Annalena Baerbock

Sosialdemokratene ble valgets klare vinnere i Tyskland, men tyngdepunktet forblir i sentrum

Publisert i Transit Magasin 28. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/28/sosialdemokratene-ble-valgets-klare-vinnere-i-tyskland-men-tyngdepunktet-forblir-i-sentrum/

(TÜBINGEN, TYSKLAND) Helgens valg på ny Forbundsdag bekreftet at Tysklands politiske tyngdepunkt ligger i det politiske sentrum. Tre partier vil være nødvendig for å danne en flertallsregjering. De Grønne og liberale FDP vil stå sentralt i de kommende regjeringsforhandlingene.

Det sosialdemokratiske partiet, SPD, ble valgets klare vinnere. Kristeligdemokratene (CDU/CSU), Angela Merkels parti, gjorde derimot sitt dårligste valg siden 1949. Både De Grønne og liberale FDP hadde framgang fra valget i 2017, selv om særlig De Grønne hadde gjort seg forhåpninger om et bedre resultat. De to fløypartiene – høyrepopulistiske AfD og venstresosialistiske Die Linke – opplevde begge betydelig tilbakegang. Die Linkes dårlige resultat innebærer at en rød-rød-grønn allianse med SPD og De Grønne ikke lenger er et aktuelt regjeringsalternativ.

Med sine 25,7 % kan SPD notere seg en fremgang på 5,2 % fra valget i 2017, men hele 10 % fram i forhold til målingene partiet oppnådde så sent som i april/mai i år. Oppgangsbølgen under ledelse av kanslerkandidat Olaf Scholz bidro sannsynligvis sterkt til at partiet også kunne innkassere valgseire i de to parallelt avholdte delstatsvalgene i Berlin og Vorpommern-Mecklenburg. 

Det endelig resultatet etter valget til den tyske Forbundsdagen, 2021. Grafikk: http://www.bundeswahlleiter.de

CDU/CSU opplevde med sine 24,1 % en tilbakegang på hele 8,8% fra forrige valg. De to andre valgtaperne, AfD og Die Linke, gikk tilbake med hhv 2,3 % og 4,3 %. Med sine 4,9 % havnet Die Linke under sperregrensen på 5 %. En bestemmelse i valgloven om at partier med minst tre direktevalgte mandater er sikret representasjon i henhold til prosentvis oppslutning gjør at Die Linke vil bli representert med en gruppe også i kommende Forbundsdag.

I tillegg til SPD kan også De Grønne og markedsliberale FDP beskrives som valgvinnere. Etter målinger på opp mot 27-28 % for de Grønne så sent som i mai i år, er det vanskelig å anse et resultat på 14,8% som spesielt vellykket. Sammenlignet med resultatet fra valget i 2017 representerer det likevel en fremgang på 5,9 %. FDP bekrefter med et resultat på 11,5 % et langvarig stabilt nivå på rundt 11-12 %, og går fram med 0,8 % sammenlignet med valget i 2017.

Både De Grønne og FDP hentet mye av sin stemmetilvekst fra de unge velgergruppene. SPD kan tilskrive mye av sin fremgang et tilsig av tidligere CDU-velgere i aldersgruppene over 60 år.

Sentrum vil avgjøre

Tyskland står nå foran en periode med krevende regjeringsforhandlinger. Selv om en videreføring av nåværende storkoalisjon av CDU/CSU og SPD, evt. utvidet med FDP til en såkalt «Deutschlandkoalisjon», ikke på forhånd kan utelukkes, kommer sonderingene og forhandlingene i praksis til å dreie seg om to alternative konstellasjoner: det såkalte «trafikklysalternativet» (SPD, FDP og De Grønne) og den såkalte «Jamaicakoalisjonen» (CDU/CSU, FDP og De Grønne). 

Den tyske grunnloven har detaljerte bestemmelser for valget av bundeskansler og oppnevning av regjeringsmedlemmer, men sier ingenting om de politiske sonderingsprosessene forut for dette. Slik det nå ser ut, vil det være de politiske retningsvalgene til FDP og De Grønne som til syvende og sist avgjør hvilken av de to treerkonstellasjone som får gjennomslag. Som valgvinner kan SPD med god rett kan fremholde at de har «hevd på» kanslerposten. Noe tvingende ligger det imidlertid ikke i dette. 

Kommer De Grønne og FDP til enighet om å peke på en av de to kanslerkandidatene – Olaf Scholz eller Armin Laschet – vil de i praksis kunne bestemme hvilken regjering Tyskland vil få i kommende fireårsperiode. 

Derfor kunne FDP-leder Christian Lindner allerede på valgkvelden signalisere ønske om politiske sonderinger med De Grønne før man går videre til samtaler med hhv. CDU/CSU og SPD.

Christian Lindner, leder FDP

Det finnes mange berøringspunkter mellom De Grønne og FDP innenfor det man kan kalle det «liberale kjerneområdet» – borgerrettigheter, innvandringspolitikk, styrking av sivilsamfunnet osv. Men også når det gjelder behovet for modernisering, industriell innovasjon og oppbrudd i retning av en mer grønn økonomien er grunnlaget for politisk samforståelse til stede. Det store hinderet vil bl.a. ligge i ulike syn på hvordan bl.a. nødvendige klimainvesteringer skal finansieres. De Grønne legger til grunn at både skatteøkninger og statlige låneopptak er nødvendig for å gjennomføre investeringene, FDP er prinsipiell i sin avvisning av begge deler.

FDP har vært veldig tydelige på at de kjenner større politisk nærhet til CDU/CSU enn til SPD, og i utgangspunktet derfor vil foretrekke «Trafikklysalternativet».

Motsatt er det liten tvil om at De Grønne primært ønsker å bygge regjeringen på et samarbeid med SPD. Særlig på valgkampens andre tunge temaområde – sosial ulikhet, omfordeling, barnefattigdom osv – er det åpenbart at nærheten til SPD er større enn til CDU/CSU. Samtidig deltar både De Grønne og FDP i regjeringssamarbeid av begge typer på delstatsnivå, i Schleswig-Holstein i en Jamaicakoalisjon, i Rheinland-Pfalz i en Trafikklysregjering.

I forkant av valgdagen stod disse alternativene fram som mulige utfall:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

SPD hevder mandat

For SPD står det klart at de har fått tydelig mandat fra velgerne om å danne regjering. Kanslerkandidat Olaf Scholz uttalte allerede valgkvelden at det gode valgresultatet for SPD måtte tolkes som et signal fra velgerne om behov for endring: «Noen partier har opplevd fremgang, andre ikke – i dette ligger det også et budskap».

CDU/CSU og Armin Laschet for sin del har altså, tross valgnederlaget, valgt å ikke gi opp kampen om regjeringsmakten.  Laschets rival om kanslerposten, CSU-leder Markus Söder, uttrykte det slik i en kommentar til Die Tageszeitung dagen etter valget: «Vi tror bestemt at en Jamaicakoalisjon har muligheter, (…) og går inn i de kommende forhandlingene med et klart mål om at Armin Laschet blir Tysklands nye forbundskansler».

Uroen og misnøyen innad i CDU/CSU er likevel sterk. Sachsens ministerpresident Michael Kretschmer uttalte i en kommentar til TV-stasjonen MDR mandag morgen at «CDU/CSU ikke har fått noe regjeringsoppdrag», og at «…linjen om å streve etter regjeringsmakt tross valgnederlaget følger den samme kursen som har resultert i partiets kraftige tilbakegang, og som ikke har fremtiden foran seg». Tilsvarende kritikk har bl.a. kommet fra partiveteranen Norbert Röttgen.

Mislykkes Laschet i sine regjeringsambisjoner, er det tvilsomt om han vil overleve som CDU-leder.

I de FDPs og De Grønnes forhandlinger med de to aktuelle kanslerpartiene, SPD og CDU/CSU, vil de begge kunne opptre med vissheten om at regjeringsflertall uten dem ikke kan oppnås. Dermed vil vi altså stå overfor den uvanlige situasjon at de to langvarige politiske motstanderne i felleskap vil kunne sette betingelsene for koalisjonsavtalen som Tysklands fremtidige regjering skal bygge på – enten den blir med CDU/CSU eller SPD. En svekket Armin Laschet vil her ha mindre å gå på enn valgvinneren Olaf Scholz.

Kan Tyskland få en rødgrønn regjering etter søndagens valg?

Publisert i Transit Magasin 24. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/24/kan-tyskland-fa-en-rodgronn-regjering-etter-sondagens-valg/

TÜBINGEN, TYSKLAND

Søndag 26. september skal ny forbundsdag velges, og ny regjering dannes. Kan en allianse av de tre sentrum-venstrepartiene SPDDe Grønne og Die Linke overta regjeringsmakten etter 16 år med regjeringer ledet av Angela Merkel?

Et flertall for en regjering utgått fra nevnte tre partier har vært innen rekkevidde de siste ukene av valgkampen. Hvor realistisk er det at de kan komme til enighet om en regjeringsplattform? Hvilke hindre står i veien, hvilke åpninger finnes? Hvordan kan uenigheten i sentrale utenrikspolitiske spørsmål overvinnes?

Før møte med Die Linkes Janine Wissler i Tübingen september 2021. Foto: Karsten Aase-Nilsen

SPD sannsynlig valgvinner

Tre dager før valget på viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn: SPD: 25-26%, CDU/CSU: 21-23%, De Grønne: 15-17%, FDP: 11-12%, AfD: 10-11%, Die Linke: 6-7%.

Holder tallene seg fram til valgdagen, vil det være SPDs Olaf Scholz som i første omgang får oppdraget med å danne regjering. Tallene innebærer også at De Grønnes Annalena Baerbock ikke lenger kan gjøre seg noen forhåpninger om å erobre kanslerposten, og at det må skje kraftige forskyvninger i valgkampens sluttfase for at CDU/CSUs Armin Laschet skal kunne hindre Scholz fra å bli valgets vinner.

Trenden som etablerte seg fra i sommer synes følgelig å ha holdt seg godt.

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan utgjøre grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven har strenge betingelser for godkjenning av mindretallsregjeringer, og med nåværende målinger vil det være nødvendig med en koalisjon av tre partier for å kunne danne en flertallsregjering. Også begrensningene for samarbeid som partiene selv har satt, reduserer antallet realiserbare alternativer.

Olaf Scholz (SPD) er for tiden visekansler og forbunds finansminister i Tyskland. Han er også SPDs kandidat til kansler. Dette bildet er fra juli 2021. Foto: Wikimedia / Michael Lucan / CC-BY-SA 3.0 de

Samarbeid til høyre eller venstre?

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide.

Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

Så lenge utspillet ligger hos Scholz, vil det i praksis kun stå mellom to alternativer:

  • «Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
  • «Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for begge alternativene er at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. Skal SPD og De Grønne lykkes med å få på plass en flertallsregjering, er de imidlertid avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. 

Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på sentrale områder er relativt stor. Til nå har et flertall av tyske kommentatorer pekt på samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke?

Kan et samarbeid til venstre likevel lykkes? Rød-rød-grønt er ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, vil de ikke måtte starte fra et nullpunkt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Mye vil avhenge av styrkeforholdet mellom den moderate og radikale fløyen innad i Die Linke. Skal enighet med SPD og De Grønne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar BartschGregor Gysi og Susanne Hennig-Wellsow klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i NATO og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Putinister, trotskister og gammelkommunister

Partiledelsen i Die Linke må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet.

At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

Politisk fellesskap i klimapolitikken og sosialpolitikken

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, behovet for pensjonsreform, innføring av formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

For SPD/De Grønne kan utfordringene med å komme til enighet med FDP kanskje vise seg like store som de vil være overfor Die Linke. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og innføring av formuesskatt. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av prinsippet om balanse i statsbudsjettene, budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. 

Enighet med FDP

På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. Det samme gjelder de utenrikspolitiske stridsspørsmålene – NATO, EU, utenlandsinnsats for Bundeswehr, solidaritet med Ukraina osv.

Her vil nok konsensus mellom de tre partiene rimelig lett kunne etableres, selv om SPD/De Grønne, og særlig De Grønne, f.eks. i spørsmålet om tysk EU-integrasjon har en langt mer offensiv holdning enn FDP.

SPD og De Grønne – avstand til Die Linke i utenrikspolitikken

SPD/De Grønne har gjennom hele valgkampen demonstrert avstand til sin potensielle samarbeidspartner på venstre side. De Grønne har hamret løs på Die Linke for deres, mildt sagt oppsiktsvekkende, avholdende stemmegivning under Forbundsdagens behandling av mandatet for Bundeswehrs evakueringsinnsats i Afghanistan. SPD har gått langt opp på banen med sine krav til Die Linke om «å bekjenne seg til NATO». Begge har kraftig advart mot lefling med separatistene i Øst-Ukraina.

For SPD/De Grønne vil det uansett være et gedigent dilemma at mulighetene for gjennomslag i de to store signalsakene – en ny og offensiv klimapolitikk og en kraftinnsats for bekjempelse av sosial ulikhet – vil være så uendelig mye større i et regjeringssamarbeid med Die Linke enn med FDP.

Mens sistnevnte, «Trafikklys»-varianten, raskt vil kunne ende opp som en avmattet, svakt grønnfarget oppskrift for «weiter so», med FDPs Christian Lindner som en streng vokter av statsfinansene og et sterkt beskåret handlingsrom for nødvendige strukturreformer, vil den rød-rød-grønne varianten kunne innvarsle en begynnelse på det nødvendige politiske oppbruddet som de rød-grønne så lenge har hatt skrevet på fanene sine. 

Annalena Baerbock. Her ifm et partimøte i De Grønne i 2018. Foto: Wikimedia / Scheint Sinnig / CC BY-SA 4.0.

Mye kan oppnås

De Grønne har stilt skarpe krav om økning av CO2-avgiftene, full avvikling av kullkraftverkene innen 2030 i stedet for 2038, forbud mot andre enn utslippsfrie biler fra 2030 og grønn omlegging av industrien. SPD har stilt ufravikelige krav om økning av den lovfestede minstelønnen til 12 euro pr. time allerede fra neste år. Alle disse målene kan mye lettere oppnås i allianse med Die Linke enn med FDP.

SPD og De Grønne har selvsagt for lengst tatt disse realitetene inn over seg – selv om de av valgtaktiske grunner er forsiktige med å si det åpent før valglokalene er endelig lukket søndag kveld. Også Die Linke er smertelig klar over at betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene vil være nødvendig om partiet skal oppnå regjeringsposisjonen de så sterkt trakter etter.

Kompromisser i forsvarspolitikken

Hvordan vil en kompromisspakke i de betente utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmålene i så fall kunne se ut? I en analyse i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 19. september peker avisens kommentator Konrad Schuller på noen av løsningene som kan komme i spill. Die Linke vil selvsagt måtte droppe alle krav om tysk uttreden, enn si «oppløsning», av NATO i en regjeringserklæring. De vil til gjengjeld kunne få inn noen formuleringer om NATOs forpliktelse til å fremme «forsoning» med Russland, herunder kanskje et forslag om vitalisering av det sovende «NATO-Russland-rådet» («NRC»).

Die Linkes NATO-fiendtlighet næres både av nostalgisk og dogmatisk Russlandsvennlighet og av mer idealistiske strømninger med røtter i 80-tallets fredsbevegelse. Det er nok de siste av disse som har størst tyngde blant majoriteten av partiets medlemmer, og i særlig grad i partiets reformfløy.

En imøtekommelse av Die Linke rundt de mer fredspolitiske punktene vil iflg. Schuller kunne handle om ikke-våpenbærende droner i det tyske forsvaret, og evt. en målsetning om oppheving av avtalen om at tyske krigsfly i krigssituasjoner skal kunne bære amerikanske atomvåpen. Det vil sannsynligvis også være mulig å komme til enighet om strammere rammer for tysk våpeneksport, herunder forbud mot eksport til diktaturer og til krigs- og spenningsområder. Det samme gjelder kravet om avvisning av NATOs «to-prosentmål», et mål som også SPD og De Grønne stiller spørsmål ved.

Die Linke som risiko

Selv om de tre partiene skulle kunne komme nær en endelig avtale, er det ikke usannsynlig at den kan strande på at SPD og De Grønne til sist finner at risikoen blir for stor om en må basere regjeringsdannelsen på et utenrikspolitisk uforutsigbart Die Linke.

Her spiller selvsagt Tysklands rolle som EU-stormakt inn, men også landets ambisjon om en mer fremskutt posisjon som global player, som forsvarer av folkeretten og som ambassadør for styrking av det traktatbaserte internasjonale samarbeidet innen rammene av EU, NATO og FN.

Die Linke som pressmiddel

Man kan ikke se bort fra at Olaf Scholz aversjon mot Die Linke er så grunnfestet at han aldri har sett det som noe reelt alternativ å være leder for en regjering der partiet er med, men at han har holdt alternativet oppe for å kunne ha et effektivt pressmiddel mot FDP i forhandlingene om det som Scholz nok hele tiden har ansett som det foretrukne alternativ – en regjering av SPD, De Grønne og FDP.

Scholz må likevel ta høyde for mulig motstand fra partiets til nå veldig lojale venstrefløy dersom det rød-rød-grønne alternativet håndteres med altfor åpenbar uvilje mot å komme til enighet. Det samme gjelder forsåvidt i forhold til tilhengerne av det rød-rød-grønne alternativet innad i De Grønne.

Historisk mulighet

Holder de siste ukenes målinger seg fram til valgdagen, vil Tysklands rød-grønne partier stå overfor et alternativ av historiske dimensjoner – muligheten for dannelse av en genuin venstreregjering i Vest-Europas største og mektigste stat. Spørsmålet om de evner, og våger, å gripe muligheten vil nok ikke være klart før det meste av høsten er forbi.

Sosialdemokratene fosser fram i Tyskland

Publisert i Transit Magasin 4. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/04/sosialdemokratene-fosser-fram-i-tyskland/

Valget på ny forbundsdag i Tyskland går inn i sin sluttfase. En tydelig trend de siste ukene er en styrket posisjon for de tyske sosialdemokratene (SPD) under ledelse av sin litt fargeløse, men erfarne og kompetente kanslerkandidat Olaf Scholz. De Grønnes og CDU/CSUs kanslerkandidater, Annalena Baerbock og Armin Laschet, har for sin del fått ødelagt mye av valgkampen gjennom personlige tabber. Resultatet har blitt tap av omdømme og redusert gjennomslagskraft. Det man trodde ville bli et oppgjør mellom CDU/CSU og De Grønne har derfor nå blitt til en kamp mellom tre jevnstore partier.

Med en oppslutning som varierer mellom 17 og 25 % er alle avhengig av samarbeid med to andre partier for å kunne danne regjering.  Spekulasjonene om de ulike mulige regjeringskonstellasjonene er i full gang, og stjeler mye oppmerksomhet fra det som de fleste observatører mener burde være en kamp om de politiske veivalgene. I praksis vil det stå mellom 3-4 alternativer, alle med tyngdepunkt i det politiske sentrum. Med målinger opp mot 25 % kan mye tyde på at det blir SPD og Olaf Scholz som overtar tronen som forbundskansler etter Angela Merkel når stemmene etter valget 26. september er talt opp. Den som hadde antydet noe slikt så sent som på forsommeren i år, ville sannsynligvis blitt møtt med spørsmålstegn og hoderisting.

De Grønne fikk en pangstart på sin valgkamp med utnevningen av den 40-årige folkerettsspesialisten Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat i april i år. Den lange oppgangsbølgen som partiet hadde opplevd siden valget av Baerbock og Robert Habeck som partiledere i 2018 skjøt ytterligere fart, og partiet oppnådde på enkelte målinger nærmere 30 %. Partiet struttet av selvsikkerhet og fremmet med all mulig tydelighet sine mål for en mer ambisiøs klimapolitikk og for grønn omstrukturering av økonomien. Kunne De Grønne bli Tysklands største parti ved høstens valg, kunne Europa få sin første grønne regjeringsleder? 

De Grønnes fall

Nedgangen for De Grønne startet knapt en måned senere. Bakgrunnen var avsløringen av at Baerbock hadde unnlatt å innrapportere ekstrainntekter fra partiet til Forbundsdagens sekretariat, slik hun som forbundsdagsmedlem var forpliktet til. Det fortsatte med avdekking om unøyaktigheter i og «pynting» på egen CV og endte med beskyldninger om plagiat i den nylig utgitte boken «Jetzt – Wie wir unser Land erneuern» («Nå – hvordan vi fornyer landet vårt»).

Feilene var isolert sett ikke så veldig store, og kanskje først og fremst et resultat av slurv og slendrian fra nære medarbeidere; noe bevisst forsett om bedrag er det i alle fall vanskelig å påvise. Hendelsene resulterte likevel i et flere uker langt mediekjør. Periodevis klønet håndtering av sakene fra Baerbocks egen side bidro til ytterligere intensivering av mediepresset. Til slutt måtte De Grønne konstatere en tilbakegang på 8-10 prosentpoeng på de politiske målingene, og et kanslerkandidatur som i følge Der Spiegel (Nr. 32, 2021) «ligger i ruiner».

Armin Laschet gikk inn i valgkampen som CDU/CSUs kanslerkandidat etter en lang og bitter strid for åpen scene i partiorganisasjonen. Sterke krefter i partiet ønsket seg Markus Söder, lederen av det bayerske søsterpartiet CSU, som CDU/CSUs kandidat, og ikke minst Söders egne maktambisjoner bidro til å forlenge striden. Når Laschet etter tungt press fra partibyråkratiet til slutt klarte å kjempe seg gjennom som CDU/CSUs kandidat, hadde han altså en langt svakere utgangsposisjon enn hovedkonkurrenten fra De Grønne, Annalena Baerbock.

Ikke mange ukene senere begynte imidlertid skandalene rundt Baerbock å rulle. En på mange måter svak valgkamp fra Laschets og CDU/CSUs side ble på sett og vis reddet av Baerbocks fall. De Grønne sank som en stein på målingene og CDU/CSU begynte på nytt å nærme seg 30 %-grensen. «Den gamle orden» syntes å ha vendt tilbake.

Sosialdemokratenes kanslerkandidat, Olaf Scholz. Han er finansminister i den sittende Merkel-regjeringen. Dette bildet er fra en pressekonferanse i 2020. Foto: Wikimedia / BMF-Wenzel / CC BY 2.0

Latter på feil sted

I midten av juli ble de vestlige delene av Tyskland rammet av voldsomme nedbørsmengder, flom og oversvømmelser. Nærmere 200 mennesker mistet livet i en av de største naturkatastrofene i nyere tysk historie. Som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, den mest rammede delstaten, ble Armin Laschet umiddelbart kastet ut i rollen som øverste politiske ansvarlige for håndteringen av katastrofen. Oppgaven ble ivaretatt med forsinkelser, famling og utydelighet.

I stedet ble det SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz som fikk innta posisjonen som den egentlige krisemanageren. Som finansminister i Merkelregjeringen satt han ikke kun på den store pengesekken. Til forskjell fra Laschet var han i stand til å demonstrere profesjonell handlekraft og kombinere det med tilstedeværelse og empati på en måte som de rammede trodde på.

For Laschet gikk det fra galt til verre når han midt under en tale som bundespresident Frank-Walter Steinmeier holdt for katastrofeofrene klarte å slippe løs en famøs latter. Episoden, som raskt gikk viralt, ble for mange i CDU/CSU den endelige bekreftelsen på at Laschet var feil mann på feil plass.

Historien om Laschets knising føyer seg inn i en rekke av episoder og saker som tærer på tilliten til CDU/CSU, og som har sendt partiet inn i noe som ligner på en uavvendelig nedadgående spiral. Uforutsigbar håndtering av koronakrisen i egen delstat (Nordrhein-Westfalen), og vinglete og konfliktskapende utspill rundt krisehåndteringen på nasjonalt plan er en av dem. I tillegg har også Laschet måttet leve med plagiatbeskyldninger, for en bok han utga i 2009.

Alvorligst er imidlertid de vedvarende småkonfliktene med Laschets tidligere rival i kampen om bundeskanslerposten, CSUs Markus Söder, og den derav følgende uroen innad i partiet. Målinger viser at utskifting av Laschet med Söder ville kunne øke oppslutningen om CDU/CSU med 10 prosentpoeng. Et skifte av kanslerkandidat midt i valgkampinnspurten vil nok likevel være såpass dramatisk og risikofylt at det neppe kommer til å skje.

Fra et stabilt nivå på godt over 30 % så sent som i vinter har CDU/CSU de siste ukene hatt flere målinger ned mot 20%. Det er den laveste oppslutningen CDU/CSU har opplevd siden partiet ble dannet på slutten av 40-tallet. Muligheten for at det etter høstens valg kan dannes regjeringsdyktige flertall utenom «styringspartiet» CDU/CSU blir derfor større for hver dag som går.  

SPDs framgang

Det tyske SPD er Europas eldste sosialdemokratiske parti, og med berømte skikkelser som Ferdinand LasalleAugust BebelFriedrich EbertKurt SchumacherWilly Brandt og Helmut Schmidt i anerekken, på mange måter ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Med en oppslutning på 13-14 %, kraftig synkende medlemstall, regjeringsslitasje, indre politisk uro og en profilløs og lite synlig partiledelse var SPD så sent som i vinter i en svært krevende situasjon, mange vil si i en tilstand grensende til desperasjon.

Om nedgangsbølgen startet med Gerhard Schröders valgnederlag i 2005 og med arven etter hans upopulære og asosiale AGENDA-2010-politikk, eller med Martin Schmidts mislykkede valgkampanje i 2017, er det vanskelig å si noe entydig om. At det nå kan være partiveteranen Olaf Scholz som er i stand til å løfte partiet ut av bølgedalen er uansett et paradoks. Det er nemlig ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder. Det er også interessant at partiet, med utnevningen av Scholz som kanslerkandidat, velger å kjøre fram en toppfigur med posisjoner klart til høyre for det partilederduoen Borjans/Esken står for.

Når landsmøtet i SPD tidligere i år fattet sin endelige beslutning om å nominere Olaf Scholz til partiets kanslerkandidat, var det primært fordi ingen av de to i lederduoen ble ansett som sterke og erfarne nok til å bekle rollen. Til forskjell fra de to partilederne kunne nemlig Scholz skilte med en lang liste av tidligere og nåværende maktposisjoner, fra rollen arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet til posisjonen som regjerende borgermester i Hamburg og ikke minst jobben som finansminister og visekansler i Angela Merkels samlingsregjering fra 2018 til i dag.

I en situasjon med en oppslutning på 13-14 %, og hvor De Grønne for lengst hadde fratatt SPD posisjonen som nest-største parti, var det nok likevel mange som stilte spørsmål ved seriøsiteten bak at SPD valgte å fremme sin egen kanslerkandidat.

Olaf Scholz som krisemanager

Olaf Scholz har lenge hatt ry som grå, kjedelig og profilløs, men samtidig solid, pålitelig og profesjonell. Mange har også fremhevet hans ukuelige evne til ikke å gi opp, og hans sterke overbevisning om egne ferdigheter.

Scholz satte i alle fall umiddelbart i gang det mest omfattende besøksprogrammet av alle de tre kanslerkandidatene – på digitale plattformer – når koronarestriksjonene fortsatt var et hinder, etterhvert med flere og flere fysiske arrangementer. Innsatsen ga i begynnelsen liten effekt, veien opp fra 14 %-målingene syntes blytung. De første tegnene på at noe var i ferd med å løsne fikk man i kjølvannet av Scholz’ opptreden som krisemanager blant flomofrene i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz tidligere i sommer. Her inntok han raskt rollen som den handlekraftige og troverdige blant politikerne.

Posisjonen som finansminister var selvsagt heller ikke noen ulempe, med gummistøvlene på kunne han love både katastrofeofre og de lokale myndigheter de store summene – raskt og ubyråkratisk. Fra andre halvdel av juli og første del av august begynte så oppslutningen om SPD gradvis å krabbe oppover. 

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) hadde 24. august en lengre analyse av Olaf Scholz’ vei opp fra et utgangspunkt som kanslerkandidat for et parti som konkurrerte med høyreliberale FDP om plassen som Tysklands tredje største parti, til nåværende posisjon som Angela Merkels mest sannsynlige arvtaker som tysk bundeskansler. På sine valgkampreiser – enten det er blant flomofre, på fabrikkanlegget eller i kornåkeren – ser man i følge FAZ en Scholz som alltid «..konsentrerer seg om sine samtalepartnere – interessert, behersket, maktbevisst».

Den som sammenligner Scholz med konkurrenten Armin Laschet vil ofte se noen av de motsatte trekkene – en mann av godt humør, men også med et anstrøk av det overfladiske og ufokuserte. FAZ skrev i nevnte analyse at SPD forsøker å selge inn Scholz som Tysklands «nye Merkel». Tanken er at det med Merkels uttreden av politikken vil oppstå et slags politisk vakum – en politisk ledestjerne gjennom 16 år forsvinner.

Folk flest bekymrer seg i hverdagen ikke så mye om politikk, det har jo Merkel tatt seg av. Når de i så oppdager at Merkel rent faktisk vil bli borte, vil de lete etter en erfaren erstatter, en politiker som man kan stole på også i krisetider. Og da har man jo nettopp Scholz. Resonnementet ikke er sannsynligvis ikke helt på viddene. Når Scholz forleden ble oppfordret til å gjøre sin versjon av den karakteristiske «Merkel-ruten», en trekant formet av tomlene og pekefingrene, var han slettes ikke uvillig. 

Partiene:

CDU/CSU: Liberal-konservative. Forkortelsene står for de to samarbeidende søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union (CSU).
FDP: Det liberale partiet.
Die Grünen: Miljøpartiet. Venstreliberale.
SPD: Sosialdemokratene
Die Linke: Venstresosialistisk
AfD: Alternativ für Deutschland. Høyrepopulistisk/høyreekstrem

Ved månedsskiftet august-september viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn : SPD (22-25%), CDU/CSU (20-23%), De Grønne (16-18%), FDP (12-13%), AfD (10-12%), Die Linke (6-7%).

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan danne grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven setter strenge rammer for godkjenning av mindretallsregjeringer. En nøkkelrolle ligger hos forbundspresidenten, p.t. Frank-Walter Steinmeier. Det normale er at regjeringen må bygge på en fasttømret flertallskoalisjon. For å oppnå dette vil det med nåværende målinger være nødvendig med en koalisjon av tre partier. Ytterligere rammer følger av de begrensninger for samarbeid partiene selv har satt.

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD, noe som gjør at de faller utenfor alle diskusjoner om mulige samarbeidskonstellasjoner. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide, og har gjort det i ulike konstellasjoner både på føderalt nivå og delstatsnivå opp gjennom årene. Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

I praksis er det imidlertid mye som tyder på at det vil stå mellom 3 alternativer:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for alle alternativene er altså at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. At De Grønne vil ende opp som regjeringsparti, er følgelig en av de sikreste tingene man kan si om valget pr. i dag. Et stort tema både i valgkampen og ved regjeringssonderingene i etterkant, vil være spørsmålet om det blir vil mulig å danne en regjering som ikke innbefatter det tradisjonelle «styringspartiet» CDU/CSU.

Skal SPD og De Grønne lykkes med dette, er de avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på flere sentrale områder ikke er ubetydelig. Flertallet av kommentatorer peker imidlertid på et samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke

Rød-rød-grønt er likevel ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, skal grunnen være beredt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Veldig mye vil avhenge av den moderate fløyens styrke. Skal enighet med SPD og De Grønne kunne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar Bartsch, klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i Nato og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Partiledelsen må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet. At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, økt formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

Dietmar Bartsch – en av die Linkes to toppkandidater ved valget på ny forbundsdag. Her fotografert ifm. et partiarrangement i Kreuzberg, Berlin, mai 2021. Foto: Wikimedia / Die Linke / CC BY 2.0

«Trafikklys» eller «Jamaica»

Ved et valgresultat med SPDs som største parti og med flertall både for rød-rød-grønt og for trafikklys-alternativet (SPD, De Grønne og FDP), vil SPD og De Grønne ganske sikkert prøve ut sistnevnte først. Vi vet nemlig at dette er Olaf Scholz’ førsteprioritet. Som forbilde tjener bl.a. trafikklysregjeringen som partifellen Malu Dreyer, ganske så suksessfylt, leder i delstaten Rheinland-Pfalz.

Det er nok også rimelig sikkert at FDP vil være mer åpen for forhandlinger om en slik regjering når den vil bli ledet av Olaf Scholz og ikke Annalena Baerbock, slik tilfellet vil være dersom De Grønne, tross motsatte trender, skulle ende opp som største parti. SPD og De Grønne vil likevel bli stilt overfor betydelige utfordringer i forsøkene på å komme til enighet med FDP. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og skjerping av formuesskatten. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. 

Er FDP for steile, risikerer partiet ikke kun å gå glipp av regjeringsposisjonen det så gjerne vil ha, men også få skylden for å ha skjøvet SPD og De Grønne over til et samarbeid med Die Linke. Det vil som nevnt kun kunne lykkes dersom Die Linke er beredt til å gi betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene. Mislykkes også dette, er det sannsynlig at forbundspresident Frank-Walter Steinmeier vil be nest-største parti – enten dette blir CDU/CSU eller De Grønne – om å gjøre et nytt forsøk på å danne regjering.

Det vil da være duket for utprøving av det tredje av ovennevnte regjeringsalternativer, «Jamaicamodellen» – CDU/CSU, FDP og De Grønne. Om man lykkes å komme i havn med en løsning her, vil bl.a. avhenge av hvor langt CDU/CSU er villig til å strekke seg for å imøtekomme De Grønnes offensive krav i klima- og miljøpolitikken. Det er ikke uvanlig å omtale CDU/CSUs partiprogram som diffust og tøyelig, og at den mest utpregede drivkraften for partiet er ønsket om å beholde statusen som styrings- og maktparti. I en situasjon hvor en Jamaicaløsning kan bli den eneste muligheten CDU/CSU vil få for å beholde regjeringsmakten, kan De Grønne få gode kort på hånden. Det samme vil gjelde i forholdet til FDP.

Sist gang det skulle forhandles om en Jamaicaregjering på nasjonalt nivå, høsten 2017, var det nemlig ikke De Grønne, men FDP med partileder Christian Lindner i spissen som skapte trøbbelet. FDP tar neppe risikoen på å bli tildelt hovedansvaret for at sonderingene rundt Jamaicaalternativet bryter sammen to ganger på rad. Paradoksalt nok kan derfor De Grønne være i stand til å presse FDP til større innrømmelser ved en Jamaicaløsning enn ved en trafikklysløsning.

Mer politikk inn i valgkampen?

Den tyske valgkampen har til nå vært mer preget av personskandaler enn av politikk. Kommentatorer fra høyre til venstre i mediene har også fremhevet profilløsheten, forsiktigheten og opportunismen til skadeskutte toppkandidater som pregende for valgkampen.

Vil CDU/CSUs bunnmålinger presse partiet til større programmessig skarphet eller vil de få panikk og virvle seg inn i ny selvødeleggende partistrid, vil De Grønne med sin politikk for radikal omlegging av økonomien kunne komme på offensiven i kjølvannet av ekstremværet og flomkatastrofene i Vest-Tyskland, vil SPD lykkes med frontingen av Olaf Scholz som den nye landsfaderskikkelsen som forener klimaomstilling, ulikhetsbekjempelse og ansvarlig økonomisk politikk?

Kort sagt: kan det komme ny dynamikk, klarere fronter og mer politikk inn i valgkampen i de tre ukene som nå gjenstår før valget?

I en lakonisk og ikke så rent lite ironisk kommentar i Die Tageszeitung 15. august besvarer statsviteren og kommentatoren Udo Knapp disse spørsmålene med noe som mest ligner på et nei: «Den fantasiløse kjedsommeligheten i partienes konkurranse om flertallene vil fortsette, (..) partienes brave og pliktskyldige, men lett gjennomskubare avgrensning mot hverandre vil være den dominerende form helt fram til valgdagen». På det politiske markedet finnes det ikke noen ide med massemobiliserende kraft og evne til å sprenge seg ut av «..de kapitalistisk-demokratisk-rettsstatlige rammene for politisk kamp.»

Men kanskje gjør ikke dette så mye, fremholder Knapp: «Sjansene for at den demokratiske hverdagen med sine ofte enerverende checks and balances kan bringe utviklingen i riktig retning», er slett ikke små. I alle fall er det lite som tyder på at det vil utgjøre den helt store forskjellen «..om det er de ene eller andre som flytter inn i kanslerkontorene» etter valget 26. september – «kaste oss ut i ulykken, vil uansett ingen av dem være i stand til.»

Grønn New Deal

I en kommentar i samme avis knappe to uker senere (26. august) fremmer den prominente 68’er-veteranen Daniel Cohn-Bendit og politikkprofessoren Claus Leggewie det stikk motsatte av Knapps perspektiv: De siste årtienes regjeringer har forsømt seg grovt, Tyskland og Europa trenger et radikalt politisk oppbrudd og klare visjoner for hvordan «..et styrket borgersamfunn bør se ut i 2030, 2040 og 2050.» Et kjernepunkt i visjonen må være å «..utvikle konsepter for en grønn New Deal og for dekarboniseringen av samfunnet.»

Helt sentralt står også oppgaven med å gi de unge generasjonene fremtidshåp gjennom en «..omfattende generasjonskontrakt som ikke kun gir sikkerhet for morgendagens pensjoner, men også gir disse generasjonene mulighetsrom for demokratisk deltagelse.» Cohn-Bendit/Leggewie løfter også fram nødvendigheten av et «medielandskap 2.0», et internett som «..ikke kun er raskere, men også mer transparent, mer diskursivt, mer allmennyttig.»

Fremfor alt må det komme på plass en omforent europeisk asyl- og flyktningpolitikk bygget på humanitære prinsipper. Sist men ikke minst må EUs innflytelse styrkes, og i særlig grad som de europeiske demokratienes forsvarsverk mot den «populistisk-autoritære fristelse». 

Cohn-Bendit/Leggewies visjoner ville hatt gode muligheter for å prege prinsipperklæringen til en sentrum-venstreregjering under ledelse av en kansler Baerbock. I de få euforiske ukene etter valget av Baerbock som De Grønnes kanslerkandidat tidligere i år – i en situasjon hvor partiet periodevis var oppe i 28 % oppslutning og suksessen syntes å vokse inn i himmelen – var en slik regjering slett ingen umulighet.

Også i dag – 2-3 måneder etter Baerbocks og De Grønnes fall – vil graden av gjennomslag for Cohn-Bendit/Leggewies ideer i betydelig grad være betinget av De Grønnes styrke ved valget 26. september. Med målinger rundt 16-18% de siste ukene ligger partiet fortsatt 8-10 prosentpoeng over resultatet ved valget på ny forbundsdag i 2017. Om bunnivået med dette er nådd, kan man selvsagt ikke vite.

Siden De Grønne fortsatt er høyaktuelt som regjeringsparti i de fleste mulige regjeringskonstellasjoner, er spørsmålet om partiets endelige valgresultat noe som opptar langt flere enn partiets nære tilhengerskare, herunder ikke minst et bredt korps av pressekommentatorer.

«Annalena Baerbock har lagt på et ekstra lag sminke»

En valgkamp med sterkere dreining mot saksdebattene vil kunne være en fordel for De Grønne, ikke minst hvis de pensles inn på temaer hvor partiet er programmatisk på hjemmebane – klimakrisen, energipolitikk, bærekraftig innovasjon m.v. I kjølvannet av Annalena Baerbocks mange tabber, og det store fokuset på egen person, gjorde hun en dyd av å opptre forsiktig og ydmykt. Man så det bl.a. under sommerens flomkatastrofe, hvor hun var bevisst på ikke å opptre slik at hun kunne bli beskyldt for å slå politisk mynt på den store menneskelige tragedien dette vitterlig var.

Under normale omstendigheter ville det vært en åpenbar oppgave for et parti som De Grønne å peke på katastrofens sannsynlige sammenheng med menneskeskapte klimaendringer.

I de siste ukene har man sett klare tegn på en Baerbock i angrepsposisjon. Flere kommentatorer fremhever bl.a. at hennes tale i Forbundsdagens nylige Afghanistandebatt var svært overbevisende; det er også enighet om at hun kom godt ut av TV-debatten med Armin Laschet og Olaf Scholz i forrige uke.

Andre derimot, som Frankfurter Allgemeine Zeitungs Helen Bubrowski (1. september) ser i den nye og mer offensive Baerbock en forkrampet skikkelse som på desperat vis forsøker å vinne tilbake noe av den tapte tilliten: «Annalena Baerbock har lagt på seg et ekstra lag sminke. Hun snakker ikke mer om feilene i de forutgående månedene, har igjen festet grepet, opptredenene gjennomføres glatt. Baerbock kjemper, men det er samtidig noe veldig stivt over henne». Når kilder bak kulissene nå også melder at Baerbocks forhold til lederpartneren Robert Habeck har slått alvorlige sprekker, kan man trygt si at partiet står foran noen krevende uker fram mot valgdagen 26. september.

Det er uansett noen grenser for hvor dypt De Grønne kan falle. Partiet er tross alt noe helt annet enn «kaospartiet» man kjenner fra 80- og 90-tallet. De Grønne er i dag et stort progressivt sentrumsparti med omfattende politisk erfaring, og for tiden regjeringsparti i mer enn halvparten av de tyske delstatene. Med sine mer enn 100.000 medlemmer og et politisk grunnfjell som nå neppe er under 15 % av de stemmeberettigede, er partiet heller ikke noe utpreget «stemningsbølgeparti». Det er også bærer av verdiene og interessene til store, stabile sjikt i det moderne tyske samfunnet, og i særlig grad i den utdannede middelklassen. De aller fleste av disse vil ikke føle seg representert av noe annet enn av «orginalen.»

Kampen mellom partiene i forbundsdagsvalget 2021 har i stor grad blitt til en kamp om partiledernes troverdighet. Denne har i betydelig grad fortrengt de store saksdebattene fra agendaen. Mens valgkampen i 2017 hadde sin flyktningkrise, har noe tilsvarende dominerende tema ikke fått prege denne valgkampen. Klimakrisen kunne ha blitt en slik sak, og rapporten fra FNs klimapanel og sommerens ekstremvær i det vestlige Tyskland kunne bidratt til å gi den et ekstra løft. Et slikt fokus ville bl.a. forutsatt at partiet med størst sakseierskap til temaet, De Grønne, hadde kunnet konsentrere seg mer om politikk og mindre om dårligdommene til partiets kanslerkandidat.

Kanslerkandidatenes troverdighet

Når fokuset på kanslerkandidatenes personligheter har blitt så stort som det har blitt, og når styrkeforholdet mellom partiene og regjeringskonstellasjonene i så stor grad henger på disse faktorene, har det i valgkampens sluttfase kommet mye nervøsitet inn i partienes kamp om velgernes gunst. Vil de nedadgående spiralene fortsette både for Armin Laschet og Annalena Baerbock, vil partiene i desperasjon sette inn mottiltak som kan gjøre situasjonen enda mer krevende, vil latente konflikter innad i partiene kunne komme til overflaten?

Heller ikke Olaf Scholz’ politiske fortid er helt uplettet. Vil noen føle seg fristet til å løfte fram hans rolle i den såkalte Cum-Ex-affæren fra hans tid som regjerende borgermester i Hamburg på nytt, og hva med beskyldningene om at han som finansminister bidro til å hindre oppklaringen av skandalen rundt betalingsformidlingsselskapet Wirecard? Sakene er nok likevel for kompliserte og diffuse til å kunne ha noen avgjørende virkning på velgernes preferanser i sluttfasen av valgkampen.

På de faste popularitetsmålingene for tyske toppolitikere har Olaf Scholz nå en score på over det tredobbelte av hovedkonkurrentene Armin Laschet og Annalena Baerbock. Alt i alt er det svært mye som tyder på at denne trenden vil holde seg hele veien inn, og at vi fra høsten vil få en regjering med Olaf Scholz som Angela Merkels etterfølger som tysk forbundskansler, og med SPD som dominerende regjeringsparti.

Hvem han får med seg som partnere i regjeringen, er det ikke grunnlag for å gjøre bastante gjetninger om før stemmene er talt opp og de etterfølgende forhandlingene partiene imellom er gjennomført. Noe mer enn to-tre alternativer vil likevel ikke være aktuelle. 

Det brede politiske sentrum

Uansett endelig valgutfall vil Tysklands fremtidige regjering få sin forankring et eller annet sted i det som foran er beskrevet som «det brede politiske sentrum».

Til forskjell fra store europeiske naboland som Frankrike og Italia er det i Tyskland svært liten risiko for at den politiske stabiliteten skal kunne bli satt under press av ekstreme politiske krefter. Tyskland vil også i fremtiden være en garant for samholdet innad i EU og for opprettholdelsen av hevdvunne prinsipper i den internasjonale orden.

Det alene er kanskje ikke så lite.

Tiden etter Merkel – Tysklands neste regjering kommer ikke utenom De Grønne

Publisert i Transit Magasin 10. juni 2021

https://www.transitmag.no/2021/06/10/tiden-etter-merkel-tysklands-neste-regjering-kommer-ikke-utenom-de-gronne/

Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.

Fotomontasje Scholz, Baerbock, Laschet: Transit Magasin

Velgerne vil ha ny kurs

Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.

Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.

I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.

Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).

CDU/CSU og De Grønne jevnstore

Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.

Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).

Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.

Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.

De Grønne i nøkkelrolle

Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.

Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.

Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.

Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.

På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke. 

Striden om toppkandidatene

De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.

Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».

En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk. 

De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.

Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen. 

Kanslerkandidat i utakt med sitt parti

SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.

Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.

Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard SchröderPeer SteinbrückSigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen. 

Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus

Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.

I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.

Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.

Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.

Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.

Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.

Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.

Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.

Skilpaddetempo

Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.

Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.

For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»

På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.

I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram. 

Samarbeid til høyre eller venstre?

Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.

Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.

Die Linkes utenrikspolitikk

Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.

Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.

Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».

Øst og vest

Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.

Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke. 

AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.

Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.

Armin Laschet eller Annalena Baerbock

Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.

I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?

Baerbocks CV – Joschka Fischers synder

I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene. 

Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.

Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».

Sachsen-Anhalt – ny giv for CDU/CSU

Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.

I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.

Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.

Forbuds- og formynderpartiet

Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».

Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.

Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.

CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.

Klima, demokrati og europeisk samarbeid

Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.

Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.

Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.

Den Grønne borgermesteren og fotballspillerens «n….kukk»

Det tyske Grønne partiets enfant terrible nr. 1, Boris Palmer, har gjort det igjen! Sist fredag postet han følgende FB-one-liner om fotballspilleren Dennis Aogo, tidligere tysk landslagsspiller med tysk-nigeriansk bakgrunn: «Aogo er en fæl rasist. Tilbyr kvinner n…kukken sin» («seinen N…schwanz»). Palmer skrev n-ordet fullt utbokstavert. Bakgrunnen er at nevnte Aogo etter sigende selv skal ha benyttet n-ordet om svansen sin, og da som et «tilbud» til en tysk kvinne på en Mallorcareise for en tid tilbake.

At historien sannsynligvis er fake er alvorlig nok i seg selv, ikke minst for Aogo. I forhold til Palmers framferd er dette imidlertid underordnet. Hensikten fra hans side var nemlig åpenbart å demonstrere hvor «håpløse» rasismeanklager kan bli når det kan rettes anklage om rasisme selv mot en tysk-nigeriansk fotballspiller. Som moderate FAZ påpekte i en kommentar i gårsdagens avis, gjør imidlertid Palmers gjengivelse av Aogos angivelige tilbud ikke at ordet mister sin rasistiske og sexistiske karakter – selv om Palmer åpenbart vil hevde at utspillet fra hans side var ironisk og «pedagogisk» ment.

Boris Palmer, borgermester Tübingen (Foto: R. Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE)

Tübingens borgermester Boris Palmer er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.

Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og sist sommer klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene. Etter fjorårets coronauttalelse ba partiets besluttende organer ham om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterfølge. I mellomtiden har Palmer med sedvanlig handlekraft skapt ny (positiv) oppmerksomhet rundt seg og sitt, denne gang gjennom et mye omtalt regime for håndtering av Coronaepidemien – den såkalte «Tübinger-modellen» med Coronabekjempelse uten omfattende nedstenging, men med et svært strengt og omfattende test- og sporingsregime.

Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk. De Grønnes leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, beskriver Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».

De Grønne er inne i sin største oppgangsbølge siden partiet ble stiftet for mer enn 40 år siden, fire meningsmålinger på rad har gitt partiet score som landets største, partiets nyutnevnte kanslerkandidat Annalena Baerbock er på full fart oppover på popularitetsmålingene. Til høsten kan hun bli Angela Merkels etterfølger som Tysklands nye bundeskansler. Hadde Palmer vært en eller annen snål landsbyborgermester, ville det ikke blitt noen historie ut av dette. Palmers prominens har imidlertid resultert i at saken nå figurerer som toppoppslag i flere av riksavisene. Det overrasker derfor ikke at Baerbock allerede lørdag formiddag twitret følgende budskap: „Palmers uttalelse er rasistisk og frastøtende, og føyer seg inn i rekken av tidligere provokasjoner.» Hun avventet ellers videre oppfølging fra partiavdelingen i Baden-Württemberg. Svaret derfra kom raskt. På delstatspartiets digitale landsmøte nå i helga ble det med stort flertall vedtatt å innlede en prosess for utestengelse av Palmer fra partiet.

En slik prosess innebærer normalt behandling både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det kan ta tid. Nekter Palmer å bøye av, kan saken også ende opp i de sivile domstolene. Det er da stor sannsynlighet for at saken vil kunne pågå for fullt midt under valgkampinnspurten til høsten. For et parti som for tiden opplever at alt går på skinner, kan dette lett bli den lille ekstrabelastningen som gjør at kanslerposisjonen ryker helt på oppløpssiden. Det gir derfor mening at Baerbock har reagert så raskt og kontant som hun har gjort.

Enkelte vil nok kunne hevde at fargerike og uavhengige skikkelser som Palmer ikke kan overleve i politikken i det lange løp, at «de middelmådige» i lengden ikke vil utholde de politiske geniene – eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin relativt unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.

ANNALENA BAERBOCK ELLER ROBERT HABECK – HVEM BLIR DET?

Blir det Annalena Baerbock eller Robert Habeck? Spørsmålet er toppoppslag i flere tyske aviser nå om dagene. Mer nøyaktig gjelder det: hvem av de to topplederne i det tyske grønne partiet skal stille som kanslerkandidat ved valget på ny forbundsdag 26. september i år?

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung 7. april 2021

Med en oppslutning på 22-23% er spørsmålet ikke kun et spill for å vinne stemmer – det er også et spørsmål om hvem som skal innta de fremste maktposisjonene i Europas største og mektigste stat. Det er nemlig en høyst reell mulighet for at den som overtar bundeskanslerposten etter Merkel er en politiker fra Det Grønne partiet! Som største parti etter CDU/CSU, er det De Grønne som vil stikke av med kanslerposten hvis det blir flertall for en sentrum-venstreregjering (med SPD og Die Linke, eller med SPD og FDP). Det vil også skje hvis De Grønne lykkes med å bli større enn CDU/CSU, og velger å inngå en regjeringsallianse med disse. Det siste alternativet er pr. i dag mindre sannsynlig enn de to første.

Duoen Habeck/Baerbock nyter nærmest popstjernestatus i Tyskland – karismatiske, effektivt kommuniserende og ikke minst kyndige. Habeck (51) er filolog og filosof, har gitt ut flere romaner sammen med sin hustru (!) og har erfaring som landbruks- og miljøminister i Schleswig-Holstein. Baerbock (40) er statsviter og folkerettsjurist. Begge har doktorgrad, begge er gift og har egne barn (Baerbock, to døtre; Habeck, fire sønner). Partiet de leder står i dag, etter årtier med indre stridigheter, på solid grunn som et progressivt, liberalt parti i det politiske sentrum. Det er også et parti med omfattende regjeringserfaring, et fullskala politikkprogram og en profil som strekker seg langt utover de tradisjonelle nisjesakene for grønne partier. Det er slik sett en god del som skiller partiet fra MDG her hos oss.

Den endelige beslutningen om hvem som lanseres som partiets kanslerkandidat vil bli fattet av partiorganene (forøvrig et parti med mer enn 100.000 medlemmer). I praksis vil Baerbock og Habeck måtte gjøre opp seg i mellom om hvem det blir. Begge er åpne på at de ønsker seg posisjonen, men samtidig har de høyt og tydelig lovet at beslutningen skal fattes uten ødeleggende strid: Den som til slutt velges, skal være den som har størst mulighet til å vinne maksimalt med stemmer for partiet. At begge har det som skal til for å bli en dyktig bundeskansler, er det få som tviler på. Jeg ville vært uærlig om jeg ikke innrømmet at jeg svært gjerne ser en politisk utvikling der Tyskland får en Bundeskansler fra Die Grünen. Er betingelsene ellers gunstige, vil det bl.a. kunne bety ny dynamikk innenfor samarbeidet i Europa, noe vi trenger mer enn noensinne for å løse de mange felles utfordringer kontinentet står overfor.

Blir De Grønne ikke kanslerparti, er det likevel nær 100% sikkert at det etter høstens valg blir regjeringsparti. En CDU-/CSU-ledet regjering med De Grønne som koalisjonspartner, vil sånn sett fort kunne bli en regjering med Annalena Baerbock som utenriksminister og Robert Habeck som miljøvernminister. Partiet har varslet at innstillingen om endelig kandidat vil foreligge 19. april.  

«Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt»

Publisert i Morgenbladet 30. november 2018

Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind.  Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden.  De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil.  Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen.  Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.

Barn av 68-opprøret

Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.

De hvite turnskoene

Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell.  Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.

Et erfarent parti

De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.

Ny konservatisme?

Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

Modell i en Jack-Wolfskin-katalog

De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».

Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side

De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.

«Veggietag»

De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.

Et sted å gå for Hareide

De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon.  Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.

Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)

Mellomtitler laget for Tysktime

TYSKLANDS REGJERING VAKLER – VALG I BAYERN KAN GI AVKLARING

Publisert i VG, 2. oktober 2018

Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.

Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.

Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».

Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene.  Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.

File:LTW18 Grüne Wahlparty1.jpg

Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.

Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.

Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.

 

Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0

Robert Habeck – den nye wonderboy i tysk politikk

Robert Habeck er et av de hotteste navnene i tysk politikk nå om dagene. Sammen med ti år yngre Annalena Baerbock har han siden i vinter ledet et tysk grønt parti (Die Grünen) i sterk politisk medvind. Partiet puster nå, med sine 15-16% oppslutning, SPD i ryggen som det største partiet på sentrum-venstre side i politikken, og i Bayern er det allerede nest størst bak et skadeskutt CSU. Habeck representerer noe nytt i et parti med en rekke skreve og uskrevne regler for hva man kan og ikke kan gjøre som en ekte Grünen – en posterboy med doktorgrad i filosofi, karriere som skjønnlitterær forfatter, 4-barnsfar og de siste 1,5 årene miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein; det siste en posisjon han forøvrig insisterte på å beholde når han ble valgt som nye partileder, selv om det var et åpenbart brudd med et tabu fra partiets tidligste morgen, skillet mellom «Amt und Mandat» (formelle regjeringsposisjoner skal ikke kombineres med lederposisjoner i partiet).

Habeck er noe såpass spesielt som en sentrum/venstre-populist – karismatisk og en smule selvforelsket, dyktig til å prate, kommer lett i kontakt med folk, troverdig og ærlig – og med passe avstand til partiet. I følge Der Spiegel kan han noen ganger se ut som en modell i en Jack-Wolfskin-katalog. Hans bakgrunn og habitus gjør at han kommer lett unna med pretensiøse og brødpolitikkfjerne utsagn av typen: «Av Kant har jeg lært hva kritikk er, av Camus å tvile». Det er Habeck – og den sammensveisede duoen Habeck/Baerbock – og ikke primært partiet som nå synes å være bærer av den nye bølgen for en grønn og ansvarlig sentrumspolitikk.

File:Maischberger - 2018-06-20-6596.jpg

Duoen har i sommer gjort noe som bare for et par år siden ville vært helt utenkelig for partiet De Grønne – en reise til myteomspunnede minnesteder som Hermann-minnesmerket i Teuteburger Wald, Luthers skjulested i Wartburg og Hambacher Scholss, altså steder som mer er kjent som mål for nasjonalkonservative på pilgrimsferd enn som noe grønne politikere har det med å gjøre noe nummer ut av de besøker. Habecks svar er at han ikke vil overlate disse arenaene til ytre høyre – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat («hjemland» eller «hjemstavn», men vanskelig å oversette) som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, kosmopolitisk, liberalt, grunnlovsorientert, europeisk.

Det skal bli interessant å se hvor lang dette kan bære. Frykten for å klappe sammen, slik begeistringsbølgen for SPD og Martin Schulz i fjor vinter gjorde, er en fare den reflekterte Habeck er seg fullt bevisst. Første mål er å nå 20-tallet ved delstatsvalget i Bayern i oktober, og på denne måte tvinge seg til en posisjon som regjeringspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall. Det er en situasjon De Grønnes lokale lederduo i Bayern Katharina Schulze og Ludwig Hartmann (også de av det unge karismatiske slaget) går inn i med åpne øyne: «Mit uns kann man immer über ökologische und gerechte Politik reden. Über autoritäre und antieuropäische Politik aber sicher nicht.» Det vil bety et definitivt farvel med alt som ligner på AfD-flørting fra CSUs side, og en forskyvning i retning av det som er politikkens tyngdepunkt i det meste av Tysklands delstater – mot det politiske sentrum.

Et særmerke med De Grønne er nemlig åpningen mot deltakelse i alle typer regjeringskonstellasjoner – med absolutt unntak for AfD. Dermed er det også et typisk maktparti, et parti som vil være en svært sannsynlig deltaker i det meste av tenkelige regjeringskonstellasjoner i årene som kommer. På mellomlang og lang sikt er det partiets mål å overta SPDs rolle som det største «Volksparti» på venstre side. Intet mindre.

 

© Raimond Spekking / CC BY-SA 4.0 (via Wikimedia Commons)