«Die Toten»

Berlin-Tokyo-Hollywood 1933 – Christian Krachts nye roman

«Christian Kracht er den mest individuelle stemme i den tyskspråklige samtidslitteraturen» skrev Ijoma Mangold nylig i Die Zeit. Nå har den sveitsiske kosmopolitten og eksentrikeren Kracht skrevet en ny roman, «Die Toten», en fortelling om noe så sært som en «zellulolid akse» mellom Tokyo og Berlin i 1933 mot «den den truende US-amerikanske kulturimperialismen» (Chaplin, fargefilmen osv). Mangold skriver bl.a.: «Denne romanen henter sine energier fra en radikal kulturalisme. Den forteller hvordan verden i 30-årene brutaliserer seg gjennom kultursjåvinisme. Men samtidig maner den fram meningsressursene som den kulturelle overleveringen tilbyr. I denne ambivalente spenningen ligger romanens storhet. Denne dobbeltheten må man utholde». Den strenge Mangold er ikke alene i sin begeistring for den nye romanen. I en annen omtale i samme avis heter det simpelthen at Kracht med «Die Toten» har levert noe nær «den perfekte globale samtidsroman».

Jeg har nå selv lest romanen. Det er en sinnsykt fascinerende fortelling om en liason mellom en begavet japansk fascistisk ministerialbyråkrat og en plaget sveitsisk filmmaker på begynnelsen av 30-tallet. Vår japanske elegantier vil bygge allianser med det gryende fascistiske Tyskland i en felles kamp mot den fremmadstormende amerikanske fargefilmen og Hollywoods kulturimperialisme. I viktige biroller, Charles Chaplin og noen av den sene Weimarrepublikkens mest markante frie ånder, Siegfried Kracauer og Lotte Eisner. Kracht er etter min vurdering en av de største stillistene i dagens tyskspråklige litteratur.

Kracht har – ganske grunnløst synes nå jeg – blitt knyttet opp mot det ytre høyre av enkelte kritikere, og hans «Imperium» (en fabelaktig bok) avfødte faktisk en hel liten debattbok på Suhrkamp («Christian Kracht trifft Wilhelm Raabe»). Den handlet om kokosnøttapostelen og anti-semitten August Engelhards «forløsningsreise» til tysk Ny-Guinea i den sene wilhelminske periode. Jeg for min del opplevde Imperium som noe av det beste jeg hadde lest på mange år – språklig elegant, innsiktgivende, absurd-morsom (finnes på norsk på Pelikan forlag). Døråpnerbeskyldningen finner jeg, som mange i den tyske debatten, problematisk, herunder Krachts slett ikke høyrevridde forfatterkolleger Elfride Jellenik og Clemens J. Setz. Den forutsetter på en måte at forfatteren må hefte for sine romanskikkelser. Men det er kanskje noe i det – merker at notorisk venstreorienterte meg leser Kracht med samme vellyst som jeg leser Hamsun og Celine.