Putin og Hitler

«Selvfølgelig er Putin ingen Hitler», skriver Heinrich August Winkler i en svært interessant kommentar i denne ukes Die Zeit. Winkler er professor em. ved Humboldt-Universität zu Berlin, og en av Tysklands mest prominente samtidshistorikere fra 60-tallet til idag: For «ingenting tyder på at han hater og vil utrydde jødene».

Professor Dr. Heinrich August Winkler/Böll Stiftung CC SA-2.0

Sammenligningen med Hitler er likevel ikke uten mening, «slik det heller ikke er å sammenligne ham med ultranasjonalister som Benito Mussolini eller Slobodan Milošević», skriver Winkler.

Han skriver videre bl.a. følgende:

—-

«Når Putin i dag postulerer sin innflytelsessfære for den eurasiske stormakten Russland – en sone hvor de vestlige maktene, og heller ikke FN, har noe å hente og ingenting de skulle ha sagt – angir han grunner som er svært like de Hitler gjorde gjeldende åtte årtier tilbake. Juristen Putin tenker i samme termer som den mest prominente stats- og folkerettstenkeren i tysk mellomkrigstid, Carl Schmitt, som 1. april 1939, to uker etter opprettelsen av «protektoratene Böhmen og Mähren», holdt sitt umiddelbart publiserte foredrag «Völkerrechtliche Großraumordnung mit Interventionsverbot für raumfremde Mächte«. Det tyske kravet på herredømme over Tsjekkia begrunnet Schmitt med de særlige rettene som fulgte av at Tyskland ikke var noen vanlig nasjonalstat, snarere fra tidenes morgen et «rike», ja simpelthen selveste Riket.

Som Hitler, Schmitt og andre ultranasjonalister bestreber også Putin og elitene rundt ham seg på en historisk underbygging av deres rett på en geopolitisk innflytelsessone og på gjeninnsettelsen av storriket som landet engang var. I en tekst som Putin lot publisere på russisk og ukrainsk i juli 2021, «Om russernes og ukrainernes enhet», går han dypt tilbake til den tidlige middelalder, til dåpen av den hellige Wladimir, fyrsten av Nowgorod og storfyrsten av Kiev i 988, for å begrunne sin tese om det felles opphavet, og langt på vei den felles historien, av russerne, ukrainerne og hviterusserne.

På pseudosakralt vis beskriver Putin sogar disse tre grenene av det gamle Russland som «den store russiske Nasjon, et treenig Folk, som består av Storrusserne, Lillerusserne (ukrainerne) og Hviterusserne». På slutten av artikkelen fremstår Putin som overbevist om at «Ukraina kun kan oppnå ekte suverenitet i partnerskap med «Russland». Senest fra 24. februar 2022 vet man hva Putin forstår med «partnerskap» og «ekte suverenitet».

Det Putin fremmer i den historiske delen av sin oppsats tilsvarer – slik Andrea Kappeler, en av Tysklands fremste Østeuropahistorikere, fastslår – i stor grad den tradisjonelle, men vitenskapelig høyst tvilsomme, russiske Mesterfortellingen. Kappeler vurderer artikkelen som uttrykk for en radikalisering av Putins historiesyn: I hans tankeverden blander det seg nå en kombinasjon av «sovjetpatriotisme, imperial nasjonalisme og Blut-und-Boden-Pathos».

Ultranasjonalismen som den proletariske internasjonalismens siste stadium: Slik kunne man, i en omskriving av tittelen på Lenins avhandling om Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, beskrive den ideologiske forvandlingsprosessen Putin har gått gjennom og som vi også kjenner fra Slobodan Milošević og vel også hos den kinesiske presidenten og partiføreren Xi Jinping. En formelbundet stivnet internasjonalismes omslag i en ekstrem nasjonalisme med forbilder som minner om nasjonalsosialisme og fascisme, viser i hvor stor grad marxismen-leninismen ved makten har blitt til falsk bevissthet i Marx forstand.»

(min overs).

——

Jeg har intet å tilføye.

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0