Julegavetips tyskspråklig litteratur

En Facebook-venn ba meg nylig om tips til tyskspråklig litteratur. Det var snakk om gavetips til en som leste tysk motstandsløst, og det kunne være både romaner og sakprosa. Jeg tok en kort tenkepause, og lagde en liste. Vedkommende ble godt fornøyd. Jeg har nå gjennomgått listen på nytt, lagt til et par titler og justert og redigert litt i teksten.

Jeg har bevisst utelatt den klassiske litteraturen og andre eldre titler. Faglitteratur i streng forstand – i mitt tilfelle primært filosofi, sosiologi og rettshistorie – er også utelatt. Første del av listen er hovedsakelig basert på anmeldelser og debatter i tyske medier, og av inntrykkene fra mine tre dager på årets bokmesse i Frankfurt; andre del av bygger på egen lesing og er mine anbefalinger ene og alene. Enkelte av disse er grundigere omtalt andre steder på «Tysktime» (merket *).

Spørsmålet er så: kan dette være av interesse da? Hvor mange kan ha nytte og glede av noe sånt – utfra en nøktern betraktning av hvor mange som rent faktisk behersker å lese litteratur på tysk uten alt for stor møye? Jeg gikk gjennom FB-vennelista mi, og fant ut at det sikkert kan dreie seg om opptil 70-80 personer – og det er da ikke så rent lite?

Her er kommer nå uansett listen. Det er selvsagt helt personlig og temmelig uambisiøst det hele, preget av hva jeg tilfeldigvis har råket til å lese og ellers merket meg ved, og aldeles ikke på noen måte ment som noen slags «kanon» (det skulle tatt seg ut). Mange titler som ikke er på listen kunne godt vært tatt med, men da ville den fort blitt for lang.

Skulle du være ute i et noe så sært ærende som å kjøpe julegave til tysklesende venner, kan den kanskje være til litt nytte:

I. HELT NY LITTERATUR

a) Romaner – i fokus på årets bokmesse i Frankfurt, gode anmeldelser:

– Saša Stanišić: „Herkunft“* – Årets vinner av „Den tyske bokprisen»; stilfornyende og aktuelt om identitet og opprinnelse av den tysk-bosniske forfatteren iflg. kritikerne. Står først på min leseliste nå.

– Eugen Ruge: «Metropol» – Dramatisk fortelling om forfatterens besteforeldre, som var til stede/var aktører under Moskvaprosessene i 1937; Ruge er en av de mest betydningsfulle av eldre, nålevende tyske forfatterne med østtysk bakgrunn.

– Jackie Tomae: „Brüder“ – Historien om to tyske menn, barn av samme far som har gitt dem samme mørke hud, men som ellers har levd komplett forskjellige og adskilte liv; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

– Nora Bossong: «Schutzsone» – Historien om en internasjonal hjelpearbeider som konfronteres med hva som er «sant» og «hva som er virkelig» under en jobb/et opphold i Afrika; på listen over nominerte til årets tyske bokpris.

b) Saksprosa – årets el. fjorårets utgivelser:

– Harald Jähner: «Wolfszeit – Deutschland und die Deutschen 1945-1955» – En hel fantastisk sosialhistorisk beretning om hverdagslivet i ruinenenes, selvbedragets, nødens og behendighetens etterkrigstyskland 1945-1955. Vinner saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor. Har nylig lest den, min anbefaling nr. 1 på saksprosasiden.

– Stephan Detjen, Maximilian Steinbeißer: «Die Zauberlehrlinge» – nøster opp mytene om at Merkel begikk „rettsbrudd» under håndteringen av flyktningkrisen i 2015-16.

– Cornelia Koppetsch: «Gesellschaft der Zorn» – en bestselger om mekanismene bak/kildene til raseriet som bygger opp under nåtidens høyrepopulisme (NB: forfattteren har nylig kommet i trøbbel pga. ufullstendig angivelse av kilder og sitater, men det i seg selv gjør ikke nødvendigvis boken dårligere).

– Volker Weidmann: «Das Duell» – om det (nesten) livslange vennskapet og fiendskapet mellom Günter Grass og kritikerlegenden Marcel Reich-Ranizky.

– Frank Biess: «Republik der Angst» – en bok som går i dybden på fenomenet «German Angst», og finner både positive og negative sider; nominert på kortlista til saksprosaprisen på bokmessen i Leipzig i fjor.

II. NESTEN NY LITTERATUR – UTGIVELSER PÅ 2010-TALLET

a) Romaner – personlige anbefalinger, også omtalt på min blogg «Tysktime»:

– Daniel Kehlmann: «Tyll»* – Leken, burlesk og ekstremt fascinerende fortelling fra 30-årskrigens galskap og grusomhet.

– Robert Menasse: «Die Hauptstadt“* – Vinner av fjorårets tyske bokpris (2018), noe så spesielt som en politisk krim fra EU-kommisjonen i Brüssel.

– Katja Petrowskaja: „Vielleicht Esther“ – Meget sterk historie med bakgrunn i forfatterens ukrainsk-jødiske familie, som forsvant helt i Auschwitz, eller emigrerte til USA, og som forfatteren i nåtid forsøker å nøste opp i.

– Lutz Seilers: «Kruso»* – Bacchanisme, hippiekultur og «indre frihet» på en øy i Østersjøen sommeren før murens fall, i bakgrunnen minnene om de som fikk havet som grav. Vinner av den tyske bokprisen 2014.

– Christian Kracht: «Imperium“*; «Die Toten»* – To svært gode romaner av den sveitsiske stilisten og provokatøren Kracht, kanskje en slags Hamsun eller Celine for vår tid.

b) Saksprosa:

– Ulrich Raulff: „Kreis ohne Meister – Stefan Goerges Nachleben“* – En fascinerende beretning om den kretsen rundt dikterfyrsten Stefan Goerge, og dens mangeslungne ettervirkninger.

– Wolfram Eilenberger: „Zeit der Zauberer – Das grosse Jahrzehnt der Philosophie 1919-1921“* – Livene og verkene til de fire samtidige filosofene Martin Heidegger, Ernst Cassirer, Ludwig Wittgenstein og Ernst Cassirer settes i scene i det dramatiske ti-året 1919-1929.

– Herfried og Marina Münkler: „Die neuen Deutschen – ein Land vor seiner Zukunft“* – Kloke og nøkterne betraktninger om innvandringslandet Tyskland etter flyktningkrisen 2015 av landets fremste statsviter og hans hustru, litteraturprofessoren Marina Münkler. En betinget optimistisk bok.

– Peter Neumann: „Jena 1800 – Die Republik der freien Geister“ – Nærbilde av Schlegelbrødrene og kvinnene deres, Schelling, Fichte, Novalis, Schiller, Goethe med flere i Jena og Weimar i overgangen 1700-1800-tallet.

*) Bøker omtalt i „Tysktime“

Muren som ikke falt

Publisert i Morgenbladet 5. mai 2018 – https://morgenbladet.no/ideer/2018/05/muren-som-ikke-falt

Tre tiår etter Tysklands gjenforening er landet gjennomtrukket av en usynlig grense.

«Skillet mellom øst og vest er manifest og langlivet. Det vil ta lang tid før vi vet om forskjellene vil være fruktbare eller dramatisk spaltende». Slik falt ordene til den tidligere DDR-forfatteren Christa Wolf i et brev til den vesttyske filosofen Jürgen Habermas kort tid etter Østblokkens sammenbrudd. I dag, 29 år etter murens fall, tyder mye på at det er den pessimistiske varianten av Wolfs spådom som har slått til. Tegnene er mange: makten og formuene konsentrerer seg fortsatt i vest, østvelgernes mistro til de etablerte partiene truer Tysklands politiske stabilitet, de kulturelle og mentalitetsmessige skillene synes like dype som Wolf fryktet at de skulle bli – «muren i hodene» består.

Et samlet blikk på Tysklands økonomiske geografi ved årsskiftet 2017-18 (Der Spiegel, 11/2018) forteller at ingen av Tysklands 30 største børsnoterte selskaper har sitt hovedsete i de fem østlige delstatene. Det forteller også at kun fire av de 200 hundre største selskapene har en toppsjef med DDR-bakgrunn og at kun seks av Tysklands 1000 mest formuende mennesker er østtyskere. Bildet er mye det samme om man ser på lederposisjonene innen politikk, forvaltning, justis, medier og forskning. Selv innenfor øst-delstatenes egne bedrifter og institusjoner er det mer sannsynlig at toppsjefen kommer fra Köln eller Stuttgart enn fra Schwerin eller Rostock – kun 14 % av rektorene og direktørene ved de østlige universitetene har bakgrunn fra det tidligere DDR, blant toppdommere er andelen nede i 6%. Der Spiegel oppsummerer det slik: «Mer enn et kvart århundre etter gjenforeningen er republikken gjennomtrukket av en usynlig grense. På den ene siden vesttyskerne som fordeler formuene og maktposisjonene seg i mellom, på den andre siden østtyskerne, som er så godt som fraværende i de velståendes og innflytelserikes verden».

I en reise gjennom noen av Øst-Tysklands mest struktursvake regioner tidlig høst 2017 gjør et reporterteam fra Zeit Magazin (39/2017) et forsøk på å fange inn hvordan denne virkeligheten fremtrer «nedenfra». Resultatet av den 1400 km lange reisen gjennom landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, Brandenburg og Sachsen kan man lese i en 30 siders tekst- og fotoreportasje. Det er en reise til et land hvor bussene har sluttet å gå, hvor de unge har dratt til byene i vest og hvor den moderne tid tar form av stordrift og økokapitalisme – melkefabrikker og avfallsanlegg, vindmølleparker, raps- og maisåkrer store som flyplasser som dekker etterspørselen etter økostrøm og biogass fra miljøbevisste forbrukere langt unna de ødelagte landsbyfelleskapene på flatlandet i Brandenburg. Innimellom står det kanskje et golfhotell. De gamle landsbystrukturene, bygget rundt realsosialismens landbrukskollektiver, var ineffektive og innskrenkende, men «man hadde sin plass», som mange av personene reporterne treffer på uttaler det. Noen få har blitt litt rikere av å forpakte jorden, resten går på Harz-IV (sosialhjelp) eller forsøker å holde hodet over vann med småhandel. Overalt på sin ferd møter reporterne mistro og sinne, og borgere som føler at de ikke blir tatt på alvor – av politikerne i Berlin og Brüssel, av «løgnpressen», av «vestmenneskene» og av «de på toppen».

Sosiologen Raj Kollmorgen har gjennom 20 år studert de østtyske stemningsbølgene. Til Zeit Magazin sier han: «I øst har misnøyen blant folk flest økt gradvis helt siden årtusenskiftet». Selv om velstanden gradvis økte, opplevde ex-DDR-borgerne at de ble hengende varig etter vesten, at de ikke ble betraktet som sosialt likeverdige. Opplevelsen slo ikke kun inn i det man kan beskrive som «de lavere sosiale sjiktene». Den prisbelønte tyske forfatteren Eugen Ruge, født i 1954 og oppvokst i DDR, beskriver det slik i et lengre portrettintervju med Die Tageszeitung (17.12.17): «Når jeg ser meg om i min bekjentskapskrets er bruddene enorme». Personene i Ruges fortelling hadde ikke nødvendigvis vært aktive understøttere av DDR-regimet, men de hadde tilpasset seg. Etter murens fall ble mange av dem brått kastet ut av sine tidligere posisjoner, måtte starte på bar bakke, omskolere seg og arbeide i nye yrker som var fremmede for dem. Opplevelsen av å ha blitt fratatt sin historie sitter sterkt i. Mange av disse føler de er representanter for «..en undergangskultur og en forsvunnet identitet», slik den kjente bulgarske statsviteren Ivan Krastev beskriver det i et stort intervju med Der Spiegel tidligere i år (4/2018). Opplevelsen av krenkelse har hatt vedvarende virkninger. Mange av Ruges bekjente nærmer seg nå pensjonisttilværelsen – ofte på prekære betingelser og uten akkumulerte formuer gjennom boliger og arv, slik som hos jevnaldrende i vest.  Du finner dem ikke på landsbygda i Vorpommern-Mecklenburg, men du kan godt finne dem blant de gråhårede og stille i Dresdens Pegidamarsjer.

Det er i dette landskapet det høyrepopulistiske AfD har kunnet gro frem – blant bitre landsbyboerne i Brandenburg, blant deklasserte statstjenestemenn i Leipzig og Dresden, men også blant byggmesteren i Frankfurt an der Oder med sitt agg til livsstilen og verdiene til de dominerende middelklassesjiktene i storbyene i vest. Oppslutningen om AfD er mer enn dobbelt så stor i de fem østlige delstatene enn i det tidligere vest. I store vesttyske byer som Hamburg, Köln og Frankfurt – alle befolkningstette områder med høy andel innvandrere over lang tid – ligger støtten til AfD i snitt rundt en tredjedel av oppslutningen i Sachsen. Partiets fiende nr. 1 – innvandreren, flyktningen, muslimen – er det vanskelig å spore i landsbyene i øst: av Tysklands 3-4 millioner muslimer bor under 100.000 i de østtyske delstatene. De er likevel virtuelt til stede – som bilde på det flerkulturelle Tyskland som «elitene» i vest har frembrakt, og som «bevis» på at de som styrer viser mer omsorg for flyktningen fra Syria enn for «den vanlige tysker» i den østtyske periferi.

I et kritisk psykogram over «østtyskeren pr. 2018» vil en lett kunne peke på hangen til å skylde på «de andre», en form for selvrettferdighet hvor egen krenkelse blir forklart med hva «systemet» og «de på toppen» foretar seg og sjelden med egen mulig svikt. Mange vil også fremheve en svakere beredskap til å finne kompromisser, til å søke konsensus og ta på seg ansvar. Klaus Schroeder, leder av «Forschungverbundes SED-Staat» ved Freie Universität i Berlin, sa det slik i en kronikk i Frankfurter Allgemeine Zeitung for noen år tilbake: «Østtyskerne er ikke vant til å leve med konflikter, de har aldri forstått sammenhengen mellom konflikter og konsensussøken». En arv etter den totalitære stat er også svakere utviklede sivilsamfunn. Mens hverdagslivet i Vest-Tysklands regioner fortsatt kan få styrke og bindekraft av et aktivt frivillig foreningsliv eller av kirkene med sin lokale og globale praksis fundert i den kristelige sosiallæren, er slike sosiale vev nærmest totalt fraværende i de struktursvake østtyske regionene. En stor utfordring med diagnoser som dette er selvsagt at de formulerer «et vestlig blikk». Mange ex-DDR’ere oppfatter disse forsøkene på å bli årsaksforklart som arrogante, belærende og umyndiggjørende, og noe som i seg selv bidrar til å holde det østtyske sinnet vedlike.

I perioden fra gjenforeningen til i dag har mer enn to norske oljefond blitt overført fra den tyske staten til delstatene i øst. Avstanden mellom gjennomsnittslønnen til en østtysker og vesttysker er i dag mindre enn på 90-tallet. De store overføringene har imidlertid hatt liten innvirkning på fordelingen av økonomisk makt. Tysklands store økonomiske lokomotiver ligger fortsatt i de vestlige delstatene Baden-Württemberg, Bayern og Hessen – med de to storbyene i Sachsen, Leipzig og Dresden, som bortimot eneste unntak i øst. Det ligger selvsagt en rekke økonomisk-strukturelle og historiske årsaker bak ulikhetene, men noen forklaringer kan også spores i rimelig distinkte mentalitetsforskjeller.  Et eksempel er den ulike verdsettingen av karriere og konkurranse. Sosiologen Raj Kollmorgen sier det slik: «Mobilitetsorientering og beredskapen til å risikere noe for sin yrkeskarriere er svakere utviklet i øst enn i vest.»  En viktig årsak finner Kollmorgen i usikkerheten som ble skapt av erfaringene med økonomisk sammenbrudd i kjølvannet av murens fall. Denne usikkerheten virker også inn på generasjonene født etter murens fall, som alle, i større eller mindre grad, bærer med seg fortellinger om brudd og nederlag i foreldrenes og besteforeldrenes biografier. I kampen om lederposisjoner kan østtysk bakgrunn ofte være en ulempe bare fordi riktig «habitus» mangler – små, men avgjørende distinksjoner i tankemønstre og væremåte som fraværet av borgerlige oppvekstmiljøer i øst har gjort det umulig å erverve.

DDRs viktigste grunnleggingsmythos var fortellingen om den antifascistiske motstand og om DDR som motstandskjempernes stat, altså en selvforståelse som det andre og anstendige Tyskland – den ekte arvtageren av de progressive og humanistiske verdiene som ble båret frem gjennom reformasjonstidens bondeopprør, de nasjonale frigjøringskrigene mot Napoleon og som altså nådde sitt høydepunkt med de tyske kommunistenes kamp mot Hitler. Vest-Tyskland (BRD) på sin side hadde etter 2. verdenskrig akseptert rollen som statsrettslig etterfølger etter ”Det tyske rike”. Samtidig var det umulig å basere den nye staten på de aggressive nasjonalistiske storfortellingene som hadde utviklet seg fra midten av det 19. århundre og som kulminerte med det nazistiske skrekkherredømmet. I stedet ble det bærende politiske mythos for BRD i de første 20 etterkrigsårene fortellingen om gjenoppbygning og ny økonomisk vekst. Gjennom det nye fokus på bearbeiding av nazitidens ugjerninger i kjølvannet av 68-opprøret utviklet det seg også en ny form for kritisk politisk kultur og en nyervervet positiv anerkjennelse av grunnlovens verdier. Det politiske klimaskiftet som dette innebar, og de varige verdimessige konsekvenser av dette, gjør det mulig å knytte året 1968 til det statsviteren Herfried Münkler har beskrivet som ”BRDs andre statsgrunnleggelse”. Det verdimessige skiftet innbefattet også et helt lite knippe av livstilselementer og holdninger frembrakt gjennom 68-ernes transformasjon fra opprørere til middelklasse og politisk-kulturell hegemon.

Sammenstøtet mellom disse to grunnfortellingene er i dag, tre tiår etter murens fall, fortsatt en konstant kilde til strid. Særlig tydelig har dette vært i de siste årenes debatter om den tyske flyktningkrisen, og i reaksjonene på fremveksten av nye politiske bevegelser som AfD og Pegida. Mens Dresdens Pegidamarsjer hos det venstreliberale vestmennesket vekker minner om de mørkeste tider – overvunnet gjennom tiår med kollektiv selvbearbeiding – vil østmennesket kunne grunngi sin protest i tilsynelatende realpolitiske termer som «statens stabilitet i en globalisert tidsalder». Die Zeit’s kulturredaktør Adam Soboczynski sier det slik i en kommentar tidligere i vår (13/2018): «Østmenneskene betakker seg for det uglade budskap når vestmennesket setter speilet av egen erindringskultur foran ansiktet på dem.» I stedet vil de, i følge Soboczynski, fremheve seg selv som ofre for det 20 århundres totalitære ideologier – først gjennom NS-staten, så gjennom kommunistdiktaturet. I dette perspektiv blir formaningene og lærestykkene fra vest en slags «.. en slags tredje ydmykelse».

Kampen mellom øst og vest i Tyskland er en miniatyrversjon av en større europeisk kamp mellom det liberale i vest og det nasjonalkonservative og autoritære i øst. I Tyskland har dette resultert i økt polarisering også blant forfattere og intellektuelle. Et av mange eksempler er sammenstøtet mellom de to høyprofilerte forfatterne Uwe Tellkamp og Dürs Grünbein i en konsertsal i Dresden i mars i år. Som underskriver av det svært innvandringskritiske oppropet «Erklärung 2018» har Tellkamp valgt side. Oppropet er nemlig mer et kampskrift mot alt som er galt med de tyske elitenes beslutninger enn noe som kan gi grunnlag for dialog om fellestyske utfordringer. I kjølvannet av Tellkamps utspill beskriver Frankfurter Allgemeine Zeitungs kommentator Simon Strauss (12.03.18) paradokset i at ikke engang de tysknasjonale evner å formulere sin protest som noe som ligner på en identifikasjon med det gjenforente Tyskland. I stedet faller Tellkamp og hans like ned på en slags «..stolthet over å være segregert og misaktet», en patriotisme som er lokal mer enn nasjonal og som forteller at kun «øst» er i stand til å representere «..det egentlig tyske.» Høsten 1989 samlet millioner av mennesker i Dresdens, Leipzigs og Øst-Berlins gater seg bak parolen «Wir sind das Volk» («Vi er folket). Der og da gjaldt kravet demokrati og frihet i DDR. Visjonen om at «folket» også skulle bety en gjenforent tysk stat var det i begynnelsen Helmut Kohl og hans vesttyske kolleger som sterkest formulerte. Det ble raskt en felles ambisjon, og i oktober 1990 så den nye staten dagens lys. I dag, 28 år senere, mangler den fortsatt et samlende «hvorfor» og «hvordan».

Foto: Invalidenstrasse, Berlin 1987: Joachims CC BY-SA 3.0