Angela Merkel

«Flyktningkrisen» som fortelling – perspektiver for en ny europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk

Publisert i Transitmag 27. november 2020

https://www.transitmag.no/2020/11/27/flyktningkrisen-som-fortelling-perspektiver-for-en-ny-europeisk-flyktning-og-migrasjonspolitikk/

Den europeiske «flyktningkrisen» har lenge hatt status som en av de mest epokegjørende politiske hendelsene i forrige tiår. Krisens sentrum ble fra første stund knyttet til Tyskland og til forbundskansler Angela Merkels håndtering av den. I ettertid er det spunnet et stort nett av fortellinger om de politiske valgene som ble fattet i de to dramatiske ukene mellom 1. og 15. september 2015.  Blant de mest sentrale var beretningene om «åpning av grensene», «rettsbrudd» og «kontrolltap». Men hva skjedde? Hva var Merkelregjeringens handlingsrom, hvilke hensyn sto på spill, hvilke rettslige bindinger forelå?

For den internasjonale høyresiden ble Merkelregjeringens håndtering av krigsflyktningene fra Midtøsten høsten 2015 raskt til Europas store innvandringspolitiske syndefall – et mythos som la grunnlag for store politiske forkastninger både i Tyskland og det øvrige Europa. Etterhvert ble «flyktningkrisen 2015» et vendepunkt for hele den internasjonale debatten om flyktningpolitikk, asylrett og migrasjon. Den tyske erfaringen slo også inn i de norske debattene – til å begynne med som beundring og fascinasjon for Angela Merkels politiske mot, etter noe tid som selve paradeeksempelet på Europas feilslåtte flyktningpolitikk.

Krisetilstanden i den greske Morialeiren viser at mange av problemene som kom til overflaten høsten 2015 fortsatt ikke er løst. Handlingslammelsen er dels en følge av det politiske klimaskiftet som ble skapt i kjølvannet av 2015, og som har fått utvikle seg videre fram til i dag. Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Ansvaret for å komme videre hviler tungt på et EU som må innse at omforente løsninger er i alles interesse.

To nyere tyske bokutgivelser går inn i dette krevende feltet med ny kunnskap og alternative perspektiver: Stephan Detjen og Maximilian Steinbeis: «Die Zauberlehrlinge – Der Streit um die Flüchtningpolitik  und der Mythos vom Rechtbruch» (2019) og  Gerald Knaus «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Begge har vakt oppsikt i tyske medier – Detjen/Steinbeis på grunn av sin grundige belysning av de juridiske og folkerettslige sidene ved flyktningkrisen, Knaus for sitt fokus på realiserbare modeller for organisering av Europas fremtidige asyl- og migrasjonspolitikk.

Bøkene formidler kunnskap som er høyaktuell også for et norsk publikum.  Ikke minst er bøkene viktige som sakliggjørende grunnlag for en debatt som altfor ofte har blitt ødelagt av polemikk og forenklinger. Mange elementer i den norske bashingen av Merkel har røtter i den tyske debatten, herunder forestillingen om «grenseåpningen».  Nytten av å lese Detjen/Steinbeis’ detaljerte beskrivelser av de rettslige realitetene bak disse spørsmålene er åpenbar. Tilsvarende vil de som roper på svekkelse av flyktningkonvensjonenes rettighetsbeskyttelse og på voldelig forsvar av Europas yttergrenser finne et rikt utvalg av alternativer i Knaus utlegning av handlingsrommet.  

Flyktningkrisen høsten 2015 hadde mange dramatiske øyeblikk. Et slags «tipping point» kom 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. I dagene fremover strømmet nye grupper av flyktninger over den ungarsk-østerrikske grensen i retning grensestasjonene i Bayern og sentralbanestasjonen i München. Ni dager etter Merkels beslutning, søndag 13, september, hadde innenriksminister Thomas de Maiziere hasteinnkalt ministeriets toppledere, herunder sjefen for forbundsrepublikkens ytre grensekontroll, Bundespolizeichef Dieter Romann, til rådslaging. Spørsmålene som sto til avklaring var: kan det foretas full avstengning av Tysklands grenser, hvilke grensebestemmelser følger av Schengenavtalen, hva slags forpliktelser har Tyskland etter Dublinforordningen?

Spørsmålene var i sin kjerne de samme som ble stilt gjennom det videre forløp av «flyktningkrisen», og som fortsatt i dag står helt sentralt i kontroversene om Merkelregjeringens politikk høsten 2015. Tautrekkingen mellom ministeriets folkerettsjurister på den ene side og hardlineren Romann på den andre, de løpende avstemmingene mot Merkel, innenriksministerens frykt for vannkanoner og voldsscener ved de tyske grensestasjonene er detaljert skildret i Detjen/Steinbeis’ bok. Det kan leses som spenningslitteratur. På kvelden meddelte de Maiziere sin beslutning: grensekontroller innføres, men grensene stenges ikke. Folkerettsjuristene hadde nådd fram med sin argumentasjon om Dublinavtalen som forpliktende rettighetsgaranti – en «emosjonell og høylydt» politisjef (Detjen/Steinbeis) måtte innse at hans advarsler om trusler mot «den nasjonale sikkerheten» ikke hadde fått gjennomslag. Han kunne ta sin hatt og gå eller adlyde. Han valgte det siste.

Håndteringen av asylsøkende som ankommer EU/EØS-området er regulert av de såkalte Dublinavtalene. Det juridiske som sto på spill aktuelle septembersøndag var fortolkningen av Dublin-III-forskriftens § 3 og § 17. Disse forplikter medlemsstatene til «å foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (§ 3). Saboteres denne plikt, har enhver annen medlemsstat anledning til å «tre inn» for den staten asylsøkeren først ankom (§ 17). Det var nettopp et slikt svarteperspill flyktningene langs Balkanruten var kastet ut i høsten 2015. Landene ved EUs yttergrenser – Hellas, Kroatia og Ungarn – var uten fungerende asylsystemer og samarbeidet hverken med hverandre eller med Dublinstatene lenger nord. I all hovedsak var metoden å vinke asylsøkerne gjennom.

Dublinsystemet tilstreber en koordinert håndtering av søknader om politisk asyl på det europeiske samarbeidsområdet. I bunn ligger hver enkelt flyktnings rett til å prøve sin sak i henhold til gjeldende internasjonale traktater. En stat skal ikke uten videre kunne erklære seg ikke-ansvarlig for en asylsøknad. Innledes en slik praksis, bringer det med seg faren for at andre stater vil gjøre det samme – med den følge at asylsøkeren strander i et ingenmannsland mellom statene. Vissheten om at Dublin som overnasjonalt rettsrom sto i fare for å implodere, var hovedgrunnen til at Merkel 4. september 2015 valgte å bruke sin selvinntredelsesrett etter Dublinavtalens § 17 til å hente de 4000 som var strandet som «Refugees in Orbit» langs en motorvei i Ungarn.  De samme overveielsene var også utslagsgivende for at møtet i innenriksministeriet 13. september konkluderte som det gjorde.

Prinsippene som ble fastslått 13. september dannet grunnlaget for Tysklands håndtering av de nye flyktningene som ankom utover høsten 2015. Uten hindringer av det slaget som kom på plass med «Tyrkiaavtalen» vinteren 2016 økte antallet raskt, og ved årsskiftet hadde det kommet opp i 900.000. I de første høstmånedene hadde mediene mer fokus på logistisk kaos i kommunene og på innsatsen til lokalsamfunnets idealistiske hjelpere enn på kritikk mot regjeringens politikk. Fram mot årsskiftet økte imidlertid antallet kritikere. Det var fra første stund en kritikk med tyngdepunkt i høyreorienterte og nasjonalkonservative miljøer. Hovedmelodien var at Merkelregjeringens «grenseåpning» hadde etablert et «urettens regime» ved grensestasjonene, og at Tysklands «politiske suverenitet» var satt på spill uten demokratisk forankring. Stikkordet «rettsbrudd» har siden vært bærebjelken i det meste av kritikken fra høyre mot Merkelregjeringens flyktningpolitikk. Juristen Maximilian Steinbeis er redaktør for «Verfassungsblog.de», en internasjonalt anerkjente plattform for debatt om folkerett og statsrett. I boken han har skrevet sammen med historikeren og rettsjournalisten Stephan Detjen dokumenteres det minutiøst at rettsbruddstesen i det store og hele var grunnløs.

Tesen om «rettsbruddet» fikk i følge Detjen/Steinbeis sin begynnelse med en artikkel i magasinet «Cicero» i desember 2015. Artikkelen var forfattet av Ulrich Vosgerau, en privatdosent i juss med bånd til ytre høyre. Tekstens hovedteser var at regjeringen i ledtog med EU hadde gjort politiet til «fullbyrdere av menneskesmugling», og at Merkel sto «i spissen for et maktapparat som daglig bringer tusener av mennesker illegalt til Tyskland». Artikkelen var mer kulturkamp enn juss. Det forhindret ikke en skikkelse som Horst Seehofer, Bayerns ministerpresident og partileder i CSU, fra å plukke opp Vosgeraus teser, og å starte en mer enn to-årig kampanje mot Merkel og hennes støttespillere innad i det største regjeringspartiet (CDU/CSU). På grunnlag av en betenkning fra den mer anerkjente jussprofessoren Udo di Fabio varslet han vinteren 2016 at «Merkels grenseåpning» ville bli fremmet som sak for forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Saken kom aldri så langt, og i et senere intervju med Neue Zürcher Zeitung fastslo di Fabio at det rettslige grunnlaget for et slikt søksmål uansett var for svakt.

Ser man på rettsbruddtesens gjennomslag fra 2016 til i dag, er utbyttet magert. Således har flere dommer i EU-domstolen (bl.a. «Khadija/Jafari, 2017) bekreftet at regjeringens tolkning av Dublinavtalen høsten 2015 var riktig. Påstanden om rettsbruddet har også vært forsøkt fremmet for den tyske forfatningsdomstolen. I tillegg til nevnte forsøk fra CSU, som partiet selv ga opp, la høyrepopulistiske AfD i 2017-18 mye arbeid og prestisje i å fremme en egen sak for domstolen. Prosesskriftet, som var forfattet av nevnte Ulrich Vosgerau, er interessant som stridsskrift for en etnisk-nasjonal statsideologi, om enn ikke som juss. Forfatningsdomstolen avviste våren 2018 at det forelå rettslig grunnlag for å behandle saken.

Den største misforståelsen i retorikken rundt rettsbruddene ligger i påstanden om «grenseåpningen» høsten 2015. Påstanden er feil alene av den grunn at en grense som hadde vært «åpen» siden Schengenavtalens ikrafttredelse ikke godt kunne «åpnes» på nytt. Spørsmålet som sto på spill i innenriksministeriet 13. september 2015 var snarere om den tysk-østerrikske grensen, med hjemmel i en unntaksbestemmelse i Schengenregelverket (§ 24), kunne stenges for en tidsavgrenset periode. Regjeringen falt ned på at Dublinavtalens rettighetsbeskyttelse var viktigere.

Striden om rettsbruddtesen har også vært utkjempet som en kamp mellom ulike generasjoner av statsrettslærde – på den ene side en gruppe eldre og i hovedsak emeritterte professorer og dommere med nasjonalkonservativ profil, på den andre side et miljø av yngre jurister med sterkere internasjonal og folkerettslig innretning.  En gjenganger hos de førstnevnte har vært insisteringen på en form for «tysk statlighet» forut for den positivt gitte rett, og på et «Staatsvolk» med etnisk-kulturelt preg og eksklusive rettigheter.  Dette settes under press når man «mister kontrollen over grensene», og folket gjennom «masseinnvandring blir stumme vitner til erosjonen av sin kollektive identitet», slik det våren 2016 ble uttrykt av Otto Depenheuer, en av den gamle skolens mest markante talsmenn. Grunnlaget for resonnementer av denne type er i følge Detjen/Seinbeis høytflyvende statsrettslige abstraksjoner med svak eller ingen forbindelse til gjeldende rettsrealitet. Fremfor noe annet overser de rettsreglene som Tyskland gjennom internasjonalt bindende traktater og EU-rett de facto er innvevd i. Hva Tyskland skal være er et resultat av hva forbundsstaten selv bestemmer. Demokratisk selvbestemmelse realiserer seg ikke bare gjennom avgrensningen mot «ikke-tilhørige», men også ved selvpålagte bindinger – forpliktelser i forhold til regler og prosedyrer, til menneskeverdet, til likhets- og frihetsrettigheter og til avtaler med andre stater.

To av de mest eksponerte representantene for den «yngre skole» er folkerettsprofessoren og migrasjonsforskeren Daniel Thym og den tyske forfatningsdomstolens mangeårige president, Andreas Vosskuhle. Thym er særlig kjent for sitt tålmodige arbeid med å utlegge Dublinavtales implikasjoner for et bredere publikum. Vosskuhle har i kraft av sitt embete ikke kunnet kommentere flyktningkrisen i eksplisitt politiske termer. I et intervju med Deutschlandfunk i mars 2016 unnlater han likevel ikke å omtale rettstenkningen til Depenheuer og hans kollegaer som «veldig 19.-hundretall». Sporene peker også mot det 20. århundre og mot tradisjonen etter Carl Schmitt – flyktningkrisen som unntakstilstand og «Ernstfall». Veien er heller ikke lang til dagens radikale høyreside, og til dens teorier om «befolkningsutskiftingen».

Tidsspennet 2016-2018 var perioden hvor det høyrepopulistiske AfD vokste fram, og Dresdens «Pegida»-marsjer ble toppoppslag i mediene. Det var også en tid med oppblomstring av blogger og bokutgivelser rettet mot «Merkels flyktningpolitikk». Etter initiativ fra bl.a. forfatterne Henryk M. Broder og Uwe Tellkamp og den profilerte innvandringskritikeren Thilo Sarrazin, ble det vinteren 2018 lansert en underskriftskampanje under navnet «Die gemeinsame Erklärung». Et av målene var å søke støtte blant andre enn de rene aksjonistene – borgerlige konservative som ikke var beredt til å marsjere med PEGIDA eller ytre seg åpent rasistisk. Erklæringen fikk til slutt 170.000 underskrivere, og man oppnådde etterhvert å få til en «høring» med forbundsdagens petisjonsutvalg. Det kom lite ut av høringen, og mediene var temmelig tause.

Fast bestanddel og bærebjelke i alle disse initiativene var tesen om «rettsbruddet» og «grenseåpningen». Opplysningsarbeidet til skikkelser som Daniel Thym samt dommene i EU-domstolen hjalp lite, ei heller den betydelige reduksjonen av flyktningetallene som følge av «Tyrkiaavtalen» og et integreringsregime som hadde kommet godt i gang i det krevende arbeidet med å sikre jobb og utdanning til de nyankommede. Rettsbruddstesen hadde etablert seg som et topos i den politiske diskursen og forble det upåaktet av hva som var sant eller usant. Symptomatisk er den store bestselgeren blant periodens anti-Merkel-bøker, Robin Alexanders «Die Getriebenen» (2017). Reportasjen til Die Welt-journalisten Alexander fascinerte mange for sin detaljerte og spenningsfylte skildring av Merkelregjeringens indre liv sommeren og høsten 2015; for mange av Merkels fiender falt nok også portrettet av en opportunistisk og trengt bundeskansler i smak. I de rettslige spørsmålene, i skildringen av regjeringens avveininger mellom sikkerhetshensyn og forpliktelsene etter flyktningkonvensjonene og Dublinavtalen, fremstår boken i følge Detjen/Steinbeis som overfladisk og villedende. Debattklimaet under ett i disse to årene beskriver Detjen/Steinbeis som «..et samspill av publisistiske tilspisninger og retoriske eskalasjoner som til slutt endte i en åpen radikalisering av den politiske diskursen».

Polariseringsbølgen 2016-18 kulminerte i en åpen strid innad i den tyske regjeringen, og innad i CDU/CSU, sommeren 2018. Striden gjaldt et krav fra CSU om tilbakevisning av asylsøkere med forutgående registrering i andre EU-land ved den østerriksk-bayerske grensen. Hovedaktører var bundeskansler Merkel og innenriksminister og CSU-leder Horst Seehofer. Merkel og Seehofer kom til et slags kompromiss. Forutsetningen for at dette skulle virke var imidlertid at den østerrikske regjeringen var beredt til ta i mot tilbakeviste asylsøkerne selv om det ikke forelå avtale om retur med aktuelle yttergrensestater. En slik bidrag var Østerrikes konservative regjeringsleder Sebastian Kurz ikke villig til å yte. Konflikten ebbet dermed ut, og fullt regjeringssammenbrudd unngått.  Forholdet mellom Seehofer og Merkel ble etter dette noe mer normalisert. Seehofer inntok mer moderate og forsonende posisjoner, og har de siste par årene stått fram som en tydeligere eksponent for felleseuropeiske løsninger i flyktningpolitikken.

Den store utfordringen i den europeiske flyktningpolitikken har helt siden krisehøsten 2015 ligget i mangelen på felleseuropeiske løsninger – et samlet konsept som både ivaretar flyktningkonvensjonenes rettighetsgarantier og som sørger for rettferdige ordninger for byrdefordeling EU-landene i mellom. Både overbelastning av statene ved EUs yttergrenser samt blokkeringene fra de såkalte «Visegrad»-statene har bidratt til den fastlåste situasjonen man nå står i. Det har derfor lenge vært klart at en reform av det europeiske avtaleverket er nødvendig. Viktige deler av en slik reform vil ikke kun være fordelingen av flyktninger mellom de ulike EU-landene og økonomiske utjevningstiltak i tilknytning til dette. Det er også nødvendig med sterkere fokus på det felleseuropeiske ansvaret for sikring av EUs yttergrenser, og på mer effektive systemer for retur av avviste asylsøkere – vel og merke under betingelse av at aktuelle returstater oppfyller anerkjente standarder til «sikre opprinnelsesland».

Et reformert EU-system for flyktninghåndtering og migrasjon bør også inneholde ordninger som åpner for kontrollerte og legale veier til arbeidsinnvandring og utdanning. Slike ordninger vil ha elementer av global utviklingspolitikk i seg, men det vil også være et effektivt tiltak mot misbruk av asylinstituttet. For land med mangel på kvalifisert arbeidskraft, som Tyskland, kan det også ligge økonomisk egeninteresse i slike ordninger. Graden av deltagelse bør derfor kunne besluttes av de ulike statene selv. En juridisk modell for arbeidsinnvandring av denne type kan man finne i Tysklands nylig vedtatte innvandringslov. Mye av ovennevnte står også sentralt i FNs «Migrasjonspakt» (2019) og ikke minst i forslaget til et reformert asylsystem for Europa, som EUs kommisjonspresident, Ursula von der Leyen, fremla tidligere i år. Midt under Moriakrisen tidligere i høst kom så den østerrikske migrasjonsforskeren Gerald Knaus med tidligere nevnte bok, «Welche Grenzen brauchen wir.  Zwischen Empathie und Angst – Flucht, Migration und die Zukunft von Asyl“ (2020). 

Forskeren, diplomaten og den politiske rådgiveren Gerald Knaus spilte en avgjørende rolle i utformingen av den såkalte „Tyrkiaavtalen“ som EU og Tyrkia inngikk i mars 2016. Avtalen bidro til sterk reduksjon av Tyrkia som fluktvei til Europa for krigsflyktninger fra Syria, Irak, Iran og Afghanistan. I de tyske talkshowstudioenes debatter om migrasjon og flyktningpolitikk har Knaus for lengst etablert seg som en etterspurt og respektert kommentator. Knaus’ bok er en verdiforankret veiviser til praktisk politikk. Den bygger på et bredt erfaringsmateriale, både historisk og geografisk – fra Marokko og Gambia til Canada, Australia og andre verdenskrigs Sveits. På et mer overordnet plan kan oppgaven Knaus stiller seg forstås som et forsøk på å utvikle en europeisk modell for migrasjon som ivaretar Europas legitime behov for sikre yttergrenser, men som samtidig forhindrer at kontinentet forvandles til en festning.  Knaus’ tiltakspakke inneholder mange elementer som også finnes i FNs og EUs rammeverk, men utpreger seg særlig med sin vekt på det praktisk gjennomførbare – og det politisk mulige.

Sentralt i boken står modeller for samarbeid mellom flyktningenes opprinnelsesland og de ulike EU-landene – samarbeid om retur av avviste asylsøkere, om forebygging av utsiktsløs flukt og om sosial og økonomisk utvikling. Et kjerneelement i Knaus’ tenkning er etablering av «vinn-vinn-modeller» – løsninger med felles nytte for både avsender- og mottakerlandene. Helt sentralt står ulike typer av stimuli, som studiestipender, kvoter for legal arbeidsinnvandring og direkte økonomisk støtte. Bokens modeller for samarbeid utpreger seg med høy grad av detaljering, og hadde ikke kunne tatt form uten Knaus’ brede erfaring og rike nettverk. Knaus’ bok blottlegger også de mange forenklingene i de radikale innvandringsmotstandernes yndlingshistorier, som at grenser alene kunne ha stoppet flyktningbevegelsene høsten 2015 og at mer grensepoliti automatisk betyr færre asylsøkere.

Noe gjennombrudd for nye felleseuropeiske løsninger i migrasjons- og flyktningpolitikken foreligger ennå ikke. Blokkeringene fra Visegradlandene er fortsatt det største hinderet. Reformpakken EU-kommisjonen presenterte tidligere i år inneholder riktignok elementer som muliggjør andre typer bidrag til en solidarisk ansvarsfordeling enn direkte bosetning av flyktninger, men vi vet ennå ikke om dette er tilstrekkelig til å sikre tilslutning for reformpakken. De mest pessimistiske vil derfor si at man har stått på stedet hvil fra 2015 til i dag. Skal man komme videre, må i det minste tre forutsetninger oppfylles: Aller viktigst er det at løsningene har respekten for de internasjonale flyktningtraktatenes hovedprinsipper som bunnplanke; dernest må faktagrunnlaget om gjeldende internasjonal rett være korrekt og omforent. Sist, men ikke minst må de ulike løsningsmodellene være fleksible og ha nok mekanismer for lokal tilpasning til å sikre at de også er praktisk gjennomførbare.

Detjen/Steinbeis’ og Knaus’ bøker gjør det lettere å se konturene av et reformert migrasjons- og asylsystem for Europa. Bøkene bidrar hver på sin måte til etablering av et riktigere og mer solid kunnskapsgrunnlag for oppgaven.  Mye av bøkenes setting er hentet fra Tyskland og Sentral-Europa, men det vi kan lære av dem har gyldighet både for Europa under ett og for hver enkel europeisk stat. Norge ikke unntatt.

Angelas arverekke

Publisert i VG 6. mars 2020

Tyskland største parti, kristelig-demokratiske CDU, er inne i en av sine største politiske kriser siden partiets grunnleggelse for mer enn 70 år siden. Utløsende for krisen var håndteringen av en vanskelig parlamentarisk situasjon i den østtyske delstaten Thüringen, hvor partiets gruppe i den nyvalgte landdagen valgte å stemme sammen med høyrepopulistiske AfD ved valget på ny leder av delstatsregjeringen. Krisen endte med at CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer valgte å kunngjøre sin avgang som partileder. Tre kandidater – alle fra delstaten Nordrhein-Westfalen, alle katolikker, alle menn – har kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder. Beslutningen fattes på et ekstraordinært landsmøte 25. april.

Kampen om partilederposten vil også bli en kamp om hvem som skal etterfølge Angela Merkel som partiets forbundskanslerkandidat ved valget i 2021, og om CDUs politiske kurs i æraen etter Merkel. Blir hun sittende til valget på ny Forbundsdag høsten 2021, vil hun ha vært forbundskansler i 16 år, lenger enn partigrunnleggeren Konrad Adenauer og på nivå med Helmut Kohl.

Merkel vil kunne se tilbake på lange perioder med økonomisk vekst, men også på en epoke preget av kriser og utfordringer – finanskrise, nedlukking av de tyske atomkraftverkene, klimakrise og flyktningkrise.  I kampen om CDUs fremtidige politiske kurs vil forholdet til «arven etter Merkel» stå helt sentralt, et testamente hvor meningene er sterkt delte. Etter flyktningkrisen 2015-16 identifiserte mange Merkel med «kontrolltap» og «åpne grenser», andre med den modige og fattede skikkelsen som sto opp for Europas humanistiske verdier når de virkelig var under press. Merkel gis ofte også skylden for at AfD har kunnet vokse seg sterke. Samtidig har hun utvilsomt hovedæren for at nye sjikt av liberale og sentrumsorienterte velgere i byenes middelklasse har blitt trukket til partiet.

Tross striden om hennes person har Merkel i en årrekke tronet øverst på popularitetsbarometrene – og gjør det fortsatt.

De tre som deltar i kampen om partilederposten er Armin Laschet, Friedrich Merz og Norbert Röttgen. Merz tapte knapt for Annegret Kramp-Karrenbauer under kampavstemmingen om ny partileder på landsmøtet i desember 2018. Laschet var lenge på tale som partileder også i 2018, men valgte til slutt ikke å stille. Den største overraskelsen har imidlertid Norbert Röttgen stått for. Svært få hadde navnet til den tidligere miljøvernministeren på blokka når han som den første av de tre offisielt lanserte sitt kandidatur.

Armin Laschet (58) er «..mannen som klemmer folk, megler i stridsspørsmål, binder fiender til seg og forsoner», som Süddeutsche Zeitung nylig skrev. Han kommer fra den liberale og utadvendte byen Aachen helt vest i Tyskland, og har et lynne typisk for det katolske Rheinland. Laschet har en solid maktpolitisk base gjennom sin posisjon som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat. Han har i tillegg bakgrunn både fra Bundestag og EU-parlamentet, og var på midten av 90-tallets Bonn medlem av en liten gruppe CDU-ere som hadde de første forsøkene på politiske samtaler med De Grønne. Ved valget av mer konservative Jens Spahn som kandidat til nestlederposten har Laschet gjort seg valgbar blant et bredt spekter av partimedlemmene

Friedrich Merz (64) er en mann av «klar tale», en dyktig retoriker med stor tro på egen handlekraft, men også en person som mange oppfatter som polariserende. Merz har vært en skarp kritiker av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015. Han er også eksponent for det mange oppfatter som en mer næringslivsvennlig politikk, for styrking av politi- og justisvesen og for en mer restriktiv innvandringspolititikk. Mange på partiets høyre fløy er derfor overbevist om at Merz er den av kandidatene som vil være best skodd for å hente tilbake CDU-velgere som har vært til låns hos AfD.  En sentral del av Merz’ politiske biografi er tapet for Angela Merkel i kampen om den mektige posisjonen som leder av CDU-gruppen i Forbundsdagen i 2002.

Den tredje kandidaten, Norbert Röttgen (54), var i perioden 2009-2012 miljøvernminister i Merkels regjering. Han har tilhørt Bundestag siden 1994, og var i en periode på 00-tallet gruppesekretær i CDUs Bundestagsfraksjon. Han har også vært leder av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, og stilte i 2012 som partiets toppkandidat i valget på nytt delstatsparlament. Hans tap for SPD/De Grønne, og hans etterfølgende nei til å overta som opposisjonsleder i delstatsparlamentet, gjorde at han falt i unåde hos Merkel og måtte forlate posten som miljøvernminister. Röttgen har etter dette gradvis bygget opp en posisjon som en av CDUs dyktigste utenrikspolitiske talsmenn, og er i dag leder av Forbundsdagens utenrikskomite.

Sentralt i diskusjonene om CDUs fremtidige kurs står forholdet til AfD. Enkelte krefter på CDUs høyre fløy fremholder at partiet må bevege seg til høyre for å gjenvinne velgere som har gått tapt til AfD. Dette er en vurdering som også Friedrich Merz har gitt sin støtte til, selv om han avviser politisk samarbeid med AfD. En undersøkelse publisert i avisen «Handelsblatt» viste nylig at 23% av CDUs velgere vil  forlate partiet etter Merkel, og at 82% av tilhengerne er motstandere av samarbeid med AfD. Undersøkelsen gir grunnlag for å anta at nettotapet ved en høyredreining kan bli større enn ved å fastholde hovedtrekkene i nåværende politikk.

Skal CDU ha muligheten til å komme i regjeringsposisjon på nytt etter valget i 2021, er det pr. i dag vanskelig å se for seg at det kan skje i noen annen konstellasjon enn i regjering med De Grønne. De to partiene samarbeider i dag i seks ulike delstatsregjeringer. Utfordringene knyttet til et kommende regjeringssamarbeid med De Grønne vil derfor stå i sentralt i partiets strategiske overveielser fram mot valget på ny partileder. Her er det fordel Laschet og Röttgen. Et CDU under ledelse av Friedrich Merz vil få det betydelig tyngre i samarbeidet med De Grønne. Risikoen for velgerlekkasje fra CDU til De Grønne, og i verste fall at De Grønne ender opp som det største av de to partiene, vil også være større med Merz ved roret.

Den første meningsmålingen om de tre kandidatene ble nylig offentliggjort av TV-kanalen ARD. Den viser at 40 % av CDUs velgere foretrekker Merz som ny partileder, mens 32 % holder Laschet som den beste kandidaten. Kun 13 % har Röttgen som favoritt. Alt tyder derfor på kampen vil stå mellom Merz og Laschet. Hensynene et partilandsmøte må avveie er imidlertid flere enn det som fanges opp av en spørreundersøkelse. Momenter som kan tale til fordel for Laschet er bl.a. hans sterkere maktbase i partiorganisasjonen, og at Röttgens tilhengere sannsynligvis vil foretrekke Laschet fremfor Merz. Mulighetene for maktkamp med en Merkel som frem til høsten 2021 vil være inne i sitt siste år som forbundskansler, kan også bli trukket fram som en risiko ved Merz’ kandidatur.

Når CDU har valgt sin nye partileder, må endelig valg av kandidat til forbundskanslerposten avstemmes med det bayerske søsterpartiet CSU. Her kan man ikke utelukke at CSU-leder Markus Söder – en partileder i flytsonen – kan komme til å sette seg selv i spill som en mulig utfordrer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zG1AM1/angelas-arverekke

Foto: Armin Laschet
(Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0 de)

BESLUTNINGENS TIMER – ANGELA MERKEL 4.-5. SEPTEMBER 2015

Det tyske TV-selskapet ZDF sendte nylig en dokumentar om den tyske «flyktningkrisens» mest kritiske dager: «Stunden der Enscheidung» («Beslutningens timer»), en minutt for minutt-skildring av Angela Merkel i de 24 timene fra tidlig morgen 4. september til tidlig morgen 5. september 2015. Rundt 2000 flyktninger – offer for Viktor Orbans kyniske spill, sultne og utmattede – er på vei til fots mot Østerrikes grense. Alle skyver ansvaret fra seg. Vi følger Merkels arbeid – i baksetet på sin tjenestebil, før og etter taler og møter med skolebarn, i flyet på vei fra Köln til Berlin – med å avstemme mot SPD, med andre regjeringskollegaer, rådgivere, byråkrater, Østerrikes kansler Faymann osv. Kun en mann tok ikke telefonen, CSU-leder Horst Seehofer. Han lå og purket og sov på sitt landsted i Bayern, eller valgte bevisst å ikke ta telefonen.

Vi vet i dag at Merkels beslutning sent på kvelden 4. september var den eneste riktige både rettslig og moralsk. Ser man bort fra AfD, er det i dag bred enighet om dette både blant politikere, presse og fagjurister i Tyskland. Det som så skjedde, i ukene og månedene etter og fram til Tyrkiaavtalen var på plass, er en annen sak. Her går meningene seg i mange retninger. Den sinnsykt fascinerende ZDF-dokumentaren – satt sammen av orginalopptak, intervjuer og et dramatisert handlingsforløp – fremviser iallfall noe nær et demarkasjonpunkt i Europas nyere politiske historie. NRK (eller TV2) begår en forsømmelse hvis de ikke sørger for å skaffe seg senderettigheter til denne dokumentaren.

Foto: Mstyslav Chernov CC BY-SA 4.0

 

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz

Har de siste tre timene fulgt TV-duellen mellom Angela Merkel og Martin Schulz, etterfølgende diskusjon i Anne Wills talkshowstudio samt ytterligere kommentarer i ARDs Tagesthemen.

Kortversjonen av min oppsummering:

1) Det ble mer duett enn duell – enigheten i hovedspørsmålene er stor, og bakom synger storkoalisjonen.

2) Hovedtemaer i debatten var flyktninger/integrasjon (45 minutter), Tyrkia, dieselkandalen/bilindustrien, indre sikkerhet, skatter og pensjoner. Det mest interessante ved hele diskusjonen var at begge nå synes å støtte en endelig avslutning av Tyrkias EU-medlemsskapsforhandlinger (Schulz sterkere enn Merkel).

3) Schulz klarte seg bra, og viste større engasjement enn Merkel. Men Merkel vinner på sin trygghet og sin troverdighet; målinger umiddelbart etter debatten viser at velgerne vurderer det på samme måte.

4) Svært mye må skje for at Merkel ikke skal få sin fjerde periode som bundeskansler etter 24. september. Spenningen knytter seg til de mindre partienes resultater, og til hvem av disse hun til sist vil regjere med.

Ekteskap for homofile også i Tyskland

Den tyske Bundestag har for noen minutter siden, med stort flertall, besluttet å innføre rett til ekteskap for homofile – «Ehe für alle!». En stor og viktig beslutning i disse Pridedager. Tyskland har lenge hatt en partnerskapslov, men altså ikke en ekteskapslov for likekjønnede. Det har dels sammenheng med at saken var «låst» i koalisjonsavtalen mellom CDU og SPD, til tross for at flertallet for loven har vært der lenge både i Bundestag og i befolkningen (80%).

Interessant å merke seg at hele 75 av CDUs Bundestagsmedlemmer valgte å trosse fraksjonsledelsens anbefaling om å stemme nei og å heller «følge sin samvittighet», slik Merkel hadde åpnet for tidligere i uken. Blant de som stemte for var svært profilerte og sentrale CDU-skikkelser som Ursula von der Leyen, Peter Altmeier og Jens Spahn.

VG hadde et oppslag om saken basert på intervju med meg tidligere i dag.

Den «tyske flyktningkrisen» som norsk fortelling

Man slutter nemlig aldri å undre seg over de mange som med jevne mellomrom maner fram bildet av «Merkels katastrofale håndtering av flyktningskrisen», og i forlengelsen av dette, forestillingen om en situasjon ute av kontroll, økende fremmedfrykt i den tyske befolkningen osv. De fleste som ytrer seg slik forfølger en standardagenda snekret i hop for vår egen hjemlige debatt som har lite å gjøre med den den faktiske situasjonen i Tyskland, slik den var høsten 2015 og slik den er i dag.

Flyktningspørsmål, innvandring o.l. har hatt en relativt relativ beskjeden plass i den offentlige debatten i Tyskland første halvår 2017.  I de tre siste delstatsvalgkampene nå i vår – Saarland, Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen – har innvandringsspørsmålene ikke spilt noen rolle i det hele tatt. Spørsmålet om «indre sikkerhet» har derimot gjort det, men det er noe som opptar alle tyskere enten de har «tysk» eller «ikke-tysk» opprinnelse (hvilket svært mange har f.eks. i Nordhein-Westfalen). Som kjent gjorde Merkels parti, CDU, gode valg i alle de tre nevnte delstatene.

Mye av bakgrunnen for at det er større «ro» rundt saken ligger selvsagt i at Tyrkiaavtalen innebærer en langt lavere tilstrømning av flyktninger nå enn høsten 2015. Som en følge av dette er også oddsene for Merkels «Wir schaffen das» blitt bedre. Tyskland vil ha betydelige utfordringer i å sikre utdanning og arbeid for de nyankomne, men ingen land i Europa er sannsynligvis bedre rustet for oppgavene enn Tyskland. Forklaringen på dette ligger dels i Tysklands sterke økonomi, betydelig arbeidskraftsetterspørsel i industrien, bedre tilpasninger av byråkrati og tjenester på mottaksnivå i kommunene og delstatene, men også i en politikerstand og et sivilsamfunn som har som mål at en skal lykkes. Den som ønsker å gå nærmere inn i dette, kan lese Marina og Hefried Münklers bok «Die Neuen Deutschen» (den siste professor ved Humboldt-universitetet, og en Tysklands mest profilerte politologer), evt. min omtale av den i Morgenbladet 24. mars.

Man kan i ettertid konstatere at Merkel hadde gode grunner, både strategisk og moralsk, for å handle som hun gjorde i september 2015. Det er en solid drøfting av dette i Münklernes bok. At det «.. ikke hvinte bak lukkede dører» i de mest dramatiske septemberdagene 2015 og at det hele var «nøye gjennomtenkt, både praktisk og moralsk», slik Sunnev Grav skrev i en kronikk i Aftenposten forleden, er på den annen side ikke helt riktig. Situasjonen i regjeringskontorene var tidvis kaotisk, og et annet utfall enn det vi fikk (bl.a. når det gjaldt spørsmålet om grensestengning) kunne faktisk ha blitt en realitet, jfr. Die Welt-journalisten, Robin Alexander, som nylig har utgitt en bok med minutt-for-minutt-skildring av om situasjonen bak kulissene i de dramatiske septemberdagene 2015. Samlet sett skal vi være glade for at det gikk som det gikk.

Angela Merkel vil fortsatt være Tysklands forbundskansler

En dag før presidentvalget i Frankrike kan det konstateres at Macrons partner i øst ser ut til å bli den samme som under Hollande – Angela Merkel. Hun fortsetter å stå sterkt ikke bare i kraft av sin nimbus, men også fordi økonomien vokser, arbeidsledigheten går ned og statsregnskapene viser store overskudd. Mindre støy og økt tillit rundt håndteringen av den såkalte «flyktningekrisen», og godt politisk og byråkratisk håndtverk i den daglige håndteringen av denne ute i delstatene og kommunene, bidrar nok også.

Martin Schulz-effekten ser ut å ebbe ut, og dermed også håpet om at en rød-rød-grønn koalisjon under ledelse av Schulz skal kunne overta regjeringsmakten etter valget på ny Bundestag i september senere i år. SPD ligger fortsatt sterkere enn under Schulz forgjenger, Sigmar Gabriel, men med nåværende målinger synes den eneste muligheten for fortsatt regjeringsdeltagelse for SPD å ligge i en videreføring av rollen som juniorpartner i Merkels storkoalisjon. Det har SPD (og i og for seg også CDU) uttrykkelig sagt at man ikke ønsker. Siden mindretallsrgjeringer er en ikke-opsjon i Tyskland, står man med dagens målinger kun igjen med ett realistisk og regjeringsdyktig alternativ i tillegg til storkoalisjonen – en såkalt «Jamaicakoalisjon» mellom CDU, De Grønne og (høyre-)liberale FDP. En slik konstellasjon vil nok være mindre smertefull for Merkel enn for De Grønne og FDP som i mange sentrale spørsmål er som hund og katt (bl.a. miljøpolitikken). Men må man, så må man.

En gledelig tendens er at nedgangen for høyrepopulistiske AfD synes å fortsette; med sine 8% er partiet nærmest halvert i forhold til rekordoppslutningen sist vår. Det er nok for tidlig å utelukke at det rød-rød-grønne alternativet, evt. en såkalt «Ampelkoalisjon» av SPD, De Grønne og FDP, kan få ny vind i seilene frem mot valget, men særlig sannsynlig tror jeg ikke det er. Kritiske faktorer vil i såfall være at SPD stabiliserer seg rundt 30%, at De Grønne tar ut mer av sitt potensiale (som er høyere enn nåværende 7-8%) og at Die Linke klarer å fastholde nåværende oppslutning på 8-9%. Der i gården vil det være en utfordring i seg selv at partiets realpolitiske fløy lykkes å forhindre selvskudd fra Wagenknecht/Lafontaine og andre av tilsvarende støpning på partiets venstrefløy.

Vi har noen spennende måneder foran oss i tysk politikk. Jeg kommer til å skrive jevnlig, både her og andre steder, om den tyske valgkampen frem til valgdagen 24. september.

Et nytt skjebneår for Merkel

Publisert i Klassekampen 23. januar 2016

«Vi klarer dette, vi klarer det fordi Tyskland er et sterkt land», lød det i Angela Merkels tale til det tyske folk ved inngangen til det nye år. Bak henne lå 2015, et av de mest skjellsettende årene i hele den tyske etterkrigshistorien – et år som i sin dramatiske tyngde kan måle seg med 1961, 1977 og 1989 og et år som vil prege Tyskland i årtier fremover.

Når de store tyske avisene har gjort sine oppsummeringer av året 2015, går tre store saker igjen: flyktningkrisen, dramaet rundt Hellas’ mulige uttreden av euroen og styrkingen av ytre høyre gjennom bevegelser som Pegida. Flyktningkrisen har stått i en særstilling, men alle disse sakene har utløst omfattende debatter om hva slags land Tyskland er, og ønsker å være.

Ytre høyre styrker seg

Et av de sterkeste symbolene på Tysklands nye ytre høyre er Pegidabevegelsen. Den kom tilbake i radikalisert utgave høsten 2015, og forsøker nå å slå mynt på motstand mot de nye flyktningestrømmene og på slagord mot «landsforræderen» Merkel, «løgnpressen» og «politikerklassen» i Berlin. Parallelt med Pegidas tilbakekomst har det vært en markant økning i den hatbaserte kriminaliteten mot asylmottak og andre lokaliteter hvor flyktninger har oppholdt seg.

En annen trend er at tradisjonelle konservative velgere har beveget seg bort fra CDU/CSU og over til det nye høyrepartiet «Alternative für Deutschland» (AfD). Dette er en folkelig anti-innvandringsmotstand som tidligere ikke har fått fotfAngela_Merkel_(2014)este i Tyskland. Slår nåværende målinger til, vil de i løpet av 2016–2017 kunne etablere seg som en fast del av den tyske partifloraen både nasjonalt og på delstatsnivå. Dermed vil devisen til 70-tallets legendariske CSU-leder, Frans Josef Strauss være brutt: «Til høyre for CSU skal det ikke være plass for noe demokratisk parti i Tyskland».

 

Innvandringslandet Tyskland

I perioden 2013–2015 økte antallet registrerte flyktninger i Tyskland fra 125.000 til mer enn 800.000. Allerede før utbruddet av flyktningkrisen hadde Tyskland en klar profil som innvandringsland. Totalt har cirka en femtedel av befolkningen, eller cirka 16,3 millioner, i dag en eller annen form for innvandrerbakgrunn, hvorav cirka 4 millioner tilhører de muslimske befolkningsgruppene. Tyskland er også et land som i årtier fremover vil være avhengig av betydelig nettoinnvandring for å sikre finansieringsgrunnlaget for fremtidige pensjoner, og for at næringsliv og industri skal få den arbeidskraften den trenger. Landet har i dag ikke bare Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Vi kan derfor anta at Merkel, når hun 31. august 2015 første gang uttalte sine senere så symboltunge ord, «Wir schaffen das» («Dette klarer vi»), ikke kun gjorde det av egen overbevisning, men også i en slags visshet om at hun ga uttrykk for hegemoniale verdier i det tyske folk.

Selfies med Merkel

Et slags «tipping point» kan settes til 4. september, hvor Merkel garanterte innreise og asylbehandling for 4000 flyktninger som var strandet på sensommerhete motorveier i Ungarn. Svært få kritiserer Merkel for at hun handlet som hun gjorde akkurat denne kvelden. Mange kritiserer henne derimot fordi hun kort tid etter denne hendelsen begynte å opptre på selfies med nyankomne flyktninger, og at hun med jevne mellomrom gjentok sin kjente devise: «Retten på asyl for politisk forfulgte kjenner ingen maksgrense».

Tross sympati i store deler av befolkningen var det gjennom hele høsten en stabil opposisjon mot Merkels politikk. Deler av denne kan det ikke kan settes noe entydig høyrepopulistisk stempel på. Kjernen i kritikken har vært at Merkel med sine mange velkommensignaler har bidratt til å øke den såkalte «pull»-effekten, og dermed også til at problemene har blitt mer uhåndterlige enn de ellers kunne blitt. Merkels svar på slik kritikk har ofte vært kontant: «Hvis vi nå også begynner å måtte unnskylde oss for at vi i nødsituasjoner viser et vennlig ansikt, er ikke dette lenger mitt land».

«Tyrkiakortet»

Flyktningestrømmen utviklet seg raskt til en logistisk og kapasitetsmessig krise. Det var mangel på nær sagt alt – sengeplasser, saksbehandlere, politi, lærere. Det eneste det tilsynelatende ikke var mangel på, var beredskapen blant folk flest til å hjelpe. Et økende press både fra Merkels eget parti, CDU, og fra koalisjonspartnerne i CSU og SPD, tvang i slutten av september fram et såkalt «asylkompromiss». Elementer i dette var raskere retur av asylsøkere fra «sikre opprinnelsesland», sterkere grensekontroll og oppretting av transittsentre ved grensene. Samtidig har Merkel i hele høst arbeidet på spreng for å få på plass en mer rettferdig fordeling av flyktningene innad i EU. Merkel satser nå alt på det såkalte «Tyrkiakortet» – et omfattende avtaleverk mellom Tyrkia og Tyskland i samarbeid med en «koalisjon av villige», hvor milliardoverføringer skal finansiere styrket kontroll av fluktrutene mot Hellas og driften av nye, godt utrustede flyktningeleirer i Tyrkia. Til gjengjeld skal Tyskland og dets allierte etterhvert ta i mot et betydelig antall av flyktningene i de nye leirene.

«Person of the year»

Kåringen av Angela Merkel til «Person of the year» av Time Magazine i desember var på mange måter et paradoks.  I Merkels lange periode som regjeringssjef og minister har en generalinnvending mot henne vært hennes ubesluttsomhet og hennes hang til nøling – si minst mulig, avvente situasjonen mens de andre strides, se hvordan det går, så sakte men sikkert handle. Bak hennes sindige ytre skjuler det seg likevel et følelsesmenneske og en sterkt grunnfestet rettferdighetssans med røtter i oppveksten i en lutheransk pastorfamilie og i erfaringene fra et diktatur som skjøt på de flyktende ved grensemurene. I kritiske situasjoner har hun aldri vært redd for å handle. Det så man både i hennes tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen og under den nå «mykere» håndtering av høstens flyktningkrise.  Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsipp­ledede og helhetstenkende håndtering godt se noen felles – og kanskje også «tyske» trekk.

Situasjonen under kontroll

I et intervju med Der Spiegel rett før jul bedyret Peter Altmeier, som er leder av bundeskanslerens kontor og Merkels høyre hånd i håndteringen av flyktningkrisen, at situasjonen nå er under kontroll. Mottaksapparatet og logistikken har kommet seg på beina, finansieringen av delstatene og kommunene er kraftig styrket og Merkels forsiktige tilbaketog gjennom asylkompromisset synes å ha hatt sine virkninger. Likevel er det veldig mye som skal klaffe for at Merkel og hennes koalisjonsregjering skal få kontroll over situasjonen i løpet av 2016. Mye vil stå og falle på at Tyrkiaavtalen får de ønskede effekter. At «pull-effektene» vil fortsette å virke så lenge Merkel ikke er beredt til å sende ut et signal om grenseverdier for Tysklands flyktningmottak, er et av de tyngste kritikkpunktene fra den konservative fløyen i eget parti og fra CSU. I disse dager pågår det et pokerspill innad i Merkels parti, CDU, om den videre kursen i flyktningpolitikken.

Merkels største utfordring i perioden frem til valget på ny Bundestag høsten 2017 vil sannsynligvis ligge i den latente misnøyen med innvandrings- og flyktningpolitikken på høyre fløy. Det nye året startet med massive medieoppslag om nyttårsnattens overgrep mot hundretalls kvinner ved Kölns sentralbanestasjon. Gjerningsmennene var en horde av alkohol- og pillepåvirkede, unge menn av hovedsakelig nordafrikansk opprinnelse. Fordømmelsene har vært unisone fra alle deler av det tyske samfunnet, ikke minst fra den flerkulturelle byen Kölns mange minoritetsmiljøer. Det har selvsagt ikke forhindret ytre høyre fra umiddelbart å omdanne hendelsene i politisk og retorisk kapital: «Hva var det vi sa!».

Utfordringen fra «Alternative für Deutschland»

Den første store prøven for Merkel vil komme ved valgene på tre delstatsparlament i mars i år, hvorav to i vest. Oppnår AfD to-sifrede tall ved de to vestlige valgene, er det grunn til å tro at nervøsiteten i CDU vil øke og at flere og flere i partiet vil begynne å stille spørsmål ved om Merkels kurs er den riktige. De politiske løsningene på flyktningkrisen vil måtte finne sin plass et eller annet sted mellom realpolitikkens krav og den prinsippledede idealisme som De Grønne, og delvis Merkel selv, står for. Fortsatt vil Tysklands løsninger ha en sterkere dreining mot den «idealistiske» siden enn i de fleste andre europeiske land. Likevel har politikken allerede i dag fått en utforming som hadde vært utenkelig bare for et halvt år siden.

I tiden fremover vil man nok se mange utspill fra enkeltpolitikere i CSU, CDU og SPD hvor hensikten er å vise besluttsomhet og å trekke til seg velgere som er på glid mot AfD: raskere utvisning av kriminelle uten oppholdstillatelse, maksgrenser for flyktningopptak og strengere grensekontroller. Senest denne uken skrev 44 av CDUs representanter i forbundsdagen under et opprop mot sin egen partileder. Samtidig ble det klart at Østerrike, Merkels fremste allierte i flyktningpolitikken, har besluttet å sette maksgrenser for mottak av flyktninger de neste fire årene. Det vil øke presset på Merkel ytterligere.

Hyllest fra New York Times

Det er ennå for tidlig å felle noen endelig dom over hvordan Tyskland, med sin litt avvikende kurs, har lyktes med sin håndtering av den gigantoppgaven flyktningkrisen representerer. New York Times’ Roger Cohen skrev 21.desember en nærmest hymnisk lederartikkel, «Germany, Refugee Nation»: «Germany has stepped in». I sin konsekvens vil Tyskland i den neste generasjon «bli et sterkere, mer vitalt og dynamisk land».

Jesus Kristus og Immanuel Kant

I et bredt anlagt essay, publisert i Die Zeit dagen før nyttårsaften, retter den profilerte filosofen Richard David Precht et generalangrep på unnlatelser og uklar tenkning i diskursen om flyktningspørsmålet: «Moral lar seg ikke kvantifisere. Det fins grenseverdier for hveteeksport og lønnskostnader, men ikke for flyktende mennesker som trues av elendighet og død, tortur og henretting. Menneskelighet kjenner ingen grenseverdier. Jesus Kristus og Imannuel Kant visste dette, CSU-lederen må fortsatt lære det.»

Cohen taler om nytte, Precht om rett. Og bakom synger Pegida. I dette spennet vil et av det 21. århundres største utfordringer måtte finne sine løsninger.

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)