Spd-veteran må «skamme seg» – identitetspolitikk på avveie

Jeg trodde aldri jeg skulle åpne kjeften min om den identitetspolitiske støyen som nå herjer rundt, som tiltar og som hindrer oss fra å nærme oss stridsspørsmål som burde være løsbare med alminnelig klokskap og empati. Jeg hater «anti-woke» mer enn «woke», men begge irriterer med sin opphissede ensidighet. Selvsagt fins det strukturell rasisme, selvsagt må en moderne refleksiv minnepolitikk konstant kunne (re)vurdere både gatenavn, statuer og parkbenker. Og selvsagt må det feires som et gigantisk fremskritt at alle varianter av kjønnsidentiteter kan leve livene sine som de vil, og få samfunnsmessig anerkjennelse og rettslig sikring for dette.

Wolfgang Thierse (foto: Christliches Medienmagazin, BY CC 2.0)

Men når det går så langt at sosialdemokratiske SPD, Willy Brandts parti, Arbeiderpartiets søsterparti, har fått det for seg at en av partiets absolutte hedersmenn, DDR-motstandsmannen og den tidligere Bundestagspresidenten Wolfgang Thierse, må «skamme seg» fordi han (kanskje i litt for frimodige termer) i en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) våget å stille spørsmål ved enkelte av den identitetspolitiske diskursens figurer, da blir selv sindige meg fristet til å spørre hva i helvete det er som foregår. Hovedbudskapet i Thierses’ artikkel var grunnleggende sett ikke noe annet enn en insistering på at «det store politiske vi» ikke må forsvinne i bølgen av mobilisering av allehånde partikulære identitetsbesvergelser, til høyre og til venstre.

Wolfgang Thierse var mannen som brøt alle normer for hva en forbundsdagspresident kan gjøre da han på begynnelsen på 2000-tallet deltok i en sitdownaksjon mot nynazister i Berlins gater. Thierse (77 år) er en helt ut i fingerspissene liberal humanist og sosialdemokrat som står for det aller beste det progressive Tyskland kan fremby. Han ledet over lang tid partiets verdikommisjon, og er vel det nærmeste man kan komme en folkekjær, upopulistisk sosialdemokratisk politiker. Nå har han konfrontert partiledelsen m/Saskia Esken og tidligere JUSO-leder Kevin Kühnert i spissen med spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem. At det fortsatt ikke foreligger noe svar fra partiledelsens side, kan tyde på at de har manøvrert seg opp i et hjørne og ikke helt vet hva de skal si.

Historien om Thierse faller sammen med striden om en annen SPD-hedersperson, den høyt respekterte partiveteranen og emeritterte politologen Gesine Schwan, som for en tid siden ledet en debatt om kjønnsidentitet hvor en kvinnelig journalist fra Frankfurter Allgemeine Zeitung kom i skade for å fremføre «ukorrekte»posisjoner. Nå er Schwan (og SPD) under heftig kritikk fra bl.a. en gruppe av skuespillere med transidentitet for å ha sluppet «tvilsomme» stemmer til.  Den tyske venstrefløyens hovedorgan, Die Tageszeitung (TAZ), skriver i en kommentar: «Misforståelser, opprørthet, eksploderende egos – disse to sakene illustrerer hvor bedrøvelige de identitetspolitiske debattene kan bli. .. Det handler ikke om de beste argumentene, men om egen integritet, som man aggressivt må forsvare, enten man er en queer person eller hvit mann». Kommentaren avslutter slik: «Autentisitet er bra, avstand til hva en holder på med nødvendig, taleforbud mot det en ikke liker, forbudt».

Thierse har fått mye støtte internt i partiet for sitt utspill. Saken ble 8. mars også kommentert av historikeren Peter Brandt (Willy Brandts eldste sønn) og forleggeren Detlef Prinz i en artikkel i FAZ. Hovedpoenget var den dårlige håndteringen av saken fra partiledelsens side, noen som i denne sammenheng betyr duoen Saskia Esken/Kevin Kühnert alene. Noe svar på Thierses spørsmål om han fortsatt er ønsket som partimedlem foreligger ennå ikke, og i stedet for å tilby en åpen og felles plattform for diskusjon om SPDs retningsvalg («Hva er vårt felles grunnlag?) anklager Brandt/Prinz lederduoen for å drive skadebegrensning gjennom å «telefonere rundt». Det er sikkert mulig å lese en slags «generasjons-» og/eller «kulturkonflikt» inn i denne saken, og altfor bastante konklusjoner skal en kanskje være forsiktig med. Alle synes imidlertid å mene at håndteringen fra partiledelsens side har vært klønet, og at SPD nå (nok) en gang er i ferd med å grave seg ned i en selvfortærende konflikt, med risiko for nye runder med fall på partibarometrene. Det er noe man virkelig ikke unner det hederskronte partiet.

Hermann L. Gremliza – den tyske venstreradikalismens elegante refser – er gått bort

Hermann L. Gremliza var den tyske venstreradikalismens skarpeste penn gjennom mer enn 50 år. Han døde i Hamburg rett før julaften, 79 år gammel. Gremliza startet sin publisistiske karriere i Der Spiegel på midten av 60-tallet. Der gjorde han raskt karriere under legendariske Rudolf Augsteins vinger, men ble etter noen år sparket av samme Augstein etter en strid om journalistenes medvirkning i tilsetting av redaktører og journalister.

Gremliza kjøpte i 1974 personlig opp det gamle venstresidemagasinet «Konkret», og ble dets hovedutgiver og sjefsredaktør frem til sin død. Det er hans virke her som gjorde han legendarisk, og som har fått alt som kan krype og gå av aviser fra venstre til høyre til å begå en full rekke av beundrende og respektfulle nekrologer i dagene inn mot julaften. Liberal-konservative FAZ skriver: «Gremlizas skrifter tilhører, som forfatteren, Tysklands venstrehistorie, en historie med få arbeider man leser så gjerne som hans.»

«Konkret» var fra slutten av 50-tallet til slutten av 60-tallet den radikale venstresidens og den utenomparlamentariske opposisjonens (APO) hovedorgan. I begynnelsen var den hemmelig subvensjonert av DDR, med de illegale KPD-medlemmene Klaus Rainer Röhl og hans daværende ektefelle Ulrike Meinhof, som sentrale skikkelser. Det var i Konkret den senere RAF-grunnleggeren skapte sitt renomme som profesjonell journalist. Etter bortfallet av DDR- finansieringen, overlevde Konkret i en kombinasjon av lettpornomagasin og venstreradikalt månedstidsskrift, vel det eneste vellykkede eksemplet på opplagssterk, venstreradikal kiosklitteratur i den tyske etterkrigstiden.

Ved Gremlizas inntreden ble det brått slutt på fetsijsex og desslike. Gjennom fem årtier jaget Gremliza stupiditet og dårlig språkføring (som for han gikk ut på ett), ressentimenter, Heimatdyrking, historierevisjonisme, antisemittisme, romantisering og naiv idealisme. Han var like nådeløs mot komma- og kasusfeil som mot svak tenkning. Hans stil var full av eleganse, han spottet og pirket og latterliggjorde, og det verste han visste var dumhet og forløyethet på venstresiden. Han var tidvis mer nådeløs mot sin egne enn mot borgerligheten. Den venstreorienterte dagsavisen Die Tageszeitung (TAZ) het i hans skrift «barne-FAZ» på grunn av de mange overgangene av ambisiøse og unge TAZ-journalister til godt betalte jobber i borgerlige FAZ. I de siste år kalte han den et «seniorhjem».

Gremliza forsto seg selv kommunist. Han var likevel medlem av SPD helt fram til 1989. Når partiets Bundestagsfraksjon samme år istemte avsyngingen av nasjonalsangen, «Das Deutschlandlied», sammen med Helmut Kohl & co, meldte han seg ut. Gremliza beskrev selv sitt prosjekt slik: «Gjenvinning av den politiske forstand, analyse i stedet for følelser, erkjennelse i stedet for engsteligheter, prioriteter fremfor «Liebhabereien». Han var ghostwriter bak flere av Günter Wallrafs bøker, og han innstiftet i sin tid en pris som skulle tildeles skribenter som forpliktet seg på aldri mer i sitt liv å publisere et ord. I de senere år gjorde Gremliza seg til en av de fremste kritikerne av tendensene til antisemittisme i den tyske venstresidens Israelkritikk. Han ble av prinsipielle og historiske grunner en Israelvenn helt fram til sin død.

Gremliza la seg bevisst ut med alt og alle, selv om han som person skal ha vært et vennlig og generøst menneske. Han hadde ingen forbilder bortsett fra ett, men det ruvet til gjengjeld over alt: Karl Kraus, Wiens spottende kommentator og samtidsdiagnostiker på 20- og 30-tallet. Han respekterte også Adorno som en «god borgerlig tenker», men ikke noe mer.

For egen del ble det opp gjennom årene etterhvert en vane å spore opp «Konkret» når jeg besøkte Tyskland. Det var ikke alltid like lett, men fant man det ikke på aktuelle Hauptbahnhof var det alltid mulig å oppdrive det på en av de lokale «alternative» bokhandlene som store og mellomstore tyske byer fortsatt holder seg med. Et høydepunkt var alltid «Gremlizas Express», en spalte på magasinets siste side som ble publisert helt inn til det siste. Konkret har hatt problemer med opplagsnedgang de siste årene. Om det kan overleve uten Gremlizas pregnante stemme er et åpent spørsmål.

Foto: Picture-Alliance/ZB

Den simulerte borgerkrigen

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?