Småbyen Dömitz ligger ved die Elbe, syd i delstaten Vorpommern-Mecklenburg. På den andre siden av elva er vi på tidligere vesttysk grunn. Byen var altså i sin tid en sterkt voktet grensestasjon.
Ved innkjørselen til den litt slitte og forlorne byen (mange av bindingsverkshusene er ikke rehabilitert, slik de er i tilsvarende byer i vest) blir vi flere ganger varslet om at her kan man få «orginal DDR-softis». Vi parkerer ved byens kirke, og finner raskt fram. Iskrembutikken er bla. dekorert med en DDR-fane og to små FDJ-uniformer – de karakteristiske hvite med rød sløyfe som pionerene måtte ikle seg under partiparadene. Den ivrige softisselgeren er kledd i Hawaiskjorte i den type «DDR-oransje» som er så typisk for mye annet i de siste årenes DDR-retrokitsch.
På spørsmål om hva det DDR-spesifikke ved softisen, pekte han raskt på husets stolthet, softis-maskinen av gammelt DDR-merke, og på de fargerike små iskremskjeene fra dengang da. Ellers var han heller hemmelighetsfull: «Resepturen kan jeg ikke røpe». Fruen valgte vanilje og nougat dandert med eggelikør (av DDR-merke, må vite); jeg gikk for en variant med vanilje og en litt suspekt lillafarget sak. Og hvordan smakte det? Litt så der, oversøtet og kanskje med et preg av noe «kunstig» og «syntetisk», for nå å slenge på med litt fordommer.
Man kan strides om de siste årenes bølge av DDR-nostalgi i filmer, serier og moter må leses som idyllisering og banalisering av et entydig urettsregime, eller om den primært må forstås som bevaring av minner fra de levde livene i hverdag og fest, som jo uansett er der og som helt sikkert ikke bare var gråe og jævlige.
Jeg heller nok mer mot det siste enn det første. For en by som Dönitz er det imidlertid en del som halter ganske så grundig. Langs bredden av Elbe, rett bort i høgget for DDR-iskremen, står det nemlig et minnesmerke for «Grensezaum 70 Dönitz“. Det hadde trippel piggtrådgjerde, to diker, lysgate, egen trasé for de spesialtrente schäferne, vakttårn – og grensesoldater med ordre om å skyte. Hvor mange som ble skutt, eller druknet, i forsøk på å bevege seg «feindwärtz“ akkurat her opplyser ikke minnetavlen noe om. Men vi vet at nærmere 30 mennesker ble skutt eller mistet livet på annet vis i forsøk på «Republikflucht» fra 1949-1989.
Byen Dönitz kam selvsagt ikke nekte mannen i den oransje skjorten å selge sin DDR-softeis. Kanskje er det fra hans side bare et levebrød, altså et helt harmløst forehavende, og iallfall uten tanker om mulige sammenhenger med minnesmerket borti i gata? Kanskje er det urimelig å overbelaste vanlige folk med slikt, mer enn 30 år etter murens fall?
Eller kanskje har softismannen likevel satt opp sjappa si trass? Og da ut fra melodien: «Livet vi levde her var også verdt noe, mye gikk tapt da muren falt, historien er stjålet fra oss». Eller i mer neddempet form: «Mye var galt i det gamle DDR, men mye var bra også». Det er nok i såfall et blikk på historien som fortsatt finner gjenklang i deler av den tidligere DDR-befolkningen.
Det er vanlig å beskrive forskjellene mellom de to tyske statenes oppgjør med nazifortiden i termene «oppgjør ovenfra» (DDR) og «oppgjør nedenfra» (BRD). Det er også vanlig å fremheve DDRs antifascisme som den nye statens grunnleggelsesmythos, mens det for BRD er vanlig å fremheve fortielse og bagatellisering av nazifortidens ugjerninger etter avslutningen av Nürnbergprosessene og fram til til 60- og 70-tallet, da «vendepunktet» sakte begynte å ta form. Det er betydelig mer litteratur om den vesttyske enn den østtyske nazibearbeidingen, og det er den vestlige varianten som har gitt navn til det etterhvert så verdensberømte fenomenet «Vergangheitsbewältigung» (fortidsbearbeiding). Derfor noen refleksjoner rundt DDR og nazismen: Hvordan forløp bearbeidingen av naziherredømmet i DDR, hvilke ideologiske og politiske premisser bygde det på? Var det noe med selve innretningen på DDRs oppgjør som gjorde at det politisk-kulturelle forsvarsverket mot autoritære holdninger fikk en svakere og mindre varig forankring i befolkningen enn i vest, og er det mulig å lese noen effekter ut av dette i dagens Tyskland?
DDRs offisielle lære om fascismen bygde på den såkalte «Dimitroff-formelen» – en teori om den tvingende sammenheng mellom kapitalisme, fascisme og imperialisme. Avskaffet man kapitalismen, fjernet man også det økonomiske fundamentet for fascismen; den ville da etterhvert forsvinne av seg selv. DDR hadde en kort periode med aktiv straffeforfølgelse av naziforbrytere på begynnelsen av 50-tallet – tusener ble straffeforfulgt og ca. 50 dømt til døden. Det var likevel en relativt kortvarig affære, om enn betydelig mer omfattende enn i Vest-Tyskland på samme tid, hvor det etter Nürnbergprosessene ble lagt lokk på det meste. I tråd med Dimitroff-formelen kunne så SED, fire år etter DDRs grunnleggelse, erklære avnazifiseringen som fullført: fascismens røtter var fjernet og en kunne gå over til dagsordenen – den planmessige oppbyggingen av sosialismen.
For å få dette til å gå opp måtte NSDAP-medlemmer som ikke hadde blitt straffeforfulgt, altså det store flertall, arrangere seg med regimet. Samfunnets midtsjikt – lærere, politi, leger – ble fylt opp med tidligere NSDAP-medlemmer, og vi fikk noe som godt kan beskrives som et bytte av skyld mot forpliktelse til aktiv og lojal deltagelse i oppbyggingen av det nye samfunnet. Det var altså ikke kun i vest at man gjennom 50- og 60-årene fikk omfattende personlige kontinuiteter mellom maktposisjoner under naziregimet og i etterkrigssamfunnene.
Den offisielle avslutningen av avnazifiseringen betød på ingen måte at DDR sluttet å minnes nazitidens ugjerninger. Men det var en annen form for minnepolitikk enn den som etterhvert skulle ta form i det vestlige Tyskland fra 60-70-tallet og utover. I sentrum sto nye, sentralt oppbygde minnesmerker over store konsentrasjonsleirer som Buchenwald, Sachsenhausen og Ravensbruch. Kjernen i utstillingene var fortellingene om terror og motstand, og ikke minst den kommunistiske motstanden. Holocaust var svakt til stede i denne etterhvert kanoniserte historiefortellingen. Historikeren Norbert Frei er en av de fremste ekspertene på bearbeidingen av nazitiden i de to tyske etterkrigssamfunnene, og ikke minst hans analyser av Vest-Tysklands totale svikt i de første ti-årene etter krigen har fått mye oppmerksomhet. Om Holocausts rolle i DDRs offisielle minnepolitikk er Freis konklusjon temmelig entydig (jfr. « Zur Rechten Zeit», 2019): «I sine samlede analyser av nasjonalsosialismen betraktet DDRs historikere mordet på jødene som heller underordnet, og underspilte i betydelig grad også de rasebiologiske begrunnelsene».
Nazismen var selvsagt en manifest realitet for etterkrigstidens østtyske befolkning. Antallet minnesmerker var i de første ti-årene etter krigen langt flere i øst enn i vest, og store mengder av skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger hadde organiserte turer til Buchenwald og de andre minnestedene som obligatorisk program. Men annerledes enn i «selvoppgjøret nedenfra» som begynte å ta sin form i Vest-Tyskland fra 70-tallet og utover, var det få koblinger mot personlige biografier, ingen konfrontasjoner mellom generasjonene, ingen lokalhistoriske gravehistorier, ingen kritisk og åpen debatt båret fram av samfunnsborgerne selv. Den mørke tyske historien var til stede overalt, men kun oppstykket og i omriss. Norbert Frei uttrykker det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning.»
Historien om den «kommunistiske motstanden» var selv delvis retusjert, bl.a. ved fjerning av problematiske sider ved kommunistenes agering i Buchenwaldleiren – forøvrig et svært ømtålig tema så sent som på 90-tallet når dette ble debattert på grunnlag av nytt arkivmateriale som hadde dukket opp etter murens fall (jfr. Niethammer m.fl. «Der gesäuberte Antifascismus», 1994).
I sin kritikerroste bok „Umkämpfte Zone – mein Bruder, der Osten und der Hass» (2019) – et nådeløst oppgjør med sin far, en voldelig STASI-offiser med Hitlerjugend-bakgrunn – beskriver teaterskoleprofessoren og den tidligere verdensklassesprinteren Ines Geipel etterkrigstidens postfascistiske DDR som en „syntese mellom innkapslet Hitler og nytt diktatur.“ Nettopp unge menn født mellom 1930 og 1935 – generasjonen som Neipels far tilhørte – fikk på 50-tallet sentrale posisjoner i den nye statens funksjonselite. En generasjon som var vokst opp med «hurra og Hitlerjugend, jubel for føreren, folket og fedrelandet og som hadde drømt om oppbrudd og fellesskap», fikk tilbudet på nytt i det «bessere Deutschland» – og grep det. Men som Geipel fremholder: Jubelen rettet seg alltid «fremover» – fortiden og det indre ble «uthulet og glemt».
Hvordan virket så dette på samfunnets mikroplan, hva ble virkningshistorien utover 60-, 70- og 80-tallet, og ikke minst, hvilke nedslag fikk det i det gjenforente Tyskland? I en artikkel i „Blätter für deutsche und internationale Politik“ (10/2019) om „forholdene 1989“ og om AfD fastslår psykoanalytikeren Annette Simon, selv et barn av DDRs 70- og 80-tall, at hverdagen i DDR var preget av „en stadig nykonsolidering av autoritære, hierarkiske strukturer». Raseriet som vokste ut av dette resulterte imidlertid ikke i medfølelse med ofrene for fascismen, men tvertimot i et raseri mot det Simon beskriver som en «påtvunget» antifascisme. I dagens Tyskland lever dette raseriet videre i deler av den tidligere DDR-befolkningen, bl.a. som raseri mot migrasjon «påtvunget» av «de politiske elitene i vest». Mye av forklaringen finner Simon i manglende erfaring med å «stå i offenlige debatter og konflikter på en konstruktiv måte», diskusjonskultur av den type vi kjenner fra vest var ikke lært og internalisert.
Dette er selvsagt kun en del av historien. Det ligger også mye forklaring i ydmykelsene og tapserfaringene den østtyske befolkningen måtte gjennomleve i en unødig fremskyndet gjenforeningsprosess. Ikke minst det trange rommet for egen bearbeiding av sin 40-årige historie, og den manglende opplevelsen av likeverdighet i gjenforeningsprosessen, kan ha satt spor man i dag må betale prisen for. Samtidig har det de siste årene vært en betydning økning i antallet studier som har satt fokus på DDR-diktaturets eget ansvar for utviklingen av autoritære, antidemokratiske og høyreekstreme holdninger i befolkningen – og da både innad i DDR og som langtidsvirkning opp til vår tid. Ines Geipel og Anette Simon er to av flere, og de aller fleste av dem har DDR-bakgrunn.
I en større artikkel i Bokmagasinet Klassekampen 26. september spinner Kjartan Fløgstad videre på en av sine favorittfortellinger: det tyske oppgjøret med naziregimet er sterkt overdrevet, og det som var verdt av oppgjør fant sted i DDR og ikke Vest-Tyskland. Grunnlaget for teksten er en omtale av amerikansk-tysk-jødiske Susan Neimans «Learning from the Germans – race and the memory of evil», en bok om hva og hvordan USA kan lære av Tyskland i sitt eget oppgjør med slaveri og rasisme. Han får svar av historiker Aud Farstad i Klassekampen 29. september, som spør hvordan DDRs antifascisme kunne være så fremragende når man kan konstatere at høyreekstremismen, rasismen og nynazismen i dag har en mye sterkere utbredelse i det tidligere DDR enn i vest.
Neimans sammenstilling mellom Tysklands og USAs historiebearbeiding kunne gitt grunnlag for interessante drøftinger. I stedet blir det fra første stund klart at Fløgstad vil benytte anledningen til å dra i gang ny runde med sitt yndlingstema. Han begynner med å slå inn vidåpne dører – som å pushe det velkjente og forterpede faktum om at det vesttyske nazioppgjøret i de første 20 årene etter krigen var så godt som ikke-eksisterende. Han bruker også mye tid på å bagatellisere oppgjøret i vest, og når noe fremheves som positivt, som f.eks. forbundspresident Richard von Weizsäckers berømte tale i 1985, er han alltid rask med å utstyre det med en hake. Hovedkonklusjonene er – tilsynelatende understøttet av Neiman – at «det vesttyske oppgjeret med nazi-fortida i stor grad var «eit propagandanummer» og at «Aust-Tyskland gjorde ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland».
Klassekampen 8. oktober 2020
DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som «det andre» og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret fram gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske myhtos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrevet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”.
Det er i dag i stor grad av konsensus i forskningen på de to tyske etterkrigssamfunnene om at DDRs statsforordnede anti-fascisme ga en svakere forankring av de anti-fascistiske holdningene i befolkningen enn «selvoppgjøret nedenfra» i BRD fra 70-tallet og utover. Fløgstad ser ikke til å ha fått med seg dette. Kildebruken er selektiv, og spørsmål og fakta som ikke passer inn i utelates.
Vi vet fra en rekke studier at det var en betydelig utbredelse av nynazistiske grupper i det tidligere Øst-Tyskland. Vi vet også at disse gruppene utførte flere voldelige angrep mot bl.a. gjestearbeidere fra Angola, Mosambik, Vietnam og Kuba. En av mange som har dokumentert dette er historikeren Harry Weibel. Med grunnlag i omfattende studier i STASI-arkivene oppsummerer han i boken «Die braune Staat – Antisemittismus und Neonazismus in der DDR» sine funn slik: «Det totale antall registrerte neonazistiske aksjoner i DDR ligger på ca. 7000, herunder ca. 725 tilfeller av rasistisk og ca. 900 av antisemittisk natur, hvorav 145 gjaldt hærverk mot jødiske gravplasser. Gjennom mer enn 200 pogromaktige angrep ble tusenvis av personer med bakgrunn fra mer enn 30 land påført skade, og minst 10 personer døde som følge av rene lynsjingsaksjoner. Angrepene ble i de aller fleste tilfellene utført av yngre menn, og fant sted i over 400 byer og kommuner i DDR».
Mange av neonazigruppene hadde sin basis i SEDs ungdomsorganisasjon, «Freie deutsche Jugend» (FDJ), herunder den store FDJ-ungdomsklubben «Kalinka» i Berlin. Tiltak for å etterforske og straffeforfølge de nynazistiske voldsaksjonene ble tatt, men de ble effektivt stoppet av øverste partiledelse med Honnecker i spissen: «Neonazis kan kun eksistere under kapitalismen!» Når DDR-regimet brøt sammen i 1989, regner man med at det samlede antall nynazister lå rundt 15000.
Fløgstad gjør et stort poeng av at en undersøkelse gjennomført i 1991 viste overvekt av antisemittiske holdninger i den vesttyske befolkningen, men fortrenger data som viser at utviklingen i de 30 etterfølgende årene har gått i stikk motsatt retning: nedgang i de antisemittiske holdningene i vest, kraftig økning i øst. I en studie offentliggjort i ekspertrapporten «Antisemittismus in Deutschland – Aktuelle Entwicklungen» (2016) fremgår det at oppslutningen om klassiske antisemittiske holdninger er målt til 7 % i de tidligere DDR-delstatene og 5 % i de vestlige delstatene. På området «Israelbasert» antisemittisme er tendensen enda tydeligere.
Det er ingen tvil om at antifascismen var Staatsräson i det tidlige DDR, og særlig i dets begynnerfase. Det er også helt åpenbart at den kommunistiske del av den tyske motstandsbevegelsen, fortjent og rettmessig, fikk en mye mer fremhevet og ærefull rolle i øst enn i vest (hvor kommunistpartiet, KPD, etterhvert ble forbudt). Det samme gjaldt kommunistiske motstandskjempere med jødisk bakgrunn som hadde overlevd naziterroren. Flere av disse fikk eliteposisjoner i det nye DDR. Nazigjerningsmenn av høyere grad ble hardt avstraffet, mens den jevne lærer og statsbyråkrat, og hele politiets mellom- og undersjikt, glatt skled inn i sine posisjoner i det nye regimet. Beskjeden til gammelnazister av ulik støpning var: «Vi kjenner din bakgrunn, hva som er fascisme og antifascisme bestemmer vi, din oppgave er å innrette deg». Minnesmerker over ofrene for naziterroren ble bygget, og skolenes lærebøker fortalte om nazismens ugjerninger. Fokuset på den kommunistiske motstanden og på den nye anti-fascistiske stat fikk likevel en mer sentral plass enn Holocaust. Og anti-fascismen var forordnet, offisiell statsideologi som ikke var avhengig av aktiv understøttelse fra noe DDR aldri hadde – et fritt og åpent sivilsamfunn.
Spørsmålet er så: I hvor stor grad var fremveksten av nynazismen og fremmedfiendtlighet en følge av særegne trekk ved DDR-samfunnet selv? Flere studier peker på at preussisk-kommunistiske dyder som disiplin, renhet og underordning frembragte en særlig disponering for tilslutning til autoritære ideologier. Vel så viktig var sannsynligvis DDRs selvforståelse som en nasjonalistisk og etnisk ren stat. Den erfarne politiobersten Bernt Wagner var en av dem som, rimelig forgjeves, forsøkte å alarmere om fremveksten av de neonazistiske grupperingene innad i DDR. Wagner, som siden 2000 har ledet et vellykket av avhopperprogram for tidligere nynazister, påpeker at DDR, tross fine festtaler om internasjonalisme, alltid hadde som mål å gi egne borgeres velferd absolutt forrang (DGB-rapport om høyreekstremismen i Tyskland, 2020). De få gjestearbeiderne som fantes var genuint fremmede, levde ghettoisert og var jevnlig utsatt for truslene fra alkoholiserte mobbende gjenger.
Når det nye gjenforente Tyskland tok form, ble de neonazistiske gruppene en del av arven fra DDR. Den brutale saneringen av østtysk industri som fulgte i kjølvannet av gjenforeningen, og de hundretusener av tidligere DDR-borgere som mistet sitt livsgrunnlag og som opplevde degradering av både kvalifikasjoner og livsytelser, bidro selvsagt til å skape en ytterligere forsterkning av klimaet for politisk radikalisering – lynsjingene og brannstiftelsene i Hoyerswerda og Rostock forteller det meste. I dag er det en tydelig overrepresentasjon av neonazistiske voldsaksjoner i øst, og oppslutningen om det høyreekstreme AfD er mer enn det dobbelte av oppslutningen i vest. Dette har lenge vært en stabil del av det politiske bildet i Tyskland.
Hvorfor stiller ikke Fløgstad spørsmål om årsakene til disse skillene? Dersom DDRs antifascisme var så solid og vellykket som han hevder, hvorfor har ikke denne klart å plante en sterkere og mer vedvarende motstandskraft mot rasisme, antisemittisme og nynazisme i de østlige delstatenes befolkning? Vi kjenner ikke svarene fordi Fløgstad unnlater å gå inn på dem.
Fløgstad vier særlig oppmerksomhet til konsentrasjonsleiren Buchenwald i det gamle DDR. Der har det lenge vært utkjempet definisjonskamper om den riktige versjon av historien, herunder spørsmålet om hvordan historien om leirens kommunistiske motstandsgrupper skulle formidles. I tillegg har det vært strid om Buchenwalds funksjon som sovjetisk interneringsleir 1945-51 – leir for naziforbrytere eller et sted hvor ofre for det nye kommunistiske diktaturet ble buret inne. Dette leder Fløgstad til å fastslå at de som vil «vitje konsentrasjonsleirane i dag vil finna minnesmerke der dei som kjempa mot fascismen og den bestialske arven, blir sidestilte med sine eigne bødlar ..». Man kan skjønne at tendensene til å «sidestille» de to diktaturene i noen av formidlingskonseptene som tok form etter gjenforeningen, kan gi grunnlag for polariserende utsagn av denne type. Er det en generell dom over de mer enn 300 offisielle anti-fascistiske minnesmerker i dagens Tyskland, tror jeg Fløgstad selv må vite at han er på ville veier.
Neimans bok har vært omtalt i en rekke tysk- og engelskspråklige medier. Ikke minst er det verdt å merke seg et lengre essay i Die Zeit 4. mars, hvor Neiman selv presenterer hovedpunktene i sin bok. Jeg tviler ikke et sekund på at Fløgstad har dekning for det han skriver i sin artikkel gjennom ting han har lest i boken, men likevel er inntrykket Neiman etterlater i Die Zeit-artikkelen noe helt annet enn det som følger av Fløgstads utlegninger. Således er Neimans tekst gjennomgående båret oppe av en beundring for «det tyske selvoppgjøret» generelt, uten noen polariserende fokusering på forskjellene mellom øst og vest. Fløgstads påstand om det «vesttyske oppgjeret .. som eit propagandanummer» kan settes i kontrast til Neimans beskrivelse av det tyske oppgjøret som «en sivilisatorisk prestasjon som er unik i historien, og som videre bør forstås som en work in progress». Om forskjellen mellom den øst- og vesttyske fascismebearbeidingen skriver hun til slutt i sitt essay: «Når jeg velger å fastholde at DDRs antifascisme var et oppriktig forsøk på bearbeiding av nazitiden, vil jeg på ingen måte påstå at denne veien var feilfri. Heller burde vi sammenligne manglene i den østtyske og vesttyske modellen: Mens bearbeidingen i øst kom ovenfra, måtte det forsinkede vestlige oppgjøret, i fraværet av det som manglet ovenfra, komme nedenfra».
Neiman har åpenbart en innfallsvinkel på studiet av det tyske selvoppgjøret som gir DDR en noe mer ærefull plass enn det som i dag er mainstream. Dette utfordres hun på i flere av anmeldelse som nå ligger ute. Likevel er inntrykket hun etterlater noe helt annet enn bildet Fløgstad forsøker å skape.. I en større omtale i Deutschlandfunk 21. juni siterer anmelderen, Angela Gutzeit, bl.a. følgende fra Neimans bok: «I det man definerte sin plass i historien som den nye antifascistiske staten ., og samtidig gjorde naziene til et vesttysk problem, forfalsket DDR historien ..».
Kjartan Fløgstads store fortelling handler om nazismens videreføring gjennom vesttyske nettverk og maktstrukturer helt opp til vår egen tid, om gammelnazier i USAs tjeneste som konspirerer for å opprettholde den vestlige imperialismens makt. Før sammenbruddet var DDR et bolverk mot gammelnazienes ødeleggende virke. I dag gjelder det å beskytte dets ære. Dette har fungert godt som sujett for Fløgstads romaner. Jeg har lest flere av dem, og jeg liker dem. Han bør nå seriøst vurdere om fortellingen fortsatt kan fungere, slik virkeligheten i dag ser ut. Han har holdt på med dette i flere tiår nå, og bør kanskje vurdere å lete fram noe nytt.
Lære av historien – svar til Kjartan Fløgstad 14. oktober
Publisert i Klassekampen 20. oktober 2020
I sitt tilsvar 14. oktober til min artikkel i Klassekampen 8. oktober om Kjartan Fløgstads essay «Tyske lærdommar» (Bokmagasinet 26. september) fremholder Fløgstad at å skrive om bøker en ikke har lest «er ein risikosport». Det burde også være en risikosport å fortelle om bøker på en misledende måte.
Jeg innrømmer glatt at jeg hadde betenkeligheter med å sende min artikkel til publisering før jeg hadde lest boken som lå til grunn for Fløgstads essay, Susan Neimans «Learning from the Germans» (2019). Det primære i mine kommentarer til Fløgstads essay var imidlertid ikke hans utlegninger av Neimans bok, men hans eget gjentagende forsvar av DDR-staten og den like sedvanlige nedvurdering av Vest-Tyskland og det vesttyske oppgjøret med naziperioden. I tillegg ga et essay som Neiman hadde publisert om sin egen bok i Die Zeit (4. mars 2020) meg mistanke om at hun hadde skrevet en langt mer nyansert bok enn inntrykket man kunne få av å lese Fløgstads tekst.
Jeg har nå lest Neimans bok, og kan konstatere at min mistanke var berettiget. Det er en rik og bredspektret bok som stiller spørsmål og åpner opp. En rekke samtaler med tidsvitner og aktører tilfører boken ekstra dybde. I spørsmålet om hvem som var «best», øst eller vest, skriver Neiman allerede i innledningskapitlet at hun har villet undersøke «feilene» på begge sider – øst og vest gjorde «(ulike) fremskritt» i bestrebelsene på å bryte ut av kontinuiteten med nazitiden. Denne «likestillingen» kan godt diskuteres, men den forteller i alle fall noe helt annet enn at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», slik Fløgstad hevder han kan lese ut av Neimans bok.
Fløgstad unnlater å kommentere det meste av det jeg skriver om og dokumenterer i min artikkel. Han gjentar derimot sitt paradenummer, Neimans utsagn om at DDR gjorde «ein betre innsats for å arbeide seg ut av nazi-fortida enn Vest-Tyskland». Det er et utsagn med uklar betydning uten spesifisering. Neiman kommer nemlig fram til sin posisjon ved å telle, og ved å vektlegge det som er «front and central» fremfor «the psychological». Det hun teller er domfellelser, monumenter og skolebøker m.m. At dette må ende opp med «seier» for øst er åpenbart, all den stund alt som kunne ligne på et nazioppgjør i vest i de første 10-15 årene etter Nürnbergprosessene i prinsippet var ikke-eksisterende. Neimans valg her er uansett problematisk, noe flere kritikere har påpekt.
Det særegne med Fløgstads innfallsvinkel til den tyske etterkrigstiden er den standhaftige motviljen mot å ta innover seg skiftet i det vesttyske nazioppgjøret fra midten av 60-årene og utover. En rekke hendelser, konflikter og debatter sto sentralt, noen av dem ikoniske. Det slo helt inn i de personlige biografiene, i generasjonskonflikter, i lokalhistoriske gravehistorier, i debattkulturen og, ikke minst, som varige holdningsendringer i befolkningen.
Kontrasten til øst er interessant. I DDR var reiser til Buchenwald og de andre nasjonale minnestedene obligatorisk program for skoleklasser, fagforeninger og partiforeninger, men samtidig hadde SED pr. dekret erklært avnazifiseringen som fullført allerede i 1953. Historikeren Norbert Frei har uttrykt det slik: «Historien var gjenstand for mobiliserende tilslutning, ikke for reflekterende betraktning» (jfr. boken «Zur recheten Zeit», 2019). Susan Neiman for sin del fastslår at personlige konfrontasjoner mellom generasjonene om skyld og ansvar «knapt nok forekom i DDR».
Ulikt Fløgstad anser jeg ikke DDR som et regime som kunne holdt oppe «rommet for en fremtidig sosialisme». Jeg er derimot enig med Fløgstad i at sammenslåingen mellom vest og øst slo brutalt ut for den østtyske befolkningen. En reel grunnlovsprosess med bred involvering av de to befolkningene kunne gitt et annet startgrunnlag for den nye staten. Det kunne også gitt grunnlag for felles drøfting av de to tradisjonene i bearbeidingen av nazitiden. I en debatt mellom Susan Neiman, historikeren Norbert Frei og litteraturprofessoren Aleida Assman i tysk SWR-2 tidligere i år, ble det foreslått å etablere et eget tysk 8. mai-museum som en plattform for slikte møter. Det kunne være en måte å komme seg videre på – både for tyskerne selv og for oss som vil lære av dem.
Sluttkommentar til Kjartan Fløgstad 23. oktober
Publisert i Klassekampen 26. oktober 2020
Kjartan Fløgstad gjentar i sitt innlegg 23. oktober forhold jeg allerede har gitt begrunnede svar på i min kommentar 20. oktober. Han fremsetter også en påstand om at jeg ikke vil diskutere sak, og varsler sluttstrek for debatten. Anklagen om ikke å ville diskutere sak burde Fløgstad vende mot seg selv. Min motivasjon for å gå inn i denne diskusjonen har nettopp vært ønsket om å bidra til en kritisk drøfting av de historiske og samfunnsmessige fakta bak sakens hovedtema: de to tyske statenes oppgjør med nazitiden. De kom i ulike faser, hadde ulik form, ulike ytre forutsetninger og ikke minst ulike langtidsvirkninger. Jeg har i mine to tidligere innlegg levert flere momenter til en slik debatt. Fløgstad har ikke svart på noen av dem. Han har heller ikke gjort noe forsøk på å modifisere sitt utsagn om at det vesttyske oppgjøret «i stor grad var eit propagandanummer», en påstand det hverken er dekning for i Neimans bok eller hos øvrige autorative kommentatorer. Susan Neiman skriver om de to sidene i den tyske kaldkrigsfronten at «fascistene alltid var ‘De andre’». Å overvinne denne motsetningen, 30 år etter murens fall, er vel et slags hovedmotiv for hennes bok. Det kan også være en god plattform for de videre debattene om omgangen med nazitiden.
Det tyske oppgjøret – alle innleggene i debatten
Klassekampen har samlet alle innleggene i debatten om oppgjøret med nazitiden i Øst- og Vesttyskland på en egen webside. Debatten startet med Kjartan Fløgstads anmeldelse av Susan Neimans bok «Learning from the Germans» i Klassekampens Bokmagasin 26. september 2020, og ble fulgt opp av et essay av undertegnede 8. oktober. Andre bidragsytere var historikerne Aud Farstad og Jarle Simensen.
Hva slags nasjonalisme er akseptabel, og hvilken ikke? Om vi holder oss til Tyskland, har det senest siden Bundespresident von Weizsäckers omtale i 1985 av 8. mai 1945 som «en befrielsens dag for Tyskland», vært konsensus fra venstre til høyre i det etablerte partispekteret (fra Die Linke til CSU) om at stoltheten av og identifikasjonen med «Tyskland» retter seg mot republikken av 1949, og mot det møysommelige selvoppgjøret med skrekkregimet 1933-45 som fulgte fra 60-tallet og fremover. Historikeren Norbert Frei har omtalt det siste som en sentral del av den moderne, tyske «selvidentifikasjon.»
Det er denne fortellingen høyrepopulistene i AfD har satt seg fore å hakke i stykker. Ikke fordi partiledelsen er hitlerister, men fordi hele deres ideologi knytter an til en annen forståelse av «nasjonen» – som historien om det «tyske folk», dets skjebne og bragder, dets tradisjonelle seder og skikker. Mytologiseringer av denne type var også en viktig del av det ideologiske fundamentet for NS-staten. Derfor er etterkrigstidens selvoppgjørsfokus støy for skikkelser som Alexander Gauland («nazitiden var som en fugleskit i sammenligning med det tyske foks store bragder»), derfor vil man sette sluttstrek,»Schlusstrich» – som det også het blant de raskt rehabiliterte NS-funksjonærene på 50-tallet – for «selvoppgjørsmaset» for å kunne bane veien fri for en ny og «ekte» nasjonalstolthet.
Mye av grunnlaget for AfDs nåværende styrke ligger i oppslutningen det får i det tidligere DDR. Sosialiseringen av borgere (med særlig utslag for de som ble født før 1975) var der en helt annen når det gjaldt bearbeidingen av nazitiden, siden DDR-staten jo pr. definisjon var «den anti-fascistiske stat» og egenoppgjør derfor overflødig. Jeg tror at dette er noe av grunnen til at middelaldrende og eldre østtyskernes hemninger er svakere når det gjelder beredskapen til å slutte seg til AfDs nye nasjonale fortellinger.
Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.
«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.
Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».
I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».
Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest. Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.
Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.
I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.
I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller. Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.» En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.
DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.
Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».
Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».
Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0
Problemet med mange av de norske kommentarene til AfDs valgoppslutning er at de presses inn i standardiserte og innøvde tolkningskjemaer i stedet for å forsøke å forstå fenomenet spesifikt. Høyresiden roper: «Merkels flyktningpolitikk har skylda»; venstresida roper: «EU, den tredje vei, neoliberalismen har skylda». Undersøkelser av AfD-velgernes beveggrunner viser at disse faktorenes forklaringskraft er begrenset. Flyktningpolitikk-/innvandringskortet: frykten for islam er mindre viktig for den jevne AfD-velger enn frykten for kriminalitet og for at samfunnet skal «falle fra hverandre.» Argumentet om sosialt armod: AfD-velgeren er omtrent som den gjennomsnittlige tyske velger når det gjelder inntekt og sosial status, og ca. 3/4 av AfD-velgerne uttaler at det «går dem bra» sosialt sett.
AfDs suksess må nok derfor heller forklares med at store sjikt i befolkningen opplever fremmedgjøring i forhold til de politiske og mediale elitene, føler agg mot «die da oben», ikke kjenner seg igjen i «elitenes» virkelighetsbeskrivelse osv. Vi står følgelig overfor et kultur- og demokratiproblem. Avmakten er særlig stor i DDR’s provinser. «Zeit Magazin» hadde denne uken en 40 siders reiseskildring fra DDR-provinsen. Det er en beretning fra en annen planet.
Det mange heller ikke skjønner er at sterke strømninger i partiet bevisst forsøker å omsette dette «folkelige ubehaget i kulturen» til noe mer enn bare anti-islamisme ala Wilders, men knytte an til mørke tradisjoner som går tilbake helt til 50-tallet, og som i praksis innebærer å sette sluttstrek over hele det mer enn 40-årige tyske selvoppgjørsprosjektet som har forandret Tyskland til det liberale og verdensåpne samfunnet vi i dag kjenner det som: «Stolthet over våre (Wehrmacht-)soldater», «Holocaust som disiplineringsredskap overfor tyskerne» – eksemplene er utallige. Over halvparten av partiets representanter i forbundsdagen kan tilordnes denne fløyen, for syv av dem har Verfassungsschutz (PST) åpnet sak: Kun 12 av av de ca. 90 representantene anses som «moderate».
Lutz Seilers «Kruso» vant den svært prestisjetunge «Deutschen Buchpreis» i 2014. Romanen har vært skamrost i de tyske avisenes feuilletoner og har solgt i store opplag. Historien utspiller seg på den lille Østersjøøya Hiddensee, DDR fra mai til november 1989, altså parallelt med DDR-statens gradvise sammenbrudd. Boken skildrer et realsosialistisk avhoppersamfun, en slags hippiekoloni under Honneckerregimets siste dager; skibbrudne og plagede, unge skakke skikkelser som på ulikt vis har kommet på kant med DDR-samfunnet, og som søker ny «indre frihet» under øyprofeten «Krusos» beskyttende, og subtilt kontrollerende, vinger. En del av bakteppet er også desperasjonen og frihetslengelen (og drukningsdøden) til de mange som, i små gummibåter o.l. har lagt ut fra øyas strender. Historien er fortalt av germanistikkstudenten Ed(gar) som, traumatisert av sin kjærestes død, rømmer avgårde til Østersjøen, får jobb som oppvasker på vertshuset «Zum Klausner» (senteret for Hiddensees «undergrunnsbevegelse») og utvikler en slags Robinson-Fredag-relasjon til Kruso. Forholdet har klare homo-erotiske trekk. En av Ed’s faste oppgaver er å levere sex til Hiddensees stadig nyankommende kvinnelige skipbrudne. Sexen er en del av et opptaksrituale der også en alkoholdrevet «fordelingsfest» på Klausners store uteterrasse inngår. Fra terrassen kan man skue stranden og havet, der DDR-maktens grå patruljeskip er konstant på vakt.
Flere store handelsfirmaer , herunder IKEA og Karstadt, gjorde på 80-tallet god butikk på import av billigvarer produsert av tvangsarbeidere i DDR. Saken har vært belyst i flere større nyhetsoppslag den siste tiden. Dét en vet mindre om er at «kameratene» i vest også nøt godt av dette. Gjennom et sinnrikt system av mellommenn og dekkselskaper havnet betydelige deler av profitten i lommene på «Deutsche kommunistische Partei» (DKP), altså den vesttyske filialen av DDRs statsbærende parti (SED). Virksomheten, som nådde sitt høydepunkt på begynnelsen og midten av 80-tallet, bidro sterkt til å gi DKP en økonomisk og organisatorisk styrke langt utover det medlemstall og oppslutning skulle tilsi.
Tysktime 