Temmelig nøyaktig 20 år fra i dag, 16. september 2001, sitter komponisten Karlheinz Stockhausen – en av de helt store innen den elektroniske kunstmusikken – på en pressekonferanse i Hamburg og snakker om erkeengelen Michael og hans motspiller Lucifer. Fem dager tidligere hadde verden opplevd terrorangrepet på tvillingtårnene i New York. På spørsmål fra journalistene om Stockhausen hadde noen kommentar til terroranslaget i New York svarer han:
«At altså noen bevegede mennesker gjennom en enkelt handling fullender noe vi musikere aldri kunne drømme om, at folk øver som forrykte, fullstendig fanatisk, for en konsert. Og så dør. Og det er det største kunstverket som overhode finnes i hele kosmos. Opp mot dette er vi ingenting, altså som komponister» (min overs.)
Riktignok føyde han til at angrepet måtte anses som forbrytersk, siden ofrene ikke frivillig hadde gått i døden(!). Men da var de første skjebnesvangre ordene allerede falt.
Reaksjonene etter Stockhausens utspill ble voldsomme, og gikk verden rundt som et skrekkeksempel på hva virkelighetsfjerne, eksentriske og ufølsomme kunstnere kunne få ut av seg. Reaksjonene fra kollegaer lot heller ikke vente på seg; den verdensberømte ungarsk-østerrikske komponisten Györgi Ligeti mente bl.a. at Stockhausen burde underlegges psykiatrisk behandling. For Stockhausen selv resulterte uttalelsene i avlysning av en rekke konserter. Alene blant kunstnergeniene var Stockhausen likevel ikke. På 1-årsdagen for attentatet uttalte den britiske billedkunstneren Damien Hirst: «På et kunstnerisk nivå kan man kun gratulere gjerningsmennene.»
Å snakke om et «kunstnerisk nivå» når innsatsen er tusener av døde, vitner om en kynisme helt uten grenser. Men på et annet plan illustrerte Stockhausens utspill på en ekstrem og tilspisset måte et dilemma som ligger i den moderne kunsten selv – grensene den støter på (må støte på) når «virkeligheten» estetiseres på en måte som bryter fundamentalt med de kjøreregler moralens verden setter opp for oss.
Det fins selvsagt eksempler fra både moderne konseptkunst og, det ofte beslektede, aksjonsteateret på kunstintervensjoner med «høy virkelighetsfaktor», hvor grensene ikke overskrides. Å bringe «ekte» voldsforbrytere og «ekte» flyktninger inn på teaterscenen, eller å bringe «ekte» flyktningbåter inn i samtidskunstmuseenes utstillingshaller, trenger på ingen måte å bety at grenser er overtrådt. Snarere tvertimot kan slike virkemidler gjøre kunstverkene i stand til å fremvise moralsk og politisk svikt på en måte som kan sjokkere og vekke ettertenksomhet slik vi ønsker de skal. En absolutt grense går imidlertid ved det enkelte individs (kroppslige) integritet og ved vold og tvang det ikke er gitt samtykke til.
I filosofisk forstand dreier jo dette seg også om det berømmelige skillet mellom moralens, estetikkens og virkelighetens verden, i moderne form bl.a. utlagt av Jürgen Habermas i hans «Theorie des Kommunikativen Handelns», som skillet mellom de estetisk-ekspressive, moralsk-rettslige og kognitivt-instrumentelle gyldighetssfærene. En kompleks materie med en lang faglig historie, hvor en halvamatør som meg selvsagt kan stå i fare for å dilettantere. At det hersker konsensus om at estetiseringen av moralens og rettens verden har sine grenser, tør jeg nå likevel hevde. Motsatt vei gjelder det vel som en grunnpilar i vår tids forståelse av den autonome kunsten (og estetikkens sfære) at den skal få lov til å leve fri fra innblandende inngripen fra de andre sfærenes side. «Fri fra inngripen» da i betydningen kontroll, sanksjoner og forbud, ikke i form av beskyttelse mot kritikk på moralsk og empirisk grunnlag.
MEN grenser fins det. Spørsmålet i kjølvannet av Stockhausens (og Hirsts) berømte utsagn var vel om disse var overskredet, om absolutte tabusoner var tråkket på ved å beskrive den moderne tids største terrorhandling i termer som «visuell konstruert» og «kosmisk kunstverk». Er det greit å SI det så lenge man ikke GJØR det?
Tysktime 