En nylig utgitt bok av Sahra Wagenknecht – «Die Selbstgerechten» (de selvrettferdige) – har skapt mye oppsikt i Tyskland de siste dagene. Wagenknecht er vel den mest prominente politiske profilen det tyske venstrepartiet, «die Linke», har fostret. Den største konkurrenten vil nok i så henseende være hennes egen ektefelle, den tidligere SPD-lederen Oskar Lafontaine. Wagenknecht har lenge nytt respekt for sin dyktighet i hele det tyske politiske spekteret, men begynte for noen år siden en politisk vandring fra stram marxisme til nasjonalisme og populisme. Det har fremmedgjort henne ikke bare fra de mulige samarbeidspartnerne på sentrum-venstre side (De Grønne og SPD), men også fra eget parti. Uten basis i partiet er hun likevel ikke, og i helgen lyktes hun, til manges overraskelse, å bli nominert som nr. 1 på partiets Bundestagsliste i den vestlige delstaten Nordrhein-Westfalen.
Wagenknechts nye bok skulle etter planen først blitt lansert i kommende uke. En del eksemplarer kom imidlertid på avveie før lanseringen, og en rekke sitater fra boken begynte å sirkulere på nettet. I sin valgkamptale under nomineringsmøtet i NRW påsto Wagenknecht at sitatene var tatt ut av sin sammenheng, og at måten de ble kommentert på forvrengte innholdet i boken. Når Die Tageszeitungs (TAZ) Stefan Reinecke nå har fått lest hele boken, og skrevet en ordinær bokanmeldelse, er det interessant å konstatere at mye av det som har stått i forhåndsomtalene synes å stemme. https://taz.de/Neues-Buch-von-Sahra-Wagenknecht/!5764480/
I kortversjon synes Wagenknechts bilde av Tyskland å være et land som har blitt ødelagt av 68-generasjonen, av migrasjon og mangfoldstekning, av mindretallsrettigheter og identitetspolitikk, på bekostning av et kulturelt homogent og fullsysselsatt land med en nasjonalt styrt industriproduksjon som fundament. Tilbake til 50-årene med andre ord! Fiende nr. 1 er byenes «Lifestyle-venstre» og i særlig grad «de venstreliberale. Blant dem som får gjennomgå er «Fridays for future», «Black life matters», den store antirasistiske «Unteilbar»-bevegelsen og flere til. I tillegg kommer støtte til en tysk «Leitkultur» (et klassisk tema for ytre høyre), klager på at det er så «mange utenlandske navn» i statlige organer, i mediene osv og «forståelse for» det nasjonalistiske, autoritære polske PiS-partiet. Dertil tirader mot kvinnekvoter og «identitetspolitikk», og åpning mot virkelighetsforståelsen til de som demonstrerer mot myndighetenes coronapolitikk.
Det er selvsagt grunnløst å sette merkelappen «høyreekstrem» på hennes program. Likevel gjør preget av nasjonalsjåvinisme og kulturkonservatisme det ikke urimelig å peke på sammenfall med flere av høyrepopulististenes posisjoner, herunder også AfD.
Dyktige Wagenknecht har nok skrevet ut en god versjon av denne historien. Den som mener at dette er veien fram for Europa i årene som kommer, kan derfor sikkert se fram til å lese den. For den som ikke ønsker et mer kulturelt homogent Europa, som mener at mindretallsrettigheter er helt sentrale verdier i et konstitusjonelt demokrati og som ikke tror man kan løse 2020-tallets utfordringer med 1970-tallets metoder, er det derimot lite å hente. Start gjerne med å lese Reineckes anmeldelse, de av dere som leser tysk, men vit at den er publisert i en avis som av Wagenknecht og hennes venner er betraktet som de venstreliberales absolutte hofforgan, altså en avis som mer enn noe annet tysk presseorgan inkarnerer alt hun forakter.
Tysktime 