Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

Adornos død – et tidsvitne forteller

I dag, den 6. august, er det 50 år siden Adorno døde av hjerteinfarkt i alpebyen Visp i Sveits. Han var da sammen med Gretel på en dagstur ned fra «Zermatt» for å få reparert fjellskoene sine. I Zermatt bodde han og Gretel på Hotel Bristol, halvpensjon med utsikt til kirkegården (!). Fra andre deler av hotellet var det utsyn mot det mer enn 4000 meter høye Matterhorn. Teddy hadde dagene forut, godt hjulpet av gondolbaner, vært på flere turer i over 3000 meters høyde. Han var da i tilsynelatende i god form.

Jeg trodde egentlig ikke at man visste så veldig mye om Adornos siste dager i de sveitsiske alpene. Men så viser det seg altså FAZ’ journalist har klart å drive opp et tidsvitne som husker detaljene rundt Teddy og Gretels opphold svært så godt, den mer enn 80 år gamle seniorsjefen for Hotel Bristol, Heidi Perren – «eine regelrechte Erscheinung, würdevoll, gediegen, mit Pelzmantel, Halstuch, blondierten Haaren.»

Ingen andre i hele Zermatt var i stand til å huske noe som helst, de aller fleste hadde ikke engang noen anelse om hvem Adorno var.

Men Frau Perren kunne berette:

«Adorno fremsto for meg som Rockefeller», resymerer Heidi Perren. Rockefeller var en legende i Zermatt, og han kjente alle. «Alltid i samme type klær, og med en flaske vin til fjellførerne som han likte. Måten han snakket og så ut minnet meg om Adorno». Den prominente filosofen var svært godt likt som diskusjonspartner blant hotellgjestene. Når man forestiller seg dette – charismaen, den Trolldomsfjellaktige fremtredelsen, samtalene i lobbyen, lærdheten i spisesalen – kan det være vanskelig å forbinde dette med hans nært forestående død.»

«Puppeangrepet» på Adorno

I disse dager er det 50 år siden det beryktede «puppeangrepet» på Adorno i auditorium 5, universitetet i Frankfurt. Etter en pause i forelesningen «Innføring i dialektikken» ble den sakesløse TWA «angrepet» ved kateteret med blomster og bare bryster av tre kvinnelige studenter fra en utbrytergruppe i den sosialistiske studentorganisasjonen SDS. Adorno var jo på mange måter en inspirator for de revolterende studentene, men ville på ingen måte la seg instrumentalisere. Kort tid før denne hendelsen hadde han også tatt kraftig avstand fra enhver bruk av vold som politisk virkemiddel. Adorno beskyttet seg mot puppeangrepet med sin dokumentveske og rømte podiet. Han var dypt rystet over det som hadde skjedd.

På et ferieopphold i Sveits med sin hustru Gretel noen måneder senere døde Adorno av et hjerteattakk. Man strides fortsatt om angrepet kan ha bidratt til hjerteattakket. Andre forhold kan også ha skapt uro og bekymringer for den godeste Teddy, bl.a. den amorøse relasjonen han hadde til den 30 år yngre skuespilleren og bohemen Arlette Pielmann. Det hører for øvrig med til denne historien at den senere så kjente systemteoretikeren Niklas Luhmann skal ha blitt brukt som «rådgiver» i den penible situasjonen han hadde havnet i, hvis man skal tro det forfatteren og filmmakeren Alexander Kluge skriver i en av sine bøker.

Den svenske sosiologen Anders Ramsay forteller for øvrig, i en nylig Facebookdiskusjon, at «Adorno hade flera affärer utanför sitt äktenskap, ett par i USA är kända och åtminstone en har satt spår i Minima Moralia. Han och Gretel verkar ha haft en överenskommelse om att aldrig skiljas, vad som är hände».  Ramsay sier videre at aksjoner som den Adorno ble utsatt for i Frankfurt var en ganske tidstypisk aksjonsform. «Talcott Parsons utsattes för en några år senare under en föreläsning i England. Han lär ha förhållit sig helt cool och fortsatt att läsa upp sitt manuskript.»

 

Foto: Horkheimer (v) og Adorno (h).

CC SA 3.0 – JjShapiro