Ernst Cassirer

Trollmennenes tid

Walter Benjamin, Ludwig Wittgenstein, Martin Heidegger og Ernst Cassirer: Wolfram Eilenbergers sammenstilling av de fire unntaksskikkelsene («Zeit der Zauberer, Das grosse Jahrzehnt der Philosopie, 1919-29») i deres intellektuelle streben og levde liv, i et overspent tiår etter krigsnederlag og kaos, viser oss tre eksentrikere: To konstant på randen av psykisk sammenbrudd og/eller økonomisk ruin, en fullstendig oppslukt av tanken på at 2500 års filosofi og metafysikk måtte rives opp med roten og at kun han var i stand til å rydde grunnen for den nye tids filosofi.

Den fjerde var en moderat humanist og forfatningspatriot i tradisjonen fra Kant og Goethe, legendarisk belest og med en arbeidskapasitet av det helt ekstreme slaget, og samtidig også den eneste av de fire med et ordnet borgerlig familieliv; de tre andre var enten notorisk utro i ekteskapene de hadde inngått, eller led under urealiserte homoerotiske lengsler: en østerriksk millardærarving, to med tysk-jødisk bakgrunn, en av schwartzwaldsk bondeslekt.

Alle fire skrev grensesprengende filosofiske verk, tekster som tilhører det ypperste i forrige århundres tenkning, men kun en av dem ville jeg ha tiltrodd dømmekraft og klokskap til å utøve politisk og ideologisk makt. Som vi vet var det feil mann som fikk denne. Det filosofiske toppmøtet i Davos mars 1929 – klimaks i Eilenbergers dypt fascinerende bok – var oppløpet til det som skulle komme.