Delstatsvalg

DET TYSKE «SUPERVALGÅRET 2021» – DELSTATSVALG I BADEN-WÜRTTEMBERG OG RHEINLAND-PFALZ PEKER FRAM MOT PERIODEN ETTER MERKEL

Publisert i Transitmag 18. mars 2021

https://www.transitmag.no/2021/03/18/det-tyske-supervalgaret-2021-delstatsvalg-denne-uka-peker-fram-mot-perioden-etter-merkel/

Sist helg var det regionalvalg i de to tyske delstatene Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz. Valgene var innledningen på et år tyskerne selv omtaler som «supervalgåret 2021». Innen utløpet av året vil det bli avholdt valg i fire andre delstater; enda viktigere er valget på ny Forbundsdag i slutten av september. Valget vil sammenfalle med avslutningen av Angela Merkels 16-år lange periode som tysk forbundskansler, og dermed også slutten på en æra i tysk etterkrigspolitikk. Hvem vil etterfølge henne som det kristelig-demokratiske partiets (CDU) kanslerkandidat, hvordan vil den nye regjeringen se ut?

Mainz, Rheingoldhalle, Landesparteitag der SPD Rheinland-Pfalz. Rede Malu Dreyer. 10.11.2012 Foto: Reiner Voß, CC BY-SA 3.0

Det lå altså som en uunngåelig premiss at valgene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz ikke kunne unngå å bli vektlagt og vurdert i en større rikspolitisk kontekst: Hvilke trender kan man lese ut av valgene, hvordan vil partiene og partifraksjonenes posisjonere seg på grunnlag av resultatene fra valgene i de to statene? Noen få dager før valgene kom det avsløringer om misbruk av makt og økonomisk fordelstaking ved kjøp og salg av ansiktsmasker fra to medlemmer av Forbundsdagen, begge fra regjeringspartiet CDU. Avsløringene preget valgkampens sluttfase, og fikk sannsynligvis også innvirkning på de endelige valgresultatene.

De Grønne og SPD – valgets vinnere

Valgene fikk to store vinnere – De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz, som med hhv 32,6 % og 35,7 % av stemmene vil beholde posisjonene som ledende regjeringspartier i sine respektive delstater. Valgresultatene var i betydelig grad også en effekt av to sterke politikerpersonligheter, De Grønnes Winfried Kretschmann og SPDs Malu Dreyer. Begge har ledet sine respektive koalisjonsregjeringer med stor dyktighet, og begge har oppnådd betydelig popularitet blant delstatenes befolkninger. Valgkampenes preg av personifisering bidro derfor til at både De Grønne i Baden-Württemberg og SPD i Rheinland-Pfalz oppnådde resultater langt over partienes oppslutning på nasjonalt nivå.

CDU gikk tydelig tilbake i begge de to delstatene, fra 31,8 % til 27,7 % i Rheinland-Pfalz og fra 27 % til 24,1 % i Baden-Württemberg; nedgangen var en fortsettelse av en trend som også hadde gjort seg gjeldende ved forrige delstatsvalg. En nærliggende forklaring kan være den såkalte «maskeskandalen», men mye tyder på at årsaksbildet er langt mer sammensatt.» At en av de to bundestagsrepresentantene var valgt fra Baden-Württemberg, kan ha gitt et visst utslag. Liberale FDP gjorde et godt valg særlig i Baden-Württemberg, noe som kan ha sammenheng med en sterk og tydelig profil på et politikkområde hvor Tyskland henger etter både nasjonalt og regionalt – digitalisering av forvaltning og skole, utbyggingen av mobil- og datanettene. Høyreekstreme AfD gikk kraftig tilbake i begge de to delstatene, men fortsatt gir 8-9 % av velgerne sin støtte til det konfliktherjede og overvåkingstruede partiet på ytre høyre fløy.

Høymoderne industri og tradisjonelle kulturlandskaper

Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz er nabostater sydvest i det gamle Vest-Tyskland. Begge har en næringsstruktur der høymoderne eksportindustri går hånd i hånd med landbruk, servicenæringer, småindustri og vinproduksjon. Elleve millioner store Baden-Württemberg er Tysklands tredje største delstat og, sammen med Bayern, en av de rikeste. Fundamentet for dette er den mektige bilindustrien rundt storkonserner som Daimler-Benz og Porsche samt et stort nett av små og mellomstore bedrifter innen leverandørindustri og maskinproduksjon. En rekke høyteknologiske kunnskapsmiljøer samt et stort nett av universitetsmiljøer i verdensklasse (Heidelberg, Tübingen, Freiburg m.fl.) er en viktig del av den samme økologien. Baden-Württemberg har også helt siden 60-tallet hatt en stor og mangfoldig innvandrerbefolkning, hovedsakelig bosatt i og rundt Stuttgart og de andre store industriområdene. Samtidig har store deler av delstaten med sine gamle kulturlandskap av landbruk, landsbyer og småbyer også et utpreget landlig-konservativt preg.

Rheinland-Pfalz har mindre enn halvparten av Baden-Württembergs befolkningstall. Den har også et svakere finansielt fundament enn nabostaten i sør. Felles for dem begge er at store internasjonale industrikonsern inntar tunge posisjoner i delstatenes økonomi, i Rheinland-Pfalz med kjemikonsernet BASF i spissen, og at en tradisjonell, men internasjonalt eksponert næring som vinproduksjon har stor betydning både økonomisk og som kulturbærer. Tyngst veier nok dette for Rheinland-Pfalz med sin «Weinstrasse» og en reiselivsnæring knyttet til vakre og myteomspunne kulturlandskaper.

CDU-bastioner i etterkrigstiden

Begge de to delstatene var i det meste av etterkrigstiden styrt av regjeringer under ledelse av CDU. I Rheinland-Pfalz overtok SPD i 1991 posisjonen som største parti, og har siden ledet alle delstatens regjeringer. I de to periodene fra 2011 til i dag har regjeringene vært ledet av Malu Dreyer, i første periode med De Grønne som regjeringspartner i den andre i en såkalt «trafikklyskoalisjon» med FDP og De Grønne (rød, gul og grønn). Flertallet for denne koalisjon ble sikret på nytt ved søndagens valg. Det er dermed klart for fem nye år for Malu Dreyer.

Etter nesten 60 år ved makten i Baden-Württemberg måtte CDU i 2011 overlate regjeringstaburettene til en koalisjon av De Grønne og SPD under ledelse av De Grønnes Winfried Kretschmann. I 2016 lykkes det De Grønne å bli delstatens største parti. SPDs kraftige tilbakegang gjorde imidlertid at det ble nødvendig å inngå samarbeid med arvefienden CDU for å sikre regjeringsflertall. Flertallet for en regjering av De Grønne og CDU ble sikret på nytt gjennom De Grønnes rekordvalg sist søndag. Spørsmålet blir nå om nåværende regjering velger å fortsette, eller om det kan bli aktuelt å veksle til trafikklysalternativet. Det er flertall for begge alternativene. Makten til å bestemme ligger fullt og helt i Winfried Kretschmanns og De Grønnes hender.

Stjernestatus i Rheinland-Pfalz

Malu Dreyers 36% oppslutning  i Rheinland-Pfalz er bemerkelsesverdig for et parti som i de nasjonale målingene sliter med å oppnå halvparten. Dreyer har gjennom sin 10-årige regjeringsperiode opparbeidet et ry som en kyndig og tilstedeværende ministerpresident; hun har også stått for en coronapolitikk borgerne har hatt tillit til. Dreyer var på tale som ny partileder etter Andrea Nahles plutselige avgang i 2019, men hun valgte å takke nei. Dreyer er rammet av sykdommen MS. En av årsakene til hennes valg var nok derfor hensynet til egen helsetilstand, men lysten til å videreføre den gode jobben hun var i gang med i Rheinland-Pfalz var nok også utslagsgivende. For et parti som må gå inn i høstens Bundestagsvalgkamp nesten uten andre forbilder å vise til er Dreyers stjernestatus i Rheinland-Pfalz av høyeste verdi. SPD vil derfor i perioden fram til Bundestagsvalget forsøke å dra det maksimale ut av «Malu Dreyer-effekten», som et eksempel på en folkekjær SPD-politiker som kan vinne valg og som demonstrasjon på SPDs regjeringsdyktighet.

Landsfader og grønn katolikk

Som Dreyers SPD i Rheinland-Pfalz er Winfried Kretschmanns De Grønne i Baden-Württemberg et klart avvik fra den «tyske normalen». Tross stabilt høye målinger på rundt 20 % for De Grønne på nasjonalt plan, var resultatet ved valget i Baden-Württemberg sist søndag over det forventede selv for en delstat som lenge har hatt status som De Grønnes «Stammland». Oppslutningen kan ikke forstås uavhengig av enkeltpolitikeren og frontfiguren «Winfried Kretschmann», en pragmatisk og løsningsorientert landsfaderskikkelse med dype røtter i delstatens hjemlige kultur. Med sin forankring i partiets borgerlig-moderate fløy har hans fremtreden ofte vært kontroversiell, tidvis også stridslysten, egenrådig og maktbevisst på grensen til det partiledelsen i Berlin har kunnet tolerere. Hans evne til å vinne valg og til å sikre gjennomslag for partiets ambisiøse politikk gjør imidlertid at det for lengst er sluttet fred med partiet.

Helt på topp i hans program for Baden-Württemberg står en klimavennlig omlegging av delstatens bilindustri. Den 72-årige gymnaslæreren og bekjennende katolikken er ikke redd for å omtale seg selv som «konservativ», men da i den klassiske versjonen «forandre for å bevare»: skaperverket og naturens tåleevne, den katolske sosiallære og omlegging av delstatens bilproduksjon i en og samme pott! I en bok utgitt høsten 2019 («Worauf wir uns verlassen wollen – Für eine neue Idee des Konservativen») knytter Kretschmann sin samfunnsvisjon til tre av vestens mest symbolsk ladede steder: «Akropolis» – demokratiet, den praktiske fornuft; «Kapitol» – retten og rettsstatligheten; «Golgata» – rettferdigheten og barmhjertigheten.

«Maskeskandalen» – hva gikk galt for CDU

Årsakene til CDUs tilbakegang har vært et yndlingstema blant journalister og kommentatorer i dagene etter valgene. Forklaringene fra partihold har dreid seg mye om å fremheve valget som en kamp mellom personligheter fremfor mellom partier – «Kretschmann- og Dreyerfaktoren». Men det har også blitt vist til omdømmetapet partiet har lidd som følge av den såkalte «maskeaffæren». De siste ukenes støy rundt tre Bundestagsrepresentanter som har måttet oppgi sine mandater på grunn av misbruk av posisjonene til egen økonomisk vinning, har åpenbart skadet partiet. At over 50 % var forhåndsstemmer avgitt før maskeskandalen, tyder imidlertid på at nedgangstendensen begynte mye tidligere. Man må derfor spørre seg om f.eks. forsinkelsene og styringsproblemene i myndighetenes gjennomføring av vaksinasjonsprogrammene også kan ha vært en årsak. Og hvilken rolle spilte misnøye med Merkelregjeringens samlede coronahåndtering, herunder særlig det mange oppfatter som uklar styring fra helseminister Jens Spahns side? Mye tyder på at CDU heller ikke lyktes særlig godt med sine lokale valgkampsaker. Det første utslaget av dette så vi tirsdag etter valget, da CDUs toppkandidat i Baden-Württemberg, Susanne Eisenmann, trakk seg fra alle politiske verv med umiddelbar virkning.

For partistrategene i Berlin synes det viktig å holde den nyvalgte partilederen, Armin Laschet, unna ansvaret for det som har skjedd. Hans tid på post har vært for kort til å kunne lastes, heter det fra Konrad Adenauer Haus. CDU/CSU vil før sommeren måtte fatte endelig beslutning om hvem de skal stille opp som kandidat til ny bundeskansler etter Angela Merkel. Et spørsmål som mange i den internasjonale pressen også stiller seg, er om valgresultatene i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz vil kunne få innvirkning på denne beslutningen. Helseminister Spahn synes ikke lenger å være aktuell. Til syvende og sist vil det bli et valg mellom partileder Armin Laschet og utfordreren fra Bayern, Markus Söder

AfD svekket, men ikke borte

Med tilbakegang på rundt 5% både i Baden-Württemberg og Rheinland-Pfalz gjorde høyreekstreme AfD et dårlig valg. Resultatene er interessante også fordi disse statene, og særlig Baden-Württemberg, har vært ansett som en type stronghold for partiet i den vestlige del av Tyskland. Resultatene er i tråd med trenden på de nasjonale målingene siste år, og ble også tydelig bekreftet under kommunalvalgene i delstaten Hessen i helgen. Årsaken til tilbakegangen er sammensatt – indre stridigheter, svekkingen av yndlingstemaet flyktningpolitikk og trusselen om overvåkning fra Verfassungsschutz (PST) er blant stikkordene. Tross økende omfang av utenomparlamentariske coronaprotester, ser partiet heller ikke ut til å ha vunnet noe særlig på sin stadig kraftigere opposisjon mot den offentlige coronapolitikken. For de demokratiske partiene er det betryggende at AfDs nedadgående trend bekreftes. Tilfredsheten bør imidlertid fremføres med en viss forsiktighet. Som venstrefløysavisen TAZ uttrykte det i en kommentar mandag etter valget, er det nemlig liten grunn til overdrevet jubel når AfD, tross partiuro og økende radikalisering, evner å opprettholde en støtte på nærmere 10%, og det i delstater som har langt færre sosiale og økonomiske utfordringer enn flere av delstatene i øst.

Framtidslaboratorium

Hovedtema i de to delstatsvalgene var hverken maskeskandalen eller regjeringskonstellasjonene etter Merkel, men temaer som angår hverdagen og fremtiden til delstatenes befolkninger – skole digitalisering, infrastruktur, aldersomsorg, lokale klimatiltak mv. I en kommentar et par dager etter valget uttrykte Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) undring, og en smule irritasjon, over den internasjonale pressens ensidige fokus på valgenes konsekvenser for Bundestagsvalget til høsten og for de interne vaktkampene innad i CDU/CSU. I forlengelsen av dette stilte FAZ spørsmål om det ikke burde interessere Europa at en delstat som Baden-Württemberg, med sin innovative, høyteknologiske eksportindustri, nå er et av de viktigste laboratoriene for den omfattende transformasjonen mot mer klimanøytrale løsninger som Europa og verden vil måtte gjennomføre i årene fremover. At dette skjer under ledelse av Europas eldste, sterkeste og mest velorganiserte grønne parti, burde gi ekstra grunn til interesse.

De Grønne blir regjeringsparti

En av de få tingene man kan si med tilnærmet 100 % sikkerhet om utfallet av valget på ny Bundestag 26. september, er at De Grønne vil innta regjeringskontorene. Regjeringskonstellasjoner uten CDU/CSU eller SPD er teoretisk mulig, men ingen flertallsregjering vil i praksis kunne dannes uten deltagelse fra De Grønne. Spørsmålet er så hvem som vil være partiets mest sannsynlige partner(e) i regjeringen som skal dannes. Til nå har veldig mye pekt mot en koalisjon med CDU/CSU, altså den samme konstellasjon som de siste fem år har hatt regjeringsmakten i Baden-Württemberg. Både en «rød-rød-grønn» koalisjon med SPD og Die Linke og en trafikklyskoalisjon med SPD og FDP har vært i spill som mulige alternativer. Disse har lenge vært ansett som mindre realistiske enn koalisjonen av De Grønne og CDU/CSU, og på de nasjonale meningsmålingene er det fortsatt kun dette, samt en variant hvor FDP tiltrer som tredje partner, som kan samle et flertall bak seg. Med SPDs gode valg i Rheinland-Pfalz, og FDPs i Baden-Württemberg, har nå muligens trafikklyskoalisjonen fått bedre kort på hånda.
 

Velger De Grønne i Baden-Württemberg å vrake CDU til fordel for en koalisjon med SPD og FDP, vil dette også bli tolket som et signal om at partiet ikke på forhånd vil binde seg til kun et alternativ inn mot regjeringssonderingene til høsten. Reaksjonene fra SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz dagen etter valgene i de to delstatene tyder på at SPD nå vil satse maksimalt på å gjøre trafikklysalternativet til et troverdig og realistisk alternativ – look to Rheinland-Pfalz! Alt tyder nemlig på at SPD vil anse dette som langt mer spiselig enn det såkalte rød-rød-grønne alternativet (SPD, Die Linke og De Grønne). SPD deltar riktignok i samarbeidsregjeringer med Die Linke og De Grønne i delstatene Berlin, Bremen og Thüringen, men samarbeid på nasjonalt nivå vil innebære utfordringer av helt andre dimensjoner enn de man møter på delstatsnivå, herunder krevende forhandlinger med et Die Linke som etter landsmøtet tidligere i vinter sannsynligvis har flyttet seg flere steg til venstre. Ikke minst vil utfordringene på det utenrikspolitiske området være store. Jokeren oppe i det hele er et FDP som nok heller vil samarbeide mot høyre, altså en regjering som innbefatter CDU/CSU, men som nok ikke vil si nei til trafikklysalternativet hvis det er flertall for det, og tilstrekkelig politisk gjennomslag kan hentes ut.

Tyskland etter Merkel

Spørsmålet om Tysklands plass i Europa og i verden etter Merkelæraens slutt vil bli fulgt med økende interesse både før og etter Merkels sorti. Sannsynligheten for store og dramatiske endringer er likevel liten. Uansett hva slags regjeringskonstellasjon landet ender opp med, vil det være en regjering godt plassert innenfor «det store politiske sentrum», en regjering som vil kjenne sitt ansvar innenfor både FN-, NATO- og EU-samarbeidet og som vil fortsette å opptre som pålitelig partner på alle de viktige internasjonale samarbeidsarenaene.

En regjering med De Grønne som sentral partner vil likevel kunne bety moderate, men viktige kursendringer på presserende politikkområder. Fremfor alt vil dette bety styrkede ambisjoner for klimapolitikken både nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil en sannsynligvis se et sterkere fokus på demokrati- og rettsstatsutfordringene i Europa, herunder særlig menneskerettighetssituasjonen i EU-land som Polen og Ungarn. En kan også forvente et sterkere press for å få på plass en human og bærekraftig løsning på Europas flyktningproblem innenfor rammene av gjeldende internasjonale konvensjoner. Totalt sett vil en se en tysk politikk med økt vektlegging av internasjonalt samarbeid og internasjonal rettsliggjøring, og på økonomisk og politisk integrering både i Europa og globalt.