Erich Kahler

Den forsinkede nasjon – rapport fra en øy i Wattenmeer

Norddorf, Amrum – mars 2019

Her i min lille dorf langt ute i Wattenmeer, den ene av fire på en øy med 2500 innbyggere, er det telefonkiosk, apotek, to betjente bankfilialer, postkontor, brannstasjon, supermarked, broderiforretning, 4-5 vertshus og velpleide gategulv. Maten smaker utmerket og menyene er mer sofistikerte enn i en hvilken som helst mellomstor norsk by, men du må betale cash. Det må jeg også på pensjonatet jeg bor, og på stedets gammelfine hotell – med mindre du er i besittelse av et særtysk debetkort. Mobilnettet humper i vei på sakte 3G-vis, mens de nesten tomme bussene uavlatelig kjører øyas nord-sydstrekning. I syd, i «øyhovedstaden» Widttun, er et stort kommunalt badeland åpent året rundt. Hus og hager er store og velpleide, og folk flest er hyggelige og høflige – på den måte klisjeene forteller at tyskerne skal være. Luftaufnahmen Nordseekueste 2012-05-by-RaBoe-104.jpg

Helmuth Plessner og flere andre – Norbert Elias og Erich Kahler, for å nevne to – beskrev det gamle Tyskland som «Die verspätete Nation“ (Den forsinkede nasjon), nasjonen uten egen stat, konstruert historie, forsinket modernisering, apolitisk og frakoblet professorstand og allehånde ressentimenter både innad og utad. Det er selvsagt langt, langt unna der vi er i dag. Likefullt er det noe med dette bildet – av den forsinkede nasjon – som ikke slipper taket her jeg vandrer rundt i denne på sitt vis intakte, vennlige og harmoniske Postman Pat-verdenen. Tyskland er eksportverdensmester og produserer biler og roboter, mens livet der ute i dorfene og småbyene følger en helt annen rytme og orden.

Det er noe snålt og paradoksalt og usamtidig over det hele! Det er iallfall veldig, veldig forskjellig fra hvordan tingene ser ut på landsbygda i f.eks. Norge og Sverige. Der er det 4G-nett på snaufjellet og Vipps på enhver telefon, men knapt noen til å servere deg et noenlunde anstendig måltid. Bakeriet, hvis det finnes noe, er en filial av brødfabrikken i stor-Oslo, og bussene har slutter å gå.

Jeg trives her i dorfen min jeg, sover godt i havluften og jobber godt og jevnt med lesingen og skriveriene. Pensjonatvertinnen spør hver morgen hvordan jeg vil ha egget og serverer nybakte brötchen fra det lokale bakeriet, jeg går mine daglige turer på stranden, spiser flyndre på vertshuset og prater og tar et glass med de lokale, og med turistene fra Hamburg og Bremen, på kneipa etterpå.

Men jeg kommer ikke unna følelsen av å være utenfor tiden – selv så nært jeg er.

Foto: CC BY-SA 3.0 de