«Å mislykkes er egentlig ikke noe alternativ», uttalte Robert Habeck til ZDFs kveldsmagasin i går kveld. Habeck er sammen med Annalena Baerbock partileder i Tysklands Grønne parti. Nå kl. 9.00 i dag startet nemlig forhandlingene om grunnlaget for en regjering av sosialdemokratene (SPD), de liberale (FDP) og De Grønne – en utpreget sentrumsregjering av valgets tre vinnere (relatert til 2017) og av partier som samarbeider på delstatsnivå, men aldri har gjort det på nasjonalt nivå. Stemningen fra forhåndssonderingene er god, og motivasjonen for å komme til enighet sterk. Men vil de lykkes?
Regjeringsforhandlinger om en såkalt trafikklyskoalisjon pågår – SPD (rød), FDP (gul), De Grønne (grønn)
I utgangspunktet har man antatt at de største utfordringene vil ligge i forholdet mellom De Grønne og FDP – på den ene siden avgiftsøkninger, skatteskjerping og forbud som redskap i klimapolitikken, på den andre side skattelettelser og kamp mot innskrenkelser i borgernes frihet. Forhåndssonderingene viser imidlertid også en rekke berøringspunkter og affiniteter mellom FDP og De Grønne – fokuset på oppbrudd, modernisering og teknologisk innovasjon, kraftinnsats mot de alvorlige manglene i Tysklands digitale infrastruktur og ikke minst en rekke treffpunkter når det gjelder det man kan kalle politikkens liberale kjerneområder: borgerrettigheter, rettsstat, folkerett, innvandringspolitikk, beskyttelse og styrking av det sivile samfunn.
Også FDP har det de selv oppfatter som et offensivt klimaprogram, selv om fokuset ligger mer på utslippskvoter, teknologisk innovasjon bruk av markedsmekanismen enn på tunge offentlige investeringer. Noe av dette vil SPD og De Grønne kunne bli enig med FDP om, men ikke alt. Særlig førstnevntes insistering på nødvendigheten av gigantiske, i stor grad offentlig finansierte, investeringsprogrammer for den grønne omleggingen av økonomien vil kunne bli krevende.
Stridspunktet fremfor noe vil derfor etter alle solemerker bli kampen om det myteomspunne «sorte null», og i forlengelsen av dette, om regjeringens samlede skatteprofil. Mens budsjettbalanse er noe nær hellig for et parti som FDP, vil de to andre, og i særlig grad De Grønne, fremholde at den sterke tyske økonomien kan tåle betydelig større låneopptak enn i dag, og at det er strengt nødvendig for å kunne finansiere investeringene i grønn fremtidsteknologi.
For SPD vil det nok være av stor betydning at det oppnås gjennomslag på noen av de sosiale kjerneområdene, som garantert minstelønn på 12 Euro timen, pensjonsreform mv. Det er nok også mulig at SPD, med sin bakgrunn som styrings- og «finansministerparti», vil kunne bli den avgjørende kompromissmakeren i de tunge finanspolitiske spørsmålene.
De nærmeste dagene og ukene vil vise om dette holder helt inn, og om forbundspresidenten får grunnlag til å fremme forslag for forbundsdagen om at SPDs Olaf Scholz velges som ny tysk forbundskansler etter Angela Merkel. Det vil kunne bli en regjering med FDPs Christian Lindner som finansminister, De Grønnes Annalena Baerbock som ny utenriksminister og muligens Robert Habeck som leder for et eller annet superdepartement for klima og grønn innovasjon.
En rød-rød-grønn regjering (SPD, De Grønne, Die Linke) ville betydd en tydeligere venstreprofil enn vi får med FDP som tredje partner. På den annen side vil regjeringen det nå forhandles om ha en klar forankring der tyngdepunktet i tysk politikk ligger – i det politiske sentrum. En slik regjering vil også ha solidere styringsmarginer, og sannsynligvis være mindre utsatt for indre strid enn med en potensiell utenrikspolitisk urokråke som Die Linke som tredje partner.
Er regjeringsplattformen grundig nok gjennomarbeidet, og får regjeringen den nødvendige arbeidsro, kan denne regjeringen bli en viktig driver både for de store og nødvendige klimaomleggingene nasjonalt og internasjonalt, for overmodne sosiale reformer og for samarbeid, stabilitet og internasjonal rettsorden såvel i Europa som på globalt nivå.
I en situasjon der flere europeiske stater er, eller har vært, truet av ekstremisme og populisme, rettsstatsbrudd, press mot uavhengige medier, er dette faktisk ikke så rent lite: At Europas sterkeste økonomi og Vest-Europas mest befolkningssterke stat vil kunne få en sentrumsorientert reformregjering, EU- og Europaorientert, fri for alt som ligner på xenofobiske og nasjonalistiske fristelser, i grunntrekkene liberal, progressiv og grønn – så langt de politiske flertallene strekker. Det taler ellers til Tysklands fordel at også det andre regjeringsalternativet – en koalisjon av CDU/CSU, FDP og De Grønne – vil kunne bli bærer av noen av de samme verdiene, om enn mer utvannet og med mindre trykk i gjennomføringsevnen.
Tenk litt på dette – også de av dere som bare er sånn passelig interessert i det som foregår i den store nabostaten rett syd for oss.
Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.
Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.
Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.
I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.
Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).
CDU/CSU og De Grønne jevnstore
Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.
Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).
Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.
Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.
De Grønne i nøkkelrolle
Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.
Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.
Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.
Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.
På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke.
Striden om toppkandidatene
De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.
Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».
En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk.
De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.
Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen.
Kanslerkandidat i utakt med sitt parti
SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.
Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.
Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard Schröder, Peer Steinbrück, Sigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen.
Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus
Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.
I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.
Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.
Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.
Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.
Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.
Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.
Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.
Skilpaddetempo
Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.
Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.
For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»
På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.
I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram.
Samarbeid til høyre eller venstre?
Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.
Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.
Die Linkes utenrikspolitikk
Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.
Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.
Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».
Øst og vest
Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.
Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke.
AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.
Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.
Armin Laschet eller Annalena Baerbock
Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.
I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?
Baerbocks CV – Joschka Fischers synder
I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene.
Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.
Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».
Sachsen-Anhalt –ny giv for CDU/CSU
Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.
I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.
Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.
Forbuds- og formynderpartiet
Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».
Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.
Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.
CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.
Klima, demokrati og europeisk samarbeid
Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.
Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.
Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.
Det tyske Grønne partiets enfant terrible nr. 1, Boris Palmer, har gjort det igjen! Sist fredag postet han følgende FB-one-liner om fotballspilleren Dennis Aogo, tidligere tysk landslagsspiller med tysk-nigeriansk bakgrunn: «Aogo er en fæl rasist. Tilbyr kvinner n…kukken sin» («seinen N…schwanz»). Palmer skrev n-ordet fullt utbokstavert. Bakgrunnen er at nevnte Aogo etter sigende selv skal ha benyttet n-ordet om svansen sin, og da som et «tilbud» til en tysk kvinne på en Mallorcareise for en tid tilbake.
At historien sannsynligvis er fake er alvorlig nok i seg selv, ikke minst for Aogo. I forhold til Palmers framferd er dette imidlertid underordnet. Hensikten fra hans side var nemlig åpenbart å demonstrere hvor «håpløse» rasismeanklager kan bli når det kan rettes anklage om rasisme selv mot en tysk-nigeriansk fotballspiller. Som moderate FAZ påpekte i en kommentar i gårsdagens avis, gjør imidlertid Palmers gjengivelse av Aogos angivelige tilbud ikke at ordet mister sin rasistiske og sexistiske karakter – selv om Palmer åpenbart vil hevde at utspillet fra hans side var ironisk og «pedagogisk» ment.
Boris Palmer, borgermester Tübingen (Foto: R. Kraasch, CC-BY-SA 4.0 DE)
Tübingens borgermester Boris Palmer er Tysklands mest prominente, og sikkert også mest medieeksponerte, lokalpolitiker. Unge Palmer vant borgermestervalget med brask og bram i 2007, og har siden blitt gjenvalgt to ganger. Under hans ledelse har den vakre lille universitetsbyen (100.000 innbyggere) utviklet løsninger for bl.a. energibruk og lokaltrafikk som har gjort Tübingen til en modellby. For noen år tilbake ble den også kåret til byen med høyest livskvalitet i Tyskland. Samtidig har Palmer gitt ut bøker på løpende bånd og vært stamgjest i de nasjonale talkshowstudiene når kontroversielle temaer skulle diskuteres.
Spesialiteten fremfor noe annet har vært å demonstrere egen frittalenhet, noe som flere ganger har brakt han i nærheten av AfD-land. I fjor vakte han oppsikt med å opptre som lokalsheriff overfor lystige og munnrappe studenter i det nattlige Tübingen, året før hang han seg opp i Deutsche Bahns bruk av fargede personer i en reklame og sist sommer klarte han å få hele det politiske Tyskland, inkl. eget parti, på nakken etter en tankeløs og ufølsom uttalelse om at «de som nå dør av corona ville dødd om et halvt år uansett». Listen over lignende utspill er lang, hver gang ledsaget av forsideplass i riksavisene. Etter fjorårets coronauttalelse ba partiets besluttende organer ham om å forlate partiet frivillig, noe han nektet å etterfølge. I mellomtiden har Palmer med sedvanlig handlekraft skapt ny (positiv) oppmerksomhet rundt seg og sitt, denne gang gjennom et mye omtalt regime for håndtering av Coronaepidemien – den såkalte «Tübinger-modellen» med Coronabekjempelse uten omfattende nedstenging, men med et svært strengt og omfattende test- og sporingsregime.
Sjakkspilleren og matematikeren Palmer er utvilsomt lynende intelligent. Han har et sterkt karisma og kunne brakt det helt til topps i tysk politikk, hvis han litt oftere hadde tellet til ti før han fyrte løs. Hans store svakhet er en selvforelskethet av galaktiske dimensjoner, og immunitet overfor det meste av kritikk. De Grønnes leder i Baden-Württemberg, Oliver Hildebrand, beskriver Palmer som en skikkelse som på nytt og på nytt benytter seg av en „populistisk-destruktiv kommunikasjonsmåte»: «Han provoserer, bryter tabuer, unnskylder seg kanskje litt – før han ender opp med å angripe sine kritikere».
De Grønne er inne i sin største oppgangsbølge siden partiet ble stiftet for mer enn 40 år siden, fire meningsmålinger på rad har gitt partiet score som landets største, partiets nyutnevnte kanslerkandidat Annalena Baerbock er på full fart oppover på popularitetsmålingene. Til høsten kan hun bli Angela Merkels etterfølger som Tysklands nye bundeskansler. Hadde Palmer vært en eller annen snål landsbyborgermester, ville det ikke blitt noen historie ut av dette. Palmers prominens har imidlertid resultert i at saken nå figurerer som toppoppslag i flere av riksavisene. Det overrasker derfor ikke at Baerbock allerede lørdag formiddag twitret følgende budskap: „Palmers uttalelse er rasistisk og frastøtende, og føyer seg inn i rekken av tidligere provokasjoner.» Hun avventet ellers videre oppfølging fra partiavdelingen i Baden-Württemberg. Svaret derfra kom raskt. På delstatspartiets digitale landsmøte nå i helga ble det med stort flertall vedtatt å innlede en prosess for utestengelse av Palmer fra partiet.
En slik prosess innebærer normalt behandling både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå. Det kan ta tid. Nekter Palmer å bøye av, kan saken også ende opp i de sivile domstolene. Det er da stor sannsynlighet for at saken vil kunne pågå for fullt midt under valgkampinnspurten til høsten. For et parti som for tiden opplever at alt går på skinner, kan dette lett bli den lille ekstrabelastningen som gjør at kanslerposisjonen ryker helt på oppløpssiden. Det gir derfor mening at Baerbock har reagert så raskt og kontant som hun har gjort.
Enkelte vil nok kunne hevde at fargerike og uavhengige skikkelser som Palmer ikke kan overleve i politikken i det lange løp, at «de middelmådige» i lengden ikke vil utholde de politiske geniene – eller noe slikt. Det stemmer ikke. Palmer har, tross sin relativt unge alder, hatt en lang politisk karriere, og fått utrettet mye. Når han nå ser ut til å falle, faller han for eget grep.
Den tyske forfatningsdomstolen avsa i går en historisk viktig dom om myndighetenes klimaoppfølging. Den står i følge dommen i direkte motstrid til grunnlovens § 20a, og må forbedres på en rekke punkter. Nevnte paragraf, som kom inn i grunnloven i 1994, slår fast at staten har ansvar for å «beskytte livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner» gjennom lovgivning og politisk planlegging. I følge grunnlovsdomstolen er oppfølgingen av denne forpliktelsen ikke tilfredsstillende ivaretatt gjennom eksisterende klimalov og klimamål.
Dommen krever bl.a. at det senest innen 2022 fastsettes mer spesifikke mål for hvilke klimakutt som må iverksettes fra 2030, og viser her også spesifikt til de yngre generasjonenes rett på forutsigbarhet og planleggingssikkerhet. Saken ble behandlet som en såkalt «Verfassungsbeschwerde», på norsk «forfatningsklage» – en rett det tilkommer den enkelte tyske borger å benytte seg av. Forfatnigsklagen var innsendt av lederne for en rekke miljøorganisasjoner, med tyske «Fridays for future»-frontkvinne, Lisa Neubauer, i spissen.
Forfatningsdomstolen, Karlsruhe (Foto: Guido Radig, CC 3.0).
Mange her på berget vil sikkert skrike opp om «politikkens rettsliggjøring» av en dom som dette, Klassekampens lederskribenter ikke unntatt. Men det var altså slik grunnlovsfedrene (og -kvinnene, det var 4 av 65) i «Parlamentarische Rat» ville ha det da den nye tyske grunnloven ble fremlagt for beslutning i mai 1949 – en grunnlov med sterk konstitusjonell sikring av demokratiet, med solid rettslig forankring av frihetsrettighetene og med vid kontroll av, og prøvingsrett mot, de politiske myndighetenes (Bundestag, Bundesrat, delstatsforsamlingene) beslutningspraksis. Tilslutningen til denne rettsoppfatningen – til grunnloven som «verdidokument», om man vil – har styrket seg gjennom hele etterkrigstiden. Den har også lagt grunnlaget for flere forbedringer og fornyelser av selve grunnlovsteksten, noe nevnte § 20a er et eksempel på. En helt grunnleggende rolle har blitt spilt av forfatningsdomstolen, med sine to kamre («Senate») og sitt sete i den sydvestlige byen Karlsruhe.
Det er i dag bred enighet om at grunnloven – og forfatningsdomstolens løpende arbeid med tolkning, kontroll og utvikling av den – har bidratt sterkt til moderniseringen og demokratiseringen av Tyskland, og til at forankringen av de liberale og humanistiske verdiene i befolkningen i dag er en fundamentalt annen enn den var i ruinene fra sivilisasjonssammenbruddet for 75 år siden. Det kan leses mer om dette i et essay jeg skrev for Morgenbladet i anledning grunnlovens 70-årsjubileum i mai 2019. https://tysktime.wordpress.com/2019/05/23/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet/
Gårsdagens dom i forfatningsdomstolen er ingen virkningsløs resolusjon. I tråd med domstolens virkningskraft, MÅ politikerne nå foreta endringer i klimaloven og foreta skjerpinger og konkretiseringer av eksisterende klimamål. Det er bl.a. temmelig sikkert at dommen vil få konsekvenser for tempoet i det såkalte «Kohleaussteig», avviklingen av de tyske kullkraftverkene. Reaksjonene fra miljøorganisasjonene og fra de politiske partiene har vært positive – begeistrede fra partiene på sentrum-venstre side, noe mer avdempede fra regjeringspartiet CDU/CSU.
Det er forøvrig høyinteressant å se dommen i sammenheng med valget på ny Bundestag til høsten. Et resultat av dette vil med 99% sannsynlighet bli at Tysklands store grønne parti (26-27% på siste målinger) trer inn som regjeringspartner, og muligens også overtar Bundeskanslerrollen etter Angela Merkel. Dommen i forfatningsdomstolen vil gi De Grønne styrket legitimitet i ambisjonene om et regjeringsprogram med langt mer offensiv miljø- og klimapolitikk. For et parti som tror på EU-institusjonenes mulighet for å skape forandring, og som ønsker å spille en lederrolle i den europeiske klimapolitikken, kan man godt se for seg at de samlede langtidsvirkningene av denne dommen kan bli store.
Blir det Annalena Baerbock eller Robert Habeck? Spørsmålet er toppoppslag i flere tyske aviser nå om dagene. Mer nøyaktig gjelder det: hvem av de to topplederne i det tyske grønne partiet skal stille som kanslerkandidat ved valget på ny forbundsdag 26. september i år?
Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung 7. april 2021
Med en oppslutning på 22-23% er spørsmålet ikke kun et spill for å vinne stemmer – det er også et spørsmål om hvem som skal innta de fremste maktposisjonene i Europas største og mektigste stat. Det er nemlig en høyst reell mulighet for at den som overtar bundeskanslerposten etter Merkel er en politiker fra Det Grønne partiet! Som største parti etter CDU/CSU, er det De Grønne som vil stikke av med kanslerposten hvis det blir flertall for en sentrum-venstreregjering (med SPD og Die Linke, eller med SPD og FDP). Det vil også skje hvis De Grønne lykkes med å bli større enn CDU/CSU, og velger å inngå en regjeringsallianse med disse. Det siste alternativet er pr. i dag mindre sannsynlig enn de to første.
Duoen Habeck/Baerbock nyter nærmest popstjernestatus i Tyskland – karismatiske, effektivt kommuniserende og ikke minst kyndige. Habeck (51) er filolog og filosof, har gitt ut flere romaner sammen med sin hustru (!) og har erfaring som landbruks- og miljøminister i Schleswig-Holstein. Baerbock (40) er statsviter og folkerettsjurist. Begge har doktorgrad, begge er gift og har egne barn (Baerbock, to døtre; Habeck, fire sønner). Partiet de leder står i dag, etter årtier med indre stridigheter, på solid grunn som et progressivt, liberalt parti i det politiske sentrum. Det er også et parti med omfattende regjeringserfaring, et fullskala politikkprogram og en profil som strekker seg langt utover de tradisjonelle nisjesakene for grønne partier. Det er slik sett en god del som skiller partiet fra MDG her hos oss.
Den endelige beslutningen om hvem som lanseres som partiets kanslerkandidat vil bli fattet av partiorganene (forøvrig et parti med mer enn 100.000 medlemmer). I praksis vil Baerbock og Habeck måtte gjøre opp seg i mellom om hvem det blir. Begge er åpne på at de ønsker seg posisjonen, men samtidig har de høyt og tydelig lovet at beslutningen skal fattes uten ødeleggende strid: Den som til slutt velges, skal være den som har størst mulighet til å vinne maksimalt med stemmer for partiet. At begge har det som skal til for å bli en dyktig bundeskansler, er det få som tviler på. Jeg ville vært uærlig om jeg ikke innrømmet at jeg svært gjerne ser en politisk utvikling der Tyskland får en Bundeskansler fra Die Grünen. Er betingelsene ellers gunstige, vil det bl.a. kunne bety ny dynamikk innenfor samarbeidet i Europa, noe vi trenger mer enn noensinne for å løse de mange felles utfordringer kontinentet står overfor.
Blir De Grønne ikke kanslerparti, er det likevel nær 100% sikkert at det etter høstens valg blir regjeringsparti. En CDU-/CSU-ledet regjering med De Grønne som koalisjonspartner, vil sånn sett fort kunne bli en regjering med Annalena Baerbock som utenriksminister og Robert Habeck som miljøvernminister. Partiet har varslet at innstillingen om endelig kandidat vil foreligge 19. april.
Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?
Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0
Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.
De Grønne og SPD – valgets vinnere
Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.
CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.
Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper
Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.
Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.
CDU-bastioner i etterkrigstiden
Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.
Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.
Stjernestatus i Rheinland-Pfalz
Malu Dreyers 36% oppslutning i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.
Landsfader og grønn katolikk
Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.
Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.
«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU
Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.
For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder
AfD svekket, men ikke borte
Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.
Framtidslaboratorium
Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.
De Grønne blir regjeringsparti
En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.
Tyskland etter Merkel
Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.
En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.
Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:
1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk
Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.
Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:
DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.
SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).
CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.
AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).
DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.
FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.
Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.
På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.
Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:
– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.
Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.
Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19
Tysklands grønne parti, Die Grünen, seiler i medvind. Partiet har siden valget på ny Forbundsdag sist høst økt sin oppslutning fra 8 % til rundt 20 %. Oppgangsbølgen skjer i en situasjon hvor samarbeidsregjeringen mellom det kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er lammet av indre strid, og hvor oppslutningen om SPD er lavere enn noensinne i hele etterkrigstiden. De Grønne representerer for mange velgere et svar på et ønske om en ærligere og mer saksrettet politikkstil. Mye av suksessen kan også tilskrives en ny og svært populær lederduo. I tillegg kommer troverdighet og kompetente løsninger i møtet med vår tids største politiske utfordringer – klima- og miljøkrisen. Partiets fremgang viser at sentrum-venstre fortsatt kan være et sterkt og kraftfullt alternativ i europeisk politikk.
Barn av 68-opprøret
Det grønne partiet er et ektefødt barn av det vesttyske 68-opprøret og de sosiale bevegelsene som fulgte i kjølvannet av dette. Selv om det politiske utbyttet av 70-tallets aksjoner var magert, hadde de omfattende mobiliseringene lagt grunnlaget for etablering av et nytt sosiokulturelt miljø – et sjikt av radikale ”moderniserere” som hadde startet sin ”marsj gjennom institusjonene” (R. Dutschke). Historien om dette sjiktet er på mange måter identisk med historien om Det grønne partiet. I utgangspunktet var partiet et slags antiparti. Gjennom partidannelsen i Karlsruhe januar 1980 hadde den tidligere opprørsgenerasjonen lykkes med å skape en plattform for politisk påvirkning innenfor de etablerte institusjonene.
De hvite turnskoene
Ved valget på ny Forbundsdag i 1983 oppnådde De Grønne 5,6 % av stemmene, og gjorde sin første inntreden i den tyske nasjonalforsamlingen. Det politiske hovedprinsippet var totalopposisjon, metoden provokasjoner og etikettebrudd og den personlige stilen demonstrativt uformell. Inntredenen i Bundestag ble likevel starten på et krevende, men nødvendig arbeid med oppøving av kompromissberedskap og utvikling av realpolitiske konsepter. En viktig milepæl var den første deltagelsen i en såkalt rød-grønn regjeringskoalisjon (med SPD) på delstatsnivå i delstaten Hessen i 1985. Miljøvernminister i den nye regjeringen var den den tidligere gatekjemperen Joschka Fischer. De hvite turnskoene han hadde på under edsavleggelsen har i dag nærmest ikonisk status. Med deltagelsen i Gerhard Schröders rød-grønne regjering fra 1998 til 2005 trådte partiet, for første og hittil eneste gang, inn i et regjeringssamarbeid på riksnivå. Et annet høydepunkt var utnevningen av partiveteranen Winfried Kretschmann til ministerpresident i den velstående sydtyske delstaten Baden-Württemberg i 2011. Fem år senere, i 2016, ble De Grønne delstatens største parti med over 30 % av stemmene og Kretschmann kunne gå inn i en ny periode som ministerpresident. At De Grønne samtidig «skiftet side», og erstattet SPD med konservative CDU som regjeringspartner, er en god illustrasjon på partiets lange politiske ferd fra 1980 til i dag.
Et erfarent parti
De Grønne deltar i dag i 9 av Tysklands 16 delstatsregjeringer, og har i perioden forut for dette vært koalisjonspartner i et 20-talls andre regjeringer. Det er altså etterhvert et svært erfarent og konsolidert parti. Partihistorien har likevel vært mye preget av turbulens og internt bråk. Striden har dels handlet om ledelsesformer – basisdemokrati versus profesjonalisering, dels om partiets politiske hovedretning – på den ene side en radikal fløy med basis i partiets opprinnelige verdier, på den andre side en mer moderat fløy. I dag fremstår de moderate, eller de såkalte «Realos», som seierherrer og striden mellom fløyene som bilagt. De Grønne i nåværende støpning kan mest presist beskrives som et venstreliberalt parti, men med elementer av sosialdemokrati og konservatisme i den helhetlige samfunnsvisjonen – økologisk fundert, grunnlovsorientert, kosmopolitisk og ikke minst EU-vennlig. I et politisk landskap preget av nye konfliktlinjer er De Grønne også den tydeligste antipode til høyrepopulistiske AfD – så tydelig og konsistent i sin diametralt motsatte politikkoppfatning at det i seg selv kan være en del av forklaringen på oppgangsbølgen.
Ny konservatisme?
Winfried Kretschmann, tidligere nevnte ministerpresident i Baden-Württemberg, illustrerer bredden i Det grønne partiet. I en bok utgitt tidligere i høst beskrev han grunnlaget for sitt politiske arbeid som «konservativt» («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen»). Inspirert av Aristoteles, Edmund Bruke og Hannah Arendt beskriver Kretschmann verdien av borgersamfunnet, demokratiet, institusjonene, familien, lokalsamfunnene, kirkene og livssynssamfunnene – av moderasjon, fornuft og toleranse. Kretschmann tegner opp klare skiller mellom de «reaksjonære» (vi må tilbake til det som var), de «strukturkonservative» (alt må bli som det er) og hans egen «nye konservativisme», som vil «forandre for å bevare»: Skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott. Men Kretschmanns „familie“ er også homoparets familie og de sterke lokale fellesskapene er fellesskap på tvers av religioner og etnier – med det levende demokratiet som lim. Kretschmanns samfunnsvisjon lener seg mot tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.
Modell i en Jack-Wolfskin-katalog
De Grønnes oppgangsbølge er umulig å forklare uten populariteten til partiets nye lederduo, Robert Habeck og Annalena Baerbock. De to ble valgt på partiets landsmøte i januar i år, men har forlengst satt seg gjennom som et samkjørt par med en debattstil og et saksfokus som har virket radikalt fornyende i en politisk offentlighet preget av personkonflikter, skinnuenigheter og en språkbruk som splitter og polariserer heller enn å åpne opp. Habeck (47 år) er 4-barnsfar, har doktorgrad i filosofi og en karriere som skjønnlitterær forfatter; de siste 5 år har han vært miljøvern- og landbruksminister i delstatsregjeringen i Schleswig-Holstein. Han er karismatisk, kommer lett i kontakt med folk, er faglig kyndig, troverdig og ærlig. Der Spiegel skrev i et lengre portrett tidligere i høst at han noen ganger kan se ut som «en modell i en Jack-Wolfskin-katalog». Tidligere i år ga han ut en bok om behovet for fornying av det politiske språket. Hans co-partner Baerbock (37 år) er statsviter og folkerettsspesialist og har vært medlem i Bundestag siden 2009. Hun er en mer energisk og utadrettet skikkelse enn Habeck, men med samme aura av troverdighet og faglig kyndighet. Duoen Habeck/Baerbock virker som magneter på sine omgivelser, og har i løpet av kort tid rukket å bli talkshowstudioenes nye yndlinger. Konservative Frankfurter Allgemeine Zeitung skrev i en kommentar 12. november: «De Grønnes suksess er lett å forklare – de viser pragmatisk fornuft på alle politikkområder».
Det nye folkepartiet på sentrum-venstre side
De Grønne opplevde sin forrige store oppgangsbølge i 2011. Den skjedde i kjølvannet av atomkraftulykken i Fukushima. Med unntak av Baden-Württemberg og enkelte byer i vest, måtte partiet i de etterfølgende årene avfinne seg med en oppslutning på beskjedne 7-11 %. Hva tilsier at også nåværende oppgangsbølge ikke skal ebbe ut? I tillegg til en sterk og samlet partiorganisasjon og et program som skarpere og mer troverdig enn noen av de andre partiene svarer på samtidens største utfordringer – klimakrisen, avvikling av kullkraften, overgangen til elektromobilitet, europeisk integrasjon – vil partiets strateger kunne vise til det svært store potensialet som ligger i de tyske velgernes underliggende preferanser. En undersøkelse foretatt av meningsforskningsinstituttet Infratest dimap tidligere i høst viste at hele 47 % av den tyske befolkningen «prinsipielt kunne forestille seg å stemme på De Grønne». Undersøkelsen viste også at 55 % av befolkningen anser De Grønne som et «Partei der Mitte» – et sentrumsparti. Dette bildet understøttes av undersøkelser foretatt av velgerbevegelsene ved delstatsvalgene i Bayern og Hessen i oktober i år. I Hessen økte De Grønnes oppslutning med nærmere 9 % fra valget i 2013. Så godt som hele tilveksten på 200.000 stemmer kom fra de to nærliggende partiene på venstre (SPD) og høyre side (CDU) med ca. en halvpart hver. Det er undersøkelser som denne Robert Habeck bygger på når han i hele 2018 har gjentatt at De Grønnes overordnede mål er å erstatte SPD som det store og dominerende «Volkspartei» («folkeparti») på sentrum-venstre side i tysk politikk.
«Veggietag»
De Grønnes kjernevelgere har tradisjonelt vært bosatt sentralt i de store byene i vest. Selv om De Grønne fortsatt har flere velgere blant unge kvinner i storbyene enn blant eldre menn på landsbygda, ble det under valgkampene i Bayern og i Hessen i høst observert klare tendenser til at nye og bredere velgergrupper er i ferd med å nærme seg partiet. Partiet arbeider bevisst for å kvitte seg med stempelet som interesseparti for «alternative subkulturer», og har tatt oppgjør med pekefingeren som politisk metode. Partiet har f.eks. oppsummert forslaget ved Forbundsdagsvalget i 2013 om en obligatorisk dag for vegetarmat ved offentlige kantiner («Veggietag») som en politisk fiasko. Partileder Habeck beskrev det slik i et intervju med Der Spiegel 20. oktober: «Det er ikke vår oppgave å foreskrive når folk ikke skal spise kjøtt, nemlig torsdag ettermiddag, derimot er det vår oppgave å få til strukturelle endringer av landbrukspolitikken». Profilen i fordelingspolitikken er også skjerpet. For å kunne styrke troverdigheten blant arbeidervelgere og beholde stemmene som er til låns fra SPD, stiller partiet nå krav om full avvikling av den forhatte «Hartz IV»-ordningen – en form for kombinert sosialhjelp og arbeidsledighetstrygd som har bidratt til betydelige armodsproblemer for de som faller utenfor arbeidsmarkedet. Det hører med til historien at De Grønne i tospann med SPD selv var med på å innføre ordningen under Gerhard Schröders rød-grønne regjeringsperiode 1998-2005.
Et sted å gå for Hareide
De Grønne er et parti som søker makt. Med sin åpenhet for samarbeid både til venstre og høyre, er partiet aktuell som partner i nærmest enhver kommende regjeringskonstellasjon. Partiet har likevel utfordringer. I flyktningpolitikken kan uenigheten mellom en svært liberal og en mer «realistisk» linje komme opp til overflaten og skape splid. I fordelingspolitikken kan det bli krevende å få gjennomslag for kravet om bortfall av Hartz-IV-ordningen dersom man velger alliansepartnere til høyre (CDU og FDP). Partiet sliter også med svak oppslutning i Øst-Tyskland, et problem ikke kun fordi det svekker partiets muligheter for politisk gjennomslag, men også fordi det reflekterer en dyptgripende politisk-kulturell kløft mellom øst og vest i Tyskland. Uavhengig av hvordan partiet løser disse dilemmaene er det lite dristig å spå at De Grønne i ti-årene som kommer vil få en sentral og fremskutt posisjon i Europas politiske liv. Det vil også innebære konsolidering av sentrum som tyngdepunkt i tysk politikk. Et slikt scenario for Europas største land kan gi grunn til ettertanke i en situasjon hvor det her til lands, etter KrF-striden, utstedes dødsattester for det politiske sentrum som selvstendig politisk kraft. I Tyskland hadde Hareide hatt et sted å gå.
Foto: De Grønnes lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock (offisielt pressefoto, Die Grünen)
Tysklands regjering har i store deler av september vært herjet av en konflikt om etterretningsdirektør Hans-Georg Maassen og hans håndtering av høyreradikale oppmarsjer etter en tragisk knivstikkingshendelse i byen Chemnitz i det tidligere Øst-Tyskland. Stridigheter innad i den tyske regjeringen er ingen ny foreteelse. Regjeringen har knaket i sammenføyningene helt siden den kom i gang med sitt arbeid vinteren 2018, et halvt år etter valget på ny Bundestag i september 2017. Videreføringen av Angela Merkels regjering og av koalisjonen mellom Merkels CDU, den bayerske partneren CSU og sosialdemokratiske SPD, ble en løsning ingen egentlig ønsket seg, men som de tre i kraft av sine roller som statsbærende partier ble tvunget til å ta på seg. Konfliktene har ført til kraftig nedgang på partibarometrene for alle de tre partiene, men i særlig grad SPD synes å tape på regjeringssamarbeidet. Den første alvorlige prøvesteinen på partienes støtte i befolkningen vil komme ved valget på nytt delstatsparlament i Bayern i midten av oktober.
Uroen innad i regjeringen har mer handlet om konflikter innad i den borgerlige blokken enn om strid mellom de to blokkene. I særlig grad har rivaliseringen mellom Merkel og CSU-leder og innenriksminister Horst Seehofer vært en belastning. Utgangspunkt for alle konfliktene har vært spørsmål med direkte eller indirekte tilknytning innvandrings- og flyktningpolitikken. Den alvorligste inntrådte på forsommeren i vår, da Seehofer i kraft av dobbeltrollen som CSU-leder og innenriksminister, truet med ensidig stengning av Bayerns yttergrenser for asylsøkere med registrering i andre EU-land – uten avstemning mot aktuelle EU-land og ved ultimatum mot hans egen regjeringsleder, Angela Merkel. Striden endte med et slags kompromiss, men samarbeidsklimaet var sterkt skadet.
Seehofers egenrådige og kontroversielle stil gjentok seg gjennom håndteringen av Maassen-saken, først ved å tie om Maassens bagatellisering av hendelsene i Chemnitz, dernest ved å forfremme ham til statssekretær i hans eget departement etter at presset for å avsette ham som direktør for den nasjonale etterretningsorganisasjonen ble så stort at han måtte gi etter. I løpet av en turbulent weekend måtte forfremmelsen oppgis, og Maassen akseptere omplassering til en stilling som spesialrådgiver i samme departement. Både SPD, Merkel og store deler av partiorganisasjonene i CDU og CSU fant det umulig å gå ut i krevende valgkamper med en fortelling om at etterretningsdirektører som svikter blir belønnet med forfremmelse. I en lederkommentar 25. september omtalte Süddeutsche Zeitung (SZ) hendelsene slik: «Seehofer er i dag uberegnelig, irrasjonell og destruktiv i måten han agerer på, og ikke noe annet enn en stor belastning for regjeringskoalisjonen».
Et hovedmål med Seehofers harde og konfronterende linje i innvandrings- og flyktningpolitikken har vært å forhindre lekkasje til den nye konkurrenten på ytre høyrefløy, «Alternative für Deutschland» (AfD). Ledetråden her er partilegenden Franz Josef Strauss’ gamle slagord om at det til høyre for CSU ikke skal være plass for noe politisk alternativ. Seehofers strategi har i liten grad lykkes. I Bayern står AfD på stedet hvil med sine 11-12%, mens CSU fortsetter å falle på meningsmålingene. Partiet er nå nede nå på 35%. Det er den laveste måling noensinne for partiet som har regjert Bayern med absolutte flertall mer eller mindre sammenhengende fra 1962 til i dag. Velgere i det politiske sentrum, frastøtt av Seehofers harde retorikk i flyktningpolitikken, går til venstre; velgere til høyre for sentrum, setter seg på gjerdet eller velger AfD eller en av de andre borgerlige partiene (FDP, «Freie Wähler»). Partiet lider også sterkt av uroen innad i Merkel-regjeringen, og av den årelange konflikten mellom partileder Seehofer og toppkandidaten ved Bayernvalget, ministerpresident Markus Seehofer. I vinglingen mellom Seehofers «harde» og Söders etterhvert mer «ansvarlige» og forsonlige» linje synes nå Söder å ha vunnet frem. Den innebærer bl.a. et løfte om å konfrontere AfD med alle forsøk på lefling med det ekstreme høyre.
Det paradoksale med CSUs problemer er at ingen andre tyske delstater leverer så gode resultater som Bayern. Næringslivet går på høygir, arbeidsledigheten er så lav som aldri før, stats- og kommunefinansene er bunnsolide, delstaten har høy kvalitet på alt av offentlige tjenester – og på det betente området integrering av flyktninger er det kun nabodelstaten i sør, Baden-Württemberg, som oppnår tilnærmet like gode resultater. På mange måter ser CSU ut til å være et offer for sin egen suksess. Bayern vokser, befolkningen blir mer sammensatt og mangfoldig – og for unge og nye velgere, ikke minst i München og de andre ekspanderende byene, er det noe fremmed ved å binde seg til ett og det samme parti år ut og inn.
Partiet som fremfor noen andre profiterer på denne trenden, er «De Grønne». Partiet er med sine 17-18% nå det nest største i Bayern, og også en mulig koalisjonspartner for et CSU som garantert vil miste sitt absolutte flertall ved valget i oktober. De Grønnes suksess i Bayern er også en del av nasjonal trend. Under ledelse av sine nye karismatiske lederduo Robert Habeck og Annalena Baerbock puster De Grønne nå SPD i ryggen som det største parti på sentrum-venstre side i tysk politikk. Duoen har bl.a. gjort fremstøt for å gjenerobre begreper som «Nation» og «Heimat» («hjemland» eller «hjemstavn») fra høyresiden – ikke for å kopiere deres politikk, men for å understreke at man trenger en samling rundt et helt annet «Heimat» enn det ytre høyre med AfD (og tidvis CSU) i spissen propagerer: et Heimat som ikke splitter, men som samler, et Tyskland bygget på de mange positive verdiene som gradvis har blitt pilarer for etterkrigstidens samfunn: økologisk fundert, sosialt, EU-vennlig, kosmopolitisk, liberalt og grunnlovsorientert.
Tre uker før valget på nytt delstatsparlament i Bayern 14. oktober møttes de to toppkandidatene til duell i Bayerische Rundfunk. Det sier mye om de endrede maktforholdene i tysk politikk at duellen for første gang i historien ikke gikk mellom CSU og SPD, men mellom CSU og De Grønne. Debatten mellom Markus Söder og De Grønnes toppkandidat Ludwig Hartmann handlet mer om boligutgifter, skolepolitikk og offentlige kommunikasjonsmidler enn om innvandring og flyktninger. Likevel er det mye som tyder på at konfliktnivået innad i Merkelregjeringen vil ha større innflytelse på utfallet av valget enn de lokale spørsmålene. Et resultat under nåværende 35% for CSU, og et resultat opp mot 14-15% for AfD, vil sannsynligvis bety at Horst Seehofer må gå av som partileder. Spørsmålet er da om han også må ga av som innenriksminister i Merkelregjeringen. Håndteringen av disse spørsmålene vil enten kunne ende i fullt sammenbrudd i regjeringssamarbeidet, eller etablering av ny og etterlengtet arbeidsro for regjeringen.
Valgjubel for De Grønne i Bayern. Foto: Wikiolo, CC-BY-SA 4.0
Europas mektigste og største grønne parti, Tysklands die Grünen, har landsmøte denne helgen. De Grønne er partiet alle vil samarbeide med, og derfor også en svært aktuell regjeringspartner i de fleste tenkelige regjeringskonstellasjoner etter valget på ny Bundestag i september neste år. De Grønne er sannsynligvis Merkels yndlingspartner, hvis hun kan velge fritt, og for Sigmar Gabriels SPD vil alle tenkelige regjeringskonstellasjoner utenom videreføring av storkoalisjonen innbefatte de grønne i en sentral posisjon. Partiet har i løpet av de siste 10-årene beveget seg fra et fløyparti for 80- og 90-tallets «sosiale bevegelser» til et borgerlig sentrumsparti med en venstreliberal, europavennlig profil og et program for «sosial og økologisk modernisering» av samfunnet skrevet øverst på partifanene. Mange kommentatorer omtaler også partiet som en politisk-kulturell hegemon med påvirkningskraft langt utover velgeroppslutningen.
For Pegida-demonstranten i Dresdens gater er de Grønne det fremste symbolet på «die da oben», og innbegrepet av alt de hater ved det tyske samfunnet. De Grønne er de utdannede, urbane midtsjiktenes parti, men etterhvert også et parti for den middelstore vinbonde og byenes rike flora av «uavhengige» forretningsdrivende og tjenesteytere. Nettopp dette gir mye av bakgrunnen for at et av landsmøtets viktigste stridspunkter er skattepolitikken. Ved valget i 2013 oppnådde partiet et langt svakere resultat enn potensialet bl.a. på grunn av et forslag om skjerpet beskatning av de middelstore inntektene, altså i det inntektsleie mange av partiets kjernevelgere befinner seg. Klok av skade forsøker de 850 landsmøtedelegatene nå i stedet å samle seg om en politikk for skjerpet beskatning av de superrike. Den sosiale og økologiske ombyggingen av samfunnet er nemlig ikke gratis. Lærdommen fra 2013 er at det er bedre å ta disse interne kampene nå enn å dra dem med seg inn i valgkampen. Lykkes partiet med dette, vil det kunne ha et potensiale opp mot 20%.
Det er valg på ny Bundestag i Tyskland neste høst. Med 5-6 partier som kan komme over sperregrensen er utfallet helt åpent. To ting er dog helt sikre: storkoalisjonen mellom Merkels parti (CDU) og sosialdemokratene (SPD) vil ikke fortsette, og det høyrepopulistiske AfD vil være utelukket fra alle regjeringskoalisjoner. Nå skjer det ting som kan få stor innflytelse på hva slags regjering Tyskland får fra 2017: Politikere på høyere nivå i SPD, De Grønne og Die Linke møtes første gang offisielt for å drøfte grunnlaget for en såkalt «rød-rød-grønn» regjeringskoalisjon. Samarbeid mellom de tre i ymse konstellasjoner er for lengst etablert på delstatsnivå, men på føderalt nivå har særlig SPDs motstand mot å regjere sammen med die Linke vært et hinder. Det vanskeligste området er nok utenrikspolitikken, herunder Bundeswehrs deltagelse i utenlandsoperasjoner og Russlandsanksjonene. Men realismen har vel seget inn hos partistrategene i Willy Brandt-Haus: skal SPD kunne beholde regjeringsmakt utenom storkoalisjonen, er det rød-rød-grønne alternativet kanskje eneste mulige alternativ.
En joker er hva De Grønne til slutt velger å gå for. Vinner Kretschmannfløyen (ministerpresidenten i Baden-Württemberg) frem, vil det fortrukne alternativet sannsynligvis være en svart-grønn koalisjon med Merkels CDU, selv om dette har blitt et mindre realistisk alternativ med CDUs synkende oppslutning – uten økning for både CDU og De Grønne vil det sannsynligvis ikke holde til et flertall. De Grønne kan forøvrig regjere med alle minus AfD. En kan derfor gjerne tilføye regjeringsdeltakelse for partiet som en tredje sikker antakelse om valget; dette svarer i og for seg godt til konklusjonen i en bredt anlagt kommentar fra Die Zeits Bernd Ullrich forleden: «De Grønne er Tysklands politisk-kulturelle hegemon, direkte og indirekte, og enten de sitter i regjering eller ikke». Jeg holder en knapp på at det rød-rød-grønne alternativet vil vokse seg sammen i året som kommer, og at sentrum-venstre dermed vil fremstå med et realistisk regjeringsalternativ i september neste år.
Tysklands grønne parti er noe nær en kulturell hegemon (i Gramscis forstand), skriver Giovanni di Lorenzo i denne ukens «Die Zeit». Partiets maksimale potensiale på nasjonalt nivå ligger kanskje mellom 15 og 20%, selv om det i enkelte byer og delstater kan oppnå opp mot 35-40%. De Grønne er journalistenes, kulturarbeidernes og professorenes parti, inkarnasjonen av det «politisk korrekte» Tyskland, partiet allehånde bekjempere av «elitene» og «die da oben» elsker å hate. Men det er også partiet som har gjort Tyskland til et mer sivilt samfunn de siste 35 år, skriver di Lorenzo.
De Grønne er partiet alle (unntatt AfD) vil og kan samarbeide med – CDU, SPD, Die LInke, FDP – hvis det må til for å få makt. Med AfDs fremmarsj sprenger noen andre og hittil utelatte temaer seg gjennom i den tyske offentligheten. Verdiene som ligger til grunn for de grønnes hegemoni, som i sin kjerne er felles for alle de tyske demokratiske partiene (minus AfD, CDUs høyrefløy og CSU), står likevel neppe for fall. Valgene det grønne partiet tar etter valget på ny Bundestag neste år vil etter alle solemerker også være bestemmende for hva slags regjering Tyskland får fra 2017 til 2021.
I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.
Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.
De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.
Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.
«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?
Et politisk jordskjelv er i ferd med å snu om på gammelkjente konstellasjoner i Europas største land – Tyskland står i grønt. På partibarometrene har det grønne partiet (Die Grünen) i disse dager en oppslutning på over 25%, og etter valgene på ny delstatsforsamling i Baden-Württemberg i slutten av mars måtte den tidligere kristelig-demokratiske bastionen sydvest i landet gi fra seg makten til en koalisjon av de grønne og sosialdemokratene (SPD). Ny delstatspresident er den 63-årige gymnaslæreren Winfried Kretschmann fra die Grünen. Omveltningen skjer i Tysklands økonomisk sterkeste delstat, selve lokomotivet i landets høyteknologiske eksportindustri.
Tysktime 