Pfizer er ikke Pfizer

Publisert i Transit Magasin 17. mars 2022

I det daglige er fortellingen om «Pfizer» noe vi sprer om oss med den største selvfølgelighet. «Pfizer» er, som alle vil vite, navnet på den mest kjente Covid-19-vaksinen. Den mRNA-baserte vaksinen var av de første som oppnådde klinisk godkjenning, og har i løpet av de siste 13-14 måneder oppnådd status som den mest utbredte og suksessfulle av dem alle.

Uğur Şahin og Özlem Türec mottar æresdoktortitler ved Universitetet i Kölns medisinske fakultet. Foto: Wikimedia / Raimond Spekking / CC-B-SA-4.0

«Pfizer» er navnet på en amerikansk legemiddelgigant. Bruken av navnet «Pfizer» på pfizervaksinen er i midlertid sterkt misvisende. Den er misvisende fordi den forteller en usann historie om hvem som egentlig står bak. Et navn som ikke ville feilinformert ville være «BioNTech» eller «Sahin-Türec» – altså «BioNTech»-vaksinen eller «Sahin-Türec»-vaksinen.

Legene, medisinprofessorene og ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec er barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland. De to hardt arbeidende forskerne og entreprenørene grunnla i 2008 bioteknologifirmaet «BionTech» med hovedsete i byen Mainz sydvest i Tyskland. Et bredt spekter av medisinsk-teknisk forskning, med særlig vekt på kreftterapi, hadde fram til årsskiftet 2019/20 gjort BionTech til et veletablert mellomstort bioteknologifirma, som gjennom strategiske oppkjøp også var i ferd med å etablere seg på amerikanske teknologibørser. BioNTech hadde i 2019 en omsetning på ca. 1,3 milliarder kr. og rundt 1300 ansatte. Stort, men ikke megastort. Parallelt med firmaoppbyggingen publiserte Sahin/Türec på løpende band i de aller beste naturvitenskapelige tidsskriftene, herunder Nature, samt utviklet et stort antall patenter.

Da koronviruset meldte sin ankomst i begynnelsen av 2020 kastet Sahin/Türec og den øvrige konsernledelsen seg rundt, stilte kreftforskningen i bero, og etablerte «Projekt Lichtgeschwindigkeit» – «prosjekt lysets hastighet», et prosjekt hvor BioNTech med lysets hastighet satte seg fore å utvikle en virksom vaksine mot det grasserende Covid-19-viruset. Vi vet i dag at man knapt et år senere var fullt i gang med å sette de første ordinære vaksinene.

Hvor kommer så Pfizer inn? BioNTech inngikk våren 2020 et samarbeid med amerikanske Pfizer for kompetansedeling, testing, markedsføring og distribusjon av den nye vaksinen – som dermed på et vis klarte å «kapre» navnet. Utviklingen av vaksinen skjedde imidlertid med BioNTech i det absolutte hovedsete. Det samme gjelder det meste av produksjonen. BionTech har i tillegg til firmasentralen i Mainz avdelinger 5-6 andre tyske byer, herunder Berlin og Marburg. I den gamle universitetsbyen Marburg har BioNTech i løpet av det siste år bygget opp et av Europas største produksjonssteder for mRNA. Siden 2019 er både omsetning og antall tilsatte mangeboblet.

I de siste årene har prisene haglet over ekteparet Sahin/Türec – «Bundesverdienstkreuz», «Paul Ehrlich-Preis», æresdoktorater og mer til. De er også hete navn for nobelprisen i medisin. I mellomtiden har de blitt steinrike. Omsetningen i perioden juni 2020-juni 2021 var på mer enn 140 milliarder kroner, og Sahin alene skal nå ifølge Forbes ha en personlig formue på rundt 40 milliarder kr.

Men pengene havner ikke i skatteparadiser. Byen Mainz har på kort tid kunnet innhøste milliarder i ekstra skatteinntekter, mens delstaten Rheinland-Pfalz som følge av BioNTech-eventyret har kunnet innta statusen som netto-innbetalere til den fellestyske statskassa, en posisjon som tidligere stort sett har vært forbeholdt de tre rike nabostatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen.

I den tyske offentligheten har ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec etterhvert blitt løftet fram som et kroneksempel på hvordan det er mulig å lykkes som barn av innvandrere i Tyskland, men først og fremst som et symbol på det store bidraget til byggingen av det tyske etterkrigssamfunnet som de tyrkiske gjestearbeidere på 60- og 70-tallet, og deres barn og barnebarn, representerer.

Sahin og Türec er høflige, diskrete og vennlige mennesker som ikke presser seg på i offentligheten. Tross personlig rikdom lever de (og den 16-årige datteren) beskjedent. Pengene som ikke går med til skatt og fellesgoder pløyer de inn i ny (potensielt livsreddende) forskning. I tillegg til ny fokus på kreftforskningen har de erklært kamp mot både HIV og tuberkulose. Et annet prosjekt er oppbygging av nye, lokale mRNA-fabrikker i nært samarbeid med utvalgte afrikanske partnerland.

I avtalen mellom BioNTech og Pfizer fremgår det entydig at sistnevntes rolle er å “understøtte”. På Pfizer-Norges egne hjemmesider omtaler man derfor ikke vaksinen som “Pfizer-vaksinen”, men som “BioNTech/Pfizer-vaksinen”. Det samme gjelder for Helsedirektoratets og FHIs hjemmesider. Å skylde på Pfizer alene, blir følgelig feil.

Man sier gjerne at “navnet skjemmer ingen”. I dette tilfelle treffer det dårlig. Det gjør det når effekten av dagligtalens uriktige navnbruk blir at historien om et av de mest fascinerende forsknings- og industrieventyrene i Europa de seneste år blir liggende i skyggen. En del av ansvaret må bæres av uoppmerksomme medier. Først og fremst skyldes det nok vår alles hang til å gjøre som de andre når man først har vent seg til en måte si ting på.

For egen del heter det fra nå av: Jeg har to BioNTech og en Moderna!

10.000 DELTAKERE I ANTICORONADEMONSTRASJONER I STUTTGART – HØYREEKSTREME OG KONSPIRASJONSTEORETIKERE I SENTRALE ROLLER

Opptil 10.000 deltok på den store anticorona-demonstrasjonen i Stuttgart på påskeaften. Politiet hadde gitt tillatelse til demonstrasjonen under henvisining til den grunnlovsfestede demonstrasjonsretten, som har en veldig sterk posisjon i Tyskland. Byens helsemyndigheter hadde strengt frarådet at tillatelse ble gitt, men det ble avvist fra politiets side. Coronatallene har i flere uker vært stigende i det meste av Tyskland, Stuttgart inklusive. Knapt en eneste av deltagerne bar ansiktsmasker (det var nok en bevisst del av demonstrasjonsuttrykket), og alt som var av avstandsregler ble brutt. Det forelå følgelig rettslig grunnlag for å bryte opp demonstrasjonen, men politiet vurderte dette som en større smittevernmessig risiko enn å la den fortsette, noe som isolert betraktet nok var riktig. En gateblokade fra motdemonstranter ble derimot oppløst. De hadde nemlig ansiktsmasker, og kunne konfronteres uten smittefare(!). Tidligere undersøkelser viser at forsamlinger som dette øker smitterisikoen betraktelig. Det har derfor vært massivt med kritikk mot politiets beslutning.

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung, 3. april 2021

De tyske anticoronademonstrantene samler seg under den såkalte «Querdenken»-fanen («tenke på tvers»). Deltagerne er en bred palett av vaksinemotstandere, esoterikere, konspirasjonstenkere, høyreekstremister og «Wutbürger» («raseriborgere»). Sistnevnte kategori, en litt ubestemt gruppe av «folk flest» som ikke aksepterer innskrenkninger i borgernes frihetsrettigheter whatsoever, er kanskje den mest tallrike. «Wutbürgeren» som type trådte forøvrig første gang inn på scenen nettopp i Stuttgart, selv om det han/hun den gang protesterte mot (den nye Sentralbanestasjonen i Stuttgart) var rimelig forskjellig fra det raseriet i disse dager øses over. To andre grupper som alltid gjør seg bemerket i disse demonstrasjonene er konspirasjonstenkerne i QAnon-bevegelsen og ymse kategorier av høyreekstreme, herunder særlig de såkalte «Reichsbürger» («borgere av Riket»).

I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er riksborgerne en av de største og best organiserte, og samtidig en av de mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det Tyske Rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og det tyske rike etter WW2. Riksborgernes aktivitetsspekter innbefatter bl.a. skattenekt, etablering av «autonome» territorier under den gamle riksfanen, utstedelse av «identitetspapirer» og forordninger og trusselbrev i «statsrettslig» høyform rettet mot tyske myndighetspersoner. Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsv. PST) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. Samrøret med QAnon har blitt tydeligere og tydeligere, og i perioden fram mot stormen mot Kapitol tilpasset riksborgerne QAnons budskap om Trump som frelseren fra de onde i Deep State til et budskap om Trump som redderen av Det tyske Riket. Donald Trump ville nemlig, når seieren var klar, tilby riket den fredsavtale de allierte i 1945 nektet å underskrive og slik endelig løsgjøre Tyskland fra ufrihetens lenker.

Det er selvsagt fristende å trekke på skuldrene av rablende galskap som dette. Samtidig må en være årvåken på risikoen for at «Qerdenken»-demonstrasjonene kan bli en plattform for ny rekruttering til det ekstreme høyre – hvis den ikke allerede er det. Moderate anslag tilsier at det i Tyskland kan være rundt 150.000 tilhengere av QAnon-bevegelsen, flere enn i noen andre stater utenfor det engelskspråklige området. Samrøret mellom QAnon og Riksborgerne har forøvrig blitt tydeligere og tydeligere, og allerede under stormingen av trappen til Riksdagensbygningen i Berlin i august i fjor, var det fanene til QAnon og «Die Reichsbürger» som dominerte. Et annet eksempel på strukturlikhet mellom QAnonfortellingene og høyreekstreme konspirasjonsteorier ser en hos de såkalte «Identitære». Her er hovedkonspirasjonen at migrasjonen til Europa styres i hemmelighet av rike bakmenn, og at målet er å ødelegge kontinentets livsformer. De tyske høyrepopulistene i AfD avviser nok i hovedsak konspirasjonstenkningen til bevegelser som QAnon og Riksborgerne, men partiet fyrer i stigende grad opp om misnøyelandskapet rundt myndighetenes Coronatiltak. Mulighetene for glidning mot ekstreme posisjoner i kjølvannet av epidemien er altså til stede på flere plan – av raseriborgeren kan det bli nye AfD-velgere, av esoterikeren og konspirasjonstenkeren kan det bli nye høyreekstremister.

«Stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser» – Ytre høyre om regjeringenes Coronapolitikk

En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?

Foto: Ivan Radic CC BY 2.0

En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.

Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!

Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).

Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!

Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».

Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».

«Fellesskap i tid, er fellesskap i rom» – Thomas Assheuer og Ulrich Beck om farer i Coronaens tid

I et bredt anlagt essay i Die Zeit 26. mars, «Die Heimsuchung», foretar Thomas Assheuer (Tysklands kanskje fremste feuilletonist p.t.) en historisk gjennomgang av pesten som fenomen – fra dens teologiske betydning i middelalderen via pestmytosene i moderne skrekkfilm, postmodernistenes dyrking av «det virale» til farene i vår egen globaliserte samtid. I nær anknytning til, og sterkt inspirert av, sosiologen Ulrich Beck beskriver Assheuer denne samtiden som «Risikosamfunnets» og «Verdensrisikosamfunnets» æra, en type samfunn som utfolder seg med full kraft foran øynene på oss nå i disse dager. Det er også samfunn som påkaller en helt annen type globalisering enn den neoliberale dereguleringsideologien som har kunnet vokse seg sterk gjennom arven fra Thatcher og Reagan: en globalisering basert på politikkens primat, på regional og internasjonal institusjonsbygging, på handel, samarbeid og arbeidsdeling fundert i det overordnede målet om å løse felles problemer og sikre grunnlaget for verdige liv for alle i den store, lille verden vi er kastet ut i og dømt til å leve sammen i.

Thomas Assheuers essay har betydning utover seg selv gjennom sin fremheving av Ulrich Becks forfatterskap – den produktive, kreative og smått legendariske sosiologen som døde brått og uventet for 4-5 år siden. Personlig har jeg fulgt ham siden gjennombruddet, «Risikogesellschaft», på midten/slutten av 80-tallet. Jeg har på ingen måte oversikt over alt som måtte foreligge av kommentarlitteratur fra samfunnsvitere m.fl. om den pågående krise, men har likevel undret meg over hvor lite Beck synes å være trukket fram som «en mann for vår tid.» Jeg har oversatt ca. 1/3 av essayet, de mest Beck-inspirerte delene. Det følger nedenfor:

—

Utdrag fra Thomas Assheuer, «Die Heimsuchung», Die Zeit, 26. mars 2020 (min overs.):

«På mindre enn tre måneder spiste viruset seg gjennom verden; det bringer stabile samfunn til randen av sammenbrudd og gir oss en skrekkelig visshet om hva vil alle for lengst har visst: at vi lever i en synkron samtidighet, i en eksistensiell avhengighet av verdensomspennende produksjonskjeder, verdiskapingskjeder, forsyningskjeder, råstoffkjeder, leveransekjeder, ansvarskjeder, informasjonskjeder, energikjeder. Ingenting er lenger langt unna; i det sammenvokste verdenssamfunnet finnes det ikke lenger en provins, og lokale risiki muterer over natten til globale farer. Det gamle nasjonalstatsmoderne eksisterer riktignok fortsatt, men fremvoksende kriser er ikke lenger indre anliggender for de enkelte statene. Det forfattere allerede i den tidlige nytiden ante, har vist seg sant: Fellesskap i tid, er fellesskap i rom.

Den altfor tidlig døde sosiologen Ulrich Beck beskrev dette som „tvangskosmopolitisme“. Med profetisk teft beskrev han, hvordan de siste hvite flekkene på kartet slettes av det globalmoderne og hvordan dets innbyggere omgjøres til «innfødte» i et «verdensfaresamfunn» (»Weltgefahrengesellschaft«). Becks bok «Risikogesellschaft» («Risikosamfunnet») kom ut umiddelbart etter atomkatastrofen i Tschernobyl; hans studie «Weltrisikogesellschaft» («Verdensrisikosamfunnet»), 2007, ble til under inntrykk av den overvunnede Sars-epidemien og av likviditetsboblen til en ubekymret deregulert finanskapitalisme. Det skjøre markedet kunne når som helst bryte sammen. Og det gjorde det jo også.

Verdensfaresamfunnet betydde for Beck at alle blir naboer med alle: „Den fjerne Andre blir til den indre Andre – ikke som følge av migrasjon, mye mer som følge av globale risiki.» Faktisk gjør pandemien enhver av oss til en potensiell dødelig smittebærer, som farebringer og fareutsatt i en og samme person. Enhver er mistenkelig, og «ingen er ingen risiko». Viruset er det usynlige Tredje i en mistankens epidemi; det nedbryter Commom Sense, angriper sansningen og gjør dømmekraften uklar. Til slutt er det ingen som lenger kan skille mellom viten og ikke-viten og mellom risiko og opplevelsen av risikoen.

Som i tiden etter Tschernobyl blir det hverdagslige mistenksomt tvetydig, det blir demonisk: Er eplet rent? Kan jeg spise det? Viruset utløser skyldfølelser («Er jeg for dårlig med hygienen?»), og bekrefter den ubevisst erkjente sannheten om at «restrisiko-mottakeren» i verdensfaresamfunnet alltid vil være den enkelte. På ham velter man over «det ultimate ansvaret om å fatte beslutningene», til sist blir han/hun «.. latt alene med ubesluttbarheten og de mangeartede usikkerhetene. Her ligger uten tvil en mektig strømmende kilde til høyreradikalisme og fundamentalisme som det kan være vanskelig å stagge.»

Beck hadde rett. For høyrenasjonale („völkische“) følelsesjegere vil det være barnemat å utnytte pandemien propagandistisk, og å røre den virulente angsten sammen til den sedvanlige hatcocktail. Middelalderens teologiske skjema – sammenstillingen av skyld og soning – vil i så fall komme i en versjon som både er renset fra sin religiøse kjerne og grovt biologisert. Nå er det ikke lenger den Allmektige som straffende griper inn i verdensforløpet; nå er det Jorden selv som med en naturlig immunreaksjon nedkjemper den planetariske pesten – globaliseringen, «den store utskiftningen», fremmede makters seier over den nedstammede «folkekroppen» («Volkskörper»). Høyrenasjonale politikere værer allerede i dag sin sjanse og presenterer, i Beslutningens time, den autoritært handlende stat som alternativ til det gamle, «veike» demokratiet. Matteo Salvini, lederen av den italienske Lega Nord, krever allerede nå en Unntakstilstandsregjering for sitt land.

Man kan kun snakke om skyld i den forstand at regjeringene har bagatellisert verdensfaresamfunnets realitet, og forsømt å foreta politiske reguleringer som har kunnet hindre opplevelsen av den som en kronisk trussel. Det var hverken villet eller ønsket, det passet rett og slett ikke inn i ånden fra den neoliberale revolusjon, som var fanget i overtroen om at det magiske markedet, som ved et trylleslag, ville la en rettferdig orden oppstå. Også derfor virker Covid-19 som et angstkonsentrat, som det konkrete chifferet for det abstrakte kulturelle ubehaget som den overopphetede globaliseringen har sluppet løs over lang tid, etter alle terroranslagene, flyktningebevegelsene, nesten-crashene og klimasjokkene. Og nå perforerer epidemien også resten av tiltroen til at de globale farene er beherskbare og bestyrker den infeksiøse følelsen av ikke lenger å kunne skille mellom normal- og unntakstilstanden. Sivilisasjonen erfarer sin egen skrøpelighet, eller som svartmalerne ville sagt det: sin endelighet.»

—

Så kan man opp i alt dette konstatere at nasjonalsinnede fra høyre til venstre her på berget nå har funnet det opportunt å benytte krisen til å utrope «nasjonalstatens seier», «EUs falitt» og slike ting. Det er ikke uventet, men likefullt billig og dumt. EU gjør en rekke oppgaver som ikke alltid er like synlige (holder oppe kommunikasjonskanalene mellom EU-landene, koordinerer innsamlingen av smittedata og forsyningslinjene for medisinsk utstyr, bidrar med økonomiske støttetiltak, gir betydelige ekstramidler til Coronaforskningen m.m.), men samtidig kan EU ikke gjøre mer enn det medlemsstatene til enhver tid bemyndiger og gir EU midler til. Kritikk av denne type blir derfor å rette baker for smed. På en rekke områder ville et sterkere EU gitt Europa flere bein å stå på i en krise som denne, f.eks. et sterkere «ECDC» (EUs «Centre for Disease Prevention and Control» i Stockholm). Tysklands helseminister Jens Spahn har derfor varslet et initiativ for betydelig styrking av ECDCs budsjett og handlingsmuligheter.

At det er nasjonalstatene, regionene delstatene og kommunene som nå står i førstelinjen i kampen mot Coronasmitten er forøvrig ikke noe annet enn EUs subsidiaritetsprinsipp i praksis. EU har aldri vært konstruert for å være frontpersonale i bekjempelsen av epidemier. Man kan imidlertid konstatere at en rekke av de europeiske nasjonalstatene, Norge inklusive, har vært for sløve med å bygge opp beredskapslagre for medisinsk utstyr der disse burde ligge – på det nasjonale og lokale plan. Å gi EU skylden for dette er grunnløst. Det er også mye snakk om nytten av lokale forsyningslinjer, kortreist mat, et tilpasningsvillig næringsliv osv, men dette er lærdommer som langt på vei er trukket i kjølvannet av klimakrisen, og som er felles for alle enkeltstater og alle regioner.

Et gigantisk internasjonalt forskningssamarbeid er det som nå kan gi oss håp om at en effektiv Coronavaksine snarlig kan komme på plass. Behovet for avansert medisinsk-teknisk utstyr til alle som trenger det, ikke minst i den fattige verden, krever omfattende internasjonalt samarbeid i regi av FN, WHO og andre. Flere av landene som vil bli hardest rammet av Coronakrisen er land som ellers er rammet av krig og flukt, klimarelatert nød og fattigdom, svake statsfinanser og svake institusjoner. Forurensning, CO2-utslipp, atomavfall, fattigdomsdrevet migrasjon og epidemier kjenner ingen grenser – vi har ulikt ansvar for de ulike truslene, men er alle kastet ut i dem. Noen rammes likevel hardere enn andre. Ulrich Beck uttrykte det en gang slik: «Smogen er demokratisk, nøden er hierarkisk». Svarene er krevende, men på et plan likevel åpenbare: en mer rettferdig økonomisk verdensorden, mer internasjonalt samarbeid, mer internasjonal institusjonsbygging – regionalt, i verdensdelene og globalt.