Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «selvbeskyttende demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.
Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatritisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.
Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det selvbeskyttende demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 21.2 – og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».
For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternbereger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.
Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.
Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i lovens §§ 9, 18 og 21. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies».
I dagens Tyskland er grunnlovens § 9 fulgt opp gjennom særlovgivning i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger. Dette har resultert i forbud mot et 50-tall mindre, entydig nazistiske, grupperinger og «Kameradschaften» samt mot ymse nazistiske symboler. I tillegg inneholder straffelovens § 130 straffebestemmelser mot arrangementer og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet”. Eksempler på det siste er forbudet mot oppmarsjer ved graven til Rudolf Hess, et forbud som ble stadfestet av den tyske forfatningsdomstolen ved en egen dom i november 2009. Forfatningsdomstolen legger likevel betydelig vekt på at forbud mot forfatningsfiendtlige partier og foreninger må avveies strengt mot andre sentrale verdier i grunnloven. Et tydelig eksempel på dette var den negative dommen i 2017 i saken om forbud mot det største og det eldste av de nynazistiske partiene, «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» («NPD»). Det utslagsgivende for domstolen her ble hensynet til ytrings- og organsasjonsfriheten samt en betingelse om at en forfatningsfiendtlig organisasjon (som NPD iflg. domstolen utvilsomt er) må utgjøre en «reell trussel» mot demokratiet for at forbud etter §9.2 skal kunne iverksettes.
Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i år ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner med at det finnes 12.700 høyreekstremister med voldspotensial i Tyskland. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».
Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.
I Norge legger en formalistisk og dogmatisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. For ytringsfrihetens mest iherdige beskyttere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop tidligere i år ble den krevd fjernet.
Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne og diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.
Foto – Habermas: Wolfram Huke CC BY-SA 3.0
Foto – Demonstrasjon NSU-prosess: linksfraktion CC-by- 2.0
Tysktime 