«Alfred Döblin elsket sin franske majorsuniform», skriver Harald Jähner i sin prisbelønte ”Wolfzeit – Deutschland und die Deutschen 1945-55». Döblin, forfatteren av den store og feirede romanen „Berlin Alexanderplatz“, hadde som tysk jøde tidlig blitt tvunget i emigrasjon. Høsten 1945 tok han plass som kulturoffiser i det franske informasjonsministeriets tjeneste. Oppgaven var å bidra til «reorganiseringen av et demokratisk åndsliv» i et moralsk og politisk bankerott Tyskland, tjenestested var det beslaglagte «Grandhotel Stephanie» i Baden-Baden. Döblin startet tidsskrift, tok opp kontakten med tidligere forfatterkollegaer og arrangerte møter med de mange som hadde valgt den «indre emigrasjon» som vei. Han ble også satt til å sensurere tekster, slik det av gode grunner også ble gjort i den amerikanske, britiske og russiske sektor i de første etterkrigsårene.
Møtet med de tidligere, angivelig anti-nazistiske, forfatterkollegaene ble en stor skuffelse for Döblin. Overalt møtte han hovmodige og fornærmede skikkelser – alle med hele det gamle tysknasjonale repertoaret i behold. Döblin beskrev dette slik: «De ville ikke ‘kollaborere’ – med franskmennene må vite – de ville holde fast på sin gamle ødelagte nasjonale vei.» At den store Döblin våget å opptre i fransk uniform gjorde ikke saken bedre: hvorfor kommer han hit, hvorfor innbiller seg at han er bedre enn oss? «Det var vel nettopp det han var», skriver Jähner lakonisk.
Isfronten mellom forfattere, kunstnere og intellektuelle som hadde blitt tvunget i exil og de som hadde valgt å bli tilbake var et de mest betente stridstemaene i de første årene etter naziherredømmets sammenbrudd. De første hadde ofte satt livet på spill for å komme seg unna konsentrasjonsleirer og den visse død, de siste hadde valgt tilpasningens og opportunismens vei. En av de mest nådeløse var Thomas Mann. Fra sitt kaliforniske eksil, formidlet via BBC, feller han kun noen få uker etter krigens slutt følgende dom: «Ansvaret ligger ikke hos noen elite – alt tysk, alt som taler tysk, skriver tysk, lever tysk er medansvarlig for denne skjensel.» Like tydelig er han overfor sine kolleger i indre emigrasjon: «Alle bøker som ble trykket i Tyskland fra 1933 til 1945 er mindre enn verdiløse, og en stank av blod og vanære hefter ved dem».
Etter mye tvil og nøling velger Mann våren 1949 å takke ja til en invitasjon om å komme til Frankfurt i anledning 200-årsjubileet for Goethes fødsel. Der holder han sitt berømte foredrag «Goethe und die Demokratie». Han hylles og feires med store ord, men i omgivelser som samtidig svømmer over av beskyldninger om «folke- og fedrelandsforræderen TM». Etter at Thomas og Katia har forlatt den store banketten i anledning Goethejubileet utarter festen i fyll og skråling av nazisanger. Etter besøket, vel fremme i Zürich, konstaterer Mann: fortrengningen og forskjønningen er massiv, naziforbrytelsene omskrives til «propagandistiske løgner og overdrivelser», likegyldigheten mot det pågående rettsoppgjøret er påtagelig.
Høsten 1947 våget Alfred Döblin seg tilbake til sitt kjære Berlin. Den franske majorsuniformen var fortsatt på. For en fullsatt sal av honoratorer i Schloss Charlottenburg skulle han tale. Kun et lite slør av høflighet og falske manerer kunne skjule forakten og kulden han ble møtt med. Grunntonen var: «Tyskere i britisk, amerikansk og russisk tjeneste kan også bære uniform, men de legger den jo igjen hjemme ved anledninger som dette!.» Det knapt en eneste av tilhørerne visste var at Döblins sønn, den høyt begavede 25-årige matematikeren Wolfgang Döblin, hadde tatt livet av seg i en lignende fransk uniform. Ekteparet Döblin måtte etterlate sønnen i flukten fra Frankrike til USA. Wolfgang hadde mistet kontakten med den franske militærenheten han tilhørte. I en låve nær landsbyen Housseras skjøt han seg – før de fremrykkende nazitroppene rakk å ta livet av ham.
Døblin valgte til slutt å forlate Tyskland. Ved starten på sitt andre eksil avmeldte Döblin seg med et personlig brev til den nye vesttyske presidenten Theodor Heuss: «Det var et lærerikt besøk, men i dette landet, hvor jeg og mine foreldre ble født, er jeg overflødig».
Hans arbeid i perioden som fransk kulturofiiser 1945-48 var slett ikke virkningsløst. Tidsskriftet han grunnla, «Das goldene Tor», holdt seg mye lenger enn andre sammenlignbare publikasjoner, han etablerte «Mainzer Akademie der Wissenschaften und der Litteratur» og gjorde mye for utbredelsen av fransk kultur i Tyskland. Ved 70-årsdagen i 1948 belønnet franskmennene han med et betydelig æresbeløp. Döblin anså seg likevel som misforstått og fremmedgjort i sitt gamle hjemland. Hans store selvbiografiske beretning, «Die Schicksalsreise» (1949) fant få lesere, hans radioforedrag få lyttere. Det lå ikke i de litterære kvalitetene, men i perspektivene han anla – hans tidligere lesere forsto ham ikke mer, eller rettere: ville ikke forstå ham. I «Schicksalsreise» feller han følgende dom over de første etterkrigsårenes tyskere:
«Menneskene her renner hit og dit mellom ruinene, som maurene i en ødelagt maurtue, oppspilte og arbeidsvillige; deres ærlige bekymring er at de ikke raskt nok kan få ta grep, i mangel av materialer, i mangel av direktiver. (…). Det vil bli mye lettere for dem å bygge opp igjen byene enn å bringe dem til erfaring om det de har erfart, og til forståelse av hvorfor det ble slik.»
I en artikkel i New York-baserte «Aufbau» i 1953 beskrev Herbert Marcuse ham som «vår tids mest berømte desertør» og fremmet Döblin som kandidat til Nobelprisen i litteratur. På det tidspunkt hadde han allerede bodd 5 måneder i sitt nye parisiske eksil. Døblin døde to og et halvt år senere. En av Tysklands største forfatterne i nyere tid ville imidlertid ikke bli gravlagt i tysk jord. Han valgte sin grav i den franske landsbyen Housseras, side ved side med sin sønn. Tre måneder senere ble Döblins hustru Erna gravlagt ved siden av dem begge. Hun hadde skrudd på gassen i leiligheten i Paris, og lagt seg til for å dø.
Foto: Maria Zaikina, CC NY-ND 2.0
Tysktime 