Har det tyske venstrepartiet Die Linke fortsatt noen eksistensberettigelse? Dette spørsmålet stilles i en bredt anlagt dokumentar som nylig ble publisert i Die Tageszeitung (Taz), den tyske venstresidens egen dagsavis.
Spørsmålet er utløst av en rekke høyst problematiske utsagn om Ukraina-krigen på alle plan i partiet. Riktignok har partiets lederduo, Janine Wissler og Susanne Hennig-Wellsow, vært mer enn tydelige i sin fordømmelse av angrepet på Ukraina («forbrytersk angrepskrig»). Det hjelper lite når både høyprofilerte skikkelser som den konstant kamplystne Sarah Wagenknecht og Sevim Dagdelen (Die Linkes hovedtalskvinne i Forbundsdagens utenrikskomite) og allehånde politikere på kommune- og delstatsnivå gjør alt de kan for å underminere lederduoens politikk.
Posisjonene varierer fra Putin-apologi via klassiske skyldtilskrivninger («Nato ekspansjon østover» og så videre) til allment uttrykt pasifisme. Wagenknecht-fløyens politikk ytrer seg som et generalangrep på regjeringspartienes (SPD, De Grønne og FDP) og opposisjonspartiet CDU/CSUs hovedlinje i Ukrainapolitikken: «Kritikkløs overtagelse av politikken USA har bedrevet de siste år, som i avgjørende grad må bære ansvaret for situasjonen som har oppstått», slik det heter i en erklæring undertegnet av syv av Die Linkes medlemmer i Forbundsdagen. Omtrent slik lyder det også fra høyreekstreme AfD eller fra DKP, Tysklands pendant til vårt eget NKP.
På den annen side har Gregor Gysi, en moderat lederskikkelse i partiet gjennom en årrekke, beskyldt de syv underskriverne for «fullstendig emsosjonsløshet» overfor ofrene for angrepskrigen.
Die Linke har mye av sin identitet knyttet til 1980-tallets fredsbevegelse. I egen selvforståelse er partiet enerådende i rollen som Tysklands antikrigsparti. Nevnte Dagdelen omtalte det slik i kjølvannet av Die Linkes bitre valgnederlag i delstaten Saarland: «Å hugge øksen i Die Linkes fredspolitikk betyr veien inn i avgrunnen og intet oppbrudd».
Problemet med Die Linkes versjon av pasifismen er imidlertid er at den kobles sammen med et kraftig nei til både våpenleveranser til Ukrainas motstandskamp og til Vestens økonomiske sanksjonspolitikk. (Vest-)Tyskland har en lang tradisjon for fredspolitikk helt tilbake til Willy Brandts østpolitikk, og videre gjennom 1980-tallets massemobilisering mot nukleær opprustning. Brandts politikk var imidlertid fundert i ideen om tilnærming gjennom dialog, og med statenes rett til suverenitet og selvbestemmelse som absolutt forutsetning, prinsipper som senere fikk sin forankring i Helsingforserklæringen (1975). Den senere fredsbevegelsen kunne på sin side hente mobiliseringskraft og legitimitet fra en bredt forankret frykt for en dødbringende atomkrig.
Die Linkes rolle som den mest konsekvente forvalteren av «arven fra 80-tallet» kan man gjerne la partiet få beholde. Når implikasjonene av denne «arven» i dagens politiske praksis blir paroler som «Soldater er mordere» og «Skap fred uten våpen», er det ikke kun et perspektiv helt hinsides den konkrete situasjonen der krigshandlingene pågår, men også ekstremt kynisk i forhold til ukrainernes desperate kamp for forsvar av sin frihet. I en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april beskriver Wolfgang Thierse – SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet – paroler som dette som «pasifisme for eget velbefinnende på bekostning av de andre».
Thierse skriver videre: «En historisk opplyst pasifisme erkjenner at det ikke finnes noen reell fred uten rett, at fred er en funksjon av rett, at fred kan kreve innsats av styrke mot urettsregimer. En realitetsorientert pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».
Ganske så selvsagt, vil mange si. Men når svaret på spørsmålet om Die Linkes Ukrainapolitikk fra skikkelser som Wagenknecht und Dagdelen, utover paroler som «fredsavtale nå», ikke blir noe annet enn at Tyskland må ta i mot flyktninger og bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen, forstår man berettigelsen av Thierses påminnelse. Die Tageszeitung beskriver dette som «i sin konsekvens intet annet enn oppfordringer til kapitulasjon».
Die Linkes ledelse, med moderate Susanne Hennig-Wellsow i spissen, satser nå alt på det kommende partilandsmøtet i juni i Erfurt. Det er også hovedstaden i delstaten Thüringen, hvor Die Linke gjennom flere år har ledet en rød-rød-grønn koalisjonsregjering med en fornuftig reformkurs. Det er maktposisjoner som dette som står på spill hvis ikke Die Linke endelig lykkes med å ta et generaloppgjør med skikkelser som Wagenknecht, Dagdelen og forbundsdagsmedlemmet Andrej Hunko (en tredje profilert «Putinversteher»). Hennig-Wellsows melding til landsmøtet er at hun ikke vil «tolerere eller tillate» noe som ligner på en «relativerende holdning» overfor «Russlands angrepskrig».
Det kan ende i brask og bram. Lykkes ikke Hennig-Wellsow og hennes allierte, kan vi se begynnelsen på slutten for Die Linke som parti med innflytelse på nasjonalt nivå i tysk politikk. Skriften står på veggen: I september ble de med et nødskrik reddet inn i Forbundsdagen, for noen uker siden kom de ikke over sperregrensen i den tidligere maktbasen Saarland, og i året som kommer står partiet foran svært krevende valgkamper i tre ulike delstater.
Et splittet og svekket parti med uklar profil på Ukraina-krisen, kan i beste fall hangle videre som nisjeparti i de østlige delstatene og kanskje i bystatene Berlin og Bremen, i verste fall ende opp som en betydningsløs politisk sekt.
Det er i utgangspunktet ingen grunn til å lykkeønske Die Linkes politiske undergang. Tysk politikk generelt og sentrum-venstrepartiene spesielt trenger et korrektiv til venstre i arbeids- og velferdspolitikken, i sosialpolitikken og i kampen mot ulikheten. Partiet har mange dyktige politikere, og har over lang tid demonstrert styringsdyktighet både på delstatsnivå og på kommunalt nivå. De arbeider dessuten godt og konstruktivt på EU-nivå i samarbeid med europeiske partnerpartier. Ved kommende valg vil de potensielt også kunne bli viktige for å skape nye politiske flertall for venstresiden.
Noen slik rolle kan man i dagens situasjon se langt etter. Die Linke må oppgi, eller moderere, sitt Nato-standpunkt, de må sprenge seg løs fra gamle trosforestillinger om Russland og de må entydig definere seg inn i familien av de europeiske demokratisk-sosialistiske partiene. Taz avslutter sin kommentar slik: «Verden har forandret seg. Die Linke må også gjøre det».
Valget på ny forbundsdag vil ikke kun innvarsle avslutningen på Angela Merkels 16-årige æra som forbundskansler, en regjeringslengde kun kanslerhøvdingene Konrad Adenauer og Helmut Kohl har kunnet matche før henne. Det vil også foregå i en situasjon hvor forventningene til Tyskland fra utenverdenen vil være store – som internasjonal pådriver for en mer ambisiøs og forpliktende klimapolitikk, som økonomisk motor i en koronaskadet Europa, som forsvarer av demokratiske verdier under press både innad i Europa og på globalt plan.
Når de vel 60 millioner stemmeberettigede skal gjøre sine valg, vil de stå overfor et partilandskap som er betydelig endret fra 2017 til i dag. Den viktigste endringen er De Grønnes overtakelse av posisjonen som største parti på sentrum-venstre side. Et av de store spørsmålene vil derfor være om partiets toppkandidat, den 40-årige folkerettseksperten Annalena Baerbock, kan bli Angela Merkels etterfølger. Europa vil i så fall få sin første regjeringsleder med basis i et miljøparti.
Uavhengig av hvem som overtar kanslerposten, og av hvilke partier en ny regjering vil bygge på, kan det legges til grunn at en videreføring av nåværende storkoalisjon mellom kristelig-demokratiske CDU/CSU og sosialdemokratiske SPD er utelukket. Dette svarer også til velgernes preferanser.
I en undersøkelse meningsforskningsinstituttet Allensbach offentliggjorde i midten av mai uttrykte to tredjedeler av velgerne at de ønsker seg en annen regjeringspolitikk enn den nåværende; på et sentralt område som miljø- og klimapolitikken uttrykte mer enn 55 % at de ønsker en ny kurs.
Den tyske partistrukturen spenner fra venstresosialistiske Die Linke (7-8%) til høyrepopulistiske AfD (10-11%). Mellom de to ytterpartiene ligger de fire partiene i det som gjerne beskrives som «Tysklands store politiske sentrum»: SPD (15-16 %), De Grønne (22-25 %), FDP (9-10 %) og CDU/CSU (26-27 %).
CDU/CSU og De Grønne jevnstore
Ser man på hovedtrender i velgerbevegelsene de siste 2-3 år, og med særlig fokus på situasjonen våren 2021, får man et bilde av et partilandskap med sterk fremgang for De Grønne og tilbakegang eller stabilisering for de andre partiene. Særlig dramatisk har tilbakegangen vært for den gamle sosialdemokratiske storheten SPD, men også CDU/CSUs nedgang fra komfortable 35-37 % til en oppslutning på nivå med De Grønne er en svært markant trend.
Det er også grunn til å merke seg nedgangen i oppslutningen om høyrepopulistiske AfD. Tendensen har vært særlig sterk i de vestlige delstatene, hvor partiets oppslutning i flere av de store byene nå er nede i 4-5%. Forklaringen ligger dels i at yndlingstemaet flyktning- og innvandringspolitikk spiller en langt mer beskjeden rolle i tysk politisk debatt i dag enn for 3-4 år siden, dels indre partistridigheter og radikalisering av partiets politiske posisjoner, dels trusselen om overvåking fra «Verfassungsschutz» (tilsv. PST).
Ser man på galluptallene alene, vil det kunne skapes flertall for flere regjeringsalternativer etter valget i september. I praksis reduseres imidlertid antall alternativer av partienes avgrensninger mot mulige samarbeidspartnere. En absolutt tabugrense for alle partiene fra CDU/CSU til Die Linke går ved AfD. Med sitt prinsipielle nei til ethvert regjeringssamarbeid med partier til høyre for seg, skiller CDU/CSU seg her fra mange av sine europeiske, konservative søsterpartier. For CDU/CSU og høyreliberale FDP gjelder også en tilsvarende avvisning mot samarbeid med Die Linke.
Som nevnt er også en videreføring av eksisterende storkoalisjon mellom CDU/CSU utelukket, et alternativ som i mellomtiden uansett har tapt sitt flertall.
De Grønne i nøkkelrolle
Felles for alle realistiske regjeringsalternativer er at de setter De Grønne («Die Grünen) i en nøkkelrolle. Tysklands politiske kommentatorer er pr. i dag samstemte om at det er umulig å se for seg høstens regjeringsdannelse uten deltakelse fra De Grønne.
Spørsmålet er ikke om, men med hvem partiet vil regjere. Lykkes det å passere CDU/CSU som største parti, vil De Grønne også kunne bekle posten som tysk forbundskansler. Begge de to gamle «folkepartiene», CDU/CSU og SPD, vil gjerne fortsette å regjere, men begge er avhengig av å få De Grønne over på sin side for å lykkes.
Grovt sett peker tre regjeringskonstellasjoner seg ut som de mest sannsynlige: en sentrum-høyrekoalisjon av CDU/CSU og De Grønne, med FDP som mulig tredje partner, en sentrum-venstreregjering med De Grønne, FDP og SPD og en såkalt rød-rød-grønn regjering av De Grønne, SPD og Die Linke.
Legger man dagens målinger til grunn, fremstår det første av disse som mer realistisk enn de to andre. Dette vil også være en løsning hvor det kan bygges videre på erfaringene fra regjeringssamarbeidet mellom CDU og De Grønne i delstatene Baden-Württemberg og Hessen, og hvor stabilisering av samarbeidsforholdene innad i regjeringen sannsynligvis vil bli lettere enn i en rød-rød-grønn regjering, med Die Linke som en potensiell urofaktor i de utenrikspolitiske sakene.
På den annen side vil De Grønne åpenbart oppnå mer av kjernepunktene i sin politikk – klima, miljø, landbruk – i et samarbeid med SPD og Die Linke enn med CDU/CSU. Kommer De Grønne i en posisjon hvor de reelt kan velge, vil de følgelig stå overfor et dilemma. SPD avviser ikke det rød-rød-grønne alternativet, men det synes åpenbart at sentrale deler av partiet, herunder kanslerkandidat Olaf Scholz, vil foretrekke en variant med De Grønne, SPD og FDP fremfor en konstellasjon som også innbefatter Die Linke.
Striden om toppkandidatene
De tre partiene som tar mål av seg om å kjempe om forbundskanslerposten, CDU/CSU, De Grønne og SPD, har alle lagt mye vekt på bygge opp imaget rundt sine toppkandidater. Forut for utkåringen av kandidater ligger det lange, og til dels konfliktfylte, prosesser med diskusjoner om hvem som er best egnet til å vinne valg.
Måten disse diskusjonene har foregått på sier mye også om partienes samlende tilstand, og om styrker og sårbarheter som til syvende og sist kan bli helt avgjørende for utfallet av valget. De Grønne har tradisjonelt vært et parti preget av fløykamper mellom radikale og moderate posisjoner, i partisjargongen også kjent som kampen mellom «Fundis» og «Realos».
En ny tilstand inntrådte i 2018 med valget av populære og karismatiske Annalena Baerbock og Robert Habeck som ny lederduo. I treårsperioden fra 2018 til i dag har partiet opplevd jevn økning i oppslutning, intern ro og konsolidering under en tydelig profil som grønt reformparti på sentrum-venstre side i politikken. Kunngjøringen av Annalena Baerbock som partiets kanslerkandidat rett etter påske i år skjedde helt uten dramatikk.
De Grønnes fremgangsmåte står i sterk kontrast til det siste årets uro rundt valget av ny partiledelse i CDU, og den åpne og høydramatiske dag-til-dag-konflikten om posisjonen som CDUs/CSUs kanslerkandidat som utspant seg mellom Markus Söder og Armin Laschet tidligere i vår. Mindre enn et halvår etter at Laschet hadde blitt valgt til CDUs nye leder, stilte en rekke sentrale partiprofiler både i delstatene og blant forbundsdagsrepresentantene spørsmål ved om ikke lederen av søsterpartiet i Bayern, Markus Söder, ville være en bedre stemmefisker og valgkjemper enn Laschet.
Det endte med at CSU-leder Söder måtte kaste kortene, men beslutningen om Laschet kom først etter hard strid i CDUs partiorganer. Rett forut for striden om kanslerkandidatposisjonen måtte CDU under Laschets ledelse gjennomleve to tapte delstatsvalg og flere saker om økonomisk utroskap blant CDU-/CSU-representanter i forbundsdagen. Det er følgelig liten tvil om at Armin Laschet går skadeskutt inn i valgkampen.
Kanslerkandidat i utakt med sitt parti
SPDs kanslerkandidat Olaf Scholz, nåværende finansminister i Merkels storkoalisjon, ble nok først og fremst valgt på grunn av sin brede erfaring. Det er imidlertid ikke lenger enn et og et halvt år siden han og partneren Klara Geywitz tapte for mer venstreorienterte Saskia Esken og Norbert Walter-Borjan i uravstemningen om å bli SPDs nye leder.
Når Scholz likevel har blitt foretrukket, er nok forklaringen primært at ingen av de to i lederduoen anses som sterke og tydelige nok til å kunne bekle rollen som kanslerkandidat for SPD. Med sin bakgrunn som arbeidsminister i Gerhard Schröders regjeringer på begynnelsen av 2000-tallet og som finansminister i den nåværende Merkel-regjeringen, er det mange som fremhever at Scholz vil kunne få et troverdighetsproblem når han i valgkampen bl.a. skal følge opp forslag om avskaffing av arbeidslivsreformen Hartz IV og om fjerning av «det svarte null» som prinsipp for Tysklands finanspolitiske planlegging.
Disse reminisensene fra SPDs periode som «tredje vei-sosialdemokrati» ble båret fram og til dels også satt ut i livet av SPD-skikkelser som Gerhard Schröder, Peer Steinbrück, Sigmar Gabriel og Olaf Scholz. Programpunktene er nå strøket og alle nevnte skikkelser med unntak av Scholz er uten innflytelse i partiet. Spørsmålet om SPD-programmet egentlig «passer til Scholz» vil nok likevel med jevne mellomrom dukke opp i valgkampen.
Klimapolitikk og sosial ulikhet i fokus
Mye tyder på at valgkampen vil ha to tematiske tyngdepunkt; På den ene side alt som knytter seg til klima- og energipolitikken og den nødvendige omleggingen av økonomien for å nå klimamålene. På den annen side det man med en samlebetegnelse kan omtale som sosialt sammenhold og ulikhetsbekjempelse.
I tillegg kommer Tysklands plass i en verden med skiftende stormaktskonstellasjoner og et Europa hvor demokratiet flere steder er under press. Håndteringen av koronakrisen, herunder ikke minst politikken for gjenåpning av samfunnet og de økonomiske konsekvensene av dette, vil nok også stå sentralt.
Tysklands digitale etterslep, inklusive den haltende utbyggingen av mobil- og datanettene, er et annet høyaktuelt tema, det samme gjelder boligmangelen og eksploderende leiepriser i de store byene.
Et saksfelt som rimelig sikkert ikke vil spille den samme rolle som i valgkampen for fire år siden, er flyktning- og innvandringspolitikken. Det skyldes både at koronakrisen har gitt rekordlav innvandring både i 2020 og 2021, men også at prosessene rundt integrering av krigsflyktningene som ankom Tyskland under flyktningkrisen 2015/16 har vært rimelig vellykket.
Temaer med potensial for mobilisering langs kulturkampaksen, «liberale eliter versus vanlige folk», vil nok likevel dukke opp. Et av dem er den årelange striden om fartsbegrensninger på tyske Autobahn («Tempolimit 130») som sentrum-venstre med De Grønne i spissen nå går offensivt til verks for å presse gjennom.
Høyresidens partier – og da ikke bare AfD, men også CDU/CSU og FDP – vil med mobilisering rundt en sak som dette også kunne selge seg inn som «frihetspartier» og som forsvarere av tradisjonelle tyske livsformer.
Med sitt sakseierskap til klimapolitikken, og sin sannsynlige posisjon som kommende regjeringsparti, vil mye av premissene for valgkampdebattene om dette helt sentrale temaet bli lagt av De Grønne. Et hovedpunkt i partiets klimaprogram er en heving av måltallet for reduksjon av klimagassutslipp i 2030 relatert til 1990 fra nåværende 55 % til 70 %. For å oppnå dette vil partiet allerede fra 2023 foreta en økning av CO2-avgiften fra 25 til 60 Euro pr. tonn.
Den sosiale skjevfordelingen som vil følge av økte priser på oppvarming og drivstoff, skal kompenseres gjennom tilbakeføring av en type «energipenger» til borgerne – et system som minner om det vi Norge kjenner som «karbonavgift til fordeling» (KAF-modellen). Et sentralt punkt er en kraftig fremskynding av tidspunktet for full avvikling av den tyske kullkraftindustrien – fra 2038, som det står i det eksisterende kompromisset om «Kohleaussteig», til 2030 som det foreslås i De Grønnes program.
Skilpaddetempo
Selv om De Grønne i klimapolitikken er mer radikal og vidtrekkende enn de andre partiene, trenger ikke utfordringene med å oppnå enighet med mulige regjeringspartnerne være uoverstigelige. Man kan f.eks. merke seg at den mulige partneren til høyre, CDU/CSU, nylig varslet som sitt mål å øke klimagassreduksjonen relatert til 1990 fra 55 % til 65 % innen 2030.
Hos de potensielle samarbeidspartnerne til venstre, SPD og Die Linke, ligger de klimapolitiske målene såpass tett på De Grønnes posisjoner at enighet bør kunne oppnås uten altfor store problemer. Nyansene mellom partiene vil nok mer dreie seg om virkemidler, sosial innretning og finansieringsmåte enn om selve måltallene, herunder vekten på kvotehandel og teknologisk innovasjon versus stimulering til endret konsumadferd, sterkere skattlegging av klimafiendtlige aktiviteter osv.
For De Grønne kan nok utålmodigheten fra den radikale del av miljøbevegelsen og fra kritiske understøttere som «Fridays for future» (FFF) bli en vel så stor utfordring som problemene med å komme til enighet med potensielle regjeringspartnere. En av lederne av tyske FFF uttalte således følgende til «Die Tageszeitung» tidligere i vår: «Med sitt presenterte program ligger De Grønne milevidt bak sin lovnad om en politikk i samsvar med målet om 1,5 grad temperaturstigning – det faller oss vanskelig å rose et slikt skilpaddetempo.»
På det sosioøkonomiske området har avstanden mellom de tre rød-grønne partiene blitt betydelig mindre i løpet av de siste år. De tre partiene er enige om alt fra skatteskjerping for høyinntektsgrupper og formuende, og sterkere regulering av leieprisene på boligmarkedet, til bedring av betingelsene for barnefamiliene og heving av den lovregulerte minstelønnen.
I en særstilling står forslaget om å erstatte den såkalte «Hartz IV»-ordningen med en eller annen form for borgerlønn eller garantert minsteinntekt. «Hartz IV» var en del av den store «Agenda 2011»-pakken som ble iverksatt av Gerhard Schröders rød-grønne regjering i perioden 1998-2005, og som fikk som konsekvens at store grupper av langtidsledige ble kastet ut i prekære og ofte umyndiggjørende og kontrollerende livsbetingelser. Kampen om ordningen har vært hard og langvarig, og det ligger en viss symbolikk i at det er Die Linke i samspill med tunge deler av fagbevegelsen som har ledet an i motstanden, mens altså SPD og De Grønne har måttet gå tilbake på den politikken de selv presset fram.
Samarbeid til høyre eller venstre?
Ser man på det politiske innholdet alene, er det liten tvil om at det er større fellesskap mellom De Grønne, SPD og Die Linke enn det er mellom De Grønne, CDU/CSU og FDP. For de Grønne må dette veies opp mot fordelene ved et mer stabilt styringsgrunnlag – et regjeringssamarbeid med maktproffene i CDU/CSU vil nok sannsynligvis være mindre krevende enn samarbeid med et potensielt uforutsigbart Die Linke.
Et sentrum-høyresamarbeid mellom De Grønne og CDU/CSU vil også innebære sterkere fokus på regjeringsprogrammets finansierbarhet. Mens alle de tre rød-grønne partiene på ulikt vis har vært tydelige på at kostbare klimareformer og gjenoppbyggingen etter corona gjør det nødvendig å gå bort fra den tradisjonelle tyske politikken om budsjettbalanse, vil nok CDU/CSU og FDP kreve at man relativt raskt kommer tilbake til prinsippet om «det svarte null». I allianse med CDU/CSU vil færre av punktene i De Grønnes ambisiøse reformprogram kunne finansieres enn hva som ville vært tilfelle i et rød-rød-grønt regjeringssamarbeid. På den annen side vil nok forutsetningene for å kunne holde «stø kurs» rundt det man tross alt har avtalt være bedre i et samarbeid med CDU/CSU.
Die Linkes utenrikspolitikk
Det største hinderet på veien mot et rød-rød-grønt regjeringsalternativ vil åpenbart ligge i utenrikspolitikken. I en omfattende analyse publisert i Die Zeit 27. mai – «Grønn-rød-død» – går avisens renommerte kommentator Robert Pausch svært langt i å erklære et slikt prosjekt som politisk steindødt. Betydelig enighet om alt fra minstelønn til klimapolitikk hjelper lite så lenge Russlandvenner og Natomotstandere får fortsette å vokte over det Pausch beskriver som Die Linkes «utenrikspolitiske altersølv» – nei til enhver form for deltakelse i fredsbevarende styrker for Bundeswehr, sympati med øst-ukrainske separatister, ukritiske holdninger til Maduro-regimet i Venezuela m.v.
Representanter for partiets tallmessig sterke reformfløy, som toppkandidat Dietmar Bartsch, kan riste på hodet i enerom, men kommer ikke videre så lenge man har akseptert at de ortodokse får vokte over tradisjonen partiet føler seg forpliktet på. De Grønnes co-partileder Robert Habeck uttalte nylig: «Vil Die Linke regjere, må de bekjenne seg til Nato». SPDs innstilling vil være den samme.
Nekter Die Linke å gjøre innrømmelser, vil de sette seg utenfor et regjeringssamarbeid de egentlig ville vært del i, og som kunne gitt gjennomslag for flere av partiets hjertesaker. Robert Pausch sammenfatter det slik: «Sorry Amazonarbeidere og pakkebud, vi har viktigere ting fore».
Øst og vest
Alle tyske forbundsdagsvalg vil ha en «øst-vest-dimensjon». Denne vil tradisjonelt både dreie seg om forskjellene i levekår og om ulikheter i mentalitet, verdier og politisk meningsdannelse i de to delene av Tyskland. En sammenligning av oppslutningen om hhv. AfD og De Grønne ved det nylig avholdte valget i østtyske Sachsen-Anhalt og valget i vestlige Baden-Württemberg tidligere i vår illustrerer forskjellene på en god måte.
Mens AfD oppnår det dobbelte av landsgjennomsnittet (21 %) og De Grønne (6 %) en fjerdedel av dette i Sachsen-Anhalt, gjør den stikk motsatte tendensen seg gjeldende i Baden-Württemberg – oppslutning langt over landsgjennomsnittet for De Grønne (32,6 %) og under snittet for AfD (9,7 %). Spesielt for utviklingen i de østlige delstatene de siste år er også lav oppslutning om SPD og synkende støtte til det tidligere så sterke Die Linke.
AfD gjorde et dårligere valg enn ventet i Sachsen-Anhalt. Likevel forteller den høye oppslutningen om AfD mye om hvordan det å stemme på partiet har blitt en slags markør mot alt det som kan forbindes med «arrogansen og ignoransen fra vest.» Genderpolitikk og økte bensinutgifter er dårlige kort å spille ut i de struktursvake og kulturkonservative regionene i øst.
Medregnet Berlin utgjør østtyskerne knapt 20% av befolkningen. Skal sentrum-venstre kunne vinne valg på nasjonalt nivå, er man likevel avhengig av at De Grønne og SPD evner å øke oppslutningen i øst. Utfordringen vil være å vise at en offensiv og fremtidsrettet klimapolitikk er like viktig i øst som i vest, og at den også kan danne grunnlag for ny nærings- og velstandsutvikling i mange av de avhengte regionene. Først og fremst må man kunne overbevise uten å bruke pekefingeren.
Armin Laschet eller Annalena Baerbock
Kampen om posisjonen som Tysklands nye Bundeskansler vil til syvende og sist stå mellom to kandidater – CDUs/CSUs Armin Laschet og De Grønnes Annalena Baerbock. SPDs lansering av sin egen kandidat, Olaf Scholz, må i denne sammenheng forstås som en symbolsk markering – en slags påminnelse til velgerfolket om partiets tidligere storhet og om berettigelsen til fortsatt å være kandidat til Bundeskanslertittelen.
I praksis er SPD med sin oppslutning 10 % bak De Grønne uten sjanse til å komme seg i posisjon til å aspirere for tittelen. Hovedårsak er nok i stor grad partiets profilløshet, herunder forsøkene på å legge seg tett opp mot De Grønne i klimapolitikken og Die Linke i sosial- og velferdspolitikken: Hvorfor velge SPD fremfor originalene?
Baerbocks CV – Joschka Fischers synder
I kampen mellom Laschet og Baerbock fikk sistnevnte en pangstart gjennom De Grønnes elegante og sømløse kåring av henne som partiets kanslerkandidat rett etter påske. Forhåpningene om noe nytt og forfriskende sammenlignet med de etablerte politikerprofilene bidro nok også til å løfte Baerbock fram. I noen uker brakte dette De Grønne helt til topps på de politiske målingene.
Kontrastene til Laschets fomlende og konfliktfylte start var åpenbar. En feil knyttet til rapportering av ekstralønn fra partiorganisasjonen samt unøyaktigheter i flere oppføringer på egen CV, har imidlertid raskt kastet Baerbock tilbake til den politiske hverdagens beinharde realiteter. At feilene etter all sannsynlighet skyldes rutinesvikt og slurv, og i alle fall ikke kan knyttes opp til noe forsett om å bedra, er i første omgang til lite hjelp. Nettets hatmasser har fått et kjærkomment case på en av sine yndlingsfiender i fanget. Hvor lenge historien vil ha virkekraft er imidlertid uvisst.
Baerbocks samtidige har levd «begivenhetsløse liv» sammenlignet med de forutgående generasjonene, og det meste burde nå være ute, skrev Die Zeits Bernd Ullrich i en kommentar 7. juni: «Baerbock har nok ikke vært i stand til å begå samme mengde synder i løpet fire årtier som Joschka Fischer (utenriksminister for De Grønne 1998-2005 med fortid som anarkistisk gatekjemper) kunne klare i løpet av en kveld».
Sachsen-Anhalt –ny giv for CDU/CSU
Armin Laschet for sin del har de siste dagene knyttet mye håp til det svært gode resultatet for CDU ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt i begynnelsen av juni. Oppslutningen på mer enn 37% som den sittende delstatspresidenten Reiner Haseloff oppnådde kan riktignok i stor grad tilskrives det tyskerne omtaler som en «Amtsbonus» – ekstrapoeng til en erfaren, sittende ministerpresident.
I tillegg lyktes Haseloff godt med sin strategi om å selge seg inn som eneste garantist mot at AfD skulle ende opp som delstatens største parti.
Laschet og CDU/CSU vil uansett bruke suksessen i Sachsen-Anhalt for alt den er verdt. Først og fremst vil de bruke den til å fortelle historien om CDU/CSU som det erfarne styringspartiet – som garantisten for stabilitet, forsvarlig omgang med statsfinansene og stø kurs.
Forbuds- og formynderpartiet
Mye kan også tyde på at CDU/CSU, og ikke minst FDP, vil benytte Baerbocks midlertidige svekkelse til å sette inn et støt mot De Grønne som «forbuds- og formynderpartiet som ikke bryr seg om vanlige folks utfordringer».
Det klareste eksempelet på dette er oppstyret rundt De Grønnes forslag om økning av bensinavgiftene med 16 cent pr. liter fra 2023. En slik strategi kan imidlertid fort straffe seg, skrev Die Zeit i nevnte kommentar: Også CDU/CSU har forpliktet seg på Parisavtalens 1,5-gradsmål.
Også partiene utenom De Grønne må følge opp den nylige dommen i Forfatningsdomstolen om at regjeringens klimatiltak er for lite konkrete og forpliktende; en klimavennlig politikk uten økning av CO2-avgiftene på fossile brennstoff er svært lite realistisk.
CDU/CSU er selvsagt fullt bevisst på at temaet avgiftsøkninger på bensin uansett vil måtte komme på bordet hvis de møter De Grønne til regjeringsforhandlinger senere i år.
Klima, demokrati og europeisk samarbeid
Det er krevende å utsi noe rimelig kvalifisert om sannsynlig valgutfall knappe fire måneder før valget holdes. Det er fortsatt helt åpent om Tyskland ender opp med en regjering med basis i sentrum/høyre- eller sentrum/venstrepartiene. Det er likeså vanskelig å antyde noe bestemt om sannsynligheten for at CSU/CSU eller De Grønne ender opp som det største partiet.
Enkelte vil nok likevel mene at det er en viss svak sannsynlighetsovervekt for at CDU/CSU til slutt vil oppnå et bedre valgresultat enn De Grønne, og at konsekvensene av dette da vil måtte bli at en koalisjon av de to partiene ender opp med regjeringsansvaret. Et interessant spørsmål vil i så fall være hvor stort avtrykket av De Grønne vil bli i en regjering hvor de inntar rollen som en stor juniorpartner – en regjering hvor Annalena Baerbock godt kan ende opp som utenriksminister.
Man kan i det minste gå ut fra at slik regjering vil bli en noe større pådriver for forpliktende oppfølging av klimamål, demokratispørsmål og global sikkerhet innen rammene av EU-samarbeidet enn det regjeringen har vært i det forutgående tiår. Det er ikke den verste prognose man kan stille for den kommende regjering i Europas mektigste stat.
Det tyske Linkspartei («Die Linke»), SV/Rødts søsterparti, holdt digitalt landsmøte 26.-27.-februar. Landsmøtet valgte den kvinnelige duoen Janine Wissler und Susanne Hennig-Wellsow til nye partiledere. Henig-Wellsow tilhører den moderate, realpolitiske fløyen som har en kritisk-konstruktiv innstilling til EU-prosjektet og som ikke på prinsippielt grunnlag avviser utenlandsinnsats for det tyske Bundeswehr. Wissler har bakgrunn fra den trotskistisk inspirerte partifraksjonen «Marx-21». Hun har nå forlatt denne, men anses fortsatt som en person med tydeligere venstreorienterte posisjoner enn Hennig-Welsow. Wissler har vesttysk bakgrunn, mens Hennig-Welsow har en tydelig østtysk profil, bl.a. med erfaring fra den rød-rød-grønne regjeringen i Thüringen. Det er altså disse to som skal lede forhandlingene med SPD og De Grønne om det skulle rekke for et flertall for en rød-rød-grønn-regjering etter valget på ny Bundestag i september. Kandidaten fra partiets venstreopposisjon, «Fundifraksjonen», fikk omtrent 20% av stemmene.
Janine Wissler og Susanne Hennig-Welsow (foto: Martin Heinlein, CC BY 2.0)
Hva slags konsekvenser valget av den nye lederduoen vil få for de mulige forhandlingene med SPD og De Grønne om en rød-rød-grønn regjeringsplattform, er det fortsatt litt for tidlig å si noe helt bestemt om. Leser man kommentarene i Die Tageszeitung (TAZ), Süddeutsche Zeitung (SZ) og Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), får man litt forskjellige vurderinger. Mens FAZ går langt i å antyde at valget av Wissler nærmest innebærer en skrinlegging av det rød-rød-grønne prosjektet, påpeker de andre at samarbeidsorienterte og moderate Hennig-Wellsow tross alt fikk mer enn 70% av stemmene på landsmøtet. Det kan man med en viss velvilje utlegge som støtte til regjeringsforhandlingskursen fra partiflertallets side. På den annen side fikk den mer uforsonlige Wissler over 80% av stemmene, men det må jo også ses i sammenheng med at kandidatene fra partiets ytre venstre aldri fikk mer enn 20%.
I følge TAZ’ kommentar forløp landsmøtet roligere og mer sivilisert enn noensinne tidligere, «bråkmakerne» Wagenknecht/Lafontaine er borte, de gamle med SED-skikkelsene har gått inn i de evige jaktmarker, partiet har blitt forynget og øst-vest-skillene har svekket seg. Det nye tyngdepunktet i partiet synes å ligge i en gruppering av yngre partimedlemmer som kaller seg «Bewegungslinke», og som fikk valgt in en rekke av sine medlemmer i det mer enn 40-personers store sentralstyret. Den moderate, østtysk baserte, fløyen rundt parlamentarisk leder Dietmar Bartsch synes dog å ha bli litt svekket. Oppsummert er det nok for tidlig å avskrive det rød-rød-grønne alternativet, slik FAZ-kommentaren gjør, selv om Wissler er valgt som en av to ledere.
Vi vet at SPD og De Grønne aldri vil gå med på en plattform med et prinsipielt nei til utenlandsinnsats for Bundeswehr og med veldig NATO-kritiske formuleringer. Da vil Die Linke stå overfor en situasjon hvor de må bestemme seg for om hva som er viktigst: komme i maktposisjon og å øve innflytelse eller å holde seg røde og ranke. Velger de det siste, vil de samtidig ødelegge en historisk mulighet for en ny type sentrum-venstrekonstellasjon i tysk politikk. Stilt overfor disse alternative er det slett ikke sikkert at Wissler vil trekke det lengste strået. Hadde die Linkes håndtering av disse spørsmålene kun hatt betydning som et internt partianliggende, ville det vært mindre grunn til å bry seg om dem. Saken er imidlertid at det er også er avgjørende for at den fallerte storheten SPD skal kunne fortsette som regjeringsparti. Med mindre en koalisjon av De Grønne, FDP og SPD seiler opp som et alternativ, vil nemlig SPD i praksis være avhengig av å ha med seg Die Linke for å kunne få regjeringsmakt. De Grønne for sin del har jo et åpenbart alternativ i en svart-grønn regjeringskonstellasjon med CDU/CSU (og evt. FDP).
Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:
1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk
Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.
Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:
DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.
SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).
CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.
AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).
DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.
FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.
Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.
På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.
Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:
– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.
Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.
Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19
Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.
Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.
Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.
I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.
Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.
De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.
Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.
1) Merkel vant ikke valget, venstrefløyen (SPD, die Linke, de Grønne) vant valget.
2) SPD vil (foreløpig) ikke regjere med die Linke, og utleverer seg selv til et tvangsekteskap med Merkel som det har alt å ta tape på.
3) Tiden arbeider for at det rød-rød-grønne flertallet i forbundsdagen kan innløses i regjeringsmakt.
4) De Grønne har et velgerpotensiale på minimum 4-5% over valgresultatet på 8,4%, men rotet seg bort med klønete håndtering av en skandale fra partiets «ville» barndom. Et «normalt» valgresultat ville tilsi et enda større flertall for den rød-rød-grønne siden.
«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?
Tysktime 