Tysklands i særklasse mest berømte overborgermester kommer ikke fra München, Köln eller Stuttgart, men fra den lille universitetsbyen Tübingen (knapt 100.000 innbyggere) sydvest i landet. Han heter Boris Palmer (50), og har i en årrekke vært partiet De Grønnes mest profilerte lokalpolitiker.
Foto: Reinhard Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE
I helgen ble han gjenvalgt for åtte nye år som overborgermester i den idylliske byen i Schwaben. Med 52,4 % av stemmene ble valget avgjort allerede i første valgomgang. Valgdeltakelsen var rekordhøy. Når Palmer trer av i 2030 (hvis han gjør det da ..) vil han ha regjert 24 år som overborgermester i Tübingen.
Palmer ble ikke valgt fra partiet De Grønne, men som uavhengig kandidat. Blant konkurrentene var kandidaten fra partiet Palmer for tiden er suspendert fra, De Grønnes Ulrike Baumgärtner. Hun fikk 22 % av stemmene. Kandidaten fra SPD, Sofie Geisel, fikk 21,4 % av stemmene.
Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2006, og ble gjenvalgt for en ny 8-årsperiode i 2014. Under hans ledelse har Tübingen utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til et utstillingsvindu for vellykket grønn lokalpolitikk. Gjennom sine tiltak for å gjøre byen klimanøytral har Tübingen vært en absolutt pioner. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.
Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. For et par år siden vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og under den første coronabølgen klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene.
Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et usedvanlig sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk.
Gjennom årene har konfliktene med partiledelsen nasjonalt og i delstaten Baden-Württemberg steget i intensitet. Da konfliktnivået var på det høyeste i fjor beskrev partiets leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».
For vel et år siden kom en famøs, om enn ironisk ment, FB-oppdatering om kjønnsorganet til en nigeriansk-tysk landslagsspiller i fotball, hvor også N-ordet ble satt i spill. Da var begeret fullt både for delstatspartiet i Baden-Württemberg og den sentrale partiledelsen. Palmer ble først bedt om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterkomme. Det ble deretter igangsatt en prosess med sikte på eksklusjon. Etter noe tid ble det oppnådd et kompromiss, der Palmer aksepterte å stille sitt partimedlemskap i bero. I løpet av 2023 skal det så føres samtaler med sikte på klargjøring av om det kan oppnås et gjensidig grunnlag for Palmers gjeninntreden i partiet.
At Palmer ikke kunne bringes til taushet med tradisjonell partidisiplin, viser helgens valgresultat med all mulig tydelighet. De planlagte samtalene i 2023 burde derfor være i begge parters interesse. Som Die Tageszeitung (TAZ) skrev i en kommentar tidligere i dag er nemlig Palmer «ein Grüner durch und durch» – en grønn politiker tvers igjennom. Palmer har heller aldri hatt noe ønske om å forlate partiet, han trenger det som plattform for utbredelse av sin visjon for en offensiv, grønn realpolitikk. Omvendt trenger også partiet en «kommunal klimapioner» (TAZ) av Palmers støpning, og en suksessfull lokalpolitiker med utstråling på nasjonalt nivå.
Det som derimot hverken partiet eller den politiske kulturen trenger, og her låner jeg igjen ord fra TAZ, er «..en Palmer som setter sine egne, ofte provinsielle toleransegrenser, som målestokk …og som på sin FB-side iscenesetter seg som et vertshusbølle. Han må temme sin egomani, fordi han trenger forbundsfeller i partiet for sine gode politiske anliggender». Fremfor alt må han avstå fra enhver videre lek med klisjeer og bilder som misforstås som fremmedfiendtlige eller rasistiske. Palmer avviser selv bestemt alle slike beskyldninger. Men ord alene er ikke nok. I partiet som fremfor noen andre inkarnerer antirasismen og forsvaret for det åpne flerkulturelle Tyskland, er toleransegrense for alt som støter mot disse grunnverdiene meget stramme.
I det stille skal alt fra partileder Robert Habeck til partiveteraner som Winfried Kretschmann, Cem Øzdemir og Joshcka Fischer ha arbeidet for å finne løsninger som skal gjøre det mulig å forsone Palmer med partiet, og partiet med Palmer. Det viser hvor mye som står på spill. Helgens fabelaktige valgresultat viser at de har hatt gode grunner for sine initiativ. Palmer er ikke kun en provokatør, men også en usedvanlig kreativ reformsnekker med stor gjennomføringsevne.
Under Tübingens årlige umbrisk-toscanske festdager på en septemberdag for mer enn 10 år siden hadde jeg selv gleden av å sitte på en benk på Rådhusplassen i selskap med Boris og hans venner. Maten var god og vinen upåklagelig, sensommersolen varmet som vanlig er i Sydvesttyskland på denne tiden av året, samtalene og latteren fløt lett. Det var et møte som åpnet øynene for hva det litt mystiske fenomenet karisma kan være.
Tysktime 