die Linke

«Aufstehen» – gjør opprør!

Den nye tyske venstrebevegelsen «Aufstehen» («Gjør opprør»») presenterer seg i disse dager. Initiativtaker er Die Linkes gruppefører i Forbundsdagen Sarah Wagenknecht (bildet) og hennes ektemann, den tidligere SPD-kjempen Oscar Lafontaine. Med seg har hun bl.a. Volktheaters kjente dramaturg Bernd Stegemann, sosiologiprofessoren Wolfgang Steeck, en ex-partileder fra De Grønne (Ludger Volmer) og SPDs borgermester i Flensburg, Simone Lange. Rundt 100.000 skal i følge grunnleggerne gitt sin støtte til initiativet. Målet med bevegelsen er å samle og mobilsere for en tydeligere venstrelinje i tysk politikk.

File:2018-03-21-Sahra Wagenknecht-Maischberger-8404.jpg

Det etablerte prosjektet for å samle flertall for en sentrum-/venstreregjering er uansett «rot-rot-grün», altså et formelt partisamarbeid mellom SPD, De Grønne og Die Linke. Sonderingene rundt dette har gått rimelig tregt den siste tiden, men det er nok rimelig klart at det vil være den foretrukne veien for f.eks. en skikkelse som Juso-leder Kevin Kühnert. Aufstehen-initiativet kommer klart på siden av dette. Mer enn noe annet bærer det Sarah Wagenknechts egen signatur. Wagenknecht er en knalldyktig politiker, en meget kyndig fagøkonom, retorisk sterk og elsket som gjest i de tyske talkshowstudioene, men først og fremst er hun veldig høy på seg selv. Derfor har hun røket uklar med partileder Katja Kipping og flere andre i Die Linkes mer moderate fløy, og for De Grønne kan hun, som Aftenpostens Ingrid Brekke har påpekt, med sin jakt på «anti-kapitalister» i AfDs velgersjikt aldri bli noen spiselig figur.

Den tyske venstresidens utfordring i dag primært i SPDs svake oppslutning. De Grønne og Die Linke er på mange måter ikke så langt unna sitt potensial, men SPD må opp 8-10% for at et samlet nytt regjeringsflertall for sentrum-venstre skal kunne oppnås. De stemmene må SPD i stor grad hente blant AfDs velgere, men ikke på Wagenknechts måte, altså med å innynde seg med nasjonalsjåvinistisk retorikk, men ved å jobbe hardt og planmessig for å gjenvinne troverdigheten til det klassiske sosialdemokratiske prosjekt.

 

Foto: © Superbass / CC-BY-SA-4.0 (via Wikimedia Commons)

Reklamer

Die Grünen – landsmøte 2014 i Hamburg

I slutten av november var 800 delegater samlet til landsmøte i Tysklands grønne parti (die Grünen). Og hva så, kan man spørre. Men hold an et øyeblikk, iallefall hvis Europas nåværende og fremtidige partilandskap ikke er deg helt likegyldig. Det tyske grønne partiet er nemlig alle grønne partiers mor, og i mange henseender nærmest en politisk gigant. Pr. i dag er partiet representert i syv tyske delstatsregjeringer; i den nest rikeste av dem, Baden-Würtemberg (Porschenes, Mercedenes og vindmøllenes hjemland) er de grønne det største partiet på sentrum-venstre side, med delstatspresidenten i BW samt borgermesterpostene i flere store byer (Stuttgart, Freiburg, Tübingen). Viktigere enn alt dette er imidlertid at die Grünen etter alle solemerker er et kommende regjeringsparti i Europas største og mest innflytelsesrike land.

Storkoalisjonen mellom CDU og SPD under Merkels ledelse vil være død senest innen neste Bundestagvalg. I alle andre tenkelige regjeringskonstellasjoner går ingen vei utenom de grønne: rot-grün, rot-rot-grün, schwartz-grün, schwartz-gelb-grün og rot-gelb-grün («Ampel»). Den siste av de to er utenkelig fordi «gelb» (det legendariske fridemokratiske partiet FDP, Genschers parti) sannsynligvis aldri vil klare å krype seg over sperregrensen igjen. Og hvorfor det? Bl.a. Fordi die Grünen har tatt deres plass, og nå tydelig og selvbevisst presenterer seg selv som Tysklands nye liberale sentrumsparti. «De nye liberale», slik partileder Cem Özdemir stolt omtalte sitt parti i landsmøtetalen, er imidlertid ikke et lobbyparti for tannleger (som det heftet ved FDP), men et grønt, verdibasert og venstreliberalt parti som ønsker å gestalte Tysklands og Europas fremtidige utvikling i en grønn, sosial og liberal retning. I den samme talen ga han forøvrig også sin prinsipielle støtte til kurdisk våpenhjelp og til militære virkemidler i kampen mot IS-terrorismen, hvis nødvendig. Flertallet i vårt hjemlige MDG har altså tenkt i samme baner som moderpartiet i denne saken.

De grønne hjemsøkes fortsatt av spøkelser fra partiets tidlige barndom tidlig på 80-tallet, herunder opprullingen av tidstypisk «alternativ-libertinisk» tankegods som resulterte i at pederaster fikk frirom i partiet, og at helt utilbørlige posisjoner fikk plass i flere lokale partiprogrammer (begge de to partigrandene Daniel Cohn-Bendit og Jürgen Trittin kom dårlig ut av dette). Dette, sammen med et tilbakefall til gammel formyndermentalitet gjennom forslaget om obligatorisk vegetardag i alle offentlige kantiner, resulterte i at partiet ved siste Bundestagsvalg drattet ned til under 10%-tallet, og gjorde sitt dårligste valg på lenge. Potensialet ligger imidlertid på godt over 20%.

Det store dramaet frem mot Bundestagvalget i 2017 vil dreie seg om hvem som klarer å lokke de grønne «over på sin side»- SPD (mitsamt die Linke) eller CDU/FDP. Lykkes den kommende rød-rød-grønne koalisjonen i Thüringen, vil dette gi sterke argumenter for at die Grünen skal videreføre sin tradisjonelle tilknytning til Tysklands venstreside, også på Bundesebene. En fremtidig rød-rød-grønn konstellasjon på nasjonalt nivå vil innebære en allianse mellom det sosialdemokratisk-realistiske (SPD), det nødvendige anti-Harz-4-klassekampperspektivet (die Linke) og det liberale-grønne perspektivet (die Grünen). Det vil være en fin mix, som ikke bare jeg vil være happy med, men som jeg også er overbevist om at vil representere en viktig og nødvendig kraft i et herjet Europa.

Det tyske valget i 10 punker – lettere vinklet

1) Merkel vant ikke valget, venstrefløyen (SPD, die Linke, de Grønne) vant valget.

2) SPD vil (foreløpig) ikke regjere med die Linke, og utleverer seg selv til et tvangsekteskap med Merkel som det har alt å ta tape på.

3) Tiden arbeider for at det rød-rød-grønne flertallet i forbundsdagen kan innløses i regjeringsmakt.

4) De Grønne har et velgerpotensiale på minimum 4-5% over valgresultatet på 8,4%, men rotet seg bort med klønete håndtering av en skandale fra partiets «ville» barndom. Et «normalt» valgresultat ville tilsi et enda større flertall for den rød-rød-grønne siden.

(mer…)

Merkel versus Steinbrück – ny giv eller «weiter so»

Publisert i Klassekampen  31. juli 2013 

«De kan ikke håndtere penger, fru Merkel. Om De hadde regjert i ørkenen, ville sanden raskt tatt slutt.» Ordene er Peer Steinbrücks, sosialdemokratenes kanslerkandidat i høstens forbundsdagsvalg i Tyskland. Stedet er forbundsdagen tidligere i sommer. Tema for debatten er Merkelregjeringens politikk for bekjempelse av den økonomiske og sosiale krisen i Europa. Tonen vitner om at det hardner til i et valg hvor partiene har sterk interesse i å overbevise velgerne om at mye står på spill. Men hvordan mobilisere en befolkning som har mistet mye av tilliten til de store partiene, og som kanskje har en reell interesse i at så lite som mulig endrer seg?

(mer…)