Den tyske grunnloven

Den tyske grensedragningen

Publisert i Klassekampen 29. august 2020

Agder lagmannsrett frifant tidligere i sommer den nynazistiske organisasjonen Nordisk
motstandsbevegelse i saken om heising av naziflagg foran det tidligere
Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommen stadfestet en rettsforståelse der
domfellelse etter straffelovens § 185, «rasismeparagrafen», vanskelig kan skje i andre tilfeller enn der
person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever
paragraf, men den gjenspeiler også en holdning som i Norge synes å være dominerende
blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side:
Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og muligheten for rettslige
innskrenkninger, i den grad de er nødvendige, bør være svært begrenset.
Begrunnelsene er en blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske: Ytringsfriheten
er et gode i seg selv, rettslige forbud mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å
høre, bør møtes med fakta og argumenter.
Posisjonen er forståelig, men har også noe forterpet over seg. I sin mest absolutte form
umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene til frihet og
minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute
diskusjonen om demokratienes rett på selvbeskyttelse. Fremfor alt synes interessen for
erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset.

I Klassekampen 27. august bedyrer politijurist Kai Spurkeland ved Oslo politidistrikt
voldsmaktens plikt til å beskytte «den grunnlovsfestede retten det er å la koranen brenne
helt ut». Politiet må selvsagt forholde seg til (det de mener er) norsk rett, men samtidig
resulterer denne ensidige insisteringen på at også rasistiske hatbudskap og
deportasjonstrusler må forstås som politiske ytringer med absolutt rett på beskyttelse, i at
alle alternative perspektiver lukkes ute. Avveiningen mellom frihetsrettigheter og
minoriteters rett på beskyttelse mot alvorlige krenkelser av menneskeverdet er krevende
for alle konstitusjonelle demokratier. Men hvem har sagt at den norske
grensedragningen gir det endelige og definitive svar?

En sammenligning: Den tyske grunnloven av 1949 gir en meget tung beskyttelse av
ytrings- og organisasjonsfriheten, religions- og demonstrasjonsfriheten. Tyskland har
også en føderal forfatningsdomstol med vide fullmakter som strengt vokter disse
rettighetene. Men samme grunnlov hjemler også for det en kan beskrive som
«demokratiets selvbeskyttelse», og for forsvaret av de grunnleggende verdiene som
demokratiet er fundert i. Grunnlovens aller første setning lyder: «Die Würde des
Menschen ist unantastbar» – «menneskets verdighet er urørbar».

Den norske «rasismeparagrafen», har sin parallell i den tyske straffelovens § 130,
paragrafen om hets mot folkegrupper. Den omfattende paragrafen regulerer en rekke
forhold, herunder:

 «Oppfordring til hat, volds- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse
grupper».
 «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen
gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
 «Støtte til, fortielse eller bagatellisering av det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet
på en måte som krenker ofrenes verdighet».

Bestemmelsene i § 130 har vært prøvd i en rekke dommer, herunder en avklarende
prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot § 130, gjennom en dom i
forfatningsdomstolen i 2009 etter en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD
mot forbud av en minnemarsj for Rudolf Hess. Forfatningsdomstolen uttalte at
«forfatningen ikke gir grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt
tankegods», men viste samtidig til den særlige betydningen det nazistiske regimet har
hatt for tysk historie, og at forbud kan rettferdiggjøres i særlig alvorlige tilfeller. Liberale
Süddeutsche Zeitung (18.11.2009) kommenterte dommen slik: «Grunnlovens
frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten.
Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal
beskytte.»

Også postinger i sosiale medier er blitt dømt: En mann publiserte et foto av Hitler
ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og
vi må selv betale for skolematen til barna våre.» En annen publiserte et foto av en
Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske
asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Begge ble idømt bot for brudd på
bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de tre dommene var det et krav at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

En viktig premiss for at §130 skal kunne komme til anvendelse, er at de forbudte
handlingene skjer «på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred», det vil si
at samfunnet blir hisset opp av trusler, vold og hat mellom ulike befolkningsgrupper. Den
juridiske fagportalen «Anwalt.org» har skrevet at «sterkt hatefulle kommentarer til
syvende og sist kan ende i terrorhandlinger» og at «(menings-)friheten stopper, der
andres frihet innskrenkes».

Kontrasten mellom dette og en annen uttalelse fra nevnte politiadvokat i Klassekampen
27. august – «vi skal være blinde for innholdet i budskapet og beskytte alle som vil holde
en politisk markering» – er åpenbar.

Med hjemmel i grunnlovens § 9, og i samsvar med «Lov om organisasjoner», kan
Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot
politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg
mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse». Fra
1992 til i dag er det vedtatt forbud mot 44 høyreekstremistiske/neonazistiske, 13
islamistiske og 1 venstreekstremistisk organisasjon. Et fellestrekk er ikke kun
programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger
mot mennesker og eiendommer.

Så kan man diskutere om grensene som er trukket i tysk lovgivning og rettspraksis, ville
være den riktige også hos oss. Ikke minst den spesielle historiske konteksten, naziarven,
kan gjøre det forklarlig at ekstremistiske angrep på demokratiet vurderes annerledes i
Tyskland enn hos oss. Det tyske eksemplet viser imidlertid at det fins ulike juridiske
innfallsvinkler til håndteringen av menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser
også innen rammen av konstitusjonelle demokratier. Det er i alle fall rimelig sikkert at
Sians varslede hatorgie i Oslo i dag ville kunne blitt stoppet dersom en lovgivning og
rettspraksis av tysk type hadde vært gjeldende i Norge. En organisasjon som Nordisk
motstandsbevegelse ville etter alle solemerker vært forbudt.

(Små justeringer i versjonen som sto på trykk i KK er foretatt)

Juss og politikk i kampen mot høyreekstremisme – fins det en alternativ vei? Tyskland og Norge, en sammenligning.

Tidligere i sommer falt Agder lagmannsretts dom i saken mot de tre nynazistene i Nordisk Motstandsbevegelse. De tre hadde natten til 9. april 2018 heist et naziflagg foran det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand. Dommerne fant at flaggheisingen ikke ble rammet av bestemmelsene om «hatefulle ytinger» i straffelovens § 185, siden den kun uttrykte en generell tilslutning til nazismen, og ikke rettet seg mot konkrete personer. Statsadvokaten har besluttet at dommen ikke skal ankes til Høyesterett.

Dommen aktualiserer den gamle debatten om forholdet mellom menneskeforaktende ideologier og demokratienes rettslige beskyttelse av ytrings- og organisasjonsfriheten. Hvordan bør retten til beskyttelse mot truende og hatefulle ytringer mot minoriteter og åpne angrep på demokratiets grunnlag avveies mot de tradisjonelle frihetsrettighetene? Hva slags lovgivning har vi, hvor langt rekker den og hva slags syn på strafferettslige sanksjoner som beskyttelsesmekanisme mot ekstremisme og hat synes å ha hegemoni i Norge? Dommen i Kristiansand stadfester en rettsforståelse der domfellelse etter straffelovens § 185 kun kan skje i de tilfeller der person x har krenket person y. Det er en snever fortolkning av en allerede snever paragraf, men den gjenspeiler også et narrativ som i Norge synes å være mer eller mindre totaldominerende blant både mediefolk og intellektuelle, og like mye på høyre som på venstre side: Ytringsfriheten er et gode som bør ha absolutt vern, og i den grad rettslige innskrenkninger er nødvendig bør de settes så stramt som mulig. En blanding av prinsipielle, funksjonelle og idealistiske grunner holder narrativet oppe – ytringsfriheten er et gode i seg selv, forbudshandlinger mot ekstremisme fungerer ikke, ting vi ikke liker å høre bør møtes med fakta og argumenter i det åpne rom osv.

Posisjonen er velkjent og på sitt vis velbegrunnet, men den er også forslitt, forterpet og fantasiløs. I sin mest absolutte form umuliggjør den alle alternative avveininger av hensynene mellom frihet og minoritetsbeskyttelse. Med sitt individualiserende perspektiv stenger den også ute diskusjonen av spørsmålet om demokratienes rett på selvbeskyttelse, og om rammene for og dilemmaene knyttet til dette – et tema som i etterkrigstiden ble løftet fram av alt fra Karl Popper til Karl Jaspers og Dolf Sternberger. Fremfor alt synes interessen for erfaringer utenfor den norske settingen å være begrenset. Har øvrige konstitusjonelle demokratier løst dette på en annen måte, fins det læring og overføringsverdi fra disse, har debattene der noe å fortelle oss?

Jeg vil i det følgende prøve å gi noen svar på dette gjennom en presentasjon av lovgivning,  rettspraksis og politisk debatt på området ekstremismebekjempelse og frihetsrettigheter i Forbundsrepublikken Tyskland. Landets historie er spesiell, men ikke mer spesiell enn at ikke kontrastene til den tyske modellen kan sette våre løsninger i relieff på en fruktbar og relevant måte.

Lovgivning – grunnloven, straffeloven og særlover

Grunnloven

Den tyske grunnloven, vedtatt forsommeren 1949, var det statsrettslige grunnlaget for det nye (vest-)tyske demokratiet. Fra 1990 ble den videreført som grunnlov for det nye gjenforente Tyskland. Grunnloven bærer sterkt preg av å være et «motutkast» til det 12-årige nazistiske skrekkherredømmet. De individuelle frihetsrettighetene står derfor sentralt.  Grunnloven har i tillegg en rekke check and balances-mekanismer (føderalistisk statsorganisering, forfatningsdomstol med vide fullmakter m.v.) og det man gjerne kan kalle bestemmelser for «demokratisk selvforsvar». I siste kategori er særlig to paragrafer (artikler) sentrale:

A – politiske partier:

Art. 21.2: «Partier, som i henhold til sine mål og handlingene til sine tilhengere, har som grunnlag å skade eller ødelegge den frihetlig-demokratiske grunnordning eller å true eksistensen av Forbundsrepublikken Tyskland, er forfatningsfiendtlig.»

Art. 21.3: (Handler om bortfall av statlig finansiell støtte for forfatningsfiendtlige partier.)

Art. 21.4: «Spørsmålet om forfatningsfiendtlighet etter ledd 2 såvel som bortfall av statlig finansiering etter ledd 3, bestemmes av den føderale grunnlovsdomstolen.»

Mrk: Paragrafen omfatter kun landsdekkende partier med føderale partiorganisasjoner, ikke grupperinger som kun opererer i en (eller noen) delstat(er). Beslutningen om evt. forfatningsfiendtlighet for et politisk parti fattes suverent av forfatningsdomstolen (i Karlsruhe), og altså ikke av de politiske beslutningsorganene.

B – politiske organisasjoner:

Art. 9.2: «Organisasjoner, hvis mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse («Völkerverständigung») er forbudt.

Mrk: Det er gitt nærmere bestemmelser om betingelsene for iverksetting av forbud, og om myndigheten til å fatte slike beslutninger, i egen lov (jfr. «Vereinsgesetz», §3).

Lov om foreninger og organisasjoner («Vereinsgesetz»)

§ 3.1-2: Tyskland har organisasjonsfrihet. Når betingelsene i grunnlovens artikkel 9.2 er oppfylt, kan organisasjoner likevel forbys. Beslutningsmyndighet er øverste delstatsmyndighet når aktuelle organisasjon kun opererer innenfor én delstat og Tysklands innenriksminister når organisasjonens aktiviteter strekker seg utover flere delstater

§ 9: Utbredelse av kjennetegn («Kennzeichen») for en forbudt organisasjon er ikke tillatt. Kjennetegn kan være «faner, emblemer, uniformsdeler, paroler og hilsningsformer», jfr. også straffelovens §§ 86 og 86a.

Straffeloven («Strafgesetzbuch»)

§ 130 – «Volksverhetzung» (hets mot folkegrupper):

Den omfattende paragrafen (7 ledd) regulerer en rekke forhold herunder:

  • «Oppfordring til hat, vold- og vilkårshandlinger mot nasjonale, etniske, religiøse grupper» o.a. på en måte som er egnet til å forstyrre «det fredelige samkvem mellom folkegruppene» («der öffentliche Frieden»).
  • «Angrep på menneskeverdet til personer tilhørende bestemte deler av befolkningen gjennom sjikane, forakt og ærekrenkelser».
  • «Spredning på papir, digitalt og i etermedier av hat, oppfordring til vold, angrep på menneskeverdet».
  • «Gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet» (siste ledd ble tilføyet loven i 2005).

Strafferammene er fra 3 måneder til 5 års fengsel (utdrag, min overs.)

Mrk: Nynazisters påstand om den såkalte «Auschwitzløgnen», fornektelse av Holocaust m.v. rammes av paragrafens bestemmelser, og forfatningsdomstolen slo i sin dom av 13.04.94 fast at utsagn som dette ikke er beskyttet av retten til ytringsfrihet etter grunnlovens §5.

§§ 86-86a – kjennetegn og symboler

Fastlegger strafferammer for spredning av propagandamidler og bruk av kjennetegn fra forfatningsfiendtlige partier og forbudte organisasjoner – pengestraff eller fengsel opp til 3 år.

«Netzwerksdurchsetzungsgesetz»

En nylig vedtatt lov om kontroll av forbudt innhold i sosiale medier. Loven forplikter nettplattformer som Facebook, Twitter m.fl. om sletting av rasistisk netthets og annet forbudt innhold fra plattformene innen bestemte frister (24 timer eller 7 dager avhengig av innhold), og pålegger samtidig disse om fast halvårlig rapportering til ansvarlige tyske myndigheter. Statsadvokatembetene i alle de 16 delstatene er alle i en fase med kraftig oppbygging av kapasiteten til rettsforfølgelse av netthets.

 

Rettspraksis – avveining mot grunnlovens frihetsrettigheter

Grunnloven gir meget sterkt vern for de klassiske frihetsrettighetene ytringsfrihet, tros- og meningsfrihet, forsamlings- og demonstrasjonsfrihet, organisasjonsfrihet mv. (jfr. artikkel 4, 5, 8 og 9.1 GG). Til tross for dette har altså Tyskland noen sentrale bestemmelser som potensielt kan stå i motstrid til disse grunnrettighetene, eller rettere: hvor beskyttelsen av et rettsgode kolliderer mot beskyttelsen av et annet, konkret – beskyttelse av organisasjons- og ytringsfriheten (art. 5 og 9.1 GG) versus beskyttelse av «den forfatningsmessige ordning» (art. 9.2 GG). I en situasjon som dette, er det ikke slik at de to grunnlovsbestemmelsene gjensidig fortrenger hverandre, men at man heller får et tilfelle av det juristene kaller «praktisk konkordans». Oppgaven for domstolene og forvaltningsorganene blir da å foreta konkrete avveininger mellom de to rettsgodene, med sikte på en best mulig utligning av de to hensynene.

Forfatningsdomstolen i Karlsruhe («Bundesverfassungsgericht») har gjennom en rekke dommer foretatt ulike typer av avveininger mellom de to nevnte hensynene, senest ved en dom av 13. juli 2018. I spørsmålet om parti- og organisasjonsforbud (art 21.2 og 9.2 GG) kan forfatningsdomstolens presiseringer oppsummeres slik:

  • Ethvert inngrep i organisasjonsfriheten må være forholdsmessig; fins det andre virksomme mottiltak skal forbud unngås.
  • Organisasjonen må i uttrykte mål og gjennom ettervist praksis være innrettet på gjennomføring av straffbare handlinger.
  • Organisasjonen må ikke bare avvise forfatningens grunnregler, men også innta en «kjempende-aggressiv» innstilling til dem.
  • Organisasjoner som støtter og fremmer vold, terrorisme og andre folkerettsstridige handlinger, nasjonalt og internasjonalt, oppfyller betingelsene for forbud.
  • Et parti eller en organisasjon med entydig forfatningsfiendtlig plattform kan unngå forbud, dersom aktuelle domstol eller forvaltningsorgan finner at partiet/organisasjonen mangler gjennomføringsevne og ikke utgjør noen reell trussel.

Forbud mot politiske partier

Partiforbud etter grunnlovens artikkel 21.2 gjelder kun landsdekkende politiske partier. Beslutninger om partiforbud besluttes endelig og suverent av forfatningsdomstolen i Karlsruhe («Bundesverfassungsgericht»). Forslag om forbud kan kun fremmes av de tre øverste beslutningsorganene på føderativt nivå: regjeringen, forbundsdagen eller forbundsrådet. Det foreligger p.t. ingen partiforbud etter artikkel 21.2, men følgende prosesser er gjennomført fra tidlig 50-tall til i dag:

  • «Sozialistische Reichspartei» (SRP) ble grunnlagt i 1949 av tidligere offiserer og tjenestemenn i naziregimet. Partiet anså seg selv som NSDAPs arvtaker og fortsettelsesorganisasjon. Partiet ble forbudt og vedtatt oppløst etter en dom i forfatningsdomstolen i oktober 1952. Senere forsøk på videreføring av partiets virksomhet under nye navn og nye konstellasjoner mislyktes, men ved dannelsen av det nye nazistiske partiet «Nationaldemokratische Partei Deutschlands» (NPD) i 1964 hadde flere av medlemmene SRP-bakgrunn.

 

  • «Kommunistische Partei Deutschlands» (KPD) hadde røtter helt tilbake til Spartakistforbundet rundt Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i 1918-19, og var med sin politiske styrke under Weimarrepublikken, og senere som illegal motstandsgruppe under naziregimet, et kjent og høyprofilert parti også i de første etterkrigsårene. I den sovjetiske sonen ble partiet i 1946 videreført gjennom tvangssammenslåingen med SPD til «Sozialistische Einheitspartei Deutschland» (SED); i vest oppnådde partiet 5,3% ved første demokratiske valg på den nye forbundsdagen. Med grunnlag i partiets kommunistisk-revolusjonære plattform fremmet Adenauers regjering i 1951 forslag om forbud av partiet etter art. 21.2, men det tok hele fem år (1956) før forfatningsdomstolens endelige beslutning om forbud forelå. Domstolen var utsatt for betydelig press fra Adenauerregjeringen, noe som skapte motstand blant dommerne og bidro til at prosessen dro ut i tid. Saken ble etterhvert også tungt preget av den økende kaldkrigsfronten mellom øst og vest. Dommen ble aldri opphevet, men gjennom dannelsen av «Deutsche kommunistische Partei» (DKP) i 1968 ble KPD-tradisjonen videreført gjennom et nytt politisk parti. Forslag om forbud av DKP har aldri blitt fremmet, men partiets medlemmer ble hardt rammet av 70- og 80-tallets «Berufsverbot-politikk». Det har de siste tiårene vært en rekke initiativ for oppheving av KPD-dommen, og da både begrunnet i kommunistenes store innsats i den nazistiske motstandskampen og i partiets avstalinisering fra midten av 50-tallet. Det rettslig problematiske ved politisk overstyring av en domstolsbeslutning har gjort at disse initiativene ikke har vunnet fram.

 

«Nationaldemokratische Partei Deutschlands» (NPD) ble grunnlagt i 1964 av personer med nær tilknytning til det tidligere naziregimet. Det er et parti med en høyreekstremistisk, historierevisjonistisk og dels nazistisk profil, og er det eneste av Tysklands (ny)-nazistiske partier med en landsdekkende partiorganisasjon. Partiet kom over sperregrensen på 5% og ble representert i flere delstatsparlamenter på slutten av 60-tallet, og på nytt i to delstater i det tidligere DDR på 00-tallet. Det har to ganger siden årtusenskiftet blitt fremmet forslag for forfatningsdomstolen om partiforbud, begge ganger med bred støtte fra hele partispekteret fra CDU/CSU til Die Linke:

  • Forslag om NPD-forbud (2001) med hjemmel i grunnlovens § 21.2 fremmet av Regjeringen, Forbundsdagen og Forbundsrådet: I sin dom to år senere avviste forfatningsdomstolen fremlegget av formelle og prosedurale grunner. Hovedårsak var at sakens bevismateriale i stor grad av frembrakt, og t.d. fremprovosert, ved hjelp av agenter fra Verfassungsschutz; de ble derfor avvist som ugyldig bevismateriale.
  • Forslag om NPD-forbud (2013) med hjemmel i grunnlovens § 21.2 fremmet av Forbundsrådet («Bundesrat»): I dommen, kunngjort januar 2017, fastslo forfatningsdomstolen at NPD er et entydig forfatningsfiendtlig. I en avveining mellom grunnlovens frihetsrettigheter (ytrings- og organisasjonsfriheten) og NPDs evne til å gjennomføre sine mål, valgte forfatningsdomstolen imidlertid å avvise forslaget om partiforbudet. Domstolen innførte dermed en premiss om at forfatningsfiendtlige partier må ha ressurser og styrke til reelt å true demokratiet. Domstolen fastslo imidlertid at retten til statlig økonomisk støtte bør kunne bortfalle for forfatningsfiendtlige partier selv om partiforbud ikke er iverksatt; Bundestag har senere endret grunnloven i samsvar med dette.

Konklusjon: Ingen landsdekkende politiske partier er i dag forbudt etter grunnlovens partiforbudsparagraf (artikkel 21.2). Premissene for slike forbud er definert stramt gjennom Forfatningsdomstolens rettspraksis.

 

Forbud mot politiske grupperinger

I samsvar med Lov om organisasjoner («Vereinsgesetz») § 3.1 kan Tysklands innenriksminister eller øverste delstatsmyndighet iverksette forbud mot politiske organisasjoner hvis «mål og gjerninger er i strid med straffeloven eller retter seg mot den forfatningsmessige ordning eller mot ideene om mellomfolkelig forståelse («Völkerverständigung»)», jfr. Grunnlovens § 9.2. Fra 1992 til i dag er det på nasjonalt nivå eller på delstatsnivå vedtatt følgende forbud med hjemmel i denne lovgivningen:

  • 44 forbud mot høyreekstremistiske/neonazistiske organisasjoner
  • 13 forbud mot islamistiske organisasjoner
  • 1 forbud mot venstreekstremistiske organisasjoner

De forbudte neonazistiske organisasjonene bærer navn som «Nationalistische Front», «Heimattreue Vereinigung Deutschlands», «Wiking-Jugend», «Freiheitliche Deutsche Arbeiterpartei“, „Blood and Honour“, „Sturm 34“, „Nationale Sozialisten Chemniz“ og «Weisse Wölfe Terrorcrew». Det foreløpig siste forbudet ble iverksatt av innenriksminister Horst Seehofer i januar i år, og gjaldt organisasjonen «Combat 18». Et fellestrekk ved alle organisasjonene er ikke kun programmessig neonazisme, men også tydelig vilje til å utøve volds- og terrorhandlinger mot mennesker og eiendommer.

De islamistiske organisasjonene som er ilagt forbud er bl.a. „an-Nussrah“, «Islamischer Staat, „Kalifatstaat“ og «Die wahre Religion». Den ene venstreekstremistiske organisasjonen gjelder dataplattformen «linksunten.indymedia», som over lang tid fungerte som nyhetssentral og «debattforum» for de mest militante og voldelige delene av ytre venstre i Tyskland. Det foreligger også forbud mot det Verfassungsschutz omtaler som «Ausländerextremismus», herunder «PKK» og «Hamas».

 

Dommer etter straffelovens § 130, «Volksverhetzung»

Rudolf Hess-marsjene: De mest kjente sakene etter straffelovens § 130 er knyttet til de såkalte «Rudolf Hess-marsjene», årlige minnemarsjer til Rudolf Hess’ grav i Wundsiedel, nord i Bayern i anledning Hitler-stedfortrederens dødsdag 17. august. Marsjene, som har vært organisert av ymse nynazistiske grupperinger siden slutten av 80-tallet, har ofte blitt pålagt forbud av lokale myndigheter, men etter ankebehandling i domstolene har organisatorene noen ganger også lykkes med å få tillatelse til å gjennomføre marsjene. Demonstrasjonene har alltid vært møtt av, som oftest tallmessig overlegne, motdemonstrasjoner.

En avklarende prøving av demonstrasjons- og forsamlingsretten opp mot straffelovens § 130, «Volksverhetzung»-paragrafen, kom gjennom  en dom i den tyske forfatningsdomstolen i november 2009. Utgangspunktet for dommen var en klage på vegne av det høyreradikale partiet NPD mot forbudet av minnearrangementet. Forbudet hadde vært begrunnet i nevnte § 130 i den tyske straffeloven, som bl.a. gir grunnlag for påtale mot arrangementer, organisasjoner og ytringer som forherliger og rettferdiggjør naziherredømmet på en måte som ”krenker ofrenes verdighet” (se over). Forfatningsdomstolen uttalte at ”..det viktigste våpenet mot menneskeforaktende ideologier vil alltid være den frie meningsutveksling, og forfatningen gir ikke grunnlag for et generelt forbud mot spredning av høyreekstremt tankegods”. Men domstolen viste til den særlige betydningen det nazistiske regimet har hatt for tysk historie: i særskilt alvorlige tilfeller av NS-forherligelse kan slike forbud derfor rettferdiggjøres. En avgjørende premiss lå i forståelsen av forbundsrepublikken Tyskland som et ”motutkast” («Gegenentwurf») til det nazistiske herredømmet: det bevisste oppgjøret med det tidligere NS-regimet var et hovedanliggende for forfatterne av den nye grunnloven av 1949. Domstolen – kanskje den juridisk tyngste og mest anerkjente av Europas grunnlovsdomstoler – konkluderte med at aktuelle paragraf i straffeloven måtte ansees forenlig med forfatningen. Venstreliberale ”Süddeutsche Zeitung” (18.11.09) kommenterte dommen slik: ”Grunnlovens frihetsrettigheter inkarnerer minnet om forbrytelser mot menneskeheten … Frihetsrettighetene skal ikke misbrukes til å håne minnet om dem som grunnloven skal beskytte.”

Dom etter Facebook-posting: En mann publiserte et foto av Hitler ledsaget av: «Drittsyrerpakk, slakt bare svina ned, slik forsvinner skattepengene våre, og vi må selv betale for skolematen til barna våre ..». Han ble idømt pengestraff for «Volksverhetzung» og spredning av symboler for en forfatningsstridig organisasjon.

Dom etter posting i Whatsapp-gruppe: En mann publiserte et foto av en Bundeswehrsoldat med et maskingevær, kommentert med: «Den raskeste tyske asylbehandling avslår 1400 søknader i minuttet.» Han ble idømt pengestraff for brudd på bestemmelsen om «Volksverhetzung».

I ingen av de to dommene var det et premiss om at hetsen måtte rettes mot konkrete personer.

 

Forstyrrelse av den offentlige fred – «öffentliches Frieden».

En viktig premiss for at straffelovens §130 skal kunne komme til anvendelse er at de forbudte handlingene skjer «.. på en måte som er egnet til å forstyrre den offentlige fred» («..einer Weise, die geeignet ist, den öffentlichen Frieden zu stören»), jfr. paragrafens ledd 1. Det betyr at allehånde handlinger og uttalelser i det private og halvoffentlige rom faller utenfor lovens gyldighetsområde – slik det må være i et liberalt demokrati. Det må også være en viss tyngde og potensiell virkningskraft bak handlingene for at paragrafen skal kunne komme til anvendelse. Likevel vil en premiss som dette åpne opp for en rekke tolkningsmuligheter. Den juridiske rådgivningsportalen «anwalt.org» oppsummerer juridisk tolkning og praksis til nå på denne måte:

Som rettsbegrep vil «öffentliches Frieden» bety noe i retning av «..fredelig samkvem mellom mangfoldet av folkegrupper, uten frykt for vilkårlighet, vold og krenking av menneskelig verdighet». En motsatt situasjon vil herske når den offentlige ro har gått tapt og « ..samfunnet er hisset opp av trusler og vold, og forholdet mellom de ulike religiøse, etniske og nasjonale befolkningsgruppene preget av hat.» «Anwalt.org» avslutter slik:

«Gjennom fremmedfiendtlige provokasjoner og stadig mer opphetede diskusjoner, blir den grunnlovssikrede meningsfriheten stilt på harde prøver. Sterkt hatefulle kommentarer kan til syvende og sist ende i terrorhandlinger. Alene dette stiller spørsmålet om ytringsfrihetens grenser skarpt. Spørsmålet hvor grensene går lar seg ikke lett besvare. Men faktum er i alle fall at (menings-)friheten stopper, der andres frihet innskrenkes. I Tyskland betyr dette bl.a. at meningsfriheten kan innskrenkes i de tilfellene hvor «meningene» resulterer i forherligelse av nasjonalsosialismen, i understøttelse eller benektelse av Holocaust og i hets mot minoriteter.»

 

Forbud etter straffeloven §§86 og 86a – propagandamidler, symboler og kjennetegn

Straffelovens §§86 og 86a hjemler forbud mot «spredning, lagring og fremstilling» av «propagandamidler» og «kjennetegn» fra partier og organisasjoner som har blitt forbudt med hjemmel i grunnlovens § 21.2 eller Lov om organisasjoner («Vereinsgesetz») § 3.1. Forbudet gjelder også propagandamateriale med tilsvarende innhold uten direkte kobling mot forbudte organisasjoner. Eksempler på «kjennetegn» er faner/flagg, jakkemerker, uniformsdeler, paroler og hilsener. Forbudene iverksettes av innenriksministeren eller av øverste delstatsmyndighet. Eksempler på iverksatte forbud er:

  • Hakekorset i ulike utføringer, herunder avbildninger på offisielle faner fra Nazitiden (f.eks. «Reichskriegsflagge 1935-45»)
  • Offisielle SS-symboler, herunder «SS-Totenkopfsymbol», Waffen-SS’ «Ruhm und Ehre»-symbol.
  • Stiliserte fotos av Hitler fra Nazitiden, med og uten Hitlerhilsen.
  • Paroler, herunder «Heil Hitler» og «Blut und Ehre» (Hitlerjugend).
  • „Horst Wessel“-sangen (SA).
  • Offisielle emblemer for nevnte forbudte organisasjoner.

En rekke symboler som nynazistiske organisasjoner ofte smykker seg med, men som har en anvendelse, betydning og forhistorie bortenfor disses horisont, er eksplisitt ikke forbudt. Eksempler på dette er ulike typer nordiske runer, symboler med keltisk opprinnelse o.l. Det er også gjort uttrykkelig unntak for forbudene for forskningsformål, museumsformidling, undervisning, kunst/teater, karnevalsfeiringer, samlere m.fl.

 

Historisk bakgrunn – «Forfatningspatriotisme» og «Det motstandsdyktige demokrati» («Die wehrhafte Demokratie»).

Tysk lovgivning og rettspraksis på området ytringsfrihet og ekstremismebekjempelse er umulig å forstå uten den historiske konteksten. To begreper har her stått sentralt – «forfatningspatriotisme» og «wehrhafte Demokratie» (motstansdyktig demokrati). Begrepet «forfatningspatriotisme» har primært sin historie knyttet til politikk- og statsrettsdiskusjoner i Vest-Tyskland i perioden 1949-1989. I de senere tiårene har det også blitt en stadig viktigere del av de internasjonale diskusjonene om moderne staters normative grunnlag, konstitusjonell rett, statsborgerrollen m.v. i moderne statsvitenskap og statsrett. En god oversikt gis i Jan-Werner Müllers bok «Verfassungspatriotismus» (2011). Spørsmålet som kan stilles er om forfatningspatriotismen – og det delvis beslektede begrepet «motstandsdyktig (eller selvbeskyttende) demokrati» – kan utgjøre et grunnlag for våre dagers diskusjoner om demokratienes kamp mot politisk ekstremisme, og i særlig grad den voldelige høyreekstremismen.

Begrepet fikk sin første utforming gjennom statsviteren og journalisten Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. Både Sternbergers og Habermas’ forfatningspatriotisme var inspirert Karl Jaspers berømte «Die Schuldfrage» fra 1946, en forståelse av politikk som «fri kommunikasjon og respektfull strid», og – for Tyskland etter Hitler – som en kamp «.. med og om «Die Schuld» (skylden). For Jaspers hang ansvar for historien og solidaritet i samtiden tett sammen. Dette ble viktig både for Sternberger og Habermas, om enn med ulike innretninger.

Sternberger utviklet sine teorier om forfatningspatriotismen i flere steg utover 40-, 50-, 60- og 70-tallet. Utgangspunktet var hans «Begriff des Vaterlandes» fra 1947, hvor begrepet «fedreland» løsrives fra tidligere sentimentale (og fatale) bindinger til «Volk», «skjebne» og «ære» osv, og reformuleres som et borgersamfunn i republikansk forstand. Termen «forfatningspatriotisme ble først anvendt i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung i 1970, og offisielt lansert i en artikkel i samme avis i 1979. Et viktig orienteringspunkt i hele Sternbergers virke var Vest-Tysklands nye grunnlov, som trådte i kraft 22. mai 1949. Sternbergers nasjonalstatlige republikanisme innbefattet også begrepet «wehrhafte Demokratie» – «det motstandsdyktige (selvbeskyttende) demokrati», et demokrati med evne (og rett) til å beskytte seg mot ytre og indre fiender. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!».

For Jürgen Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). Termen ble tatt i bruk av Habermas fra midten av 80-tallet, men da på en langt mer «universalistisk» og «selvkritisk» måte enn hos Sternberger – noe man fra Habermas side særlig fikk se i den etterfølgende «Historikerstriden». Senere la Habermas betydelig vekt på forfatningspatriotismen som det beste fundament for Europas fremvoksende multikulturelle samfunn, og den mest plausible garanti mot majoritetssamfunnets marginalisering og undertrykking av de nye minoritetskulturene, jfr. bl.a. «Faktizität und Geltung» (1994). Minste felles multiplum er alle borgeres plikt til å respektere forfatningens grunnrettigheter.

Jan-Werner Müller beskriver forskjellene mellom Sternberger og Habermas slik: «Mens Sternbergers forfatningspatriotisme også var en «beskyttelsespatriotisme» (‘Schutz-Patriotismus’) som konkret uttrykte seg i det «wehrhafte Demokratie», må Habermas’ versjon av forfatningspatriotismen forstås som en «skyldpatriotisme» (‘Schuld-Patriotismus’), som gjennom sin kontinuerlige beskjeftigelse med fortiden utviklet sin historiske spesifisitet, men i stor grad også sitt etiske grunnlag.» I så henseende gir det klart mening at det var Sternberger og ikke Habermas som på 60- og 70-tallet fremsto som forsvarer av både de nye «Notstandsgesetze» (unntakslovene) og av «Radikalenererlass» («Berufsverbot»), mens Habermas i disse heller skuet faren for en nyautoritær utvikling av Forbundsrepublikken.

Uavhengig av dette er det viktig å minne om at grunnlovsfedrene av 1949 allerede i utgangspunktet la inn sterke elementer av selvbeskyttelse og «wehrhafte demokratie» i selve grunnlovsteksten, noe som særlig kommer til uttrykk i nevnte §§ 9 og 21 samt i lovens §18. De tre grunnlovsparagrafene omhandler bl.a. rammer for forbud mot foreninger hvis mål eller handlinger retter seg mot straffelovene, den forfatningsmessige ordning og ideen om «Völkerverständigung» (§9.2) og mulighetene for tap av borgerrettigheter for den som misbruker frihetsrettighetene til å bekjempe mot «den frihetlig demokratiske grunnordning» (§18). Den legendariske Carlo Schmid – grunnlovens hovedforfatter, sosialdemokrat og skjønnånd med forbindelser til Stefan Goerge-kretsen – uttrykte dette på følgende måte i en av de mange plenumsdiskusjonene om grunnloven i Parlamentarische Rat i 1948-49: «Vi må ha mot til å vise intoleranse mot den som vil bruke demokratiet til å ødelegge det!». Forbudene mot KPD og nazistiske SRP på 50-tallet hadde sitt grunnlag i disse bestemmelsene. Kort tid etter krigens slutt hadde noe av det samme blitt uttrykt av den britiske filosofen Karl Popper i hans «The Open Society and its Enemies». Ovennevnte bestemmelser i bl.a. straffeloven og i lovene om partier og foreninger har sine røtter i denne rettstradisjonen.

Tyskland og Norge i sammenstilling – har vi noe å lære?

Både Norge og Tyskland har den seneste tiden opplevd alvorlige angrep fra det ytterste høyre. Norge hadde tidligere i år moskeskytingen i Bærum. I oktober i fjor var det bare tilfeldigheter som hindret en høyreekstrem mann i 20-årene fra å begå massemord på den jødiske menigheten i Halle, Øst-Tyskland. Det endte «kun» med 2 dødsofre. På forsommerenen i 2019 ble regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübke (CDU), brutalt henrettet foran sitt hus av en kjent høyreekstremist. Det tyske «Verfassungsscutz» (PST) regner i sin siste rapport med at det finnes 32000 organiserte høyreekstremister i dagens Tyskland, hvorav 13.000 med voldspotensial. Fra 1990 til i dag anslår Verfassungsschutz at mer enn 170 mennesker er døde som følge av høyreekstreme voldsaksjoner. Ti av disse ble ofre for den høyreterroristiske morderbanden «NSU».

Tyskland har en større redskapskasse til rådighet i kampen mot voldelig høyreekstremisme enn Norge. Det er også mye som tyder på at forståelsen av forfatningen som verdigrunnlag – et verdigrunnlag som også krever rett til offensiv selvbeskyttelse – veier tyngre i det tyske demokratiske partispekteret enn hos oss. I en erklæring kort etter attentatet i Halle uttalte den tyske koalisjonsregjeringen (CDU/SPD): «Det handler om det hele, hverken mer eller mindre. Regjeringen er fast bestemt på å beskytte det frihetlige demokrati, og vil bruke alle midler som rettsstaten har til rådighet for å bekjempe hat, høyreekstremisme og antisemittisme.» Erklæringen kom i tilknytning til presentasjonen av en ny tiltakspakke for bekjempelse av høyreekstremisme og hatkriminalitet. Den innbefatter også skarpere oppfølging av lovgivningen om rasistisk netthets, bl.a. gjennom egne team av spesialetterforskere i delstatenes statsadvokatembeter.

I Norge legger en strengt formalistisk forståelse av ytringsfrihetsinstituttet sterke føringer på hva politikere, medier og intellektuelle kan si og mene. Resultatet blir fantasiløshet og handlingslammelse – noe vi bl.a. ser når mottiltak mot bevegelser som «Nordisk motstandsrørelse» står på dagsorden. Alle vet at å «holde seminar» for krefter som dette er nytteløst, og alle vet at de i siste instans er beredte og kapable til å drepe. Vi vet også at å holde seg unna, eller å overse, øker sannsynligheten for at de rykker fram og erobrer rom de tidligere har vært stengt ute fra. Norge har riktignok en teoretisk beskyttelsesmekanisme mot hatefulle ytringer gjennom straffelovens § 185, men den begrenser seg til enkeltpersoner, har resultert i få fellende dommer og har høy terskel for påtalebeslutninger. Kristiansandsaken er det nyligste eksempelet på dette. For den absolutte ytringsfrihetens riddere går også denne ene lovbestemmelsen for langt, og i et opprop i fjor ble den krevd fjernet i sin helhet.

Kristiandssaken i april 2018 egner seg godt til en konkret sammenligning mellom tysk og norsk lovgivning og rettspraksis på området ekstremismebekjempelse. Hadde tilsvarende skjedd i Tyskland ville sannsynligheten for følgende forløp vært sannsynlig:

  • «Nordisk Motstandsbevegelse» som organisasjon ville allerede vært forbudt på det tidspunktet aksjonene ble gjennomført, jfr. grunnlovens § 9.2 og lov om organisasjoner § 3.1. Marsjen gjennom Kristansands gater i 2017 hadde blitt stoppet med hjemmel i straffelovens § 130, uavhengig av om forbud forelå.
  • Aksjonen med heisingen av naziflagget utenfor det tidligere Gestapohovedkvarteret i Kristiansand ville blitt rammet av paragrafen om «Volksverhetzung» i straffelovens §130, jfr. særlig 4 ledd («..gi støtte til, fortie eller bagatellisere det nazistiske volds- og vilkårsherredømmet på en måte som krenker ofrenes verdighet»), uavhengig av om forbud forelå.
  • Propagandamaterialet som ble funnet i naziaktivistenes bil, herunder flyers med påskriften «Fuck refugees», ville blitt rammet av forbudet mot nazistiske propagandamidler, kjennetegn og symboler etter straffelovens §§ 86 og 86a.

Ovennevnte viser, om ikke annet, at det fins ulike juridiske innfallsvinkler til håndteringen av ekstremistiske, menneskefiendtlige og samfunnstruende bevegelser også innen rammen av strengt konstitusjonelle, frihetlige demokratier. Det er altså grunnlag for å bevege seg ut av nåværende tilstand av alternativløshet. Selvsagt gjelder de prinsipielle anførslene i denne teksten langt på vei også for salafistisk-militante og venstreterroristiske grupperinger, men – som også tyske Verfassungsschutz (PST) med all mulig tydelighet har slått fast i sine to siste årsrapporter – er de reelle farene som utgår fra den høyreekstreme scenen for tiden så mye større enn for de to andre at jeg har valgt å la disse ligge i denne omgang. De to andre ekstremismefarene har dessuten noen særegenheter som skiller dem fra høyreekstremistene, og som krever særskilt behandling, herunder spesielt fraværet av biologisk fundert rasisme.

Sammenhengen mellom begreper som «forfatningspatriotisme» og «demokratiets selvbeskyttelse», deres juridiske virkeliggjøring i ulike stater, deres historiske bakgrunn og statenes evne til å bekjempe de krefter som vil rive i stykker demokratiet fra bunnen av er kompliserte spørsmål, og slett ikke uten dilemmaer. Det samme gjelder avveiningen mellom demokratiets beskyttelsesbehov og den demokratiske forfatningsstatens liberale kjerneverdier. Tyskland har en brutal historisk arv i møtet med nazisme, terror og diktatur. Flere av grepene i lovgivningen er umulig å forstå uten denne arven. Jeg sier ikke at den tyske arven, og den tyske måten å gjøre dette på, er direkte overførbar til norske forhold. Men jeg er overbevist om at vi er nødt til å begynne å diskutere disse spørsmålene på en bredere og mindre ensporet måte enn vi har gjort til nå.

MURENS FALL – GRUNNLOVSPROSESSEN SOM IKKE KOM

Splittelsen mellom øst og vest er et gjennomgangstema i disse dagers markeringer av 30-årsjubileet for murens fall. Forklaringene på de vedvarende ulikhetene mellom «ossis» og «wessis» er mangfoldige og sammensatte – økonomisk og sosial ulikhet, ulike erfaringer og ulik sosialisering, mangel på gjensidig respekt m.v. En faktor som sjelden løftes fram (i alle fall i de mer tabloide beretningene) er fraværet av en felles grunnlovsprosess for den nye tyske staten i de kritiske årene 1989-91. En slik prosess var forutsatt i den vesttyske grunnlovens sluttkapittel (§146), men det ble altså ikke noe ut av den. I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss», direkte tiltreden til det eksisterende Vest-Tyskland av de fem delstatene i øst (grunnlovens § 23).

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om dette i 1989-91 svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag.
Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.» I et langt og godt essay i dagens utgave av Klassekampen beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere

Jeg besøkte Øst-Berlin i august 1989, bodde i Vest-Tyskland (Köln) året forut for murens fall og fulgte derfor de etterfølgende debattene om en mulig grunnlovsprosess svært nøye. Blant de mest prominente talsmennene for en slik prosess var filosofen Jürgen Habermas og statsrettsprofessoren Ulrich K. Preuss, men også en rekke stemmer på sentrum-/venstresiden (både i øst og vest) og i den liberale pressen ga sin støtte til forslaget. I Habermas termer må en slik prosess kunne forstås som en type demokratisk selvkonstituering, med etterfølgende folkeavstemning (slik grunnloven også forutsatte). Isolert betraktet var (og er) den vesttyske grunnloven en moderne og liberal forfatning, og svært mye av den kunne og burde blitt beholdt i en ny og felles grunnlov, men fraværet av en bred demokratisk prosess der befolkningene i de to tidligere tyske statene i felleskap ble gitt mulighet til «å gi seg selv» en ny konstitusjon er sannsynligvis en av flere årsaker til at splittelsen mellom øst og vest fremstår så manifest som den gjør i dag. Süddeutsche Zeitungs tidligere politiske redaktør Heribert Prantl beskrev det slik i sin bok «Glanz und Elend der Grundrechte» for noen år siden: «Forfatningsdiskusjonene .. etter gjenforeningen ga intet bidrag til integrasjonen av de østtyske borgerne i den nye fellestyske staten, .. for ettertenksomhet og selvbesinnelse, for diskusjon om grunnlaget for den nye staten var det angivelig ikke tid.»

I et langt og godt essay i Klassekampen 9. november beskriver den østtyske forfatteren og kuratoren Thomas Oberbender fraværet av en slik felles grunnlovsprosess som å «..flytte inn hos den andre», i stedet for å «..flytte til et nytt sted, og starte et liv sammen der.» Oberbender nevner «retten til arbeid og til et sted å bo» som østtyske verdier som kunne fått et sterkere grunnlovsvern dersom de to befolkningene, og deres representanter, kunne møttes på like fot rundt samme bord. Selv om det gamle DDR var politisk, økonomisk og moralsk bankerott, hadde borgerne der erfaringer og verdier som kunne bidratt positivt inn i det nye felleskapet. Det kom et billionprogram for «Aufbau Ost» – renseanlegg, fortau og veier og badeland – men det meste som (fortsatt) hadde verdi for østtyskerne ble rasert, og muren i hodene fortsatte å eksistere.

Foto: Raphael Thiemord, CC-BY-SA-2.0

Grunnloven ble først møtt med likegyldighet og fiendtlighet

Publisert i Morgenbladet 23. mai 2019

«Grunnloven er sexy», står det på et banner som to unge jenter holder mellom seg under en konsert mot høyreradikalisme og rasisme i østtyske Chemnitz sist høst. Banneret speiler lovens brede popularitet i den tyske befolkningen. Grunnloven ble til i 1948–49 under de tre vestlige seiersmaktenes overherredømme. Landet lå i ruiner, befolkningen var politisk og moralsk bankerott og pessimismen dominerte. Loven ble ført i pennen av 65 parlamentarikere – tidligere konsentrasjonsleirfanger, borgere hjemvendt fra ytre eller indre eksil, «statsforrædere», «defaister» og «karaktersvin». Grunnloven ble møtt med likegyldighet og fiendtlighet i samtiden, men gradvis – tiår for tiår – vokste den i anseelse. I dag er grunnloven den viktigste byggesteinen i det gjenforente Tysklands demokrati, men også grunnlaget for noe nær en sekulær statsreligion. Ingen andre steder, med mulig unntak for USA, verdsettes et lands forfatning på en tilsvarende måte. I morgen, den 24. mai, er det 70 år siden loven trådte i kraft. Det er også datoen for Vest-Tysklands første steg på veien mot selvstendig stat.

Tre utstoppede glefsende sibirske ulver møtte de 65 parlamentarikerne som ankom åpningsseremonien for grunnlovsarbeidet i Museum-Koenig i Bonn 1. september 1948. Opptakten var altså ikke uten symbolsk ladning – bruddet med Sovjetunionen var et faktum, Berlinblokaden pågikk for fullt og delingen i to tyske stater syntes uunngåelig. Oppdraget om å utarbeide et forslag til forfatning for en ny vesttysk stat hadde ministerpresidentene i de 11 vestlige delstatene fått i et møte med den amerikanske, britiske og franske militærguvernøren i Frankfurt 1. juli 1948. Oppgaven skulle utføres av en parlamentarikerforsamling valgt av delstatsparlamentene i de tre vestlige militærsonene. Det parlamentariske rådet, «Parlamentarische Rat», som kom sammen i Bonn hadde 65 medlemmer – 61 menn og 4 kvinner. Parlamentarikernes arbeid var beregnet å vare frem årsskiftet 1948/49, men først 23. mai 1949 kunne representantene sette sin underskrift på det endelige dokumentet. De 146 paragrafene som kom ut av arbeidet var ment å være en byggeplan for et provisorium. Det skulle vise seg å bli så uendelig mye mer.

Flere av grunnlovsmakerne hadde i eksil jobbet med skisser til en ny forfatning for tiden etter naziherredømmets ventede sammenbrudd. Sentral ble også grunnlovsutkastet som en kommisjon av forfatningseksperter, samlet på «Herrenchiemsee» i Bayern, hadde utarbeidet i løpet av to intensive uker i august 1948. Weimarrepublikkens forfatning (1919–1933) og ideene fra den mislykkede borgerlige revolusjonen 1848–49 var også viktige inspirasjonskilder. Utkastet fra Herrenchiemsee bar tydelig preg av å være en reaksjon på negative erfaringer med Weimarforfatningen. En av disse var den enorme makten forfatningen hadde lagt i rikspresidentens hender – øverste militære befalhaver, kontroll over unntakstilstanden, rett til oppløsning av Riksdagen, omfattende fullmakter til styring gjennom dekreter. En annen var de negative erfaringene med hyppige mistillitserklæringer mot sittende regjeringer uten plikt for riksdagen til å peke på en alternativ regjering. I den nye grunnloven ble derfor det meste av presidentens fullmakter overført til forbundskansleren og forbundsdagen, hele kapitlet om unntakstilstanden ble fjernet og prinsippet om såkalt «konstruktivt mistillitsvotum» etablert. Sammen med sperregrense for partiene i valg og sterke begrensninger for bruken av folkeavstemninger på nasjonalt nivå, inngikk dette i en pakke for å motvirke at Weimarrepublikkens kaos og destabilisering skulle gjenta seg.

Mer enn noe annet var den nye grunnloven det rettslige svaret på tilintetgjørelsen og fornedrelsen av menneskene gjennom nazistenes system av planmessig terror og vilkårlighet. Heribert Prantl, sjefkommentator i Süddeutsche Zeitung og forfatter av boken «Glanz und Elend der Grundrechte» (2014) sier det slik: «Tysklands vei til sin grunnlov går gjennom avgrunner, ved veikanten står Gestapo, folkedomstolene, Bergen-Belsen og Lidice, de myrdede i Auschwitz, ofrene for Hitlers bombekrig, tvangsarbeiderne og herremenneskene.» Minnet om dette kan leses direkte ut av den nye grunnlovens første setning (§1.1): «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er ukrenkelig. Disse seks ordene, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om borgernes grunnrettigheter, står først i grunnlovsteksten og legger premissene for lovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Grunnlovstekstens hovedforfatter var sosialdemokraten Carlo Schmidt, forvaltningsjurist og skjønnånd med forbindelser til Stefan George-kretsen. Andre sentrale aktører var Theodor Heuss (FDP) og Adolf Süsterhenn (CDU). «Aldri igjen», synes Schmidt og medspillerne i «Der Parlamentarische Rat» å ha hatt som devise. Vissheten om det ukrenkelige ved grunnrettighetene gjorde at parlamentarikerne også valgte å sikre dem i en egen «evighetsklausul» i loven. Et meget sterkt beskyttelsesverk for den nye grunnloven ble også beslutningen om etablering av egen forfatningsdomstol. Den fikk sete i Karlsruhe, og startet sitt arbeid i 1951.

Katalogen av grunnrettigheter gjorde grunnloven til en av sin tids mest moderne og liberale: totalforbud mot dødsstraff og tortur, ytrings- og forsamlingsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet, sikring av privatsfæren mot kontroll og overvåkning, kvinnenes fulle likestilling, uinnskrenket rett på politisk asyl. Et stort stridspunkt underveis hadde vært kirkenes kontroll med skolene og religionsundervisningen. Aller mest krevende var imidlertid spørsmålet om myndighetsfordelingen mellom delstatene og det nasjonale styringsnivået. De sydtyske delstatene med Bayern i spissen presset på for en sterkest mulig føderativ struktur, mens de SPD-styrte delstatene ønsket videst mulige rammer for sentral økonomisk styring. De tre vestlige seiersmaktene, og i særlig grad Frankrike, ønsket en modell med svakest mulig sentralmakt. Striden mellom parlamentarikerne og de tre våren 1949 holdt på å ende i fullt sammenbrudd, men under presset fra krevende oppgaver på den internasjonale arena (forhandlingene med Sovjet om avslutning av Berlinblokaden) valgte de tre militærguvernørene å gi sin tilslutning til kompromisset som parlamentarikerne etter hvert hadde kommet frem til. Etter behandling i alle de 11 delstatsparlamentene kunne presidenten for «Der parlamentarische Rat», Konrad Adenauer, 23. mai 1949 fremlegge sluttdokumentet for signering. Spørsmålet om forslaget skulle fremlegges for full folkeavstemning hadde vært drøftet både innad i «Parlamentarische Rat» og med militærguvernørene, men konklusjonen ble negativ. Utslagsgivende var kanskje Theodor Heuss, den nye forbundsrepublikkens første president: «I massenes og rotløshetens tidsalder vil folkeavstemninger være en premie for enhver demagog.»

Forbundsrepublikken Tyskland var nå på papiret en demokratisk rettsstat. Men utenfor dørene til festsalen i Bonn rådet bolignød og matmangel. Utgangsposisjonen for den nye forfatningsdomstolen var heller ikke optimal. Så mye som 40 prosent av befolkningen uttrykte våren 1949 likegyldighet til den nye grunnloven. Gjennom en rekke dommer utover 50- og 60-tallet demonstrerte imidlertid forfatningsdommerne i Karlsruhe at de hadde til hensikt å ta sitt oppdrag på alvor. Den første prøvesteinen kom i 1952, hvor domstolen i saken om tysk deltagelse i det planlagte europeiske forsvarsfellesskapet (EVG) sto imot presset fra Adenauer-regjeringen, og slik fikk gjennomslag for at domstolen var å anse som et forfatningsorgan på lik linje med regjeringen og forbundsdagen. I de svært viktige dommene om organiseringen av statsfjernsynet (1961) og om den såkalte «Spiegelaffæren» (1966) kom pressefriheten styrket ut, og i den såkalte «Lüth-dommen» (1958) – om boikottaksjonene mot den antisemittiske filmmakeren Veit Harlan – ble grunnrettighetens primat over den sivilrettslige lovgivningen tydelig befestet. I de etterfølgende 10-årene fikk bl.a. demonstrasjonsretten (Brokdorf-dommen) og beskyttelsen av privatsfæren (Folketellingsdommen) et styrket vern. I den svært omstridte dommen om de nye unntakslovene («Notstandsgesetze») som regjeringen fikk gjennomslag for i 1968, valgte dommerne i Karlsruhe derimot en tolkning som mange oppfattet som et tilbakeskritt til 50-tallets autoritære tenkemåter.

Mange av forfatningsdomstolens dommer bidro til at politiske stridsspørsmål fikk form av rettslige og konstitusjonelle konflikter. Dette økte også befolkningens interesse for domstolens arbeid. Tyskerne trengte en del år på å lære seg å forstå demokratiet som noe mer enn en statsform. «Demokrati som åpen samtale» ble kommunisert vel så mye av dommerne i forfatningsdomstolen som gjennom parlamentsdebatter og partikrangler, hevder Christian Bommarius i sin bok «Das Grundgesetz – eine Biographie» (2009): «Forfatningsdomstolen ga språk til grunnloven, lærte den å tale». Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etter hvert grunnlaget for en spesifikk tysk «forfatningspatriotisme» – en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fremsto på denne måten som et bud på en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt frem til 1990 var delt i to stater. Gjennom tusener av dommer bidro forfatningsdomstolen til overskridelse av stivnede og patriarkalske normer og til generell liberalisering av samfunnet. Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

Den tyske forfatningspatriotismen fikk sin første utforming gjennom statsviteren Dolf Sternberger, og ble så senere videreutviklet av filosofen Jürgen Habermas. Begge utledet begrepet fra den spesifikke tyske erfaringen – ødeleggelsen av historien og kulturen som legitimasjonsgrunnlag for den nye tyske veststaten. For Sternberger tok den primært form av en nasjonalstatlig republikanisme, hvor også begrepet om det «wehrhafte Demokratie», det stridsdyktige demokrati, spilte en sentral rolle. Sternberger støttet således forbudene mot nazistiske SRP (1953) og kommunistiske KPD (1956), hjemlet i grunnlovens § 18, og han var positiv til mye av spesiallovgivningen rettet mot 70-tallets venstreekstremisme og venstreterrorisme: «Ingen frihet for frihetens fiender!» For Habermas var forfatningspatriotismen uløselig knyttet til imperativet om bearbeiding av nazifortiden, og til de sterke moralske og politiske forpliktelsene som fulgte i forlengelsen av dette. Ved gjenforeningen mellom de to tyske statene i 1989–90 argumenterte han også for forfatningspatriotismen som grunnlag for en felles grunnlovsprosess for de to tyske statene, en type demokratisk selvkonstituering med etterfølgende folkeavstemning, slik det egentlig var forutsatt i grunnlovens sluttkapittel (§146). I stedet fikk man den enklere og fattigere løsningen med «Anschluss» – tiltreden til Vest-Tyskland av de fem tyske øststatene etter lovens § 23. Habermas utlegning av forfatningspatriotismen fikk utover 90-tallet også økt relevans som plattform for integrering og sammenhold i et samfunn med økende flerkulturelt preg. I dag er dette begrepet uomgjengelig i enhver diskusjon om politisk og kulturell integrasjon både i og utenfor Tysklands grenser.

I en undersøkelse publisert av meningsmålingsbyrået Allensbach tidligere i år sa 9 av 10 tyskere seg enig i at grunnloven er en av «de største nyvinningene i forbundsrepublikkens 70-årige historie». Eventyrlig økonomisk vekst og politisk stabilitet knyttet til vestbindingen ble et lykketreff for den nye tyske veststaten i de første etterkrigstiårene. Det la også grunnlaget for at en opprinnelig nazifisert og autoritær befolkning gradvis kunne gjøre demokratiets og republikanismens verdier til sine egne. Nettopp dette var en av de store forskjellene fra Weimarrepublikken, uttalte statsrettsprofessoren Horst Dreier i et intervju med Die Zeit 1. mai: «Det fantes knapt reell understøttelse, ikke i de økonomiske elitene, ikke blant de militære, ikke i kirkene og knapt nok i de intellektuelle miljøene.» Lærdommen fra dette er enkel: står borgerne stabilt bak sin forfatning, forblir også staten selv stabil. Grunnlovens unike posisjon gjør at den er et av de viktigste tilknytningspunktene for politisk kamp i dagens Tyskland – en plattform for politisk streben fundert i lovnadene som grunnlovens verdigrunnlag gir, men som ennå ikke er fullt ut innløst, slik politologen Jan-Werner Müller beskriver det i sin bok «Verfassungspatriotismus» (2010). I 1949 så det annerledes ut. Veien Tyskland fikk gå i tiårene som kom, og læringen som fulgte i forlengelsen av den, gjør at landets demokratiske institusjoner i dag er svært godt rustet mot ytre og indre press. Men ingenting kommer av seg selv.

https://morgenbladet.no/ideer/2019/05/grunnloven-ble-forst-mott-med-likegyldighet-og-fiendtlighet?fbclid=IwAR2FksikSYLjcFhWKQLx_99h2QF4IOhC4bGIPR8TGgjx5Y_nw1Ibg_vbUig

Foto: Carlo Schmidt undertegner grunnlovsteksten 23. mai 1949 – Akg-images / NTB scanpix

 

Veit Harlan, «Jüd Süss» og det nye Tysklands grunnlov – historien om rettssamfunnets sene triumf

Publisert i Vårt Land, 20. mai 2019

Tysklands grunnlov feirer i slutten av mai sitt 70-årsjubileum. Det er en svært liberal og moderne forfatning, tross tilblivelse under svært spesielle og krevende omstendigheter – et land i ruiner med rasjonering og mangeløkonomi, store flyktningstrømmer fra øst, en nazifisert befolkning og en ikke-stat under seiersmaktenes overherredømme. Lovens kapittel 1 angir borgernes grunnrettigheter, dens aller første paragraf (§1.1.) lyder: «Die Würde des Menschen ist unantastbar» – menneskets verdighet er urørbar. Denne setningen, og de øvrige 19 paragrafene i kapittelet om grunnrettighetene, er styrende for byggverket i grunnlovens øvrige deler. Grunnrettighetenes primat representerer en kopernikansk vending i tysk rettshistorie – ikke bare et brudd med naziherredømmets brutale og vilkårlige «rettsutøvelse», men også med Weimarrepublikkens forfatning: menneskets og dets verdighet settes foran staten og nasjonen, hierarkiet snus på hodet. Sentrale paragrafer i den nye grunnloven omfattet bl.a. ytrings- og forsamlingsfriheten, kvinnenes likeberettigelse, forbud mot dødsstraff og tortur, beskyttelse av privatsfæren og grunnrett på asyl for politisk forfulgte. Blod og gull Poster

I 1951, to år etter lovens stadfestelse, starter den tyske forfatningsdomstolen (BvG) i Karlsruhe sitt arbeid. Dens oppgave var å vokte over lovens grunnrettigheter, og å kontrollere at lovgivning, rettsutøvelse og forvaltning ikke bryter med disse. Gjennom utallige dommer over syv tiår har domstolen bidratt til videre utdypning av grunnloven, og til den gradvis styrkede forankring av de demokratiske og rettsstatlige verdiene i den tyske befolkningen.

Et eksempel på forfatningsdomstolens betydning kan vi finne historien om Veit Harlan, en av nazitidens mest berømte og beryktede filmregissører, og mannen bak den sterkt anti-semittiske publikumssuksessen «Jud Süss». Harlan ble i de første etterkrigsårene frifunnet for tiltaler om forbrytelse mot menneskeheten i flere lokale domstoler. Dommerne var i stor grad tidligere NSDAP-medlemmer som hadde manøvrert seg tilbake til sine tidligere dommerembeter. Harlan kunne etter dette fortsette sitt virke som filmregissør i det tyske etterkrigssamfunnet, dels med nye publikumsuksesser. I et åpent brev, utsendt sommeren 1951, henvendte pressesjefen for Hamburgs SPD-styrte byregjering, Erik Lüth, seg til den bredere offentlighet med oppfordring om boikott av Harlans filmer. Lüth skrev bl.a: «Harlans gjeninntreden som filmregissør river opp gamle sår, og svekker Tysklands anseelse i verden. Det er ikke bare en rett, men også en plikt for anstendige tyske borgere å protestere mot denne uverdige representanten for tysk film.» Harlans filmproduksjonsselskap klagde Lüth inn for en domstol i Hamburg, og fikk medhold etter en sivilrettslig paragraf om «.. tilsiktet påføring av skade på en annen i strid med hevdvunne normer». Lüth ble dømt til å betale erstatning, og ilagt forbud mot å videreføre boikottoppfordringene.

Den 22. november 1951 leverte Lüth klage over dommen til forfatningsdomstolen i Karlsruhe. Klagen hadde form av en såkalt «Verfassungsbeschwerde», en rettighet som tilkom enhver tysk borger i den nye grunnloven. Klagen gjaldt påstand om brudd på Lüths rett til meningsfrihet etter grunnlovens artikkel 5.1 Mer enn 6 år senere, januar 1958, opphevet forfatningsdomstolen (BvG) dommen mot Lüth. Hamburgdomstolen hadde krenket Lüths rett på menings- og ytringsfrihet etter grunnloven. Forfatningsdomstolens dom, som ble forfattet av BvG-dommeren Günter Durig, ble på mange måter en milepæl.

BvG-dommen utlegning av når, og på hvilken måte, grunnlovens grunnrettigheter kan overstyre lovgivning og domfellelser har senere blitt betegnet «som teorien om grunnlovens objektive verdiordning» («Theorie von der objektiven Wertordning des Grundgesetzes»). Teoriens status og rekkevidde har vært omstridt blant rettsfilosofer og jurister, men at den har hatt de facto virkning er hevet over tvil. Hovedelementer i teorien er:

– Mennesket og dets verdighet har forrang foran statens maktinteresser.
– Grunnrettighetenes innhold, og plasseringen av kapitlet om dem først i grunnloven, tydeliggjør at grunnloven aldri var ment som noe verdinøytralt dokument.
– Grunnlovens verdiordning må stå i sentrum for det sosiale fellesskapet, og være normgivende for all lovgivning og rettsutøvelse som berører dette.

Lüth ble frifunnet fordi han «..ikke hadde gjort noe annet enn å benytte seg av sin menneskelighet til å vise Harlans medansvar for jødeforfølgelsene, og til å ta konsekvensene av det gjennom oppropet om boikott». Ut fra vår tids perspektiv kan domfellelser for noe så selvsagt som retten til frie ytringer fremstå som svært fremmed. Retten til å ytre seg fritt var der på papiret, klokkeklart hjemlet i den nye grunnlovens § 5, men etterkrigstidens øvrighetsstat og delvis naziinfiserte juristeri la hindringer i veien. Med Lüth-dommen ble grunnloven noe mer enn en beskyttelsesordning mot statlig vilkårlighet, den ble også verdiordning med «utstrålingsvirkning» på alle rettens områder.

Christian Bommerius beskriver i sin bok «Das Grungesetz – Eine Biographie» (2009) denne overgangen slik: «Først med denne dommen kom grunnlovens samtale med sine borgere virkelig i gang». Senere, og helt opp til vår tid, har forfatningsdomstolens «samtale» med sine borgere resultert i dommer som har styrket alt fra kvinnerettigheter og seksuelle minoriteters rettigheter til pressefriheten, forsamlings- og demonstrasjonsfriheten og sosialmottakernes rettigheter. I de senere år har dommer mot uproporsjonale overvåkingstiltak begrunnet i sikkerhetshensyn stått sentralt.

Forfatningsdomstolens samtale med sine borgere la etterhvert grunnlaget for en spesifikk tysk form for «forfatningspatriotisme», en teori om legitimitet, identitet og demokratisk kultur fundert i forfatningens verdigrunnlag. Forfatningspatriotismen fikk på denne måten etterhvert karakter av en alternativ nasjonal identitet for tyskerne, i en stat hvor historien etter 1945 var blitt ubrukelig som grunnlag for etablering av noe som lignet på en stolthetsbærende identitet, og i en nasjon som helt fram til 1990 var delt i to stater.  Grunnloven, slik forfatningsdomstolen fortolket og videreutviklet den, ble på mange måter selve motoren i den vellykkede moderniseringen av det tyske samfunnet, slik vi i dag kjenner det.

http://www.verdidebatt.no/innlegg/11751759-det-nye-tyskland-historien-om-rettssamfunnets-seine-triumf?fbclid=IwAR2JC-7a9O5Uj5Pe0csll-kFide-xapTMny3nD2qYI2HoI2zZX7FyPcGQEY