Die Zeit

«Stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser» – Ytre høyre om regjeringenes Coronapolitikk

En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?

Foto: Ivan Radic CC BY 2.0

En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.

Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!

Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).

Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!

Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».

Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT 

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

File:Gedenktafel Marion-Gräfin-Dönhoff-Platz (Mitte) Marion Gräfin Dönhoff.jpg

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

Den simulerte borgerkrigen

Fotos aus dem Schanzenviertel in Hamburg in der Nacht von Samstag zu Sonntag zum G20 Gipfel.

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

(mer…)

«Die Zeit» – den ukentlige kamp

Scene fra mitt ukentlige møte med Narvesen, filial Thorvald Meyersgate, Grünerløkka:

Jeg: «Har avispakken kommet?»
Narvesenmannen (ny mann igjen): «Avispakken?»
Jeg: «Ja, du får den hver fredag ettermiddag sånn ved 16.00-tiden»
Narvesenmannen: «Javel, det var nytt for meg.»
Jeg: «.. er som vanlig ute etter Die Zeit, en tysk ukeavis, dere får normalt 5 eks. fredag ettermiddag, den bruker å stå øverst på stativet der borte ..»
Narvesenmannen: «den har jeg aldri hørt om ..»
Jeg: «Men den haugen borte i hjørnet der, hva er det?»
Narvesenmannen: «ingen aning, men vi kan se ..»
(Haugen viser seg å inneholde en blanding av motor- og designblader og nederst – under over alle undre – 5 eks. av denne ukes Die Zeit og 3 eks av The Guardian Weekly)
Jeg: «Nå ble jeg glad»
Narvesenmannen: «Men den må jo være fra i går, står 8. desember på den»
Jeg: «Ja, men det er riktig, er en ukeavis, kommer ut i Tyskland på torsdager»
Narvesenmannen: «Ukeavis, er du sikker på det, er den ikke gammel?»

En seig kamp dette, har fortalt om den før .. At en stor uhåndterlig papiravis på et språk de færreste forstår ukentlig blir bragt til et sted nær meg, er jo et lite under i seg selv. Min kamp er jeg selvsagt dømt til å tape. Ingen illusjoner, no bad feelings. Når det er ubønnhørlig slutt, kan jeg nok innimellom, i det alltid litt usamtidige D og som sentimentalt minne, ennå noen få år ekstra kunne unne meg gleden ved å lese avis slik man har gjort det i Europa de siste to århundrene.