Publisert i VG 26. oktober 2022
En eskalerende strid om tidspunktet for avvikling av Tysklands siste atomkraftverk har de siste ukene vært toppoppslag i tyske medier. Striden har også utløst en ny runde i den årelange tyske debatten om atomkraften som fremtidig energiform. Tidligere i denne uken ble beslutningen tatt: Tysklands tre gjenværende atomkraftverk – Emsland, Neckarwestheim og ISAR-2 – stenges ikke ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023.
Driften vil basere seg på videre anvendelse av de gamle og snart «oppbrukte» nukleære brenselstavene. Den samlede effekten vil derfor bli redusert, fra 6-7 % av strømproduksjonen inneværende år til ca. 4 % i aktuelle måneder vinteren/våren 2023. Det er ikke mye. Men blir vinteren ekstra kald, kan også marginal tilleggsstrøm som dette bli viktig for å opprettholde forsyningssikkerheten.
Beslutningen ble fattet av forbundskansler Olaf Scholz (SPD). Han gjorde dermed bruk av sin såkalte «Richtlinenkompetenz» – forbundskanslerens grunnlovfestede rett til å fatte prinsippbeslutninger i saker med vedvarende uenighet innad i regjeringen. Han satte på denne måte også punktum for en flere ukers opprivende strid innad i regjeringen. Konfliktens hovedskikkelser har vært De Grønnes energi- og klimaminister Robert Habeck (som også er regjeringens visekansler) og finansminister Christian Lindner (FDP). Stridens kjerne har vært omfanget av den videre drift av de tre atomkraftverkene: reservedrift for to av dem, ISAR-2 og Neckarwestheim, fram til mars-23 (De Grønne) eller full drift for alle tre vinteren og våren gjennom (FDP). Lindner og en utålmodig FDP-fraksjon i Bundestag har i tillegg presset på for anskaffelse av nye brenselstaver med sikte på videre drift fram til ultimo 2024.
Tysklands tre gjenværende atomkraftverk, deriblant ISAR-2 ved Essenbach, skal likevel ikke stenges ned ved årsskiftet 2022/23, slik den tyske atomloven forutsetter, men holdes i drift fram til 15. april 2023. Foto: Armin Weigel / AP
De første signaler etter Scholz’ beslutning tyder på at kompromisset er tilstrekkelig for å skape ro innad i regjeringen. Riktignok vil nok både De Grønne og FDP oppleve murring innad i sine parlamentsgrupper. Hos De Grønne fordi man strekker seg altfor langt for å imøtekomme et hardt presset FDP, fordi beslutningen er i strid med regjeringsavtalen mellom de tre partiene og fordi den forlengede driftsperioden etter partiets mening ikke er nødvendig for å sikre vinterens strømforsyning; i FDP fordi Lindner har måttet gi seg i spørsmålet om drift utover 2023. Både Habeck og Lindner vil imidlertid anbefale sine parlamentsgrupper om å stemme ja når saken kommer til behandling i Bundestag senere i høst.
Stille om saken blir det nok likevel ikke. For det største opposisjonspartiet, CDU/CSU, har anskaffelsen av nye brenselsstaver for de tre atomkraftverkene blitt en kjærkommen sak for opposisjonsarbeidet mot regjeringen. Med synkende oppslutning på partimålingene, og senest et ydmykende nederlag ved det nylige delstatsvalget i Niedersachsen, kan det også bli fristende for regjeringspartiet FDP å satse på at nye omkamper kan gi politisk gevinst. Også ytre høyre (AfD) forsøker å slå politisk mynt på saken, men de har i liten grad innflytelse på beslutningene i tysk politikk.
Omkamp fra FDPs side synes likevel lite sannsynlig i nåværende situasjon. Christian Lindner går i disse dager fra TV-talkshow til TV-talkshow for å fullrose forbundskanslerens beslutning. Underforstått i omfavnelsen av Scholz ligger det nok et indirekte spark til De Grønne: fornuften seiret til slutt, vi fikk rett! Robert Habeck på sin side vil nok bedyre at forbundskanslerens beslutning innebærer regjeringens endelige sluttord i striden om de gjenværende atomkraftverks løpetid. Med overveiende sannsynlighet kan man derfor gå ut fra 15. april 2023 blir datoen for endelig sluttstrek i Tysklands mer enn 50-årige historie som atomstat.
Alternativet til denne løsningen, slik det formuleres av CDU/CSU, vil være 2-3 års videre drift basert på nye brenselstaver for de tre aktuelle atomkraftverkene, evt. også for de tre som ble lukket ned ved slutten av 2021 (Brokdorf, Grohnde og Gundremmingen). Begrunnelsen er at fortsatt drift av atomkraftverkene vil være nødvendig for å beskytte industrien og husholdningene mot alvorlige forsyningskriser for energi i årene som kommer. Det vil være både systemiske og regulatoriske utfordringer ved en slik forlenging. Tidsnød i anskaffelsen av nytt nukleært brennstoff og utfordringer med nyrekruttering av fagpersonale vil også kunne melde seg. Alt i alt vil nok likevel en slik forlengelse la seg gjennomføre – hvis man vil.
Beslutningen om det såkalte «Atomaussteig», avviklingen av atomkraft som energiform i Tyskland, ble fattet av en nær enstemmig Forbundsdag i 2011. I de 11 årene fra 2011 til i dag er det i nært samspill mellom statlige myndigheter og de store energiselskapene gjennomført en planmessig prosess for nedlukking av de 18 atomkraftverkene som var i drift da beslutningen ble fattet. En av misforståelsene i de hjemlige debattene om Tyskland og atomkraften – ikke minst blant de mest høyrøstede debattantene i de sosiale mediene – er forestillingen om at omgjøring av beslutningen som ble fattet i 2011 skulle være et reelt handlingsalternativ. Riktignok finnes det også i den tyske debatten interessegrupper og profilerte enkeltpersoner som argumenterer for en omgjøring av vedtaket fra 2011. I hele spekteret av politiske partier, CDU/CSU inklusive, står imidlertid beslutningen fast. Kampen står om forlenget løpetid for de 3-6 siste atomkraftverkene, ikke om Tysklands prinsipielle avskjed med atomkraften.
Generelt er mye av debatten om Tyskland og atomkraften skjemmet av manglende kunnskaper om forhistorie og kontekst, og ikke minst om de konkrete argumentene som lå til grunn når vedtaket om avvikling av atomkraften ble fattet. Noe av dette kan godt problematiseres som «tidstypisk» eller som utslag av en spesifikk form for tysk angstmakeri. Bak beslutningen lå det imidlertid også godt dokumenterte hensyn knyttet til ulykkesrisiki i et tett befolket land, uløste problemer med langtidslagring av atomavfall og bekymringer for et eksploderende kostnadsnivå ved bygging og drift av klassiske atomkraftanlegg.
I dagens situasjon er det også umulig å overse de store energiselskapenes lunkne holdning til atomkraften som fremtidig energiform. Toppsjefen for energigiganten EON, Daniel Birnbaum, uttalte det slik i et intervju med Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 5. august i år: «Kjernekraften er på det nåværende tidspunkt en del av den europeiske løsningen, men det er ingen løsning for fremtiden. Den økende etterspørselen etter strøm må åpenbart dekkes gjennom utbygging av de fornybare energiformene». EON har driftsansvar for det ene av de tre gjenstående atomkraftverkene, ISAR-2.
Den tyske regjeringen, med nevnte energi- og klimaminister Habeck i spissen, la i november fram en ambisiøs og vidtrekkende klimapolitisk tiltakspakke. Programmets overordnede mål er en fornybarprosent på 80 innen 2030. Blant tiltakene er en lov som skal sikre at 2 prosent av det tyske landarealet avsettes til vindkraftanlegg, pålegg om solaranlegg på alle nybygg og omfattende forsknings- og utviklingsprogrammer for grønn hydrogen. De fornybare energiformene utgjør allerede i dag en betydelig andel av den daglige tyske strømproduksjonen. På enkelte dager tidligere i høst har mer enn 50 % av den daglige strømmiksen vært generert fra vind, sol og biomasse, og på vårparten i år opplevde Tyskland for første gang en dag hvor hele strømetterspørselen ble dekket av fornybare energikilder.
Krigen i Ukraina har snudd det europeiske energimarkedet på hodet. Akhillevshælen for Tyskland er de gigantiske prisstigningene på gass, en energiform som fortsatt utgjør ca. 10 % av strømproduksjonen og som også spiller en svært viktig rolle som oppvarmingskilde i hus og bygårder og som energi for industrien. Under presset fra den nye energikrisen har Tyskland måttet gjøre retretter i form av bl.a. utsatt nedstenging av kullkraftverk. Krisen vil gjøre det nødvendig med ytterligere intensivering av de allerede ambisiøse utbyggingsplanene for de fornybare energiformene. Regjeringens beslutning om 15. april 2023 som endelig sluttdato for de tyske atomkraftverkene vil sette ytterligere press bak dette. I den grad et norsk publikum vil fortsette å følge med på hva som skjer med energipolitikken til vår store nabo i sør, bør fokuset ligge her – på teknologiløsninger, innovasjon og forvaltningsreformer innen fornybarfeltet. Det er her det er noe å lære.
Tysktime 