Så er det over og ut for Jörg Meuthen. Tidligere i dag bekjentgjorde lederen av høyrepopulistiske AfD at han ikke bare trekker seg som partileder, men også melder seg ut av partiet. Den offisielle begrunnelsen er partiets stadig mer radikale høyrekurs – den reelle grunnen vel også at maktbasen for hans såkalte «moderate» kurs mer og mer er i ferd med å smuldre bort. Dermed er han, etter Bernd Lucke og Frauke Petry, den tredje AfD-lederen på rad som har kastet kortene på grunn av økende innflytelse fra partiets høyreekstreme fløy.
Sandra Halank CC BY-SA 4.0
Meuthen ble valgt som den ene av to partiledere så tidlig som i 2015, og har således vist god evne til å manøvrere i det mildt sagt krevende politiske landskapet et parti som AfD må bevege seg i. Tilbake står co-lederen, Tino Chrupalla, en malermester og Bundestagsmedlem fra Sachsen med gode forbindelser til partiets ekstreme høyrefløy.
Å beskrive Meuthen som «moderat» vil være en betydelig overdrivelse. Men i sin ambisjon om å fastholde AfD med iallefall et skinn av et borgerlig parti skjønte han at det måtte settes grenser mot partiets høyreekstreme fløy(er) – hvor ikke kun historierelativister, men også folkeutskiftningsteoretikere, antisemitter og nazisympatisanter beveger seg rundt i kulissene. Da han sommeren 2020 – med støtte fra et knapt flertall i partiets sentralstyre – klarte å få presse fram eksklusjon av den ekstreme partilederen i Brandenburg, Andreas Kalbitz, kunne det fortsatt se ut som han hadde mulighet til å lykkes. De høyreekstremes reelle lederskikkelse, Bjørn Höcke, lederen av partiets såkalte «Flügel», fikk imidlertid fortsette nesten som før.
Meuthens kamp mot partiets høyreekstreme var også begrunnet i trusselen om å ende opp med stempelet «forfatningsfiendtlig» og med status som permanent overvåket av det tyske «Verfassungsschutz». Han skjønte vel kanskje også bedre enn de fleste at partiets tiltagende flørting med vaksinemotstanderne, konspirasjonsteoretikerne og gatekampenes «Querdenkere» ville føre galt avsted.
AfD gikk ved høstens valg på ny Bundestag tilbake, og ligger nå på rundt 10% i oppslutning. Det er selvsagt fortsatt alt for mye. Tendensene til at partiet er i ferd med å forfalle til et østtysk regionalt protestparti med høyreekstrem profil er samtidig tydelig. Tilbakegangen for AfD er forøvrig en del av en internasjonal tendens der høyrepopulistiske partier og bevegelser mister oppslutning, skrev i Süddeutsche Zeitung i en større analyse tidligere i denne uken. Vi får se. Til våren er det presidentvalg i Frankrike.
Jørg Meuthen for sin del vil nå konsentrere seg om sitt mandat som medlem av Europaparlamentet. Der er han nestleder i den høyrepopulistiske fraksjonen «Identitet og demokrati». Forsvar av EUs yttergrenser og kampen mot «illegal imigrasjon» har vært et yndlingstema. Den såkalte «identetspolitikken» har mange ansikter.
Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.
Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.
Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.
I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.
Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).
CDU/CSU og De Grønne jevnstore
Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.
Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).
Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.
Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.
De Grønne i nøkkelrolle
Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.
Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.
Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.
Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.
På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke.
Striden om toppkandidatene
De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.
Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».
En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk.
De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.
Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen.
Kanslerkandidat i utakt med sitt parti
SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.
Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.
Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard Schröder, Peer Steinbrück, Sigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen.
Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus
Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.
I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.
Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.
Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.
Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.
Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.
Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.
Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.
Skilpaddetempo
Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.
Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.
For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»
På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.
I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram.
Samarbeid til høyre eller venstre?
Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.
Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.
Die Linkes utenrikspolitikk
Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.
Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.
Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».
Øst og vest
Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.
Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke.
AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.
Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.
Armin Laschet eller Annalena Baerbock
Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.
I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?
Baerbocks CV – Joschka Fischers synder
I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene.
Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.
Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».
Sachsen-Anhalt –ny giv for CDU/CSU
Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.
I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.
Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.
Forbuds- og formynderpartiet
Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».
Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.
Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.
CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.
Klima, demokrati og europeisk samarbeid
Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.
Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.
Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.
Opptil 10.000 deltok på den store anticorona-demonstrasjonen i Stuttgart på påskeaften. Politiet hadde gitt tillatelse til demonstrasjonen under henvisining til den grunnlovsfestede demonstrasjonsretten, som har en veldig sterk posisjon i Tyskland. Byens helsemyndigheter hadde strengt frarådet at tillatelse ble gitt, men det ble avvist fra politiets side. Coronatallene har i flere uker vært stigende i det meste av Tyskland, Stuttgart inklusive. Knapt en eneste av deltagerne bar ansiktsmasker (det var nok en bevisst del av demonstrasjonsuttrykket), og alt som var av avstandsregler ble brutt. Det forelå følgelig rettslig grunnlag for å bryte opp demonstrasjonen, men politiet vurderte dette som en større smittevernmessig risiko enn å la den fortsette, noe som isolert betraktet nok var riktig. En gateblokade fra motdemonstranter ble derimot oppløst. De hadde nemlig ansiktsmasker, og kunne konfronteres uten smittefare(!). Tidligere undersøkelser viser at forsamlinger som dette øker smitterisikoen betraktelig. Det har derfor vært massivt med kritikk mot politiets beslutning.
Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung, 3. april 2021
De tyske anticoronademonstrantene samler seg under den såkalte «Querdenken»-fanen («tenke på tvers»). Deltagerne er en bred palett av vaksinemotstandere, esoterikere, konspirasjonstenkere, høyreekstremister og «Wutbürger» («raseriborgere»). Sistnevnte kategori, en litt ubestemt gruppe av «folk flest» som ikke aksepterer innskrenkninger i borgernes frihetsrettigheter whatsoever, er kanskje den mest tallrike. «Wutbürgeren» som type trådte forøvrig første gang inn på scenen nettopp i Stuttgart, selv om det han/hun den gang protesterte mot (den nye Sentralbanestasjonen i Stuttgart) var rimelig forskjellig fra det raseriet i disse dager øses over. To andre grupper som alltid gjør seg bemerket i disse demonstrasjonene er konspirasjonstenkerne i QAnon-bevegelsen og ymse kategorier av høyreekstreme, herunder særlig de såkalte «Reichsbürger» («borgere av Riket»).
I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er riksborgerne en av de største og best organiserte, og samtidig en av de mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det Tyske Rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og det tyske rike etter WW2. Riksborgernes aktivitetsspekter innbefatter bl.a. skattenekt, etablering av «autonome» territorier under den gamle riksfanen, utstedelse av «identitetspapirer» og forordninger og trusselbrev i «statsrettslig» høyform rettet mot tyske myndighetspersoner. Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsv. PST) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. Samrøret med QAnon har blitt tydeligere og tydeligere, og i perioden fram mot stormen mot Kapitol tilpasset riksborgerne QAnons budskap om Trump som frelseren fra de onde i Deep State til et budskap om Trump som redderen av Det tyske Riket. Donald Trump ville nemlig, når seieren var klar, tilby riket den fredsavtale de allierte i 1945 nektet å underskrive og slik endelig løsgjøre Tyskland fra ufrihetens lenker.
Det er selvsagt fristende å trekke på skuldrene av rablende galskap som dette. Samtidig må en være årvåken på risikoen for at «Qerdenken»-demonstrasjonene kan bli en plattform for ny rekruttering til det ekstreme høyre – hvis den ikke allerede er det. Moderate anslag tilsier at det i Tyskland kan være rundt 150.000 tilhengere av QAnon-bevegelsen, flere enn i noen andre stater utenfor det engelskspråklige området. Samrøret mellom QAnon og Riksborgerne har forøvrig blitt tydeligere og tydeligere, og allerede under stormingen av trappen til Riksdagensbygningen i Berlin i august i fjor, var det fanene til QAnon og «Die Reichsbürger» som dominerte. Et annet eksempel på strukturlikhet mellom QAnonfortellingene og høyreekstreme konspirasjonsteorier ser en hos de såkalte «Identitære». Her er hovedkonspirasjonen at migrasjonen til Europa styres i hemmelighet av rike bakmenn, og at målet er å ødelegge kontinentets livsformer. De tyske høyrepopulistene i AfD avviser nok i hovedsak konspirasjonstenkningen til bevegelser som QAnon og Riksborgerne, men partiet fyrer i stigende grad opp om misnøyelandskapet rundt myndighetenes Coronatiltak. Mulighetene for glidning mot ekstreme posisjoner i kjølvannet av epidemien er altså til stede på flere plan – av raseriborgeren kan det bli nye AfD-velgere, av esoterikeren og konspirasjonstenkeren kan det bli nye høyreekstremister.
Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?
Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0
Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.
De Grønne og SPD – valgets vinnere
Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.
CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.
Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper
Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.
Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.
CDU-bastioner i etterkrigstiden
Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.
Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.
Stjernestatus i Rheinland-Pfalz
Malu Dreyers 36% oppslutning i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.
Landsfader og grønn katolikk
Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.
Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.
«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU
Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.
For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder
AfD svekket, men ikke borte
Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.
Framtidslaboratorium
Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.
De Grønne blir regjeringsparti
En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.
Tyskland etter Merkel
Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.
En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.
En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?
Foto: Ivan Radic CC BY 2.0
En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.
Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!
Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).
Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!
Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».
Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».
Hvordan er tyskernes forhold til Nazitiden i dag? Dette er et av flere spørsmål den store liberale ukeavisen Die Zeit stiller i en artikkelserie i anledning 75-årsjubileet for krigsnederlaget våren 1945. Grunnlaget for artiklene er bl.a. en bred undersøkelse meningsmålingsinstituttet «Institut policy matters» har gjennomført for avisen. Den gir et litt motsetningsfylt bilde. Aversjonene mot nazigrusomhetene og støtten til et aktivt minnearbeid er fortsatt dypt forankret i det store flertall av den tyske befolkning. Samtidig kan det observeres en viss tretthet i deler av de unge generasjonene mot det obligatoriske programmet om bearbeiding av beste- og oldeforeldrenes forbrytelser. Gjennom inntredenen av AfD på den politiske scenen, et åpent historierevisjonistisk parti på ytre høyre fløy, har en også fått en mer konfliktdrevet erindringskultur enn i tiårene forut.
Selvoppgjøret som forandret Tyskland
Det er i dag ukontroversielt å hevde at de siste 50 årenes selvoppgjørsprosess har forandret tyskernes forhold til nazitidens ugjerninger på radikalt vis, og at oppgjøret har blitt en viktig del av det moderne Tysklands politisk-kulturelle selvidentifikasjon. Også utenomverdenen har i stor grad gitt Tyskland anerkjennelse for sin omfattende selvoppgjørsprosess, og pekt på kontrastene til Østerrike, Italia og Japan, hvor disse prosessene har vært langt svakere. En rekke hendelser, konflikter og debatter har vært viktige, noen av dem ikoniske: Auschwitzprosessene i Frankfurt på 60-tallet (ledet av den legendariske statsadvokaten Fritz Bauer), studentopprøret 1967-68, Willy Brandts kneling for ofrene for Warzawaoppstanden i 1970, opphevelsen av foreldesesbestemmelsene for krigsforbrytelser (1978), president von Weizeckers omtale av 8. mai 1945 som ”en befrielsens dag” (1985), de sjokkpregede virkningene av den amerikanske TV-serien ”Holocaust” i 1979 og det omfattende oppgjøret med historierevisjonistiske analyser i den såkalte ”historikerstriden” (1986) – for å nevne noe.
I tidsspennet 1983-1995 – som også markerte 50-årsdagene for hhv. Hitlers maktovertagelse og Nazi-Tysklands nederlag – fulgte en syklus av minnemarkeringer, museumsetableringer og debatter, som nærmest kan omtales som en kollektiv gjenerindring av naziherredømmets 12-årige historie. Sterke inntrykk gjorde også filmen Schindlers liste (1993), som fremviste alternativer til tilpasning og medløperi, og Daniel J. Goldhagens bok ”Hitlers Willing Executioners” (1996), som dokumenterte antisemittismens dype forankring i det tyske folk. I perioden fra 1995-2005 var særlig debatten rundt Holocaustminnesmerket i Berlin (åpnet 2005) og de to store utstillingene om tyske Wehrmacht (1995 og 2001) av stor betydning. Wehrmachtutstillingene slo en gang for alle i hjel mytene om hæren og den vanlige soldat som ”renere” og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene. I en undersøkelse foretatt i 2000 svarte 78 prosent av den tyske befolkningen at det er ”svært viktig” eller ”viktig” at minnet om ”forfølgelsene og massedrapene i det 3. rike” blir holdt ved like. Femti år tidligere, i 1950, mente 30 prosent av tyskerne at Nürnbergprosessene mot Hitlers nærmeste medarbeidere var ”unfair”.
Det store flertallet – tysk plikt å forhindre at Holocaust går i glemmeboken
Tallene for 2020 viser bl.a. dette bildet:
77% betrakter det som Tysklands plikt å hindre at nazidiktaturet og Holocaust går i glemmeboken
76% mener det er viktig å lære av historien
74% uttaler at beskjeftigelsen med nazidiktaturet har sensibilisert dem for utgrensinger og urettferdighet andre steder i verden
66% ønsker å lære mer om nasjonalsosialismens historie
Men tallene viser også at:
59% finner det overdrevet at nazidiktaturet nesten daglig er tema i mediene
53% uttrykker forståelse for holdninger av typen «nå får det snart holde»
Erindringspolitisk konformitetstrykk?
Gir de sistnevnte tallene grunn til bekymring? Spørsmålet gir absolutt mening når man vet at støtten til «jetzt-ist-mal-gut»-posisjonen («det er nok nå») i perioden 1986 til 2009 falt fra 66% til 48%, men altså nå har steget til 53%. Tallet er selvsagt ikke noe mål på naziholdninger i den tyske befolkning. Observasjoner fra tyske «Verfassungsschutz» tyder på at andelen borgere med entydige naziholdninger ligger under 0,5%. Det kan imidlertid godt ses som tegn på en type metning, på behov for fortrengning av det ubehagelige, for overglatting og forskjønnelse. Forskjellen fra tidligere er imidlertid at det nå ikke lenger er «gjerningsmennene» selv som beskytter seg, men deres etterfølgere. Ønsket om at oldefar skulle vært motstandsmann og behovet for ikke kontinuerlig å måtte bli minnet om hva som egentlig skjedde, synes å prege deler av befolkningen. Avslørende her er undersøkelsens tall for hva folk tror bestefar gjorde: Kun 3% av de spurte angir at deres forfedre aktivt understøttet naziregimet, mens hele 30% mente å stamme fra familier av aktive nazimotstandere. Die Zeit kommenterer dette slik: «Selv om målestokkene for nazistøtte settes svært stramt og for nazimotstand svært vidt, står disse tallene på ingen måte i forhold til de historiske realitetene.»
Høydepunktet for det tyske selvoppgjøret kan legges til perioden 1990-2010. Dette var også perioden for de mange arkivåpningene i Russland og det øvrige Øst-Europa etter murens fall. Den kraftige tilgangen på nytt historisk kildemateriale om Holocaust og om de tyske krigsforbrytelsene i øst ga dermed også grunnlag for styrking av en tendens man hadde sett fra midten av 80-tallet – økt fokus på ofrene for massemyrderiene, på Shoa, på lidelsene, minnesmerkene og minnestedene, mindre fokus på fascismens årsaker og opprinnelse. Selv så viktig og nødvendig denne omdreiningen var, våger Die Zeit å stille spørsmålet om tendensen til økning av tilhengerne av «Schlusstrich» («sluttstrek») kan ha sammenheng med en viss «emosjonell overbelastning» og et visst «erindringspolitisk konformitetstrykk» i befolkningen. Åpenbart kontroversielle spørsmål, men sannsynligvis ikke helt grunnløse.
Vest- og Østtyskland – ulike tradisjoner for oppgjøret med nazismen
Med oppløsningen av DDR i 1989/90 ble også en helt ny befolkningsgruppe kastet inn i den vesttysk formede selvoppgjørsrammen. To ulike innfallsvinkler til bekjempelsen av fascismen kom sammen – aktiv bearbeidelse av naziarven ”nedenfra” i BRD og antifascisme som offisielt program for parti og stat i DDR, personlige empatibekjennelser versus systemkritikk. At tidligere DDR-borgere kan ha en noe større andel sluttstrektilhengere, jfr. den betydelig høyere oppslutningen om AfD i øst, og at dette også kan være noe av forklaringen på den registrerte økningen av andelen av disse holdningene i Tyskland samlet, kan en ikke se bort fra. Som historikeren Norbert Frei (kjent fra en rekke bøker om det tyske selvoppgjøret, herunder «1945 und Wir») fremholder overfor Die Zeit, har likevel parolen om «sluttstrek» en litt annen klang i dag enn tidligere. Mens den på 50-, 60- og 70-tallet i hovedsak var en klage fra gjerningsmenn og medløpere om «å bli latt i fred», uttrykker den i dag, i Freis ironiske termer, heller «en yngre generasjons behov for å tilkjennegi at det avkrevede programmet for selvbearbeiding er bestått.»
«Nasjonalsosialismen også hadde positive sider»
Die Zeits undersøkelse er fordelt etter partipreferanser. Den viser med all mulig tydelighet at AfD-velgerne ikke tenker særlig avvikende fra partiets ledende demagoger – en Alexander von Gauland med nazismen som «en fugleskit» i Tysklands stolte historie, en Björn Höcke med sitt krav om «180 graders omdreining» av den tyske nazibearbeidingen. Således gir 80% av partiets tilhengere støtte til utsagnet «nasjonalsosialismen inntar i dag en altfor stor plass» i beretningene om den tyske historien, mens 58% synes å mene at «nasjonalsosialismen også hadde positive sider og blir for negativt fremstilt». At ytre høyre gjennom AfD har fått representasjon i de etablerte politiske styringsorganene, har åpenbart hatt en polariserende effekt på debatten om den tyske nazibearbeidingen. Om det også har bidratt til å øke andelen av befolkningen som ønsker å sette sluttstrek, er det vanskelig å gi noe helt entydig svar på. For de demokratiske kreftene, fra CDU/CSU til Die Linke, gjør AfDs tilstedeværelse det i alle fall mulig å peke på én entydig fiende – på en politisk eksponent for relativisering og bagatellisering av nazityranniet og for avvikling av etterkrigstidens selvoppgjørspolitikk slik vi har kjent det til nå.
Parallelt med en viss utflating av interessen for det aktive erindringsarbeidet har man de siste årene sett en voldsom økning av besøkstallene ved minnestedene for naziterrorens ofre, og da både nasjonalt og gjennom internasjonal turisme. Samtidig har minnesmerkene opplevd økende vold og hærverk fra høyreekstreme grupper. Den mangeårige direktøren ved minnesmerket for Buchenwaldleiren, Volkhard Knigge, forteller til die Zeit at man blant de besøkende kan støte på skoleklasser som vegrer seg mot å føle seg truffet av det de ser. Men han opplever det motsatte i vel så stor grad: unge mennesker som oppsøker Buchenwald som «et sted for etisk, politisk og historisk besinnelse.» Spørsmålene de stiller synes å være: «hva var det som egentlig skjedde, hva betyr dette i dag?».
Nytt fokus på nazismens begynnelse
Ungdommenes spørsmål er vel noen av de samme man kan stille når det gjelder minnepolitikken sett under ett: Hvordan bør dagens tyskere håndtere naziarven, hvordan bekjempe fremtidens bærere av fascisme. Den amerikanske filosofen Susan Neiman har i en nylig bok, «Learning from the Germans», nok en gang fremhevet den tyske bearbeidingen av naziarven som et forbilde. Som Knigge fremhever, er likevel tiden for «selvtilfreds stolthet over egne av ytelser» forbi. I stedet fremhever både Knigge og Frei behovet for å rette blikket mot begynnelsen – mot det völkische, antisemittiske og antidemokratiske i spireform, mot Weimarrepublikken, mot 30. januar 1933. Ikke som erstatning for de siste ti-årenes omfattende, og helt nødvendige, fokus på Holocaust, men som et supplement, som politisk skjerping. Knigge sier det slik: «Et nytt alvor har meldt seg. Siden AfD har tatt plass i parlamentene er advarselen om å unngå gjentagelse av historien ingen floskel lenger.»
De ambivalente, mettede og selvsentrerte
Demokratiets verdier er solid forankret i det store flertallet av den tyske befolkningen. De ambivalente, mettede og selvsentrerte tilhører nok i all hovedsak denne gruppen. Men eksistensen av et parti som AfD – med sine 10% oppslutning i Tyskland samlet og over 20% i øst – må definitivt leses som et faresignal. Om trusselen fra ytre høyre vil riste liv i «de mettede» eller styrke ressentimentene som også ligger skjult hos dem, kan man ikke si noe helt sikkert om. «Tallene fra undersøkelsen gir grunnlag for begge alternativene», skriver Die Zeit. Det er likevel ikke utenkelig at angrepene fra ytre høyre kan bevirke det motsatte av det tilsiktede, at det er erindringskulturen som kommer styrket ut av konfrontasjonene. Pr. i dag opplever AfD en svakt nedadgående oppslutning. Det skjer parallelt med at skandaliseringene av partiets mest ytterliggående lederskikkelser, Björn Höcke og Andreas Kalbitz, har tiltatt i styrke.
Motsetningene skjerpes
Når de siste tidsvitnene nå snart er borte, står man uansett overfor en ny situasjon. I hele etterkrigstiden har erindringsarbeidet fått en egen intensitet og kvalitet når det har vært ledsaget av konflikter og store debatter. «At motsetningene skjerpes er i så henseende en god nyhet», avslutter Die Zeit.
Det går mot valg i de tre østtyske delstatene Sachsen, Brandenburg (1. sept.) og Thüringen (27. okt.). På meningsmålingene har høyrepopulistiske AfD dobbelt så stor oppslutning i de tidligere DDR-delstatene som i de vestlige delstatene. Motsatt er oppslutningen om De Grønne dobbelt så stor i vest som i øst.
I den pågående valgkampen har nå AfD lagt de sedvanlige slagordene om «muslimene» og «de fremmede» litt til side. I stedet satses det maks på å selge AfD inn som de ekte etterfølgerne av opprørsånden sommeren/høsten 1989. På valgplakatene dominerer derfor slogans som «Wir sind das Volk» («Vi er folket») og «Vollende die Wende!» («fullfør omveltningen») – det første av disse som kjent 89-opprørernes viktigste slagord. Retorikken spiller på bildet av de nåværende regjeringspartiene som «Systemparteien» («systempartier»), altså i grunnen samme type krefter som 89-opprøret rettet seg mot. Det har også gitt seg helt bisarre utslag, som å sammenligne Angela Merkels skjelveepisoder tidligere i år med partileder Erich Honeckers forsvinning fra den offentlige arenaen sommeren 1989. Underforstått: «de gamle herskerne står for fall!».
Die Tageszeitung (TAZ) publiserte nylig et interessant intervju med sosiologen David Bergrich om fenomenet. Han sier bl.a.:
«De dominerende tolkningsmønstrene er vesttyske. For de yngre er ikke dette noe problem, men det er det for den midlere og eldre generasjon. De har inntrykk av at erindringene og erfaringene de sitter inne med ikke blir sett».
Det dreier seg om hele det populærkulturelle feltet – popmusikk, fotball, tegneserier, litteratur. I den den politiske kulturen har disse DDR-minnene blitt redusert til en «lukket samlebetegnelse», iflg. Bergrich. I tillegg lever de eksotiske og klisjeaktige bildene av DDR videre – «Plattenbauten», arbeidsledige og neonazis. De kommende delstatsvalgene bidrar til bredere dekning av Østtyskland i de vesttyske mediene. «Men flere av reportasjene leser seg som beretninger fra et svært fremmed land“, sier Bergrich til TAZ.
AfDs forsøk på å kapre arven etter 1989-revolusjonen er selvsagt både frekk og løgnaktig. Men man kommer seg ikke ut av situasjonen med den sterke AfD-oppslutningen i øst før man erkjenner at partiet har et landskap det er takknemlig å bevege seg rundt i.
Den 22. februar 2018 ble det holdt en tale av det ekstraordinære slaget i Den tyske forbundsdagen. Taleren var De Grønnes tidligere leder, Cem Özdemir. Utgangspunktet var den nylige frigivningen av den tysk-tyrkiske journalisten Deniz Yücel, korrespondent for Die Welt, fra et års vilkårlig fengsling i Tyrkia, og AfDs etterfølgende «krav» til regjeringen om at den skulle «ta avstand fra» noen av Yücels tidligere tekster.
Özdemirs tale ble ikke kun et sterkt forsvar for den frie journalistikkens prinsipper, men et generaloppgjør med AfDs splittende og rasistiske propaganda: «Dere forakter alt Tyskland står for, og alt det som gjør meg stolt over å være tysk – minnekulturen, mangfoldet, fotballandslaget». Talen ble avsluttet med en rørende hyllest til Özdemirs «Heimat», til fellesskapet i småbyen i Schwaben hvor han som barn av førstegenerasjons tyrkiske innvandrere vokste opp på 70- og 80-tallet. Talen ble flere ganger avbrutt av ovasjoner fra de andre partiene, og av buing og tilrop fra AfD-representantene. Den vakte voldsom oppsikt, og ble spredt med rekordfart på nettet. Jeg husker selv lidenskapen og det retorisk elegante i Özdemirs tale, som om det skulle vært i går.
Hør på den, og gjør det selv om du ikke skulle forstå tysken fullt og helt! Og skulle noen av dere synes Özdemir går for langt, at alle demokratisk valgte partier tilkommer et minimum av respekt osv., kan jeg ikke gjøre annet enn å vise til utviklingen etter februar 2018. Alt hva Özdemir sier om AfD har blitt bekreftet av ettertiden – marsjen i retning det «völkische» har fortsatt, og det ytterste høyre er nå i ferd med å få full kontroll over partiet. For noen dager siden valgte delstatspartiet i Schleswig-Holstein den notoriske høyreekstremisten Doris von Sayn-Wittgenstein til ny leder, en person med dokumenterte bånd til både Holocaust-fornektere og SS-Waffen-dyrkere. Özdemirs tale var ikke kun retorisk elegant, den var også fremsynt og klok.
Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:
1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk
Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.
Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:
DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.
SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).
CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.
AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).
DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.
FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.
Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.
På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.
Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:
– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.
Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.
Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19
Klassekampen har 21. mars en reportasje fra den østtyske delstaten Brandenburg. Temaet er striden om den såkalte Kullkommisjonens forslag og innvirkningen denne antas å få på høstens delstatsvalg i Brandenburg og i to andre østlige delstater. Rammefortellingen er økt polarisering mellom høyrepopulistiske AfD og De Grønne, som begge «fosser fram». Det er positivt at Klassekampen sender journalister til Tyskland for å dekke saker som dette, men reportasjen er dessverre skjemmet av feil og utelatelser:
AfD «fosser» ikke fram. Både på nasjonalt plan og i delstaten Brandenburg ligger resultatene på omtrent samme nivå som ved valget på ny Forbundsdag høsten 2017. I Brandenburg har AfD-målingene tidvis lagt 2-3% høyere enn de gjør nå. I AfDs sterkeste delstat, Sachsen, viser de siste målingene 2% lavere oppslutning enn ved forbundsdagsvalget. Mange spådde at AfD ville gå inn i en ny oppgangsbølge etter valget 2017. Det har ikke skjedd. Årsaken ligger dels i partiets tiltakende høyredreining, og en rekke avsløringer av partifunksjonærers bånd til høyreekstremistiske miljøer. Deler av partiet er derfor nå under overvåkning av «Verfassungsschutz», det tyske PST.
KKs journalist lar Brandenburgs AfD-leder, Andreas Kalbitz, være partiets talerør. Men Kalbitz er ikke hvem som helst. Avisen gjør en unnlatelse når den ikke forteller leserne noe om hvilken omstridt skikkelse han er. Kalbitz tilhører partiets ekstreme «völkische» fløy, med en rekke bånd til høyreekstreme miljøer. Den økende innflytelsen for personer som Kalbitz i AfD er en av årsakene til at partiet er satt under overvåkning. Sannsynligvis gir den også noe av forklaringen på den stagnerende oppslutningen om partiet.
Avisen hevder at det skal holdes valg i fire tyske delstater til høsten – i tillegg til Brandenburg, Sachsen, Thüringen og Sachsen-Anhalt. Det er feil. Valget på nytt delstatsparlament i Sachsen-Anhalt holdes først i 2021.
Kubitz fremstiller koalisjoner mellom AfD og «et maktsøkende CDU» som mulig utfall av de tre valgene i øst. Leserne unndras her viktig informasjon, når det ikke nevnes hvor usannsynlig et slikt scenario er. Det eksisterer enighet fra CDU/CSU til Die Linke om at AfD ikke skal slippe til i regjeringskontorene, og selv en allianse som innebærer et eller annet samarbeid mellom CDU og erkefiendene i Die Linke er mer sannsynlig enn en CDU-AfD-koalisjon. CDUs nyvalgte partileder Annegret Kramp-Karrenbauer har justert partiet noen hakk til høyre i innvandringspolitikken, et grep som bl.a. er tatt for å stå sterkere i kampen mot AfD i de østlige delstatene. En oppmykning av koalisjonsforbudet mot AfD er imidlertid utelukket.
Reportasjen svekkes ved at det sterke skillet mellom øst og vest i oppslutningen om AfD ikke tematiseres. Oppslutningen i de vestlige delstatene er jevnt over under det halve av oppslutningen i øst, og i storbyene ennå lavere. Årsakene ligger vel så mye i mentalitetsmessige skiller som i faktorer knyttet til økonomi og sosial ulikhet.
I reportasjens ingress omtales De grønne som et «fløyparti». Det er misvisende. De Grønne er et etablert parti på sentrum-venstre side i politikken. Det deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Fløyparti på venstre side i tysk politikk er Die Linke. Det har større oppslutning enn De Grønne i de østlige delstatene, og jager der også mange av de samme velgerne som AfD.
Påstanden om at Kullkommisjonens forslag vil kunne gi økt oppslutning for AfD i øst er en hypotese. Investeringstiltakene i kommisjonens pakke kan dra i motsatt retning. Valgene i september og oktober 2019 vil gi svar.
Det tyske forfatningsvernet, «Verfassungsschutz» (delvis sammenlignbart med vårt PST) har besluttet å utrede grunnlaget for overvåkning av det høyrepopulistiske AfD. Partiet har klaget på beslutningen. Klagen kan imidlertid bli en bumerang. Til grunn for beslutningen ligger nemlig en detaljert 436 siders rapport som dokumenterer rasistisk, menneskeforaktende og historierevisjonistisk ideologi fra topp til bunn i partiet – en politikk, som hvis den hadde blitt gjennomført, ville vært uforenlig med Tysklands demokratisk-frihetlige grunnlov. Det er dette – det åpent forfatningsfiendtlige, og ikke partiets ytterliggående høyreposisjoner i seg selv – som gjør at det nå står i fare for å bli underlagt permanent overvåkning. Innenriksminister Horst Seehofer (CSU) beskriver rapporten som god og plausibel, og roser arbeidet til forfatningsvernet. Et utvalg av rapportens dokumentasjon av AFD-utsagn er gjengitt i Die Tageszeitung 21. januar. http://taz.de/AfD-Gutachten-des-Verfassungsschutzes/!5567533/?fbclid=IwAR0iGr2KgE13pSal9_yVgdyiq9PJG_HWEtTMfM7AZfB3O1LfziUzvjE5qgg. Her får man høre om muslimene som «råtnende kadavre», flyktninger som «parasitter» og om forsvaret av «den hvite europeiske kultur». De som har mage for det kan evt. lese videre.
Nå er det nok utelukket at overvåkningen vil føres videre til noen prosess for forbud av partiet. AfD er tross alt et Bundestagsparti med oppslutning fra 13-15% av velgerne. I tillegg ligger terskelen for slike forbud svært høyt – og bør ligge høyt. Tyskland har en straffelov som muliggjør forbud mot ekstreme, svært forfatningsfiendlige partier, og en del nynazistiske grupperinger av typen Nordisk Motstandsbevegelse er i dag forbudt. Hvor høyt terskelen for partiforbud ligger, viser forøvrig skjebnen til fremlegget om forbud mot det eldste og største av Tysklands nynazistiske partier, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Tross støtte fra hele partiskalaen (minus AfD), avviste Den tyske Forfatningsdomstolen for at par år siden iverksettingen av et slikt forbud. Forfatningsdomstolen var klokkeklar på at NPDs forfatningsfiendtlige plattform ga grunnlag for partiforbud, men avveide dette mot andre tungtveiende verdier i forfatningen, herunder særlig ytrings- og organisasjonsfriheten. Forfatningsdomstolen la også til grunn at ekstreme, forfatningsfiendtlige partier må ha en viss størrelse og en viss innflytelse for at forbudsinstituttet skal kunne komme til anvendelse.
Skulle AfD fortsette sin ferd mot høyre, og skulle – mot alle antagelser – oppslutningen om partiet bli så stor at «trusselen» som forfatningsdomstolen omtaler blir reell, vil spørsmålet om partiforbud evt. kunne komme i et annet lys. Innen den tid er det imidlertid stor sannsynlighet for at partiet vil være splittet i to eller flere biter, og at en borgerlig, nasjonalkonservativ fløy har brutt ut og dannet et nytt alternativ som opererer innen rammen av forfatningens minste felles multiplum. Det er nemlig ikke AfDs hardlinere, m/Björn Höcke i spissen, som plages mest av en merkelapp som «forfatningsfiendlig» (han og hans «Flügel» vet selv at de er det), men den relativt store gruppen av «normale» borgerlige velgere som partiet de siste par årene har stjålet (eller har til låns) fra CDU/CSU, bl.a. på grunn av opplevd avstand til det som i medier og memer har gått under navnet «Merkelregjeringens innvandringspolitikk.» Dette er grupper med klar identifikasjon med Tysklands demokratisk-frihetlige institusjoner, og som derfor vil oppleve et slikt stigma som ubehagelig og belastende. En situasjon med varig overvåkning kan derfor bli en reell fare for AfD – uavhengig av om mange i partiets bakrom kan oppleve en slik status som noe nær en æresbevisning.
Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.
Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.
De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.
Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»
Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.
Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.
Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)
Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.
Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.
Oppslutningen om de Grønne og Die Linke tilsammen i de samme byene varierer mellom 21 og 32%. Den er lavest i Köln (21%), men der oppnår til gjengjeld SPD mer enn 30% av stemmene. Oppslutningen om AfD er altså lavest – og støtten til deres skarpeste kritikere størst – i befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid. Neppe veldig overraskende, men likevel viktig å ha med når man skal forstå hva slags fenomen AfD er.
Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.
AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.
Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».
En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.
Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.
Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.
Alternative für Deutschland (AfD) vil komme inn i Bundestag med god margin etter valget på søndag. Med 10% av stemmene (som ikke er usannsynlig) vil partiet få 70-80 representanter i Forbundsdagen. Rundt halvparten av representantene vil tilhøre partiets høyrefløy, hvilket betyr historierevisjonisme, identitær-völkisch ideologi og rasisme. Kun 12 representanter vil tilhøre partiets «moderate» fløy. At den i praksis avsatte partilederen Frauke Petry tilregnes de «moderate» sier det meste. Tysklands meget generøse ordninger for partifinansiering innebærer at AfDs Bundestagsfraksjon vil kunne tilsette inntil 350 rådgivere og sekretærer (ja, 350 ..). Disse vil man f.eks. kunne hente fra miljøet rundt forlegger Götz Kubischek og tidsskriftet «Sezzesion» i Schnellroda, Sachsen-Anhalt.
I den høyreradikale biotopen som Kubischek har bygget opp over flere år kan man bli skolert i temaer som «Populismens tid» og «Kritikk av den parlamentariske fornuft». Fra kommende bundestagsrepresentanter som Jens Meier («lille-Höcke») og Wilhelm von Gotberg kan man bli advart mot farene ved «blandingsfolk» («Mischvölker») eller bli belært om «Holocaust som et virksomt instrument for kriminalisering av tyskerne». AfDs gjennomsnittsvelger adskiller seg ikke nevneverdig fra normalbefolkningen når det gjelder inntekt, jobb og utdanning. Det er ingen protestbevegelse fra de sosialt utstøtte, og hadde det vært det, ville det være lite å hente i partiets økonomisk-liberalistiske politikk. Den typiske velger kan godt være bankfunksjonæren eller ingeniøren i 50-årene som brøler ut sitt hat på en markedsplass i en småby i Sachsen, godt skjermet fra både «islam» og flyktninger. Postkommunismens ruin viser sitt ansikt.
I bakgrunnen lurer kreftene som har en langsiktig plan: først reversere alle seire demokratiet og sivilsamfunnet har vunnet siden 1968, deretter fortsette kampen for det «rene» Tyskland. Truppen som vil gjøre sin entré i den nye Bundestag vil ikke få formell politisk makt, men den vil ha et rådgiverbudsjett på 17. mill. euro, og den vil erobre nasjonalforsamlingens talerstol i Europas største land og bevisst bruke den som plattform for høyrepopulistisk og høyreradikal propaganda. Det åpne og tolerante tyske samfunnet har en voldsom motstandskraft, og dets liberale verdikjerne har en svært sterk forankring i majoritetsbefolkningen. Men man skal være på vakt, og man skal vite at det som vil inntre etter valget på søndag vil bety slutten på den siviliserte kompromissøkende politiske debattkulturen som har preget Tyskland i årtier – og dermed også slutten på en politisk æra.
Höcke, Poggenburg og Gauland – det blir mer og mer klart at prosjektet til det høyrepopulistiske AfD er noe langt mer enn å pleie de sedvanlige fremmedfiendlige og anti-islamske parolene: historierevisjonisme, omskrivning av nazitidens grusomheter, «sluttstrek» og alminneliggjøring av Wehrmacht. At de våger, kunne man være fristet til å si – etter Wehrmachtutstillingene i Hamburg i 1995 og 2001, som nådeløst dekonstruerte alle myter om hæren og den vanlige soldat som «renere» og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.
Jeg lover å fotfølge og konfrontere enhver uorientert og godtroende skikkelse her på berget som i kjølvannet av AfDs kommende inntreden i Bundestag etter valget 24/7 begynner å snakke om «sunt opprør mot elitene», «frykten for islam» og annen metervare. Det tyske Verfassungsschutz (et slags tysk PST) har nå åpnet sak mot Gauland.
Tidsskriftet Kursbuch ble grunnlagt av Hans Magnus Enzensberger i 1965, og har siden holdt det gående mer eller mindre sammenhengende fram til i dag. Rundt påsketider forelå Nr. 189, «Lauter Lügen», med populisme, fake news og politiske løgner som hovedtema. Et veldig interessant bidrag er statsviteren Jan-Werner Müllers «Fake Volk».
Populistenes forenklinger ligger, iflg. Müller, ikke primært i kritikken av frihandelsavtaler, Euroredningspakker o.l. (slik kritikk kan ha viktige poenger og være legitim), men i påstanden om at det finnes et homogent, ufordervet «folk», som taler med én stemme, og at det kun kan gjøre det gjennom dem, populistene. To påstander er grunnleggende for populistene: 1) Folket har alltid rett; 2) Folket – eller rettere «det sanne folket», evt. «det tause flertallet» – kan ikke være representert av noe andre enn populistene. Kravet om moralsk alenerepresentasjon får som konsekvens at populistenes konkurrenter om den politiske makten må beskrives som illegitime. Dette på sin side er ofte begrunnet i karaktersvikt e.l. hos de politiske motstanderne: De andre politikerne er korrupte, arbeider ikke for «folket», men for «EU, de multinasjonale selskapene eller rett og slett «Davos-partiet»», slik Steve Bannon kaller det. Enkelt sagt – de er umoralske!
For populistene er «folk» aldri kun folk i betydningen et kollektiv bestående av alle borgere i en stat. Kun noen er «real people» – de andre kan man se bort fra. Men cluet med demokratiet er jo nettopp – så banalt det enn kan virke – at krav om å representere «folkeviljen» kan bli utfordret, bli reforhandlet gjennom ny konsensus og nye identiteter eller bli falsifisert gjennom skiftende politiske eliter som mislykkes og må tre av. Müller: «Representasjon er en dynamisk prosess, ingen mekanisk reproduksjon av evigvarende identiteter og interesser.» For populistene ser dette annerledes ut. Når «Alternative für Deutschland» (AfD) tross klart mandat fra «folket» ikke lykkes som håpet i et valg, er forklaringen gjerne «løgnpressens» propaganda eller at «elitene» og «systempartiene» har trukket i trådene bak kulissene: Hadde ikke de perfide elitene dømt flertallet til å tie, ville populistene for lengst hatt makten.
I populistenes idealverden er det lite plass for prosedyrer, check and balances og kompromisser: de styrende får et imperativt mandat fra folket – en befaling som må følges opp. Müller viser til en empirisk undersøkelse av AfD’s forbundsfeller på gateplan, «Pegida». Hos Pegida-tilhengerne hersker prinsippet om «bestillingsdemokratiet»: «Folket» bestiller gjennom entydige oppdrag («send flyktningene tilbake»), politikerne må «levere»; når det ikke «leveres» krever de marsjerende reklamasjon.
Oppsummert: Populistene er fiendtlige til (resultat-)åpne politiske diskusjonsprosesser i borgersamfunnet. Slike er unødvendige fordi man uansett alltid kjenner «det riktige» svaret i forkant, forankret som det er i det symbolsk og moralsk «riktige» begrepet om «folket». Müller oppsummerer det slik: «Det handler altså ikke om Rousseaus «volonté générale», som dannes gjennom borgernes reelle deltagelse; i stedet dreier det seg om å bringe til uttrykk en «autentisk folkekraft (Volkskraft)», med alt det den har av «kraft» og «substans» (Carl Schmitt) – noe, tar man Schmitt på ordet, man nettopp best kan lykkes med hinsides alle politiske og rettslige prosedyrer.»
Müllers tekst skiller ikke eksplisitt mellom høyre- og venstrepopulisme. Eksempelmaterialet (AfD, Pegida, Norbert Hofer, Orban, Trump m.fl) og argumentasjonslinjene peker imidlertid klart mot høyre. Det er mange merkelapper man kan sette på tidens venstrepopulistiske tendenser (proteksjonisme, EU-fiendtlighet, økonomisk uansvarlighet osv), men man kan definitivt ikke, iallefall ikke i Europa, tilskrive dem den type ikke-universelle, udemokratiske og ethnos-baserte forestillinger som Müllers populismediagnose beskriver.
Den største trusselen mot det konstitusjonelle, liberale demokratiet kommer i dag fra (ytre) høyre. Müller selv snakker i slutten sin artikkel om nødvendigheten av en «liberal motoffensiv». Artikkelen avsluttes slik: «Liberale må fastholde kjennsgjerningenes sannhet – det finnes ingen «alternative fakta». Men det fins alltid alternative meninger og ulike politiske bedømmelser; med bakgrunn i denne uoppløselige pluralitet må de liberale stå inne for og kjempe for sine meninger, noe som alltid også må innbefatte verdiforestillingene og prinsippene.» Forsvaret av disse må ikke bli monopolisert til det politiske sentrum, det er mange som skal med – fra den konservative Tory og liberalisten til høyre til venstresosialisten og eurokommunisten til venstre.
En av dem som mest konsekvent har ettersporet det nye høyres ideer om «folket» og «folkeviljen» er Die Zeit’s Thomas Assheuer. Han har i en rekke artikler dissekert og dekonstruert ideologiene bak fenomenet, men han har også dokumentert den nye øst-/vestlinjen som binder de europeiske autoritære kreftene sammen på nye måter. Tidsskriftet «Vagant» har oversatt flere av Assheuers tekster til norsk, flere av dem digitalt tilgjengelig. I anledning Vagants Assheuer-oversettelser har jeg selv på trykk en kortere refleksjon rundt begrepet «folkets vilje» i det kommende Vagant 1-2, 2017. Det kommer, såvidt jeg har forstått, på gata i løpet av denne uka.
Tysktime 