Fritz Bauer – Auschwitz som lærestykke

Publisert i Transit Magasin, 22. juli 2020.
https://www.transitmag.no/2020/07/22/fritz-bauer-auschwitz-som-laerestykke/

En midtsommerdag i 1968 ble førstestatsadvokat Fritz Bauer funnet død i sitt badekar, knapt 65 år gammel. Bauer var mannen bak de såkalte «Auschwitzprosessene» i Frankfurt på 60-tallet. Gjennom de spektakulære og flerårige prosessene mot et utvalg av Auschwitz’ gjerningsmenn skapte Bauer et nytt juridisk og moralsk grunnlag for det vi i dag kjenner som Tysklands selvoppgjør med nazitiden. Bauer var både beundret og foraktet i sin samtid, og i tiden rundt dødsfallet var han utsatt for en konstant strøm hatmeldinger og drapstrusler. Dødsfallet ble derfor først etterforsket som et mulig mord. Den rettsmedisinske rapporten viste at dødsårsaken var hjertesvikt, i blodet fant man 1,1 promille alkohol og spor etter 5 tabletter Revonol. Arbeidsdager på 16-18 timer, tabletter, alkohol og 60 sigaretter daglig hadde satt sine spor.

Fritz Bauer ble født i Stuttgart 1903, som et av to barn i en velstående jødisk kjøpmannsfamilie. Fritz selv oppfattet seg fra ung alder som ateist, men han underslo aldri sin jødiske opprinnelse. Bauer ble allerede i ungdomstiden medlem av det tyske sosialdemokratiske parti, SPD, og som jusstudent i Heidelberg, München og Tübingen en lederskikkelse i det republikansk-sosialistiske studentmiljøet. Det var en trengt posisjon, universitetene ble på denne tiden i økende grad dominert av tysknasjonale, antisemittiske «Burschenschaften». Bauer avla sine jusseksamener med de beste karakterer, og ble allerede som 23-åring tildelt juridisk doktorgrad.

Da Fritz Bauer i 1928 ble tilsatt som dommer ved Stuttgarts «Amtsgericht», var han med ett en av Tysklands yngste dommere, og også en av svært få med jødisk bakgrunn. Som anti-nazistisk aktivist og som slagferdig taler i byens arbeiderforeninger kom Bauer i kontakt Kurt Schumacher, lokal SPD-stjerne på 20-tallet, og i de første etterkrigsårene også partiets leder.  Bauer og Schumacher møttes igjen sommeren 1933 i konsentrasjonsleiren Heuberg. Møtet med den ubøyelige Schumacher satte varige spor. Bauer kom på frifot i slutten av 1933 mot daglig meldeplikt. I 1936 lyktes han å komme seg til København, hvor foreldrene og søsterens familie hadde etablert seg på nytt som konfeksjonshandlere. Dette blir Bauers base inntil familien høsten 1943 på nytt må legge på flukt, denne gang i en fiskebåt over Øresund. I Stockholm knytter han kontakt med flere fra det radikale tyske motstandsmiljøet, herunder Willy Brandt. Sammen med Brandt blir Bauer hovedutgiver av eksil-tidsskriftet «Sozialistische Tribune».

De første 45 årene av Bauers liv er så fullt av drama at det alene gir stoff til bindsterke biografier. Mange av det 20. århundres kriser og tragedier speiler seg i Bauer. Han hadde opplevd antisemittismen på kroppen fra barnsben av, vært vitne til Weimarrepublikkens gatekamper, opplevd torturen i Hitlers konsentrasjonsleirer og blitt drevet på flukt og i eksil to ganger. På det personlige plan hadde han blitt konfrontert med en tidsånd som gjorde ham til kriminell i sine beskjedne og ydmykende forsøk på å leve ut sin homofile legning. Det er likevel hans knapt 20-årige virke som førstestatsadvokat og påtaleleder i delstatene Niedersachsen og Hessen som skrev ham inn i historiebøkene. Helt sentralt sto hans bruk av domstolene som scene for synliggjøring av nazitidens grusomheter. Hans saker ble kjempet fram i et rettsvesen hvor et flertall av både dommere og statsadvokater hadde nazibakgrunn, og i et etterkrigs-Tyskland preget av ansvarsfraskrivning og kollektiv selvbedrag. I sin kritikerroste biografi, «Fritz Bauer oder Auschwitz vor Gericht» (2014), fremhever Ronen Steinke to av rettsprosessene som særlig prinsipielle og eksemplariske:

I. Prosessen mot Otto Ernst Remer – ingen troskapsplikt der uretten råder

Etter mange forgjeves forsøk hadde Bauer i 1949 blitt utnevnt til førstestatsadvokat i Braunschweig, Niedersachsen. Tross strålende papirer og skrikende mangel på jurister uten nazibakgrunn, hadde bl.a. amerikanerne advart Bauer om at hans jødiske bakgrunn kunne bli «farlig» i klimaet som hersket i Tyskland de første etterkrigsårene. Ikke lenge etter tiltredelsen får Bauer en sak med sprengkraft i fanget. Saken gjaldt en anmeldelse av eks-major Otto Ernst Remer for ærekrenkende omtale av lederen for attentatforsøket mot Hitler 20. juli 1944, Claus Schenk Graf von Stauffenberg. Remer var frontfigur for det senere forbudte Sozialistische Reichspartei (SRP) i Niedersachsen, og hadde i en valgkamptale i 1951 omtalt Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». Motvillige underordnede var i ferd med å styre saken ned i en skuff, men Bauer plukket den opp.

Saken gjaldt ikke Remers virke som nazistisk offiser, men det rettslige grunnlaget for omtalen av Stauffenberg som «lands- og folkeforræder». På spill sto intet mindre enn retten (og plikten) til å gjøre motstand mot Hitlerregimet, den nazistiske «rettens» rettslige ugyldighet og soldatenes soleklare rett til å bryte med sin tidligere troskapsed. Etter vår tids standarder er svarene på disse spørsmålene opplagte, men datidens Tyskland så annerledes ut. Ikke minst vakte spørsmålet om den tyske «soldats ære» sterke følelser. Bauer skjønte dette, og valgte å utnytte sakens potensial som politisk lærestykke. Plikten til ulydighet og retten til motstand mot Hitlerregimet kan grunnlegges i et helt spekter av tanketradisjoner – Magna Charta, naturretten, kristelig moralteologi, patriotisme, gammelgermansk rettsforståelse – fremholdt Bauer i sin brede prosedyre: «En rett som har borgernes ulikebehandling som grunnprinsipp har tapt sin rettsnatur og er overhodet ingen rett.» Otto Ernst Remer ble dømt til 3 måneders fengsel for «Verleumdung» (sjikane), men Bauer trakk på skuldrene av den lave straffen. Han hadde oppnådd det han ville oppnå – øke befolkningens forståelse av naziherredømmet som urettsregime.

II. Auschwitz som mordfabrikk – det kollektive skyldprinsipp

Fritz Bauer hadde våren 1956 blitt overført fra Braunschweig til Frankfurt. Med hans nye posisjon som «Generalstaatsanwalt» i Hessen var han med ett blitt leder av et påtaleområde med rundt 100 statsadvokater, det største av sitt slag i Tyskland. Det var med denne posisjonen som base de senere så spektakulære «Frankfurter Auschwitzprozesse» skulle ta form. Etter Nürnbergprosessene og gjennom det meste av 50-tallet var det blitt lagt lokk på den strafferettslige forfølgelsen av tyske naziforbrytere. Åpningen for Bauer kom når han i 1959 via en journalist fikk tilgang til en bunke orginaldokumenter fra SS- og politidomstolen i Breslau (Wrocław). Dokumentene viste bl.a. navngitte SS-menn som hadde skutt Auschwitzfanger på flukt. Det ble opptakten til fire intensive år med forberedelser før den nesten 2-årige prosessen kunne komme i gang i desember 1963. I mellomtiden hadde Bauers etterforskningsstab sporet opp 599 mulige gjerningsmenn og 1500 vitner fra hele kloden. I den endelige prosessen er antall vitner redusert til 250 og antall tiltalte til 22. I sine prosedyrer modellerer Bauers unge og dyktige statsadvokater de tiltalte til eksemplariske gestalter i et «tverrsnitt av Auschwitz»:

 Lagerkommandanten, SS-mannen ved døra til gasskammeret, SS-mannen som snauklipte de nyankomne, materialforvalteren som fordelte fangedraktene, spesialistene på tanngull – alle var de deler av samme finstemte arbeidsdeling. Det revolusjonerende i Bauers anklageskrift, og dets juridiske kjerne, var at han fokuserte på det systemiske i stedet for den enkelte gjerningsmann. Alle som bidro til å holde den diabolske maskinen i gang var kollektivt delaktige i mordhandlingene. Forsvaret og dommerne strittet i mot en slik «konstruksjon av automatisk skyld», og straffene falt gjennomgående mildt ut for alle hvor ikke aktiv delaktighet i konkrete mordhandlinger kunne bevises. Tross økt fokus på bearbeiding av nazitiden fra 70-tallet og utover, fortsatte de tiltalte i krigsforbrytersaker å bli behandlet etter tradisjonelle strafferettslige prinsipper. Det store vendepunktet kom i 2011 med dommen mot den 91-årige ukrainsk-amerikanske SS-vaktmannen John Demjaniuk i Landgericht München. Dommen lød på 5 års fengsel for «medvirkning til mord» i konsentrasjonsleiren Sobibor i 1943-44. Ingen konkrete drapshandlinger kunne bevises, men Bauers prinsipp om kollektivt medansvar hadde seiret – nesten 50 år etter. Prinsippet er i dag gjeldende rett.

Auschwitzprosessene samlet mer enn 200 journalister fra hele verden, og vakte stor oppsikt både nasjonalt og internasjonalt. Som i Braunschweig 10 år tidligere var det ikke straffene i seg selv, men prosessenes opplysningskraft som var det vesentlige for Bauer. Dette var også i tråd med hans syn på moderne strafferett mer generelt. Gjennom boken «Forbrytelsen og samfunnet» fra 1957 og i flere andre publikasjoner hadde han over lang tid gjort seg til talsmann for en omfattende strafferettsreform etter mer liberale og kriminologiske prinsipper: straffens funksjon er ikke hevn, men forebygging og rehabilitering. I kampen for en mer moderne seksualrett, og i særdeleshet for opphevingen av straffelovens omstridte §175 (forbud mot homoseksuelle forbindelser mellom menn) sto han helt i front.

Hardt arbeid og private forsakelser var en ledetråd i Fritz Bauers liv. Aller best trivdes han på teateret, i konsertsalen eller på Frankfurts kafeer i selskap med sine yngre mannlige venner fra byens kunst- og kulturscene.  Musikken til bisettelsen i Friedhofskapelle hadde Theodor W. Adorno valgt ut – tre strykekvartetter av Beethoven. Blant de øvrige fremmøtte fant man politifolk i sivil, svenske sosialdemokrater, arbeiderveteraner fra 20-tallets gatekamper, frivillige fra den spanske borgerkrig, pornokinoeiere, ballettmestere og unge prostituerte menn.

Den nylig avgåtte presidenten for den føderale forfatningsdomstolen i Karlsruhe, Andreas Vosskuhle, beskrev i 2013 Bauer slik: «Fritz Bauers liv synliggjør mulighetene for frie moralske valg innen rettens rammer. Det viser hva man kan oppnå med mot, skarpsinn og ustoppelig arbeidsiver». På slutten av 50-tallet fingerte Bauer i samarbeid med israelsk etterretning et innbrudd på sitt eget kontor. De stjålne dokumentene bidro avgjørende til oppsporingen av Adolf Eichmann.

Bauer er i nyere tid portrettert i en rekke biografier, filmer og dokumentarer. Han har fått et institutt for Holocauststudier ved universitetet i Frankfurt oppkalt etter seg, og foran Frankfurts største domstol er det satt opp et tungt betydningsbærende minnemerke over ham – «toppen av isfjellet». Uten Bauer ville heller ikke toppen blitt synlig. Bauer skapte historie.  Han var den kjempende humanisten og demokraten som beveget et moralsk skadeskutt land til noe bedre.

Foto: Fritz Bauer Institut/A. Mergen

Stauffenbergsyndromet

Publisert i Klassekampen 17. august 2019

Tyskland har nylig markert 75-årsdagen for det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944. Bomben oberst Claus Schenk Graf von Stauffenberg hadde skjult i sin dokumentkoffert detonerte ikke som planlagt, og Hitler kom fra attentatet i førerhovedkvarteret i Øst-Preussen med kun små skader. Allerede ved midnatt samme dag ble Stauffenberg og hans nærmeste sammensvorne skutt i bakgården til den såkalte Bendlerblokka, hærens hovedkvarter i Berlin. Tilsammen 132 «medskyldige» klarte nazistene å drive opp. De fleste av dem måtte bøte med livet.

Markeringen av 75-årsdagen innbefattet taler og æresbevisninger fra bundeskansler Merkel og en rekke andre representanter fra det offisielle Tyskland. I dag troner Stauffenberggruppen klart høyest i hierarkiet over grupper og enkeltpersoner som gjorde motstand mot naziregimet. Hollywoodproduksjonen «Operasjon Wallkyre» fra 2008, med Tom Cruise i rollen som Stauffenberg, bidro ytterligere til å sette 20.-juli-konspiratørene i fokus. Likevel har det alltid stått strid rundt 20.-juli-attentatet. På det nazifiserte 50-tallet ble attentatmennene i brede deler av befolkningen ansett som «forrædere», mens de blant venstreorienterte og intellektuelle ofte ble beskrevet som en klikk av nasjonalkonservative, anti-demokratiske offiserer og diplomater med røtter i den prøyssiske adel. Målet var mer å redde sitt eget skinn og «Tysklands ære» enn å legge grunnlaget for et reelt demokrati i en ny nazifri etterkrigstid. En biografi av forlagsmannen og forfatteren Thomas Karlauf som utkom i mars i år («Stauffenberg: Porträt eines Attentäters») har utløst nye runder med debatt i Tyskland.

Karlaufs hovedtese er at Stauffenberg primært ble drevet av nasjonalisme, militær æresfølelelse og en type «handlingens ethos». Hovedinspirasjonen kom fra dikterfilosofens Stefan Georges ideer og visjoner. Når det gjelder motstandsvilje mot naziregimet, er det en kjensgjerning at Stauffenberg var begeistret over Hitler-Tysklands seire i Polen, Frankrike og Skandinavia, og at han først sluttet seg til kretsen av kommende attentatmenn etter at han hadde vendt tilbake fra Afrika som krigsskadet i 1943. I følge Karlauf ble attentatet i 1944 gjennomført av frykt for Tysklands totale ødeleggelse, motivene var derfor primært av politisk og ikke av moralsk natur. Stauffenbergs tidlige nazisympatier kan man ellers lese mer om i Ulrich Raullfs studie av Stefan George-kretsen, «Kreis ohne Meister». Georges store følgeskare av unge menn delte seg grovt sett i to etter Georges død høsten 1933 – en antinazistisk, hovedsakelig jødisk, gruppe og en gruppe som omfavnet Hitlerregimet og som fattet håp om dette som en vei til politisk innløsning av Georges særegne visjon om det spirituelle Tyskland, «det nye rike» osv. Stauffenberg og hans brødre tilhørte den siste gruppen.

Vi vet at Stauffenberg og hans sammensvorne etterhvert ble kritiske til naziregimets behandling av jødene, og at dette forsterket seg etter at grusomhetene på Østfronten kom tydeligere for en dag. Vi vet også at det forelå planer om et attentat mot Hitler så tidlig som i 1938, men at planene stilnet hen i takt med Hitlers seire på alle fronter i perioden 1939-41. Beretningene om Stauffenbergs sterke anti-hitlerisme beskriver derfor Karlauf som en type projeksjon fra ettertiden. Sammensvergernes forestillinger om fremtiden etter Hitler var i alle fall sammensatte – noen ønsket å restaurere monarkiet, andre var tilhengere av en gjenetablering av stendersamfunnet. Det som bandt dem sammen var ønsket om gjenetablering av Tyskland som rettssamfunn. Et felles mål om etablering av et parlamentarisk demokrati fantes ikke.

Det er umulig å forstå den prominente plassen som 20.- juli-attentatet har inntatt i historien om den tyske nazimotstanden uten narrativet om den prøyssiske adelens ærbare virke under nazitiden. Mange av de mest sentrale skikkelsene i forberedelsene av attentatet kom nettopp fra århundregamle prøyssiske adelsfamilier. Viktige elementer i denne fortellingen er forestillingen om disse sjiktenes Hitlerfiendlighet, om anstand og dannelse, moralsk integritet og ikke-nazifisert språk. På det politiske plan har forståelsen av egen rolle forut for utbruddet av de to verdenskrigene vært sentral: nazistenes krig ble forsøkt forhindret av den prøyssisk dominerte generalstaben, første verdenskrig ble drevet fram av krigsmarineentusiastene i de borgerlige kolonial- og nasjonalforbundene og ikke av de prøyssiske offiserene. I forlengelsen av dette har 20.-juliattentatet blitt stilisert til «samvittighetens» og «det andre Tysklands» opprør.

En særlig aktiv rolle i utbredelsen av denne fortellingen ble utøvd av Die Zeits mangeårige utgiver og sjefsredaktør Marion Gräfin Dönhoff. Legendariske Dönhoff, selv et ektefødt barn av beste østprøyssiske adel, var knyttet til attentatmennene og til sentrale skikkelser i Stefan George-kretsen gjennom et omfattende nettverk av familie- og vennskapsrelasjoner; en av familiene i «kretsen» var det senere så kjente von Weizsäcker-slekten. Allerede i 1945 offentliggjorde Dönhoff brosjyren «Venner av 20. juli», og noen få år senere nedla hun et stort arbeid for å få frifunnet Ernst von Weizsäcker fra tiltalen om krigsforbrytelser ved Nürnbergdomstolen. Ernst von Weizsäcker var statssekretær i det tyske utenriksdepartementet fra 1938 til krigens slutt og far til senere bundespresident Richard von Weizsäcker. Siden fortsatte Dönhoff sitt arbeid med stor stedighet og konsekvens fra sin privilegerte redaktørstol helt fram til sin død i 2002. Stafettpinnen har senere blitt overtatt av bl.a. Stauffenbergs eget barnebarn, Sophie Freifrau von Bechtolsheim.

Historikeren Stephan Malinowski beskriver i en kommentar i Die Zeit 17.juli skikkelser som Dönhoff og von Bechtolsheim som en slags voktere av den hellige gral: «I årtier har de skapt et narrativt parallellunivers til faghistorikernes forsøk på en mer nøytral utforskning av den konservative motstanden mot Hitler». En type „moralsk monumentalisering av motstanden», slik det heter i en større bakgrunnsartikkel om saken i Die Zeit 17. juli. I tillegg til å gjøre 20.-juli til midtpunkt for den samlede tyske motstanden har de også langt på vei lykkes i å flytte fokuset fra 1933 til 1944. «Hvor var adelen fra 1930 til 1934?» spør Malinowski. Det største problemet er likevel at det ensidige fokuset på 20. juli har bidratt til å usynliggjøre de øvrige delene av den tyske motstanden: Hva med Hvite Rose-aksjonistene i München, hva med den radikale motstandsgruppen Rote Kapelle, hva med den kommunistiske motstanden og hva med jødenes egen motstand.

Reaksjonene på Thomas Karlaufs biografi har ikke latt vente på seg. En av Karlaufs mest prominente kritikere har vært den pensjonerte litteraturprofessoren Karl Heinz Bohrer, tidligere kulturredaktør i Frankfurter Allgemeine Zeitung og mangeårig utgiver av tidsskriftet Merkur. I en større artikkel i Die Zeit 17. juli minner han om hvor ekstremt sterkt arven fra nazitiden virket inn på 50- og 60- tallets holdninger til 20.-juli-attentatet. Forræderstempelet levde videre i beste velgående, og selv så sent som i 1970 viste målinger at kun 39 % av befolkningen hadde en positiv vurdering av attentatforsøket. Først fra 2004 uttrykkes det aktelse og beundring for attentatmennene fra et klart flertall i befolkningen. Under henvisning til historikeren Hans Mommsen anbefaler Bohrer også de tyske kritikerne om å besinne på den enorme karakterstyrke attentatmennene oppviste, og å avveie dette mot det man etter dagens standarder kanskje kan bedømme som politiske mangler. Mest tydelig er vel Bohrer i sin tilbakevisning av kritikken mot Stauffenbergs fortid som George-disippel: At han i sin ungdom, som de fleste i sitt miljø, leste Hölderlin og var preget av ideene om et «spirituelt Tyskland» gjør ikke hans senere handling til noe upolitisk og mystisk: «Stauffenberg var en militært begavet offiser, ingen svermer.» Bohrer leser også et kulturelt motiv inn i motstanden mot Stauffenberg: det moderne middelklassesamfunnets aversjon mot tradisjonen for intellektuell dannelse som det preussiske aristokratiet representerte. I nivå og vidd ble dette kun overgått av de jødiske salongene i det gamle Berlin og Preussen.

Så kan man spørre seg hvorfor Tyskland velger å holde liv i en debatt som dette. Nøkternt sett har ingen av «sidene» rett: 20. juli 1944 var hverken et prøyssisk junkeropprør eller en aksjon fundert i vår tids demokratiforestillinger. Die Zeits kommentator Jens Jessen, selv barnebarn av en av 20.juli-mennene, sier det slik i et intervju med sin egen avis (24/7): «Jeg kan ikke se at 20. juli i dag trenger å stå for noe annet enn for seg selv. Behovet for å definere en ideell arv som skal være av nytte for oss i dag, finner jeg fatal». Tyskerne har tatt på seg sin historiske skyld, og vist for omverdenen at de ikke er noen uforbederlige nazister. «Skal man først vise til noe fundament for demokratiet etter 1945 ligger det ikke i den tyske motstanden, men i Auschwitz som negativt erfaring», skriver Die Zeit i slutten av sin store redaksjonelle artikkel om 20.-julidebatten. Den erfaringen har fått sitt tydelige nedslag i den nye tyske grunnlovens § 1.1: «Menneskets verdighet er ukrenkelig». Det ligger nok grunnlag for handling i denne setningen alene når dagens fiender av demokratiet viser sitt ansikt.

Siste ord om den prøyssiske adelens forhold til naziregimet er uansett ikke falt. Overlappende med debatten om Thomas Karlaufs Stauffenberg-biografi er det i disse dager en stor kontrovers om et krav fra Keiser Wilhelm IIs etterfølgere om tilbakeføring av en rekke kunst- og samlingsgjenstander. Gjenstandene ble konfiskert av DDR-myndighetene i etterkrigstiden. En egen lov, vedtatt i 1994, muliggjør slik tilbakeføring, men forutsetningen er at aktuelle slekt ikke ga aktiv støtte til naziregimet. Hohenzollernes advokater påstår at slik støtte ikke kan dokumenteres, historikerne påstår det motsatte og det kan nå gå mot flere runder i domstolene. Dermed vil man kunne få en full og åpen belysning av de konservative elitenes forhold til NS-staten. En slik belysning kan fort bli til en boomerang, hvor både den ene og den andre legende kan stå for fall.

Foto: ukjent fotograf

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0