Den tyske presidenten, «Der Bundespresident», er den tyske stats formelle statsoverhode. Presidenten velges ikke ved ordinære valg, som i mange andre land, men etter en grunnlovsfestet prosedyre der både Bundestags medlemmer og andrekammeret «Bundesrat» samt enkeltstående personer fra kultur- og samfunnsliv avgir sine stemmer. Nåværende president er Frank-Walter Steinmeier, sosialdemokrat (SPD) og tidligere utenriksminister i den forrige storkoalisjonen mellom CDU og SPD (bildet). Presidentene har en god del oppgaver utover det seremonielle. Han/hun sitter f.eks. alene på beslutningen om oppløsning av Bundestag og utskriving av nyvalg. Presidenten må også signere alle føderale lover for at de skal oppnå endelig gyldighet. Han har nektet slik godkjenning i 8-9 tilfeller etter krigen, som oftest fordi beslutningsprosedyrene ikke har vært ansett som forfatningsmessige. Grunnlovens bokstav er ikke til hinder for at presidenten kan nekte å akseptere oppnevningen av bestemte ministre, men grunnet konstitusjonell sedvanerett som ble etablert i en konflikt mellom Adenauer og president Heuss i forbundsrepublikkens barndom, har ingen president til nå gjort bruk av denne muligheten.
I tillegg til presidentens fullmakter er det i grunnloven lagt inn en rekke Check- and Balance-mekanismer gjennom krav til to-kammerbehandling (Bundesrat) og ikke minst en vid prøvingsrett fra forfatningsdomstolens side i forhold til både lover og enkeltbeslutninger. Dette var noe de tyske grunnlovsfedrene bevisst ønsket etter erfaringene med krig og fascisme, og med Weimarrepublikkens kaos og ustabilitet. Den italienske konstitusjon ble laget på grunnlag av de samme erfaringene. Det er også grunnen til at de har flere likhetstrekk. Under forsommerens strid rundt den italienske presidentens veto mot oppnevningen av en bestemt minister i den nye italienske regjeringen ble disse spørsmålene aktualisert på nytt. At så mange hadde vansker med å begripe bakgrunnen for den tyske og italienske konstitusjonens utforming, og ikke var i stand til å forestille seg et konstitusjonelt demokrati som noe annet enn et system med en-kammermodell og flertallsbeslutninger ispedd bindende folkeavstemninger og domstoler uten statsrettslige fullmakter, var sannsynligvis en hovedårsak til at debatten fikk en så høy temperatur som den fikk.
Tysktime 