10.000 DELTAKERE I ANTICORONADEMONSTRASJONER I STUTTGART – HØYREEKSTREME OG KONSPIRASJONSTEORETIKERE I SENTRALE ROLLER

Opptil 10.000 deltok på den store anticorona-demonstrasjonen i Stuttgart på påskeaften. Politiet hadde gitt tillatelse til demonstrasjonen under henvisining til den grunnlovsfestede demonstrasjonsretten, som har en veldig sterk posisjon i Tyskland. Byens helsemyndigheter hadde strengt frarådet at tillatelse ble gitt, men det ble avvist fra politiets side. Coronatallene har i flere uker vært stigende i det meste av Tyskland, Stuttgart inklusive. Knapt en eneste av deltagerne bar ansiktsmasker (det var nok en bevisst del av demonstrasjonsuttrykket), og alt som var av avstandsregler ble brutt. Det forelå følgelig rettslig grunnlag for å bryte opp demonstrasjonen, men politiet vurderte dette som en større smittevernmessig risiko enn å la den fortsette, noe som isolert betraktet nok var riktig. En gateblokade fra motdemonstranter ble derimot oppløst. De hadde nemlig ansiktsmasker, og kunne konfronteres uten smittefare(!). Tidligere undersøkelser viser at forsamlinger som dette øker smitterisikoen betraktelig. Det har derfor vært massivt med kritikk mot politiets beslutning.

Foto: Frankfurter Allgemeine Zeitung, 3. april 2021

De tyske anticoronademonstrantene samler seg under den såkalte «Querdenken»-fanen («tenke på tvers»). Deltagerne er en bred palett av vaksinemotstandere, esoterikere, konspirasjonstenkere, høyreekstremister og «Wutbürger» («raseriborgere»). Sistnevnte kategori, en litt ubestemt gruppe av «folk flest» som ikke aksepterer innskrenkninger i borgernes frihetsrettigheter whatsoever, er kanskje den mest tallrike. «Wutbürgeren» som type trådte forøvrig første gang inn på scenen nettopp i Stuttgart, selv om det han/hun den gang protesterte mot (den nye Sentralbanestasjonen i Stuttgart) var rimelig forskjellig fra det raseriet i disse dager øses over. To andre grupper som alltid gjør seg bemerket i disse demonstrasjonene er konspirasjonstenkerne i QAnon-bevegelsen og ymse kategorier av høyreekstreme, herunder særlig de såkalte «Reichsbürger» («borgere av Riket»).

I Tysklands rike flora av høyreekstreme subkulturer er riksborgerne en av de største og best organiserte, og samtidig en av de mest myteomspunnede. Riksborgernes store fortelling er at Det Tyske Rike fortsatt eksisterer, at den tyske statsform slik vi i dag kjenner den er illegitim og at forbundsrepublikkens forfatning av 1949 er ugyldig. Begrunnelsen er at det aldri ble inngått noen «fredsavtale» mellom de allierte og det tyske rike etter WW2. Riksborgernes aktivitetsspekter innbefatter bl.a. skattenekt, etablering av «autonome» territorier under den gamle riksfanen, utstedelse av «identitetspapirer» og forordninger og trusselbrev i «statsrettslig» høyform rettet mot tyske myndighetspersoner. Det er foretatt betydelige våpenbeslag blant bevegelsens medlemmer, og det tyske Verfassungsschutz (tilsv. PST) har i sin siste rapport beskrevet riksborgerne som en organisasjon med stort voldspotensial. Samrøret med QAnon har blitt tydeligere og tydeligere, og i perioden fram mot stormen mot Kapitol tilpasset riksborgerne QAnons budskap om Trump som frelseren fra de onde i Deep State til et budskap om Trump som redderen av Det tyske Riket. Donald Trump ville nemlig, når seieren var klar, tilby riket den fredsavtale de allierte i 1945 nektet å underskrive og slik endelig løsgjøre Tyskland fra ufrihetens lenker.

Det er selvsagt fristende å trekke på skuldrene av rablende galskap som dette. Samtidig må en være årvåken på risikoen for at «Qerdenken»-demonstrasjonene kan bli en plattform for ny rekruttering til det ekstreme høyre – hvis den ikke allerede er det. Moderate anslag tilsier at det i Tyskland kan være rundt 150.000 tilhengere av QAnon-bevegelsen, flere enn i noen andre stater utenfor det engelskspråklige området. Samrøret mellom QAnon og Riksborgerne har forøvrig blitt tydeligere og tydeligere, og allerede under stormingen av trappen til Riksdagensbygningen i Berlin i august i fjor, var det fanene til QAnon og «Die Reichsbürger» som dominerte. Et annet eksempel på strukturlikhet mellom QAnonfortellingene og høyreekstreme konspirasjonsteorier ser en hos de såkalte «Identitære». Her er hovedkonspirasjonen at migrasjonen til Europa styres i hemmelighet av rike bakmenn, og at målet er å ødelegge kontinentets livsformer. De tyske høyrepopulistene i AfD avviser nok i hovedsak konspirasjonstenkningen til bevegelser som QAnon og Riksborgerne, men partiet fyrer i stigende grad opp om misnøyelandskapet rundt myndighetenes Coronatiltak. Mulighetene for glidning mot ekstreme posisjoner i kjølvannet av epidemien er altså til stede på flere plan – av raseriborgeren kan det bli nye AfD-velgere, av esoterikeren og konspirasjonstenkeren kan det bli nye høyreekstremister.

Peter Sloterdijk om «idioten» Donald Trump

Ingen hendelse og ingen tendens i tiden uten at den allestedsnærværende Peter Sloterdijk har en diagnose parat. Nå har han skrevet en kommentar til valget av Trump som ny US-president («Vom Unbehagen der Demokratie», Die Zeit 24. november 2016), hvor han i kjent stil peiser på med sine metaforer og analogier, og sine rikholdige referanser til litteraturen, filosofien og historien. Sloterdijk er ikke helt enkel å plassere, hvis man bruker den tradisjonelle venstre-høyreskalaen som målestokk, men i de siste årene har han vel heller blitt forbundet med posisjoner som kan karakteriseres som «høyre» enn det motsatte. I nevnte artikkel leverer han et nidportrett av skikkelsen Trump, og et generaloppgjør med omstendighetene som brakte ham dit han nå er, som levner liten tvil om hans syn på tingene. Noen utdrag (min overs):

«For alle som led seg gjennom den amerikanske valgkampen er det evident at man med skikkelsen Trump ser en til nå ukjent type tre inn i det politiske spillet. Vi vil respektfullt kalle ham «idioten» – respektfullt fordi en «idiota» i senmiddelalderens latin ikke betegnet noe annet enn en legmann som hadde meninger om gud og verden uten å ha studert teologi, respektfullt også fordi idioten i Dostojewskis russiske versjon var en metafor for den vakre sjelen («die schöne Seele»), som kun levde innenfra og ut og ikke kunne forstå de psykologiske kalkylene til mennene og kvinnene i den ambisjonsfylte metropolen. Det kan godt være at det hos Trump, ved siden av den middelalderlige og russiske, også finnes en hjemmelaget idiotkomponent med rene nasjonale ingredienser til hjelp for veien mot toppen. Uansett hvordan man komponerer Trumps idiotier, så innbefatter de et mangfold av nyanser av uegnethet for embetet. Når man nå har tilkjent ham dette – på grunnlag av et barokt valgsystem som tillater at et knapt mindretall omdefineres til et knapt flertall – må man med forlegenhet spørre seg hvordan det endte slik at den uforlignelig mest uegnede endte i den egnedes posisjon.»

«Trump, overbelastet av sin suksess som han er, har to alternativer, å la seg kastrere av det institusjonelle systemets checks and balances – slik Obama aksepterte det og slik han skuffet så mange – eller å forfølge sin drøm om politikk som husherredømme med andre midler. Det bringer oss tilbake til det greske demokratiets begynnelse: Der skapte man skillet mellom en «politikós», en mann som gjør fellesskapets sak til sin egen sjel, og en «despotes», som vil forordne i staten som i sin privateiendom. Demokratiet, psykopolitisk betraktet, har sin begynnelse hos de manges motvilje mot overføring av husherredømmets vilkårlighet til offentlighetens anliggender. Demokratiet er innsikten i eksistensen av medborgere. Medborgere er folk som ikke vil bli behandlet som slaver, barn, kvinner, klienter og leverandører.»

«Det som forener Trump og velgerne hans er den manglende forståelsen av statens ide. Man taler jo gjerne om statsmannen, men glemmer å spørre hvor statsmennesket er – altså mennesket som er beredt til å legge til grunn at det finnes noe slikt som en stat. Populismen er til syvende og sist ikke noe annet enn en bestrebelse på annektering av staten gjennom dens tapere. Tapere tror på staten som en familiebedrift. Mussolinis stat kunne kun fungere slik. Lenins stat var et taperdiktatur, Hitlers stat var de tilkortkommedes party.»

Slik går det i kast i kast, fra Condoleeza Rice via Second Amendment til Wagner, og fra det plebisitære demokrati til populismens vesen og til sannsynligheten for at Trump kan bli skutt i løpet av presidentperioden. Det hele fremført med Sloterdijks ganske så typiske hang til det elitistiske og aristokratiske. Det er vanskelig å være helt «enig» eller helt «uenig» når man leser Sloterdijks tekster. Men man kan ofte like og gjenkjenne bilder og analogier i tekstene hans. Det er da noe.