Pfizer er ikke Pfizer

Publisert i Transit Magasin 17. mars 2022

I det daglige er fortellingen om «Pfizer» noe vi sprer om oss med den største selvfølgelighet. «Pfizer» er, som alle vil vite, navnet på den mest kjente Covid-19-vaksinen. Den mRNA-baserte vaksinen var av de første som oppnådde klinisk godkjenning, og har i løpet av de siste 13-14 måneder oppnådd status som den mest utbredte og suksessfulle av dem alle.

Uğur Şahin og Özlem Türec mottar æresdoktortitler ved Universitetet i Kölns medisinske fakultet. Foto: Wikimedia / Raimond Spekking / CC-B-SA-4.0

«Pfizer» er navnet på en amerikansk legemiddelgigant. Bruken av navnet «Pfizer» på pfizervaksinen er i midlertid sterkt misvisende. Den er misvisende fordi den forteller en usann historie om hvem som egentlig står bak. Et navn som ikke ville feilinformert ville være «BioNTech» eller «Sahin-Türec» – altså «BioNTech»-vaksinen eller «Sahin-Türec»-vaksinen.

Legene, medisinprofessorene og ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec er barn av tyrkiske arbeidsinnvandrere til Tyskland. De to hardt arbeidende forskerne og entreprenørene grunnla i 2008 bioteknologifirmaet «BionTech» med hovedsete i byen Mainz sydvest i Tyskland. Et bredt spekter av medisinsk-teknisk forskning, med særlig vekt på kreftterapi, hadde fram til årsskiftet 2019/20 gjort BionTech til et veletablert mellomstort bioteknologifirma, som gjennom strategiske oppkjøp også var i ferd med å etablere seg på amerikanske teknologibørser. BioNTech hadde i 2019 en omsetning på ca. 1,3 milliarder kr. og rundt 1300 ansatte. Stort, men ikke megastort. Parallelt med firmaoppbyggingen publiserte Sahin/Türec på løpende band i de aller beste naturvitenskapelige tidsskriftene, herunder Nature, samt utviklet et stort antall patenter.

Da koronviruset meldte sin ankomst i begynnelsen av 2020 kastet Sahin/Türec og den øvrige konsernledelsen seg rundt, stilte kreftforskningen i bero, og etablerte «Projekt Lichtgeschwindigkeit» – «prosjekt lysets hastighet», et prosjekt hvor BioNTech med lysets hastighet satte seg fore å utvikle en virksom vaksine mot det grasserende Covid-19-viruset. Vi vet i dag at man knapt et år senere var fullt i gang med å sette de første ordinære vaksinene.

Hvor kommer så Pfizer inn? BioNTech inngikk våren 2020 et samarbeid med amerikanske Pfizer for kompetansedeling, testing, markedsføring og distribusjon av den nye vaksinen – som dermed på et vis klarte å «kapre» navnet. Utviklingen av vaksinen skjedde imidlertid med BioNTech i det absolutte hovedsete. Det samme gjelder det meste av produksjonen. BionTech har i tillegg til firmasentralen i Mainz avdelinger 5-6 andre tyske byer, herunder Berlin og Marburg. I den gamle universitetsbyen Marburg har BioNTech i løpet av det siste år bygget opp et av Europas største produksjonssteder for mRNA. Siden 2019 er både omsetning og antall tilsatte mangeboblet.

I de siste årene har prisene haglet over ekteparet Sahin/Türec – «Bundesverdienstkreuz», «Paul Ehrlich-Preis», æresdoktorater og mer til. De er også hete navn for nobelprisen i medisin. I mellomtiden har de blitt steinrike. Omsetningen i perioden juni 2020-juni 2021 var på mer enn 140 milliarder kroner, og Sahin alene skal nå ifølge Forbes ha en personlig formue på rundt 40 milliarder kr.

Men pengene havner ikke i skatteparadiser. Byen Mainz har på kort tid kunnet innhøste milliarder i ekstra skatteinntekter, mens delstaten Rheinland-Pfalz som følge av BioNTech-eventyret har kunnet innta statusen som netto-innbetalere til den fellestyske statskassa, en posisjon som tidligere stort sett har vært forbeholdt de tre rike nabostatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen.

I den tyske offentligheten har ekteparet Uğur Şahin og Özlem Türec etterhvert blitt løftet fram som et kroneksempel på hvordan det er mulig å lykkes som barn av innvandrere i Tyskland, men først og fremst som et symbol på det store bidraget til byggingen av det tyske etterkrigssamfunnet som de tyrkiske gjestearbeidere på 60- og 70-tallet, og deres barn og barnebarn, representerer.

Sahin og Türec er høflige, diskrete og vennlige mennesker som ikke presser seg på i offentligheten. Tross personlig rikdom lever de (og den 16-årige datteren) beskjedent. Pengene som ikke går med til skatt og fellesgoder pløyer de inn i ny (potensielt livsreddende) forskning. I tillegg til ny fokus på kreftforskningen har de erklært kamp mot både HIV og tuberkulose. Et annet prosjekt er oppbygging av nye, lokale mRNA-fabrikker i nært samarbeid med utvalgte afrikanske partnerland.

I avtalen mellom BioNTech og Pfizer fremgår det entydig at sistnevntes rolle er å “understøtte”. På Pfizer-Norges egne hjemmesider omtaler man derfor ikke vaksinen som “Pfizer-vaksinen”, men som “BioNTech/Pfizer-vaksinen”. Det samme gjelder for Helsedirektoratets og FHIs hjemmesider. Å skylde på Pfizer alene, blir følgelig feil.

Man sier gjerne at “navnet skjemmer ingen”. I dette tilfelle treffer det dårlig. Det gjør det når effekten av dagligtalens uriktige navnbruk blir at historien om et av de mest fascinerende forsknings- og industrieventyrene i Europa de seneste år blir liggende i skyggen. En del av ansvaret må bæres av uoppmerksomme medier. Først og fremst skyldes det nok vår alles hang til å gjøre som de andre når man først har vent seg til en måte si ting på.

For egen del heter det fra nå av: Jeg har to BioNTech og en Moderna!

«Curevac» – den glemte vaksinen?

I de pågående diskusjonene om konsekvensene av bortfallet av Astra Seneca- og Johnsen&Johnsen-vaksinene, er det knapt et ord i norske medier om at den tyske Curevac-vaksinen nærmer seg endelig godkjenning. Den kan bli en del av det europeiske leveringssystemet for covid-19-vaksiner senest i løpet av sommeren.

Som Biontech og Moderna bygger Curevac på mRNA-teknologien, mens Astra Seneca og Johnsen&Johnsen bygger på den såkalte vektorteknologien. Jeg er så heldig å ha en professor i molekylærbiologi og genetikk i husholdet. Jeg spurte henne om forskjellene på de to teknologiene. Hun svarte noenlunde slik:

—

– mRNA-vaksiner: består av mRNA som instruerer immunforsvaret om å lage en bit av et Covid-19 protein.

– Vektor-baserte vaksiner: har en bit av et Covid-19 protein inkorporert i et ufarliggjort hjelpevirus.

– I begge tilfeller vil immunforsvaret danne antistoffer mot covid-19 proteinet

—

Utviklings- og forskningsarbeidet for Curevac ligger ca. 5 måneder etter de to andre mRNA-vaksinene, men vaksinen er nå under utprøving på et testpanel på ca. 40.000 personer, og resultatene fra fase 3 er i ferd med å komme inn. Fordelen med å være litt senere viser seg nå bl.a. i mulighetene for å bygge inn bedre beskyttelse mot de nye muterte variantene av Covid-19. Godkjenningsprosessen hos det europeiske legemiddelbyrået EMA startet i februar, og det er ventet at endelig godkjenning vil foreligge senest i løpet av juni.

CUREVAC har eksistert i ca. 20 år som en typisk randsoneinstitusjon til det rike medisinsk-biologiske forskningsmiljøet ved det nesten 600 år gamle universitetet i Tübingen, sydvest i Tyskland. Curevac mottok en investering på 300 millioner euro fra den tyske regjeringen sist sommer. Aksjeverdien har vært jevnt stigende helt siden da.

CUREVAC varsler at ca. 300 millioner vaksiner vil kunne bli produsert i løpet av 2021. Neste år (2022) vil produksjonskapasiteten kunne økes til ca. 1 milliard doser. Produksjonen vil skje i samarbeid med de tre farmasøytfirmaene Bayer, Novartis og Wacker, men CUREVAC har i tillegg et eget svært fabrikkanlegg under oppføring i Tübingen. Det vil kunne bli satt i drift i løpet av 2022.

Det interessante for oss her på berget, er at EU-kommisjonen allerede har forhåndsbestilt 225 millioner av Curevac-vaksinen, med opsjon på ytterligere 180 millioner. Som del av EUs Covid-19-program, er det vel grunn til å tro at også Norge vil kunne dra fordeler av dette fra sommeren og utover.