Publisert i Klassekampen 4. august 2011
I kjølvannet av terrorangrepet mot Utøya og regjeringskvartalet har det blitt en debatt om hvordan demokratiet kan beskytte seg mot hatpropaganda av det slaget Anders Behring Breivik sto for. Toneangivende personer i norsk medieverden, som Per Edgar Kokkvold og Knut Olav Aamås, har i ettertankens lys pekt på behovet for strammere forhåndsredigering av avisenes nettfora. Utover dette synes standardoppfatningen blant norske politikere og intellektuelle fortsatt å gjelde: at ekstremister og åpne fiender av demokratiet bør bekjempes med argumenter og verdikamp, og ikke med sensur og forbud. Utenriksminister Gahr Støre uttrykte det bl.a. slik (Klassekampen 28.07.11): ”Vi må slippe også de holdningene vi ikke liker frem i lyset, fremfor å stenge dem inn i små, klamme rom.”
Posisjonen er velbegrunnet, og den er definitivt mainstream blant etablissementet av media og jurister i dagens Norge. I sin mest absolutte form står den imidlertid i fare for å umuliggjøre alle alternative avveininger av spørsmålet om forbud som politisk våpen. Posisjonen blir ahistorisk og abstrakt. Den utelukker også at ulike lands ulike historiske erfaringer kan gi ulike politiske og rettslige løsninger. Hvor vanskelige og dilemmafylte disse avveiningene kan være, viser en dom i den tyske forfatningsdomstolen fra november 2009.
Tysktime 