AfD

UWE TELLKAMP PÅ BANEN IGJEN

Så er Uwe Tellkamp på banen igjen. Forfatteren av den prisbelønte «Der Turm» og en rekke andre romaner skapte furore gjennom flere utspill høsten 2017 og våren 2018 hvor han gjorde seg til talsmann for posisjoner med klart høyrepopulistisk preg, herunder i en podiumsdebatt med forfatterkollegaen Dürs Grünbein i Dresden vinteren 2018. Tellkamp opplevde også at hans eget forlag – velrenommerte Suhrkamp Verlag – distanserte seg fra ham, noe som utløste en helt egen debatt om forlagenes plikter og ansvar overfor egne forfattere.

Tellkamp har nå levert et «tilsvar» til et opprop som en rekke kulturarbeidere ved teater- og musikkscener i bl.a. Dresden, Leipzig og Berlin har sendt ut som svar på AfDs politikk for kontroll og sensur av institusjonenes repertoirepolitikk, provokasjoner fra ytre høyre mot kulturarrangementer m.v. Han har også gått til aktivt forsvar av en bokhandler i Dresden som har invitert representanter fra ytre høyre til debatt.

De som kritiserer befinner seg i følge Tellkamp i en «linke Gesinnungskorridor». Det kan godt være at kulturlivets store flertall – som nok er notorisk venstreorientert, slik Tellkamp hevder – kan være mindre skyggeredde i møtet med ytre høyre, møte opp i diskusjoner, konfrontere dem i stedet for å nekte dem plattformer. Problemet med Tellkamp er imidlertid at han i stadig sterkere grad benytter seg av ytre høyres eget språk og retorikk. Han har simpelthen blitt en av dem. Det er den egentlige tragedien ved denne historien.

Foto: Smalltown Boy CC BY-SA 3.0

 

Reklamer

Hva slags nasjonalisme?

Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»

Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.

Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.

«Ikke en krig mot Hitler, men mot det tyske folk»

Det tyske høyrepopulistiske partiet AfD markedsfører seg gjerne som et alternativ for den «vanlige borgerlige velger». Det er likevel utrolig hvor tjukkhodet disse sjiktene er, når det i hele AfD’s partihistorie nærmest har vært system at det ene partimedlemmet etter det andre, mange med verv i partiorganisasjonen, gir seg hen til åpenbart høyreekstreme/nynazistiske posisjoner, og det ikke får synderlige konsekvenser for oppslutningen om partiet. Senest ute var lederen av partiets ungdomsorganisasjon i Niedersachsen, Lars Steinke, som i en FB-oppdatering fikk seg til å gjøre Stauffenberg og hans medspillere i det planlagte 1944-attentatet mot Hitler til «forrædere», samt å proklamere at de alliertes krig «ikke var en krig mot Hitler, men mot det tyske folk» (!)

Det er også et slags system i at partiledelsen avgir fordømmelser i slike tilfeller, men det tar sjelden mer enn noen uker før et nytt medlem stikker nesa frem og ytrer budskap av samme slag. Problemet er nok at AfD har satt seg fast som et slags meme i visse deler av befolkningen – som «protestpartiet», som partiet man må stemme på dersom man skal markere motstand mot «die da oben». Da spiller det tydeligvis liten rolle hva slags folk partiet tiltrekker seg, og hva slags budskap som tidvis ytres. For store deler av velgerskaren når det sannsynligvis aldri frem, og for de som får det med seg registreres det sannsynligvis med stille tilslutning i den lille krets på stamkneipa, eller med bagatellisering og et skuldertrekk.

Det tyske Verfassungsschutz (PST) har nå startet overvåking av partiets ungdomsorganisasjoner i Niedersachsen og Bremen. Verfassungsschutz’ oppgave er overvåke grunnlovsstridig politisk virksomhet. Mange av partiets medlemmer beveger seg jevnlig inn i dette landskapet. Det blir interessant å følge om overvåkningen vil begrense seg til ungdomsorganisasjonene i to delstater, eller om det vil kunne bli utvidet til å omfatte hele partiet. Saken er selvsagt ekstra delikat fordi AfD etter valget sist høst er Forbundsdagens største opposisjonsparti.

Lavest oppslutning om AfD i de store byene i vest

AfDs stemmeandel ligger langt under det nasjonale resultatet (12,6%) i alle de store byene i det tidligere Vest-Tyskland:

– Köln: 6,8%
– Hamburg: 7,8%
– München: 8,4%
– Frankfurt: 8,6%
– Stuttgart: 8,7%

Oppslutningen om de Grønne og Die Linke tilsammen i de samme byene varierer mellom 21 og 32%. Den er lavest i Köln (21%), men der oppnår til gjengjeld SPD mer enn 30% av stemmene. Oppslutningen om AfD er altså lavest – og støtten til deres skarpeste kritikere størst – i befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid. Neppe veldig overraskende, men likevel viktig å ha med når man skal forstå hva slags fenomen AfD er.

Oppslutningen om AfD – sammensatte årsaker

Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.

AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.

Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».

AfD får ikke politisk innflytelse

En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.

Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.

Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.

Det ekstreme høyre inntar Forbundsdagen

Alternative für Deutschland (AfD) vil komme inn i Bundestag med god margin etter valget på søndag. Med 10% av stemmene (som ikke er usannsynlig) vil partiet få 70-80 representanter i Forbundsdagen. Rundt halvparten av representantene vil tilhøre partiets høyrefløy, hvilket betyr historierevisjonisme, identitær-völkisch ideologi og rasisme. Kun 12 representanter vil tilhøre partiets «moderate» fløy. At den i praksis avsatte partilederen Frauke Petry tilregnes de «moderate» sier det meste. Tysklands meget generøse ordninger for partifinansiering innebærer at AfDs Bundestagsfraksjon vil kunne tilsette inntil 350 rådgivere og sekretærer (ja, 350 ..). Disse vil man f.eks. kunne hente fra miljøet rundt forlegger Götz Kubischek og tidsskriftet «Sezzesion» i Schnellroda, Sachsen-Anhalt.

I den høyreradikale biotopen som Kubischek har bygget opp over flere år kan man bli skolert i temaer som «Populismens tid» og «Kritikk av den parlamentariske fornuft». Fra kommende bundestagsrepresentanter som Jens Meier («lille-Höcke») og Wilhelm von Gotberg kan man bli advart mot farene ved «blandingsfolk» («Mischvölker») eller bli belært om «Holocaust som et virksomt instrument for kriminalisering av tyskerne». AfDs gjennomsnittsvelger adskiller seg ikke nevneverdig fra normalbefolkningen når det gjelder inntekt, jobb og utdanning. Det er ingen protestbevegelse fra de sosialt utstøtte, og hadde det vært det, ville det være lite å hente i partiets økonomisk-liberalistiske politikk. Den typiske velger kan godt være bankfunksjonæren eller ingeniøren i 50-årene som brøler ut sitt hat på en markedsplass i en småby i Sachsen, godt skjermet fra både «islam» og flyktninger. Postkommunismens ruin viser sitt ansikt.

I bakgrunnen lurer kreftene som har en langsiktig plan: først reversere alle seire demokratiet og sivilsamfunnet har vunnet siden 1968, deretter fortsette kampen for det «rene» Tyskland. Truppen som vil gjøre sin entré i den nye Bundestag vil ikke få formell politisk makt, men den vil ha et rådgiverbudsjett på 17. mill. euro, og den vil erobre nasjonalforsamlingens talerstol i Europas største land og bevisst bruke den som plattform for høyrepopulistisk og høyreradikal propaganda. Det åpne og tolerante tyske samfunnet har en voldsom motstandskraft, og dets liberale verdikjerne har en svært sterk forankring i majoritetsbefolkningen. Men man skal være på vakt, og man skal vite at det som vil inntre etter valget på søndag vil bety slutten på den siviliserte kompromissøkende politiske debattkulturen som har preget Tyskland i årtier – og dermed også slutten på en politisk æra.

Höcke, Poggenburg og Gauland

Höcke, Poggenburg og Gauland – det blir mer og mer klart at prosjektet til det høyrepopulistiske AfD er noe langt mer enn å pleie de sedvanlige fremmedfiendlige og anti-islamske parolene: historierevisjonisme, omskrivning av nazitidens grusomheter, «sluttstrek» og alminneliggjøring av Wehrmacht. At de våger, kunne man være fristet til å si – etter Wehrmachtutstillingene i Hamburg i 1995 og 2001, som nådeløst dekonstruerte alle myter om hæren og den vanlige soldat som «renere» og mer nøytral enn f.eks. SS-enhetene.

Jeg lover å fotfølge og konfrontere enhver uorientert og godtroende skikkelse her på berget som i kjølvannet av AfDs kommende inntreden i Bundestag etter valget 24/7 begynner å snakke om «sunt opprør mot elitene», «frykten for islam» og annen metervare. Det tyske Verfassungsschutz (et slags tysk PST) har nå åpnet sak mot Gauland.

«Fake Volk» – Jan-Werner Müller om høyrepopulismen

Tidsskriftet Kursbuch ble grunnlagt av Hans Magnus Enzensberger i 1965, og har siden holdt det gående mer eller mindre sammenhengende fram til i dag. Rundt påsketider forelå Nr. 189, «Lauter Lügen», med populisme, fake news og politiske løgner som hovedtema. Et veldig interessant bidrag er statsviteren Jan-Werner Müllers «Fake Volk».

Populistenes forenklinger ligger, iflg. Müller, ikke primært i kritikken av frihandelsavtaler, Euroredningspakker o.l. (slik kritikk kan ha viktige poenger og være legitim), men i påstanden om at det finnes et homogent, ufordervet «folk», som taler med én stemme, og at det kun kan gjøre det gjennom dem, populistene. To påstander er grunnleggende for populistene: 1) Folket har alltid rett; 2) Folket – eller rettere «det sanne folket», evt. «det tause flertallet» – kan ikke være representert av noe andre enn populistene. Kravet om moralsk alenerepresentasjon får som konsekvens at populistenes konkurrenter om den politiske makten må beskrives som illegitime. Dette på sin side er ofte begrunnet i karaktersvikt e.l. hos de politiske motstanderne: De andre politikerne er korrupte, arbeider ikke for «folket», men for «EU, de multinasjonale selskapene eller rett og slett «Davos-partiet»», slik Steve Bannon kaller det. Enkelt sagt – de er umoralske! Roemerberggespraeche-2013-10-jan-werner-mueller-ffm-446.jpg

For populistene er «folk» aldri kun folk i betydningen et kollektiv bestående av alle borgere i en stat. Kun noen er «real people» – de andre kan man se bort fra. Men cluet med demokratiet er jo nettopp – så banalt det enn kan virke – at krav om å representere «folkeviljen» kan bli utfordret, bli reforhandlet gjennom ny konsensus og nye identiteter eller bli falsifisert gjennom skiftende politiske eliter som mislykkes og må tre av. Müller: «Representasjon er en dynamisk prosess, ingen mekanisk reproduksjon av evigvarende identiteter og interesser.» For populistene ser dette annerledes ut. Når «Alternative für Deutschland» (AfD) tross klart mandat fra «folket» ikke lykkes som håpet i et valg, er forklaringen gjerne «løgnpressens» propaganda eller at «elitene» og «systempartiene» har trukket i trådene bak kulissene: Hadde ikke de perfide elitene dømt flertallet til å tie, ville populistene for lengst hatt makten.

I populistenes idealverden er det lite plass for prosedyrer, check and balances og kompromisser: de styrende får et imperativt mandat fra folket – en befaling som må følges opp. Müller viser til en empirisk undersøkelse av AfD’s forbundsfeller på gateplan, «Pegida». Hos Pegida-tilhengerne hersker prinsippet om «bestillingsdemokratiet»: «Folket» bestiller gjennom entydige oppdrag («send flyktningene tilbake»), politikerne må «levere»; når det ikke «leveres» krever de marsjerende reklamasjon.

Oppsummert: Populistene er fiendtlige til (resultat-)åpne politiske diskusjonsprosesser i borgersamfunnet. Slike er unødvendige fordi man uansett alltid kjenner «det riktige» svaret i forkant, forankret som det er i det symbolsk og moralsk «riktige» begrepet om «folket». Müller oppsummerer det slik: «Det handler altså ikke om Rousseaus «volonté générale», som dannes gjennom borgernes reelle deltagelse; i stedet dreier det seg om å bringe til uttrykk en «autentisk folkekraft (Volkskraft)», med alt det den har av «kraft» og «substans» (Carl Schmitt) – noe, tar man Schmitt på ordet, man nettopp best kan lykkes med hinsides alle politiske og rettslige prosedyrer.»

Müllers tekst skiller ikke eksplisitt mellom høyre- og venstrepopulisme. Eksempelmaterialet (AfD, Pegida, Norbert Hofer, Orban, Trump m.fl) og argumentasjonslinjene peker imidlertid klart mot høyre. Det er mange merkelapper man kan sette på tidens venstrepopulistiske tendenser (proteksjonisme, EU-fiendtlighet, økonomisk uansvarlighet osv), men man kan definitivt ikke, iallefall ikke i Europa, tilskrive dem den type ikke-universelle, udemokratiske og ethnos-baserte forestillinger som Müllers populismediagnose beskriver.

Den største trusselen mot det konstitusjonelle, liberale demokratiet kommer i dag fra (ytre) høyre. Müller selv snakker i slutten sin artikkel om nødvendigheten av en «liberal motoffensiv». Artikkelen avsluttes slik: «Liberale må fastholde kjennsgjerningenes sannhet – det finnes ingen «alternative fakta». Men det fins alltid alternative meninger og ulike politiske bedømmelser; med bakgrunn i denne uoppløselige pluralitet må de liberale stå inne for og kjempe for sine meninger, noe som alltid også må innbefatte verdiforestillingene og prinsippene.» Forsvaret av disse må ikke bli monopolisert til det politiske sentrum, det er mange som skal med – fra den konservative Tory og liberalisten til høyre til venstresosialisten og eurokommunisten til venstre.

En av dem som mest konsekvent har ettersporet det nye høyres ideer om «folket» og «folkeviljen» er Die Zeit’s Thomas Assheuer. Han har i en rekke artikler dissekert og dekonstruert ideologiene bak fenomenet, men han har også dokumentert den nye øst-/vestlinjen som binder de europeiske autoritære kreftene sammen på nye måter. Tidsskriftet «Vagant» har oversatt flere av Assheuers tekster til norsk, flere av dem digitalt tilgjengelig. I anledning Vagants Assheuer-oversettelser har jeg selv på trykk en kortere refleksjon rundt begrepet «folkets vilje» i det kommende Vagant 1-2, 2017. Det kommer, såvidt jeg har forstått, på gata i løpet av denne uka.

 

Det illiberale parti i den liberale by

Köln er en progressiv, frihetlig og tolerant by. Når Alternative für Deutschland (AfD) samler seg til landsmøte i helgen, vil de bli møtt med motdemonstrasjoner fra 50000 kölnere. Bak markeringen står bl.a. SPD, De Grønne og representanter fra kirkene. AfD er på vei mot ytterligere høyredreining etter at partileder Petry oppga sitt kandidatur som partiets frontfigur tidligere i uka; også Petrys forsøk på å få ekskludert høyreekstremisten Bjørn Höcke står i fare for å mislykkes. Demonstrantene i Köln eksponerer en sunn motvilje mot å akseptere at ytre høyre skal kunne etablere seg som en «normal» politisk kraft i Tyskland, slik tilfellet har blitt i mange andre europeiske land. Selvsagt trekker slike markeringer også bråkmakere fra ytre venstre til seg. Når disse truer med fysiske blokader mot landsmøtet til et parti, som tross alt er lovlig, er det politiets oppgave å ordne opp.

Det er vanskelig å vite hva slags overveielser som ligger bak Petrys valg om ikke å være partiets Spitzenkandidat under valget til høsten. Helt sikkert er det iallfall at hun har et iskaldt forhold til begge nestlederne, Gauland og Meuthen, og at hun sannsynligvis kommer til å mislykkes både i eksklusjonssaken mot Bjørn Höcke og i sitt program for å gjøre AfD mer «realpolitisk» orientert. Den siste som forsøkte på noe slikt var, Bernd Lucke, i partiets siste æra som økonomisk-liberalistisk «professorparti». Vi vet hvordan det endte. Forhåpentligvis ender helgens landsmøte i Köln i strid og kaos.

AfD-politiker bryter tabuer

Høyreekstremisten Bjørn Höcke er truet med eksklusjon fra Alternative für Deutschland (AfD). I et intervju med Der Spiegel (papirversjonen) i forrige uke får man nærmere forståelse av hvilket politisk landskap Höcke beveger seg i, og av hvorfor også (flertallet i) AfD-ledelsen anser ham som en fare for partiet. I den nå berømte talen i et øl-telt i Dresden i januar ble selveste Holocaustminnesmerket i Berlin omtalt som et «Monument der Schande» (et skammens monument). I intervjuet beklager han «tonen» i deler av talen, og medgir at naziherredømmet «måtte overvinnes». Likevel fastholder han at 8. mai 1945 innebar «et totalt nederlag for det tyske folk».

For å forstå hvilket tabubrudd et slikt utsagn er kan det stilles i kontrast til bundespresident Richard von Weizsäckers berømte omtale av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for det tyske folk» (tale i anledning 40-årsfeiringen av krigsnederlaget i 1985). Denne erkjennelsen er en grunnstein i det moderne demokratiske Tysklands fortelling om seg selv, og dets aller fremste symbol er kanskje Holocaustminnesmerket i Berlin. Historikeren Norbert Frei har beskrevet dette – aksepten av nederlaget som befrielse, selvoppgjøret og læringen – som en slags «Selbstidentifikation» (selvidentifikasjon) for det nye Tyskland, og noe som har gjort det mulig for de nye generasjonene av tyskere å gå ut i verden med hevet hode.

På 50- og 60-tallet dominerte fortielse og bagatellisering i vest, mens diktaturet i øst jo pr. statsdekret var anti-fascistisk (noe som betød at et folkelig forankret oppgjør med nazitiden, slik vi kjenner det fra Vest-tyskland, aldri ble mulig å ta). Etter murens fall har fortellingen om det nye Tyskland også blitt en fortelling om den vellykkede overvinnelsen av to diktaturer. Når nå Höcke vil omdøpe overvinnelsen av det ene av disse til et nederlag, tar han ikke kun de hardbarkede nynazistenes retorikk i sin munn, han tråkker også med tunge svarte støvler på det moderne Tysklands selvfølelse som et moderne liberalt og tolerant land. Denne selvfølelsen må også AfD forholde seg til som realitet – om det skal kunne bli et «folkeparti» slik målet er. Derfor er Höcke farlig også for partistrategene i AfD.

Partimålingene for februar viser gjennomgående nedgang for AfD, og på enkelte målinger ligger partiet nå under 10%. Årsaken kan ligge i striden rundt Höcke innad i AfD (han er tross alt partileder i delstaten Thüringen og har støtte fra et betydelig mindretall i partiet) og muligheten for en partisplittelse, men den kan også ha sammenheng med at noen av de borgerlige protestvelgerne AfD har «hatt til låns» kan ha blitt skremt av Höcke. Nedgangen har sannsynligvis også sammenheng med at SPDs nye populære leder, Martin Schulz, henter tilbake tapte stemmer. Det er valg på ny Bundestag til høsten. AfD ville uansett ikke hatt potensiale til å oppnå stemmetall som Le Pen og Wilders, men at flere nå kan ha fått opp øynene for hva slags skikkelser som har posisjoner i AfD, og at partiet i flere måneder fremover kan bli lammet av fløykamper, vil kunne bety at det underpresterer ved valget i høst. Ingenting vil være bedre enn det.

AfD-politiker angriper Holocaustminnesmerke

Den tidligere biologilæreren Björn Höcke, nestleder i høyrepopulistiske «Alternative für Deutschland» (AfD), har beveget seg fra å snakke om afrikaneren som en «Ausbreitertyp» til å beklage at Tyskland med sitt Holocaustdenkmal i Berlin har plassert et «vanærens» minnesmerke midt i hovedstatens sentrum. Höcke tilhører partiets åpent historierevisjonistiske og «völkische» fløy.

Nå har han også fått følge av en Bundestagkandidat og dommer (!) fra Dresden samt flere andre på partiets høyreekstreme fløy. Partileder Petry anser ham derimot som et stigende problem. Spørsmålet for AfD er: vil partiet lykkes med å bli et «folkeparti» àla Wilders og Le Pen eller vil det bli et fløyparti i grenselandet mot den nynazistiske scenen? Sklir partiet mot sistnevnte posisjon, vil det sannsynligvis få problemer med å bevege seg utover nåværende oppslutning på 12-13%, og kanskje også stå i fare for å synke i oppslutning. For det store flertallet av Tysklands befolkning er de siste 50-årenes selvoppgjør med nazitiden nemlig forbundet med stolthet og selvrespekt, og noe nær et identitetskjennetegn for det moderne, demokratiske Tyskland. Holocaustminnesmerket ved Brandenburger Tor er det fremste symbolet på dette.

Men de i AfD som er satt til å drive brannslukking er ikke dumme. Som forsvar for Höcke har man f.eks. vist til forfatteren Martin Walser (som slett ikke er noen høyreekstremist) og hans omtale av tyskernes skyldbevissthet som «Moralkeule» (moralkølle) i en pristakketale i 1998 (noe som i seg selv utløste en opprivende debatt). «Når han, hvorfor ikke vi?» Likevel: hvis Höckes utspill er en del av taktikken om å skape oppmerksomhet og oppslutning gjennom bevisste provokasjoner (noe et lekket partidokument viser er en del av mediestrategien frem mot valget i september), kan man ha feilbedømt hvor grensen går.

Jeg skrev for noen år siden en artikkel for Dagsavisen om det tyske selvoppgjøret og dets betydning for den moderne tyske selvforståelsen. Med unntak av beskrivelsen av Tyskland som Europas annerledesland i oppslutningen om ytre høyre (der tok jeg feil), synes jeg teksten står seg godt som en beskrivelse av det Höcke bevisst har villet tråkke på.

https://tysktime.wordpress.com/2010/05/22/tyskland-og-arven-etter-hitler-fra-fortielse-til-selvoppgjor/#more-55

 

Valget på ny Bundestag 2017 – hvem vil regjere med hvem

Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.

En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.

Anti-semittisme i AfD

Alternative für Deutschland (AfD) feide inn i deltstatsparlamentet i Baden-Württemberg med 15% av stemmene og 23 representanter ved valget i slutten av mars. Nå er delstatsgruppen splittet i to, etter at fraksjonsleder og visepresident i AfD, Jörn Meuthen, mislykkes med å få det nødvendige 2/3 flertall for eksklusjon av representanten Walter Gedeon, en 69-årig lege med en rekke obskure skrifter på samvittigheten – flere av dem med «glassklart» anti-semittisk preg, i følge Meuthen selv og de sakkyndige han har konsultert. Meuthen fikk med seg 12 representanter, og AfD er nå ikke lenger største opposisjonsgruppe til Die Grünen/CDU-regjeringen i Baden-Württemberg. AfDs sentrale partiledelse var raskt ute med å erklære Meuthens gruppe som AfDs legitime representant i landdagen. Dette må leses inn i ledelsens bestrebelse på å fremstå som «seriøs» og «ansvarlig». Sannsynligvis er dette bare begynnelsen på en serie konflikter mellom partiets «moderate» og de mange gruppene med åpent høyreradikale posisjoner som har fått fotfeste i partiet.

Anti-semittisme og etnisk rasisme har fra gammelt av vært faste bestanddeler i hekesebrygget til Tysklands ekstreme høyre (som NPD). Dette står, tilsynelatende, i motstrid til de mer «moderne» ledersjiktene i AfD som primært vil mobilisere på anti-islamsk retorikk og på en slags kulturkonservativ nasjonalisme, slik også det øvrige høyrepopulistiske mainstream i Vest-Europa nå satser på (rester av anti-semittisme finnes det dog både i FPØ og i Front Nationale). Ytre høyre har alltid vært gode på splittelser, avskallinger og fraksjoneringer. Det vil være å håpe at AfD i tiden fremover tvinges til å bruke så mye av sine krefter på skandaliserende parti- og personstrid at det på lang sikt bidrar til partiets desimering, selvødeleggelse og betydningsløshet.