Publisert i Transit Magasin 30. mars. En kortere versjon av denne teksten ble publiset som kronikk i VG og vg.no 24. mars 2022.
I disse dager er det 11 år siden den tyske regjeringen under ledelse av forbundskansler Angela Merkel gjorde sitt historiske vedtak om nedstenging av landets 17 atomkraftverk (AKW) – åtte med umiddelbar virkning, ni etter en tiårsplan. Beslutningen kom som en direkte konsekvens av den omfattende ulykken ved atomkraftanleggene i Fukushima i Japan i mars 2011. Vel tre måneder senere ga forbundsdagen sin tilslutning til vedtaket. Ni av ti representanter stemte for regjeringens framlegg. Tre atomkraftverk ble stengt ned ved utløpet av 2021. I løpet av 2022 skal de tre siste som fortsatt er i drift – «Isar 2», «Emsland» og «Neckarwestheim 2» – tas av nettet.
Frykten for atomenergiens mulige farer var ikke noe nytt i Tyskland. Forut for Fukushimaulykken lå det 30-40 år med mobilisering mot landets atomkraftverk. Særlig bitter og langvarig var striden om lokasjoner for gjenvinning og lagring av atomavfall. Tilsvarende mobilisering fantes også i øvrige deler av Europa, men ingen andre steder var oppslutningen om anti-AKW-bevegelsen så massiv som i Tyskland. Motstanden ble ytterligere styrket av Tsjernobylulykken i 1986. I løpet av 90-årene utviklet AKW-motstanden seg til en hegemonisk posisjon i Tysklands politiske landskap.
Det første atom-nei kom i 2000. Da Gerhard Schröders rød-grønne regjering (1998-2005) kunngjorde avtalen med energiselskapene om langsiktig avvikling av de tyske atomkraftverkene, var det en tydelig demonstrasjon på gjennomslagskraften den tyske anti-AKW-bevegelsens hadde lykkes å oppnå gjennom 30 års politisk mobilisering. I tillegg hadde Tsjernobylulykken rykket tjue år på avstand. En følge av dette blir at betydningen av atomkraftspørsmålet som politisk stridsspørsmål svekkes. I de første årene av 2000-tallet hersket det derfor en følelse av at det tyske atomspørsmålet var «avgjort».
Allerede ved midten av tiåret hadde det imidlertid dukket opp diskusjoner om forlengelse av driftstiden for atomkraftverkene. I kjølvannet av klimakrisen hadde dessuten en ny type diskurs banet seg vei: atomkraften som kilde til utslippsfri energiproduksjon og dermed et mulig redskap i kampen mot den globale oppvarmingen. Med Merkelregjeringens beslutning om forlengelse av restløpetiden for atomkraftverkene i oktober 2010, Fukushimaulykken i mars 2011 og forbundsdagens endelige nei til atomkraften som tysk energikilde kun tre måneder etter dette, ble absolutt alt blitt kastet om på i løpet av en periode på mindre enn trekvart år.
Med klimakrise, underskudd på grønn kraft og stigende energipriser stiller mange i dag spørsmål ved den tyske alenegangen. Ikke minst har spørsmålet om atomkraft som broteknologi («Brückentechnologie») blitt aktualisert av den nye regjeringens plan om å fremskynde datoen for nedstenging av landets kullkraftverk fra opprinnelig planlagte 2038 til 2030. Utfordringen har blitt enda mer brennende av Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina, og den kraftige reduksjonen av russiske gass- og oljeleveranser som vil kunne følge av denne. Den nye tyske regjeringen, med sin klima- og økonomiminister Robert Habeck (De Grønne) i spissen, har meget ambisiøse planer for utbyggingen av de fornybare energikildene, men vil på mellomlang sikt være avhengig av utenlandske gassleveranser – i verste fall også fransk atomstrøm og polsk kullkraftstrøm – for å sikre egen leveransesikkerhet på strøm. Et aktuelt tema i den pågående debatten er derfor spørsmålet om midlertidig forlengelse av løpetiden for de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift.
Etter ti år med planlegging for nedstenging vil de tekniske, logistiske og økonomiske problemene ved en slik omlegging være betydelige. Skepsisen er ikke minst stor hos eierne og driverne av de tre kraftverkene, energigantene EoN, RWE og EnBW. Men umulig er det ikke. At forslaget ikke umiddelbart har blitt slått ned, viser i det minste at utfordringene som har utøst debatten er reelle nok.
For å få grep om den tyske atommotstanden må en gå 50 år tilbake i tid. Det er en sammensatt historie som bl.a. må forstås i lys av de omfattende protestbevegelsene som preget det meste av Europa på 60-, 70- og 80-tallet. Men det er også en historie med et særskilt tysk preg. Det historiske perspektivet er en forutsetning for å kunne forstå de politiske, teknologiske og økonomiske rammene for debattene om atomenergiens fremtid som pågår i dagens Tyskland. Mye av kritikken utenfra mot Tysklands vedtak om nedstenging av sine atomkraftverk, også den norske, har vært skjemmet av svake kunnskaper om den historiske og politiske konteksten og av manglende vilje og evne til å foreta reelle analyser av grunnlaget for beslutningene som ble tatt. Dermed har kritikken mistet mye av sin relevans.
Atomkraften ble på 50- og 60-tallet ansett som en fremtidsteknologi, og som kilde til vekst og velstand for stadig nye samfunnsgrupper. Likevel lå Hiroshima kun 10-15 år tilbake. For opprustningsmotstandere, sosialdemokrater (SPD) og en fagbevegelse i vekst ble det derfor viktig å fastholde skillet mellom den «slemme» atombomben og den «snille» atomkraften. Samtidig ble 60-årene miljøkampens første ordentlige tiår. Det resulterte i en økende internasjonal oppmerksomhet rundt temaer som giftstoff i matvarer, vannforurensning, skogsdød o.l. Etterhvert begynte også de første urovarslene om strålingsfarer fra atomkraftverkene (AKW) å melde seg.
Det er vanlig å datere starten for den tyske anti-atomkraftbevegelsen til kampen om det planlagte Atomkraftverket «Wyhl» i Baden-Württemberg, sydvest i Tyskland. Wyhl var et av fjorten AKW’er som delstatsregjeringen i 1973 hadde besluttet å bygge ut i områdene rundt elven Rhinen og i regionen Baden. En langvarig okkupasjon av byggetomten gjennom våren, sommeren og høsten 1975 innledet det første av en rekke avbrudd i byggearbeidene. Etter 1975 og fram til Wyhl i 1994 offisielt ble oppgitt ligger en endeløs rekke av rettssaker, blokader, traktorkolonner og voldelige konfrontasjoner mellom aksjonister og politi. Lignende forløp kan man finne på de øvrige åstedene for 70-, 80-, og 90-tallet store og symboltunge «atomkamper» – Brockdorf, Grohde, Kalkar, Wackersdorf, Gorleben.
Felles for alle de store AKW-aksjonene var at de kunne spille på et bredt spekter av «borgerinitiativer» og aksjonistnettverk. Samtidshistorikerne (Reichardt 2014;Biess 2019) regner det som sikkert at minimum 400.000 deltok aktivt i anti-AKW-aksjoner i løpet av året 1979, og at rundt 115.000 mennesker samme år var aktive medlemmer i ulike varianter av miljøorganisasjoner. Den samlede mobiliseringskraften var sannsynligvis opp mot 1,5 millioner, og antallet borgere beredt til å sette sitt navn på en underskriftsliste rundt 10 millioner. Anti-AKW-bevegelsen ble på 70-tallet tilført ekstra militans og aksjonslogistikk fra den radikale studentbevegelsen. Samtidig ville oppslutningen om bevegelsen aldri blitt så stor som den ble uten bredere regional og folkelig forankring. I de langvarige kampene om atomkraftverket i Wyhl og atomavfallsanlegget i Gorleben var den lokale vinbonden og den lille reiselivsbedriften vel så representativ for motstanden som den radikale studenten.
Grunnlaget for de voldsomme mobiliseringene var dels en generell og ganske tidstypisk uro for helsetruende stråling fra atomkraftverkene, dels frykten for atomulykker og krigs- og terrorhandlinger mot atomkraftverk i et tett befolket land, begge med potensielt apokalyptiske skadevirkninger. Den betydelige usikkerheten knyttet til gjenvinning og langtidslagring av atomavfall var også en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget. Et viktig område for kritikk var også opplevelsen av manglende transparens i de statlige beslutningsprosessene, utilstrekkelig parlamentarisk kontroll og ugjennomsiktig sammenveving av private og offentlige interesser i AKW’enes beslutningsorganer. Mye av bevegelsens gjennomslagskraft og mye av dens seiglivethet kan forøvrig sees i sammenheng med evnen til å knytte til seg motekspertise – kjernefysikere, tidligere AKW-ingeniører m.fl. – og å benytte denne offensivt i offentlige høringer og i konfrontasjoner og debatter med politikere, atommyndigheter og AKW-eierne.
Den tyske kampen om atomkraften hadde fra første begynnelse et sterkt personlig og moralsk preg. Kampen mot atomkraftens farer mante fram et alvor der aksjonistenes eksistensielle bestyrtelse i seg selv fikk gyldighet som politisk argumentasjon. Dette ble forsterket av det nye rustningskappløpet som bante seg vei utover 80-tallet, og som ga fødsel til en fredsbevegelse med mobiliseringskraft fullt på høyde med anti-atomkraftbevegelsen. Til grunn for mobiliseringene lå en allestedsnærværende fremtidsangst knyttet til kjerneenergiens og atomvåpnenes ødeleggelsespotensial, til skogsdød, AIDS, «den orwellske overvåkingsstaten» og det moderne risikosamfunnets øvrige spekter av farer. Boken som mer enn noen annen tok denne tidstypiske følelsen på kornet var Ulrich Becks «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet», 1986), en utgivelse som senere ble skoledannende i den moderne sosiologien.
Tyskernes emosjonaliserte inntak til politikk har gjerne blitt omtalt under den litt forslitte termen «German Angst» – i utgangspunktet et bilde som utenlandske journalister for noen tiår tilbake – ironisk og lettere forferdet – introduserte for å beskrive angsten og sivilisasjonspessimismen bak massedemonstrasjonene som fylte opp gater og plasser i 1970-, 80- og 90-tallets Tyskland. I en bred undersøkelse publisert i 2019 («Republik der Angst – Eine andere Geschichte der Bundesrepublik») beskriver historikeren Frank Biess «German Angst» som noe langt mer enn fortellingen om 80-tallets protest- og alternativbevegelser. Fenomenet må også forstås på bakgrunn av den tyske traumatiseringen etter 2. verdenskrig, et traume som ble arvet og videreført i generasjoner etterpå. Periodene etter de to verdenskrigene var i følge Biess preget av «emosjonell fellesskapsbygging» fundert i frykten for og avgrensningen mot en indre fiende – i mellomkrigstiden «jøden», i etterkrigstiden alt fra de såkalte «DPs» (Displaced Persons) via verveagenter for den franske fremmedlegionen til hevngjerrige kommunister. Da student- og ungdomsopprøret et par tiår senere gjorde sin entré sto det «frigjøring» og «autonomi» på fanene. Med på lasset fulgte historisk skapte angsterfaringer, overlevert som psykologiske spor som de nye generasjonene bar med seg inn i 70- og 80-tallets nye politiske kamper.
Kampen mot atomkraftverkene og senere trusselen om ny atomopprustning utgjorde kjernepunkter i en langt mer omfattende kritikk av det man i datidens termer omtalte som «den kapitalistiske vekstøkonomien», «atomstaten» o.l. Inspirert av den radikale studentbevegelsens teorilesninger florerte det på 70- og 80-tallet av ulike varianter av «fundamentalkritikk». Noe av dette ga seg utslag i naivt-romantiske tilbaketrekkingsstrategier, andre deler hadde forgreninger inn i tunge akademiske miljøer, som i den profilerte moralfilosofen Hans Jonas’ verk «Das Prinzip Verantwortung» (1979). Kjernekraftmotstanderne ble her bærere av en ny form for rasjonalitet, og angsten for atomulykker og atomkrig oppvurdert til «opplysende klarsyn og (…) uunnværlig varslingssignal mot den teknologiske tidsalderens farer».
På det politiske plan fikk 70-tallets og det tidlige 80-talls virvar av «alternative» initiativer og bevegelser sitt organisatoriske uttrykk gjennom dannelsen av Tysklands grønne parti («Die Grünen») i januar 1980. Fra aksjonene rundt Brockdorf, Wackersdorf og Gorleben vil tidsvitner i dag har pregende minner om forbundsdagmedlemmer fastlenket til jernbaneskinner og senere ministre nedspylt av vannkanoner. I en artikkel i Die Zeit i september 2020 beskrev Robert Habeck, en av De Grønnes to partiledere inntil desember i fjor, disse protestaksjonene som en del av «forbundsrepublikkens ikonografi». De Grønne skulle senere utvikle seg til det sterkeste og mest innflytelsesrike av sitt slag i Europa.
I en masteroppgave i tysk ved Universitetet i Oslo (2012) foretar Ingeborg Lauvhjell en sammenligning av den tyske debatten om atomkraften før og etter Fukushimaulykken. Grunnlaget for oppgaven er en sammenlignende diskursanalyse av redaksjonelle kommentarer i et tverrpolitisk spenn av riksdekkende aviser – Die Welt, Süddeutsche Zeitung og Die Tageszeitung – i perioden 2007-2009 og i de samme avisene i perioden 19. mars-12. april 2011, altså umiddelbart etter Fukushimaulykken. Konklusjonen fra Lauvhjells undersøkelse er at en debatt der argumentet om atomstrøm som klimavennlig energikilde kunne ha en plass over natten endret karakter til å bli en debatt hvor fare- og katastrofeperspektivet ble det helt dominerende. Mens både klimahensynet og hensynet til forsyningssikkerheten for energi kunne spille en rolle under debatten om forlenget løpetid for atomkraftverkene høsten 2010, mistet dette veldig mye av sin vekt etter Fukushimaulykken. «Klimadiskursen» måtte vike for «risikodiskursen».
Alle forsøk på å forstå Tysklands dramatiske og historiske nei til atomkraften våren og sommeren 2011, vil måtte forsøke å begripe det særegne stemningsbildet som inntrådte som umiddelbar følge av atomulykken i Japan: Angstforestillinger utviklet gjennom 40 års politisk kamp kom til overflaten på nytt, en anti-AKW-bevegelse med nettverk og organiseringsevne i behold gjorde ny entre, mediene reagerte med alarmistisk dramaturgi, politikerne reagerte med sjokk og vantro. Fukushima lå på den andre siden av kloden, men minnene om frykten for vindene fra Tsjernobyl var vekket til live. Det gir selvsagt mening å beskrive mye av dette i lys av det vi tidligere har omtalt som «German Angst». At det i kjølvannet av Fukushima ble foretatt nye og strenge gjennomganger av risikoen for atomulykker, kritiske nyvurderinger av konsekvensene av radioaktiv stråling og revisjon av sikkerhetsstandarder og opplegg for kvalitetssikring, var på den annen side ikke spesielt for Tyskland. Det er heller ikke grunn til å tro at rådene regjeringen fikk fra sine forsknings- og ekspertmiljøer var mindre faglig solide enn de som de andre store atomkraftstatene mottok. «Anderledeslandet» Tyskland fremsto derimot med utvetydig klarhet gjennom opinionsmålinger som viste at 80% av befolkningen ikke ønsket noe mindre enn full avvikling av alle atomkraftverk innen raskest mulige tidsrammer. For Merkels regjering, og for partiene utenom regjering, var dette en håndfast realitet det i praksis var umulig å styre på tvers av.
Ser man på de 11 årene som har gått siden forbundsdagens beslutning om avvikling av de tyske atomkraftverkene, er det interessant å merke seg hvor godt den politiske støtten til vedtaket har holdt seg. Tross sporadiske diskusjoner om mulig forlenget løpetid for de tre siste anleggene som del en overgangsløsning til de fornybare energiformene, har det blant de politiske partiene vært bred konsensus om at vedtaket fra 2011 er endelig og bindende for Tysklands overordnede energipolitiske strategier. Perioden fra 2011 til i dag har ikke vært uten stridsspørsmål, men disse har i all hovedsak dreiet seg om juridiske tvistemål rundt temaer som størrelsen på reparasjonsbetalingene til de store energiselskapene og finansieringsordningene for arbeidet med nedlukking, sikringsdrift og avfallslagring. Energiselskapene for sin del har i dag det meste av sitt fokus rettet mot satsinger innen fornybarfeltet. Fremstøt for omkamp om 2011-vedtaket har derfor blitt avvist av en samlet bransje. I et intervju med Handelsblatt 11. november i fjor omtalte Leonard Birnbaum, toppsjef i energigiganten EoN, dette slik: «Å starte en debatt om kjernekraftens bidrag til klimapolitikken kort tid før de siste anleggene stenges ned, finner jeg besynderlig. Den kommer for sent og er ikke til nytte for noe».
I kjølvannet av debatten om klimakrisen har det også i Tyskland dukket opp initiativer for rehabilitering av atomkraften som energiform. Innspillene fremhever den utslippsfrie atomenergien som uunnværlig innsatsfaktor i et framtidssamfunn hvor CO2-utslippene må kraftig ned, og peker særlig på mulighetene som ligger i det nye såkalte «SMR-konseptet» for reaktordrift (en samlebetegnelse for ulike varianter av «Small Modular Reactors»). Det nye og interessante med disse innspillene er at de har sitt utspring både blant lobbyister for næringsinteressene til den «nye atomteknologien» og blant unge og idealister som har vokst opp uten foreldrenes og besteforeldrenes fortellinger om atomkraftens farer. For disse gruppene duger ikke den gamle anti-AKW-bevegelsens klassiske fiendebilder -«Atomstaten», «Atomlobbyen» osv. – på samme måte som før.
En fordel med SMR-konseptet er at de mindre reaktorene ved utbrudd av ulykker vil ha lavere sannsynlighet for utslipp av større mengder radioaktiv stråling. Det fins på verdensbasis i dag ca. 400 atomreaktorer bygget på standard teknologi. Skal SMR-reaktorene levere like mye energi som disse, må det i følge en studie fra Det tyske direktoratet for atomsikkerhet («BASE») bygges fra «flere tusen til ti tusen av disse». Den samlede effekten av en slik utskifting vil lett kunne bli at risikoen for atomuhell øker snarere enn minsker. I følge kjernefysikkprofessor Christoph Pistner ved Ökoinstitut Darmstadt (Die Zeit 20. januar 2022) vil teknologien i SMR-anleggene uansett være belemret med mange av de samme sikkerhetsutfordringene som de tradisjonelle AKW’ene. Når det gjelder økonomien i en evt. SMR-satsing, anslår BASE at det vil være nødvendig å bygge ca. 3000 SMR-anlegg før det vil være lønnsomt med full overgang til teknologien. Vektingen av disse faktorene er selvsagt ingen eksakt vitenskap, og kan slå forskjellig ut avhengig av hvor man plasserer seg selv i den overordnede debatten om atomkraften.
Hovedutfordringen i tysk sammenheng er imidlertid tidsdimensjonen. Skal de nye SMR-reaktorene kunne være til nytte, bør de kunne settes inn som «broteknologi» i overgangen til fornybarsamfunnet i løpet av nærmeste fremtid. Planene om full nedstenging av kullkraftverkene fra 2030 og mulig bortfall av russiske gassleveranser langt tidligere enn planlagt gjør at Tyskland trenger erstatningsløsninger nå, og kanskje for en periode på 10-15 år. Felles for alle SMR-variantene er at de fortsatt ikke er kommet noe særlig lenger enn til konseptstadiet. Det er varierende vurderinger på hvor lang tid som gjenstår før nødvendig forsknings- og utviklingsarbeid, planlegging, bygging og godkjenningsprosesser vil kunne avsluttes, men det anerkjente DIW-instituttet i Berlin anslo det i en nylig studie til «et til to årtier». Det gjør SMR-løsningen uaktuell, uansett hva man ellers måtte mene om den. Det er sannsynligvis større realisme i en forlenget løpetid for Tysklands tre gjenstående atomkraftverk.
Et stort mindretall av den tyske befolkningen, 42%, svarte nylig at det kunne stilles spørsmål ved om vedtaket om avvikling av de tyske atomkraftverkene var riktig. Det viser med all mulig tydelighet at mye har skjedd siden 2011. Skal man pr. mars 2022 gjøre en oppsummering av hovedtrendene i de senere årenes tyske atomdebatt, er det overordnede inntrykket likevel at de AKW-kritiske holdningene fortsatt har den største gjennomslagskraften. Atomkraftsaken har også en praktisk og pragmatisk side. Når politikerne og hoveddelen av mediene sier nei til nye runder av diskusjon avviklingsvedtaket fra 2011, er at det også fordi det i dag er for sent å reise det på nytt. Energigantene har brukt mer enn 10 år på å planlegge nedstengingen. Skal man nå starte planleggingen for oppstart av AKW-drift i full skala, vil det innebære tidskrevende prosesser for anskaffelse av nye brennstaver for reaktorene, opplæring av nytt personale og ikke minst lange runder med nye godkjenninger og sertifiseringer. Anslagene ligger på minimum 10 nye år. Et tungt moment i debattene er også kostnadene ved bygging og drift av atomkraftverk. Nye atomkraftverk kan kun gjøres lønnsomme ved at atomstrømmen er sikret statlig garanterte priser på høyt nivå over flere tiår. Anleggene er også umulig å forsikre på det private markedet, noe som i praksis betyr at staten må tre inn som en type selvassurandør. Som skrekkeksempler på tids- og kostnadssprekk for nyere atomkraftanlegg fremhever tyske medier ofte finske «Olkiluoto-3» og franske «Flamanville», som begge fått sluttkostnader og byggetid på det mangedobbelte av det opprinnelig planlagte.
Den kanskje viktigste årsaken til at Tysklands atom-nei fortsatt står så sterkt som det gjør, ligger i det uløste problemet med langtidslagring av atomavfall. Skal man lete etter den tyske anti-AKW-bevegelsens episentre, kan man godt knytte dem til de to stedsnavnene «Gorleben» og «Wackersdorf». Her ble det gjennom årtier utkjempet harde og langdryge kamper mellom føderalt politi og sammenslutninger av lokalbefolkning og langveisfarende demonstranter om byggingen av anlegg for gjenvinning og langtidslagring av atomavfall. I begge tilfellene måtte statsmakten til slutt gi opp. Etter 50 års leting er det fortsatt ikke en eneste av Tysklands 11.500 borgermestere som våger å utfordre lokalbefolkningenes angst for stråling og ulykker, og å gjøre lokalisering av atomavfallet i egen kommune til et politisk prosjekt. Det er nå likevel konsensus om gjennomføring av en bredt forankret prosess som innen 2031 skal resultere i endelig valg av lokasjon for sluttlagring av atomavfallet. Anlegget skal stå ferdig i 2050. Enda 30 år vil måtte gå før atomavfallet har kommet på plass i de underjordiske anleggene.
Ved nedstengingen av de siste tre atomkraftverkene i drift på slutten av inneværende år, vil ca. 15.000 tonn høyradioaktivt avfall ha samlet seg opp. I mellomtiden må en krevende situasjon med 16 midlertidige lagringssteder håndteres. Den møysommelige veien fram mot endelig valg av lokasjon for sluttlagringen er strengt bundet opp mot en forutsetning om at nytt atomavfall ikke kommer til. I praksis vil dette være et effektivt hinder mot de fleste fremstøt for nye atomsatsinger.
Tysklands vedtak om avvikling av atomkraften har fra første stund vært uløselig knyttet til en forutsetning om kraftig økning av de fornybare energikildenes andel av strømleveransene. Med klimakrisens økende alvor har også presset for overgang fra karbonbaserte til fornybare energikilder blitt sterkere. Den nye regjeringens beslutning om å fremskynde den planlagte nedstengningen av de tyske kullkraftverkene fra 2038 til 2030 er en del av dette bildet. Tyskland skal altså innen et tidsspenn på knappe 10 år gjøre seg uavhengig av både atomkraften og kullkraften, energikilder som i 2021 utgjorde 37-38% av den samlede tyske strømproduksjonen. Som svar på utfordringen har regjeringen, med økonomi- og klimaminister Robert Habeck i spissen, lagt fram en klimapolitisk tiltakspakke som vel er den mest omfattende og ambisiøse som noen europeisk regjering har presentert til nå. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 % av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for hydrogen. I tillegg kommer en rekke tiltak for forenkling og effektivisering av beslutnings- og planleggingsprosessene for bygging av vind- og solaranlegg.
Mye skal klaffe for at regjeringen skal komme i mål med sine ambisiøse mål. Med utbruddet av krigen i Ukraina har nye utfordringer kommet til. Krigshandlingene har vist at atommotstandernes frykt for angrep på atomkraftanlegg under krig ikke er uten grunnlag. På den annen side har krigen gitt beslutningstagerne en ubehagelig påminnelse om Tysklands avhengighet av russisk gassimport. Tallene for 2021 viser at ca. 15 % av fjorårets strømproduksjon kom fra naturgass, ca. halvparten av denne var importert fra Russland. I kjølvannet av krigen tvinges nå Tyskland til å gjøre seg uavhengig av russisk gass betydelig raskere enn planlagt. Dermed bortfaller også en av de viktigste kildene til erstatning av energileveransene som vil gå tapt ved den parallelle nedbyggingen av atom- og kullkraften.
Usikkerheten skapt av Ukrainakrigen har også bidratt til en ny omdreining i debatten om den tyske atomkraften. Således har enkelte kommentatorer fra mediene og industrien i de siste ukene gjentatt gamle forslag om å redefinere de tre atomkraftverkene som fortsatt er i drift til en type «broteknologi», altså en overgangsløsning som kan ta bort noe av presset mot leveransesikkerheten for energi til næringslivet, og generelt lette overgangen til fornybarsamfunnet. En konsekvens av dette vil i så fall være at løpetiden for de tre må forlenges ut over 2022. Svaret fra en motvillig energisektor har vært at videre drift vil være krevende, men ikke umulig. Tysklands økonomi- og klimaminister, De Grønnes Robert Habeck, ga for sin del uttrykk for at spørsmålet ikke i utgangspunktet kunne avvises – et oppsiktsvekkende signal tatt i betraktning De Grønnes rolle i den tyske atommotstanden gjennom mer enn 40 år. Habeck meldte senere tilbake at han – etter «nøye prøving» av alle hensyn – ikke ville fremme noe forslag om forlenget løpetid.
Om økonomi- og klimaministeren får det siste og endelige ord i kampen om den tyske atomkraften, er ennå litt i det uvisse. I et nylig vedtak i CDU/CSUs gruppe i Forbundsdagen foreslås det at spørsmålet om forlenget løpetid av de tre siste AKW’ene vurderes på nytt. Velger CSU/CSU å forfølge dette i form av et vedtaksforslag for Forbundsdagen, vil det i så fall innebære at en 11 år lang konsensus mellom CDU/CSU og de tre nåværende regjeringspartiene brytes. Det vil også innebære den tredje kursendringen i tysk atomkraftpolitikk siden 2000. Så lenge De Grønnes regjeringspartnere (SPD og FDP) fastholder det de ble enige om i regjeringserklæringen fra november 2021 – nedstenging av de tre siste atomkraftverkene i henhold til fastsatt plan – vil en slik kursendring fortsatt være utelukket.
Skulle det i kjølvannet av Ukrainakrigen likevel presse seg fram en revurdering av spørsmålet om forlenget løpetid for de tre gjenværende atomkraftverkene, vil det være nettopp det vi tidligere har omtalt det som- en tidsbegrenset broløsning for overgangen til fornybarsamfunnet. En omsnuing i synet på atomfriheten som overordnet energipolitisk strategi for Tyskland vil være et scenario med svært lav sannsynlighet.
Kritiske stemmer vil kunne hevde at tysk atomdebatt gjennom årtier har vært preget av følelser og irrasjonalitet, og at Tyskland gjennom sine energipolitiske valg fra 2011 til i dag har kastet seg ut i et hodeløst eksperiment. Andre vil – med filosofen Hans Jonas – kunne hevde at de tyske valgene har vært kloke, aktsomme og ansvarsfulle. En fornuftig debatt om Tysklands energipolitiske fremtid vil uansett være tjent med at valgene som ble tatt nå kan aksepteres for det de var, med nysgjerrighet for den historiske konteksten de oppsto i og med åpenhet for at både fakta og følelser vil kunne avveies ulikt avhengig av eget ståsted. Videre hamring på det tyske nei til atomkraften vil i alle fall være uproduktivt og utsiktsløst, et fokus på mulighetene som ligger i det tyske veivalget vil ikke være det.
Den mangeårige sjefen for «Fraunhofer-Instituts für Solare Energiesysteme» i Freiburg, professor Eicke Weber, sier i et intervju med journalisten Franz Alt (TAZ, 22. januar 2022) at Tyskland har gode muligheter for å oppnå 100 % dekning av fornybar energi i sine strømnett innen 2030. Andre prognoser peker på 2035 som et mer realistisk årstall. Uavhengig av prognosene vil Tyskland ikke kunne lykkes med sine mål uten omfattende og målrettede investeringer i ny teknologi.Dette vil være «oppsiden» av det tyske eksperimentet – enten man har betraktet det med skepsis eller sympati: En kapital- og innovasjonssterk industri med høykompetente ingeniører og fagarbeidere som driver utviklingen av de nye teknologiene fremover og bevisste borgere som etterspør løsningene som kommer på markedet.
Nytten for oss alle kan bli større enn vi kan overskue her og nå.
Jeg har i dag kronikk på trykk i VG i dag, tirsdag 6. januar.
Tysktime 