Ernst Kantorowiccz

Mesteren og hans krets

Ulrich Raullfs fabelaktige bok «Kreis ohne Meister – Stefan Georges Nachleben» (første utgave 2009)  forteller historien om «George-kretsen» og dens ettervirkninger. Med Platons akademi som det store forbilde, «Knabenliebe», klassiserende billedhuggeri og «mesterens» ovringer over det skjønne og sanne som viktige ingredienser klarte den karismatiske og herskesyke dikterfyrsten i perioden 1910-1933 å fylke et stort antall «åndsmennesker» rundt seg og sin «stat» – «Das geheime Deutschland». Den litterære kanon var stramt definert – foruten Georges egne dikt, Platons dialoger, Homer, Dante, Shakespeare, Goethe og Hölderlin. Romankunsten var bannlyst.

Historien om George og hans krets er dypt fascinerende in its own right, men for meg anskueliggjør den også, slik Raulff forteller den – i potensert og ekstrem form – noen dypereliggende trekk ved det tyske dannelsesborgerskapets tanke- og forestillingsverden, slik denne hadde tatt form fra den tidligromantiske og Weimarklassiske perioden og utover det 19. (og 20.) århundre: det høytflyvende, det «åndelige», hellenisme-dyrkingen, forestillingene om Tyskland og tyskernes særlige skjebne og bestemmelse, lengselen etter kulturell (og nasjonal) forløsning, ja hele den oppstemte politiske messianismen som store deler av åndseliten var bærer av. Jeg har etterhvert lest noen tusen sider om dette fenomenet, men må innrømme jeg ikke har opplevd det rikere og mer detaljert, bedre dokumentert og mer sofistikert fortalt enn i Raulffs bok. Raulff har skrevet en rekke andre kulturhistoriske verk, og var til sin pensjonering ved inneværende årsskifte direktør ved «Das deutsche Litteraturarchiv, Marbach».

Ved Georges død i desember 1933 hadde Hitler vært ved makten i mer enn et halvår. Det betød også at hans ulike disipler ble spredd for alle vinder, etterhvert i knallharde retningskamper om den riktige forvaltningen (og tolkningen) av arven etter mesteren. Noen av disse miljøene har levd videre i ulike typer av subkulturer, eller «kolonier» som Raullfs kaller dem, helt fram til våre dager. Den konsekvent «apolitiske» George (han styrte derimot politikken i sin egen «stat» med jernhånd) nektet å gi den nødvendige støtte til sine mange jødiske disipler når alvoret meldte seg. En del av dem, som historikeren Ernst Kantorowiccz, ble senere viktige skikkelser i det tyske, anti-nazistiske eksilmiljøet i USA. Flere av «de ariske» disiplene så imidlertid Hitlerskikkelsen, og den kommende fascismen, som en slags virkeliggjøring av den tysknasjonale forløsningslengselen Georgekretsen så lenge hadde dyrket. Sentralt blant disse sto bl.a. Stauffenberg-brødrene. En av dem, Claus Philip Maria Schenk Graf von Stauffenberg, kom jo som vi vet fra 20.-juliattentatet 1944, etterhvert på andre tanker.