Benno Ohnsesorg

1968 og den tyske venstreterrorismens begynnelse

Hvis man med 68-bevegelsen primært forstår «studentbevegelsen», altså den politiske (venstre-)radikaliseringen av studentene som oppsto med voldsom kraft overalt i Vest-Europa, i USA og Latin-Amerika på 60-tallet, kan det være vel så presist å beskrive den som «67-bevegelsen». I Tyskland setter f.eks. mange studentopprørets startpunkt til 1967, nærmere bestemt til opptøyene i etterkant av mordet på studenten Benno Ohnesorg i Berlin 2. juni 1967 (under demonstrasjoner mot sjahen av Irans statsbesøk til Berlin). I en rekke andre land hadde demonstrasjone mot Vietnamkrigen utløst mobilisering i studentmassene før året 1968. At studentopprøret ble til et 68-opprør skyldes nok i all hovedsak at «Paris 1968» fikk patent på orginalen.

Hva som skjedde mellom 1967 og 1970, og hvordan og hvorfor det tyske studentopprøret også avfødte venstreterrorismen i form av RAF, 2.-junibevegelsen, Revolutionäre Zellen (Frankfurt) m.fl. er det skrevet metervis med litteratur om. En av de mest anerkjente RAF-historikerne, Wolfgang Kraushaar skriver i sin nylig utgitte bok, „Die blinden Flecken der RAF“: «Zusammenfassend lässt sich also festhalten, dass bereits auf dem Höhepunkt der 68er-Bewegung Linien erkennbar sind, die in der Untergrund erster konspirativ operierenden terroristischer Gruppierungen führten. Diese Linien repräsentieren jedoch nicht die 68er-Bewegung in ihrer Gesamtheit ..».

Inspirasjonskilder var først og fremst geriljabevegelsene i Latin-Amerika, som skulle transformeres til bygeriljaer i metropolene med en tilpasset versjon av Che Guevaras Fokus-teori som basis. Sannsynligvis må man gå enda lenger tilbake for å finne de opprinnelige kildene, til den franskinspirerte Situasjonistiske Internasjonalen og til avleggeren «Subversive Aktion» i München på begynnelsen av 60-tallet. De tydeligste eksponentene var studentlederne Rudi Dutschke (foto), Bernd Rabehl og Hans-Jürgen Krahl, og Dieter Kunzelmann m/kumpaner i «Kommune 1». Sistnevnte var allerede våren 1969 i gang med å planlegge «Tupamaros West-Berlin», først med våpentrening i Jordanørkenen sommeren samme år, siden med at en betydelig gjeng rundt Kunzelmann reelt organiserte seg som undergrunnsbevegelse høsten 1969. Denne mer anarkistisk pregede grenen av den tyske venstrebevegelsen skle senere over i «2. Juni-bevegelsen».

På samme tid forsøkte Kunzelmanns rival, advoktaten Horst Mahler, å samle troppene bak det som et knapt år senere skulle bli til RAF. Han dro til Italia for å hente Ennslin og Baader tilbake til Berlin, og til London for å rekruttere Dutschke, Han avslo, kanskje på grunn av helseskadene etter attentatet våren 1968, kanskje av hensyn til familien (hans «borgelige» familieliv var et unntak blant 68-bevegelsens lederskikkelser), kanskje fordi han var kommet på bedre tanker. At dannelsen av RAF skjedde akkurat i mai 1970 (med den berømte «befrielsen» av Baader i Dahlem) kan godt beskrives som tilfeldig, at den tyske 68-bevegelsens mest ekstreme strømninger skulle avføde en væpnet terroristisk undergrunnsbevegelse kan derimot ikke anses som tilfeldig.

 

Hans Peters/Anefo (Nationaal Archief), CC BY-SA 3.0, via Wikimedia Commons

Benno Ohnesorg – død 2. juni 1967

I dag, 2. juni, er det 50 år siden mordet på studenten Benno Ohnesorg. Han ble skutt på kloss hold – kaldblodig eller i affekt, sannsynligvis begge deler – av Kriminalobermeister Karl-Heinz Kurras i tumultene etter en demonstrasjon mot Sjahen av Irans besøk til Vest-Berlin.

«Krummestrasse», Vest-Berlin, 2. juni 1967 er startpunktet for Tysklands 1968.

I de følgende årtiene kom ikke kun et studentopprør med større vedvarende voldsomhet enn det franske, RAF og venstreekstremisme, men også en kulturrevolusjonær transformasjon som endret det (vest-)tyske samfunnet fra bunnen av: «marsjen gjennom institusjonene», selvoppgjør, historikerstrid, Wehrmacht-demaskering, fredsbevegelse, De Grønne, forfatningspatriotisme – you name it. Det flommer over av myter og legender, likes and dislikes, distanseringsmanøvre og romantiseringer rundt det tyske 1968. De aller fleste historikere, uavhengig av politisk kolør, er dog samstemte på at det Tyskland vi kjenner i dag – det liberale og progressive Tyskland – ikke ville sett ut som det gjør uten langtidsvirkningen av det som hadde sin begynnelse 2. juni 1967.

Det Tyskland som tok livet av den sakesløse romanistikkstudenten Ohnesorg var et Tyskland som holdt seg med politiledelser og polititropper med solide nazirulleblad. Oppklaringen av mordet ble fra første minutt obstruert av politi, domstoler, en hetsende og hysterisk Springerpresse, og endog av legene på klinikken i Moabit som mottok Ohnesorg mordkvelden. Der Spiegel: «Løgner, halvsannheter, etterforskninsgsfeil og tilsløringer hindret et klart blikk på hendelsene.»

Karl-Heinz Kurras ble frifunnet to ganger, i 1967 og 1970, på grunn av «bevisets stilling» – bevismaterialet var fjernet eller ødelagt. Han fortsatte sin karrière i Berlin-politiet og kunne i 27 år etter sin pensjonering i 1987 heve en god statspensjon. I 2009, fem år før Kurras død, ble det avslørt at han i det meste av etterkrigstiden hadde vært agent for Øst-tyske Stasi! Hemmeligheten om dette var han nok alene om – han og føringsoffiseren og spionkontoristene i Ministerium für Staatsicherheit i Øst-Berlin. Hatet mot alt som luktet av opprør, og den paranoide aversjonen mot alt han ikke likte, beholdt han livet ut. «Den som angriper meg blir tilintetgjort, punktum» (til Berlin-journalisten Uwe Soukup).

Fire måneder etter Ohnesorgs død ble hans sønn Lukas (49) født. Han forteller til Der Spiegel om en familie som aldri ble en familie, om lengselen etter en far og om et skadet liv: «Min far ble berømt, men ikke for noe annet enn at han var død.»

Polizeioberkommizar Karl-Heinz Kurras er død – studentmorder og DDR-spion

Polizeioberkommizar Karl-Heinz Kurras er død, 87 år gammel. Han er politimannen som skjøt studenten Benno Ohnsesorg i Berlin 2. juni 1967. Skuddene endret Tysklands  etterkrigshistorie. Det overlagte drapet på  den forsvarsløse Ohnesorg skjedde i  randsonen av en stor demonstrasjon mot  sjahen av Irans besøk i Berlin. Mange år  senere, i 2009, kom det for en dag at dette  inkarnerte symbolet på det forhatte,  autoritære etterkrigs-Tyskland hadde  arbeidet som godt betalt agent for DDR og Stasi allerede fra 1950.

(mer…)