AfD

AfD-politiker angriper Holocaustminnesmerke

Den tidligere biologilæreren Björn Höcke, nestleder i høyrepopulistiske «Alternative für Deutschland» (AfD), har beveget seg fra å snakke om afrikaneren som en «Ausbreitertyp» til å beklage at Tyskland med sitt Holocaustdenkmal i Berlin har plassert et «vanærens» minnesmerke midt i hovedstatens sentrum. Höcke tilhører partiets åpent historierevisjonistiske og «völkische» fløy.

Nå har han også fått følge av en Bundestagkandidat og dommer (!) fra Dresden samt flere andre på partiets høyreekstreme fløy. Partileder Petry anser ham derimot som et stigende problem. Spørsmålet for AfD er: vil partiet lykkes med å bli et «folkeparti» àla Wilders og Le Pen eller vil det bli et fløyparti i grenselandet mot den nynazistiske scenen? Sklir partiet mot sistnevnte posisjon, vil det sannsynligvis få problemer med å bevege seg utover nåværende oppslutning på 12-13%, og kanskje også stå i fare for å synke i oppslutning. For det store flertallet av Tysklands befolkning er de siste 50-årenes selvoppgjør med nazitiden nemlig forbundet med stolthet og selvrespekt, og noe nær et identitetskjennetegn for det moderne, demokratiske Tyskland. Holocaustminnesmerket ved Brandenburger Tor er det fremste symbolet på dette.

Men de i AfD som er satt til å drive brannslukking er ikke dumme. Som forsvar for Höcke har man f.eks. vist til forfatteren Martin Walser (som slett ikke er noen høyreekstremist) og hans omtale av tyskernes skyldbevissthet som «Moralkeule» (moralkølle) i en pristakketale i 1998 (noe som i seg selv utløste en opprivende debatt). «Når han, hvorfor ikke vi?» Likevel: hvis Höckes utspill er en del av taktikken om å skape oppmerksomhet og oppslutning gjennom bevisste provokasjoner (noe et lekket partidokument viser er en del av mediestrategien frem mot valget i september), kan man ha feilbedømt hvor grensen går.

Jeg skrev for noen år siden en artikkel for Dagsavisen om det tyske selvoppgjøret og dets betydning for den moderne tyske selvforståelsen. Med unntak av beskrivelsen av Tyskland som Europas annerledesland i oppslutningen om ytre høyre (der tok jeg feil), synes jeg teksten står seg godt som en beskrivelse av det Höcke bevisst har villet tråkke på.

https://tysktime.wordpress.com/2010/05/22/tyskland-og-arven-etter-hitler-fra-fortielse-til-selvoppgjor/#more-55

 

Valget på ny Bundestag 2017 – hvem vil regjere med hvem

Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.

En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.

Anti-semittisme i AfD

Alternative für Deutschland (AfD) feide inn i deltstatsparlamentet i Baden-Württemberg med 15% av stemmene og 23 representanter ved valget i slutten av mars. Nå er delstatsgruppen splittet i to, etter at fraksjonsleder og visepresident i AfD, Jörn Meuthen, mislykkes med å få det nødvendige 2/3 flertall for eksklusjon av representanten Walter Gedeon, en 69-årig lege med en rekke obskure skrifter på samvittigheten – flere av dem med «glassklart» anti-semittisk preg, i følge Meuthen selv og de sakkyndige han har konsultert. Meuthen fikk med seg 12 representanter, og AfD er nå ikke lenger største opposisjonsgruppe til Die Grünen/CDU-regjeringen i Baden-Württemberg. AfDs sentrale partiledelse var raskt ute med å erklære Meuthens gruppe som AfDs legitime representant i landdagen. Dette må leses inn i ledelsens bestrebelse på å fremstå som «seriøs» og «ansvarlig». Sannsynligvis er dette bare begynnelsen på en serie konflikter mellom partiets «moderate» og de mange gruppene med åpent høyreradikale posisjoner som har fått fotfeste i partiet.

Anti-semittisme og etnisk rasisme har fra gammelt av vært faste bestanddeler i hekesebrygget til Tysklands ekstreme høyre (som NPD). Dette står, tilsynelatende, i motstrid til de mer «moderne» ledersjiktene i AfD som primært vil mobilisere på anti-islamsk retorikk og på en slags kulturkonservativ nasjonalisme, slik også det øvrige høyrepopulistiske mainstream i Vest-Europa nå satser på (rester av anti-semittisme finnes det dog både i FPØ og i Front Nationale). Ytre høyre har alltid vært gode på splittelser, avskallinger og fraksjoneringer. Det vil være å håpe at AfD i tiden fremover tvinges til å bruke så mye av sine krefter på skandaliserende parti- og personstrid at det på lang sikt bidrar til partiets desimering, selvødeleggelse og betydningsløshet.