Den sveitsisk-tyske reformkatolikken Hans Küng er død, 93 år gammel. Han var gjennom hele sitt livslange virke som teolog en av de skarpeste forkjemperne for radikal reform av den katolske kirken. Allerede som 31-åring ble den sprenglærde og superbegavede Küng utnevnt til professor i teologi ved Universitetet i Tübingen. Der underviste han en periode på 60-tallet sammen med Joseph Ratzinger, den senere pave Benedict XVI. De sto hverandre nært i mange år, men i kjølvannet av 68-oppgjøret ble det brudd mellom dem, både teologisk og personlig.
I 1979, etter årelange prosesser, fradømte Paven Küng «læreretten», retten til å undervise fremtidige katolske teologer. Küngs sterke kritikk av tesen om Pavens ufeilbarlighet var avgjørende. Universitetet i Tübingen svarte med å utnevne Küng til (fakultetsuavhengig) professor i økumenisk teologi. Han ble senere – som direktør ved det nyopprettede «Stiftung Weltethos» i Tübingen – en meget sterk talsmann for interreligiøs, global dialog, og talte b.la. for FNs hovedforsamling. Hans skrifter om verdensreligionenes felles etiske kjerne, er i dag nøkkeltekster i det meste av det som foregår av religionsdialog kloden rundt.
Hans Küng var svært kritisk til en rekke av den katolske kirkens dogmer, herunder sølibatkravet, prevensjonsforbudet, umuligheten av kvinnelige prester og det strenge abortforbudet. Han var også talsmann for en åpen og reflektert debatt om aktiv dødshjelp. Hans kritiske posisjoner gjorde at han svært ofte sto i strid, men han hadde enormt med venner og støttespillere både nasjonalt og internasjonalt. Han ga ut mer enn 50 bøker i løpet av sitt liv, og var som katolsk teolog av de aller, aller største. Han var også en grandios intellektuell i videre forstand, som behersket den vestlige tenkningens historie til fulle, hadde dyp innsikt i østens og orientens religioner, og gikk i dialog med moderne naturvitenskap, astrofysikk og kosmologi osv.
Høsten 2009 hadde jeg gleden av være til stede under et lanseringsarrangement i Tübingen for hans nye bok «Was ich glaube» («Hva jeg tror»), en slags oppsummering av kjernepunktene i hans lange teologiske virke – og i hans tro. Auditoriet var stappfullt, men Küng ga seg etter arrangement god tid til å prate med alle som hadde spørsmål, og skrev sin «Widmung» i bokeksemplarene til alle som ønsket det – i mitt inklusive.
Så leste jeg faktisk boken. Jeg leste også flere av hans andre bøker, herunder hans meget fascinerende studie av Jesusskikkelsen. Møtet med Küngs verden ble på sett og vis livsforandrende. For første gang hadde jeg møtt en stemme som – rasjonelt argumenterende, uten store fakter og uten den klamme prestehånds nærvær – hadde åpnet opp for at eksistensen av Gud og muligheten av å kunne tro ikke var noe helt uplausibelt, noe helt fremmed for min verden. Den følelsen har i grunnen aldri forlatt meg.
Hvil i fred, Hans Küng!
Tysktime 