2.-junibevegelsen

1968 og den tyske venstreterrorismens begynnelse

Hvis man med 68-bevegelsen primært forstår «studentbevegelsen», altså den politiske (venstre-)radikaliseringen av studentene som oppsto med voldsom kraft overalt i Vest-Europa, i USA og Latin-Amerika på 60-tallet, kan det være vel så presist å beskrive den som «67-bevegelsen». I Tyskland setter f.eks. mange studentopprørets startpunkt til 1967, nærmere bestemt til opptøyene i etterkant av mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 (under demonstrasjoner mot sjahen av Irans statsbesøk til Berlin). I en rekke andre land hadde demonstrasjone mot Vietnamkrigen utløst mobilisering i studentmassene før året 1968. At studentopprøret ble til et 68-opprør skyldes nok i all hovedsak at «Paris 1968» fikk patent på orginalen.

Hva som skjedde mellom 1967 og 1970, og hvordan og hvorfor det tyske studentopprøret også avfødte venstreterrorismen i form av RAF, 2.-junibevegelsen, Revolutionäre Zellen (Frankfurt) m.fl. er det skrevet metervis med litteratur om. En av de mest anerkjente RAF-historikerne, Wolfgang Kraushaar skriver i sin nylig utgitte bok, „Die blinden Flecken der RAF“: «Zusammenfassend lässt sich also festhalten, dass bereits auf dem Höhepunkt der 68er-Bewegung Linien erkennbar sind, die in der Untergrund erster konspirativ operierenden terroristischer Gruppierungen führten. Diese Linien repräsentieren jedoch nicht die 68er-Bewegung in ihrer Gesamtheit ..».

Inspirasjonskilder var først og fremst geriljabevegelsene i Latin-Amerika, som skulle transformeres til bygeriljaer i metropolene med en tilpasset versjon av Che Guevaras Fokus-teori som basis. Sannsynligvis må man gå enda lenger tilbake for å finne de opprinnelige kildene, til den franskinspirerte Situasjonistiske Internasjonalen og til avleggeren «Subversive Aktion» i München på begynnelsen av 60-tallet. De tydeligste eksponentene var studentlederne Rudi Dutschke (foto), Bernd Rabehl og Hans-Jürgen Krahl, og Dieter Kunzelmann m/kumpaner i «Kommune 1». Sistnevnte var allerede våren 1969 i gang med å planlegge «Tupamaros West-Berlin», først med våpentrening i Jordanørkenen sommeren samme år, siden med at en betydelig gjeng rundt Kunzelmann reelt organiserte seg som undergrunnsbevegelse høsten 1969. Denne mer anarkistisk pregede grenen av den tyske venstrebevegelsen skle senere over i «2. Juni-bevegelsen».

På samme tid forsøkte Kunzelmanns rival, advoktaten Horst Mahler, å samle troppene bak det som et knapt år senere skulle bli til RAF. Han dro til Italia for å hente Ennslin og Baader tilbake til Berlin, og til London for å rekruttere Dutschke, Han avslo, kanskje på grunn av helseskadene etter attentatet våren 1968, kanskje av hensyn til familien (hans «borgelige» familieliv var et unntak blant 68-bevegelsens lederskikkelser), kanskje fordi han var kommet på bedre tanker. At dannelsen av RAF skjedde akkurat i mai 1970 (med den berømte «befrielsen» av Baader i Dahlem) kan godt beskrives som tilfeldig, at den tyske 68-bevegelsens mest ekstreme strømninger skulle avføde en væpnet terroristisk undergrunnsbevegelse kan derimot ikke anses som tilfeldig.

 

Hans Peters/Anefo (Nationaal Archief), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons