EU

Polen, Hviterussland og den europeiske flyktningkrisen

Det har de siste dagene pågått en rekke diskusjoner om krisetilstanden i grenseområdene mellom Hviterussland og Polen. Spørsmålene har bl.a. dreid seg om Polens forpliktelser i henhold til flyktningkonvensjonene og til gjeldende EU-regelverk, parallellene til fluktsituasjonene øst og vest i Middelhavet og om Europas og EUs handlingsmuligheter på kort og på lang sikt.

Foto: dpa

Krisesituasjonen har sin hovedforklaring i det kyniske maktspillet til to regimer – det ene et diktatur, det andre et EU-medlem som lenge har vaklet i forhold til flere av unionens grunnverdier – som har alt annet enn de flyktende menneskenes ve og vel som sin bekymring. Men krisen er også skapt av den felleseuropeiske fortellingen om flyktende mennesker som «uønsket» og som «trussel», og av et EU etter 6 år som ikke har evnet å etablere rettssikre prosesser for mottak og viderefordeling av asylsøkere som ankommer unionens yttergrenser. Noen punkter til nevnte diskusjon:

1) Polen er som alle Dublinstater forpliktet til å «foreta prøving av alle søknader om internasjonal beskyttelse som stilles av tredjestatstilhørende eller statsløse på en medlemsstats territorium, inklusive ved grensen eller i transittsonen» (Dublin-III, § 3). Selv om situasjonen er ekstrem og spesiell, er push-backs av det slaget vi ser ved grensen nå ikke i samsvar med de forpliktelsene Polen har tatt på seg gjennom Dublin-forordningene.

2) Den greske og italienske regjeringens push-backs mot båtflyktninger øst og vest i Middelhavet kan ikke uten videre sammenlignes med det som skjer ved den polsk-hviterussiske grensen, men formålet er det samme: forhindre flyktende fra å prøve retten til politisk asyl i henhold til konvensjoner Europa og aktuelle stater har forpliktet seg på.

3) EU har en suveren rett til å forsvare sine yttergrenser, men de har ikke rett til å fysisk forhindre at flyktende som ankommer grensene får prøvd sine saker i henhold til gjeldende konvensjoner. EU-landene har også full rett til å returnere søkere som etter rettssikre prosesser har fått vedtak om at betingelsene for politisk asyl ikke er oppfylt. Forutsetningen er at ikke søkerne risikerer ny forfølgelse ved retur.

4) Det fins i dag gode konsepter for en europeisk flyktning- og migrasjonspolitikk som kombinerer grensesikring, bærekraftig innvandring og ivaretakelse av hovedprinsippene i de internasjonale flyktningtraktatene. Et av dem er presentert i Gerald Knaus’ bok «Welche Grenzen brauchen wir?» (2020). Sosiologen og tenketanklederen Knaus, i sin tid hovedarkitekten bak den såkalte „Tyrkiaavtalen“, fokuserer bl.a. på utvikling av vinn-vinn-modeller i samarbeidet med opprinnelsesland og tredjeland om retur av personer som ikke oppfyller grunnlaget for politisk asyl. For opprinnelseslandene kan potten bl.a. innbefatte lettelser i visabestemmelser, utdanningsplasser og kvoter for legal arbeidsinnvandring. Jeg hadde for knapt et år siden en lengre omtale av boken i et essay i Morgenbladet (se link). Den som er på let etter «løsninger» kan være tjent med å lese denne teksten.

5) Gjennomslaget for slike løsninger blokkeres dels av EUs østeuropeiske medlemsstater, med Polen og Ungarn i front, dels av fryktsomme og taktisk agerende politikere i de øvrige medlemslandene. Europas stater bekjenner seg i festtaler til prinsippene i de internasjonale flyktningkonvensjonene, men blokkerer i sin politiske praksis at de settes ut i livet. Som vist i en nylig bok av SPD-veteranen og den emeritterte statsvitenskapsprofessoren Gesine Schwan, «Europa versagt» (2021), har Europa på denne måten viklet seg inn i dype politisk-moralske selvmotsigelser.

6) EU-kommisjonen la høsten 2020 fram et nytt forslag til fordelings- og finansieringsmodell for asylsøkere i EU-området. Også dette synes å strande på motstand fra flere av de øst-europeiske statene. En vei ut av uføret kan ligge i en «koalisjon av villige», en modell med 6-8 EU-stater som på egen hånd etablerer et samarbeid om mottak, asylbehandling og integrering av flyktninger i EU-området.

Den tyske bokprisen 2017 – en gris løper rundt i Brüssels gater

Robert Menasse vant fjorårets tyske bokpris for sin roman «Die Hauptstadt». Det er en slags kriminalroman fra et overopphetet Brüssel hvor en gris løper rundt i gatene, en leiemorder med dunkle forbindelser til Vatikanet skyter feil mann og den Auschwitzoverlevende læreren David de Vriend går sine siste dager i møte på et sykehjem, men uten å vite at han også jaktes på som «tidsvitne» for en kampanje for styrking av EU-kommisjonens «image» som idealister (og kynikere) i kommisjonens GD-Kultur har under planlegging. Boken er en fortelling om intriger, maktkamp og subrasjonaliteter i EU-kommisjonen indre gemakker, periodevist svært morsom fortalt. Romanen beskriver et system som langt på vei er dysfunksjonelt, men også et system det er viktigere enn noensinne å styrke og beholde – og ikke minst reformere.

Image

Menasses alter ego er den anerkjente, nesten pensjonerte østerrikske økonomiprofessoren, Alois Erhart – en bitter og gretten mann, men også en idealist av den gamle skole, en mann fra en generasjon hvor EU-prosjektet var et politisk nødvendig prosjekt for et Europa som lå i ruiner. I rollen som seniorrådgiver og keynote speeker for en tenketank om en «New Pact for Europe» eksponerer Menasse ham for lobbyister og fantasiløse karrierister – og en og annen handlingslammet idealist. I sin dom over «salamanderne» faller det følgende ut av Erhart:

«Når de snakker om fremtiden, snakker de om en mest mulig friksjonsfri forlengelse av samtiden og ikke om fremtiden. Den forstår de nemlig ikke, siden fremtiden for dem består av trender som uavlatelig setter seg gjennom. På siste møte i tenketanken sa en lobbyist: Trenden går nå entydig i retning xy – vi må sørge for at vi er fit for denne utviklingen. Da sa Erhart: I slutten av tjueårene gikk trenden entydig i retning av fascisme i hele Europa. Var det riktig å gjøre seg fit for denne utviklingen, eller var det riktig å yte motstand?».

Erhart gjør sin stormfulle sorti – papirene flagrende ut av den gammeldagse dokumentkofferten – fra arbeidet blant salamanderne med et forslag om at det lyses ut en arkitektkonkurranse for planlegging og bygging av en helt ny europeisk hovedstad – i Auschwitz!

Det er tidvis noe konstruert og fiffig over Menasses fortelling. De fantastiske skildringene av mentaliteter og sosiale mekanismer i EUs indre rom ved slutten av vårt århundres andre tiår, er alene god nok grunn til å lese boken.

EU er Europas ufullkomne politiske form

Christoph Möllers, professor i rettsfilosofi ved Humboldt-universitetet, vier en større kommentar til splittelsene i EU i siste nummer av «Die Zeit». Han avslutter slik: «At EU-statene ikke klarer å oppnå enighet i mange saker, er ikke EUs skyld – det er EU. Derfor bør man ikke feste mye lit til de som avviser EU, men er for «Europa». EU kommer til å forbli Europas ufullkomne politiske form. At man ikke kan være tilfreds med dette, er en ting. Noe helt annet er det å hoppe fra spørsmålet om «hvordan» til spørsmålet om «om». Hva er poenget med å ville løse problemer alene, som man ikke kan løse alene?»

Jeg har alltid irritert meg over termene «Nei-sida» og «Ja-sida». Ikke fordi jeg ikke selv har klare preferanser i EU-saken, men fordi termene impliserer at EU skulle være en entydig politisk entitet, som man for evig og alltid må være enten «for» eller «mot». For/mot, hva da? De britiske toryenes free marked-EU eller Joshka Fischers politiske og økonomiske union, føderal etterspørselspolitikk slik Piketty/Varoufakis vil ha det eller nasjonalt budsjettansvar à la Schäuble, et bredt felleseuropeisk grep om flyktningpoltikken fundert i FNs og Europarådets konvensjoner slik Merkel ønsker det eller stengte grenser à la Orban? De politiske og institusjonelle løsningene vil alltid falle ned et eller annet sted midt i mellom. EU er et gigantisk lappverk av kompromisser og halvløsninger, og har vært det siden den første begynnelse. Dette er EU på godt og vondt.

Når mange nå, etter Brexit – og med rette kan man si – mener at EU «bør endre seg» (også jeg ønsker det, i Piketty-/Fischerretning), må man ha det klokkeklart for seg at EU består av 27 ulike stater og at endring ikke vil kunne inntreffe uten at det er konsensus om det. Også de mye utskjelte «EU-elitene» (kommisjonen) kan ikke tilta seg mer makt enn det de politiske kompromissene mellom statene til enhver tid muliggjør, og det overdimensjonerte «EU-byråkratiet» med sine 27 kommisærer er selvfølgelig også en konsekvens av at alle medlemsland forlanger å ha «sin mann i Brüssel». Likevel: Heller enn å være «for» eller «mot» noe som uansett alltid vil være i endring, bør man spørre seg hvordan Europa hadde sett ut om en IKKE hadde hatt denne felles plattformen for politiske samtaler, kompromisser og problemløsning. Jeg synes svaret gir seg selv.