Snyder og Habermas i ringen

En litt kortere versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Morgenbladet 8. juli 2002.

En opphetet debatt om Tysklands politikk i møte med det russiske angrepet på Ukraina har utspilt seg i tyske aviser og TV-talkshows siden slutten av april. I de mest sentrale rollene finner man forbundskansler Olaf Scholz, filosofen Jürgen Habermas og den amerikanske historikeren og Ukrainakjenneren Timothy Snyder. På spill står både arven etter Willy Brandts østpolitikk og en tysk pasifisme under press. 

Det startet med et opprop fra et trettitall kulturkjendiser i det tradisjonsrike feministtidsskriftet Emma. Blant underskriverne var tidsskriftets redaktør Alice Schwarzer, filmmakeren Alexander Kluge, skuespilleren Lars Eidinger og forfatteren Julie Zeh. Oppropet var utformet som et støttebrev til det brevskriverne oppfattet som forbundskansler Scholz’ «risikobevisste og forsiktige linje» i spørsmålet om tyske våpenleveranser til Ukraina. Utgangspunkt for teksten var underskrivernes ubehag med «eskalerende opprustning» og faren for atomar verdenskrig. Oppropet gikk langt i å hevde at det er ukrainerne selv som må bære det moralske ansvaret for at deres motstandskamp ikke utløser storkrig. I praksis kunne det vanskelig forstås som noe annet enn en oppfordring til kapitulasjon.

Oppropet utløste en storm av reaksjoner. Blant dem som reagerte var Kievs borgermester, Wladimir Klitschko, som i et personlig og direkterettet svar publisert i Frankfurter Allgemeine Zeitung 3. mai spurte brevskriverne om de ønsket «fred for enhver pris» – og da med den ukrainske nasjonens «frihet, identitet og integritet» som innsats?

Morgenbladet 8. juli 2022

Pasifismen i tysk etterkrigstid

Pasifismen har stått sterkt i store deler av den tyske etterkrigstiden, med en særlig oppblomstring i kjølvannet av 80-tallets omfattende fredsdemonstrasjoner. I en rekke innspill i den pågående debatten om Tysklands Ukrainapolitikk har fokuset nettopp vært rettet mot den tradisjonelle tyske pasifismens utfordringer i møtet med Ukrainakrigens brutale virkelighet. Et av innspillene kom fra Wolfgang Thierse, SPD-veteran med østtysk bakgrunn og Forbundsdagens president gjennom flere år på 2000-tallet, som i en kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung 2. april karakteriserte det pasifistiske inntaket til Ukrainakrigen som «eget velbefinnende på bekostning av de andre». Han skrev også: «En historisk opplyst pasifisme forstår at en stabil fredsordning kun kan være en regelbasert ordning, en verden av avtaler og folkerett, som også pasifister må være forpliktet av».

Habermas går solo

Samme dag som oppropet i Emma kom på gaten, 29. april, publiserte Süddeutsche Zeitung et omfattende essay av Jürgen Habermas. Essayet, «Krieg und Empörung», hadde noe av det samme tematiske fokus som Emmaoppropet, men i stil og sjargong selvsagt en helt annen type tekst. Det spekuleres i om den samtidige publiseringen kan ha sammenheng med at Habermas har blitt forespurt om å delta i oppropet, men til slutt valgte å gjøre det på sin egen måte. Det får vi aldri noe endelig svar på.

I sin tekst sammenligner Habermas «moralsk rystede anklagere» med en «reflektert og forsiktig agerende regjering». Han ironiserer over tidligere pasifisters «konversjon» og beklager fortrengningen av etterkrigstidens «post-heroiske mentalitet» – en vending som kan gjøre ende på det «dialog- og fredssikringsrettede modus» som har preget tysk etterkrigspolitikk til nå. Et betydelig ansvar legges på de yngre generasjonenes ureflekterte forhold til historien. Habermas kritiserer også de som gjør storrussisk ideologi til enerådende i Putins tankeverden, og slik fratar ham evnen til rasjonalitet, avveining av interesser og forhandlingsvilje.

De store avisenes reaksjoner kom raskt, og var i betydelig grad kritiske. Frankfurter Allgemeine Zeitungs Simon Strauss, en av de nye stjernene i den tyske feuilletonen, rettet særlig blikket mot Habermas’ bruk av termer som «dreven iscenesettelse» og «moralsk utpressing» om president Selenskyj – i praksis en «..retorisk innhyllet, skjødesløs nedrakking av den ukrainske regjeringen». For Die Welts Thomas Schmid var intet mindre enn Habermas’ kommunikative teori satt i spill: «Habermas forsvarer på ortodokst vis sitt livsverk».

En akterutseilt østpolitikk

En premiss for både Habermas og Emmaoppropet var støtten til forbundskansler Scholz’ og regjeringens – angivelig – tilbakeholdende linje i spørsmålet om våpenleveranser til Ukraina. Antagelsen om en felles regjeringenpolitikk underslår imidlertid nyansene i vurderingen av krigens konsekvenser innad i trepartiregjeringen (SPD, De Grønne, FDP). Ikke minst De Grønne, med økonomiminister Robert Habeck og utenriksminister Annalena Baerbock i spissen, har høstet mye ros for sin konsekvente støtte til den ukrainske motstandskampen. En klar holdning i spørsmålet om tyske leveranser av tunge våpen til Ukraina er et kjernepunkt i denne støtten. Inntil Scholz’, Macrons og Draghis nylige togreise til Kiev, var det utenriksminister Baerbock, og ikke Scholz, som kunne dra til et krigsherjet Ukraina og få beskjeden: «deg kan vi stole på».

Etter hvert som våpenleveransene den tyske regjeringen har stilt i utsikt, herunder panservogner og moderne feltartilleri, nå begynner å ankomme Ukraina, er det uansett et spørsmål om hvor lenge en Habermas eller en Alexander Kluge kan opprettholde forestillingen om den «forsiktige» forbundskansleren. Selv om sommel og halvhjertethet åpenbart har vært virksomme faktorer i forsvarsdepartementets og kansleradministrasjonens indre gemakker, er det også grunnlag for å anta at noe av sendrektigheten kan knyttes til materiellmangel, sviktende logistikk, opplæringsbehov og ikke minst et Bundeswehr som gjennom en årrekke har vært underfinansiert.

SPD går likevel ikke fri. Det er nemlig liten tvil om at noe av forklaringen på Scholz’ antatte nøling kan ligge i akterutseilte og ubearbeidede deler av partiarven fra 70-tallet til i dag. I et essay i Der Spiegel (nr. 24/22) fremholdt den profilerte, og SPD-nære, samtidshistorikeren Heinrich August Winkler nylig at det er et behov for å korrigere deler av østpolitikken som ble skapt i tradisjonen fra Willy Brandt og Egon Bahr. Gjennom 80-tallets fokus på «sikkerhetspartnerskap for fred» ble borgerrettsbevegelsene i øst i stor grad ignorert, i følge Winkler. De skulle nemlig, av hensyn til stabiliteten i øst-vest-relasjonen, «føye seg etter sin skjebne og fortsette å leve i ufrihet». Brandts og Bahrs østpolitikk var avgjørende for at den kalde krigens øst-vest-konfrontasjon kunne overvinnes. Forsterket av 80-tallets fredsbevegelse, brakte den imidlertid SPD inn på en kurs hvor økonomisk og kulturelt samarbeid med Russland etterhvert kom til å trumfe alle andre hensyn, også betenkeligheter knyttet til den tiltagende autoritære utviklingen under Putin.  Konsekvensene ser vi i dag bl.a. i form av Nord Stream 1 og 2 – og i rullebladet til en skikkelse som tidligere SPD-kansler Gerhard Schröder.

Snyder svarer

Med sine mange forskningsopphold i Wien og sine gode tyskkunnskaper har den amerikanske historikeren Timothy Snyder gjennom en årrekke vært et prominent og tydelig stemme i de tyske debattene om Russland, Ukraina og Tyskland. Etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar har han gjennom hele våren og forsommeren – bl.a. i flere større intervjuer med Die Zeit og Frankfurter Allgemeine Zeitung – ytret seg sterkt kritisk både til klimaet i den tyske Ukrainadebatten og til Tysklands bidrag til Ukrainas forsvarskrig. I en omfattende kommentar publisert i Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung 26. juni går han også kraftig i rette med Habermas’ essay av 29. april. Et kjernepunkt i kritikken er opplevelsen av et Tysklands som kretser om seg selv:

«I stedet for å gå inn på de ukrainske og russiske rasjonalitetene i det 21. århundre, argumenterer Habermas som om han er i det komfortable rede Vest-Tyskland under den kalde krigen, en periode hvor Tyskland på ingen måte hadde noe ansvar for Europas skjebne». I følge Snyder forveksler Habermas på denne måten utsynet fra en svært spesiell setting med «den universelle fornuft.» Han avslutter med å beskylde Habermas for å «forsinke oppgjøret med fortiden, forspille tid og bidra til å bringe Tyskland på terskelen til et nytt moralsk sammenbrudd.»

Farvel til det gamle Tyskland

Nøkkelen til endring ligger kanskje nettopp hos SPD. I en erklæring i slutten av juni annonserte partiets nyvalgte leder Lars Klingbeil en «ny kurs i den tyske utenriks- og sikkerhetspolitikken». Han fremholdt også at erfaringene fra Ukrainakrigen gjør det nødvendig for Tyskland å «styrke seg militært» og å «forfølge en ambisjon om en lederrolle» i Europa og i verden.

Om det er mulig å samle et stabilt flertall bak en slik ny politikk, er det for tidlig å si noe sikkert om. For en Timothy Snyder svarer dette iallfall på en lenge etterlyst nyorientering av tysk politikk. For en Habermas betyr det kanskje et slags farvel det Tyskland han har vært fortrolig med i store deler av sitt voksne liv, og som han også i betydelig grad har bidratt til å forme.

Føljetongen av opprop om krigen synes uansett ikke å være over. Sist ute er en gruppe intellektuelle med tv-filosofen Richard David Precht og publisisten Jakob Augstein i spissen, som i forrige ukes utgave av Die Zeit krever «våpenstillstand nå» og appellerer til «vesten» om å «skape betingelser for fredsforhandlinger».

Oppropet uttrykker forståelse for Ukrainas avvisning av en «diktatfred». Men felles for alle de tre oppropene er svak av interesse for hva ukrainerne selv måtte mene om hva krigen de så brutalt er kastet ut i – og hva den krever av handlinger her og nå. 

«Stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser» – Ytre høyre om regjeringenes Coronapolitikk

En rekke europeiske byer har opplevd gateopptøyer og demonstrasjoner mot myndighetenes Coronapolitikk, senest i Amsterdam, i fjor høst ved fysisk storming av trappen til Riksdagsbygningen i Berlin. Aksjonistene er en broket forsamling – esoterikere av alle slag, vaksinemotstandere, konspirasjonsteoretikere, venstre- og høyreekstreme og en stor gruppe av såkalte «Wutbürger» – «raseriborgere» som oppildnet av nettets halv- og helløgner driver sine opprør fram. En av de mest stabilt tilstedeværende gruppene på scenen av protestanter er ulike varianter av det ekstreme høyre. Hvorfor er det slik?

Foto: Ivan Radic CC BY 2.0

En sentral del av det vi kan kalle «ytre høyres metapolitiske program» er at flertallet, det liberale demokratiets tilhengere, fortrenger «verdenshistoriens vesen» – historien er slett ikke liberal, fremskrittsrettet og menneskevennlig, den er «vesensmessig» grusom og tragisk. Følgelig er det helt logisk at liberale politikere i møte med store samfunnsmessige kriser som Coronapandemien får panikk – de har nemlig totalt glemt at offer, lidelse og død er en del av den menneskelige værens tragedie.

Omtrent slik utlegger Thomas Assheuer i en kommentar i Die Zeit 27. januar det ideologiske grunnlaget for mye av ytre høyres motstand mot de europeiske regjeringenes coronapolitikk. Alltid observante Assheuer har studert fenomenet med bl.a. tyske AfD som case. I Coronaens begynnerfase var AfDs policy å konkurrere med de andre partiene om en tøff og inngripende linje i kampen mot pandemien. Men partiet fant fort ut at det var mer å hente, og dessuten langt mer i tråd med de ideologiske røttene, ved å slutte seg til gatens og nettets kamp mot «Coronadiktaturets formynderi». I den østtyske delstaten Thüringen (p.t. en av delstatene som er hardest rammet Coronaen) distribuerer AfD for tiden en brosjyre hvor «..middelklassens truende økonomiske undergang» sammenstilles med det «heldige faktum» at de som dør av Covid-19 hovedsakelig er eldre mennesker. For som brosjyremakerne understreker: «Skadene som coronatiltakene skaper står ikke i noe rimelig forhold til de uheldige følgene av viruset selv.» Alle skal vi dø!

Assheuer oppsporer leverandørene av disse forestillingene i et ikke ubetydelig bakland av forlag, tidsskrifter og nettsteder på ytre høyre fløy, herunder tidsskriftet «Sezession». Han forfølger også trenden bakover i tid og ender opp – med et par korte stopp hos Karlheinz Weissmann og Botho Strauss – hos Martin Heidegger. Mange av kildene til ytre høyres kritikk av mainstreampolitikernes coronapolitikk kan man nemlig, i følge Assheuer, finne i ymse, mer eller mindre lødige, utlegninger av Heidegger, herunder et mye gjentatt utdrag fra et brev mesteren skrev til Elisabeth Blochmann i desember 1934: «Unsere Not ist die Not der Notlosigkeit, der Unkraft zur ursprünglichen Erfahrung der Fragwürdigkeit des Daseins». Av fare for å bli tatt i skole av Heideggerfolket skal jeg ikke prøve meg på noen direkte oversettelse til norsk. Betydningen av det kan vi likevel utlegge noenlunde slik: «Vår nød er at vi ikke evner å møte den egentlige nød» (underforstått vel den nød som følger av at vi ikke evner å ta innover oss livsalvoret slik Heideggers værensfilosofi beskriver dette).

Det er nettopp redselen for konfrontasjon med nødens og dødens realitet som legger premissene for regjeringenes coronapolitikk i følge Tysklands høyreintellektuelle Heideggerelever – slapphet og hang til velbehag, unnvikelse av den (eksistensielle) spenningen som følger av møtet med livets harde realiteter, svekkelse av plikten til anstrengelse osv. Sezessions livsfilosofisk oppladede skribenter uttrykker det slik: «Staten forsøker å polstre hverdagsnøden på sosialpaternalistisk vis, og å hindre verdensforløpets skjebnefulle ferd. I stedet for å være en slank og kjempende stat, i stedet for å være en far som trer fram overfor sine voksne barn, oppfører den seg som «Soma-fordeleren» i Huxleys roman «Brave New World»: stille sulten, infantilisere, umyndiggjøre, gi almisser.» Brutalt oppsummert – ingen stat uten offer!

Alexander Gauland, AfDs parlamentariske leder, er noe mer fortrolig med politikerspråket enn brosjyremakerne i Thüringen når han uttaler at «.. vi i våre avveininger også må ta i betraktning at folk kommer til å dø». Til støtte for sitne visdomsord påberoper han seg intet mindre enn Friedrich Schiller: «Das Leben ist der Güter höchstes nicht» – «Livet er ikke det høyeste gode». Kynismen i dette kan alle se, iallefall slik Gauland utlegger det. Et særtrekk ved den høyreorienterte antihumanismen er nemlig at den, i følge Assheuer, «alltid har hatt en dragning mot sakraliseringen av døden, en lengsel etter det harde og tunge».

Det AfD og deres intellektuelle bakmenn imidlertid overser, er at det går et skille mellom den naturlige og den unngåelige død – «..en død som inntreffer på grunn av politisk arroganse, freidige løgner eller grusomme unnlatelser». Gaulands henvisning til Schiller er hentet fra «Die Braut von Messina». I forlengelsen av utsagnet om døden skriver Schiller: «Der Übel grösstes aber ist die Schuld» – «Det største ondet er derimot skylden».

MARION GRÄFIN DÖNHOFF OG CARL SCHMITT

Die Zeit forteller i utgaven 7. februar historien om den langdryge interne kampen om Carl Schmitts tilgang til avisens spalter på begynnelsen og midten av 50-tallet. Det ble på mange måter en kamp om Die Zeits sjel. Carl Schmitt var nazi-Tysklands kronjurist, men også en retts- og statsteoretiker av rang som leses og brukes av mange den dag i dag, bl.a. den venstreorienterte samfunnsteoretikeren Chantal Mouffe.  Etter krigen lykkes Schmitt  aldri med å gjenvinne en lærestol, og ble til langt inn på 80-tallet slitende fast i sitt hus i Klettenberg, Sauerland som en småbitter rådgiver og inspirator for ymse halvobskure skikkelser på ytre høyre fløy. Hadde han fått en plattform i Die Zeit, kunne hans rolle i etterkrigstidens Vest-Tyskland kanskje blitt en annen?

Stridens hovedaktører innad i Die Zeit: den unge, begavede journalisten Marion Gräfin Dönhoff og en sjefsredaksjon godt preget av det tidlige 50-talls tendens til historierevisjonisme og krav om «sluttstrek» i nazirettssakene. Striden skulle komme til å vare i 4-5 år og innbefatte både rettssaker og involvering fra bundespresident Theodor Heuss.

Dönhoff gikk til sist seirende ut av striden, og ble senere avisens svært profilerte sjefsredaktør helt inn i vårt årtusen. Striden handlet vel mindre om Carl Schmitt som sådan (hvis intellektuelle kapasitet ingen kunne betvile), men om retningsvalget for det som skulle bli en av den vesttyske etterkrigstidens viktigste organer for politisk og kulturell debatt. Schmitt ble en symbolsak. Etter at Dönhoff hadde fått hegemoniet, ble avgrensningen «gegen rechts“ (i betydningen nasjonalkonservativ og høyreradikal) en av avisens viktigste rettesnorer, og for den saks skyld viktigere enn avgrensningen mot ytre venstre, og dessuten en viktig årsak til den sentrum-liberale og venstreliberale kurs som sammen med kvalitetsjournalistikk og suverene skribenter er mye av fundamentet for dette svært betydningsfulle avisprosjektet den dag i dag.

Det hører forøvrig med til historien at den eksentriske sportsbilkjørende damen med oppvekst i, og godt forsynt med materielle ressurser fra, prøyssisk adel noen år tidligere hadde vært inne på «anti-Nürnberg“-kurs. Tydeligst så vi dette i hennes rolle som understøtter i forsvarsarbeidet for Ernst von Weizsäcker ved Nürnbergdomstolen, nazisten med «gode manerer» og «moral» i Ribbentrops utenriksministerium, og far til en kommende tysk president og en berømt atomfysiker. Dönhoffs innsats her må bl.a. sees i sammenheng med forholdet til nasjonaløkonomen Edgar Salin og deres felles bestrebelse i de første etterkrigsårene på å konstruere historien om «eine Revolte des deutschen Geistes» – en skjult kraft med basis i bl.a. «George-kretsens» ulike utvekster, den østprøyssiske adelen (!) og deler av det høyere offiserskorps, som under nazitiden hadde ytt «stille motstand». Kulemininasjonen av denne ble Claus Schenk Graf von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20 juli 1944.

Illustrasjon: Creative Commons 3.0

Den simulerte borgerkrigen

Foto: Dustin Hackert (CC BY NC)

Publisert i Klassekampen 26. juli 2017

Brennende biler, plyndringer og barrikader dominerte nyhetsstrømmen fra G20-møtet i Hamburg 6-8 juli. I stedet for klimakrise og hungersnød i Øst-Afrika kom gatekamper mellom svartkledde «autonome» og politiets spesialstyrker i forgrunnen.  På lørdagen, toppmøtets siste dag,  beveget et demonstrasjonstog med nærmere 80.000 deltagere seg gjennom Hamburgs gater under hovedparolen «Grenseløs solidaritet i stedet for G-20», men i medienes beretninger kom denne helt i skyggen av vannkanonene. Hvem er de autonome, og hva vil de? Hendelsene har utløst en rekke debatter i tyske medier. Debatten har vært sterk også på den tyske venstresiden – er oppgjøret med de autonomes politikk tydelig nok, er fordømmelsen av volden klar nok?

«Die Zeit» – den ukentlige kamp

Scene fra mitt ukentlige møte med Narvesen, filial Thorvald Meyersgate, Grünerløkka:

Jeg: «Har avispakken kommet?»
Narvesenmannen (ny mann igjen): «Avispakken?»
Jeg: «Ja, du får den hver fredag ettermiddag sånn ved 16.00-tiden»
Narvesenmannen: «Javel, det var nytt for meg.»
Jeg: «.. er som vanlig ute etter Die Zeit, en tysk ukeavis, dere får normalt 5 eks. fredag ettermiddag, den bruker å stå øverst på stativet der borte ..»
Narvesenmannen: «den har jeg aldri hørt om ..»
Jeg: «Men den haugen borte i hjørnet der, hva er det?»
Narvesenmannen: «ingen aning, men vi kan se ..»
(Haugen viser seg å inneholde en blanding av motor- og designblader og nederst – under over alle undre – 5 eks. av denne ukes Die Zeit og 3 eks av The Guardian Weekly)
Jeg: «Nå ble jeg glad»
Narvesenmannen: «Men den må jo være fra i går, står 8. desember på den»
Jeg: «Ja, men det er riktig, er en ukeavis, kommer ut i Tyskland på torsdager»
Narvesenmannen: «Ukeavis, er du sikker på det, er den ikke gammel?»

En seig kamp dette, har fortalt om den før .. At en stor uhåndterlig papiravis på et språk de færreste forstår ukentlig blir bragt til et sted nær meg, er jo et lite under i seg selv. Min kamp er jeg selvsagt dømt til å tape. Ingen illusjoner, no bad feelings. Når det er ubønnhørlig slutt, kan jeg nok innimellom, i det alltid litt usamtidige D og som sentimentalt minne, ennå noen få år ekstra kunne unne meg gleden ved å lese avis slik man har gjort det i Europa de siste to århundrene.