Den tyske bokprisen 2020
Jeg har med dyp fascinasjon lest Anne Webers «Annette, ein Heldinnen-Epos“. Det er noe så spesielt som et 200 siders langt episk heltedikt om den i dag 96 år gamle Anne Beumanior. Forfatteren Anne Weber vant i fjor prisen for beste tyskspråklige skjønnlitterære utgivelse for boken – «Den tyske bokprisen 2020». Prisen ble utdelt under en coronapreget bokmesse i Frankfurt sist høst.
Bokens helt, Anette, ble født i 1923 som eneste datter i en utfattig skjellsamlerfamilie ved en elvemunning i Bretagne. Tross fattigdom var Anette fra første stund omgitt av den mest fornemme godhet og klokskap fra sine foreldre. Kirkefolk var de ikke, derimot sosialister og humanister. Den svært begavede Annette ankom Paris på begynnelsen av 40-tallet, startet medisinstudier og ble som 19-åring medlem av kommunistiske Resistance, hvor hun – mot partilinjen – iverksatte en redningsaksjon som reddet to jødiske ungdommer fra den sikre død. Etter krigen fulgte borgerlig familieliv, mann og barn og karriere som nevrolog før hun i 1953 på nytt kastet seg inn illegalt motstandsarbeid, denne gang som agent for den algeriske frigjøringsorganisasjonen FLN.
Anette fengsles og dømmes til 10 års fengsel, som hun unnslipper etter en spektakulær flukt til Tunis via Sveits og Roma. I Tunis melder hun seg til tjeneste for FLNs eksilorganisasjon, kommer i kontakt med Algeries første statsleder Ben Bella, blir selv en betrodd lederskikkelse i den nye statens helsedepartement, får algerisk statsborgerskap, blir desillusjonert over den nye staten etter et statskupp, må leve i skjul fra de nye makthaverne, flykter tilbake til Sveits hvor hun gjenopptar sin gjerning som lege og forsker.
Anette får etterhvert amnesti og kan vende tilbake til Frankrike, men blir i Genève helt fram til hun når pensjonsalderen. Barna som hun etterlot seg gjennom flukten hadde hun hele tiden ønsket å bli gjenforent med, men lykkes aldri. Det ble aldri noen skikkelig gjenforening og forsoning med dem. Det ble Anettes store smerte livet gjennom.
Den tysk-franske Anne Weber støtte på Anette ved en tilfeldighet på et vertshus i landsbyen hvor hun bodde. Hun var da allerede over 90 år. Anne ble svimeslått av møtet med den lille vevre kvinnen med de blå øynene, flyttet inn hos henne i flere uker, leste hennes to-binds selvbiografi og skrev helteeposet som en eneste sammenhengende homerisk sang.
Anette var gjennomsyret av kjærlighetsevne alt fra sine første år – fra hjertet og av prinsipp. Hun var kompromissløs i sin kamp for rettferdighet og sin beredskap til å hjelpe. Hun arbeidet natt og dag uten store fakter, så alle ting klart, var aldri naiv om dårskapen, dumheten og maktbegjæret som aldri var langt unna. Men hun bare fortsatte – hun kunne ikke annet. Kjærlighetens og begjærets gleder opplevde hun også, selv om hun også der måte oppleve oppbrudd og savn.
Anne Weber beskriver Anette som en Gud på denne jord, men Anette tror ikke på Gud. For egen del kan jeg ikke si noe annet enn at eposet om Anette er noe av det mest bevegende jeg har lest på mange, mange år. Suget i den veldig spesielle teksten er så sterkt at bare hensynet til nattesøvnen gjorde at jeg ikke leste den i et sveip. Mest overveldende og fascinerende er nok likevel opplevelsen av å lese om et levd liv i forrige og dette århundre – om en kvinne som fortsatt lever – på en form lik den vi kjenner fra den første litteratur i menneskenes historie.
Anne Weber skriver romanene sine på både tysk og fransk. Anette, ein Heldinnen-Epos“ kom derfor ut samtidig i Tyskland og Frankrike i fjor vår. Det er vanskelig å forestille seg at et norsk forlag ikke skal ha sikret seg rettighetene til boken. Da gjelder det at en god oversetter er satt på jobben. Dette er en oppgave for en Sverre Dahl.
Tysktime 