En del av kommentarene til AfDs valgresultat bærer preg av overreaksjon, og mange av dem synes å legge til grunn at AfD nå vil få politisk innflytelse. Det får de ikke. Etter kommentarene på «Anne Will» (Tysklands viktigste polit-talkshow) i går kveld er det lite som tyder på at de andre partiene vil løpe etter AfDs posisjoner for å «berolige» velgerne. Snarere tvert imot: gjennomgangstonen fra alle partiene var heller en vilje til styrket og skjerpet konfrontasjon med AfD, og en ambisjon om å utvikle bedre politikk og bedre løsninger på de problemene som bidro til å trekke velgere til partiet.
Man skal heller ikke overdramatisere partiets oppslutning: 12,6% er selvsagt ille nok, men det er ikke høyere enn det nivået partiet var oppe på i store deler av 2016 (og i europeisk sammenheng er det heller moderat). Hertil kommer den sterke betydningen av øst-vest-dimensjonen. I de vestlige delstatene (unntatt de to i syd) lå oppslutningen på 10% eller mindre, mens den lå godt over 20% i øst. Her er sterke mekanismer av «kulturell fremmedgjøring» i spill, i tillegg til de sedvanlige temaene innvandring og islam. Dette krever spesifikke analyser.
Når det gjelder EU-kursen til en Jamaicakoalisjon, er det viktig å minne om at alle de tre partiene er klare pro-EU-partier. Av disse er De Grønne de mest offensive når det gjelder økt EU-integrasjon, mens FDP har trukket noe i bremsen når det gjelder økt tysk finansiering av bl.a. økonomiene i Sør-Europa. Om EU-kursen til en kommende Jamaicaregjering vil avvike så veldig mye fra kursen til den nåværende regjeringen, tror jeg ikke det er grunnlag for å si noe bastant om på det nåværende tidspunkt.
Tysktime 