Sverige – skumringsland eller fremtidsvisjon?

Bokanmeldelse Vårt Land, 30.08.19


Svenske tilstander
tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten.

I innledningen til Svenske tilstander maner Bjarne Riiser Gundersen fram et bilde av Sverige som «10 millioner innbyggere fanget i et debattinnlegg som aldri tar slutt». Debatten gjelder selvsagt temaet migrasjon, flyktninger og integrering, hvor Sverige har fått stempelet som det store utenforlandet. Internasjonalt har Sverige inntatt rollen som hat- og grøssobjekt nr. 1 for den vidtomspennende innvandringskritiske høyresiden. I Norge har kritikken av svenskenes innvandringspolitikk også gått hånd i hånd med fortellingen om den svenske «åsiktskorridoren» (meningskorridoren) – et land med naive og godtroende politikere, byråkrater og medier som legger en klam hånd over all reell debatt om innvandringens alvorlige konsekvenser.

Høyreekstremisme med slips. Hvordan er «tilstandene» bak disse projeksjonene, og hva sier svenskene selv? Dette er utgangspunktet for en mer enn ettårig reise på kryss og tvers av Sverige som Riiser Gundersen foretok sist år. Samtalene med de mange personene han oppsøker, danner grunnstammen for boken som nå foreligger. Mangfoldet av stemmer som slipper til er stort og bredt, fra de mest prominente på den innvandringskritiske siden (Lars Åberg og Ann Heberlein) via forskere og kommentatorer med mer nyanserende og differensierende perspektiver (Niklas Orrenius og Joakim Ruist), til de som stiller seg svært kritiske til fortellingen om «de svenske tilstandene» (Rakel Chukri og Mikael Stigedal).

Reisene til Malmøs, Stockholms og Gøteborgs «brennpunkter» – de innvandrertette og ghettopregede forstedene Rosengård, Rinkeby og Angered – lærer oss mye om integrasjonens konkrete utfordringer. Det samme gjør møtene med noen av dem som står midt i frontlinjen der – som sosialarbeideren Bettan Byvald og skolerektoren Hamid Zafar.

 

Forfatteren foretar også en reise til det mørkeste av det mørke, til det nedgangspregede tidligere gruvesamfunnet Ludvika syd i Dalarne. Der hadde Nordiska motståndsrörelsens leder Pär Öberg fast plass i kommunestyret fra 2014 til 2018. «Jeg vil ha et folkhem», bedyrer NMRs førstekandidat til Riksdagen og kommunestyret når forfatteren treffer ham i lobbyen på hotellet han bodde, et folkhem som har «kampen mot den globale sionistiske eliten» og «folkedomsstoler mot folkeforræderi» som prioriterte oppgaver.

I kapitlet om «Volkhemmet» har Riiser Gundersen effektfullt klippet inn beretninger om noen av de 23 drapene begått av nynazister siden 1980-tallet. Boken dokumenterer hvor sterke de gammel- og nynazistiske kreftene har vært i etterkrigstiden, og den viser Sverigedemokratenes (SD) opprinnelse i disse miljøene. Fortsatt lever partiet i en spenning mellom en slags reformert nasjonalkonservatisme og en høyreekstremisme i dress og slips. Den tidligere SVT-journalisten Jörgen Huitfeld, ellers en av «åsiktskorridorens» sterkeste kritikere, peker nettopp på behovet for distansering fra SD og deres forløpere som en av de viktigste årsakene til de liberale elitenes «svikt» i innvandringsdebatten på 2000-tallet.

Utfordrende asylsystem. Tallene på asylsøkere i årene 2011–2014 var, relativt til befolkningstallet, betydelig større i Sverige enn i noe annet europeisk land. Denne trenden styrket seg ytterligere i 2015 og 2016. Det var likevel ikke noe irregulært ved det som skjedde høsten 2015. Stikk i strid med floraen av myter om «flyktningkrisen», gjorde Sverige (og Tyskland) ikke noe annet enn å følge forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og EUs Schengen- og Dublinavtale. Det var de andre EU-landenes brudd på dem som gjorde at «krisen» ble til en reell krise. I en lengre samtale mellom forfatteren og sosialøkonomen Joakim Ruist beskriver sistnevnte aporiene i nåværende asylsystem slik: «Dere skal få beskyttelse hvis dere kommer hit, men vi vil ikke at dere skal komme hit».

Ruist har på oppdrag fra regjeringen beregnet kostnadene for en gjennomsnittsflyktning til 74.000 kroner per år fordelt over et standard livsløp. Det er selvfølgelig et betydelig beløp, men «flertallet ønsker å gjøre en innsats så lenge virkemidlene finnes», ifølge Ruist. Hadde resten av Europa gjort «en brøkdel av Sveriges innsats høsten 2015», ville håndteringen blitt mye enklere. Løsningene ligger blant annet i retten til å søke asyl fra hjemlandet, årlige kvoter for opptak av flyktningene og et system for rettferdig fordeling av dem. Et klarere skille mellom asyl- og arbeidsinnvandring, slik det er fastsatt i Tysklands nye innvandringslov, kunne her med fordel også vært nevnt.

Tetter kunnskapshull. Tallene for vold, gjengoppgjør og utenforskap i de tidligere nevnte «fororten» gir en klar indikasjon på hvor det store smertepunktet i svensk integreringspolitikk ligger. Boken dokumenterer tydelig de mange driverne bak dette: en segregerende boligstruktur, et privatisert og konkurransedrevet skolevesen og individualiserte systemer for bosetting og sosialstøtte. Lars Åberg og de andre innvandringskritikerne som forfatteren møter vektlegger selvsagt helt andre årsaksfaktorer – konservativ islam, värderingsklyftor, «kulturens seige kvikksand». Spennet fra kommentatorenes dystopier til forortens handlingsmennesker – rektor Zafar og sosialarbeider Byvald – er stor. Men også for disse er konsekvens og tydelighet viktig. Orden, plan og system gir resultater, sier de to – «et papir med masse stempler på», for å bruke Byvalds ord.

Riiser Gundersens bok er også en slags kulturell reiseskildring. På reisene til og fra informantene kommenterer han ofte landskap, bymiljøer og trender – ofte klokt og vemodig, noen ganger spydig treffsikkert, andre ganger litt påklistret, som i utlegningene om yogainstruktørene og kulturskribentene på Söder i Stockholm. En svakhet ved boken er at den vier for lite oppmerksomhet til «fiendebildet Sverige» som strategisk redskap for ytre høyre internasjonalt. Men alt i alt er dette en god og nyttig bok. Den tetter kunnskapshull i den norske offentligheten og den gir et sammensatt bilde av utfordringer med gyldighet langt utover den svenske konteksten. Fremfor alt punkterer den effektivt mytene om den «svenske åsiktskorridoren».

To svar. Hva slags Sverige er det så som vokser frem foran øynene på oss? Med Malmø som utgangspunkt, og i tilspisset form, gir forfatteren Lars Åberg og journalisten Niklas Orrenius to ulike svar på dette: «Et skumringsland hvor de styrende har resignert eller gitt slipp, en by der ting har glidd ut av stilling og ingen lengre kan forandre kurs» (Åberg). Eller «et fellesskap som bygger på statsborgerskap og ikke på etnisk eller kulturell herkomst, et sted der det flerkulturelle samfunnet realiseres på gateplan, en framtidsvisjon å snekre videre på, til tross for skjevheter og skavanker» (Orrenius). En styrke ved Riiser Gundersens bok er at den gir leseren grunnlag for selv å vurdere hvilke av disse versjonene hun tror mest på.

 

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

AfD kaprer arven fra den fredelige revolusjonen 1989

Det går mot valg i de tre østtyske delstatene Sachsen, Brandenburg (1. sept.) og Thüringen (27. okt.). På meningsmålingene har høyrepopulistiske AfD dobbelt så stor oppslutning i de tidligere DDR-delstatene som i de vestlige delstatene. Motsatt er oppslutningen om De Grønne dobbelt så stor i vest som i øst.

I den pågående valgkampen har nå AfD lagt de sedvanlige slagordene om «muslimene» og «de fremmede» litt til side. I stedet satses det maks på å selge AfD inn som de ekte etterfølgerne av opprørsånden sommeren/høsten 1989. På valgplakatene dominerer derfor slogans som «Wir sind das Volk» («Vi er folket») og «Vollende die Wende!» («fullfør omveltningen») – det første av disse som kjent 89-opprørernes viktigste slagord. Retorikken spiller på bildet av de nåværende regjeringspartiene som «Systemparteien» («systempartier»), altså i grunnen samme type krefter som 89-opprøret rettet seg mot. Det har også gitt seg helt bisarre utslag, som å sammenligne Angela Merkels skjelveepisoder tidligere i år med partileder Erich Honeckers forsvinning fra den offentlige arenaen sommeren 1989. Underforstått: «de gamle herskerne står for fall!».

Die Tageszeitung (TAZ) publiserte nylig et interessant intervju med sosiologen David Bergrich om fenomenet. Han sier bl.a.:

«De dominerende tolkningsmønstrene er vesttyske. For de yngre er ikke dette noe problem, men det er det for den midlere og eldre generasjon. De har inntrykk av at erindringene og erfaringene de sitter inne med ikke blir sett».

Det dreier seg om hele det populærkulturelle feltet – popmusikk, fotball, tegneserier, litteratur. I den den politiske kulturen har disse DDR-minnene blitt redusert til en «lukket samlebetegnelse», iflg. Bergrich. I tillegg lever de eksotiske og klisjeaktige bildene av DDR videre – «Plattenbauten», arbeidsledige og neonazis. De kommende delstatsvalgene bidrar til bredere dekning av Østtyskland i de vesttyske mediene. «Men flere av reportasjene leser seg som beretninger fra et svært fremmed land“, sier Bergrich til TAZ.

AfDs forsøk på å kapre arven etter 1989-revolusjonen er selvsagt både frekk og løgnaktig. Men man kommer seg ikke ut av situasjonen med den sterke AfD-oppslutningen i øst før man erkjenner at partiet har et landskap det er takknemlig å bevege seg rundt i.

Foto: «Montagsdemo», Leipzig oktober 1989 – Bundesarchiv, Bild 183 1990-0922/Friedrich Gahlbeck/CC-BY-SA 3.0

Adornos død – et tidsvitne forteller

I dag, den 6. august, er det 50 år siden Adorno døde av hjerteinfarkt i alpebyen Visp i Sveits. Han var da sammen med Gretel på en dagstur ned fra «Zermatt» for å få reparert fjellskoene sine. I Zermatt bodde han og Gretel på Hotel Bristol, halvpensjon med utsikt til kirkegården (!). Fra andre deler av hotellet var det utsyn mot det mer enn 4000 meter høye Matterhorn. Teddy hadde dagene forut, godt hjulpet av gondolbaner, vært på flere turer i over 3000 meters høyde. Han var da i tilsynelatende i god form. File:Adorno Cropped.jpg

Jeg trodde egentlig ikke at man visste så veldig mye om Adornos siste dager i de sveitsiske alpene. Men så viser det seg altså FAZ’ journalist har klart å drive opp et tidsvitne som husker detaljene rundt Teddy og Gretels opphold svært så godt, den mer enn 80 år gamle seniorsjefen for Hotel Bristol, Heidi Perren – «eine regelrechte Erscheinung, würdevoll, gediegen, mit Pelzmantel, Halstuch, blondierten Haaren.»

Ingen andre i hele Zermatt var i stand til å huske noe som helst, de aller fleste hadde ikke engang noen anelse om hvem Adorno var.

Men Frau Perren kunne berette:

«Adorno fremsto for meg som Rockefeller», resymerer Heidi Perren. Rockefeller var en legende i Zermatt, og han kjente alle. «Alltid i samme type klær, og med en flaske vin til fjellførerne som han likte. Måten han snakket og så ut minnet meg om Adorno». Den prominente filosofen var svært godt likt som diskusjonspartner blant hotellgjestene. Når man forestiller seg dette – charismaen, den Trolldomsfjellaktige fremtredelsen, samtalene i lobbyen, lærdheten i spisesalen – kan det være vanskelig å forbinde dette med hans nært forestående død.»

Mer tysk litteratur på norsk!

Arrangørene bak «Tysk-norsk litteraturfestival – på vei mot Frankfurt» har lagt ut en liste over ti nyere tyskspråklige romaner som ikke er oversatt til norsk – men som burde vært det. Listen er utarbeidet av oversetter Merete Franz. Det er svært gledelig at det opp mot festivalen i oktober 2019 også settes fokus på litteraturformidling frå det tyskspråklige til det norske, og ikke bare på promotering av norsk litteratur i Tyskland. Den svært vellykkede tysk-norske litteraturfestivalen i Oslo tidligere i år var svært viktig i så henseende; nevnte liste er en god oppfølging.
File:Der Untertan ( Filmplakat).jpg

Så kan man selvsagt alltids stille spørsmål ved utvalget av bøker på Franz’ liste. Av nyere litteratur savner jeg f.eks. sveitsisk-serbisk-ungarske Nadj Abonji , som, nokså sensasjonelt, vant Den tyske bokprisen i 2010 for sin «Tauben fliegen auf» og som i 2017 ga ut den meget sterke anti-krigsromanen «Schildkrötensoldat», med handling lagt til borgerkrigen i Jugoslavia på begynnelsen av 90-tallet. Abonji hadde flere opptredener på festivalen i Oslo i april.

Flere av romanene på Franz liste skal nå være under oversettelse. Det er bra, og det representerer vel kanskje også en aldri så liten kursendring fra norske forlags side. Faktum er nemlig at kun et mindretall av de 14 vinnerne av den tyske bokprisen fra 2005 til 2019 er oversatt til norsk. Stort bedre er det vel ikke med Georg Büchner-prisen.

Norske forleggere har også noen unnlatelsessynder når det gjelder klassiskerne. Det er f.eks. en stor skam at ikke Heinrich Manns helt fantastiske «Der Untertan» foreligger på norsk – intet mindre enn den autorative fortellingen om underdanighet, keiserdyrkelse og krigshisseri i det tyske borgerskapet i ti-årene opp mot utbruddet av første verdenskrig. Jeg har også lurt på hvorfor Thomas Manns genistrek av en roman, «der Erwählte», ikke er oversatt til norsk. Sett Sverre Dahl på saken!

 

Foto: Filmplakat, Heinrich Mann, Der Untertan – BY-SA 4.0

«Årets tale 2018» – Cem Özdemir i den tyske forbundsdagen

Den 22. februar 2018 ble det holdt en tale av det ekstraordinære slaget i Den tyske forbundsdagen. Taleren var De Grønnes tidligere leder, Cem Özdemir. Utgangspunktet var den nylige frigivningen av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yücel, korrespondent for Die Welt, fra et års vilkårlig fengsling i Tyrkia, og AfDs etterfølgende «krav» til regjeringen om at den skulle «ta avstand fra» noen av Yücels tidligere tekster.

Özdemirs tale ble ikke kun et sterkt forsvar for den frie journalistikkens prinsipper, men et generaloppgjør med AfDs splittende og rasistiske propaganda: «Dere forakter alt Tyskland står for, og alt det som gjør meg stolt over å være tysk – minnekulturen, mangfoldet, fotballandslaget». Talen ble avsluttet med en rørende hyllest til Özdemirs «Heimat», til fellesskapet i småbyen i Schwaben hvor han som barn av førstegenerasjons tyrkiske innvandrere vokste opp på 70- og 80-tallet. Talen ble flere ganger avbrutt av ovasjoner fra de andre partiene, og av buing og tilrop fra AfD-representantene. Den vakte voldsom oppsikt, og ble spredt med rekordfart på nettet. Jeg husker selv lidenskapen og det retorisk elegante i Özdemirs tale, som om det skulle vært i går.

Det velrenommerte «Seminar für Allgemeine Rhetorik» ved Universitetet i Tübingen har i en årrekke utdelt en pris for «årets tale». Tidligere i denne uka ble Cem Özdemirs tale i Bundesrag beæret med prisen for «Årets tale 2018». Tidligere prisvinnere er bl.a. Pave Benedict og litteraturformidleren Marcel Reich-Ranicki. Talen kan du høre her: https://www.welt.de/politik/deutschland/article185498946/Gruenen-Chef-Cem-Oezdemir-fuer-Rede-des-Jahres-2018-ausgezeichnet.html

Hør på den, og gjør det selv om du ikke skulle forstå tysken fullt og helt! Og skulle noen av dere synes Özdemir går for langt, at alle demokratisk valgte partier tilkommer et minimum av respekt osv., kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til utviklingen etter februar 2018. Alt hva Özdemir sier om AfD har blitt bekreftet av ettertiden – marsjen i retning det «völkische» har fortsatt, og det ytterste høyre er nå i ferd med å få full kontroll over partiet. For noen dager siden valgte delstatspartiet i Schleswig-Holstein den notoriske høyreekstremisten Doris von Sayn-Wittgenstein til ny leder, en person med dokumenterte bånd til både Holocaust-fornektere og SS-Waffen-dyrkere. Özdemirs tale var ikke kun retorisk elegant, den var også fremsynt og klok.

Foto: © Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0

Etter EU-valget – hvor går Tyskland?

Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:

1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk

Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.

 

Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:

DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.

SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).

CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.

AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).

DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.

FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.

Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.

På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.

Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:

– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.

Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.

 

Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY

SPDs ungdomsleder – kolllektiviser BMW!

Publisert i Klassekampen 18. mai 2019

Lederen for ungdomsorganisasjonen til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD (Juso), Kevin Kühnert, har skapt bølger i tysk politikk. Bakgrunnen er et intervju Kühnert ga til avisen Die Zeit 1. mai, hvor han offensivt forsvarte sosialismen som idé og foreslo «kollektivisering» av de største industrikonsernene, eksempelvis bilkonsernet BMW.Kevin Kühnert er ikke en hvilken som helst ungdomspartileder, men av mange ansett som et av SPDs største politiske talenter, og en mulig etterfølger av Andrea Nahles som fremtidig partileder. Støyen rundt Kühnerts utspill sier mye om de politiske dilemmaene Tysklands sosialdemokrater står overfor. KevinKühnert Leipzig 09Feb18.jpg

Kühnerts uttalelser utløste sterke reaksjoner fra den tyske høyresiden: «hjernespinn fra en forvirret fantast» og «totalitært» var blant skjellsordene som ble kastet ut. Men også ledelsen i eget parti – med Nahles og EU-toppkandidaten Katarina Barley i spissen – har avvist Kühnerts fremstøt. Talsmannen for partiets konservative «Seeheimerkrets», Johannes Kars, stilte til og med spørsmål om hva han «kan ha røykt – legalt kan det ikke ha vært». Selv normalt velvillige Süddeutsche Zeitung uttrykte tvil om utspillet, og antydet at Kühnerts posisjon som potensiell partileder kunne være svekket. et intervju med Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) 3. mai fremholdt Kühnert at reaksjonene på hans utspill avslører « … hvor trange rammene for hva vi kan forestille oss» har blitt. Han oppfordret SPD til å være offensiv i debatten og ikke skyve vanskelige spørsmål under teppet så snart en valgkamp nærmer seg. Kühnert gjentok flere ganger at hans uttalelser til Die Zeit absolutt var «alvorlig ment»: Kapitalismen har «presset seg inn på altfor mange livsområder, slik kan vi ikke fortsette».

Kühnert har også fått mye støtte. At Die Linke, SPDs rival til venstre, har gitt sin tilslutning til uttalelsene er som forventet. Det er imidlertid interessant å merke seg at også en rekke SPD-stemmer har vært positive, herunder Berlins innenriksminister Andreas Geisel og lederen av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, Sebastian Hartmann. Til Der Spiegel sier Hartmann blant annet: «Vi trenger en grunnleggende ny økonomisk modell, det uregulerte markedet er vår fiende, og ulikheten vår tids sprengstoff». I et oppslag i venstreorienterte Tageszeitung (TAZ) knyttet sjefkommentator Stefan Reinecke an til BMW-eksempelet. Der kunne nemlig de to arvingene Stefan Quandt og Susanne Klatten i 2018 innkassere ni milliarder kroner i utbytte. Ytelsen besto i å være velsignet med de riktige foreldrene. Til syvende og sist taler Kühnert og Juso ikke særlig mer radikalt enn det som følger av den katolske sosiallære, sier Reinecke: «Også der står interessene til de mange over elitens».

Tysklands sosialdemokrater sto sentralt i utformingen av det nye Tysklands grunnlov i 1948–49. En arv fra arbeidet med loven er artikkel 15: «Grunneiendommer, naturressurser og produksjonsmidler kan med formål om samfunnsmessiggjøring, og gjennom egen lov …, bli omgjort til felleseiendom». Kühnert har altså ikke gjort noe annet enn å reise en diskusjon om noe som er hjemlet i Tysklands gjeldende forfatning. Når enkelte har manet fram DDR-fiendebildet treffer man følgelig dårlig. Likevel viser de mange opprørte stemmene at Kühnert har truffet en nerve.

SPD er ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Partiet står dypt plantet i en krise skapt av dilemmaene Kühnerts utspill har synliggjort. Partiet har de siste årene fått halvert sin oppslutning og ligger nå mellom 16 og 18 prosent. Det siste året har de også blitt forbigått av De Grønne (cirka 20 prosent) som største parti på sentrum-venstre side, og til venstre profiterer et Linkspartei med stabil oppslutning på åtte til ti prosent på SPDs uklare profil.Både SPD og De Grønne har det siste året tatt avstand fra mange av feilene som ble begått under Gerhard Schröders rød-grönne regjering (1998–2005), herunder særlig den upopulære innskjerpingen av reglene for arbeidsløshetstrygd og sosialhjelp («Hartz IV»). Også med sitt forslag om en garantert minstepensjon har SPD tatt viktige skritt til venstre.

Dette har tydeligvis ikke vært nok. Partiet må derfor spørre seg om veien tilbake til gammel storhet ligger i en mildt korrigert sentrumskurs, eller i en tydeligere venstredreining basert på det beste i en stolt partitradisjon.

I en kommentar 9. mai peker Die Zeits politiske redaktør, Bernd Ulrich, også på lammelsen i samarbeidsregjeringen CDU-SPD som en forklaring på de skarpe reaksjonene på Kühnerts utspill. Regjeringen har havnet i et vakuum, og særlig de unge er utålmodige etter å se politiske resultater. I en slik situasjon, hevder Ulrich, «blir det mer fristende å beskjeftige seg med en ungdomspolitikers tilspissede ytringer enn med normalitetens eksesser.»Likevel kan ikke SPD-strategene ha unngått å registrere at rundt 40 prosent av partiets velgere er positivt innstilt til Kühnerts forslag. Ei heller at det var Kühnert, og ikke partitoppene, som høstet den store applausen under partiets EU-valgkampstart i Saarbrücken forleden.

SPD vil for alt i verden komme seg ut av koalisjonsregjeringen med Merkel, men samtidig fortsette å være regjeringsparti. Den eneste realistiske veien dit går gjennom en allianse med De Grønne og Die Linke etter valget i 2021. I en slik regjering vil tyngdepunktet ligge betydelig til venstre for nåværende regjering, og SPD vil utgjøre mindre enn halvparten av velgergrunnlaget.Kühnerts kollektiviseringsforslag vil neppe få gjennomslag i en rød-rød-grønn regjeringsplattform, men SPD vil nok i tiden fremover måtte øve seg på å lytte mer med sitt venstre øre.

 

Foto: «Juso»-leder Kevin Kühnert, CC BY SA 4.0 Mashaviktoriya

«Puppeangrepet» på Adorno

I disse dager er det 50 år siden det beryktede «puppeangrepet» på Adorno i auditorium 5, universitetet i Frankfurt. Etter en pause i forelesningen «Innføring i dialektikken» ble den sakesløse TWA «angrepet» ved kateteret med blomster og bare bryster av tre kvinnelige studenter fra en utbrytergruppe i den sosialistiske studentorganisasjonen SDS. Adorno var jo på mange måter en inspirator for de revolterende studentene, men ville på ingen måte la seg instrumentalisere. Kort tid før denne hendelsen hadde han også tatt kraftig avstand fra enhver bruk av vold som politisk virkemiddel. Adorno beskyttet seg mot puppeangrepet med sin dokumentveske og rømte podiet. Han var dypt rystet over det som hadde skjedd.

På et ferieopphold i Sveits med sin hustru Gretel noen måneder senere døde Adorno av et hjerteattakk. Man strides fortsatt om angrepet kan ha bidratt til hjerteattakket. Andre forhold kan også ha skapt uro og bekymringer for den godeste Teddy, bl.a. den amorøse relasjonen han hadde til den 30 år yngre skuespilleren og bohemen Arlette Pielmann. Det hører for øvrig med til denne historien at den senere så kjente systemteoretikeren Niklas Luhmann skal ha blitt brukt som «rådgiver» i den penible situasjonen han hadde havnet i, hvis man skal tro det forfatteren og filmmakeren Alexander Kluge skriver i en av sine bøker.

Den svenske sosiologen Anders Ramsay forteller for øvrig, i en nylig Facebookdiskusjon, at «Adorno hade flera affärer utanför sitt äktenskap, ett par i USA är kända och åtminstone en har satt spår i Minima Moralia. Han och Gretel verkar ha haft en överenskommelse om att aldrig skiljas, vad som är hände».  Ramsay sier videre at aksjoner som den Adorno ble utsatt for i Frankfurt var en ganske tidstypisk aksjonsform. «Talcott Parsons utsattes för en några år senare under en föreläsning i England. Han lär ha förhållit sig helt cool och fortsatt att läsa upp sitt manuskript.»

 

Foto: Horkheimer (v) og Adorno (h).

CC SA 3.0 – JjShapiro

Hund og menneske i Theodor Fontanes «Effie Briest»

Coverbild Effi Briest von Theodor Fontane, Helmuth Nürnberger (Hrsg.), ISBN-978-3-423-12499-7

 

I romanen «Effi Briest» forteller Theodor Fontane om den 17-årige Effi, som nylig er blitt gift med den 30 år eldre landrat Innstetten. I ensomheten der oppe ved Østersjøens strender er hunden Rollo alltid en trofast følgesvenn. På besøk hjemme på godset lenger sør forteller hun dette til sin far, baron von Briest. Han svarer:

«Tro meg Effi, det der er et stort tema. Se for deg noen som faller i vannet eller går gjennom den sprø isen. Om en hund er med, la oss si en slik som din Rollo, vil den ikke gi seg før den har fått den forulykkede på land. Og om den forulykkede allerede er død, så legger den seg inntil den døde og bjeffer og klynker, inntil noen kommer, og om ingen kommer, blir den liggende hos den døde til den selv er død. Og dette gjør et slikt dyr alltid. Og se nå motsatt på menneskeheten! Gud, forby meg min synd, men i blant står det for meg at kreaturet er en bedre skapning enn mennesket» (min overs.)

Fontanes roman kom ut i 1896. Og menneskeheten i dag?

AfD i Øst-Tyskland – kommentar til reportasje i Klassekampen

Publisert i Klassekampen 25. mars 2019

Klassekampen har 21. mars en reportasje fra den østtyske delstaten Brandenburg. Temaet er striden om den såkalte Kullkommisjonens forslag og innvirkningen denne antas å få på høstens delstatsvalg i Brandenburg og i to andre østlige delstater. Rammefortellingen er økt polarisering mellom høyrepopulistiske AfD og De Grønne, som begge «fosser fram». Det er positivt at Klassekampen sender journalister til Tyskland for å dekke saker som dette, men reportasjen er dessverre skjemmet av feil og utelatelser:

  1. AfD «fosser» ikke fram. Både på nasjonalt plan og i delstaten Brandenburg ligger resultatene på omtrent samme nivå som ved valget på ny Forbundsdag høsten 2017. I Brandenburg har AfD-målingene tidvis lagt 2-3% høyere enn de gjør nå. I AfDs sterkeste delstat, Sachsen, viser de siste målingene 2% lavere oppslutning enn ved forbundsdagsvalget. Mange spådde at AfD ville gå inn i en ny oppgangsbølge etter valget 2017. Det har ikke skjedd. Årsaken ligger dels i partiets tiltakende høyredreining, og en rekke avsløringer av partifunksjonærers bånd til høyreekstremistiske miljøer. Deler av partiet er derfor nå under overvåkning av «Verfassungsschutz», det tyske PST.
  2. KKs journalist lar Brandenburgs AfD-leder, Andreas Kalbitz, være partiets talerør. Men Kalbitz er ikke hvem som helst. Avisen gjør en unnlatelse når den ikke forteller leserne noe om hvilken omstridt skikkelse han er. Kalbitz tilhører partiets ekstreme «völkische» fløy, med en rekke bånd til høyreekstreme miljøer. Den økende innflytelsen for personer som Kalbitz i AfD er en av årsakene til at partiet er satt under overvåkning. Sannsynligvis gir den også noe av forklaringen på den stagnerende oppslutningen om partiet.
  3. Avisen hevder at det skal holdes valg i fire tyske delstater til høsten – i tillegg til Brandenburg, Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Det er feil. Valget på nytt delstatsparlament i Sachsen-Anhalt holdes først i 2021.
  4. Kubitz fremstiller koalisjoner mellom AfD og «et maktsøkende CDU» som mulig utfall av de tre valgene i øst. Leserne unndras her viktig informasjon, når det ikke nevnes hvor usannsynlig et slikt scenario er. Det eksisterer enighet fra CDU/CSU til Die Linke om at AfD ikke skal slippe til i regjeringskontorene, og selv en allianse som innebærer et eller annet samarbeid mellom CDU og erkefiendene i Die Linke er mer sannsynlig enn en CDU-AfD-koalisjon. CDUs nyvalgte partileder Annegret Kramp-Karrenbauer har justert partiet noen hakk til høyre i innvandringspolitikken, et grep som bl.a. er tatt for å stå sterkere i kampen mot AfD i de østlige delstatene. En oppmykning av koalisjonsforbudet mot AfD er imidlertid utelukket.
  5. Reportasjen svekkes ved at det sterke skillet mellom øst og vest i oppslutningen om AfD ikke tematiseres. Oppslutningen i de vestlige delstatene er jevnt over under det halve av oppslutningen i øst, og i storbyene ennå lavere. Årsakene ligger vel så mye i mentalitetsmessige skiller som i faktorer knyttet til økonomi og sosial ulikhet.
  6. I reportasjens ingress omtales De grønne som et «fløyparti». Det er misvisende. De Grønne er et etablert parti på sentrum-venstre side i politikken. Det deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Fløyparti på venstre side i tysk politikk er Die Linke. Det har større oppslutning enn De Grønne i de østlige delstatene, og jager der også mange av de samme velgerne som AfD.

Påstanden om at Kullkommisjonens forslag vil kunne gi økt oppslutning for AfD i øst er en hypotese. Investeringstiltakene i kommisjonens pakke kan dra i motsatt retning. Valgene i september og oktober 2019 vil gi svar.

Bokmessen i Leipzig

Bokmessen i Leipzig, «Leipziger Buchmesse», går av stabelen i disse dager. En rekke priser deles ut, hvorav de mest sentrale er prisene for beste bok innen skjønnlitteratur og saksprosa. Bokmessen i Leipzig er på en måte lillesøsteren til bokmessen i Frankfurt. Den har ikke alltid vært det. Messen har røtter helt tilbake til 1600-tallet og var i hele perioden frem 1945 større og mer betydningsfull enn messen i Frankfurt. I det meste av DDR-tiden hadde den utstillere og publikum også fra vest. Utover 1990-tallet og frem til i dag har den hatt en jevn stigning i besøkstallene, og antall arrangementer (podiumssamtaler, forfatterintervju, foredrag) kom i 2018 opp i mer enn 1800. For 2019 meldes det om en dobling av antall arrangementer.

Prisen for beste skjønnlitterære verk gikk til Anke Stellings «Schäfchen im Trockenen» («De som har sikret seg»). Romanen handler om fattigdom, ydmykelser og eksistenskamp i kunstner – og «selvrealiseringsmiljøene» i dagens indre Berlin. I følge anmelderne er den et rasende angrep på klasseskillene som reproduserer seg på nytt bak fasadene av liberalitet, frihet og vellykkethet i metropolens nye middelklasse. Süddeutsche Zeitungs anmelder, Jens Bisky, sier romanen har en kvalitet som er «sjelden i tysk samtidslitteratur», og leste den «atemlos» («uten pustepause»). En annen roman som også lå godt an til å vinne prisen var Kenah Cusanits «Babel», en kontekstrik og mangefasettert fortelling om arkeologen Robert Koldeways utgravninger av det mesopotanske Babylon på begynnelsen av 1900-tallet

Prisen for beste saksprosaverk ble tildelt journalisten Harald Jähner for hans «Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55» («Ulvetid – Tyskland og tyskerne 1945-55»), i følge anmelderne en sterkt beretning fra en periode hvor det – med rette – ydmykede Tyskland måtte gjenskape seg selv. Det er en fascinerende periode (har selv jobbet en del med den i det siste) med fattigdom, bolignød og reiseforbud, naziløgner som fortsetter å eksistere, irritasjon over «Kollektivschuldtesen», brutalitet i omgangsspråket og gjerningsmenn av alle kalibre som vender tilbake til dommerstillingene og professoratene sine. Samtidig vedtas også en av de mest liberale og progressive grunnlover verden har sett, og valutareform og Marshallhjelp danner grunnlag for vekst og gryende optimisme. Jähners bok skal definitivt anskaffes. Også i saksprosaklassen var det flere andre gode priskandidater, bl.a. Frank Biess’ «Republik der Angst». En bok om angsten for kriser og katastrofer i det vestyske etterkrigssamfunnet, og om betydningen dette har hatt for den politiske kulturen.

Det er generelt lite dekning av de to bokmessene, og prisene som utdeles der, i norske kulturmedier. Akkurat nå skrives det mye om bokmessen i Frankfurt 2019, og Norges status som gjesteland der til høsten. Det er bra! Utfordringen er å holde interessen oppe etter at flyene med bransje- og PR-folk har reist hjem i oktober. Om man lykkes med det, kan det kanskje også dryppe noen dråper på lillesøster Leipzig – som opp til i dag har vært så godt som totalfraværende i norske medier.

Foto: By Amrei-Marie – Own work, CC BY-SA 4.0, 

Den forsinkede nasjon – rapport fra en øy i Wattenmeer

Norddorf, Amrum – mars 2019

Her i min lille dorf langt ute i Wattenmeer, den ene av fire på en øy med 2500 innbyggere, er det telefonkiosk, apotek, to betjente bankfilialer, postkontor, brannstasjon, supermarked, broderiforretning, 4-5 vertshus og velpleide gategulv. Maten smaker utmerket og menyene er mer sofistikerte enn i en hvilken som helst mellomstor norsk by, men du må betale cash. Det må jeg også på pensjonatet jeg bor, og på stedets gammelfine hotell – med mindre du er i besittelse av et særtysk debetkort. Mobilnettet humper i vei på sakte 3G-vis, mens de nesten tomme bussene uavlatelig kjører øyas nord-sydstrekning. I syd, i «øyhovedstaden» Widttun, er et stort kommunalt badeland åpent året rundt. Hus og hager er store og velpleide, og folk flest er hyggelige og høflige – på den måte klisjeene forteller at tyskerne skal være. Luftaufnahmen Nordseekueste 2012-05-by-RaBoe-104.jpg

Helmuth Plessner og flere andre – Norbert Elias og Erich Kahler, for å nevne to – beskrev det gamle Tyskland som «Die verspätete Nation“ (Den forsinkede nasjon), nasjonen uten egen stat, konstruert historie, forsinket modernisering, apolitisk og frakoblet professorstand og allehånde ressentimenter både innad og utad. Det er selvsagt langt, langt unna der vi er i dag. Likefullt er det noe med dette bildet – av den forsinkede nasjon – som ikke slipper taket her jeg vandrer rundt i denne på sitt vis intakte, vennlige og harmoniske Postman Pat-verdenen. Tyskland er eksportverdensmester og produserer biler og roboter, mens livet der ute i dorfene og småbyene følger en helt annen rytme og orden.

Det er noe snålt og paradoksalt og usamtidig over det hele! Det er iallfall veldig, veldig forskjellig fra hvordan tingene ser ut på landsbygda i f.eks. Norge og Sverige. Der er det 4G-nett på snaufjellet og Vipps på enhver telefon, men knapt noen til å servere deg et noenlunde anstendig måltid. Bakeriet, hvis det finnes noe, er en filial av brødfabrikken i stor-Oslo, og bussene har slutter å gå.

Jeg trives her i dorfen min jeg, sover godt i havluften og jobber godt og jevnt med lesingen og skriveriene. Pensjonatvertinnen spør hver morgen hvordan jeg vil ha egget og serverer nybakte brötchen fra det lokale bakeriet, jeg går mine daglige turer på stranden, spiser flyndre på vertshuset og prater og tar et glass med de lokale, og med turistene fra Hamburg og Bremen, på kneipa etterpå.

Men jeg kommer ikke unna følelsen av å være utenfor tiden – selv så nært jeg er.

Foto: CC BY-SA 3.0 de

DET TYSKE LITTERATURARKIV I MARBACH – SCHWABISK «TYSKLAND-ATHEN» OG TENKETANK FOR DØMMEKRAFT

På en vakker høyde i den schwabiske småbyen Marbach ligger „Det tyske litteraturarkiv“, „Schiller Nasjonalmuseum“ og „Litteraturmuseum Moderne“. Süddeutsche Zeitung beskriver høyden med de tre institusjonene som noe nær et „hellig sted for tysk forfatterkult, et schwabisk Tyskland-Athen“. Institusjonen får i disse dager ny direktør, og det er betydelig interesse for den fremtidige profilen i de tyske feuilletonene.

Schillers fødeby

Marbach er Friedrich Schillers fødeby. Her kom han til verden som sønn av en løytnant i den württembergiske hertugens hær i 1759. Man passerer forbi fødehuset i bindingsverkstil på den fine vandringen gjennom byen og opp til høyden. Huset er også museum. Når toppen er nådd, kan man fra terrassen bak Schillermuseum nyte Neckars vakre buktninger gjennom Schwabens kulturlandskap, gjerne i følge med en riesling fra vinbergene rett ved. Turen med S-Bahn fra Stuttgart tar ca. en halvtime.

File:Die Dauerausstellung "nexus" im Literaturmuseum der Moderne.jpg

Literaturmuseum der Moderne

„Schiller-Nationalmuseum“ – museet om Schillers liv, verk og virkningshistorie – er den første byggestein i organisasjonen bak Det tyske litteraturarkiv. Museumsbygget i senbarokk stil ble åpnet i 1903, med en tidstypisk ambisjon om å være et slags Pantheon for den tyske klassiske litteratur. Stilmessig i den helt motsatte ende ligger David Chipperfields pribelønnede „Literaturmuseum der Moderne“, som åpnet sine dører for publikum i 2006. I tillegg til de to museene og det gigantiske arkivet over de siste 250 årenes tyske litteratur, innbefatter organisasjonen på „Schillerhøyden“ et bibliotek av høy klasse, en stor forskningsavdeling med omfattende nettverk mot toppuniversiteter nasjonalt og internasjonalt, et stipendprogram, konserveringsavdeling, konferansefasiliteter m.m.

50 millioner tekster og gjenstander – 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere

Kjernen i virksomheten er arkivet. Det innbefatter ca. 50 millioner skriftstykker, bøker, brev, fotos og hverdagsgjenstander fra mer enn 1400 forfattere, filosofer, germanister og forleggere, herunder en rekke håndskriftsamlinger og personlige boksamlinger. Skal noen fremheves, havner man raskt i en namedroppingsorgie. Men likevel: Wilhelm Hauff, Eduard Mörike, Friedrich Schiller, Ludwig Uhland, for å nevne noen av de „lokale“ og tidlige; fra tiden rundt 1900, Hugo von Hofmannsthal, Rainer Maria Rilke og Arthur Schnitzler. Fra 20- til 40-tallet: Gottfried Benn, Alfred Döblin, Hermann Hesse, Ricarda Huch, Ernst Jünger, Erich Kästner, Franz Kafka og Siegfried Kracauer. Fra etterkrigstiden: Paul Celan, Hans Magnus Enzensberger, Peter Handke, Marie Luise Kaschnitz, Sarah Kirsch, Peter Rühmkorf, W. G. Sebald og Martin Walser. Og blant filosofene: Martin Heidegger, Hannah Arendt, Hans Blumenberg, Hans-Georg Gadamer, Arnold Gehlen, Karl Jaspers, Edith Landmann, Hermann Lübbe, Karl Löwith, Odo Marquard, Joachim Ritter und Ernst Tugendhat. Blant forlagsarkivene må man kanskje særlig fremheve Cotta-arkivet og arkivet etter Suhrkamp-legenden Siegfried Unseld.

Fast utstilling – «Die Seele»

Litteraturmuseum der Moderne har en stor fast utstilling og et skiftende antall temautstillinger. Den nåværende faste utstillingen „Die Seele“, som ble åpnet i 2015, handler ikke kun om tysk litteratur gjennom 250 år. Den er også en dybdeboring i kontekstene den oppsto i og ideene og de politiske omstendighetene den var påvirket av. Spennet i gjenstandsmateriale er stort; her finner du alt fra W.G. Sebalds digitalkamera og Peter Handkes notishefter til originalmanuskriptet til Joseph Roths Job-roman («Hiob»). Ta med et ekstra plagg hvis du er av det frostige slaget. Lesebriller og lupe (!) kan komme til nytte hvis man vil gjøre detaljstudier i vitrineskapene – papirkonservatorene har satt sitt tydelige preg på både lys og luft.

Skiftende utstillinger – Beckett i Tyskland, Heine, Benjamin og Handke i Paris, Thomas Mann i USA

De skiftende utstillingene har stor tematisk spennvidde, og avspeiler alltid pågående forskningsarbeid. Sist høst sto to særutstillinger på programmet: „Die Erfindung von Paris“ (om tyske litterater og filosofer i parisisk eksil, fra Heine og Rilke til Benjamin og Handke) og „German fever – Beckett in Deutschland“ (om Becketts mange reiser til Tyskland på 30-tallet) – begge sobert neddempede utstillinger i typisk Marbachstil. Både nerden, fagfilologen og den alminnelige publikummer vil kunne finne mye av interesse. Nå i disse dager vises en utstilling om „Thomas Mann in Amerika“. I september åpner utstillingen „Hegel und seine Freunde – Die Poesie der Philosophie“ – om de tre Tübinger Stift-kameratene Hegel, Schelling og Hölderlin og sporene de satte.

Ulrich Raulff – direktør 2005-2018

Marbach-institusjonenes direktør fra 2004 til i dag har vært den den profilerte historikeren, journalisten og forfatteren Ulrich Raulff. Han har blant mye annet gjort flere studier av den eksentriske samleren og kulturhistorikeren Aby Warburg, dertil Foucaultekspert og orientert mot „det franske“. Han er bl.a. kjent for bøkene „Wiedersehen mit den Siebziegern“ (om „Theorie“-lesninsgalskapen på tyske universiteter på 70-tallet), „Meister ohne Kreis“ (om Stefan George-kretsen og dens ettervirkninger) og senest en bok om hestens kulturhistorie. Som direktør har Raulff bl.a. utmerket seg ved en rekke ervervelser av arkivmateriale utenfor den rene skjønnlitteraturen, og da i særlig grad fra filosofer og historikere.

Sandra Richter, ny direktør fra 2019 – tenketank for offentlig dømmekraft og litteraturens digitalisering

Den nye direktøren, Sandra Richter, er professor i germanistikk ved universitetet i Stuttgart. Et tyngdepunkt i hennes forskning har vært studier av tysk litteraturs internasjonale relasjoner. Hun ga senest i fjor ut boken „Eine Weltgeschichte der deutschsprachigen Literatur“ – en verdenshistorie om den tyskspråklige litterturen. I et intervju med Süddeutsche Zeitung 15. februar forteller hun at hennes hovedmål for institusjonen er å gjøre den til en „ .. litterarisk tenketank som kan bidra til å styrke offentlighetens dømmekraft“. Hun retter også et skarpt blikk mot fremtiden og varsler at hun vil bl.a. utvikle prosjekter om „computerspillenes fortellingsformer“. Richter har en ambisjon om å gjøre Marbach verdensledende i utforskingen av „digitale litteraturvitenskapelige metoder“. Som del av dette vil hun i samarbeid med Det Føderale Tungregningsenteret i Stuttgart få på beina et «Science Data Center Born-digitals». Det blir interessant å se hvilke utslag dette vil gi i de kommende utstillingsprogrammene.

Marbach som laboratorium – Berlin som utstillingsvindu

Tross Schwabens og Württembergs rike åndshistorie, og tross nærheten til Stuttgart – småbyen Marbach er og blir provins. En av de spennende delene av Richters programerklæring er derfor ideen om «Marbach als Labor, Berlin als Schaufenster» – Marbach som laboratorium, Berlin som utstillingsvindu: En modell for utprøving av utstillinger og formidlingsformer i Marbach, og – hvis det fungerer – eksponering for det virkelig store publikum i Berlin. Her vil det nye „Humboldt-Forum“ kunne bli en viktig arena. Det gigantiske ny-gamle museumsbygget https://tysktime.wordpress.com/2018/09/28/humboldt-forum-berlin-kontroversene-under-blydekket/ ved den østlige enden av Unter den Linden åpner sine dører for publikum senere i år og har 39000 m2 utstillingsflate som skal fylles. En god del av disse skal benyttes til forskningsbaserte formidlingsprosjekter i regi av Humboldt-universitetet og andre. I tillegg kommer de mange ti-talls andre arenaer som kan åpne seg gjennom det planlagte samarbeidet med „Stiftung Preussischer Kulturbesitz“ – eierorganisasjonen bak bl.a. museene på Museumsinsel: Kommer ikke du til Marbach, kommer vi til Berlin!

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

ÅRSTALLETS MAGI

En åpenbar trend i de seneste årenes tyskspråklige sakprosa er bøker om bestemte årstall. Jeg har nylig lest Christian Bommarius fascinerende „1949 – Das lange deutsche Jahr“. Tidligere har jeg lest bøker over samme lest om årene «1800», «1815» og «1913». Det har i løpet av få år også utkommet bøker om «1517» (Heinz Schilling om Luther), «1812» (Napoleons felttog mot Russland) samt «1941» og «1946». Nå i vinter kom det ut en bok om «1919 – kvinnenes år». Det finnes sikkert flere.

Ingen bildebeskrivelse er tilgjengelig.Den mest kjente utenfor Tysklands grenser er nok Florian Illies «1913», hvor store og små anekdoter fra kunstnerlivet i Berlin, Wien, Prag, Paris og München arrangeres som en småunderholdende dag-for-dag-kavalkade over året 1913: «Mai: Mona Lisa er fortsatt ikke kommet til rette, og Rilke er forkjølet.» Illies bok er oversatt til norsk.

De fysiske rommene som historiene utspiller seg innenfor kan variere – fra en liten by (Jena) til et kontinent (Europa), men årstallet står alltid fast. Bøkene kan variere fra det grundig faghistoriske («1815», Adam Zamoyskis bok Wienerkongressen) til det underholdende, coffetableaktige («1913»), men ideen er alltid å fange den lesendes interesse gjennom et bestemt årstalls «synkroni».

Jeg må innrømme at det funker på meg. Trenden må også sees i sammenheng med det store fokuset på jubileer som preger alt organisert kulturliv. I tillegg har nok forlagene forlengst funnet ut at dette er en god måte å selge bøker på. Trenden er heller ikke kun en tysk affære; nevnte bok av Zamoyski kom opprinnelig ut på engelsk. Årstallet som ramme for å fortelle har åpenbart magi i seg.

EKSPORTVERDENSMESTER OG DIGITAL SINKE – FANGET I FØDERALISMENS IRRGANGER

Tyskland fortsetter å være eksportverdensmester. Tallene for 2018 er nå analysert, og Ifo-instituttet i München kan konstatere at det samlede handelsoverskuddet med utlandet siste år kom på 294 milliarder dollar. Det er mer enn summen av overskuddene til Japan og Russland, nr. 2 og 3 på listen. Det er tredje år på rad Tyskland topper listen. Tilsvarende var USAs underskudd på sin handelsbalanse 455 milliarder dollar.

En viktig forklaring på det tyske handelsoverskuddet ligger i eksporten av biler. De nye tallene kan derfor bli brennbare i den pågående tautrekkingen mellom Trump og Tyskland om importtoll på tyske biler. Vedvarende høye handelsoverskudd kan på sikt bli stabiltetstruende, i følge Ifo-okonomene FAZ har snakket med. Overskuddsprosenten på 7,4 er også høyere enn det EU-kommisjonen tilrår (6%).

Tyskland bør derfor legge til rette for større omfang av utenlandske investeringer innenlands. En stor utfordring her, er en digital infrastruktur med betydelige svakheter – uverdig for en av verdens sterkeste økonomier vil mange si. Alle partiene, fra høyre til venstre, har nå oppdaget dette og konkurrerer iherdig om å være de mest ambisiøse og strategiske på området. Det går imidlertid altfor sakte, i følge de fleste observatører.

Årsaken til den digitale sendrektigheten ligger vel så mye i de føderale beslutnings- og planleggingssystemenes  irrganger som i selve finansieringen. Et eksempel:

Forbundsdagen ville i høst dele ut 50 milliarder kr. til styrking av skolenes digitale infrastruktur, men fikk plent nei fra delstatene. Hvorfor? Forenklet sagt fordi «gaven» impliserte en forskyvning av grunnlovens bestemmelser om myndighetsfordelingen mellom staten («Bund») og de 16 delstatene («Bundesländer»). Tysklands skoler skriker altså etter digital opprustning, og her er (nesten) «money for free.» Får ikke hjelpe: det er delstatene som bestemmer over skolene, og staten kan ikke komme her og komme her. Basta! Nå ser det likevel ut til at delstatene er rede til å ta i mot pengene, etter at et kompromiss mellom forbundsdagen og forbundsrådet (delstatenes representanthus, 2.-kammeret) ligger klar for behandling i de to kamrenes tvisteutvalg («Vermittlungsausschuss»). Pengene kommer til skolene – og grunnloven må endres, men på en måte som delstatene kan spise. Et lite lærestykke om demokratiet i en føderalstat, som altså noen ganger innretter seg noe annerledes enn vi er vant til her på berget.

HEINRICH HEINE

Den tysk-jødiske dikteren Heinrich Heine er en av mine helter. I sine unge år, 1820-årene, var han preget av «Weltschmerz»-bølgen, leste Byron og kan kanskje beskrives som en slags senromantiker. Det er imidlertid som politisk dikter, og som ironisk-spottende kritiker av det samtidige Tyskland han er mest kjent. Fra sitt parisiske eksil kommer det bølger av elegante spydigheter over det filisteraktige Tyskland, over teutonisk nasjonalisme, middelalderdyrking, Barbarossamyte, undertrykkelse og smakløshet. Dette er brakt til sin ytterste perfeksjon i det mesterlige langdiktet «Deutschland – Ein Wintermärchen» (Tyskland – et vintereventyr) fra 1844. Her et lite utdrag fra caput 7, temaet er åpenbart det tyske dannelseborgerskapets forestilling om deres store og opphøyede oppgave her i verden, om deres (innbilte) universalisme og kosmopolitisme:

«Franzosen und Russen gehört das Land,
Das Meer gehört den Briten,
Wir aber besitzen im Luftreich des Traums
Die Herrschaft unbestritten.»

File:Heinrich Heine.jpg

Heine ga i 1836 ut en egen studie om romantikken («Die romantische Schule»), hvor han i følge min tyske litterturhistorie beskriver romantikken som en «Poesie der Ohnmacht» (avmaktens poesi). Mot denne setter han den «.. scharfen Schmertzjubel jenen modernen Lieder, die keine katholische Harmonie der Gefühle erlügen wollen und vielmehr, jakobinisch unerbittlich, die Gefühle zerschneiden, der Warheit wegen»  – noe sånt som „..ødeleggelse av forløyede følelser og religiøs harmoni gjennomført med jakobinsk konsekvens i sannhetens tjeneste.“

Heines parisiske eksil varte i mer enn 30 år, og under Marx’ år i Paris, innledet de to et vennskap. Heine er interessant og viktig fordi det i Biedermeierperioden var så få forfattere som ikke på en eller annen måte var fanget inn av tidens fremvoksende nasjonalpatos. Heine elsket på sitt vis sitt land, slik man kan se av enkeltpassasjer i «Wintermärchen», men ikke det anakronistiske Tyskland som han møter på sin reise til hjembyen Hamburg i Vintereventyret.

At Heine hadde en prominent plass på nazistenes bokbrenningslister skyldes ikke kun hans jødiske herkomst, men at hans visjon for et fritt Tyskland var det diametralt motsatte av alt det naziherredømmet sto for. Det hører med til historien at det eneste av Heine som gikk gjennom nåløyet i nazitiden var hans berømte «Lorelei»-dikt, det mest «tyskromantiske» han noensinne skrev, og et dikt som i følge nazistene var en «Volkslied» av ukjent forfatter (!)

 

Illustrasjon: «This file has been identified as free of known restrictions under copyright law, including all related and neighboring rights.»

BAYERN OG BIENES DØD

De nyeste rapporter om insektsdød og kraftig reduksjon av artsmangfoldet har fått mange til å spørre: kan dette snus, hva kan vi gjøre? Se til Bayern, kan et svar være! Der har en underskriftskampanje («Volksbegehren») til støtte for et program for redning av artsmangfoldet, «Rettet den Bienen», fått så mange underskrifter at delstatsregjeringen nå kun har et av to valg – enten legge det ut for folkeavstemning eller vedta det uforandret. I følge Bayerns forfatning inntrer en slik situasjon når 10% av delstatens valgberettigede underskriver kravet. Målet om 10% (mer enn 1 million) ble oppnådd på rekordtid.

File:Plakat zum bayerischen Volksbegehren "Rettet die Bienen".jpg

Initiativtakernes tiltakspakke er omfattende, og innbefatter bl.a. et ambisiøst program for landskapsvern, beskyttelse og utbygging av biotoper, sterke restriksjoner for bruk av pesticider i det tradisjonelle landbruket og en kraftig økning av andelen øko-landbruk (30% innen 2027). Uansett hva man ellers måtte mene om økolandbruk, er det hevet over tvil at det er et effektivt tiltak for forebygging av insektsdød.

Bayerns nyvalgte ministerpresident Markus Söder (CSU) er under sterkt press fra det tradisjonelle landbrukets organisasjoner, og ønsker å få til et kompromiss med initiativtakerne, og med de andre partiene i landdagen, om en modifisert versjon av tiltakspakken. Foreløpig er det lite som tyder på at han vil lykkes med dette. Han er i så fall tvunget til å legge initiativtakernes opprinnelige forslag frem for full folkeavstemning. På stemmesedlene vil det stå «ja» eller «nei». Får det flertall, må det gjennomføres.

Mulighetene for å lykkes er slett ikke små. De grønne verdiene står sterkere i Tyskland enn i noe annet europeisk land. Det grønne partiet («Die Grünen») er inne i en kraftig oppgangsbølge, og fikk i «konservative» Bayern nærmere 18% av stemmene ved delstatsvalget sist høst. Dette er også landet hvor Maja Lundes roman om biene har ligget på bestselgerlistene siden den kom ut. Det er forøvrig god grunn til å tro at store deler av den tradisjonelle CSU-velgende, katolske landsbybefolkningen vil stemme ja. Mer enn noe annet dreier jo dette seg om en genuint konservativ og «kristen» fortelling – fortellingen om plikten til å ta vare på skaperverket. Det bayerske initiativet kan jo også fortelle oss noe om hvilke bestemmelser og prosedyrer det er mulig å bygge inn i et konstitusjonelt demokrati – og hva man kan oppnå hvis man engasjerer seg og våger å ta i bruk de mulighetene som ligger der.