I romanen «Effi Briest» forteller Theodor Fontane om den 17-årige Effi, som nylig er blitt gift med den 30 år eldre landrat Innstetten. I ensomheten der oppe ved Østersjøens strender er hunden Rollo alltid en trofast følgesvenn. På besøk hjemme på godset lenger sør forteller hun dette til sin far, baron von Briest. Han svarer:
«Tro meg Effi, det der er et stort tema. Se for deg noen som faller i vannet eller går gjennom den sprø isen. Om en hund er med, la oss si en slik som din Rollo, vil den ikke gi seg før den har fått den forulykkede på land. Og om den forulykkede allerede er død, så legger den seg inntil den døde og bjeffer og klynker, inntil noen kommer, og om ingen kommer, blir den liggende hos den døde til den selv er død. Og dette gjør et slikt dyr alltid. Og se nå motsatt på menneskeheten! Gud, forby meg min synd, men i blant står det for meg at kreaturet er en bedre skapning enn mennesket» (min overs.)
Fontanes roman kom ut i 1896. Og menneskeheten i dag?
Tysktime 