Valgsuksess for Die Linke og AfD i Thüringen – flertallsregjering uten AfD krever samarbeid på tvers

Det ble et valgskred av de store for venstrepartiet Die Linke ved valget på nytt delstatsparlament i østtyske Thüringen i går. Med sine 31% oppnådde partiet for første gang å bli største parti ved et tysk delstatsvalg. Svake resultater for regjeringspartnerne SPD (8,2%) og De Grønne (5,2%) gjorde imidlertid at flertallet for den rød-rød-grønne regjeringskoalisjonen som har ledet delstaten de siste fem årene forsvant. Også den viktigste utfordreren på borgerlig side, CDU, gjorde med sine 21,8% et dårlig valg (ned 11,7% fra 2014); høyreliberale FDP klarte så vidt å karre seg over sperregrensen på 5%. Valgets store vinner ved siden av Die Linke ble høyrepopulistiske AfD med 23,4%. Dermed blir det umulig å skape regjeringsflertall som ikke innbefatter Die Linke eller AfD. Det siste har samtlige partier avvist, i Thüringen som i de øvrige 15 delstatene: å slippe ytre høyre inn i regjeringskontorene er utelukket.

Det blir alltid katastrofestemning og støy når AfD oppnår sine høye resultater i øst. Men resultatet i Thüringen er temmelig identisk med det AfD oppnådde i nabostaten Brandenburg for knappe to måneder siden, og 3-4% poeng lavere enn resultatet i Sachsen. Med unntak av et par målinger i ukene før valget (som viste scores på 20-21%), er AfDs resultat også temmelig i samsvar med prognosene det meste av høsten. Noe direkte sjokk er derfor ikke dette. Det særegne med Thüringen er at det er Die Linke og ikke SPD (som i Brandenburg) som er det store partiet på venstre side. I tillegg kommer de svake resultatene for CDU og De Grønne.

Det alvorligste med valgresultatet i Thuringen er ikke nødvendigvis AfDs resultat i seg selv, men at det er oppnådd det med Björn Höcke – en Verfassungschutz-observert halv-nazi – som partileder. Det gir grunn til alvorlig ettertanke. Likevel må en ikke glemme hvor tett AfD-støtten i delstater som Sachsen, Brandenburg og Thüringen er bundet sammen med konfliktdimensjonene øst-vest og elite/»folk». AfD er vel nå den viktigste markøren for «anti-wessi»-holdninger og «anti-wessi»-habitus i den østtyske befolkningen. På nasjonalt plan (siste måling 13%)  og i de vestlige delstatene (stort sett godt under 10%) opplever AfD i disse dager stagnasjon eller nedgang.

I Brandenburg og Sachsen har partiene i «det store sentrum» (CDU, FDP, SPD og De Grønne) klart å danne styringsdyktige flertallskoalisjoner utenom Die Linke og AfD. I Thüringen blir konsekvensen av Die Linkes styrke, og CDUs og FDPs samarbeidsblokade mot AfD og Die Linke, at det blir umulig å få på plass tilsvarende flertall. Det fins kun to løsninger på dette: 1) CDU biter i det sure eplet og sier seg villig til å inngå en eller annen form for politisk samarbeidavtale med Die Linke (og SPD/De Grønne) – uten nødvendigvis å måtte gå i regjering med dem. Die Linkes Bodo Ramelow vil da måtte bli leder for en mindretallsregjering med «Tolerierung» fra CDU/FDP. 2) En mindretallsregjering av CDU, FDP, SPD og De Grønne, og med «Tolerierung» fra Die Linke etableres.

Bodo Ramelow er ingen ekstremist, han har en moderat, sosialdemokratisk preget pragmatiker med betydelig tillit i befolkningen, som i de siste fem årene har ledet den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen med stø hånd. Dette vet selvsagt de lokale CDU-lederne med Mike Mohring i spissen. Men her er det selvsagt også mye symbolpolitikk, prinsipprytteri og rikspolitiske hensyn i spill. Det er dette som gjør det vanskeligere enn det kunne ha vært. Det blir garantert krevende forhandlinger, men en løsning vil nok etterhvert komme på plass. Det mest sannsynlige er nok en variant av alt. 1, med Bodo Ramelow som ministerpresident og regjeringsleder.

Foto – Bodo Ramelow: Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0.de

ER AFD FORFATNINGSFIENDTLIG – BLIR PARTIET UNDERLAGT OVERVÅKNING?

Det tyske forfatningsvernet, «Verfassungsschutz» (delvis sammenlignbart med vårt PST) har besluttet å utrede grunnlaget for overvåkning av det høyrepopulistiske AfD. Partiet har klaget på beslutningen. Klagen kan imidlertid bli en bumerang. Til grunn for beslutningen ligger nemlig en detaljert 436 siders rapport som dokumenterer rasistisk, menneskeforaktende og historierevisjonistisk ideologi fra topp til bunn i partiet – en politikk, som hvis den hadde blitt gjennomført, ville vært uforenlig med Tysklands demokratisk-frihetlige grunnlov. Det er dette – det åpent forfatningsfiendtlige, og ikke partiets ytterliggående høyreposisjoner i seg selv – som gjør at det nå står i fare for å bli underlagt permanent overvåkning. Innenriksminister Horst Seehofer (CSU) beskriver rapporten som god og plausibel, og roser arbeidet til forfatningsvernet. Et utvalg av rapportens dokumentasjon av AFD-utsagn er gjengitt i Die Tageszeitung 21. januar. http://taz.de/AfD-Gutachten-des-Verfassungsschutzes/!5567533/?fbclid=IwAR0iGr2KgE13pSal9_yVgdyiq9PJG_HWEtTMfM7AZfB3O1LfziUzvjE5qgg. Her får man høre om muslimene som «råtnende kadavre», flyktninger som «parasitter» og om forsvaret av «den hvite europeiske kultur». De som har mage for det kan evt. lese videre.

Nå er det nok utelukket at overvåkningen vil føres videre til noen prosess for forbud av partiet. AfD er tross alt et Bundestagsparti med oppslutning fra 13-15% av velgerne. I tillegg ligger terskelen for slike forbud svært høyt – og bør ligge høyt. Tyskland har en straffelov som muliggjør forbud mot ekstreme, svært forfatningsfiendlige partier, og en del nynazistiske grupperinger av typen Nordisk Motstandsbevegelse er i dag forbudt. Hvor høyt terskelen for partiforbud ligger, viser forøvrig skjebnen til fremlegget om forbud mot det eldste og største av Tysklands nynazistiske partier, Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD). Tross støtte fra hele partiskalaen (minus AfD), avviste Den tyske Forfatningsdomstolen for at par år siden iverksettingen av et slikt forbud. Forfatningsdomstolen var klokkeklar på at NPDs forfatningsfiendtlige plattform ga grunnlag for partiforbud, men avveide dette mot andre tungtveiende verdier i forfatningen, herunder særlig ytrings- og organisasjonsfriheten. Forfatningsdomstolen la også til grunn at ekstreme, forfatningsfiendtlige partier må ha en viss størrelse og en viss innflytelse for at forbudsinstituttet skal kunne komme til anvendelse.

Skulle AfD fortsette sin ferd mot høyre, og skulle – mot alle antagelser – oppslutningen om partiet bli så stor at «trusselen» som forfatningsdomstolen omtaler blir reell, vil spørsmålet om partiforbud evt. kunne komme i et annet lys. Innen den tid er det imidlertid stor sannsynlighet for at partiet vil være splittet i to eller flere biter, og at en borgerlig, nasjonalkonservativ fløy har brutt ut og dannet et nytt alternativ som opererer innen rammen av forfatningens minste felles multiplum. Det er nemlig ikke AfDs hardlinere, m/Björn Höcke i spissen, som plages mest av en merkelapp som «forfatningsfiendlig» (han og hans «Flügel» vet selv at de er det), men den relativt store gruppen av «normale» borgerlige velgere som partiet de siste par årene har stjålet (eller har til låns) fra CDU/CSU, bl.a. på grunn av opplevd avstand til det som i medier og memer har gått under navnet «Merkelregjeringens innvandringspolitikk.» Dette er grupper med klar identifikasjon med Tysklands demokratisk-frihetlige institusjoner, og som derfor vil oppleve et slikt stigma som ubehagelig og belastende. En situasjon med varig overvåkning kan derfor bli en reell fare for AfD – uavhengig av om mange i partiets bakrom kan oppleve en slik status som noe nær en æresbevisning.

Det illiberale parti i den liberale by

Köln er en progressiv, frihetlig og tolerant by. Når Alternative für Deutschland (AfD) samler seg til landsmøte i helgen, vil de bli møtt med motdemonstrasjoner fra 50000 kölnere. Bak markeringen står bl.a. SPD, De Grønne og representanter fra kirkene. AfD er på vei mot ytterligere høyredreining etter at partileder Petry oppga sitt kandidatur som partiets frontfigur tidligere i uka; også Petrys forsøk på å få ekskludert høyreekstremisten Bjørn Höcke står i fare for å mislykkes. Demonstrantene i Köln eksponerer en sunn motvilje mot å akseptere at ytre høyre skal kunne etablere seg som en «normal» politisk kraft i Tyskland, slik tilfellet har blitt i mange andre europeiske land. Selvsagt trekker slike markeringer også bråkmakere fra ytre venstre til seg. Når disse truer med fysiske blokader mot landsmøtet til et parti, som tross alt er lovlig, er det politiets oppgave å ordne opp.

Det er vanskelig å vite hva slags overveielser som ligger bak Petrys valg om ikke å være partiets Spitzenkandidat under valget til høsten. Helt sikkert er det iallfall at hun har et iskaldt forhold til begge nestlederne, Gauland og Meuthen, og at hun sannsynligvis kommer til å mislykkes både i eksklusjonssaken mot Bjørn Höcke og i sitt program for å gjøre AfD mer «realpolitisk» orientert. Den siste som forsøkte på noe slikt var, Bernd Lucke, i partiets siste æra som økonomisk-liberalistisk «professorparti». Vi vet hvordan det endte. Forhåpentligvis ender helgens landsmøte i Köln i strid og kaos.

AfD-politiker bryter tabuer

Høyreekstremisten Bjørn Höcke er truet med eksklusjon fra Alternative für Deutschland (AfD). I et intervju med Der Spiegel (papirversjonen) i forrige uke får man nærmere forståelse av hvilket politisk landskap Höcke beveger seg i, og av hvorfor også (flertallet i) AfD-ledelsen anser ham som en fare for partiet. I den nå berømte talen i et øl-telt i Dresden i januar ble selveste Holocaustminnesmerket i Berlin omtalt som et «Monument der Schande» (et skammens monument). I intervjuet beklager han «tonen» i deler av talen, og medgir at naziherredømmet «måtte overvinnes». Likevel fastholder han at 8. mai 1945 innebar «et totalt nederlag for det tyske folk».

For å forstå hvilket tabubrudd et slikt utsagn er kan det stilles i kontrast til bundespresident Richard von Weizsäckers berømte omtale av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for det tyske folk» (tale i anledning 40-årsfeiringen av krigsnederlaget i 1985). Denne erkjennelsen er en grunnstein i det moderne demokratiske Tysklands fortelling om seg selv, og dets aller fremste symbol er kanskje Holocaustminnesmerket i Berlin. Historikeren Norbert Frei har beskrevet dette – aksepten av nederlaget som befrielse, selvoppgjøret og læringen – som en slags «Selbstidentifikation» (selvidentifikasjon) for det nye Tyskland, og noe som har gjort det mulig for de nye generasjonene av tyskere å gå ut i verden med hevet hode.

På 50- og 60-tallet dominerte fortielse og bagatellisering i vest, mens diktaturet i øst jo pr. statsdekret var anti-fascistisk (noe som betød at et folkelig forankret oppgjør med nazitiden, slik vi kjenner det fra Vest-tyskland, aldri ble mulig å ta). Etter murens fall har fortellingen om det nye Tyskland også blitt en fortelling om den vellykkede overvinnelsen av to diktaturer. Når nå Höcke vil omdøpe overvinnelsen av det ene av disse til et nederlag, tar han ikke kun de hardbarkede nynazistenes retorikk i sin munn, han tråkker også med tunge svarte støvler på det moderne Tysklands selvfølelse som et moderne liberalt og tolerant land. Denne selvfølelsen må også AfD forholde seg til som realitet – om det skal kunne bli et «folkeparti» slik målet er. Derfor er Höcke farlig også for partistrategene i AfD.

Partimålingene for februar viser gjennomgående nedgang for AfD, og på enkelte målinger ligger partiet nå under 10%. Årsaken kan ligge i striden rundt Höcke innad i AfD (han er tross alt partileder i delstaten Thüringen og har støtte fra et betydelig mindretall i partiet) og muligheten for en partisplittelse, men den kan også ha sammenheng med at noen av de borgerlige protestvelgerne AfD har «hatt til låns» kan ha blitt skremt av Höcke. Nedgangen har sannsynligvis også sammenheng med at SPDs nye populære leder, Martin Schulz, henter tilbake tapte stemmer. Det er valg på ny Bundestag til høsten. AfD ville uansett ikke hatt potensiale til å oppnå stemmetall som Le Pen og Wilders, men at flere nå kan ha fått opp øynene for hva slags skikkelser som har posisjoner i AfD, og at partiet i flere måneder fremover kan bli lammet av fløykamper, vil kunne bety at det underpresterer ved valget i høst. Ingenting vil være bedre enn det.

AfD-politiker angriper Holocaustminnesmerke

Den tidligere biologilæreren Björn Höcke, nestleder i høyrepopulistiske «Alternative für Deutschland» (AfD), har beveget seg fra å snakke om afrikaneren som en «Ausbreitertyp» til å beklage at Tyskland med sitt Holocaustdenkmal i Berlin har plassert et «vanærens» minnesmerke midt i hovedstatens sentrum. Höcke tilhører partiets åpent historierevisjonistiske og «völkische» fløy.

Nå har han også fått følge av en Bundestagkandidat og dommer (!) fra Dresden samt flere andre på partiets høyreekstreme fløy. Partileder Petry anser ham derimot som et stigende problem. Spørsmålet for AfD er: vil partiet lykkes med å bli et «folkeparti» àla Wilders og Le Pen eller vil det bli et fløyparti i grenselandet mot den nynazistiske scenen? Sklir partiet mot sistnevnte posisjon, vil det sannsynligvis få problemer med å bevege seg utover nåværende oppslutning på 12-13%, og kanskje også stå i fare for å synke i oppslutning. For det store flertallet av Tysklands befolkning er de siste 50-årenes selvoppgjør med nazitiden nemlig forbundet med stolthet og selvrespekt, og noe nær et identitetskjennetegn for det moderne, demokratiske Tyskland. Holocaustminnesmerket ved Brandenburger Tor er det fremste symbolet på dette.

Men de i AfD som er satt til å drive brannslukking er ikke dumme. Som forsvar for Höcke har man f.eks. vist til forfatteren Martin Walser (som slett ikke er noen høyreekstremist) og hans omtale av tyskernes skyldbevissthet som «Moralkeule» (moralkølle) i en pristakketale i 1998 (noe som i seg selv utløste en opprivende debatt). «Når han, hvorfor ikke vi?» Likevel: hvis Höckes utspill er en del av taktikken om å skape oppmerksomhet og oppslutning gjennom bevisste provokasjoner (noe et lekket partidokument viser er en del av mediestrategien frem mot valget i september), kan man ha feilbedømt hvor grensen går.

Jeg skrev for noen år siden en artikkel for Dagsavisen om det tyske selvoppgjøret og dets betydning for den moderne tyske selvforståelsen. Med unntak av beskrivelsen av Tyskland som Europas annerledesland i oppslutningen om ytre høyre (der tok jeg feil), synes jeg teksten står seg godt som en beskrivelse av det Höcke bevisst har villet tråkke på.

https://tysktime.wordpress.com/2010/05/22/tyskland-og-arven-etter-hitler-fra-fortielse-til-selvoppgjor/#more-55