Utfallet av valget på nytt EU-parlament i Tyskland tydeliggjør noen trender som har vært der lenge, men som nå trer enda klarere fram. Man kan få et nærmere bilde av dette ved å se på hvilke fire politikkområder de tyske velgerne – i følge en undersøkelse presentert av ARD under valgsendingene i går – rangerer høyest ved valg av politisk parti:
1) Klima-/miljøspørsmålet
2) Sosial rettferdighet
3) Fred/sikkerhet og internasjonalt samarbeid
4) Innvandrings-/flyktningpolitikk
Undersøkelsen viser også at 86% av velgerne oppfatter sin egen økonomiske situasjon som god (mot 13% som ikke gjør det). Dette peker mot en setting hvor grunnlaget for politisk meningsdannelse vel så mye vil ligge i de ide- og verdibaserte valgene som i de klassiske materielle interessene.
Stikkordspreget kan en oppsummere situasjonen for de seks etablerte partiene etter EU-valget på følgende måte:
DET GRØNNE PARTIET, Die Grünen, bekrefter sin sterke posisjon og peker fram mot en rolle som dominerende regjeringsparti på linje med CDU/CSU – nest største parti etter CDU/CSU, og for første gang større enn SPD i et valg på nasjonalt nivå. Partiets sterke oppslutning i de yngre generasjonene samt den store og vedvarende oppslutningen om de post-materielle verdiene i den tyske befolkningen viser at partiet er godt skodd for fremtiden.
SPD går fra valgnederlag til valgnederlag, og synes komplett rådville om hvordan de skal kunne komme seg ut av uføret. Forsøk på å polere det tidligere varemerket, sosial rettferdighet (bl.a. ved oppgjør med den upopulære Hartz-IV-politikken under Schröderregjeringen), har ikke ført til noe. Den eneste veien til fremtidig makt for det tidligere så stolte regjeringspartiet synes nå ligge i en rolle som juniorpartner og flertallsskaffer for sentrum-venstreregjeringer under ledelse av De Grønne (med Die Linke som tredje partner).
CDU/CSU er fortsatt største parti, men det tapte kraftig hos de yngre velgersjiktene bl.a. fordi profilen i klima- og miløspørsmålene oppfattes som uklar. Den ekstremt klønete håndtering av angrepet fra en megapopulær YouTube’er rett forut for valget illustrerer problemet. CDU/CSUs sterkeste kapital synes å være rollen, og renomeet, som stabilt regjeringsparti på sentrum-høyre side. Skal dette ikke rokkes ved, må partiet oppgi fristelsen til å justere kursen mot høyre for å demme opp for AfD.
AfDs oppslutning i den tyske befolkningen er dalende, og lå i EU-valget 3% lavere enn ved valget på ny Bundestag i 2017. Oppslutningen går ned i de vestlige delstatene og stabiliserer seg/går svakt opp i de østlige delstatene. Dermed fortsetter AfD å være et viktig symbol for øst/vest-skillet i tysk politikk. AfD har suverent størst oppslutning blant de eldre velgergruppene, og nesten ikke oppslutning blant de unge. Demografien alene kan derfor bli bestemmende for om partiet klarer å klamre seg fast på nåværende nivå (11%).
DIE LINKE fikk nesten halvert sin oppslutning ved EU-valget, sammenlignet med de nasjonale målingene (fra 9-10% til 5,5%). Partiet rives mellom en venstresosialdemokratisk, pragmatisk og moderat pro-EU fløy og en venstrepopulistisk, EU-kritisk fløy. Dette ga seg bl.a. utslag i en rotet og utydelig EU-valgkamp. Skal partiet kunne bli en noenlunde stabil partner i fremtidige sentrum-venstreregjeringer (med De Grønne og SPD), må den pragmatiske fløyen vinne hegemoniet.
FDP lever av å være markedsliberalismens vokter og skattebetalernes beskytter i det tyske politiske landskapet, men med en relativt liberal og sentrumspreget profil i de viktige rettsstatlige spørsmålene (stikkord innvandring). Den rollen vil sannsynligvis kunne holde partiet over sperregrensen (5%) også i valgene som kommer. Partiets unnvikende miljøprofil vil kunne skape problemer i regjeringsforhandlinger der De Grønne er en av partnerne.
Ser man nærmere på det tyske EU-valgets klareste vinner, De Grønne, vil man kunne observere noen veldig tydelige mønstre: De Grønne er nå største parti i en rekke av byene i vest, og da såvel i storbyer som Berlin, Köln, München og Stuttgart som i en rekke av middelstore byene, herunder Karlsruhe, Kassel, Mannheim, Giessen, Münster m.fl. De Grønnes relativt svake posisjon i de østlige delstatene er også i ferd med å endre seg, og i Leipzig, Potsdam og Jena lyktes de faktisk nå for første gang å bli største parti i tre østtyske byer. De Grønne opplever økt oppslutning i alle aldersgrupper, men den er særlig sterk blant de yngste velgergruppene.
På den motsatte ende henter AfD hoveddelen av sine velgere på landsbygda i de østlige delstatene. De er eldre, tenker i tradisjonelle materielle termer, har lavere utdanning og er overopptatt av innvandringsspørsmålet (i områder hvor det i hovedsak er ikke-eksisterende som praktisk-politisk utfordring). I de vestlige storbyene oppnår AfD 6-8% av stemmene, på landsbygda i Sachsen opp mot 35%; for De Grønne kan tallene speilvendes. Det overrasker derfor ikke når partihøvding Alexander Gauland søndag kveld understreket at det er De Grønne, og ikke SPD og Die Linke, som er AfDs hovedmotstander i den tyske politikken.
Ser man fram mot valget på ny Bundestag i 2021, og på valgene etter dette, tror jeg man kan peke på følgende mønstre for maktfordeling og regjeringsmodeller:
– Æraen for topartiregjeringer vil være over. Den eneste toparti-konstellasjon med en viss mulighet for flertall vil være koalisjoner mellom CDU/CSU og De Grønne.
– De mest sannsynlige trepartikoalisjoner vil være «Jamaica» (CDU/CSU, FDP og De Grønne) og «Grønn-rød-rød» (De Grønne, SPD og Die Linke).
– AfD vil fortsatt bli holdt utenfor all regjeringsdannelse
– De Grønne vil være sannsynlig partner i enhver regjeringsdannelse, SPD må innstille seg på å spille andrefiolin.
Fremfor noe annet må Tyskland, og verden utenfor, begynne å venne seg til tanken på at Europas største land, i en ikke altfor fjern fremtid, kan få en statsminister fra Det grønne partiet.
Foto: Partiledelsen i De Grønne jubler etter valgseieren i EU-valget, Tagesspiegel.de 26.05.19
Tysktime 