ALT ER FORFALSKET

Journalisten Claas Relotius skrev til sammen ca. 60 historier for Der Spiegel. Som mange vil vite var skribentvirksomheten i stor grad bygget på løgn. Det verdensledende nyhetsmagasinet har satt maksimalt med ressurser inn på å rydde opp, herunder kritisk-journalistisk saumfaring av samtlige tekster. Enkelte er publisert i Spiegel+, altså tekster for digitale abonnenter, men flertallet er trykket i papirutgaven. Til nå er 28 av tekstene gjennomgått, og foreløpig status gjort opp. Det er dyster lesning. Frankfurter Allgemeine Zeitung, som Relotius også skrev for, sammenfatter gjennomgangen slik:

«Knapt en eneste av de 28 artiklene består testen. De aller fleste er forfalsket, inneholder overdrivelser, falske fakta, oppdiktede hendelser og intervjuer eller samtaler med personer som Relotius aldri har truffet».

En av de mange historiene Relotius skrev for Der Spiegel handlet om småbyen Fergus Falls i Minnesota. Den svært lange «reportasjen», som ble publisert i mars 2017, var et inngående portrett av tristessen i det typiske «Trump-land»: «Slik lever menneskene der, slik tenker de, derfor ga de Trump sin stemme». Etter at skandalen begynte å rulle i desember sendte Der Spiegel sin reporter Christoph Scheuermann tilbake til Fergus Fall for å etterprøve den virkelighet Retorius beskriver. Han finner en by med et helt annet og vennligere ansikt enn det Relotius fremviser. Og feilene, løgnene og de pyntede historiene møter ham på løpende bånd:

• «Den mørke skogen, hvor draker kan tenkes å bo“, en skog man passerer på bussreisen inn til byen, eksisterer ikke, i høyden noen spredte trær her og der.
• «Neil Becker», Trump-velger og i følge Relotius en hardtarbeidende kull-skufler på det lokale kraftverket som knapt har vært utenfor egen by, drev i 34 år eget fitnessstudio og jobber i dag for UPS. Becker kjenner nesten hver eneste flyplass i USA.
• Den angivelige Trump-velgeren Maria Rodriguez lider i følge Relotius av en nyresykdom, har ingen penger og drømmer om å dra tilbake til Mexico. I virkeligheten er Rodriguez kjernesunn, har nylig åpnet en restaurant sammen med sin mann og trives veldig godt i byen. Å stemme for Trump er umulig for henne, siden hun ikke er i besittelse av et amerikansk pass.
• Rådmannen i kommuneadministrasjonen bærer ikke rundt på en pistol, det er ulovlig å bære våpen der. Rådhusets „utstoppede villsvin“ er umulig å finne, det samme er TV-apparatet på rådmannens kontor. Det er også oppdiktet at han aldri har besøkt havet og trakasserer kvinner på bussen. Han kjører aldri buss.

Scheuermann oppsummerer sitt møte med Fergus Falls slik:

«Tre dager i det ekte Fergus Falls, ikke i det oppdiktede, ble en leksjon i ydmykhet. Naturligvis har også denne byen sine problemer, men folkene der gjør så godt de kan, er vennlige og arbeider hardt. Ja, flertallet ga Donald Trump sin stemme, men menneskene der er langt mer interessante og sammensatte enn karikaturene Relotius gjorde ut av dem.»

Relotius’ tekster var typisk lange historier med preg av featurejournalistikk og med glitrende penn-ambisjoner – «fortellinger fra det virkelige liv» med human touch som var ment å skulle illustrere overordnede samfunnsmessige trender, men som altså i all hovedsak var basert på løgn og bedrag.

Den 34-årige Relotius var overøst med priser, og var før avsløringene ansett som en av de aller største stjernene på den tyske journalisthimmelen. En skandale og et personlig fall uten sidestykke i moderne tysk pressehistorie. Måten Der Spiegel har grepet fatt i dette i dette, med samme nådeløse krav til oppklaring i eget hus som ellers gjelder for journalistikken deres, synes jeg imidlertid det står respekt av, selv om man selvsagt kan si at man ikke har hatt noe valg.

Ulrike Meinhof og den borgerlige bohemen

Fascinerende å bli minnet om det nære forholdet mellom maktelitene i de tyske liberale mediene og RAFs senere sjefsterrorist Ulrike Meinhof. Nå har det dukket opp en bunke brev i Der Spiegels arkiver (nr. 19/2017, papirversjonen) som dokumenterer den nære relasjonen mellom Der Spiegels legendariske sjefsredaktør Rufolf Augstein og Meinhof. At Meinhof før dannelsen av RAF i mai 1970 hadde hatt en posisjon som fetert avis- og fjernsynsjournalist er ingen nyhet. De spesielt interesserte vil også vite at hun helt frem til bruddet med Konkret-grunnleggeren Klaus Reiner Röhl i 1968, pleide nær omgang med den venstreliberale bohemen av journalister og publisister i Hamburg, der skribenter og redaktører fra bl.a. Der Spiegel, Die Zeit, Stern og Meinhofs eget «Konkret» frekventerte.

Nå viser det seg at hun gjennom hele 60-tallet hadde en løpende brevveksling med Augstein, i fortrolig du-form og med visshet om gjensidig interesse og beredskap til finansiering hvis det knep på. Boten på 600 DM som Meinhof i 1966 ble idømt av Amtsgericht München for å ha fornærmet Franz Josef Strauss, var det Der Spiegel som betalte. Siste brev mottok Augstein kort tid etter at Meinhof, Baader, Ennslin & co hadde gått under jorden i 1970, vedlagt en tekst for publisering med tittelen «Den bewaffneten Widerstand organisieren – Die Klassenkämpfe entfalten – Die Rote Armee aufbauen». Som honorar foreslo hun 2000 Dollar! Manuskriptet ble ikke trykket, og honoraret ikke utbetalt. Om oppfordringen om tilsending av «Rothändle»-sigaretter, vitamintabletter, sjokolade m/nøtter, bøker, aviser og penger» til kameratene i fengsel ble fulgt, vites ikke.

Nye kilder av dette slag dukker opp med jevne mellomrom. Tyske medier – og særlig de som var tettest på «den gang da», som Der Spiegel og Die Zeit – synes å ha en umettelig trang til å kaste seg over kilder som på nytt belyser de tidlige RAF-skikkelsene som ungdommer, i pre-RAF-fasen osv. Før dette var det en bunke stipendsøknader fra unge Meinhof, Ennslin, Mahler m.fl. som Die Zeit hadde fått kloa i. Ellers kan det være fruktbart å tolke skikkelser som Meinhof (og i for seg hele den fanatiske venstreekstremismen i Tyskland på 70-tallet) på grunnlag av tysk idealisme (og evt. romantikk) som slår om i perversjon og galskap. En skikkelse som har studert denne «tyske furore» som tradisjon (knyttet den til anti-semittisme, de marsjerende studentene i 1933 m.v) er den ikke helt ukontroversielle historikeren Götz Aly.

Det eksistensielle, intensiteten, galskapen, seksualiteten – alt dette var bestanddeler i heksebrygget RAF ble bygget opp av: ”Åh, et sverdhugg, en kule som treffer målet, må være mindre verdt enn det jeg kjenner når jeg tenker på nærheten til deg“ (Gudrun Ennslin i et brev fra cella til loverboy Baader i august 1968). Røkte som skorsteiner gjorde forøvrig hele bunten, kombinert med svart kaffe – og mens de fortsatt var på frifot, ofte kombinert med speed. Det var en oppgearet og nærmest ekstatisk galskap i det de holdt på med, der de satt i sine timesvise «politiske» og taktiske diskusjoner i et etterhvert nærmest ubegripelig stammespråk. Den som vaklet måtte bearbeides inntil den «indre klassefienden» var demonutdrevet.