Christian Lindner

Sosialdemokratene ble valgets klare vinnere i Tyskland, men tyngdepunktet forblir i sentrum

Publisert i Transit Magasin 28. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/28/sosialdemokratene-ble-valgets-klare-vinnere-i-tyskland-men-tyngdepunktet-forblir-i-sentrum/

(TÜBINGEN, TYSKLAND) Helgens valg på ny Forbundsdag bekreftet at Tysklands politiske tyngdepunkt ligger i det politiske sentrum. Tre partier vil være nødvendig for å danne en flertallsregjering. De Grønne og liberale FDP vil stå sentralt i de kommende regjeringsforhandlingene.

Det sosialdemokratiske partiet, SPD, ble valgets klare vinnere. Kristeligdemokratene (CDU/CSU), Angela Merkels parti, gjorde derimot sitt dårligste valg siden 1949. Både De Grønne og liberale FDP hadde framgang fra valget i 2017, selv om særlig De Grønne hadde gjort seg forhåpninger om et bedre resultat. De to fløypartiene – høyrepopulistiske AfD og venstresosialistiske Die Linke – opplevde begge betydelig tilbakegang. Die Linkes dårlige resultat innebærer at en rød-rød-grønn allianse med SPD og De Grønne ikke lenger er et aktuelt regjeringsalternativ.

Med sine 25,7 % kan SPD notere seg en fremgang på 5,2 % fra valget i 2017, men hele 10 % fram i forhold til målingene partiet oppnådde så sent som i april/mai i år. Oppgangsbølgen under ledelse av kanslerkandidat Olaf Scholz bidro sannsynligvis sterkt til at partiet også kunne innkassere valgseire i de to parallelt avholdte delstatsvalgene i Berlin og Vorpommern-Mecklenburg. 

Det endelig resultatet etter valget til den tyske Forbundsdagen, 2021. Grafikk: http://www.bundeswahlleiter.de

CDU/CSU opplevde med sine 24,1 % en tilbakegang på hele 8,8% fra forrige valg. De to andre valgtaperne, AfD og Die Linke, gikk tilbake med hhv 2,3 % og 4,3 %. Med sine 4,9 % havnet Die Linke under sperregrensen på 5 %. En bestemmelse i valgloven om at partier med minst tre direktevalgte mandater er sikret representasjon i henhold til prosentvis oppslutning gjør at Die Linke vil bli representert med en gruppe også i kommende Forbundsdag.

I tillegg til SPD kan også De Grønne og markedsliberale FDP beskrives som valgvinnere. Etter målinger på opp mot 27-28 % for de Grønne så sent som i mai i år, er det vanskelig å anse et resultat på 14,8% som spesielt vellykket. Sammenlignet med resultatet fra valget i 2017 representerer det likevel en fremgang på 5,9 %. FDP bekrefter med et resultat på 11,5 % et langvarig stabilt nivå på rundt 11-12 %, og går fram med 0,8 % sammenlignet med valget i 2017.

Både De Grønne og FDP hentet mye av sin stemmetilvekst fra de unge velgergruppene. SPD kan tilskrive mye av sin fremgang et tilsig av tidligere CDU-velgere i aldersgruppene over 60 år.

Sentrum vil avgjøre

Tyskland står nå foran en periode med krevende regjeringsforhandlinger. Selv om en videreføring av nåværende storkoalisjon av CDU/CSU og SPD, evt. utvidet med FDP til en såkalt «Deutschlandkoalisjon», ikke på forhånd kan utelukkes, kommer sonderingene og forhandlingene i praksis til å dreie seg om to alternative konstellasjoner: det såkalte «trafikklysalternativet» (SPD, FDP og De Grønne) og den såkalte «Jamaicakoalisjonen» (CDU/CSU, FDP og De Grønne). 

Den tyske grunnloven har detaljerte bestemmelser for valget av bundeskansler og oppnevning av regjeringsmedlemmer, men sier ingenting om de politiske sonderingsprosessene forut for dette. Slik det nå ser ut, vil det være de politiske retningsvalgene til FDP og De Grønne som til syvende og sist avgjør hvilken av de to treerkonstellasjone som får gjennomslag. Som valgvinner kan SPD med god rett kan fremholde at de har «hevd på» kanslerposten. Noe tvingende ligger det imidlertid ikke i dette. 

Kommer De Grønne og FDP til enighet om å peke på en av de to kanslerkandidatene – Olaf Scholz eller Armin Laschet – vil de i praksis kunne bestemme hvilken regjering Tyskland vil få i kommende fireårsperiode. 

Derfor kunne FDP-leder Christian Lindner allerede på valgkvelden signalisere ønske om politiske sonderinger med De Grønne før man går videre til samtaler med hhv. CDU/CSU og SPD.

Christian Lindner, leder FDP

Det finnes mange berøringspunkter mellom De Grønne og FDP innenfor det man kan kalle det «liberale kjerneområdet» – borgerrettigheter, innvandringspolitikk, styrking av sivilsamfunnet osv. Men også når det gjelder behovet for modernisering, industriell innovasjon og oppbrudd i retning av en mer grønn økonomien er grunnlaget for politisk samforståelse til stede. Det store hinderet vil bl.a. ligge i ulike syn på hvordan bl.a. nødvendige klimainvesteringer skal finansieres. De Grønne legger til grunn at både skatteøkninger og statlige låneopptak er nødvendig for å gjennomføre investeringene, FDP er prinsipiell i sin avvisning av begge deler.

FDP har vært veldig tydelige på at de kjenner større politisk nærhet til CDU/CSU enn til SPD, og i utgangspunktet derfor vil foretrekke «Trafikklysalternativet».

Motsatt er det liten tvil om at De Grønne primært ønsker å bygge regjeringen på et samarbeid med SPD. Særlig på valgkampens andre tunge temaområde – sosial ulikhet, omfordeling, barnefattigdom osv – er det åpenbart at nærheten til SPD er større enn til CDU/CSU. Samtidig deltar både De Grønne og FDP i regjeringssamarbeid av begge typer på delstatsnivå, i Schleswig-Holstein i en Jamaicakoalisjon, i Rheinland-Pfalz i en Trafikklysregjering.

I forkant av valgdagen stod disse alternativene fram som mulige utfall:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

SPD hevder mandat

For SPD står det klart at de har fått tydelig mandat fra velgerne om å danne regjering. Kanslerkandidat Olaf Scholz uttalte allerede valgkvelden at det gode valgresultatet for SPD måtte tolkes som et signal fra velgerne om behov for endring: «Noen partier har opplevd fremgang, andre ikke – i dette ligger det også et budskap».

CDU/CSU og Armin Laschet for sin del har altså, tross valgnederlaget, valgt å ikke gi opp kampen om regjeringsmakten.  Laschets rival om kanslerposten, CSU-leder Markus Söder, uttrykte det slik i en kommentar til Die Tageszeitung dagen etter valget: «Vi tror bestemt at en Jamaicakoalisjon har muligheter, (…) og går inn i de kommende forhandlingene med et klart mål om at Armin Laschet blir Tysklands nye forbundskansler».

Uroen og misnøyen innad i CDU/CSU er likevel sterk. Sachsens ministerpresident Michael Kretschmer uttalte i en kommentar til TV-stasjonen MDR mandag morgen at «CDU/CSU ikke har fått noe regjeringsoppdrag», og at «…linjen om å streve etter regjeringsmakt tross valgnederlaget følger den samme kursen som har resultert i partiets kraftige tilbakegang, og som ikke har fremtiden foran seg». Tilsvarende kritikk har bl.a. kommet fra partiveteranen Norbert Röttgen.

Mislykkes Laschet i sine regjeringsambisjoner, er det tvilsomt om han vil overleve som CDU-leder.

I de FDPs og De Grønnes forhandlinger med de to aktuelle kanslerpartiene, SPD og CDU/CSU, vil de begge kunne opptre med vissheten om at regjeringsflertall uten dem ikke kan oppnås. Dermed vil vi altså stå overfor den uvanlige situasjon at de to langvarige politiske motstanderne i felleskap vil kunne sette betingelsene for koalisjonsavtalen som Tysklands fremtidige regjering skal bygge på – enten den blir med CDU/CSU eller SPD. En svekket Armin Laschet vil her ha mindre å gå på enn valgvinneren Olaf Scholz.

Kan Tyskland få en rødgrønn regjering etter søndagens valg?

Publisert i Transit Magasin 24. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/24/kan-tyskland-fa-en-rodgronn-regjering-etter-sondagens-valg/

TÜBINGEN, TYSKLAND

Søndag 26. september skal ny forbundsdag velges, og ny regjering dannes. Kan en allianse av de tre sentrum-venstrepartiene SPDDe Grønne og Die Linke overta regjeringsmakten etter 16 år med regjeringer ledet av Angela Merkel?

Et flertall for en regjering utgått fra nevnte tre partier har vært innen rekkevidde de siste ukene av valgkampen. Hvor realistisk er det at de kan komme til enighet om en regjeringsplattform? Hvilke hindre står i veien, hvilke åpninger finnes? Hvordan kan uenigheten i sentrale utenrikspolitiske spørsmål overvinnes?

Før møte med Die Linkes Janine Wissler i Tübingen september 2021. Foto: Karsten Aase-Nilsen

SPD sannsynlig valgvinner

Tre dager før valget på viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn: SPD: 25-26%, CDU/CSU: 21-23%, De Grønne: 15-17%, FDP: 11-12%, AfD: 10-11%, Die Linke: 6-7%.

Holder tallene seg fram til valgdagen, vil det være SPDs Olaf Scholz som i første omgang får oppdraget med å danne regjering. Tallene innebærer også at De Grønnes Annalena Baerbock ikke lenger kan gjøre seg noen forhåpninger om å erobre kanslerposten, og at det må skje kraftige forskyvninger i valgkampens sluttfase for at CDU/CSUs Armin Laschet skal kunne hindre Scholz fra å bli valgets vinner.

Trenden som etablerte seg fra i sommer synes følgelig å ha holdt seg godt.

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan utgjøre grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven har strenge betingelser for godkjenning av mindretallsregjeringer, og med nåværende målinger vil det være nødvendig med en koalisjon av tre partier for å kunne danne en flertallsregjering. Også begrensningene for samarbeid som partiene selv har satt, reduserer antallet realiserbare alternativer.

Olaf Scholz (SPD) er for tiden visekansler og forbunds finansminister i Tyskland. Han er også SPDs kandidat til kansler. Dette bildet er fra juli 2021. Foto: Wikimedia / Michael Lucan / CC-BY-SA 3.0 de

Samarbeid til høyre eller venstre?

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide.

Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

Så lenge utspillet ligger hos Scholz, vil det i praksis kun stå mellom to alternativer:

  • «Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne
  • «Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for begge alternativene er at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. Skal SPD og De Grønne lykkes med å få på plass en flertallsregjering, er de imidlertid avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. 

Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på sentrale områder er relativt stor. Til nå har et flertall av tyske kommentatorer pekt på samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke?

Kan et samarbeid til venstre likevel lykkes? Rød-rød-grønt er ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, vil de ikke måtte starte fra et nullpunkt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Mye vil avhenge av styrkeforholdet mellom den moderate og radikale fløyen innad i Die Linke. Skal enighet med SPD og De Grønne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar BartschGregor Gysi og Susanne Hennig-Wellsow klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i NATO og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Putinister, trotskister og gammelkommunister

Partiledelsen i Die Linke må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet.

At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

Politisk fellesskap i klimapolitikken og sosialpolitikken

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, behovet for pensjonsreform, innføring av formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

For SPD/De Grønne kan utfordringene med å komme til enighet med FDP kanskje vise seg like store som de vil være overfor Die Linke. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og innføring av formuesskatt. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av prinsippet om balanse i statsbudsjettene, budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. 

Enighet med FDP

På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. Det samme gjelder de utenrikspolitiske stridsspørsmålene – NATO, EU, utenlandsinnsats for Bundeswehr, solidaritet med Ukraina osv.

Her vil nok konsensus mellom de tre partiene rimelig lett kunne etableres, selv om SPD/De Grønne, og særlig De Grønne, f.eks. i spørsmålet om tysk EU-integrasjon har en langt mer offensiv holdning enn FDP.

SPD og De Grønne – avstand til Die Linke i utenrikspolitikken

SPD/De Grønne har gjennom hele valgkampen demonstrert avstand til sin potensielle samarbeidspartner på venstre side. De Grønne har hamret løs på Die Linke for deres, mildt sagt oppsiktsvekkende, avholdende stemmegivning under Forbundsdagens behandling av mandatet for Bundeswehrs evakueringsinnsats i Afghanistan. SPD har gått langt opp på banen med sine krav til Die Linke om «å bekjenne seg til NATO». Begge har kraftig advart mot lefling med separatistene i Øst-Ukraina.

For SPD/De Grønne vil det uansett være et gedigent dilemma at mulighetene for gjennomslag i de to store signalsakene – en ny og offensiv klimapolitikk og en kraftinnsats for bekjempelse av sosial ulikhet – vil være så uendelig mye større i et regjeringssamarbeid med Die Linke enn med FDP.

Mens sistnevnte, «Trafikklys»-varianten, raskt vil kunne ende opp som en avmattet, svakt grønnfarget oppskrift for «weiter so», med FDPs Christian Lindner som en streng vokter av statsfinansene og et sterkt beskåret handlingsrom for nødvendige strukturreformer, vil den rød-rød-grønne varianten kunne innvarsle en begynnelse på det nødvendige politiske oppbruddet som de rød-grønne så lenge har hatt skrevet på fanene sine. 

Annalena Baerbock. Her ifm et partimøte i De Grønne i 2018. Foto: Wikimedia / Scheint Sinnig / CC BY-SA 4.0.

Mye kan oppnås

De Grønne har stilt skarpe krav om økning av CO2-avgiftene, full avvikling av kullkraftverkene innen 2030 i stedet for 2038, forbud mot andre enn utslippsfrie biler fra 2030 og grønn omlegging av industrien. SPD har stilt ufravikelige krav om økning av den lovfestede minstelønnen til 12 euro pr. time allerede fra neste år. Alle disse målene kan mye lettere oppnås i allianse med Die Linke enn med FDP.

SPD og De Grønne har selvsagt for lengst tatt disse realitetene inn over seg – selv om de av valgtaktiske grunner er forsiktige med å si det åpent før valglokalene er endelig lukket søndag kveld. Også Die Linke er smertelig klar over at betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene vil være nødvendig om partiet skal oppnå regjeringsposisjonen de så sterkt trakter etter.

Kompromisser i forsvarspolitikken

Hvordan vil en kompromisspakke i de betente utenrikspolitiske og forsvarspolitiske spørsmålene i så fall kunne se ut? I en analyse i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 19. september peker avisens kommentator Konrad Schuller på noen av løsningene som kan komme i spill. Die Linke vil selvsagt måtte droppe alle krav om tysk uttreden, enn si «oppløsning», av NATO i en regjeringserklæring. De vil til gjengjeld kunne få inn noen formuleringer om NATOs forpliktelse til å fremme «forsoning» med Russland, herunder kanskje et forslag om vitalisering av det sovende «NATO-Russland-rådet» («NRC»).

Die Linkes NATO-fiendtlighet næres både av nostalgisk og dogmatisk Russlandsvennlighet og av mer idealistiske strømninger med røtter i 80-tallets fredsbevegelse. Det er nok de siste av disse som har størst tyngde blant majoriteten av partiets medlemmer, og i særlig grad i partiets reformfløy.

En imøtekommelse av Die Linke rundt de mer fredspolitiske punktene vil iflg. Schuller kunne handle om ikke-våpenbærende droner i det tyske forsvaret, og evt. en målsetning om oppheving av avtalen om at tyske krigsfly i krigssituasjoner skal kunne bære amerikanske atomvåpen. Det vil sannsynligvis også være mulig å komme til enighet om strammere rammer for tysk våpeneksport, herunder forbud mot eksport til diktaturer og til krigs- og spenningsområder. Det samme gjelder kravet om avvisning av NATOs «to-prosentmål», et mål som også SPD og De Grønne stiller spørsmål ved.

Die Linke som risiko

Selv om de tre partiene skulle kunne komme nær en endelig avtale, er det ikke usannsynlig at den kan strande på at SPD og De Grønne til sist finner at risikoen blir for stor om en må basere regjeringsdannelsen på et utenrikspolitisk uforutsigbart Die Linke.

Her spiller selvsagt Tysklands rolle som EU-stormakt inn, men også landets ambisjon om en mer fremskutt posisjon som global player, som forsvarer av folkeretten og som ambassadør for styrking av det traktatbaserte internasjonale samarbeidet innen rammene av EU, NATO og FN.

Die Linke som pressmiddel

Man kan ikke se bort fra at Olaf Scholz aversjon mot Die Linke er så grunnfestet at han aldri har sett det som noe reelt alternativ å være leder for en regjering der partiet er med, men at han har holdt alternativet oppe for å kunne ha et effektivt pressmiddel mot FDP i forhandlingene om det som Scholz nok hele tiden har ansett som det foretrukne alternativ – en regjering av SPD, De Grønne og FDP.

Scholz må likevel ta høyde for mulig motstand fra partiets til nå veldig lojale venstrefløy dersom det rød-rød-grønne alternativet håndteres med altfor åpenbar uvilje mot å komme til enighet. Det samme gjelder forsåvidt i forhold til tilhengerne av det rød-rød-grønne alternativet innad i De Grønne.

Historisk mulighet

Holder de siste ukenes målinger seg fram til valgdagen, vil Tysklands rød-grønne partier stå overfor et alternativ av historiske dimensjoner – muligheten for dannelse av en genuin venstreregjering i Vest-Europas største og mektigste stat. Spørsmålet om de evner, og våger, å gripe muligheten vil nok ikke være klart før det meste av høsten er forbi.

Sosialdemokratene fosser fram i Tyskland

Publisert i Transit Magasin 4. september 2021 https://www.transitmag.no/2021/09/04/sosialdemokratene-fosser-fram-i-tyskland/

Valget på ny forbundsdag i Tyskland går inn i sin sluttfase. En tydelig trend de siste ukene er en styrket posisjon for de tyske sosialdemokratene (SPD) under ledelse av sin litt fargeløse, men erfarne og kompetente kanslerkandidat Olaf Scholz. De Grønnes og CDU/CSUs kanslerkandidater, Annalena Baerbock og Armin Laschet, har for sin del fått ødelagt mye av valgkampen gjennom personlige tabber. Resultatet har blitt tap av omdømme og redusert gjennomslagskraft. Det man trodde ville bli et oppgjør mellom CDU/CSU og De Grønne har derfor nå blitt til en kamp mellom tre jevnstore partier.

Med en oppslutning som varierer mellom 17 og 25 % er alle avhengig av samarbeid med to andre partier for å kunne danne regjering.  Spekulasjonene om de ulike mulige regjeringskonstellasjonene er i full gang, og stjeler mye oppmerksomhet fra det som de fleste observatører mener burde være en kamp om de politiske veivalgene. I praksis vil det stå mellom 3-4 alternativer, alle med tyngdepunkt i det politiske sentrum. Med målinger opp mot 25 % kan mye tyde på at det blir SPD og Olaf Scholz som overtar tronen som forbundskansler etter Angela Merkel når stemmene etter valget 26. september er talt opp. Den som hadde antydet noe slikt så sent som på forsommeren i år, ville sannsynligvis blitt møtt med spørsmålstegn og hoderisting.

De Grønne fikk en pangstart på sin valgkamp med utnevningen av den 40-årige folkerettsspesialisten Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat i april i år. Den lange oppgangsbølgen som partiet hadde opplevd siden valget av Baerbock og Robert Habeck som partiledere i 2018 skjøt ytterligere fart, og partiet oppnådde på enkelte målinger nærmere 30 %. Partiet struttet av selvsikkerhet og fremmet med all mulig tydelighet sine mål for en mer ambisiøs klimapolitikk og for grønn omstrukturering av økonomien. Kunne De Grønne bli Tysklands største parti ved høstens valg, kunne Europa få sin første grønne regjeringsleder? 

De Grønnes fall

Nedgangen for De Grønne startet knapt en måned senere. Bakgrunnen var avsløringen av at Baerbock hadde unnlatt å innrapportere ekstrainntekter fra partiet til Forbundsdagens sekretariat, slik hun som forbundsdagsmedlem var forpliktet til. Det fortsatte med avdekking om unøyaktigheter i og «pynting» på egen CV og endte med beskyldninger om plagiat i den nylig utgitte boken «Jetzt – Wie wir unser Land erneuern» («Nå – hvordan vi fornyer landet vårt»).

Feilene var isolert sett ikke så veldig store, og kanskje først og fremst et resultat av slurv og slendrian fra nære medarbeidere; noe bevisst forsett om bedrag er det i alle fall vanskelig å påvise. Hendelsene resulterte likevel i et flere uker langt mediekjør. Periodevis klønet håndtering av sakene fra Baerbocks egen side bidro til ytterligere intensivering av mediepresset. Til slutt måtte De Grønne konstatere en tilbakegang på 8-10 prosentpoeng på de politiske målingene, og et kanslerkandidatur som i følge Der Spiegel (Nr. 32, 2021) «ligger i ruiner».

Armin Laschet gikk inn i valgkampen som CDU/CSUs kanslerkandidat etter en lang og bitter strid for åpen scene i partiorganisasjonen. Sterke krefter i partiet ønsket seg Markus Söder, lederen av det bayerske søsterpartiet CSU, som CDU/CSUs kandidat, og ikke minst Söders egne maktambisjoner bidro til å forlenge striden. Når Laschet etter tungt press fra partibyråkratiet til slutt klarte å kjempe seg gjennom som CDU/CSUs kandidat, hadde han altså en langt svakere utgangsposisjon enn hovedkonkurrenten fra De Grønne, Annalena Baerbock.

Ikke mange ukene senere begynte imidlertid skandalene rundt Baerbock å rulle. En på mange måter svak valgkamp fra Laschets og CDU/CSUs side ble på sett og vis reddet av Baerbocks fall. De Grønne sank som en stein på målingene og CDU/CSU begynte på nytt å nærme seg 30 %-grensen. «Den gamle orden» syntes å ha vendt tilbake.

Sosialdemokratenes kanslerkandidat, Olaf Scholz. Han er finansminister i den sittende Merkel-regjeringen. Dette bildet er fra en pressekonferanse i 2020. Foto: Wikimedia / BMF-Wenzel / CC BY 2.0

Latter på feil sted

I midten av juli ble de vestlige delene av Tyskland rammet av voldsomme nedbørsmengder, flom og oversvømmelser. Nærmere 200 mennesker mistet livet i en av de største naturkatastrofene i nyere tysk historie. Som ministerpresident i Nordrhein-Westfalen, den mest rammede delstaten, ble Armin Laschet umiddelbart kastet ut i rollen som øverste politiske ansvarlige for håndteringen av katastrofen. Oppgaven ble ivaretatt med forsinkelser, famling og utydelighet.

I stedet ble det SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz som fikk innta posisjonen som den egentlige krisemanageren. Som finansminister i Merkelregjeringen satt han ikke kun på den store pengesekken. Til forskjell fra Laschet var han i stand til å demonstrere profesjonell handlekraft og kombinere det med tilstedeværelse og empati på en måte som de rammede trodde på.

For Laschet gikk det fra galt til verre når han midt under en tale som bundespresident Frank-Walter Steinmeier holdt for katastrofeofrene klarte å slippe løs en famøs latter. Episoden, som raskt gikk viralt, ble for mange i CDU/CSU den endelige bekreftelsen på at Laschet var feil mann på feil plass.

Historien om Laschets knising føyer seg inn i en rekke av episoder og saker som tærer på tilliten til CDU/CSU, og som har sendt partiet inn i noe som ligner på en uavvendelig nedadgående spiral. Uforutsigbar håndtering av koronakrisen i egen delstat (Nordrhein-Westfalen), og vinglete og konfliktskapende utspill rundt krisehåndteringen på nasjonalt plan er en av dem. I tillegg har også Laschet måttet leve med plagiatbeskyldninger, for en bok han utga i 2009.

Alvorligst er imidlertid de vedvarende småkonfliktene med Laschets tidligere rival i kampen om bundeskanslerposten, CSUs Markus Söder, og den derav følgende uroen innad i partiet. Målinger viser at utskifting av Laschet med Söder ville kunne øke oppslutningen om CDU/CSU med 10 prosentpoeng. Et skifte av kanslerkandidat midt i valgkampinnspurten vil nok likevel være såpass dramatisk og risikofylt at det neppe kommer til å skje.

Fra et stabilt nivå på godt over 30 % så sent som i vinter har CDU/CSU de siste ukene hatt flere målinger ned mot 20%. Det er den laveste oppslutningen CDU/CSU har opplevd siden partiet ble dannet på slutten av 40-tallet. Muligheten for at det etter høstens valg kan dannes regjeringsdyktige flertall utenom «styringspartiet» CDU/CSU blir derfor større for hver dag som går.  

SPDs framgang

Det tyske SPD er Europas eldste sosialdemokratiske parti, og med berømte skikkelser som Ferdinand LasalleAugust BebelFriedrich EbertKurt SchumacherWilly Brandt og Helmut Schmidt i anerekken, på mange måter ørnen blant de europeiske sosialdemokratiske partiene. Med en oppslutning på 13-14 %, kraftig synkende medlemstall, regjeringsslitasje, indre politisk uro og en profilløs og lite synlig partiledelse var SPD så sent som i vinter i en svært krevende situasjon, mange vil si i en tilstand grensende til desperasjon.

Om nedgangsbølgen startet med Gerhard Schröders valgnederlag i 2005 og med arven etter hans upopulære og asosiale AGENDA-2010-politikk, eller med Martin Schmidts mislykkede valgkampanje i 2017, er det vanskelig å si noe entydig om. At det nå kan være partiveteranen Olaf Scholz som er i stand til å løfte partiet ut av bølgedalen er uansett et paradoks. Det er nemlig ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder. Det er også interessant at partiet, med utnevningen av Scholz som kanslerkandidat, velger å kjøre fram en toppfigur med posisjoner klart til høyre for det partilederduoen Borjans/Esken står for.

Når landsmøtet i SPD tidligere i år fattet sin endelige beslutning om å nominere Olaf Scholz til partiets kanslerkandidat, var det primært fordi ingen av de to i lederduoen ble ansett som sterke og erfarne nok til å bekle rollen. Til forskjell fra de to partilederne kunne nemlig Scholz skilte med en lang liste av tidligere og nåværende maktposisjoner, fra rollen arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet til posisjonen som regjerende borgermester i Hamburg og ikke minst jobben som finansminister og visekansler i Angela Merkels samlingsregjering fra 2018 til i dag.

I en situasjon med en oppslutning på 13-14 %, og hvor De Grønne for lengst hadde fratatt SPD posisjonen som nest-største parti, var det nok likevel mange som stilte spørsmål ved seriøsiteten bak at SPD valgte å fremme sin egen kanslerkandidat.

Olaf Scholz som krisemanager

Olaf Scholz har lenge hatt ry som grå, kjedelig og profilløs, men samtidig solid, pålitelig og profesjonell. Mange har også fremhevet hans ukuelige evne til ikke å gi opp, og hans sterke overbevisning om egne ferdigheter.

Scholz satte i alle fall umiddelbart i gang det mest omfattende besøksprogrammet av alle de tre kanslerkandidatene – på digitale plattformer – når koronarestriksjonene fortsatt var et hinder, etterhvert med flere og flere fysiske arrangementer. Innsatsen ga i begynnelsen liten effekt, veien opp fra 14 %-målingene syntes blytung. De første tegnene på at noe var i ferd med å løsne fikk man i kjølvannet av Scholz’ opptreden som krisemanager blant flomofrene i Nordrhein-Westfalen og Rheinland-Pfalz tidligere i sommer. Her inntok han raskt rollen som den handlekraftige og troverdige blant politikerne.

Posisjonen som finansminister var selvsagt heller ikke noen ulempe, med gummistøvlene på kunne han love både katastrofeofre og de lokale myndigheter de store summene – raskt og ubyråkratisk. Fra andre halvdel av juli og første del av august begynte så oppslutningen om SPD gradvis å krabbe oppover. 

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) hadde 24. august en lengre analyse av Olaf Scholz’ vei opp fra et utgangspunkt som kanslerkandidat for et parti som konkurrerte med høyreliberale FDP om plassen som Tysklands tredje største parti, til nåværende posisjon som Angela Merkels mest sannsynlige arvtaker som tysk bundeskansler. På sine valgkampreiser – enten det er blant flomofre, på fabrikkanlegget eller i kornåkeren – ser man i følge FAZ en Scholz som alltid «..konsentrerer seg om sine samtalepartnere – interessert, behersket, maktbevisst».

Den som sammenligner Scholz med konkurrenten Armin Laschet vil ofte se noen av de motsatte trekkene – en mann av godt humør, men også med et anstrøk av det overfladiske og ufokuserte. FAZ skrev i nevnte analyse at SPD forsøker å selge inn Scholz som Tysklands «nye Merkel». Tanken er at det med Merkels uttreden av politikken vil oppstå et slags politisk vakum – en politisk ledestjerne gjennom 16 år forsvinner.

Folk flest bekymrer seg i hverdagen ikke så mye om politikk, det har jo Merkel tatt seg av. Når de i så oppdager at Merkel rent faktisk vil bli borte, vil de lete etter en erfaren erstatter, en politiker som man kan stole på også i krisetider. Og da har man jo nettopp Scholz. Resonnementet ikke er sannsynligvis ikke helt på viddene. Når Scholz forleden ble oppfordret til å gjøre sin versjon av den karakteristiske «Merkel-ruten», en trekant formet av tomlene og pekefingrene, var han slettes ikke uvillig. 

Partiene:

CDU/CSU: Liberal-konservative. Forkortelsene står for de to samarbeidende søsterpartiene Christlich Demokratische Union (CDU) og Christlich-Soziale Union (CSU).
FDP: Det liberale partiet.
Die Grünen: Miljøpartiet. Venstreliberale.
SPD: Sosialdemokratene
Die Linke: Venstresosialistisk
AfD: Alternativ für Deutschland. Høyrepopulistisk/høyreekstrem

Ved månedsskiftet august-september viser målingene for de seks partiene som er representert i Forbundsdagen resultater innenfor følgende spenn : SPD (22-25%), CDU/CSU (20-23%), De Grønne (16-18%), FDP (12-13%), AfD (10-12%), Die Linke (6-7%).

Både politiske og konstitusjonelle rammer setter begrensninger på hvilke samarbeidskonstellasjoner som kan danne grunnlag for regjeringsdannelse. Den tyske grunnloven setter strenge rammer for godkjenning av mindretallsregjeringer. En nøkkelrolle ligger hos forbundspresidenten, p.t. Frank-Walter Steinmeier. Det normale er at regjeringen må bygge på en fasttømret flertallskoalisjon. For å oppnå dette vil det med nåværende målinger være nødvendig med en koalisjon av tre partier. Ytterligere rammer følger av de begrensninger for samarbeid partiene selv har satt.

Alle partiene utelukker samarbeid med høyrepopulistiske AfD, noe som gjør at de faller utenfor alle diskusjoner om mulige samarbeidskonstellasjoner. I tillegg har kun SPD og De Grønne åpnet opp for samarbeid med venstresosialistiske Die Linke, men da under svært strenge betingelser. Partiene i det «brede politiske sentrum» – SPD, De Grønne, FDP og CDU/CSU – kan alle i prinsippet samarbeide, og har gjort det i ulike konstellasjoner både på føderalt nivå og delstatsnivå opp gjennom årene. Fortsetter nåværende trend fram til valget 26. september, altså med SPD som største parti og noenlunde tilsvarende målinger for de øvrige partiene, er 6-7 konstellasjoner teoretisk mulige.

I praksis er det imidlertid mye som tyder på at det vil stå mellom 3 alternativer:

«Jamaica»-sort-gult-grønt: CDU/CSU, FDP og De Grønne

«Trafikklys»-rødt-gult-grønt: SPD, FDP og De Grønne

«Rød-rød-grønt»: SPD, Die Linke og De Grønne

Felles for alle alternativene er altså at De Grønne vil være uunnværlig for å frembringe det nødvendige flertall. At De Grønne vil ende opp som regjeringsparti, er følgelig en av de sikreste tingene man kan si om valget pr. i dag. Et stort tema både i valgkampen og ved regjeringssonderingene i etterkant, vil være spørsmålet om det blir vil mulig å danne en regjering som ikke innbefatter det tradisjonelle «styringspartiet» CDU/CSU.

Skal SPD og De Grønne lykkes med dette, er de avhengig av å knekke nøtten med å komme til enighet med ett av de to aktuelle samarbeidspartiene på hhv. venstre (Die Linke) og høyre (FDP) side. Utfordringene ligger i at avstanden mellom SPD/De Grønne og de to partiene på flere sentrale områder ikke er ubetydelig. Flertallet av kommentatorer peker imidlertid på et samarbeid med FDP, altså trafikklysvarianten, som et mer sannsynlig utfall enn en allianse av SPD, De Grønne og Die Linke.

Kan SPD og De Grønne samarbeide med Die Linke

Rød-rød-grønt er likevel ikke noe som har falt ned fra himmelen i sluttspurten av denne valgkampen. Det har i flere år blitt ført underhåndensamtaler på lavere nivå i partiorganisasjonene mellom de tre partiene. Skulle det komme til forhandlinger, skal grunnen være beredt. Hverken SPD eller De Grønne har på prinsipielt grunnlag avvist et slikt samarbeid.

Veldig mye vil avhenge av den moderate fløyens styrke. Skal enighet med SPD og De Grønne kunne oppnås, er det strengt nødvendig at de realistiske og maktsøkende i partiet, under ledelse av skikkelser som Dietmar Bartsch, klarer å presse fram enighet om å oppgi primærstandpunkter i spørsmål som tysk medlemskap i Nato og utenlandsinnsats for det tyske forsvaret.

Partiledelsen må også sørge for effektiv isolering av putinister, trotskister, gammelkommunister og andre ekstremistisk anlagte smågrupper i partiet. At det fra disse kantene kan komme alt fra støtte til separatistene i Øst-Ukraina til ukritisk hyllest av Nicolás Maduro i Venezuela, er en av flere grunnene til at skepsisen mot organisert politisk samarbeid med Die Linke sitter så dypt som den gjør i de andre to partiene.

På svært sentrale områder som klimapolitikk, ulikhetsbekjempelse og skattepolitikk står derimot de tre partiene slett ikke så langt fra hverandre, noe ikke minst et mer venstreorientert SPD under ledelse av Saska Esken/Walter-Borjans og tidligere Juso-leder Kevin Kühnert har bidratt til. Eksempler på dette er bl.a. enigheten om heving av den lovfestede minstelønnen, økt formuesskatt og skjerping av inntektsskatten for de rikeste.

Dietmar Bartsch – en av die Linkes to toppkandidater ved valget på ny forbundsdag. Her fotografert ifm. et partiarrangement i Kreuzberg, Berlin, mai 2021. Foto: Wikimedia / Die Linke / CC BY 2.0

«Trafikklys» eller «Jamaica»

Ved et valgresultat med SPDs som største parti og med flertall både for rød-rød-grønt og for trafikklys-alternativet (SPD, De Grønne og FDP), vil SPD og De Grønne ganske sikkert prøve ut sistnevnte først. Vi vet nemlig at dette er Olaf Scholz’ førsteprioritet. Som forbilde tjener bl.a. trafikklysregjeringen som partifellen Malu Dreyer, ganske så suksessfylt, leder i delstaten Rheinland-Pfalz.

Det er nok også rimelig sikkert at FDP vil være mer åpen for forhandlinger om en slik regjering når den vil bli ledet av Olaf Scholz og ikke Annalena Baerbock, slik tilfellet vil være dersom De Grønne, tross motsatte trender, skulle ende opp som største parti. SPD og De Grønne vil likevel bli stilt overfor betydelige utfordringer i forsøkene på å komme til enighet med FDP. Ikke minst vil dette gjelde symbolladede spørsmål som fartsbegrensning på motorveiene («Tempolimit 130») og økte drivstoffpriser.

Det samme gjelder skatteøkning for de rikeste og skjerping av formuesskatten. Her vil høyreliberale FDP stritte i mot, og profilere seg som «den frie borgers» og «Otto Normalforbrukers» forsvarer. Også i forsvaret av budsjettpolitikkens «svarte null», vil man sannsynligvis se et lite bevegelig FDP. På områder som digitalisering, industriell modernisering, borgerrettigheter, innvandringspolitikk og styrking av sivilsamfunnet vil man lettere kunne komme til enighet. 

Er FDP for steile, risikerer partiet ikke kun å gå glipp av regjeringsposisjonen det så gjerne vil ha, men også få skylden for å ha skjøvet SPD og De Grønne over til et samarbeid med Die Linke. Det vil som nevnt kun kunne lykkes dersom Die Linke er beredt til å gi betydelige innrømmelser i de sentrale utenrikspolitiske spørsmålene. Mislykkes også dette, er det sannsynlig at forbundspresident Frank-Walter Steinmeier vil be nest-største parti – enten dette blir CDU/CSU eller De Grønne – om å gjøre et nytt forsøk på å danne regjering.

Det vil da være duket for utprøving av det tredje av ovennevnte regjeringsalternativer, «Jamaicamodellen» – CDU/CSU, FDP og De Grønne. Om man lykkes å komme i havn med en løsning her, vil bl.a. avhenge av hvor langt CDU/CSU er villig til å strekke seg for å imøtekomme De Grønnes offensive krav i klima- og miljøpolitikken. Det er ikke uvanlig å omtale CDU/CSUs partiprogram som diffust og tøyelig, og at den mest utpregede drivkraften for partiet er ønsket om å beholde statusen som styrings- og maktparti. I en situasjon hvor en Jamaicaløsning kan bli den eneste muligheten CDU/CSU vil få for å beholde regjeringsmakten, kan De Grønne få gode kort på hånden. Det samme vil gjelde i forholdet til FDP.

Sist gang det skulle forhandles om en Jamaicaregjering på nasjonalt nivå, høsten 2017, var det nemlig ikke De Grønne, men FDP med partileder Christian Lindner i spissen som skapte trøbbelet. FDP tar neppe risikoen på å bli tildelt hovedansvaret for at sonderingene rundt Jamaicaalternativet bryter sammen to ganger på rad. Paradoksalt nok kan derfor De Grønne være i stand til å presse FDP til større innrømmelser ved en Jamaicaløsning enn ved en trafikklysløsning.

Mer politikk inn i valgkampen?

Den tyske valgkampen har til nå vært mer preget av personskandaler enn av politikk. Kommentatorer fra høyre til venstre i mediene har også fremhevet profilløsheten, forsiktigheten og opportunismen til skadeskutte toppkandidater som pregende for valgkampen.

Vil CDU/CSUs bunnmålinger presse partiet til større programmessig skarphet eller vil de få panikk og virvle seg inn i ny selvødeleggende partistrid, vil De Grønne med sin politikk for radikal omlegging av økonomien kunne komme på offensiven i kjølvannet av ekstremværet og flomkatastrofene i Vest-Tyskland, vil SPD lykkes med frontingen av Olaf Scholz som den nye landsfaderskikkelsen som forener klimaomstilling, ulikhetsbekjempelse og ansvarlig økonomisk politikk?

Kort sagt: kan det komme ny dynamikk, klarere fronter og mer politikk inn i valgkampen i de tre ukene som nå gjenstår før valget?

I en lakonisk og ikke så rent lite ironisk kommentar i Die Tageszeitung 15. august besvarer statsviteren og kommentatoren Udo Knapp disse spørsmålene med noe som mest ligner på et nei: «Den fantasiløse kjedsommeligheten i partienes konkurranse om flertallene vil fortsette, (..) partienes brave og pliktskyldige, men lett gjennomskubare avgrensning mot hverandre vil være den dominerende form helt fram til valgdagen». På det politiske markedet finnes det ikke noen ide med massemobiliserende kraft og evne til å sprenge seg ut av «..de kapitalistisk-demokratisk-rettsstatlige rammene for politisk kamp.»

Men kanskje gjør ikke dette så mye, fremholder Knapp: «Sjansene for at den demokratiske hverdagen med sine ofte enerverende checks and balances kan bringe utviklingen i riktig retning», er slett ikke små. I alle fall er det lite som tyder på at det vil utgjøre den helt store forskjellen «..om det er de ene eller andre som flytter inn i kanslerkontorene» etter valget 26. september – «kaste oss ut i ulykken, vil uansett ingen av dem være i stand til.»

Grønn New Deal

I en kommentar i samme avis knappe to uker senere (26. august) fremmer den prominente 68’er-veteranen Daniel Cohn-Bendit og politikkprofessoren Claus Leggewie det stikk motsatte av Knapps perspektiv: De siste årtienes regjeringer har forsømt seg grovt, Tyskland og Europa trenger et radikalt politisk oppbrudd og klare visjoner for hvordan «..et styrket borgersamfunn bør se ut i 2030, 2040 og 2050.» Et kjernepunkt i visjonen må være å «..utvikle konsepter for en grønn New Deal og for dekarboniseringen av samfunnet.»

Helt sentralt står også oppgaven med å gi de unge generasjonene fremtidshåp gjennom en «..omfattende generasjonskontrakt som ikke kun gir sikkerhet for morgendagens pensjoner, men også gir disse generasjonene mulighetsrom for demokratisk deltagelse.» Cohn-Bendit/Leggewie løfter også fram nødvendigheten av et «medielandskap 2.0», et internett som «..ikke kun er raskere, men også mer transparent, mer diskursivt, mer allmennyttig.»

Fremfor alt må det komme på plass en omforent europeisk asyl- og flyktningpolitikk bygget på humanitære prinsipper. Sist men ikke minst må EUs innflytelse styrkes, og i særlig grad som de europeiske demokratienes forsvarsverk mot den «populistisk-autoritære fristelse». 

Cohn-Bendit/Leggewies visjoner ville hatt gode muligheter for å prege prinsipperklæringen til en sentrum-venstreregjering under ledelse av en kansler Baerbock. I de få euforiske ukene etter valget av Baerbock som De Grønnes kanslerkandidat tidligere i år – i en situasjon hvor partiet periodevis var oppe i 28 % oppslutning og suksessen syntes å vokse inn i himmelen – var en slik regjering slett ingen umulighet.

Også i dag – 2-3 måneder etter Baerbocks og De Grønnes fall – vil graden av gjennomslag for Cohn-Bendit/Leggewies ideer i betydelig grad være betinget av De Grønnes styrke ved valget 26. september. Med målinger rundt 16-18% de siste ukene ligger partiet fortsatt 8-10 prosentpoeng over resultatet ved valget på ny forbundsdag i 2017. Om bunnivået med dette er nådd, kan man selvsagt ikke vite.

Siden De Grønne fortsatt er høyaktuelt som regjeringsparti i de fleste mulige regjeringskonstellasjoner, er spørsmålet om partiets endelige valgresultat noe som opptar langt flere enn partiets nære tilhengerskare, herunder ikke minst et bredt korps av pressekommentatorer.

«Annalena Baerbock har lagt på et ekstra lag sminke»

En valgkamp med sterkere dreining mot saksdebattene vil kunne være en fordel for De Grønne, ikke minst hvis de pensles inn på temaer hvor partiet er programmatisk på hjemmebane – klimakrisen, energipolitikk, bærekraftig innovasjon m.v. I kjølvannet av Annalena Baerbocks mange tabber, og det store fokuset på egen person, gjorde hun en dyd av å opptre forsiktig og ydmykt. Man så det bl.a. under sommerens flomkatastrofe, hvor hun var bevisst på ikke å opptre slik at hun kunne bli beskyldt for å slå politisk mynt på den store menneskelige tragedien dette vitterlig var.

Under normale omstendigheter ville det vært en åpenbar oppgave for et parti som De Grønne å peke på katastrofens sannsynlige sammenheng med menneskeskapte klimaendringer.

I de siste ukene har man sett klare tegn på en Baerbock i angrepsposisjon. Flere kommentatorer fremhever bl.a. at hennes tale i Forbundsdagens nylige Afghanistandebatt var svært overbevisende; det er også enighet om at hun kom godt ut av TV-debatten med Armin Laschet og Olaf Scholz i forrige uke.

Andre derimot, som Frankfurter Allgemeine Zeitungs Helen Bubrowski (1. september) ser i den nye og mer offensive Baerbock en forkrampet skikkelse som på desperat vis forsøker å vinne tilbake noe av den tapte tilliten: «Annalena Baerbock har lagt på seg et ekstra lag sminke. Hun snakker ikke mer om feilene i de forutgående månedene, har igjen festet grepet, opptredenene gjennomføres glatt. Baerbock kjemper, men det er samtidig noe veldig stivt over henne». Når kilder bak kulissene nå også melder at Baerbocks forhold til lederpartneren Robert Habeck har slått alvorlige sprekker, kan man trygt si at partiet står foran noen krevende uker fram mot valgdagen 26. september.

Det er uansett noen grenser for hvor dypt De Grønne kan falle. Partiet er tross alt noe helt annet enn «kaospartiet» man kjenner fra 80- og 90-tallet. De Grønne er i dag et stort progressivt sentrumsparti med omfattende politisk erfaring, og for tiden regjeringsparti i mer enn halvparten av de tyske delstatene. Med sine mer enn 100.000 medlemmer og et politisk grunnfjell som nå neppe er under 15 % av de stemmeberettigede, er partiet heller ikke noe utpreget «stemningsbølgeparti». Det er også bærer av verdiene og interessene til store, stabile sjikt i det moderne tyske samfunnet, og i særlig grad i den utdannede middelklassen. De aller fleste av disse vil ikke føle seg representert av noe annet enn av «orginalen.»

Kampen mellom partiene i forbundsdagsvalget 2021 har i stor grad blitt til en kamp om partiledernes troverdighet. Denne har i betydelig grad fortrengt de store saksdebattene fra agendaen. Mens valgkampen i 2017 hadde sin flyktningkrise, har noe tilsvarende dominerende tema ikke fått prege denne valgkampen. Klimakrisen kunne ha blitt en slik sak, og rapporten fra FNs klimapanel og sommerens ekstremvær i det vestlige Tyskland kunne bidratt til å gi den et ekstra løft. Et slikt fokus ville bl.a. forutsatt at partiet med størst sakseierskap til temaet, De Grønne, hadde kunnet konsentrere seg mer om politikk og mindre om dårligdommene til partiets kanslerkandidat.

Kanslerkandidatenes troverdighet

Når fokuset på kanslerkandidatenes personligheter har blitt så stort som det har blitt, og når styrkeforholdet mellom partiene og regjeringskonstellasjonene i så stor grad henger på disse faktorene, har det i valgkampens sluttfase kommet mye nervøsitet inn i partienes kamp om velgernes gunst. Vil de nedadgående spiralene fortsette både for Armin Laschet og Annalena Baerbock, vil partiene i desperasjon sette inn mottiltak som kan gjøre situasjonen enda mer krevende, vil latente konflikter innad i partiene kunne komme til overflaten?

Heller ikke Olaf Scholz’ politiske fortid er helt uplettet. Vil noen føle seg fristet til å løfte fram hans rolle i den såkalte Cum-Ex-affæren fra hans tid som regjerende borgermester i Hamburg på nytt, og hva med beskyldningene om at han som finansminister bidro til å hindre oppklaringen av skandalen rundt betalingsformidlingsselskapet Wirecard? Sakene er nok likevel for kompliserte og diffuse til å kunne ha noen avgjørende virkning på velgernes preferanser i sluttfasen av valgkampen.

På de faste popularitetsmålingene for tyske toppolitikere har Olaf Scholz nå en score på over det tredobbelte av hovedkonkurrentene Armin Laschet og Annalena Baerbock. Alt i alt er det svært mye som tyder på at denne trenden vil holde seg hele veien inn, og at vi fra høsten vil få en regjering med Olaf Scholz som Angela Merkels etterfølger som tysk forbundskansler, og med SPD som dominerende regjeringsparti.

Hvem han får med seg som partnere i regjeringen, er det ikke grunnlag for å gjøre bastante gjetninger om før stemmene er talt opp og de etterfølgende forhandlingene partiene imellom er gjennomført. Noe mer enn to-tre alternativer vil likevel ikke være aktuelle. 

Det brede politiske sentrum

Uansett endelig valgutfall vil Tysklands fremtidige regjering få sin forankring et eller annet sted i det som foran er beskrevet som «det brede politiske sentrum».

Til forskjell fra store europeiske naboland som Frankrike og Italia er det i Tyskland svært liten risiko for at den politiske stabiliteten skal kunne bli satt under press av ekstreme politiske krefter. Tyskland vil også i fremtiden være en garant for samholdet innad i EU og for opprettholdelsen av hevdvunne prinsipper i den internasjonale orden.

Det alene er kanskje ikke så lite.

Freie Fahrt für freie Bürger – forbrenningsmotoren som tysk kulturverdi

Brrrrommm – freie Fahrt für freie Bürger, Hamburg-München i 180 med Golf GTI’en eller Porschen, fylle bensin på Aral, en currywurst og så videre. Slik var det og slik vil det være noen år til. Men en æra er i ferd med å gå over i historien: bensinmotorens æra. Anført av die Grünen – Europas eldste og mest prominente grønne parti – er Tysklands politikere i ferd med å formulere mål for bensinbilenes endelige utfasing. Årstallet 2030 er i spill, men det kan komme før: tidspunktet for et totalforbud mot bensinbilene. Slik må det selvsagt være. Dog ikke for Tysklands fridemokratiske parti, FDP, og dets leder Christian Lindner. Der i gården har man nå nemlig valgt å gå til kamp for Das Auto som «kulturverdi» («Kulturgut»). Og så klart, bensinbilenes forsvinning vil også innebære et farvel til en kjær og innlevd livsform, en veldig tysk livsform kan man tilføye. «De grønne skal ikke få lov til å foreskrive hva slags biler tyskerne i fremtiden skal få lov å kjøre med», siteres Lindner på i Die Zeit. Bilkonsernstrategene i Stuttgart, München og Wolfsburg skjønner selvsagt at det er De Grønne og ikke Lindner som har rett.

Men for Lindner og FDP dreier dette seg også om politisk overlevelse. Den skrumpede storhet i Vest-Tysklands etterkrigspolitikk falt ut av Bundestag i 2013 og ligger fortsatt rundt sperregrensen (5%). Omfavnelsen av bensinmotoren er derfor selvsagt et kalkulert frieri mot potensielle velgere hos «den vanlige bileier», men det er også en kamp om Tysklands politiske sentrum og en kamp om hvem som skal ha definisjonsmakten over «det liberale» i det tyske politiske liv: De Grønne med sitt venstreliberale, økologiske og kosmopolitiske prosjekt eller FDP med sitt markedsliberale, «nasjonale» alternativ. I dag er det ingen tvil om at det er de Grønne som «eier» det liberale sentrum i Tyskland, og ikke bare det, i følge Die Zeits Bernd Ulrich, er De Grønne i dag intet mindre enn en «politisk-kulturell hegemon», et parti som i betydelig grad også legger premissene for hva de andre tyske partiene kan mene. FDPs kamp mot De Grønne og for bensinmotoren er derfor også en slags kulturkamp, en kamp mellom det statsviterne ynder å kalle de materielle og det post-materielle verdiene i befolkningen. Men FDP ikke bare har dårlige kort på hånden. Partileder Lindner har selvsagt rett når han hevder at man gjør bilen veldig mye mindre enn den er når man «.. reduserer den til et blott og bart redskap for mobilitet». Hvem har ikke kjent på velbehaget ved motorlydens og akselerasjonens forplantning til kroppslig erfaring – og vil man noensinne kunne gjenskape den ikoniske skjønnheten i mye av 50-, 60,- og 70-årenes bildesign i en Tesla? Sorry, never!

Men alt har sin tid. Det et er en lykke for oss alle, for våre barn og for de som skal komme etter dem at den klassiske forbrenningsmotoren æra går mot sin slutt. Christian Lindners stunt er, saklig sett, selvsagt det rene sludder, og han vet det helt sikkert selv. Gode museer over det 20 århundres automobile Wunder må vi imidlertid holde oss med. Men vi kan også gjøre som fremtidsforskeren, historikeren og sosialpsykologen Harald Weltzer, en av Tysklands mest kompromissløse forkjempere for omlegging av Vestens klimapolitikk (siste bok «Selbst Denken»). Han er for lengst over på sykkel og tog, men i sin garasje har han stående en 8-sylindret Opel fra 60-tallet – også er et minne om hans far, fabrikkarbeideren på Opel-Werke i Rüsselheim. Der står den, for interesseløs anskuelse og selvterapi. Et par ganger i året seiler den forsiktig et par runder rundt kvartalet. Vrrrrommmm..