheuer er åpenbart en stor beundrer av Handkes forfatterskap. I sin kommentar avviser han imidlertid å skille mellom dikteren Handke og «politikeren» Handke:

«Trennung von Autor und Werk, von Kunst und Moral? Nichts wäre schöner, als mit dieser salvatorischen Formel Frieden mit diesem unvergleichlichen Autor zu schließen, aber es wäre ein fauler Frieden, eine erpresste Versöhnung“

Han viser også hvordan Handkes pro-serbiske holdning, inkl. bagatelliseringen av folkemordet i Srebrenica, først og fremst må forstås som et hat mot det Handke oppfatter som «de vestlige, liberale elitenes språkødeleggelse». I dette perspektiv blir Serbia – dets natur, dets dufter, dets folk, dets „forsvarer“ (Milosevic) – bærer av opprinnelighet og „Seinsnahe“. Hva som er sant og ikke sant blir vanskelig å verifisere, og standarder for bedømmelse av rett av rett og galt vanskelig å etablere –  Handke blir en „etisk nihilist».

Videre:

«Handke, kurz gesagt, attackiert die westlichen „Raumverdrängerrotten“ mit Kriterien, die er seiner fiktiven Dichtungswahrheit entnommen hat, er trennt nicht zwischen Kunst und Politik, im Gegenteil – er will, dass seine Wahrheit politisch wird, dass sie zur Welt kommt.“ På norsk: «Han vil at sin egen sannhet blir politisk, at den blir til virkelighet“. I siste del av kommentaren skriver Assheuer:

«Handkes Serbien-Texte sind keine Episode, sie sind der bleibende Schatten über seinem Werk. Er hat nicht bloss als politischer Zeitgenosse geirrt, er hat seine Ästhetik auf die wirkliche Welt übertragen, wahr sei nur das, was dem Ursprunglichem nahe ist“. Altså: Handke har ikke feilet på grunn av dårlig politisk dømmekraft, men fordi han har villet tvinge sin estetikk på den virkelige verden.

Helt til slutt slår Asseuer om en i mer forsonlig tone:

«Ganz anders der Autor, der aus der Gesellschaft der Menschen in die Gemeinschaft der Blätter und Pilze auswandert. Hier entwirft Handke jenes mimetische, bewahrende Verhältnis zur Natur, zu dem die Mobilmachungsmoderne nicht in der Lage ist. In diesen inständigen Beschreibungen, in der Abrechnung mit uns „Naturvergessenen“ liegt Handkes Wahrheit. In seinen völkischen Abstammungsgemeinschaften liegt sie nicht.“

Asseuer nevner ikke med et ord om han støtter prisutdelingen eller ikke. Han vet kanskje ikke selv hva han skal mene.

 

Foto: «Wild+Team Agentur, UNI Salzburg» – CC BY-SA 3.0

«SIRKELEN» – DET TYSKSPRÅKLIGE SYDVEST

Setter du passerspissen i Schwarzwald, sånn ca. midt mellom Freiburg og Villingen-Schwennigen og legger inn en radius på ca. 175 km. fanger du, i tillegg til Freiburg, inn byene Strassburg, Tübingen, Stuttgart, Konstanz, Basel, Bern og Zürich.

Det er sinnsykt mye å si om dette hjørne av Europa, så mye at noen usle ord i en kort bloggpost blir grensende til det dilettantiske og respektløse. Men altså:

– Byer med katedraler og universiteter fra sen middelalder/renessanse/tidlig modernitet, eldgamle europeiske lærdomskulturer, romerske kjerneområder.
– Vakre byrom hvor opplyst progressiv modernitet kombineres med det beste av det gamle – fiolinbyggere, mynthandlere, boktrykkere.
– Kunstmuseer og kulturhistoriske museer i verdensklasse.
– Behagelig klima, vakre kulturlandskaper, vinberg tronende langs mektige elver og sjøer (Rhein, Neckar, Donau, Bodensee, Züricher See), Europas beste sykkelveinett, gastronomi av høy klasse
– Klok og fremtidsrettet styring av byene, trikkenett og bybaner, menneskevennlige byrom, vakre parker.
– Trygg og selvfølgelig flerkulturalitet innøvd gjennom årtier (den som tror sveitsiske byer er «hvite», får ta seg en tur!).

Dette var kjerneområder for bondekriger og reformasjon for 500 år siden. Her har litterater, filosofer, geistlige, fritenkere, rebeller og anarkister krysset grensene, her sprengte moderne tenkning og vitenskap seg fram (Freud, Jung, Einstein, Heidegger, for å nevne noen veldig få), i de sveitsiske byene fant forfulgte i nazitiden midlertidig eller varig tilflukt.

Jeg et selvsagt håpløst biased, dette er kun sånn 90% sant, men heller ikke mindre. Sirkelen min kan nåes med tog, hvis dere tar dere litt tid. I alle makters navn – gjør det!

Mellom ånd og barbari – seks steder i Tübingen

Tübingen er en liten by med et stort og gammelt universitet – 100.000 innbyggere, 30.000 studenter og 8000 universitetsansatte. Universitetet ble grunnlagt for mer enn 550 år siden, og rekken av storheter i den tyske og europeiske åndshistorien som har vært knyttet til universitetet er ikke beskjeden. Historisk hell og smart inngripen fra noen få fremsynte skikkelser i byens elite hindret den fremrykkende franske hæren fra å legge byen i grus våren 1945. Byrommenes preg av middelalder, kjøpmannsborgerskap og akademi gjør Tübingen til et vakkert og spesielt sted å være. Ytterligere særpreg skapes av elven Neckars rolige løp gjennom byen og det store Höhentübingen slott tronende på byfjellet – hertugene av Württembergs domisil gjennom flere hundre år. Vandrer man gjennom byens historiske gater og smau, er det historie i hvert eneste bygg. Her noen inntrykk fra mine vandringer i en uke i september 2019:

MÜNZGASSE 15-17 – GOETHE OG J.G. COTTA
Goethes og Schillers legendariske forlegger J.G. Cotta holdt til i Münzgasse 15-17. Cotta var også forleggeren for det som kunne krype og gå av øvrige forfattere og filosofer i den romantiske og klassiske perioden rundt århundreskiftet 1700-1800 – Herder, Kleist, Tieck, Jean Paul, Schlegel- og Humboldt-brødrene og flere til; dernest for Schillers „Die Horen» og den oppkommende borgerlige offentlighetens viktigste organ i det tyskspråklige området, „Allgemeine Zeitung.“

Goethe hadde noen dagers opphold her i 1797, på vei fra Weimar til Sveits. Under studentopprørets høydepunkt på slutten av 1960-tallet (nr. 17 var i mellomtiden blitt studenthjem) hang noen morroklumper opp et skilt under et vindu i 3. etg., «Hier kotzte Goethe» («her spydde Goethe»). Etter sigende var Goethe både småsyk og humørsyk under oppholdet hos sin venn Cotta, han klagde bl.a. på stanken fra bermen i «Unterstadt», 3-4 steinkast unna. Skiltet står den dag idag, og har nå selv fått en smått ikonisk status.

J.G. Cotta flyttet i 1810 sin virksomhet til Stuttgart, og opererer nå under navnet «Clett-Cotta». Münzgasse 15 huser idag en handel for klassiske mynter (hva ellers), og nr. 17 er fortsatt studenthjem.

HOLZMARKT 5 – HERMANN HESSE
Sentralt på Holzmarkt, vis à vis Stiftskirche, ligger Heckenhauer Buch- und Antiquariatshandlung. Det gjorde den også i 1895, når den 18-årige Hermann Hesse tiltrådte en stilling som bokhandlerlæring her. Han fullførte læretiden, og ble i Tübingen til 1899. Det var 10-timers arbeidsdager seks dager i uken, og Hesse klaget i et brev til sine foreldre over at han noen ganger følte seg sliten som en tyfussmittet. Men han holdt ut, fikk etterhvert venner og svirebrødre blant byens studenter og begynte også så smått å skrive. Han opplevde likevel forholdene i Tübingen som «trange», og dro i 1899 ut i den «større verden», i første omgang til Basel.

Hesses unge år i Tübingen er bl.a. bearbeidet i novellen «Im Presseschen Gartenhaus.» I 2013 etablerte Universitätsstadt Tübingen et eget lite lite museum i rommene hvor Hesse svettet over bokstablene, «Das Hesse Kabinett». Det er åpent noen timer hver fredag, lørdag og søndag, ofte med omvisninger, og er defintivt verdt et besøk. Heckenhauer Antiquariat eies og drives av samme familie i dag som den gang Hesse jobbet der.

„BURSE“ – MELANCHTON OG HÖLDERLIN
Die Alte Burse ble ferdigstilt i 1480, altså kun 3 år etter grunnleggelsen av universitetet (1477). Det er i dag det eldste av universitets bygg som fortsatt er i full drift. Fra Burse fører en rekke litterære og åndshistoriske spor. Bygget ble de første 300 årene benyttet til undervisning i de såkalte «artes liberales», musikk, astronomi, logikk, retorikk, aritmetikk, geometri, og som studentinternat. Den kjente teologen og reformatoren Philipp Melanchthon virket som gresk- og latinlærer ved Burse fra 1514 til 1518, før han dro til Wittenberg, og ble Luthers høyre hånd. Schiller var på besøk her i 1793, og trivdes godt, men bygget var da slitent og den «geistige» virksomheten preget av en viss stillstand.

I 1805 ble Burse bygget om til klinikkbygg for universitets medisinske fakultet, herunder en egen klinikk for psykiatri. Det var her Friedrich Hölderlin ble tvangsinnlagt i 1806, etter sitt «sammenbrudd». Han ble der, som pasient under den beryktede professor Johann Ferdinand Authenrieth, i 231 dager, før han havnet i sin mer enn 30-årige pleie hos snekkermesterfamilien Zimmer. Familiens hus, og det berømte tårnrommet han satt i, ligger ved Neckars bredd, et par steinkast unna.

Burse huser i dag universitetets filosofiske og kunsthistoriske institutt. Plassen foran bygget er innrammet av mektige og vakre platantrær, som gir svalende skygge på varme sommerdager. Det er et godt sted å være.

BURGSTEIGE 20 – ENNSLIN OG VESPER
I Burgsteige 20, rett ved porten til byslottet, «Schloss Hohentübingen», troner en stor rød Gründerzeitvilla. Den ble bygget i 1904 som hovedsete for studenthuset «Roigel», som hadde blitt grunnlagt allerede i 1838 som «Socité Generale» av en gruppe franskofile studenter ved Tübinger Stift. Blant kjente beboere opp gjennom tidene er teologen Karl Barth og ordbokforfatteren Hermann Fischer.

I nyere tid er «Roigel» først og fremst forbundet med Bernward Vesper og Gudrun Ennslin. Vesper kom hit som ung student med sin Renault 4 i 1961, og bodde på Roigel under hele oppholdet. Året etter ankom Ennslin. Den litt puslete Vesper, sønn av den beryktede nazidikteren Will Vesper, klarte – til manges undring – å kapre den mer framoverlente pastordatteren og senere RAF-dronningen. De to ble raskt et profilert og geskjeftig par i den lille-store universitetsbyen, bl.a. stiftet de to et forlag for (ny-)utgivelse av fader Wills nazilitteratur (!). Ellers fulgte de Walter Jens’ retorikkforelesninger, eller satt på bakrommet i den legendariske bokhandelen «Gastl», røykte pakke etter pakke med «Rothändle» og diskuterte utopi og revolusjon med Ernst Bloch.

Etter noen år gikk turen til Berlin, der Gudrun bl.a. engasjerte seg i det såkalte «Wahlkontor» for Willy Brandt ved Bundestagsvalget i 1965. Senere fikk Bernward og Gudrun sønnen «Felix», som Bernward fikk eneansvar for når Gudrun havnet i fengsel etter varehusbrannen i Frankfurt våren 1968. Gudrun hadde da for lengst funnet seg en ny «loverboy», dandyen, gangsteren og den senere med-grunnleggeren av RAF, Andreas Baader.

Sønnen Felix, i dag kunstteoriprofessor og kurator, ble overlatt til pleieforeldre et sted nede i Schwaben, og Bernward la ut på en lang reise i dop og sex. Den resulterte i eposet «Die Reise», som Peter Weiss (selv med bånd til Tübingen) i sin tid beskrev som et av «68-opprørets intellektuelle høydepunkter». Bernward Vesper tok sitt eget liv i 1971. Gudrunn Ennslin hang seg, som vi alle vet, i sin celle i Stammheimfengselet i oktober 1977.

DAS EVANGELISCHE STIFT – HEGEL, SCHELLING OG HÖLDERLIN
Evangelisches Stift er et de mest ruvende, og vakreste, byggene i Tübingens gamleby. Det ble opprinnelig bygget som et Augustinerkloster på slutten av 1200-tallet, men ble i kjølvannet av reformasjonen og Hertug Ulrich protestantiske omvendelse gjort om til en læreanstalt for hertugdømmet Württembergs lutheranske prester. En rekke senere kjente teologer ble tuktet og opplært etter ortodoks lutheransk lære her, men mange valgte å gå sine egne veier. Stiftet har derfor ry som utklekkingsinstans for en rekke «genier» i den tyske åndshistorien.

Tre av de mest kjente er Hegel, Schelling og Hölderlin, som traff på hverandre her på slutten av 1700-tallet, og som iflg. (dels udokumenterte) overleveringer tidvis også skal ha delt rom. Arven fra den franske revolusjon inspirerte alle tre – som jo på ingen måtte endte opp som evangelische Pfarrer i Württemberg.

I dag er ES et, dels selvforvaltet, studenthjem for teologi- og religionslærerstudenter ved universitetet. En liberal og opplyst teologi er nok temmelig dominerende, men kvinner fikk tilgang til stiftet først fra 1969.

DEN NEDBRENTE SYNAGOGEN I GARTENSTRASSE 33
Kritisk selvoppgjør med og bearbeiding av nazifortidens horrorvelde har vært en sentral del av tysk historie- og erindringspolitikk siden 60-tallet, og med særlig tydelighet og ettertrykk fra 80-/90-tallet og utover. Et kjent uttrykk for dette er ulike typer av minnemerker i det offentlige i rom. Også Tübingen var en by av skyldige og av gjerningsmenn. Et tjuetalls veggskilt og pyloner er derfor satt opp på ulike steder i byrommet – steder som kan knyttes til uretten og brutaliten som ble utøvd.

En av de sterkeste historiene fortelles i Gartenstrasse 33. Der sto Tübingens synagoge fra 1880-tallet til den ble satt i brann av nazistene «Rikspogromnatten» november 1938. Den var gudshus for Tûbingens noe mer enn 100 jøder – alle velintegrerte, gode borgere og samfunsstøtter. Vel en tredjedel av dem døde i konsentrasjonsleirene, resten av dem klarte fra 1933 og utover å komme seg unna, hovedsaklig til USA og Palestina. Ingen av dem vendte tilbake, og Tübingen har i dag ikke noe jødisk samfunn.

Historien om bearbeidingen av historien om Tübingens jøder, og av etableringen av minnesmerket, er full av den type fortrengning og ubetenksomhet som preget Tyskland i de første etterkrigstiårene. Den alvorligste feilen var at en privat utbygger ble gitt tillatelse til å bygge et leilighetsbygg på branntomten. Minnemerket er derfor plassert i det østre hjørnet av grunnstykket der synagogen lå. Tübingen by har de siste 30 år gjort alt som har stått i deres makt for å rette opp tidligere feil, og et minnested med en gripende kunstnerisk utforming minner i dag om skjebnen til Tübingens jøder. Den 9. november hvert år holdes det en minnemarkering ved minnesmerket i Gartenstrasse 33.

BESLUTNINGENS TIMER – ANGELA MERKEL 4.-5. SEPTEMBER 2015

Det tyske TV-selskapet ZDF sendte nylig en dokumentar om den tyske «flyktningkrisens» mest kritiske dager: «Stunden der Enscheidung» («Beslutningens timer»), en minutt for minutt-skildring av Angela Merkel i de 24 timene fra tidlig morgen 4. september til tidlig morgen 5. september 2015. Rundt 2000 flyktninger – offer for Viktor Orbans kyniske spill, sultne og utmattede – er på vei til fots mot Østerrikes grense. Alle skyver ansvaret fra seg. Vi følger Merkels arbeid – i baksetet på sin tjenestebil, før og etter taler og møter med skolebarn, i flyet på vei fra Köln til Berlin – med å avstemme mot SPD, med andre regjeringskollegaer, rådgivere, byråkrater, Østerrikes kansler Faymann osv. Kun en mann tok ikke telefonen, CSU-leder Horst Seehofer. Han lå og purket og sov på sitt landsted i Bayern, eller valgte bevisst å ikke ta telefonen.

Vi vet i dag at Merkels beslutning sent på kvelden 4. september var den eneste riktige både rettslig og moralsk. Ser man bort fra AfD, er det i dag bred enighet om dette både blant politikere, presse og fagjurister i Tyskland. Det som så skjedde, i ukene og månedene etter og fram til Tyrkiaavtalen var på plass, er en annen sak. Her går meningene seg i mange retninger. Den sinnsykt fascinerende ZDF-dokumentaren – satt sammen av orginalopptak, intervjuer og et dramatisert handlingsforløp – fremviser iallfall noe nær et demarkasjonpunkt i Europas nyere politiske historie. NRK (eller TV2) begår en forsømmelse hvis de ikke sørger for å skaffe seg senderettigheter til denne dokumentaren.

Foto: Mstyslav Chernov CC BY-SA 4.0

 

Sverige – skumringsland eller fremtidsvisjon?

Bokanmeldelse Vårt Land, 30.08.19


Svenske tilstander
tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten.

I innledningen til Svenske tilstander maner Bjarne Riiser Gundersen fram et bilde av Sverige som «10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt». Debatten gjelder selvsagt temaet migrasjon, flyktninger og integrering, hvor Sverige har fått stempelet som det store utenforlandet. Internasjonalt har Sverige inntatt rollen som hat- og grøssobjekt nr. 1 for den vidtomspennende innvandringskritiske høyresiden. I Norge har kritikken av svenskenes innvandringspolitikk også gått hånd i hånd med fortellingen om den svenske «åsiktskorridoren» (meningskorridoren) – et land med naive og godtroende politikere, byråkrater og medier som legger en klam hånd over all reell debatt om innvandringens alvorlige konsekvenser.

Høyreekstremisme med slips. Hvordan er «tilstandene» bak disse projeksjonene, og hva sier svenskene selv? Dette er utgangspunktet for en mer enn ettårig reise på kryss og tvers av Sverige som Riiser Gundersen foretok sist år. Samtalene med de mange personene han oppsøker, danner grunnstammen for boken som nå foreligger. Mangfoldet av stemmer som slipper til er stort og bredt, fra de mest prominente på den innvandringskritiske siden (Lars Åberg og Ann Heberlein) via forskere og kommentatorer med mer nyanserende og differensierende perspektiver (Niklas Orrenius og Joakim Ruist), til de som stiller seg svært kritiske til fortellingen om «de svenske tilstandene» (Rakel Chukri og Mikael Stigedal).

Reisene til Malmøs, Stockholms og Gøteborgs «brennpunkter» – de innvandrertette og ghettopregede forstedene Rosengård, Rinkeby og Angered – lærer oss mye om integrasjonens konkrete utfordringer. Det samme gjør møtene med noen av dem som står midt i frontlinjen der – som sosialarbeideren Bettan Byvald og skolerektoren Hamid Zafar.

 

Forfatteren foretar også en reise til det mørkeste av det mørke, til det nedgangspregede tidligere gruvesamfunnet Ludvika syd i Dalarne. Der hadde Nordiska motståndsrörelsens leder Pär Öberg fast plass i kommunestyret fra 2014 til 2018. «Jeg vil ha et folkhem», bedyrer NMRs førstekandidat til Riksdagen og kommunestyret når forfatteren treffer ham i lobbyen på hotellet han bodde, et folkhem som har «kampen mot den globale sionistiske eliten» og «folkedomsstoler mot folkeforræderi» som prioriterte oppgaver.

I kapitlet om «Volkhemmet» har Riiser Gundersen effektfullt klippet inn beretninger om noen av de 23 drapene begått av nynazister siden 1980-tallet. Boken dokumenterer hvor sterke de gammel- og nynazistiske kreftene har vært i etterkrigstiden, og den viser Sverigedemokratenes (SD) opprinnelse i disse miljøene. Fortsatt lever partiet i en spenning mellom en slags reformert nasjonalkonservatisme og en høyreekstremisme i dress og slips. Den tidligere SVT-journalisten Jörgen Huitfeld, ellers en av «åsiktskorridorens» sterkeste kritikere, peker nettopp på behovet for distansering fra SD og deres forløpere som en av de viktigste årsakene til de liberale elitenes «svikt» i innvandringsdebatten på 2000-tallet.

Utfordrende asylsystem. Tallene på asylsøkere i årene 2011–2014 var, relativt til befolkningstallet, betydelig større i Sverige enn i noe annet europeisk land. Denne trenden styrket seg ytterligere i 2015 og 2016. Det var likevel ikke noe irregulært ved det som skjedde høsten 2015. Stikk i strid med floraen av myter om «flyktningkrisen», gjorde Sverige (og Tyskland) ikke noe annet enn å følge forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og EUs Schengen- og Dublinavtale. Det var de andre EU-landenes brudd på dem som gjorde at «krisen» ble til en reell krise. I en lengre samtale mellom forfatteren og sosialøkonomen Joakim Ruist beskriver sistnevnte aporiene i nåværende asylsystem slik: «Dere skal få beskyttelse hvis dere kommer hit, men vi vil ikke at dere skal komme hit».

Ruist har på oppdrag fra regjeringen beregnet kostnadene for en gjennomsnittsflyktning til 74.000 kroner per år fordelt over et standard livsløp. Det er selvfølgelig et betydelig beløp, men «flertallet ønsker å gjøre en innsats så lenge virkemidlene finnes», ifølge Ruist. Hadde resten av Europa gjort «en brøkdel av Sveriges innsats høsten 2015», ville håndteringen blitt mye enklere. Løsningene ligger blant annet i retten til å søke asyl fra hjemlandet, årlige kvoter for opptak av flyktningene og et system for rettferdig fordeling av dem. Et klarere skille mellom asyl- og arbeidsinnvandring, slik det er fastsatt i Tysklands nye innvandringslov, kunne her med fordel også vært nevnt.

Tetter kunnskapshull. Tallene for vold, gjengoppgjør og utenforskap i de tidligere nevnte «fororten» gir en klar indikasjon på hvor det store smertepunktet i svensk integreringspolitikk ligger. Boken dokumenterer tydelig de mange driverne bak dette: en segregerende boligstruktur, et privatisert og konkurransedrevet skolevesen og individualiserte systemer for bosetting og sosialstøtte. Lars Åberg og de andre innvandringskritikerne som forfatteren møter vektlegger selvsagt helt andre årsaksfaktorer – konservativ islam, värderingsklyftor, «kulturens seige kvikksand». Spennet fra kommentatorenes dystopier til forortens handlingsmennesker – rektor Zafar og sosialarbeider Byvald – er stor. Men også for disse er konsekvens og tydelighet viktig. Orden, plan og system gir resultater, sier de to – «et papir med masse stempler på», for å bruke Byvalds ord.

Riiser Gundersens bok er også en slags kulturell reiseskildring. På reisene til og fra informantene kommenterer han ofte landskap, bymiljøer og trender – ofte klokt og vemodig, noen ganger spydig treffsikkert, andre ganger litt påklistret, som i utlegningene om yogainstruktørene og kulturskribentene på Söder i Stockholm. En svakhet ved boken er at den vier for lite oppmerksomhet til «fiendebildet Sverige» som strategisk redskap for ytre høyre internasjonalt. Men alt i alt er dette en god og nyttig bok. Den tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og den gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten. Fremfor alt punkterer den effektivt mytene om den «svenske åsiktskorridoren».

To svar. Hva slags Sverige er det så som vokser frem foran øynene på oss? Med Malmø som utgangspunkt, og i tilspisset form, gir forfatteren Lars Åberg og journalisten Niklas Orrenius to ulike svar på dette: «Et skumringsland hvor de styrende har resignert eller gitt slipp, en by der ting har glidd ut av stilling og ingen lengre kan forandre kurs» (Åberg). Eller «et fellesskap som bygger på statsborgerskap og ikke på etnisk eller kulturell herkomst, et sted der det flerkulturelle samfunnet realiseres på gateplan, en framtidsvisjon å snekre videre på, til tross for skjevheter og skavanker» (Orrenius). En styrke ved Riiser Gundersens bok er at den gir leseren grunnlag for selv å vurdere hvilke av disse versjonene hun tror mest på.

 

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

AfD kaprer arven fra den fredelige revolusjonen 1989

Det går mot valg i de tre østtyske delstatene Sachsen, Brandenburg (1. sept.) og Thüringen (27. okt.). På meningsmålingene har høyrepopulistiske AfD dobbelt så stor oppslutning i de tidligere DDR-delstatene som i de vestlige delstatene. Motsatt er oppslutningen om De Grønne dobbelt så stor i vest som i øst.

I den pågående valgkampen har nå AfD lagt de sedvanlige slagordene om «muslimene» og «de fremmede» litt til side. I stedet satses det maks på å selge AfD inn som de ekte etterfølgerne av opprørsånden sommeren/høsten 1989. På valgplakatene dominerer derfor slogans som «Wir sind das Volk» («Vi er folket») og «Vollende die Wende!» («fullfør omveltningen») – det første av disse som kjent 89-opprørernes viktigste slagord. Retorikken spiller på bildet av de nåværende regjeringspartiene som «Systemparteien» («systempartier»), altså i grunnen samme type krefter som 89-opprøret rettet seg mot. Det har også gitt seg helt bisarre utslag, som å sammenligne Angela Merkels skjelveepisoder tidligere i år med partileder Erich Honeckers forsvinning fra den offentlige arenaen sommeren 1989. Underforstått: «de gamle herskerne står for fall!».

Die Tageszeitung (TAZ) publiserte nylig et interessant intervju med sosiologen David Bergrich om fenomenet. Han sier bl.a.:

«De dominerende tolkningsmønstrene er vesttyske. For de yngre er ikke dette noe problem, men det er det for den midlere og eldre generasjon. De har inntrykk av at erindringene og erfaringene de sitter inne med ikke blir sett».

Det dreier seg om hele det populærkulturelle feltet – popmusikk, fotball, tegneserier, litteratur. I den den politiske kulturen har disse DDR-minnene blitt redusert til en «lukket samlebetegnelse», iflg. Bergrich. I tillegg lever de eksotiske og klisjeaktige bildene av DDR videre – «Plattenbauten», arbeidsledige og neonazis. De kommende delstatsvalgene bidrar til bredere dekning av Østtyskland i de vesttyske mediene. «Men flere av reportasjene leser seg som beretninger fra et svært fremmed land“, sier Bergrich til TAZ.

AfDs forsøk på å kapre arven etter 1989-revolusjonen er selvsagt både frekk og løgnaktig. Men man kommer seg ikke ut av situasjonen med den sterke AfD-oppslutningen i øst før man erkjenner at partiet har et landskap det er takknemlig å bevege seg rundt i.

Foto: «Montagsdemo», Leipzig oktober 1989 – Bundesarchiv, Bild 183 1990-0922/Friedrich Gahlbeck/CC-BY-SA 3.0

Adornos død – et tidsvitne forteller

I dag, den 6. august, er det 50 år siden Adorno døde av hjerteinfarkt i alpebyen Visp i Sveits. Han var da sammen med Gretel på en dagstur ned fra «Zermatt» for å få reparert fjellskoene sine. I Zermatt bodde han og Gretel på Hotel Bristol, halvpensjon med utsikt til kirkegården (!). Fra andre deler av hotellet var det utsyn mot det mer enn 4000 meter høye Matterhorn. Teddy hadde dagene forut, godt hjulpet av gondolbaner, vært på flere turer i over 3000 meters høyde. Han var da i tilsynelatende i god form. File:Adorno Cropped.jpg

Jeg trodde egentlig ikke at man visste så veldig mye om Adornos siste dager i de sveitsiske alpene. Men så viser det seg altså FAZ’ journalist har klart å drive opp et tidsvitne som husker detaljene rundt Teddy og Gretels opphold svært så godt, den mer enn 80 år gamle seniorsjefen for Hotel Bristol, Heidi Perren – «eine regelrechte Erscheinung, würdevoll, gediegen, mit Pelzmantel, Halstuch, blondierten Haaren.»

Ingen andre i hele Zermatt var i stand til å huske noe som helst, de aller fleste hadde ikke engang noen anelse om hvem Adorno var.

Men Frau Perren kunne berette:

«Adorno fremsto for meg som Rockefeller», resymerer Heidi Perren. Rockefeller var en legende i Zermatt, og han kjente alle. «Alltid i samme type klær, og med en flaske vin til fjellførerne som han likte. Måten han snakket og så ut minnet meg om Adorno». Den prominente filosofen var svært godt likt som diskusjonspartner blant hotellgjestene. Når man forestiller seg dette – charismaen, den Trolldomsfjellaktige fremtredelsen, samtalene i lobbyen, lærdheten i spisesalen – kan det være vanskelig å forbinde dette med hans nært forestående død.»

Mer tysk litteratur på norsk!

Arrangørene bak «Tysk-norsk litteraturfestival – på vei mot Frankfurt» har lagt ut en liste over ti nyere tyskspråklige romaner som ikke er oversatt til norsk – men som burde vært det. Listen er utarbeidet av oversetter Merete Franz. Det er svært gledelig at det opp mot festivalen i oktober 2019 også settes fokus på litteraturformidling frå det tyskspråklige til det norske, og ikke bare på promotering av norsk litteratur i Tyskland. Den svært vellykkede tysk-norske litteraturfestivalen i Oslo tidligere i år var svært viktig i så henseende; nevnte liste er en god oppfølging.
File:Der Untertan ( Filmplakat).jpg

Så kan man selvsagt alltids stille spørsmål ved utvalget av bøker på Franz’ liste. Av nyere litteratur savner jeg f.eks. sveitsisk-serbisk-ungarske Nadj Abonji , som, nokså sensasjonelt, vant Den tyske bokprisen i 2010 for sin «Tauben fliegen auf» og som i 2017 ga ut den meget sterke anti-krigsromanen «Schildkrötensoldat», med handling lagt til borgerkrigen i Jugoslavia på begynnelsen av 90-tallet. Abonji hadde flere opptredener på festivalen i Oslo i april.

Flere av romanene på Franz liste skal nå være under oversettelse. Det er bra, og det representerer vel kanskje også en aldri så liten kursendring fra norske forlags side. Faktum er nemlig at kun et mindretall av de 14 vinnerne av den tyske bokprisen fra 2005 til 2019 er oversatt til norsk. Stort bedre er det vel ikke med Georg Büchner-prisen.

Norske forleggere har også noen unnlatelsessynder når det gjelder klassiskerne. Det er f.eks. en stor skam at ikke Heinrich Manns helt fantastiske «Der Untertan» foreligger på norsk – intet mindre enn den autorative fortellingen om underdanighet, keiserdyrkelse og krigshisseri i det tyske borgerskapet i ti-årene opp mot utbruddet av første verdenskrig. Jeg har også lurt på hvorfor Thomas Manns genistrek av en roman, «der Erwählte», ikke er oversatt til norsk. Sett Sverre Dahl på saken!

 

Foto: Filmplakat, Heinrich Mann, Der Untertan – BY-SA 4.0

«Årets tale 2018» – Cem Özdemir i den tyske forbundsdagen

Den 22. februar 2018 ble det holdt en tale av det ekstraordinære slaget i Den tyske forbundsdagen. Taleren var De Grønnes tidligere leder, Cem Özdemir. Utgangspunktet var den nylige frigivningen av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yücel, korrespondent for Die Welt, fra et års vilkårlig fengsling i Tyrkia, og AfDs etterfølgende «krav» til regjeringen om at den skulle «ta avstand fra» noen av Yücels tidligere tekster.

Özdemirs tale ble ikke kun et sterkt forsvar for den frie journalistikkens prinsipper, men et generaloppgjør med AfDs splittende og rasistiske propaganda: «Dere forakter alt Tyskland står for, og alt det som gjør meg stolt over å være tysk – minnekulturen, mangfoldet, fotballandslaget». Talen ble avsluttet med en rørende hyllest til Özdemirs «Heimat», til fellesskapet i småbyen i Schwaben hvor han som barn av førstegenerasjons tyrkiske innvandrere vokste opp på 70- og 80-tallet. Talen ble flere ganger avbrutt av ovasjoner fra de andre partiene, og av buing og tilrop fra AfD-representantene. Den vakte voldsom oppsikt, og ble spredt med rekordfart på nettet. Jeg husker selv lidenskapen og det retorisk elegante i Özdemirs tale, som om det skulle vært i går.

Det velrenommerte «Seminar für Allgemeine Rhetorik» ved Universitetet i Tübingen har i en årrekke utdelt en pris for «årets tale». Tidligere i denne uka ble Cem Özdemirs tale i Bundesrag beæret med prisen for «Årets tale 2018». Tidligere prisvinnere er bl.a. Pave Benedict og litteraturformidleren Marcel Reich-Ranicki. Talen kan du høre her: https://www.welt.de/politik/deutschland/article185498946/Gruenen-Chef-Cem-Oezdemir-fuer-Rede-des-Jahres-2018-ausgezeichnet.html

Hør på den, og gjør det selv om du ikke skulle forstå tysken fullt og helt! Og skulle noen av dere synes Özdemir går for langt, at alle demokratisk valgte partier tilkommer et minimum av respekt osv., kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til utviklingen etter februar 2018. Alt hva Özdemir sier om AfD har blitt bekreftet av ettertiden – marsjen i retning det «völkische» har fortsatt, og det ytterste høyre er nå i ferd med å få full kontroll over partiet. For noen dager siden valgte delstatspartiet i Schleswig-Holstein den notoriske høyreekstremisten Doris von Sayn-Wittgenstein til ny leder, en person med dokumenterte bånd til både Holocaust-fornektere og SS-Waffen-dyrkere. Özdemirs tale var ikke kun retorisk elegant, den var også fremsynt og klok.

Foto: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0

Etter EU-valget – hvor går Tyskland?

Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:

1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk

Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.

 

Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:

DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.

SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).

CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.

AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).

DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.

FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.

Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.

På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.

Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:

– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.

Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.

 

Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY

SPDs ungdomsleder – kolllektiviser BMW!

Publisert i Klassekampen 18. mai 2019

Lederen for ungdomsorganisasjonen til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD (Juso), Kevin Kühnert, har skapt bølger i tysk politikk. Bakgrunnen er et intervju Kühnert ga til avisen Die Zeit 1. mai, hvor han offensivt forsvarte sosialismen som idé og foreslo «kollektivisering» av de største industrikonsernene, eksempelvis bilkonsernet BMW.Kevin Kühnert er ikke en hvilken som helst ungdomspartileder, men av mange ansett som et av SPDs største politiske talenter, og en mulig etterfølger av Andrea Nahles som fremtidig partileder. Støyen rundt Kühnerts utspill sier mye om de politiske dilemmaene Tysklands sosialdemokrater står overfor. KevinKühnert Leipzig 09Feb18.jpg

Kühnerts uttalelser utløste sterke reaksjoner fra den tyske høyresiden: «hjernespinn fra en forvirret fantast» og «totalitært» var blant skjellsordene som ble kastet ut. Men også ledelsen i eget parti – med Nahles og EU-toppkandidaten Katarina Barley i spissen – har avvist Kühnerts fremstøt. Talsmannen for partiets konservative «Seeheimerkrets», Johannes Kars, stilte til og med spørsmål om hva han «kan ha røykt – legalt kan det ikke ha vært». Selv normalt velvillige Süddeutsche Zeitung uttrykte tvil om utspillet, og antydet at Kühnerts posisjon som potensiell partileder kunne være svekket. et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 3. mai fremholdt Kühnert at reaksjonene på hans utspill avslører « … hvor trange rammene for hva vi kan forestille oss» har blitt. Han oppfordret SPD til å være offensiv i debatten og ikke skyve vanskelige spørsmål under teppet så snart en valgkamp nærmer seg. Kühnert gjentok flere ganger at hans uttalelser til Die Zeit absolutt var «alvorlig ment»: Kapitalismen har «presset seg inn på altfor mange livsområder, slik kan vi ikke fortsette».

Kühnert har også fått mye støtte. At Die Linke, SPDs rival til venstre, har gitt sin tilslutning til uttalelsene er som forventet. Det er imidlertid interessant å merke seg at også en rekke SPD-stemmer har vært positive, herunder Berlins innenriksminister Andreas Geisel og lederen av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, Sebastian Hartmann. Til Der Spiegel sier Hartmann blant annet: «Vi trenger en grunnleggende ny økonomisk modell, det uregulerte markedet er vår fiende, og ulikheten vår tids sprengstoff». I et oppslag i venstreorienterte Tageszeitung (TAZ) knyttet sjefkommentator Stefan Reinecke an til BMW-eksempelet. Der kunne nemlig de to arvingene Stefan Quandt og Susanne Klatten i 2018 innkassere ni milliarder kroner i utbytte. Ytelsen besto i å være velsignet med de riktige foreldrene. Til syvende og sist taler Kühnert og Juso ikke særlig mer radikalt enn det som følger av den katolske sosiallære, sier Reinecke: «Også der står interessene til de mange over elitens».

Tysklands sosialdemokrater sto sentralt i utformingen av det nye Tysklands grunnlov i 1948–49. En arv fra arbeidet med loven er artikkel 15: «Grunneiendommer, naturressurser og produksjonsmidler kan med formål om samfunnsmessiggjøring, og gjennom egen lov …, bli omgjort til felleseiendom». Kühnert har altså ikke gjort noe annet enn å reise en diskusjon om noe som er hjemlet i Tysklands gjeldende forfatning. Når enkelte har manet fram DDR-fiendebildet treffer man følgelig dårlig. Likevel viser de mange opprørte stemmene at Kühnert har truffet en nerve.

SPD er ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Partiet står dypt plantet i en krise skapt av dilemmaene Kühnerts utspill har synliggjort. Partiet har de siste årene fått halvert sin oppslutning og ligger nå mellom 16 og 18 prosent. Det siste året har de også blitt forbigått av De Grønne (cirka 20 prosent) som største parti på sentrum-venstre side, og til venstre profiterer et Linkspartei med stabil oppslutning på åtte til ti prosent på SPDs uklare profil.Både SPD og De Grønne har det siste året tatt avstand fra mange av feilene som ble begått under Gerhard Schröders rød-grönne regjering (1998–2005), herunder særlig den upopulære innskjerpingen av reglene for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp («Hartz IV»). Også med sitt forslag om en garantert minstepensjon har SPD tatt viktige skritt til venstre.

Dette har tydeligvis ikke vært nok. Partiet må derfor spørre seg om veien tilbake til gammel storhet ligger i en mildt korrigert sentrumskurs, eller i en tydeligere venstredreining basert på det beste i en stolt partitradisjon.

I en kommentar 9. mai peker Die Zeits politiske redaktør, Bernd Ulrich, også på lammelsen i samarbeidsregjeringen CDU-SPD som en forklaring på de skarpe reaksjonene på Kühnerts utspill. Regjeringen har havnet i et vakuum, og særlig de unge er utålmodige etter å se politiske resultater. I en slik situasjon, hevder Ulrich, «blir det mer fristende å beskjeftige seg med en ungdomspolitikers tilspissede ytringer enn med normalitetens eksesser.»Likevel kan ikke SPD-strategene ha unngått å registrere at rundt 40 prosent av partiets velgere er positivt innstilt til Kühnerts forslag. Ei heller at det var Kühnert, og ikke partitoppene, som høstet den store applausen under partiets EU-valgkampstart i Saarbrücken forleden.

SPD vil for alt i verden komme seg ut av koalisjonsregjeringen med Merkel, men samtidig fortsette å være regjeringsparti. Den eneste realistiske veien dit går gjennom en allianse med De Grønne og Die Linke etter valget i 2021. I en slik regjering vil tyngdepunktet ligge betydelig til venstre for nåværende regjering, og SPD vil utgjøre mindre enn halvparten av velgergrunnlaget.Kühnerts kollektiviseringsforslag vil neppe få gjennomslag i en rød-rød-grønn regjeringsplattform, men SPD vil nok i tiden fremover måtte øve seg på å lytte mer med sitt venstre øre.

 

Foto: «Juso»-leder Kevin Kühnert, CC BY SA 4.0 Mashaviktoriya

«Puppeangrepet» på Adorno

I disse dager er det 50 år siden det beryktede «puppeangrepet» på Adorno i auditorium 5, universitetet i Frankfurt. Etter en pause i forelesningen «Innføring i dialektikken» ble den sakesløse TWA «angrepet» ved kateteret med blomster og bare bryster av tre kvinnelige studenter fra en utbrytergruppe i den sosialistiske studentorganisasjonen SDS. Adorno var jo på mange måter en inspirator for de revolterende studentene, men ville på ingen måte la seg instrumentalisere. Kort tid før denne hendelsen hadde han også tatt kraftig avstand fra enhver bruk av vold som politisk virkemiddel. Adorno beskyttet seg mot puppeangrepet med sin dokumentveske og rømte podiet. Han var dypt rystet over det som hadde skjedd.

På et ferieopphold i Sveits med sin hustru Gretel noen måneder senere døde Adorno av et hjerteattakk. Man strides fortsatt om angrepet kan ha bidratt til hjerteattakket. Andre forhold kan også ha skapt uro og bekymringer for den godeste Teddy, bl.a. den amorøse relasjonen han hadde til den 30 år yngre skuespilleren og bohemen Arlette Pielmann. Det hører for øvrig med til denne historien at den senere så kjente systemteoretikeren Niklas Luhmann skal ha blitt brukt som «rådgiver» i den penible situasjonen han hadde havnet i, hvis man skal tro det forfatteren og filmmakeren Alexander Kluge skriver i en av sine bøker.

Den svenske sosiologen Anders Ramsay forteller for øvrig, i en nylig Facebookdiskusjon, at «Adorno hade flera affärer utanför sitt äktenskap, ett par i USA är kända och åtminstone en har satt spår i Minima Moralia. Han och Gretel verkar ha haft en överenskommelse om att aldrig skiljas, vad som är hände».  Ramsay sier videre at aksjoner som den Adorno ble utsatt for i Frankfurt var en ganske tidstypisk aksjonsform. «Talcott Parsons utsattes för en några år senare under en föreläsning i England. Han lär ha förhållit sig helt cool och fortsatt att läsa upp sitt manuskript.»

 

Foto: Horkheimer (v) og Adorno (h).

CC SA 3.0 – JjShapiro

Hund og menneske i Theodor Fontanes «Effie Briest»

Coverbild Effi Briest von Theodor Fontane, Helmuth Nürnberger (Hrsg.), ISBN-978-3-423-12499-7

 

I romanen «Effi Briest» forteller Theodor Fontane om den 17-årige Effi, som nylig er blitt gift med den 30 år eldre landrat Innstetten. I ensomheten der oppe ved Østersjøens strender er hunden Rollo alltid en trofast følgesvenn. På besøk hjemme på godset lenger sør forteller hun dette til sin far, baron von Briest. Han svarer:

«Tro meg Effi, det der er et stort tema. Se for deg noen som faller i vannet eller går gjennom den sprø isen. Om en hund er med, la oss si en slik som din Rollo, vil den ikke gi seg før den har fått den forulykkede på land. Og om den forulykkede allerede er død, så legger den seg inntil den døde og bjeffer og klynker, inntil noen kommer, og om ingen kommer, blir den liggende hos den døde til den selv er død. Og dette gjør et slikt dyr alltid. Og se nå motsatt på menneskeheten! Gud, forby meg min synd, men i blant står det for meg at kreaturet er en bedre skapning enn mennesket» (min overs.)

Fontanes roman kom ut i 1896. Og menneskeheten i dag?

AfD i Øst-Tyskland – kommentar til reportasje i Klassekampen

Publisert i Klassekampen 25. mars 2019

Klassekampen har 21. mars en reportasje fra den østtyske delstaten Brandenburg. Temaet er striden om den såkalte Kullkommisjonens forslag og innvirkningen denne antas å få på høstens delstatsvalg i Brandenburg og i to andre østlige delstater. Rammefortellingen er økt polarisering mellom høyrepopulistiske AfD og De Grønne, som begge «fosser fram». Det er positivt at Klassekampen sender journalister til Tyskland for å dekke saker som dette, men reportasjen er dessverre skjemmet av feil og utelatelser:

  1. AfD «fosser» ikke fram. Både på nasjonalt plan og i delstaten Brandenburg ligger resultatene på omtrent samme nivå som ved valget på ny Forbundsdag høsten 2017. I Brandenburg har AfD-målingene tidvis lagt 2-3% høyere enn de gjør nå. I AfDs sterkeste delstat, Sachsen, viser de siste målingene 2% lavere oppslutning enn ved forbundsdagsvalget. Mange spådde at AfD ville gå inn i en ny oppgangsbølge etter valget 2017. Det har ikke skjedd. Årsaken ligger dels i partiets tiltakende høyredreining, og en rekke avsløringer av partifunksjonærers bånd til høyreekstremistiske miljøer. Deler av partiet er derfor nå under overvåkning av «Verfassungsschutz», det tyske PST.
  2. KKs journalist lar Brandenburgs AfD-leder, Andreas Kalbitz, være partiets talerør. Men Kalbitz er ikke hvem som helst. Avisen gjør en unnlatelse når den ikke forteller leserne noe om hvilken omstridt skikkelse han er. Kalbitz tilhører partiets ekstreme «völkische» fløy, med en rekke bånd til høyreekstreme miljøer. Den økende innflytelsen for personer som Kalbitz i AfD er en av årsakene til at partiet er satt under overvåkning. Sannsynligvis gir den også noe av forklaringen på den stagnerende oppslutningen om partiet.
  3. Avisen hevder at det skal holdes valg i fire tyske delstater til høsten – i tillegg til Brandenburg, Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Det er feil. Valget på nytt delstatsparlament i Sachsen-Anhalt holdes først i 2021.
  4. Kubitz fremstiller koalisjoner mellom AfD og «et maktsøkende CDU» som mulig utfall av de tre valgene i øst. Leserne unndras her viktig informasjon, når det ikke nevnes hvor usannsynlig et slikt scenario er. Det eksisterer enighet fra CDU/CSU til Die Linke om at AfD ikke skal slippe til i regjeringskontorene, og selv en allianse som innebærer et eller annet samarbeid mellom CDU og erkefiendene i Die Linke er mer sannsynlig enn en CDU-AfD-koalisjon. CDUs nyvalgte partileder Annegret Kramp-Karrenbauer har justert partiet noen hakk til høyre i innvandringspolitikken, et grep som bl.a. er tatt for å stå sterkere i kampen mot AfD i de østlige delstatene. En oppmykning av koalisjonsforbudet mot AfD er imidlertid utelukket.
  5. Reportasjen svekkes ved at det sterke skillet mellom øst og vest i oppslutningen om AfD ikke tematiseres. Oppslutningen i de vestlige delstatene er jevnt over under det halve av oppslutningen i øst, og i storbyene ennå lavere. Årsakene ligger vel så mye i mentalitetsmessige skiller som i faktorer knyttet til økonomi og sosial ulikhet.
  6. I reportasjens ingress omtales De grønne som et «fløyparti». Det er misvisende. De Grønne er et etablert parti på sentrum-venstre side i politikken. Det deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Fløyparti på venstre side i tysk politikk er Die Linke. Det har større oppslutning enn De Grønne i de østlige delstatene, og jager der også mange av de samme velgerne som AfD.

Påstanden om at Kullkommisjonens forslag vil kunne gi økt oppslutning for AfD i øst er en hypotese. Investeringstiltakene i kommisjonens pakke kan dra i motsatt retning. Valgene i september og oktober 2019 vil gi svar.