CDU

Angelas arverekke

Publisert i VG 6. mars 2020

Tyskland største parti, kristelig-demokratiske CDU, er inne i en av sine største politiske kriser siden partiets grunnleggelse for mer enn 70 år siden. Utløsende for krisen var håndteringen av en vanskelig parlamentarisk situasjon i den østtyske delstaten Thüringen, hvor partiets gruppe i den nyvalgte landdagen valgte å stemme sammen med høyrepopulistiske AfD ved valget på ny leder av delstatsregjeringen. Krisen endte med at CDU-leder Annegret Kramp-Karrenbauer valgte å kunngjøre sin avgang som partileder. Tre kandidater – alle fra delstaten Nordrhein-Westfalen, alle katolikker, alle menn – har kastet seg inn i kampen om å bli ny partileder. Beslutningen fattes på et ekstraordinært landsmøte 25. april.

Kampen om partilederposten vil også bli en kamp om hvem som skal etterfølge Angela Merkel som partiets forbundskanslerkandidat ved valget i 2021, og om CDUs politiske kurs i æraen etter Merkel. Blir hun sittende til valget på ny Forbundsdag høsten 2021, vil hun ha vært forbundskansler i 16 år, lenger enn partigrunnleggeren Konrad Adenauer og på nivå med Helmut Kohl.

Merkel vil kunne se tilbake på lange perioder med økonomisk vekst, men også på en epoke preget av kriser og utfordringer – finanskrise, nedlukking av de tyske atomkraftverkene, klimakrise og flyktningkrise.  I kampen om CDUs fremtidige politiske kurs vil forholdet til «arven etter Merkel» stå helt sentralt, et testamente hvor meningene er sterkt delte. Etter flyktningkrisen 2015-16 identifiserte mange Merkel med «kontrolltap» og «åpne grenser», andre med den modige og fattede skikkelsen som sto opp for Europas humanistiske verdier når de virkelig var under press. Merkel gis ofte også skylden for at AfD har kunnet vokse seg sterke. Samtidig har hun utvilsomt hovedæren for at nye sjikt av liberale og sentrumsorienterte velgere i byenes middelklasse har blitt trukket til partiet.

Tross striden om hennes person har Merkel i en årrekke tronet øverst på popularitetsbarometrene – og gjør det fortsatt.

De tre som deltar i kampen om partilederposten er Armin Laschet, Friedrich Merz og Norbert Röttgen. Merz tapte knapt for Annegret Kramp-Karrenbauer under kampavstemmingen om ny partileder på landsmøtet i desember 2018. Laschet var lenge på tale som partileder også i 2018, men valgte til slutt ikke å stille. Den største overraskelsen har imidlertid Norbert Röttgen stått for. Svært få hadde navnet til den tidligere miljøvernministeren på blokka når han som den første av de tre offisielt lanserte sitt kandidatur.

Armin Laschet (58) er «..mannen som klemmer folk, megler i stridsspørsmål, binder fiender til seg og forsoner», som Süddeutsche Zeitung nylig skrev. Han kommer fra den liberale og utadvendte byen Aachen helt vest i Tyskland, og har et lynne typisk for det katolske Rheinland. Laschet har en solid maktpolitisk base gjennom sin posisjon som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat. Han har i tillegg bakgrunn både fra Bundestag og EU-parlamentet, og var på midten av 90-tallets Bonn medlem av en liten gruppe CDU-ere som hadde de første forsøkene på politiske samtaler med De Grønne. Ved valget av mer konservative Jens Spahn som kandidat til nestlederposten har Laschet gjort seg valgbar blant et bredt spekter av partimedlemmene

Friedrich Merz (64) er en mann av «klar tale», en dyktig retoriker med stor tro på egen handlekraft, men også en person som mange oppfatter som polariserende. Merz har vært en skarp kritiker av Merkel-regjeringens håndtering av flyktningkrisen i 2015. Han er også eksponent for det mange oppfatter som en mer næringslivsvennlig politikk, for styrking av politi- og justisvesen og for en mer restriktiv innvandringspolititikk. Mange på partiets høyre fløy er derfor overbevist om at Merz er den av kandidatene som vil være best skodd for å hente tilbake CDU-velgere som har vært til låns hos AfD.  En sentral del av Merz’ politiske biografi er tapet for Angela Merkel i kampen om den mektige posisjonen som leder av CDU-gruppen i Forbundsdagen i 2002.

Den tredje kandidaten, Norbert Röttgen (54), var i perioden 2009-2012 miljøvernminister i Merkels regjering. Han har tilhørt Bundestag siden 1994, og var i en periode på 00-tallet gruppesekretær i CDUs Bundestagsfraksjon. Han har også vært leder av den mektige partiavdelingen i Nordrhein-Westfalen, og stilte i 2012 som partiets toppkandidat i valget på nytt delstatsparlament. Hans tap for SPD/De Grønne, og hans etterfølgende nei til å overta som opposisjonsleder i delstatsparlamentet, gjorde at han falt i unåde hos Merkel og måtte forlate posten som miljøvernminister. Röttgen har etter dette gradvis bygget opp en posisjon som en av CDUs dyktigste utenrikspolitiske talsmenn, og er i dag leder av Forbundsdagens utenrikskomite.

Sentralt i diskusjonene om CDUs fremtidige kurs står forholdet til AfD. Enkelte krefter på CDUs høyre fløy fremholder at partiet må bevege seg til høyre for å gjenvinne velgere som har gått tapt til AfD. Dette er en vurdering som også Friedrich Merz har gitt sin støtte til, selv om han avviser politisk samarbeid med AfD. En undersøkelse publisert i avisen «Handelsblatt» viste nylig at 23% av CDUs velgere vil  forlate partiet etter Merkel, og at 82% av tilhengerne er motstandere av samarbeid med AfD. Undersøkelsen gir grunnlag for å anta at nettotapet ved en høyredreining kan bli større enn ved å fastholde hovedtrekkene i nåværende politikk.

Skal CDU ha muligheten til å komme i regjeringsposisjon på nytt etter valget i 2021, er det pr. i dag vanskelig å se for seg at det kan skje i noen annen konstellasjon enn i regjering med De Grønne. De to partiene samarbeider i dag i seks ulike delstatsregjeringer. Utfordringene knyttet til et kommende regjeringssamarbeid med De Grønne vil derfor stå i sentralt i partiets strategiske overveielser fram mot valget på ny partileder. Her er det fordel Laschet og Röttgen. Et CDU under ledelse av Friedrich Merz vil få det betydelig tyngre i samarbeidet med De Grønne. Risikoen for velgerlekkasje fra CDU til De Grønne, og i verste fall at De Grønne ender opp som det største av de to partiene, vil også være større med Merz ved roret.

Den første meningsmålingen om de tre kandidatene ble nylig offentliggjort av TV-kanalen ARD. Den viser at 40 % av CDUs velgere foretrekker Merz som ny partileder, mens 32 % holder Laschet som den beste kandidaten. Kun 13 % har Röttgen som favoritt. Alt tyder derfor på kampen vil stå mellom Merz og Laschet. Hensynene et partilandsmøte må avveie er imidlertid flere enn det som fanges opp av en spørreundersøkelse. Momenter som kan tale til fordel for Laschet er bl.a. hans sterkere maktbase i partiorganisasjonen, og at Röttgens tilhengere sannsynligvis vil foretrekke Laschet fremfor Merz. Mulighetene for maktkamp med en Merkel som frem til høsten 2021 vil være inne i sitt siste år som forbundskansler, kan også bli trukket fram som en risiko ved Merz’ kandidatur.

Når CDU har valgt sin nye partileder, må endelig valg av kandidat til forbundskanslerposten avstemmes med det bayerske søsterpartiet CSU. Her kan man ikke utelukke at CSU-leder Markus Söder – en partileder i flytsonen – kan komme til å sette seg selv i spill som en mulig utfordrer.

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/zG1AM1/angelas-arverekke

Foto: Armin Laschet
(Olaf Kosinsky CC BY-SA 3.0 de)

Etter EU-valget – hvor går Tyskland?

Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:

1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk

Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.

 

Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:

DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.

SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).

CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.

AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).

DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.

FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.

Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.

På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.

Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:

– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.

Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.

 

Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19

Heiner Geissler – en hedersmann har gått bort

En hedersmann i tysk etterkrigspolitikk, Heiner Geissler, er død, 87 år gammel. Den mangeårige generalsekretæren i CDU, inkarnerer mer enn noen annen det kristelig-demokratiske partiets utvikling fra et utpreget konservativt parti til et mer liberalt og progressivt borgerparti. Han la veldig mye av grunnlaget for at Merkels CDU senere kunne utvikle seg til det moderne sentrumspartiet det i dag er. Til slutt falt han i unåde hos partileder Helmut Kohl, noe som ja fra Kohls side alltid betydde livslangt uvennskap (det ble mange av dem etterhvert).

Geissler var ekstremt kunnskapsrik, retorisk elegant og stridslysten, og gjennom alle år en yndet gjest i de tyske talkshowstudioene. Han foraktet alt som lignet på det «völkische» (bl.a. AfD), og formulerte i mange situasjoner mye av den samme kritikk av kapitalismens utglidninger som FAZ-redaktøren Frank Schirrmacher gjorde (også han opprinnelig en konservativ som Geissler). I de senere årene ble Geissler også benyttet som politisk mekler, bl.a. i den meget vanskelige og betente saken om bygging av ny sentralbanestasjon i Stuttgart. Han anses, sammen med Merkel, som en av de sterkeste talsmennene for det svart-grønne regjeringsalternativet (CDU+De Grønne) innad i CDU.

I alle de fire ti-årene jeg har fulgt tysk politikk og samfunnsliv har han vært der. Det er derfor ikke uten et visst vemod jeg skriver dette. Det er heller ikke uten mening at mine ord er påvirket av et respektfullt minneord i venstrefløyens avis, Die Tageszeitung.

Die Grünen – landsmøte 2014 i Hamburg

I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.

Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.

De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.

Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)