BESLUTNINGENS TIMER – ANGELA MERKEL 4.-5. SEPTEMBER 2015

Det tyske TV-selskapet ZDF sendte nylig en dokumentar om den tyske «flyktningkrisens» mest kritiske dager: «Stunden der Enscheidung» («Beslutningens timer»), en minutt for minutt-skildring av Angela Merkel i de 24 timene fra tidlig morgen 4. september til tidlig morgen 5. september 2015. Rundt 2000 flyktninger – offer for Viktor Orbans kyniske spill, sultne og utmattede – er på vei til fots mot Østerrikes grense. Alle skyver ansvaret fra seg. Vi følger Merkels arbeid – i baksetet på sin tjenestebil, før og etter taler og møter med skolebarn, i flyet på vei fra Köln til Berlin – med å avstemme mot SPD, med andre regjeringskollegaer, rådgivere, byråkrater, Østerrikes kansler Faymann osv. Kun en mann tok ikke telefonen, CSU-leder Horst Seehofer. Han lå og purket og sov på sitt landsted i Bayern, eller valgte bevisst å ikke ta telefonen.

Vi vet i dag at Merkels beslutning sent på kvelden 4. september var den eneste riktige både rettslig og moralsk. Ser man bort fra AfD, er det i dag bred enighet om dette både blant politikere, presse og fagjurister i Tyskland. Det som så skjedde, i ukene og månedene etter og fram til Tyrkiaavtalen var på plass, er en annen sak. Her går meningene seg i mange retninger. Den sinnsykt fascinerende ZDF-dokumentaren – satt sammen av orginalopptak, intervjuer og et dramatisert handlingsforløp – fremviser iallfall noe nær et demarkasjonpunkt i Europas nyere politiske historie. NRK (eller TV2) begår en forsømmelse hvis de ikke sørger for å skaffe seg senderettigheter til denne dokumentaren.

Foto: Mstyslav Chernov CC BY-SA 4.0

 

«Wir schaffen das»

„Merkels flyktningpolitikk var katastrofal, og Tyskland kommer til å måtte betale dyrt for dette i årtier fremover“, er det mange som bastant fastslår her på berget. Men hvordan går det med den ene millionen av flyktninger som krysset de tyske grensene i perioden august/september 2015-januar 2016? Det kommer selvsagt an på øynenene som ser. Det kan kanskje være av en viss interesse å høre hva en sentral skikkelse fra det tyske næringsliv, presidenten for den tyske arbeidsgiverforeningen Ingo Kramer, har å si. I et intervju med avisen Augsburger Allgemeinen 13. desember uttaler han bl.a. følgende:

«Det går betydelig bedre med integrasjonen av flyktningene i Tyskland enn tidligere antatt. Av den ene millionen som kom har snart 400.000 i dag en arbeidsplass eller lærlingplass. Angela Merkel fikk rett med sitt utsagn „Wir schaffen das“ («dette får vi til»). De fleste unge migrantene behersker etter et år så godt tysk at de ikke har problemer med å følge undervisningen på yrkesskolene. Det store flertall av de yrkesaktive flyktningene arbeider i jobber hvor det betales skatt og sosiale avgifter på vanlig måte og er dermed integrert».

Kramer sier i intervjuet, som FAZ gjengir i dag, videre:

«Mange migranter har blitt en styrke for det tyske næringslivet. Vi bør ikke ha angst for innvandringen, vi bør heller se de som har kommet til oss og arbeider her som en berikelse. De aller fleste mellomstore bedrifter er nå som før på jakt etter medarbeidere, og håper at regjeringens planlagte nye innvandringslov skal hjelpe».

Loven Kramer viser til ble fremlagt av samarbeidsregjeringen CDU-CSU/SPD for vel en måned siden. Hensikten er å etablere legale veier for arbeidsinnvandring til Tyskland utenfor EU-/EØS-området.

Kramer avslutter slik:

„Vi må uansett betrakte temaet migrasjon med større nøkternhet enn vi har gjort til nå. Tyskland må fortsatt være et åpent samfunn, som er beredt til å rekruttere arbeidskraft fra utlandet. Lykkes vi ikke med dette, er det fare for at vi kan falle tilbake til 90-tallets økonomiske problemer“.

Så kan man selvsagt si at dette kun er en del av historien, hva med kostnadene for de som selv etter 10 år ikke lykkes å komme inn i arbeidslivet, hva med kvinnene som hindres i yrkesdeltagelse fordi de låses fast i tradisjonelle kvinneroller, hva med de kulturelle hindre i integrasjonsarbeidet?

Såvidt jeg vet er imidlertid alle (jeg ser da bort fra ytterfløyenes fanatikere) enige om at arbeidslinja må være bunnplanken for alt vellykket integreringsarbeid. I så henseende kan de tyske erfaringene kanskje være viktig å ta med seg videre? Har vi f.eks. noe å lære av det tyske systemet for fagopplæring? Fremfor alt bør vi merke oss Kramers etterlysning av nøkternhet i drøftingen av migrasjonens mangslungne virkelighet. Det uvelvillige, betente og periodevis hysteriske ved disse debattene her til lands, er for egen del hovedårsaken til at jeg stort sett styrer unna.

https://www.faz.net/aktuell/politik/inland/mehr-legale-migrationswege-nach-deutschland-werden-gefordert-15941609.html?fbclid=IwAR3Sqzm_WN9W4GesyxB2x3ynI8m7k4lbbi4P940RErKJmQBYCic-9EZATJM

Den «tyske flyktningkrisen» som norsk fortelling

Man slutter nemlig aldri å undre seg over de mange som med jevne mellomrom maner fram bildet av «Merkels katastrofale håndtering av flyktningskrisen», og i forlengelsen av dette, forestillingen om en situasjon ute av kontroll, økende fremmedfrykt i den tyske befolkningen osv. De fleste som ytrer seg slik forfølger en standardagenda snekret i hop for vår egen hjemlige debatt som har lite å gjøre med den den faktiske situasjonen i Tyskland, slik den var høsten 2015 og slik den er i dag.

Flyktningspørsmål, innvandring o.l. har hatt en relativt relativ beskjeden plass i den offentlige debatten i Tyskland første halvår 2017.  I de tre siste delstatsvalgkampene nå i vår – Saarland, Schleswig-Holstein og Nordrhein-Westfalen – har innvandringsspørsmålene ikke spilt noen rolle i det hele tatt. Spørsmålet om «indre sikkerhet» har derimot gjort det, men det er noe som opptar alle tyskere enten de har «tysk» eller «ikke-tysk» opprinnelse (hvilket svært mange har f.eks. i Nordhein-Westfalen). Som kjent gjorde Merkels parti, CDU, gode valg i alle de tre nevnte delstatene.

Mye av bakgrunnen for at det er større «ro» rundt saken ligger selvsagt i at Tyrkiaavtalen innebærer en langt lavere tilstrømning av flyktninger nå enn høsten 2015. Som en følge av dette er også oddsene for Merkels «Wir schaffen das» blitt bedre. Tyskland vil ha betydelige utfordringer i å sikre utdanning og arbeid for de nyankomne, men ingen land i Europa er sannsynligvis bedre rustet for oppgavene enn Tyskland. Forklaringen på dette ligger dels i Tysklands sterke økonomi, betydelig arbeidskraftsetterspørsel i industrien, bedre tilpasninger av byråkrati og tjenester på mottaksnivå i kommunene og delstatene, men også i en politikerstand og et sivilsamfunn som har som mål at en skal lykkes. Den som ønsker å gå nærmere inn i dette, kan lese Marina og Hefried Münklers bok «Die Neuen Deutschen» (den siste professor ved Humboldt-universitetet, og en Tysklands mest profilerte politologer), evt. min omtale av den i Morgenbladet 24. mars.

Man kan i ettertid konstatere at Merkel hadde gode grunner, både strategisk og moralsk, for å handle som hun gjorde i september 2015. Det er en solid drøfting av dette i Münklernes bok. At det «.. ikke hvinte bak lukkede dører» i de mest dramatiske septemberdagene 2015 og at det hele var «nøye gjennomtenkt, både praktisk og moralsk», slik Sunnev Grav skrev i en kronikk i Aftenposten forleden, er på den annen side ikke helt riktig. Situasjonen i regjeringskontorene var tidvis kaotisk, og et annet utfall enn det vi fikk (bl.a. når det gjaldt spørsmålet om grensestengning) kunne faktisk ha blitt en realitet, jfr. Die Welt-journalisten, Robin Alexander, som nylig har utgitt en bok med minutt-for-minutt-skildring av om situasjonen bak kulissene i de dramatiske septemberdagene 2015. Samlet sett skal vi være glade for at det gikk som det gikk.