«Han hadde det som rager ut over det timelige, som alltid gjelder og alltid vil gjelde: et hjerte».
Slik lød det i pastor Lorenzens gravtale for den gode Dubslav von Stechlin i Theodor Fontanes storartede roman «Der Stechlin» fra 1898. Romanen maler i sakte og til dels omstendelige drag et bilde av den den preussiske landadelens sosiale liv ved slutten av det 19. århundre. Det er en roman som ytre sett ikke handler om så veldig mye mer enn om Dubslav von Stechlins hverdagsliv på det gamle familieslottet ved sjøen Stechlin i Mark Brandenburg, om offisersønnen Woldemars kur til de to døtrene til en frisinnet berlinsk greve og om Dubslavs sykdom og død. Det meste av fortellingen er båret oppe av et uendelig antall dialoger og konversasjoner i og utenfor salongene til junker von Stechlin og greve von Barby.
Gir det mening å bruke tid på noe sånt i 2021? NEI, svarte jeg meg selv ca. en tredjedel inn i romanen en gang i vår, og la den bort. JA, med 10 utropstegn, sier jeg i dag etter at jeg tidligere i høst valgte å ta den fram på nytt, og lese den ferdig. At man (nesten) alltid blir rikt belønnet om man gidder å «holde ut» litt lenger enn de 50-70 første sider, er forøvrig en erfaring jeg har fra mange av mine andre lesninger av klassisk tyskspråklig litteratur med «umoderne» settinger. Jeg hadde det på samme måte når jeg leste Goethes «Wahlverwandschaften», og for den saks skyld også Thomas Manns «Königliche Hoheit».
«Der Stechlin» skriver fram et fascinerende bilde av mentalitetene til en privilegert snylterklasse – deler av den forgjeldet og på grensen til falitt – under fremveksten av jernbane, sosialdemokrati og modernitet – en stand båret oppe av historisk stolthet, militære æreskodekser og statskirkelutheranisme, dypt forankret i og innforlivet med det preussiske landlivets hel- eller halvføydale herredømmeforhold. Det som likevel mer enn noe annet løfter denne romanen opp til en unik leseopplevelse er det rike bildet Fontane evner å gi av selve Stechlin-skikkelsen.
Baron Dubslav von Stechling er en mann av den gamle skole. I de mange samtalene han har med stedets fremtidsrettede og liberale prest, nevnte pastor Lorenzen, ser vi likevel en mann som skjønner at mye av det gamle må bort, som har forståelse for det fremstormende sosialdemokratiet og som med mild overbærenhet observerer den forstokkede dumskapen, den menneskelige kulden og de lattervekkende manerene til mange av de øvrige skikkelsene i det lokale oversjiktet. Det er kanskje mulig å se von Stechlin og Lorenzen som en slags tidlige fortalere for vår egen tids verdikonservative devise – «forandre for å bevare». Lorenzen uttrykker det slik: «Ikke ubetinget det nye. Heller det gamle, så langt det går, og med det nye bare så langt man må».
Den gamle Dubslav har sympati med menneskenes strev, og overbærenhet med deres dårskap. Han vender ryggen til alt som ligner på dobbeltmoral, smålighet og forfengelighet. Han finner menneskelighet hinsides alt i det vakre og uutgrunnelige vesenet til lille Agnes, det foreldreløse barnebarnet til stedets kloke kone. Agnes inkarnerer på sett og vis alt det Dubslavs iskalde halvsøster Adelheid – den ufølsomme forstanderinnen ved et lokalt protestantisk nonnekloster – ikke står for.
Fortellingen om Dubslav von Stechlins forneme sinn henter sin storhet fra Theodor Fontanes rike språk, fra de glansfulle dialogene og refleksjonene som bokens figurer bærer fram. Det er ved lesningen av romaner som dette jeg kjenner sterkest på gleden av å kunne beherske det tyske språk. Thomas Mann – en stor beundrer av Fontane – beskrev i sin tid «Der Stechlin» som et av de viseste lekene med det tyske språk man har sett, «..eines der weisesten Spiele, die mit der deutschen Sprache gespielt wurden.»
«Der Stechlin» ble Theodor Fonatanes siste roman, han døde i Berlin samme år som romanen kom ut. Forut for dette hadde han forfattet mer enn 30 romaner, novellesamlinger og andre prosastykker, hvorav noen av de mest kjente er «Vor dem Sturm», «Frau Jenny Treibel »og «Effi Briest». Hans litterære stil beskrives ofte som «poetisk realisme».
I perioden mellom Heinrich Heine og Thomas Mann anses Theodor Fontane av mange som Tysklands fremste forfatter. Det hefter ved ham at han i små brokker av sine romaner (også i Der Stechlin) betjente seg av noen av det sene 19-hundretalls tidstypiske anti-jødiske klisjeer. Her var han dessverre ikke alene. Han gjorde seg derimot aldri til eksponent for antisemittiske posisjoner i offentligheten.
Tysktime 